Issuu

Global filosofihistorie

Mathias Nygaard

Global filosofihistorie

ISBN 978-82-02-84778-4

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Gisle Vagstein

Forsideillustrasjon: Motivet på fremsiden viser Mogulkeiser Akbar (1542–1605) presiderende over diskusjoner mellom filosofer og religiøse ledere fra ulike tradisjoner. Scenen er hentet fra Akbarnama, malt av Nar Singh rundt 1605. @ Chester Beatty. Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: CPI books GmbH, Tyskland

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Kapittel 5

Kapittel 6

Kapittel 10

Kapittel 11

Kapittel 12

Kapittel

孟子謂萬章曰：「一鄉之善士，斯友一鄉之善士；一國之善士，斯友一國

之善士；天下之善士，斯友天下之善士。以友天下之善士為未足，又尚論古之人。頌其詩，讀其書，不知其人，可乎？是以論其世也。是尚友也。」

Mengzi sa til Wan Zhang: «Den lærde som har den fremste dyd i en landsby, vil være venn med alle de dydige lærde i landsbyen. Den som har den fremste dyd i et land, vil være venn med alle de dydige lærde i landet. Den som har den fremste dyd i hele riket, vil være venn med alle de dydige lærde i riket. Når den lærde synes at vennskap med alle dydige lærde i riket ikke er nok, stiger han opp til å betrakte de gamle. Han resiterer deres dikt og leser deres bøker, og fordi han ikke kjenner dem som mennesker, undersøker han deres tid. Dette er å stige opp og være venn med de gamle.»

(Mengzi, 5B.8)

Nescire autem quid ante quam natus sis acciderit, id est semper esse puerum. Quid enim est aetas hominis, nisi ea memoria rerum veterum cum superiorum aetate contexitur?

Å ikke vite hva som skjedde før du ble født, er å forbli et barn hele livet. For hva er menneskets liv verdt, om det ikke veves sammen med fortidens minner?

(Cicero, Brutus, 34.120)

Forord

Når det allerede finnes gode bøker på et område, må nye utgivelser begrunnes. Denne boken har en klar berettigelse. Den er den første filosofihistorien på norsk som i større omfang lar vestlige og ikke-vestlige tenkere møtes i samme fremstilling. Den introduserer nye perspektiver og alternativer til mange av emnets etablerte temaer. Dypere refleksjoner oppstår gjerne når egne perspektiver møter det som er annerledes. Dette gjelder både i hverdagen og i lesningen av tenkere som er fjerne i tid og rom. Man kan ikke vite alt, men for å forstå seg selv er det verdifullt å kjenne minst ett alternativ til det man tar for gitt.

En mer global tilnærming til humaniora springer også ut av vår livssituasjon. Verden flettes sammen på stadig mer komplekse måter. Vi omgis av kulturelle uttrykk med røtter langt utenfor vår egen tradisjon, enten det gjelder populærkultur, moralske og politiske idealer eller andre sider av livet. Slik har det alltid vært, men omfanget og tempoet øker stadig. Dette krever nye måter å forstå og håndtere forskjeller på. Ikke for å skape en idealisert verdenskultur, men for å lære å håndtere ulikheter på en fruktbar måte.

Sammenlignende filosofi er på mange måter en umulig øvelse, men en som må forsøkes. Å skrive en introduksjon innebærer vanskelige valg. Det betyr som alltid å velge bort aspekter som er interessante, og til dels også viktige. Tenkerne, disposisjonen, og nivået er i denne boken valgt med den begynnende filosofistudenten i tankene. Jeg håper leseren fortsetter sine studier og oppdager at jeg noen ganger har tatt feil – for da er målet med boken i en viss forstand oppnådd. Jeg vil takke alle som har tatt seg bryet med å gi meg kritiske kommentarer, ofte er det disse som er mest lærerike. Alle feil og mangler er mine egne. Forslag til forbedringer av teksten mottas gjerne på min jobbadresse. Denne boken er en oppsummering av en lang reise, gjennom studier og arbeid i ulike land. Den hadde aldri blitt til uten alle de relasjonene jeg har fått gjennom disse erfaringene. Ofte starter filosofien i slike menneskelige møter mer enn i bøkene. Det vil være umulig å nevne alle som har hatt en avgjørende rolle for at boken ble det den ble. Til det store antallet lærere jeg har hatt, og fortsatt har, en hjertelig takk! Til alle kollegaer for støtte i arbeid og ellers, takk! Til alle studenter, for alle perspektiv jeg aldri ellers hadde tenkt på, takk! Som alltid, takk til min familie for all støtte og påminnelser om det store bildet.

