Tarald Rasmussen
En kort introduksjon til Frans av Assisi
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-90755-6
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Alle foto Wikimedia Commons, unntatt faksimile s. 48: Le Monde og s. 58, 80, 158: Alamy.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Kart: Cappelen Damm
Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser. Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innhold
Forord
Frans av Assisi startet en bevegelse som lett kunne endt som kjettersk og blitt fordømt av pavekirken. Især i den tidligste fasen var den radikal og krevende for kirken å forholde seg til. Samtidig bidro den nye bevegelsen med noe pavekirken på 1200-tallet trengte. Fransiskanerne var med på å bringe religiøse idealer nærmere lekfolket. Det å leve et hellig liv ble nå ikke bare noe som var overlatt til munker og nonner i klostre langt utenfor byene. Idealene ble brakt inn i byene og holdt fram for menneskene der, både ute på gater og torg og inne i en ny type kirkebygg konstruert for å samle folk og få dem i tale. Fransiskanerne hjalp pavekirken med å kanalisere et stadig mer utbredt ønske blant folk om selv å leve et hellig liv, inn i ordnede kirkelige former og ikke inn i religiøse protestbevegelser.
Fransiskanerne bidro i høy grad til å endre det religiøse landskapet i Europa på 1200-tallet. I løpet av en generasjon etter at Frans var død i 1226, hadde de slått seg ned i rundt 1200 byer. Bare i Italia hadde antallet brødre midt på 1200-tallet vokst til om lag 10 000. Brødrene etablerte seg også tidlig i Norge, med klostre i Tønsberg og Bergen midt på 1200-tallet, og i Konghelle, Oslo og Trondheim litt senere samme århundre.
Denne boka handler ikke om fransiskanerordenen, men om Frans av Assisi. Samtidig er det ikke mulig å holde de to helt fra hverandre. Frans av Assisis nye visjon om hva et hellig liv innebar, var helt fra starten av en visjon om et religiøst fellesskap, om brødre (og søstre) som gikk foran og fikk flere med seg, med utgangspunkt i bestemte Jesusord som var å finne i Det nye testamentet. En historie om Frans av Assisi må derfor til en viss grad også være en historie om den tidlige
fransiskanske bevegelsen, om hvordan Frans’ visjon om et hellig liv ble satt ut i livet mens Frans levde, og om hvordan det oppsto uenighet og strid om hvordan ar ven etter Frans skulle ivaretas den første tiden etter at han var død.
Forskningslitteraturen om Frans av Assisi er enorm. Også på norsk er det skrevet en del om Frans, men den tidligere norskspråklige litteraturen har i svært liten grad tatt høyde for og innarbeidet resultater fra nyere historisk-kritisk forskning. Det store tilfanget av kildetekster om Frans er gjennom de siste tiårene blitt bearbeidet, kommentert og publisert i tekstkritiske utgaver. Dette arbeidet gjør det ofte mulig å fortelle historien om Frans av Assisi på nye og historisk bedre begrunnede måter. I denne boka spiller slik nyere forskning, om ulike interesser bak de ulike kildene og om ulike syn på hva som er viktig i de tidlige beretningene om Frans, en vesentlig rolle. Noe av materialet i boka er prøvd ut i kurs om Frans av Assisi ved Universitetet i Oslo. Dessuten har to gode kolleger, Eivor Andersen Oftestad og Knut Willem Ruyter, lest igjennom manus og kommet med viktige innspill. Det har jeg satt stor pris på. I Cappelen Damm har redaktør Knut Vegard Bergem vært en god samtalepartner gjennom arbeidet med boka, og ved ferdigstilling av manus har både språkvasker Gro Roksand og manusredaktør Nils Gundersen hatt et skarpt blikk for viktige detaljer som trengte korrigering.
Helt til sist en varm takk til min kone, Anne Skalleberg, for all hjelp og støtte under arbeidet med boka.
Oslo, 15. april 2026, Tarald Rasmussen
10 En kort introduksjon til Frans av Assisi
Cimabues maleri av Frans fra underkirken i San Francesco, Assisi. Her vises sårmerkene både på hendene og i siden svært tydelig fram. Bildet er malt en gang sent på 1280-tallet og er del av en større komposisjon med jomfru Maria, Jesusbarnet, engler og Frans av Assisi.
Kapittel 1
Helgen i særklasse
Hvorfor løper hele verden etter deg?
Hvorfor virker det som om hele verden løper etter deg, og som om alle lengter etter å se deg, høre deg og gjøre som du sier? Du er jo ingen vakker mann, ikke spesielt lærd eller klok, og heller ingen adelsmann. Så hvordan kan det ha seg, at hele verden løper etter akkurat deg?
Dette sitatet er å finne i en bok fra ca. 1380 med tittelen Fioretti di San Francesco («En blomsterkrans av Frans av Assisi»).1 Fioretti har lenge hatt status som en av de mest populære tekstene om den hellige Frans. Den inneholder både fortellinger om underfulle hendelser mens Frans levde og gikk rundt med sine disipler i Umbria og Toscana, og fortellinger fra de nærmeste disiplene som ville leve etter den hellige mannens idealer etter at han var død.
