Arve Rød Forklare. Fortelle.
Forføre
En håndbok om skriving for kunstnere
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-91077-8
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
Boken har fått støtte fra: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Forord
Denne boka er ment å fylle et tomrom i norsk faglitteratur. Samtidig som tekst har fått større plass og betydning i produksjon, utdanning og formidling av kunst, har fraværet av lære- og håndbøker om feltets skriving framstått som en paradoksal mangel. Kanskje skyldes det kunsttekstens eget paradoks: Kunstverket kan opptre som lite villig til å la seg omskrive i verbalspråk, enn si tilpasse seg en akademisk form. I utdanningssammenheng, hvor ulike former for skrivepraksis nå står sentralt, finnes det ingen tydelig norm for hvordan en oppgavebesvarelse skal skrives, eller hvordan undervisningen skal legges opp. Studenter og andre som søker konkrete råd for skrivingen, blir henvist til enten generiske språkguider eller omfattende bokverk myntet på for fattere eller andre allerede skrivende. For kunstnere i feltet er støtten tilsvarende begrenset: Det nærmeste man kommer en hjelpende hånd er knappe veiledninger på søknadsportaler for stipender og utstillingsplasser.
Det er ikke mulig å dekke alle og alles behov i én bok. Det du finner mellom disse permene, tar utgangspunkt i min egen er faring og er resultatet av en direkte berøring med faget, i undervisning og i egen skriving. Dermed er det ikke til å unngå at boka tidvis uttrykker en egen poetikk. Uten støtte og hjelp utenfra ville det imidlertid ikke blitt noen bok. Det er flere å takke. Først og fremst Cappelen Damm Akademisk og redaktør Knut Vegard Bergem, som hadde tro på et såpass smalt prosjekt fra starten. Det samme gjelder Norsk faglitterær for fatter- og oversetter forening (NFFO) som ga meg et generøst for fatterstipend, og slik sørget for at den ellers jevne strømmen av andre tidsfrister kunne gjøres litt mindre stri. Kunstner og tidligere professor ved Kunstakademiet i Oslo, Dag Erik Elgin, og redaktør i Kunstkritikk, Stian Gabrielsen, har vært inspirerende og korrigerende diskusjonspartnere underveis, mens Annette Kierulf, kunstner
og professor i billedkunst ved Fakultet for kunst, musikk og design (UiB), satte et skarpt øye på flere svakheter i manuskriptets siste fase. Tidligere kunsthøgskolestudent Nina Marika Kraft har gitt nyttige innspill som representant for utgivelsens kjerneleser. Kunstner Stian Ådlandsvik og kurator og tidligere gallerist Steffen Håndlykken har stilt opp som kunnskapsrike intervjuobjekter. En stor takk går til studenter og kolleger som har gitt lærerike møter og utfordringer – og særlig til dem av dere som har gitt meg tillatelse til å bruke eksempler fra egne tekster. Til slutt en ekstra stor takk til Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved OsloMet, som hadde ideen til boka og som insisterte lenge nok til at det ble en idé også for meg.
Oslo, 6. januar 2026
Arve Oliver Lyngvær Rød
Innledning
I dag lever kunstnere omgitt av tekst. Slik var det ikke da jeg var student på Statens kunstakademi i 1990-årene. Den gang var jeg knapt forpliktet til å sette en setning på papiret i formell sammenheng. Nå er situasjonen en annen. Tekst omgir kunstnerne på alle nivåer, fra kunstforskolenes skrivekurs og kunsthøgskolenes teoriundervisning, eksamensoppgaver og forskningsprogrammer til kunstfeltets krav om søknader og prosjektbeskrivelser, katalogessay og andre presentasjonstekster. Nye profesjoner har kommet til: kuratorer, kommunikasjonsansatte og andre formidlere i kunstinstitusjonene. For dem formidles kunsten i stor grad gjennom språket.