Boken tilegnes mine fire barn, Alicia, Leander, Jacob og Esther – med håpet om at dette kartet kan være en hjelp på deler av veien dere skal gå.

Introduksjon

1. Introduksjon

De fleste har en eller annen gang vært innom store spørsmål om virkeligheten, livet, eller bare undret seg over hverdagens åpne spørsmål. Kanskje oppsto tankene etter at noe ikke ble som forventet, etter en vanskelig opplevelse, eller motsatt, etter en positiv overraskelse. Hvorfor skjer det som skjer, og hvorfor skjer det med akkurat meg? Det finnes så mange spørsmål vi gjerne vil ha svar på. Som det uttrykkes av den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) i begynnelsen av hans bok Metafysikken (1.1): «Alle mennesker ønsker av natur å vite». I denne boken presenteres tenkere fra ulike epoker og kulturer som på forskjellige måter har arbeidet med grunnleggende spørsmål, som: Hva kan vi vite? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi? Og hvem er vi? Måten de besvarer spørsmålene på, varierer mye, men de forenes i ønsket om å finne svar. De er alle utøvere av samme aktivitet, nemlig filosofi. Det er ofte vanskelig å komme til endelige svar på slike områder, og spørsmålene stilles derfor igjen og igjen. Mange av tenkerne som diskuteres i denne boken, vil hevde at de har utviklet overbevisende måter å besvare slike spørsmål på, og at deres perspektiver gir mer tilfredsstillende svar enn alternativene. Du som leser inviteres til å ta del i denne tankereisen, ikke med garanti om å finne løsninger, men som en begynnelse på din egen utforskning. Med litt nysgjerrighet og velvilje kan du kanskje få øye på nye og uante tankealternativer.

Å studere filosofi har mange fordeler. De mest umiddelbare er trening i logisk tenkning, argumentasjonsanalyse og kritisk refleksjon. Filosofistudenten lærer å identifisere premisser, vurdere gyldighet og avsløre feilslutninger. Dette er ferdigheter som er nyttige i alt fra personlige samtaler til akademiske studier, arbeid og politikk. Filosofi skjerper evnen til å formulere komplekse ideer klart og presist, og til å stille spørsmål som virkelig betyr noe. Men filosofiens verdi strekker seg langt utover det tekniske. Den kan gi dypere innsikt i den verden vi lever i, det mellommenneskelige fellesskapet og i den egne plassen i denne helheten. En slik innsikt kan gi et mer helhetlig perspektiv på tilværelsen og hjelper oss å orientere oss i en kompleks verden. Filosofiske samtaler og dialoger trener oss i å lytte, forstå og anerkjenne andres synspunkter, ikke bare vinne diskusjoner. Når samtalen blir en felles søken etter svar, bygges broer mellom mennesker, og evnen til å være uenige på en produktiv måte styrkes. Filosofi

