Issuu

En kort introduksjon til demokratiet i Athen

ISBN 978-82-02-87495-7

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Illustrasjoner: Alle foto Alamy, med unntak av s. 53 (Agora) Davide Mauro, CC BY-SA 4.0 Wikimedia Commons, s. 84 (Kvinner ved veven) Metropolitan Museum, CC BY-SA 4.0 Wikimedia Commons og s. 132 (Erekhteion) George E. Koronaios, CC BY-SA 4.0 Wikimedia Commons

Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Athene. Bronsestatue fra 4. århundre fvt. Arkeologisk museum, Pireus.

Prolog

Demokratiet i Athen er gåtefullt. Det ble innført for 2500 år siden, i 508 fvt., og besto i nesten to hundre år, til tross for både indre og ytre motstand. Angrep, kriger og oligarkiske kupp var noen av hendelsene som satte demokratiet på prøve, inntil det ble erstattet av et oligarkisk styre i 322 fvt. under makedonernes overherredømme, kort tid etter Aleksander den stores død. Disse to hundre årene har etterlatt en rik mengde med spor – historiske kilder i form av arkitektur, monumenter, kunst, litteratur i både prosa, poesi og drama, politiske taler, filosofi og politisk teori. Alle disse kildene både vitner om, kritiserer og uttrykker den demokratiske kulturen som den gangen utspilte seg.1

Til tross for alle kildene er dette første demokratiet i historien gåtefullt, og har vært gjenstand for utallige forskningsdebatter helt siden det historiske eksemplet ble gjenstand for politisk interesse en gang på 1700-tallet.2 Et gjennomgående trekk ved debattene om demokratiet i Athen er innslaget av verdiladede oppfatninger av begrepet demokrati, og hvordan dette har preget måten det athenske demokratiet er blitt både definert og forstått. Fremstillingene av athenernes demokratia har dermed ofte et normativt preg, et preg som ofte også er til stede i de antikke kildene selv, farget som de var av oppfatninger av hvor vidt demokratia var et gode eller et onde. På den ene siden finnes historikeren Herodots fortelling om Athen, med en tydelig tilslutning til demokratiet, på den andre siden Platons dialoger, som er klart anti-

1 Mengden av kilder, se Beard 2014: 13.

2 Om det athenske demokratiet som interessefelt, se f.eks. Hansen 2005: 35, 81 ff.; Rhodes 2003; Roberts 1994: 175 ff.

I de fleste av de 2500 årene som er gått siden demokratiet i Athen ble til, har demokratiet – som idé og som historisk eksempel – dermed blitt møtt med skepsis, inntil stemningen snudde en gang på 1800-tallet.4 Særlig fra andre del av 1900-tallet har det vært en rådende holdning at demokrati er et ideal man streber etter å oppnå – men et ideal som er praktisk umulig i den moderne verden. Den moderne verden består, i motsetning til Athens overskuelige bystat, av større territorialstater der det er umulig for folket å møtes fysisk i forsamling, mens Athen ofte karakteriseres som et såkalt «face-to-face society.»5 De moderne statene er for store, rommer for mange individer, slik allerede den amerikanske frihetsforkjemperen Thomas Paine poengterte i sitt banebrytende skrift Rights of Man fra 1791. Skriftet var et angrep på den mangehundreårige tradisjonen med monarki i Europa, og Paine grep da tilbake til det athenske demokratiet i antikken som eksempel på det han mente var den ypperste politiske styreformen i historien. Athenernes demokratia kunne imidlertid ikke overlevde tidens tann, mente Paine, fordi athenernes demokrati manglet det for ettertiden så nødvendige prinsippet om representasjon. Uten representasjonsprinsippet, der man valgte delegater til politiske forsamlinger i stedet for å møte opp selv, lot det seg ikke gjøre å overføre den antikke bystatens demokrati til senere tiders territorialstater. Representasjonsprinsippets inntreden i 1700-tallets politiske tenkning gjorde det imidlertid mulig å gjeninnføre demokrati, for eksempel i den amerikanske konstitusjonen av 1776. Her så man derfor, ifølge Paine, det første moderne demokratiet.6

Med Amerika som eksempel har derfor en rekke moderne stater tatt til seg demokrati som styreform, gjennom prinsippet om representasjon, ofte med samme argumentasjon som den Thomas Paine fremmet.