Boka du nå leser, er et resultat av tre tiårs virke i dette feltet – først som kunstner, etter hvert som kritiker, redaktør og pedagog. Om min studietid i hovedsak var fri for tekst, har virksomheten siden vært dominert av skrivende arbeid. Jeg publiserte mine første anmeldelser i 2000, først i fagtidsskrifter, siden som kritiker i dagspressen. Jeg har undervist kunststudenter i skriving i over 15 år, som veileder for masterstudenter i oppgaveskriving og senere som emneansvarlig for faget skrivepraksis på Kunsthøgskolen i Oslo. Min vei inn i skrivingen var en interesse for tekst som alltid var der: for språk og fortelling, for pragmatikken i journalistikkfaget på den ene siden og presisjonen i et filosofisk utsagn på den andre. En slik interesse er det langt fra alle kunstnere som deler. Snarere går det an å hevde det motsatte –at mange kunstnere har valgt å uttrykke seg i visuelle og materielle former nettopp fordi tekst og verbalspråk aldri var en relevant eller ønskelig, enn si oppnåelig, uttrykksform. Lenge var det også normalen. Den modernistiske kunstneren ble vurdert ut fra sitt håndverk og sin kyndighet i omgangen med bildemediet. Enkelte kunne naturligvis skrive, og gjerne skrive godt: Christian Krohg og Henrik Sørensen skrev både skjønnlitterært og journalistisk, og Edvard Munchs
mer fragmentariske notater regnes som en viktig del av, og nøkkel til, hans kunstneriske uttrykk. Men tekst var noe den enkelte kunstneren oppsøkte av eget ønske.
Med det som kalles den «språklige vendingen» i billedkunsten i 1960- og 1970-årene – som først fikk bredt nedslag i norsk kunst i løpet av 1990-årene – endret dette seg. Teksten ble fra da av et konstitutivt element i kunstens virke. Konseptkunsten for utsatte en verbal dimensjon, enten som instruks, kontekst eller refleksjon. Når denne modusen etter hvert ble en del av en institusjonell logikk, oppsto et krav og en forventing om at kunstneren måtte språklig gjøre seg selv i kunstneriske refleksjonstekster. Den tekstlige kompetansen ble en del av kunstner rollen. Det er ikke lenger mulig å være helt «stum» kunstner, slik moder nisten kunne tillate seg, fordi den tekstlige dimensjonen har blitt et både finansielt og institusjonelt vilkår.
En følge er at mange kunstnere opplever skrivingen som en pliktøvelse og en inntrenger i arbeidet. «Jeg føler meg som en liten gutt når jeg må skrive søknader», sa en etablert og respektert maler til meg en gang vi diskuterte problemstillingen – og han var medlem av stipendkomiteen! Umyndiggjøringen man kan oppleve i møte med tekstarbeidet, er også noe som smitter over på den kunstneriske virksomheten og identiteten. Dersom beskrivelsen i tekst ikke makter å gjenspeile eller yte rettferdighet til kunstverkets innhold og karakter, og den kunstneriske sluttsummen med det går i minus, er det ikke så underlig om mange er i tvil om hva utbyttet av en så dominerende tekstkultur egentlig er.
Denne boka tar ikke stilling til slike overgripende spørsmål. Målet her er å gjøre skrivingen tilgjengelig, håndterlig og begripelig for aktørene i kunstfeltet. Forslagene og sammenfatningene i boka bygger på er faringer fra egen skriving og samtaler med kritiker- og journalistkolleger, redaktører, kunstnere og andre kunstprofesjonelle, og ikke minst mange års møter med kunststudenter og deres utfordringer og ferdigheter når det gjelder tekst.