lærer oss derfor å leve med kompleksitet og tvetydighet, og å stille spørsmål ved det som ellers tas for gitt. Den kan da også være en nødvendig øvelse i selvkritikk. I en tid preget av ideologier og raske svar kan filosofisk tenkning derfor gjøre oss mer motstandsdyktige mot ensretting, og mer åpne for det uventede. Med sitt globale perspektiv åpner denne boken en diskusjon mellom ulike måter å se virkeligheten på. Her finnes både filosofiske ideer som er lett gjenkjennelige, og andre som er uvante eller kanskje fremmede. Leseren inviteres til å føre sammen tenkere fra vidt forskjellige bakgrunner i nye og kreative refleksjoner. Å studere filosofi på denne måten er som å tre inn i en festsal fylt med samtalepartnere fra ulike tider og kulturer. Her møtes mesopotamiske og kinesiske embetsmenn, afrikanske vise, europeiske aristokrater, indiske guruer, karibiske opprørere og ikke minst medstudenter gjennom alle tider. Blant gjestene i dette tenkte selskapet finnes noen som virker som om de har mer å snakke om enn andre. I et hjørne har den aristokratiske Aristoteles (384–322 fvt.) funnet sin likemann i kinesiske Konfutse (ca. 551–479 fvt.), begge skjønt enige om dydens viktighet for samfunnets utvikling. Den livlige tyske professoren Hegel (1770–1831) forteller vitser og morer seg med daoisten Zhuangzi (ca. 300 fvt.), begge ser på verden som en dynamisk bevegelse av motsetninger.1 Inn i rommet stormer greske Diogenes (413/403–ca. 324/321 fvt.). Han roper «jeg leter etter et menneske», før han setter seg på gulvet og spiser oliven. Alle bryter ut i latter. Ved et marmorbord står Olympe de Gouges (1748–1793) med sin Erklæring om kvinnens rettigheter i hånden. Hun avbryter Rousseau (1712–1778), som taler om naturens orden og kjønnsroller som om de var uforanderlige.

Ute på terrassen står Hume (1711–1776) og peker på noe i hagen, med seg har han fått den indiske tenkeren Brihaspati (ca. 1000 fvt.).2 De er begge enige om at sansene er den primære veien til kunnskap, og at virkeligheten er materiell. Interessant nok er de samtidig skeptiske til hvor mye sansene egentlig kan lære oss. Vi hører dem påstå at det egentlig ikke er mulig å si noe om hendelsers kausale sammenheng, og at det beste vi kan gjøre er å ta en øl og slå av en prat med gode venner. Det har den greske hedonisten Epikur (341–270 fvt.) allerede gjort; fra hagen roper han at de to skal komme og slå seg ned. Franskmannen Descartes (1596–1650) fant en uventet venn i Zera Yacob (1599–1692) fra Etiopia, der de står i biblioteket og undersøker Blaise Pascals (1623–1662) kalkulator fra 1642. Begge er kritiske til dogmatisk religiøsitet og fremmer en filosofi der fornuften har siste ord. I bibliotekets rolige hjørne står den mexicanske nonnen Sor Juana Inés de la Cruz (1648–1695) og den muslimske filosofen Ibn Rushd (1126–1198), omgitt av Aristoteles’ verker. De er enige om at filosofien kan forenes med troen, og at målet for tenkningen er Gud selv. Ibn Rushd er forresten glad for å ha møtt en kvinne med utdannelse i filosofi, en tanke han forsvarte i sine tekster.

Som student er du invitert inn i alle disse samtalene. For å finne din plass i selskapet begynner vi med en kort orientering om hva filosofi er, hvordan fagområdet er organisert, og hvordan denne boken leder deg gjennom diskusjonene. Kapittelet avsluttes med en disposisjon for hele boken. Allerede innledningsvis kan det vises til ordlisten lengst bak i boken, som kort forklarer vanskelige filosofiske begreper.