3 Roberts 1994: 82; Hansen 2005: 84.

4 Se f.eks. Hansen 2005: 94 ff.

5 Finley 1985: 17 f.

6 Paine 1791/2004: 205 ff.

10 Prolog demokratiske. Til sammen inngår de i et korpus av verdifulle kilder til Athens demokrati. Den amerikanske historikeren Jennifer Tolbert Roberts viser i boken Athens on Trial hvordan den ideologiske kampen om demokrati, som altså finnes allerede i kildene, har satt preg på senere oppfatninger, der Platons kritikk nok har hatt en sterkere påvirkning på ettertiden enn Herodots entusiasme.3

Det anses ikke mulig å kopiere det klassiske Athens mest iøynefallende demokratiske trekk – nemlig som et direkte demokrati der politikk ble vedtatt i folkeforsamlingsmøter. Representativt demokrati er dermed en moderne konstruksjon, et alternativ til athenernes direktedemokrati, noe som gjør deltakelse mulig også i større stater via folkets valgte representanter. Valget av representativt demokrati i moderne tid er dermed først og fremst av praktisk art, i alle fall ifølge Paine, som altså mente at representasjonsprinsippet var ukjent for athenerne.

Helt blottet for representasjonsprinsippet var imidlertid heller ikke Athen. Også athenerne holdt valg, særlig i tiden før demokratiet ble innført. De hadde da en styreform der enkelte posisjoner var både ettertraktede og mektige – og underlagt valg. Disse valgene hadde imidlertid hatt visse omkostninger, ved at de også viste seg å være svært konfliktskapende, noe blant annet Aristoteles påpekte i sitt verk Politikk: strid rundt valget av mektige embetsmenn kunne slik skape fraksjonsdannelse, bitterhet og ønske om revansj, hevdet han her.7

En slik styreform, med valgte embetsmenn i viktige posisjoner, gikk under navnet oligarki, et styre ved de få, oi oligoi. Det finnes dem som hevder at demokratiet i Athen aldri kan ha fungert fullt ut demokratisk, men at makten i realiteten fortsatte å ligge hos en eksklusiv elite, slik det hadde gjort før demokratiets tid. Denne oppfatningen har vært et underliggende premiss i mye forskning om Athen, og bunner i en antakelse om at enhver politisk organisasjon, uansett om den kaller seg monarkisk eller demokratisk, alltid vil ligge under for «oligarkiets jernlov»: Den virkelige makten vil alltid finne veien inn til en eksklusiv gruppe aktører som mer eller mindre åpent monopoliserer makten og styrer organisasjonen. Som det er blitt sagt: «Who says organization, says oligarchy».8 Med en slik forståelse vil et demokratia i ren form aldri kunne eksistere i praksis, heller ikke i fortidens Athen. Navnet vil i beste fall kun ha fungert som et ideologisk slør trukket over en annen virkelighet. Analyser av Athens demokrati med et slikt teoretisk utgangspunkt fokuserer derfor mer på å argumentere for hvordan makten kan ha fungert på tvers av Athens demokratiske innretninger og på hvordan folkets deltakelse ble forhindret, fremfor å analysere

7 F.eks. Aristoteles, Politikk, 1303b 13–16. 8 Sitert etter Alford 1985: 297.

hvordan det demokratiske Athen skilte seg fra tidligere tiders politiske styresett – og på hvilken måte dette var demokratisk.9