For å bedre si hva utgivelsen er tenkt å være, kan det være oppklarende å først si noe om hva den ikke er. Den er ikke en bok om grammatikk og skriveregler. Den som sliter med riktig bruk av preposisjoner, eller hvordan subjekt og verbal bør settes sammen for best syntaktisk rytme og flyt, vil finne bøker som bedre forklarer språkets byggesteiner. Det er heller ikke en bok om kreativ skriving eller om tekst som et kunstnerisk medium. Jeg vil bare sporadisk berøre skriving som skjønnlitterær form, og bare der det har relevans for den kunstorienterte teksten. Boka er først og fremst tenkt som hjelp for den som søker råd for de praktiske og mer intellektuelle utfordringene i møte med kunstfeltets tekster.
Utgivelsen har som utgangspunkt at skriving er et håndverk. Det kan øves og læres. På samme vis som mer materielle gjøremål har skrivingen et sett redskaper, en verktøykasse man kan gjøre bruk av i både det praktiske og det tankemessige arbeidet med tekst. Ambisjonen er å gjøre disse redskapene synlige og anvendelige, og slik motivere også dem med sterkest aversjon mot det å skrive.
Bokas disposisjon er tredelt, og hver del bygger logisk på den forrige. Del I og II handler om tekster studenter og kunstnere skal skrive selv. Første del starter med studentteksten og en introduksjon til skriveundervisningen. Denne delen vier mye plass til oppgaveskriving på høgskolene: hva en slik oppgave kan og bør inneholde, og hvordan den kan formes, med eksempler fra studentenes egne tekster. I andre del rettes blikket mot de ulike sjangrene kunstnere og andre aktører i feltet vil få befatning med i det institusjonelle kunstfeltet. Denne delen legger ut en pedagogisk tråd: Den følger et tenkt kunstverk fra atelieret til utstilling, med tekstene verket møter og knytter til seg – fra det egne kunstnerutsagnet til prosjektbeskrivelse, søknad og pressemelding. Denne institusjonelle gjennomgangen overlapper med del III og kunstverkets resepsjon, det vil si kritikk og andre formidlingstekster. Denne delen fokuserer på tekster skrevet om og for kunstnere – tekster kunstnere ikke nødvendigvis skal skrive, men som de likevel skal forstå funksjonen til og meningen med.
Innholdet vil nærme seg den kunstorienterte teksten på ulike nivåer: på setningsnivå i form av konkrete skriveråd, på institusjonsnivå hvor tekstene settes i en større kontekst, og på meningsnivå – altså hva som er skrivingens egentlige innhold og hensikt. Om denne utgivelsen har et overgripende budskap, ligger det i dette siste poenget. Å skrive som kunstner handler ikke først og fremst om å levere en tekst til en oppgave eller en institusjon. Det er en måte å prøve ut tanker på, og å oppdage hvem man er. Tekster formidler, dokumenterer og posisjonerer, men mest av alt åpner de for tenkning. Denne boka handler der for ikke bare om sjangre og teknikker, men om å bruke teksten som et verktøy for å følge den kunstneriske tanken dit den fører.
15. oktober
I ukene og dagene fram mot midten av oktober hvert år kan man merke en særlig uro blant norske kunstnere. Da skal årets stipendsøknad skrives. Offentlige ordninger som Statens kunstnerstipend, som blant annet deler ut arbeidsstipender på opp til ti års varighet, og Billedkunstnernes Vederlagsfonds ulike støtteordninger er for de fleste kunstnere i Norge den viktigste – og ofte eneste – inntektskilden av betydning, sett bort fra «pengejobber» utenom den kunstneriske virksomheten. I 2024 mottok søknadsportalen til Statens kunstnerstipend 12 237 søknader, ifølge tall fra Kulturdirektoratet. 1003 søkere fikk tildelt stipend fra én av de ulike ordningene. 247 av 4214 søkere ble tildelt arbeidsstipend, det gjeveste av stipendene.1 Tallenes tale er klar: Over 90 prosent av søknadene avslås.
Lignende tall er tydelige også i andre sammenhenger der søknader er utgangspunktet: i utstillingssammenhenger, i offentlige oppdrag og andre prosjekter for kunstnerisk utsmykking, for plass i kommu-
1 Kulturdirektoratet u.å.