2. Hva er filosofi?

Spørsmålet om hva filosofi er, kan ved første øyekast virke trivielt, kanskje til og med banalt. Er det ikke helt enkelt det filosofer holder på med? Problemet er bare at filosofer i liten grad er enige om hva svaret skal være. Et fruktbart utgangspunkt er å betrakte filosofi som en virksomhet der det stilles slike grunnleggende spørsmål som nevnes innledningsvis, og der spørsmålene får sine svar gjennom en systematisk reflekterende prosess. Filosofi oppstår når etablerte forklaringer utfordres og kritiseres. Selve begrepet stammer fra gresk: philosophia, der philos betyr kjærlighet, og sophia betyr visdom, det vil si kjærlighet til visdommen.3 Den opprinnelige betydningen peker mot en tankevirksomhet som leder mennesket i retning av det gode. Denne livsformende forståelsen har vært levende gjennom hele filosofihistorien. Likevel har begrepet, særlig etter opplysningstiden, ofte fått en mer avgrenset betydning i vestlig filosofi, knyttet til logisk analyse av begreper og argumenter. For å kunne diskutere mange ulike tanketradisjoner i samme bok trengs en bred definisjon som favner begge disse og flere dertil. I denne boken defineres derfor filosofi som følger: Filosofi er en disiplin som undersøker grunnleggende antagelser og argumenter knyttet til områder som kunnskap, virkelighet og verdier. Den kjennetegnes av kritisk refleksjon, og inkluderer en rekke ulike metoder og sjangere.

Filosofi er en disiplin som undersøker grunnleggende antakelser og argumenter knyttet til områder som kunnskap, virkelighet, og verdier.

Den kjennetegnes av kritisk refleksjon, og inkluderer en rekke ulike metoder og sjangere.

I resten av dette avsnittet drøftes begrepet filosofi i relasjon til nærliggende begreper. Å definere noe er også å fastslå hva det ikke er. Filosofi har gjennom historien ofte hatt en direkte relasjon til begrepet sannhet. At filosofer er uenige til og med om definisjonen av begrepet filosofi, kan lære oss noe om aktiviteten i seg. Det er kanskje naturlig at en gruppe som er kjent for å produ-

sere dypsindige spørsmål, ikke nødvendigvis er enige seg imellom. Det er tydelig at mange av de tenkerne som presenteres i denne boken, ville vært uenige om hvilke spørsmål som er verdt å stille, for ikke å snakke om hvordan de skal besvares. Samtidig er mange engasjert i en slags dialog, også når de er uenige, eller til og med motarbeider hverandre. De lar seg lett engasjere i diskusjoner. Så langt tilbake det finnes kilder, er det tydelig at menneskers synspunkter på alt fra hverdagslige erfaringer til moral, og eksistensens grunn, varierer. Mennesker er, og har alltid vært, uenige med hverandre. Samtidig er det åpenbart at de ikke har slått seg til ro med denne uenigheten. Mange former for filosofi prøver nettopp å overvinne uenighetenes skillelinjer, enten det handler om å overbevise uliktenkende, eller å strekke seg ut for å forstå andre bedre. Uenigheten viser at svarene på spørsmålene spiller en rolle for de som stiller dem. Selv om de kan være uenige om hva sannhet er, antyder uenigheten at det ofte finnes en grunnleggende sannhetsforpliktelse under alle diskusjonene. Gjennom den europeiske filosofihistorien har det blitt argumentert at filosofi er en vestlig måte å tenke på. Den selvkritiske og drøftende diskusjonen blir da et kjennetegn ved en europeisk måte å være på. For vestlige tenkere med dette utgangspunktet kan andre kulturer ha verdier, men intellektuelt arbeid er ikke en av dem. Som en kontrast beskrives for eksempel «Østen» i generaliserende termer som mystisk, sensuelt eller som tilhenger av holistiske systemer uten en kritisk oppdeling mellom ulike deler av livet.4 For andre, som romantikkens tenkere og senere hippier, ble dette sett på som en befrielse fra vestlig rasjonalitet. Men ofte har det vært en annen måte å beskrive ikke-vestlig kultur som irrasjonell på. Filosofi blir da et verdiladet begrep som fremmer europeisk overlegenhet, mer enn en beskrivelse av en form for tankeaktivitet. I henhold til den definisjonen av filosofi som brukes her, mister denne måten å se på emnet på sin filosofiske kvalitet. Normative ideologiske argumenter uten kritisk refleksjon er jo ikke lenger filosofi. Både vestlig og ikke-vestlig filosofi kommer i mange ulike former. Filosofisk holisme er ikke et fremmedelement i vestlig idéhistorie, den finnes for eksempel hos tenkere som Plotin (–270 evt.), Giovanni Pico della Mirandola (1463–1494), Paracelsus (1493–1541) og Rudolf Steiner (1861–1925).5 Det finnes også rasjonelle analytiske tenkere i ikke-vestlig filosofi, som den indiske nyaya-skolen eller hos de kinesiske mohistene.