Oligarkiets jernlov er en teoretisk antakelse, mens det athenske demokratia var et historisk fenomen – og historiske fenomener svarer ikke alltid til teoretiske for ventninger. De er unike, overraskende, og likner ikke nødvendig vis på det som er kjent og som oppleves som selvsagt. Ett av historiefagets kjennemerker er nettopp at det undersøker fenomener som ikke kan ses som utslag av universelle lover, men snarere motsatt – unike unntak fra allmenne for ventninger. En historisk undersøkelse vil derfor alltid måtte være åpen for det uventede, ved å forsøke å holde forutbestemte oppfatninger på en armlengdes avstand mens man undersøker objektet. I tilfellet Athen kan man for eksempel begynne undersøkelsen med et tilsynelatende forunderlig faktum – at athenernes demokratia, motsatt den moderne tids idealiserte og teoretiserende tanker om demokrati – ser ut til å ha oppstått mer som praksis enn som teori, som realisme fremfor idealisme. Athenernes demokrati dukker nemlig opp i kildene først og fremst som en omfattende omkalfatring av hele det politiske maskineriet i byen, i en gjennomgripende omorganisering av byens alle praktiske oppgaver. Omdreiningspunktet for alle disse oppgavene var folkeforsamlingens åpne møter som fant sted 40 ganger i året, hvor alle mannlige borgere over 20 år kunne møte opp for å avgjøre politiske spørsmål. Disse møtene, som kildene har gitt mange levende bilder av, viser de mest sentrale øyeblikkene i det athenske demokratiets maskineri, med avgjørende dueller på talerstolen, der viktige spørsmål som valg mellom krig og fred, skulle avgjøres. Det var likevel ikke folkeforsamlingen i seg selv som ble skapt eller endret med reformene som innførte demokrati i Athen, men det administrative systemet som omsluttet den – for like viktig som retten til å møte i forsamlingen, var en nyer ver vet rett til å fungere som rådsmann og offentlig tjenestemann i byens statsapparat. Det var dette apparatet som ble omorganisert, og som der ved markerte demokratiets tilblivelse i Athen, ved det som kalles Kleisthenes’ reformer, i 508 fvt..

Etter Kleisthenes’ reformer kunne en athensk borger, i tillegg til å møte opp i forsamlingen, gjøre tjeneste i råd og komiteer, som jurydommer og som oppsynsmann, som korsanger og som kriger – for

9 For en oversiktlig fremstilling av disse tendensene, se Ober 1989: 15 ff.

å nevne noe. Athenernes demokrati inkluder te en rekke praksiser, med mengder av gjøremål og rutiner – ikke teori. Faktisk er det mye forskning som nettopp sentrerer rundt dette forunderlige fenomenet: fraværet av en demokratisk teori i de athenske kildene.10

Det finnes dermed ikke noen teoretisk utviklet forklaring på hva det var som skjedde da folket i Athen ble trukket inn i de politiske beslutningsprosessene i tiden rundt 508 fvt., til tross for at reformene dette året utgjorde en nyskapning som brøt radikalt med de viktigste prinsippene for styring man til da hadde holdt seg med i den greske verden: enten å overlate styret av en polis til én hersker – en monark eller en tyrann – eller til de rike, aristokratene, til de få, oi oligoi, altså det som ble til oligarki, som ennå hovedsakelig gikk under navnet aristokrati. De beste

– oi aristoi – var de som skulle styre, mente man, de som kom fra de rette familiene, de rike, de mektige. De ble kalt «de vakre og de gode», kaloi k’ agathoi. Dette var de rike jordeierne i Athen, og for å kunne oppløse deres maktmonopol, slik man gjorde ved innføringen av demokratiet i Athen ble helt nye praksiser nført, praksiser som ser ut til å ha hatt som en viktig målsetting å dempe effekten av aristokratiets maktkamper like mye som, og kanskje mer, enn å øke demokratisk deltakelse.

I tiden forut for reformene i 508 fvt. kan det se ut til at maktens dynamikk i den eksklusive eliten i Athen hadde beveget seg inn i destruktive spiraler. Konkurransen om de viktigste posisjonene i staten skapte stadig oftere splid og uro, og aktørene søkte støtte hos fremmede makter for å få overtaket i byen. Byens indre samhold ble svekket både innenfra og utenfra. Det kan se ut til at bystaten Athens selvstendige eksistens til sist ble truet da kong Kleomenes av Sparta etter iherdige maktkamper og alliansebygging i 508 plutselig befant seg oppe på Athens Akropolishøyde, hvor han tilsynelatende sto parat til å kreve byens underkastelse. Store deler av det athenske aristokratiet var på dette tidspunktet blitt utvist fra byen som følge av maktkampene, og byen var naturlig nok svekket. Spartanerkongens okkupasjon av Akropolishøyden ser ut til å ha vært et kritisk øyeblikk i byens historie, et øyeblikk som manet til nytenkning blant athenerne – om de skulle ha noe håp om å sikre byens videre eksistens, kanskje også med en mindre konfliktskapende maktstruktur.