Det var følgesvennen Masseo som stilte spørsmål sitert ovenfor, til Frans en gang de oppholdt seg i Portiuncula like utenfor Assisi. Masseo ville teste hvor dypt Frans’ humilitas – hans ydmykhet eller fromhet – stakk. Og Frans kom med et svar som gjorde et sterkt inntrykk på Masseo. Spørsmålet var nærliggende å stille i middelalderen, og det er like god grunn til å stille det i dag. Hva var det med denne mannen som vakte slik oppsikt? Og hvorfor eksploderte produksjonen av litterære tekster om Frans etter hans død på en måte som savner sidestykke i middelalderens litteraturhistorie?2
1 Fioretti, kap. 10.
2 Honemann 2011: 170.
Kapittel 1 Helgen i særklasse 13
Kristne idealer for et hellig liv
Blant alle kristne helgener fra senantikken og middelalderen er Frans av Assisi den mest kjente i vår del av verden. Det henger sammen med hans måte å være radikal på når han skulle vise hva det innebar å leve et hellig liv. Å leve et hellig liv var noe man først og fremst målte ved graden av Kristusetterfølgelse. De fremste helgenene var de som var mest radikale i denne etterfølgelsen. Men for å forstå Frans må vi se hvordan idealene for hellighet hadde skiftet gjennom historien.
Fra senantikken av hadde man særlig framhevet martyriet som den ypperste formen for hellig liv. Jesus hadde ifølge kristen tro gitt sitt liv for å redde menneskene, og den mest konsekvente måten å følge hans eksempel på, var å følge ham helt inn i døden. De tidligste fortegnelsene over kristne helgener gjaldt derfor mennesker som hadde gått i døden for sin tro på Kristus. Slike var det en del av i Romerriket, i tiden før Konstantin gjorde kristendommen til en prioritert religion i riket på 300-tallet. Fortellinger om deres liv og martyrium ble samlet i såkalte martyrologier.
14 En kort introduksjon til Frans av Assisi
Caravaggios framstilling av Katarina av Alexandria, malt 1598. Hjulet var et torturinstrument som skulle brukes for å henrette henne, men det gikk i stykker da hun rørte ved det. I stedet ble hun da halshogd.
Ved siden av martyriet gjaldt især askesen som en anbefalt vei til et hellig liv. Flere retninger i den tidlige kirken mente man kunne nærme seg Gud ved å satse mest mulig på det åndelige, og si mest mulig nei til alt som hadde med kroppen å gjøre. Et liv i faste og i seksuell avholdenhet, og i stedet fylt av bønn og indre samling, ble ansett som den sikreste veien til hellighet. For kvinner framhevet man ofte et liv som jomfru, i etterfølgelse av jomfru Maria. En egen og ekstra fornem del av de gamle martyrologiene var fortellingene om kvinnelige martyrer, som før de ga sitt liv for troen på Kristus, hadde levd et liv i kyskhet. Et berømt eksempel er historien om Katarina av Alexandria. Hun var både jomfru og martyr (virgo et martyr). Hun ble til slutt henrettet ved halshogging etter at hun hadde satt seg opp mot keiseren, hadde holdt fast ved en kristen tro og nektet å delta i ofring til hedenske guder.3
Etter at kristendommen ble ofsiell religion i Romerriket (380), og senere også i flere europeiske kongedømmer, var det ikke lenger så mange kristne martyrer å se opp til. Idealene for et hellig liv ble utformet på nye måter.4 Norge fikk rett nok en martyrhelgen med Olav den hellige, men de fleste nye helgener fra middelalderen ble æret av andre grunner enn martyrdøden. Ofte kunne det være nok at de hadde fått et godt omdømme som pave eller biskop, roller der man etter vanlig syn i middelalderen allerede var blitt tilført en høyere grad av hellighet gjennom sine vigslinger. Men utover i senmiddelalderen la man stadig oftere vekt på at et hellig liv måtte vise seg på andre måter enn ved at man var vigslet til et embete. Det ble viktigere å måle et hellig liv på fortellingene om Jesus i Det nye testamentet, og feste oppmerksomheten ikke bare på hans martyrdød, men mer og mer også på hans liv.
Klosterlivet som kollektivt hellig liv
Den klassiske modellen for et slikt hellig liv etter Jesu forbilde var livet som munk eller nonne. Det var på grunnleggende vis definert gjennom de såkalte monastiske løftene om lydighet, kyskhet og fattigdom. Disse tre løftene mente man sammenfattet sentrale sider ved Jesu hellige liv:
3 Fortellingen om Katarina er blant annet å finne i middelalderens mest kjente legendesamling: Legenda aurea, i engelsk oversettelse: Voragine II (1993: 334–341).
4 En god oversikt finner man i Weinstein & Bell (1982). Sml. også Vauchez, Book II: «Typology of Medieval Sainthood» (1997: 197–422).