At filosofi er et vestlig begrep, må alltid huskes i sammenligningen med andre kulturer. Avansert tenkning finnes i alle kulturer vi kjenner til gjennom historien, og i de fleste av disse finnes det også mer kritiske elementer som kan defineres som filosofi. Når det er sagt, har tenkere utenfor den vestlige sfæren brukt andre begreper og definisjoner på slik tankevirksomhet. Verdien av ikkevestlig tankevirksomhet ligger ikke i hvor mye den ligner vestlig filosofi, men i dens egne premisser og innsikter. Bøker som analyserer tankenes historie, kunne blitt skrevet med helt andre utgangspunkter og grunnleggende begreper,

som dharma, veien og så videre. Men det er fortsatt nødvendig å starte med utgangspunkt i sine egne begreper for å forstå de begrepene som er annerledes, man må bevege seg fra det kjente til det ukjente. Denne boken er derfor skrevet for studenter av det vestlige emnet filosofi, med hjelp av vestlig filosofisk terminologi. En rekke diskusjoner er forenklet for å passe introduksjonens form, for eksempel i de ulike sammendragene i slutten av hvert kapittel. Mer tekniske begreper, og begreper på originalspråk, er angitt i noteapparatet. Forhåpentligvis kan boken være et steg i retning av grundigere studier.

På hvilken måte filosofi kan relateres til historie og forandring, er en pågående diskusjon. Filosofi forstås i denne boken ikke som en selvstendig diskurs med et eget innhold, men som en aktivitet eller en måte å tenke på. Den vokser frem gjennom refleksjon over tidligere praksis og tenkning, over en livsverden.6 Filosofien saumfarer gjennom kritikk noe som allerede finnes; og den formes derfor i møte med erfaringer, tradisjoner og ideer som fantes før den selv. Ulike kulturer gir således opphav til filosofiske systemer med ulik karakter. I hvilken grad filosofien er avhengig av sine historiske betingelser, er et klassisk diskusjonstema i filosofien, og en av fordelene med å ta inn ikkevestlige tradisjoner er å aktualisere nettopp dette spørsmålet. Ikke-vestlige tenkere har ofte påpekt at også de vestlige tankemønstrene har sine historiske forutsetninger, og det er vanskelig å ikke gi dem rett. Dette er tydelig for eksempel i det vestlige menneskesynet, tidsbegrepet, moralen eller måter å argumentere på. I Skandinavia førte diskusjonen om tankenes kontekstualiserte natur til en skillelinje mellom fagområdene filosofi og idéhistorie fra 1930-tallet og fremover. Filosofi har da fått en systematisk, analytisk og begrepsorientert form, mens idéhistorien beskjeftiger seg med overgripende spørsmål om menneskelig erfaring, samfunn, kultur og vitenskap. Denne boken legger ikke en slik oppdeling til grunn for presentasjonen. Filosofi forstås her, som i den kontinentale europeiske tradisjonen, som et fenomen som av nødvendighet er historisk mediert – det vil si formet av tidligere tiders erfaringer, ideer og samfunnsforhold. Den formes for eksempel av delte idealer, språk, seder, skolegang og en måte å bedrive vitenskap på. Her kan det for eksempel påpekes at det vi i dag kaller naturvitenskap, ble beskrevet som naturfilosofi frem til opplysningstiden. Disse aspektene blir ofte en del av en ubevisst måte å forholde seg til virkeligheten på, en som styrer hvilke spørsmål som er verdt å stille. Ettersom de erfaringene og forestillingene som går forut for filosofien forandrer seg hele tiden, gir historiens gang opphav til ulike filosofiske spørsmål.