10 Se bl.a. Lombardini 2013; Forsdyke 2001: 329; Brock 1991: 160.

Hva som deretter skjedde i detalj, er det ikke mulig å lese ut av kildene, men hendelsene som fulgte ledet til reformene i Athen, etter at athenerne først lyktes med å jage den spartanske kongen ned fra Akropolis og ut av byen, for deretter å etablere et nytt politisk system, som et resultat av det som er blitt kalt Kleisthenes’ reformer. Kleisthenes var en av byens ledende politikere, en av dem som hadde konkurrert om embeter, som hadde vunnet, tapt, blitt utvist fra byen og så til sist alliert seg med folket, demos, slik kildene forteller.11 Resultatet av denne alliansen ble disse reformene, der alle byens borgere ble tildelt nye roller og identiteter i et nytt politisk og administrativt maskineri som strakk seg fra byens sentrum på byens torg, agora, til bydistriktenes utkanter i alle himmelretninger.

Byen Athen med dens omland Attika ble nemlig stykket opp i tretti deler, for så å settes sammen igjen i ti nye områder – fyler. Disse ti fylene besto av tre adskilte geografiske områder som heretter skulle opptre som én felles bydel som all politisk rekruttering heretter skulle utgå fra, blant annet tjeneste i byens råd om tjenestemannsstillinger. Denne til dels opprivende omstruktureringen av byen må ha vært ment å slite over avhengighetsbånd mellom fattig og rik i Attikas små og store lokalsamfunn. I stedet for gamle avhengighetsbånd ble borgerne likestilte som medlemmer av de nye fylene, og dermed like valgbare til byens råd og stillinger. Reformene trakk dermed også byens beboere utenfor aristokratiske kretser, demos, inn i politikken. Demos ble gitt makt, kratos – demokratia. Byens distrikter ble som sagt delt inn på nytt, i de ti fylene, som ble komponert av tre separate områder i Attika – ett fra bykjernen, ett fra jordbruksområdene og ett fra kysten. Reformene fordelte borgerne i disse ti fylene, og borgerne skulle være klare til å gjøre tjeneste som rådsmenn, dommere og tjenestemenn. I tillegg kunne de velge å møte opp i ett eller flere av folkeforsamlingens 40 møter i året. En sentral effekt av det maskineriet som nå ble konstruert på intrikat vis, var at de viktige posisjonene aristokratene hadde kjempet så iherdig for før reformene, nå ble tømt for makt.12 Konkurransen hadde da stått om de mektige arkontembetene (av archon: leder, hersker) som nå mistet viktige funksjoner til de nye stil-

11 Hdt. 5.66.2.

12 Reformenes oppkonstruerte karakter, se f.eks. Kitto 1957: 106.

lingene i byens råd, der alle de athenske borgerne heretter skulle loses igjennom. Dette gjaldt særlig et nytt saksforberedende råd, 500-mannsrådet, der 50 borgere fra hvert fyle skulle velges inn, for så å byttes ut etter et års tjeneste.

Den omfattende inkluderingen av borgere i dette apparatet ble blant annet gjennomført ved bruk av to prinsipper – rotasjon og loddtrekning. De fleste tjeneste- og rådsstillingene i det nye systemet gjaldt kun for ett år av gangen, slik fikk man trukket flest mulig inn i det politiske maskineriet, samtidig som ingen fikk anledning til å bygge seg en varig maktposisjon i tjenesten. I og med at så mange skulle trekkes igjennom dette maskineriet, var det ikke noe poeng i å gjøre utvelgelsesprosedyren mer omfattende enn nødvendig, noe som kan forklare den utstrakte bruken av loddtrekning fremfor valg.

Stillingene som på denne måten gikk på omgang, var ikke posisjoner med individuell beslutningsmakt, men plikttjenester som ga de athenske borgerne en viss innsikt i statens saker, og rett til å fatte beslutninger i fellesskap – enten i fulle rådsforsamlinger eller mindre utvalg. Mange, deriblant kritikeren Platon, har anklaget demokratiet i Athen for å være fylt av amatører på grunn av denne loddtrekningen og rotasjonen, men systemets design ser ut til å ha vært rettet inn mot å sikre kompetansen på annet vis enn gjennom forutgående utdanning – nemlig ved å sluse borgerne gjennom et maskineri og en tjeneste som gjorde dem eksponert for kunnskap på vei mot de politiske beslutningene, der kunnskapen var viktigst. Også folkeforsamlingsmøtene illustrerer denne dynamikken, fordi ingen kunne stemme over politiske vedtak uten å ha fulgt hele den forutgående diskusjonen på vei mot avstemming.