Kapittel 1 Helgen i særklasse 15
Han hadde vært lydig inntil døden mot sin far, Gud. Han hadde levd ugift og uten å få barn, og han hadde levd uten eiendom, fra hånd til munn i fattigdom. Både løftet om kyskhet og løftet om fattigdom fanget opp noen av de asketiske idealene for hellighet fra senantikken. Men mens antikkens asketer ofte var eneboere, satset middelalderens munker og nonner på å realisere et hellig liv i fellesskap, som små samfunn av hellige mennesker.
Opp gjennom middelalderen vokste det fram flere ordener for munker og nonner, som utformet klosterlivets idealer for et hellig liv på litt ulike måter. De hadde forankringen i de tre monastiske løftene til felles, mens de mer detaljerte reglene for livet i et kloster varierte. Fram til Frans’ tid var det en rik flora av klosterbevegelser.
Den viktigste klosterregelen var skrevet mer enn 600 år før Frans ble født. Det var Benedikts regel fra 500-tallet. Den var regelen for benediktinerordenen, som dominerte kloster vesenet i tidlig middelalder, men også for cistercienserordenen, som spredte seg raskt i Europa på 1100-tallet. I Benedikts regel var det lagt en særlig stor vekt på løftet om lydighet. I klosteret var det abbeden eller abbedissen man skulle vise absolutt lydighet mot. Han eller hun var satt til å lede klosteret i Guds sted, og hans eller hennes ord måtte adlydes uten nøling.5
Et sentralt anliggende i Benedikts regel var også at man skulle bli værende i det klosteret man ble tatt inn i, så lenge man levde. Man skulle ikke være på farten fra sted til sted, men finne seg til rette på det stedet der man var. Brødrene og søstrene skulle avlegge et eget løfte om en slik stabilitas loci («stedbundethet»).6
Utover på 1100-tallet ble en annen klosterregel, kalt Augustins regel, stadig mer populær. Den kom først i omløp blant prester som sluttet seg sammen i klosterlignende brorskap, gjerne i nær tilknytning til bispesetene.7 I Norge hadde vi slike sammenslutninger av prester som skulle leve etter Augustins regel, flere steder, blant annet på Utstein ved Stavanger og på Halsnøy sør for Stord. Disse geistlige augustinerbrødrene levde ikke i «klausur», altså i isolasjon fra resten av verden. Tvert om skulle de tjene som moralske og åndelige forbilder, først og fremst
5 Benedikts regel, kapittel 5.
6 Benedikts regel, kapittel 58. 7 van Geest 2020.
16 En kort introduksjon til Frans av Assisi
for andre medlemmer av presteskapet i et distrikt eller et bispedømme. I Augustins regel er idealene om fattigdom og om kyskhet løftet svært tydelig fram, mens idealet om umiddelbar lydighet ikke framheves på samme måte som i Benedikts regel.8 På 1200-tallet ble Augustins regel lagt til grunn for dominikanerordenen, men også for en ny tiggerorden som fikk navnet augustinerordenen.9
Lekfolk på leting etter et hellig liv
Ved siden av de monastiske tradisjonene slik de kom til uttrykk hos benediktinere, cisterciensere eller augustinere, var tiårene før Frans ble født, også preget av en ny leting etter et hellig liv nedenfra, fra lekfolk som utenfor regulerte kirkelige ordninger selv søkte et hellig liv.
Slike bevegelser la ofte vekt på et liv i bot og forsakelse, med humilitas (ydmykhet) som et viktig ideal. Frans og hans bevegelse var del av en slik søken. For kirkens ledelse var det ofte en utfordring å møte denne typen initiativer og finne en balanse mellom toleranse og kontroll.10
Middelalderens mest berømte helgen
Historien om Frans av Assisi må forstås nettopp innenfor slike rammer, der ulike veier var prøvd ut for å finne fram til idealer for et hellig liv. Selv om han tok initiativet til å søke et nytt liv alene, var han ingen asketisk eneboer. Også Frans’ prosjekt var et kollektivt prosjekt, han ville, akkurat som Jesus, ha disipler med seg for å realisere et liv i hellighet. Og hans idealer for et slikt hellig liv var heller ikke helt andre enn de man kjente fra helgenhistorien. Likevel representerer han et gjennombrudd i middelalderens søken etter hellighet, som vakte enorm oppsikt i samtiden, og som har gjort ham til en av kristenhetens viktigste helgener.
8 Begge ordensreglene er å finne i norsk oversettelse i Klosterliv i Vesten (1986).
9 Pansters (2020) gir en oppdatert og grundig innføring i middelalderens ulike klosterregler med tilhørende tilpasninger.
10 En av disse bevegelsene, som også spilte en betydelig rolle i de områdene der fransiskanerne først etablerte seg, går gjerne under navnet humiliati. Mer om slike bevegelser for eksempel hos Melville (2012: 164–180), eller hos Little (1978: 113–145). Se også Constable (1998).
Kapittel 1 Helgen i særklasse 17