Slik filosofi defineres i denne boken, skiller den seg fra religion. Religion forstås her funksjonelt som en eksistensiell og kulturell praksis som formidler mening, fellesskap og transcendens – en måte å være i verden på.7 Religionen vil derfor ofte befinne seg på et førfilosofisk nivå, som del av den konvensjonen eller tradisjonen som kan bli utgangspunkt for kritiske filosofiske refleksjo -

ner. Religion kan i henhold til denne definisjonen ikke helt beskrives gjennom rasjonell analyse, men kommer til uttrykk i poesi, metaforer eller praksis. For tilhengerne av ulike religioner innebærer den tro, åpenbaring og erfaringer som i en mening overskrider filosofisk refleksjon. Filosofien er derfor i en slags dialog med religionen, ettersom den må være åpen overfor det den enda ikke kan definere eller forstå, det ubegripelige. Videre gir religionen ofte uttrykk for individets investering i en gitt situasjon, et bestemt liv, uten å ha full oversikt over alle aspekter som påvirker det. Religion muliggjør da evnen til å handle i tro i møte med usikkerhet, et aspekt som ligger utenfor filosofiens sekundære blikk på egne erfaringer og tanker. Når det er sagt, finnes det mange overlappinger mellom religion og filosofi. Det finnes en rekke filosofiske argumenter som begynner i a priori-premisser som ikke kan belegges innenfor systemet selv. Til alle tider har filosofer reflektert over tematikk som håndteres innenfor religionene, som alle tings opphav, mening, normer og deres legitimering, gud eller gudenes eksistens, og så videre. Etikk er et typisk eksempel på et område der det er stor overlapping. Blant slike temaer er det mange som ikke kan få noen endelig svar, der troen trer inn som en åpning mot det tenkningen ikke kan fullbyrde i seg selv. I samtiden er det også flere mer sekulære problemstillinger som funksjonelt sett kan sies å ligne religiøse diskusjoner, som ulike verdidebatter eller maktens legitimering.8 Diskusjoner om hvorvidt religionens budskap er sant i absolutt mening, dens substansielle side, hører derimot til fagområdet teologi.

Etter opplysningen (1680–1789) har forholdet mellom vitenskap og filosofi vært gjenstand for omfattende refleksjon i vestlig filosofi. Opp til denne tiden var naturvitenskap en naturlig del av den filosofiske disiplinen. På 1900-tallets betraktet mange analytiske filosofer sin filosofiske gjerning som en metavitenskap, en disiplin som søker å etablere universelle logiske lover som gjelder alle vitenskaper (som Rudolf Carnap 1891–1970). Disse lovene skal da kunne skape et system der forhold mellom entiteter kan beskrives med et tegnaparat uten meningsbortfall. Kontinentale filosofer har fremholdt at vitenskapen, særlig naturvitenskapen, har sine begrensninger, ettersom den ofte overser betingelsene for sine egne observasjoner og forklaringer. De stiller altså spørsmål ved muligheten til objektivitet. Naturvitenskapen undersøker i henhold til denne modellen det som kan kvantifiseres, det målbare. Problemet er at den da ignorerer alle de andre formene for menneskelig kunnskap, og den livsverden som gjør erfaring mulig. Igjen vil denne formen for filosofi fremheve at også vitenskapen er formet av sin historisk medierte bevissthet. Ikke dermed sagt at vitenskapen er helt relativ, eller bare uttrykker ideologiske interesser. Men den må undersøkes med et kritisk filosofisk blikk som alle andre deler av menneskelig erfaring.