Folkeforsamlingen var som nevnt ikke i seg selv en demokratisk oppfinnelse, men hadde eksistert i lang tid forut for 508 fvt. De fleste greske bystater hadde folkeforsamlinger, både monarkier/tyrannier og aristokratier/oligarkier, som regnes som de to standardformene for politisk styre som fantes før demokratiet dukket opp som et tredje alternativ. Monarki betyr ordrett styre ved én, satt sammen av monos, én, og arché, styre. Den greske verden hadde imidlertid også en annen form for enmannsstyre, tyranni, og selv om Athen formelt sett var et oligarki før 508 fvt., var byen i praksis et tyranni i årene før reformene. I Athen innebar det at én av byens mektige embetsmenn hadde tatt monopol

Prolog 15

på makten ved vold eller renkespill, uten å ha noen formelle hjemler for denne maktkonsentrasjonen. Begrepet tyranni hadde imidlertid ikke ennå den entydige negative klangen som det skulle få senere, til tross for at det signaliserte en illegitim maktposisjon. Det var den berømte Peisistratos som hadde tiltatt seg tyrannisk makt i Athen ved midten av 500-tallet fvt., og han roses ofte i kildene som en velgjører av byen, noe som signaliserer at tyrannisk makt på hans tid ennå ikke var farget av den volden som senere skulle klebe ved begrepet tyranni. Peisistratos’ velgjerninger besto blant annet i at han hadde fått bygget ut vannforsyningen, initiert byfestivaler og teaterkonkurranser, og han hadde vært en mester i å iscenesette Athen som en storslagen bystat.

Disse styringsevnene skulle imidlertid ikke gå i arv til sønnene hans, selv om makten gjorde det, og det var under sønnenes styre at det athenske tyranniet sies å ha blitt tyranniserende i stedet for velgjørende – med en mistroisk hersker på toppen som begynte å forfølge sine motstandere. 13 Athen var dermed i praksis et tyranni før reformene. Formelt var det likevel et styre av de få – oi oligoi, eventuelt et aristokrati, styre av de beste, oi aristoi. Byens formelle maktstruktur innebar nemlig at det var ni mektige embetsmenn som skulle lede styret i byen, de ni arkontene. Det er verdt å legge merke til at det samme ordet vi finner i monarki, går igjen her. Arché, som kan bety å styre, lede, var altså innebygget i tittelen til disse ni arkontene. Blant disse ni var det særlig tre som hadde høy prestisje: for det første krigsarkonten, som ledet byens hær, for det andre den eponyme arkonten, altså den som gir sitt navn til noe, i dette tilfellet gjaldt det året da denne eponyme arkonten regjerte sammen med de åtte andre arkontene. Sist, men ikke minst av de tre var kongearkonten, som må ha vært en rest etter gamle tiders kongedømme. Kongearkonten ledet alle religiøse festivaler – ingen liten oppgave i en gresk bystat der religiøse fester fylte en tredjedel av alle årets dager, forberedelser ikke iberegnet.14

Athens oligarkiske struktur ble imidlertid tydeligst ved at de ni arkontene, som tross alt kun tjenestegjorde i ett år, tok sete i en eksklusiv rådsforsamling av avgåtte arkonter, Areopagosrådet. Her satt de på livstid og hadde overoppsyn med det meste av det som foregikk i politikken.

13 Om utviklingen av begrepet tyrannos, se O’Neil 1986. 14 Mikalson 1975.

Dette overoppsynet var konkret og fysisk – medlemmene i Areopagosrådet satt på en bergknaus nedenfor Akropolishøydens hellige hus, og fra denne knausen kunne de skue ned på mylderet av folk i politisk og økonomisk virksomhet på torget, agora.15 Høyden heter Areopagos, og ga navn til dette rådet som hadde overoppsyn med det gamle Athens politiske liv. Disse medlemmene var alle aristokrater, og de var over 30 år – gamle nok til ha tilegnet seg den selvbevisstheten både rikdom og politisk maktutøvelse kunne gi dem.

Athenerne som kjempet om de mektigste stillingene i byen, tilhørte den rikeste gruppen borgere, de som eide store jordeiendommer, aristokratiet. Oi aristoi betyr som nevnt «de beste», og viser at blyghet ikke var utpreget i slike kretser av de gode og vakre, kaloi k’agathoi. Demos, på sin side, ble gjerne kalt de stygge eller ubrukelige.16 Det finnes med andre ord ikke spor etter noen romantiserende drømmer om at dette ubrukelige demos var like mye verdt som aristokratiet og derfor burde få større del i den politiske makten, ikke før demokratiet faktisk ble innført. Dette fraværet av ideologisk retorikk rundt demos’ rett til makt gir en pekepinn om at til tross for ettertidens oppfatning av demokrati mer som ren idealisme, kan det se ut til at historiens første kjente demokrati ble til uten demokratiske idealer. Kanskje heller det stikk motsatte, nemlig realisme.

Realisme er den rammen som vil settes rundt det athenske demokratia i denne boken, nemlig en realisme knyttet til oppfatninger av hvordan makt fungerer, hva som skiller maktens produktive og destruktive krefter. Hvordan makt korrumperer, og hvordan maktens korrumperende kraft kan imøtegås – for det er slike innsikter reformpakken fra 508 signaliserer, ved at de tvang politikken ut av hendene på arkontenes eksklusive kretser og inn i det åpne polisfellesskapet. Slike tolkninger har vunnet frem særlig etter at forskningen på eksempelet Athen tok en ny retning ved begynnelsen av 1990-tallet, da flere forskningsmiljøer

15 Det er mulig det politiske livet på det som senere ble demokratiets agora på nordsiden av Akropolis var mer begrenset før reformene i 508 fvt., da det ser ut til at byens torg lå på Akropolishøydens sørøstre hjørne. Det området som under demokratiet ble byens agora, med mengder av politiske offentlige bygninger, kan da før reformene ha vært mer av et eksklusivt tilholdssted for byens mektigste. Om dette, se Shear Jr. 1995.

16 Se f.eks. Donlan 1978.

Prolog 17

ønsket å markere et slags 2500-årsjubileum for Kleisthenes’ reformer.17 Sentralt blant temaene som da ble tatt opp, var hvor vidt Kleisthenes’ reformer hadde en sterkere demokratisk intensjon enn hva tidligere forskere hadde antatt, da de hadde foretrukket å se demokratiet i Athen som en langsiktig, men utilsiktet konsekvens av disse reformene.18

Kleisthenes’ reformer hadde til da ikke hatt noen entydig status i historiografien som demokratiets startpunkt, da man lenge hadde tvilt på at demokratiet kunne ha blitt innført gjennom én gjennomgripende omveltning. Denne tvilen hadde imidlertid lange røtter og kan ses som et resultat av en 2000 år lang tradisjon med manglende interesse for Athen i det hele tatt, en tradisjon som kanskje kan sies å ha blitt brutt først med Thomas Paines overnevnte skrift Rights of Man. Noe av årsaken til den manglende interessen lå i at tilgjengelige tekster fra Athens historie ikke fortalte om disse reformene, og dermed heller ikke om detaljene i det athenske demokratiet slik det da ble etablert. Dette fraværet er særlig påfallende i den mye leste historikeren Plutarks verk om betydningsfulle menn i Athens og Romas historie, Parallelle biografier, der hverken Kleisthenes eller hans reformer er viet noen plass. Enda mer avgjørende for kildenes taushet om demokratiets styringsmaskineri var det kanskje at den kilden som beskriver dette i størst detalj ikke ble funnet før i 1889. Da ble en papyrusrull gravet ut av sanden i Sahara, en papyrusrull som viste seg å inneholde et av Aristoteles’ forsvunne verker, nemlig Athenernes statsfor fatning. 19

17 Se f.eks. Morris & Raaflaub 1997; Hansen 1994. Diskusjonene har fortsatt siden, se bl.a. Raaflaub 2007.

18 Se Samons II 2004. Et viktig startpunkt for denne debatten var Josiah Obers artikkel «The Athenian Revolution», opprinnelig utgitt i 1993, gjenutgitt i Robinson 2004. I denne artikkelen la han vekt på at folket i Athen deltok som aktører allerede i oppstanden som ledet frem til reformene. Blant hans mest markante motdebattanter finner vi Kurt A. Raaflaub, som hevder at demokratiet kom som en følge av justeringer i kjølvannet av disse reformene, og ikke fikk et ordentlig gjennombrudd før ved midten av 400-tallet fvt., noe som bl.a. kan leses ut av tittelen på hans bidrag i antologien Origins of Democracy in Ancient Greece fra 2007: «The Breakthrough of Demokratia in Mid-Fifth-Century Athens». Den samme motsetningen debatteres i artikkelsamlingen Democracy 2500? Questions and Challenges fra 1997 av Morris & Raaflaub.

19 Se Hansen 1994. For diskusjoner om ekthet og funnsituasjon, se den norske utgaven fra 2010, Aristoteles ca. 330 fvt./2010: 7. For en mer utførlig diskusjon, se innledningen til von Fritz og Kapps utgivelse fra 1950, Aristotle’s Constitution of Athens and Related Texts ca. 330 fvt./1950: 3 ff.

18 Prolog

Det tok imidlertid tid før funnet av denne tapte kilden førte til grundigere analyser av den sirlige organiseringen av makt og deltakelse som beskrives her i Aristoteles’ lenge gjemte verk. Skepsisen til disse detaljenes demokratiske betydning var sterk helt frem til forskningsmiljøer i tiden opp mot 1992 ønsket å markere at det var gått 2500 år siden Kleisthenes’ reformer, som flere nå så som en mulighet til å feire innføringen av Europas første demokrati. Påfølgende seminarer og antologier i den forbindelse må sies å ha flyttet forskningsstatus, slik at det i dag er mer vanlig å betrakte Kleisthenes’ reformer som demokratiets begynnelse.20

Dette synspunktet ble for eksempel uttrykt i artikkelen «The Athenian Revolution», der den amerikanske historikeren Josiah Ober dessuten mente at folket selv hadde vært en drivkraft bak reformene, ved at reformene simpelthen ble vedtatt i folkeforsamlingen.21 Motforestillingene mot at en helt ny styreform så besluttsomt skulle kunne innføres ved et enkelt vedtak, til og med med folkelig deltakelse, levde imidlertid videre, og reformenes demokratiske karakter er fortsatt gjenstand for debatt. Deriblant er det blitt hevdet at reformene kun var et middel i Kleisthenes’ spill for å skaffe seg personlig makt, og at han gjennom dem søkte støtte fra folket i den pågående konkurransen mellom de ledende aristokratene i byen – altså at reformene var et slags skalkeskjul for en oligarkisk business-as-usual-orden som fortsatte også etter 508 fvt.22

Business as usual er imidlertid ikke det som preget reformene, i og med at hele byen med dens omland fikk en ny geografisk og politisk inndeling som kastet borgerne sammen i helt nye enheter, som igjen dannet grunnlaget for hvordan byens råd, komiteer og tjenestemannsstillinger skulle komponeres. Reformene endret prosedyrene for fremlegging av politiske forslag, de ga bestemmelser om at reformene skulle feires og tilpasses de religiøse festene, og de rommer bestemmelser om hvordan byens viktigste idretts- og dramakonkurranser skulle omstruktureres. Så å si alle årets dager ble heretter styrt etter en

20 Hansen 1994.

21 Full tittel: «The Athenian Revolution of 508/7 BC: Violence, Authority and the Origins of Democracy». Artikkelen ble opprinnelig publisert i 1993, men senere utgitt flere ganger, bl.a. i artikkelsamlingen Ancient Greek Democracy (Robinson 2004).

22 Se Samons II 2004. Den samme motsetningen debatteres i artikkelsamlingen Democracy 2500? Questions and Challenges (Morris & Raaflaub 1997).

Prolog 19

agenda som ble satt gjennom Kleisthenes’ reformer – med dets ur verk av plikter, rotasjon og oppmøte i byens mange offentlige institusjoner, i et intrikat samspill med en indre logikk. En logikk som gikk ut på å drive makten ut i det offentlige rom, til alles vurdering. En viktig nøkkel til å forstå denne logikken, er å finne i de ti nye fylene som ble innført gjennom reformene.

20 En kort introduksjon til demokratiet i Athen

Tyrannmorderne Harmodius og Aristogeiton. Romersk skulpturgruppe i marmor fra 2. århundre, etter gresk original. Arkeologisk museum, Napoli.

Kapittel

Kleisthenes’ reformer

Kleisthenes, det var han som innførte fyler og demokrati i Athen, kan den eldste historikeren, Herodot, fortelle oss.23 Kortfattet og kryptisk som denne setningen kan oppfattes, forteller den likevel at Kleisthenes’ reformer var altomfattende. Det var nettopp disse fylene – Athens ulike bydeler, kan man kalle dem – som utgjorde kjernen i det nye politiske systemet. Bystaten, som før reformene hadde vært delt i fire bydeler, fyler, ble nå delt inn på nytt, i ti fyler. Disse ti fylene ble rekrutteringsgrunnlaget for sentrale råd og kollegier som skulle ha like mange representanter fra hver fyle. Den mest sentrale av disse institusjonene var et nytt saksforberedende råd, 500-mannsrådet, der de politiske sakene ble satt på dagsordenen og forberedt for behandling i folkeforsamlingen.

500-mannsrådet

500-mannsrådet, også kalt boulé, skulle bestå av femti representanter fra hver av de ti nye fylene. Rådsmedlemmene ble valgt ved loddtrekning, ikke valgkamp, og de skulle tre ut av rådet etter ett års tjeneste. Allerede her klumper flere demokratiske prinsipper seg sammen, nemlig loddtrekningen og rotasjonen. Loddtrekningen var en utvelgelsesprosedyre som ikke diskriminerte eller favoriserte noen kandidater, mens rotasjonen hindret at makten klumpet seg sammen rundt et knippe aktører som kunne bygge hverandre opp over tid. At loddtrekning og rotasjon ble gjennomført i rådet som skulle forberede sakene for folkeforsamlingen, fremtrer som et tiltak for å trekke den viktige dagsordensettende

23 Hdt. 6.131.1. Herodot levde i ca. 484–425 fvt.

Kapittel 1 Kleisthenes’ reformer 23

makten ut av lukkede rom og inn i byens offentlighet. Rådets møter ble nemlig holdt på Agora, med tiden i en egen rådsbygning åpen for innsyn – med en søylegang utenfor der man kunne følge med gjennom åpne dører.24

Det var 500-mannsrådets oppgave å forberede sakslisten til folkeforsamlingens møter, og det var her vedtakene fra forsamlingen ble ekspedert videre. Et liknende råd hadde eksistert også før Kleisthenes’ reformer, men dette rådet hadde vært basert på en enklere og mer intuitiv inndeling av bystaten, på de fire opprinnelige fylene som Athen med omlandet Attika hadde bestått av, med en langt sterkere begrensning på hvilke borgere som hadde adgang. Attika var forholdsvis stort og besto av jordbruksland, landsbyer, fjell- og kystområder, og dermed hadde de tidligere fylene, som også var rekrutteringsgrunnlag for de mektige stillingene i polis, utviklet seg til fire konkurrerende maktbastioner. I disse fylene var rike aristokrater omgitt av bønder i ulike lojalitets- og avhengighetsforhold til sine mektige naboer, som brukte sin lokale maktposisjon til å hevde seg i konkurransen om mektige embeter sentralt i polis’ styre, deriblant i rådet.

Ved reformene i 508 fvt. ble det satt en strek over disse maktkonstellasjonene, ved at hele Attika først ble splittet opp i tretti mindre enheter – ti fra kysten, ti fra slettelandets jordbruksområder og ti fra bykjernen – for så å settes sammen etter helt nye prinsipper, der de ti fylene ble satt sammen av tre adskilte geografiske enklaver. Hvert av fylene besto dermed av ett område fra bykjernen, ett fra kysten og ett fra jordbruksområdene imellom. Slik brøt de nye fylene opp etablerte lojalitetsbånd mellom rike aristokrater og deres omkringboende borgere med lavere sosial status. Heretter skulle borgernes politiske deltakelse springe ut av deres tilhørighet til ett av Kleisthenes’ nye fyler, ikke gammel lojalitet forankret i borgernes nærområde. Det er i denne underlige delen av Athens politisk-geografiske sammensetning etter 508 fvt. at demokratiets nytenkning kommer til syne, noe Herodots sammenstilling av fyler og demokrati gir et hint om, når han kort og kryptisk forteller om Kleisthenes, at det var «han som innførte fyler og demokrati hos athenerne.»25

24 For datering og utforming av rådsbygningene, se Shear Jr. 1995; Shear 2011: 116 ff.. 25 Hdt. 6.131.1. Mørlands oversettelse.

24 En kort introduksjon til demokratiet i Athen