Anestesisykepleie
Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen (red.)
Anestesisykepleie
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-84227-7
4. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Medisinske illustrasjoner og foto:
Kari C. Toverud (MS CMI), Oslo: figur 7.1, 10.1, 18.3, 18.4, 18.5, 18.7, 18.8
Deborah Maizels (BSc BA CBiol MSB MMAA), Launceston, Cornwall, UK: figur 11.4, 11.7, 12.1, 12.2, 12.3, 13.3, 13.11, 13.12, 14.1, 14.2, 14.3, 14.4, 14.5, 14.6, 14.7, 14.8, 14.9, 18.1, 18.2, 18.6, 18.9, 18.10, 33.1
Anders Aasheim: figur 13.5, 13.5, 13.6, 13.7, 13.8, 13.9, 13.10 Knut Magne Kolstadbråten: figur 37.1, 37.2
Getty Images Plus: nmfotograf / iStock, figur 17.1, Sakurra / iStock, figur 22.2, Carla Edwards / iStock, figur 26.1
Omslagsdesign: Anna Salander, Studio Solution AB, Örebro, Sverige Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Kapitel
Kroppens reaksjon på smerte – endogene
smerter ............................................... 93
smerter 93 Nociseptiv, nevropatisk og
og somatisk smerte 94 Smertekartlegging 94 Ulike kartleggingsverktøy ...................................... 94
Smertebehandling ved skadelig bruk av opioider ..........................................................................
smertelindring 98
av smertebehandling 98
virksomhet ............................................. 99
Kapitel 9
Væske-, elektrolyt- og syre-base-status.............. 101
Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen og Egil Bekkhus Fordeling av væske og ioner 101
og hypervolemi ..................................................... 102
væsker
for oppstart av transfusjoner 105
av væskestatus
syre-base-forstyrrelser
13
Anders Aasheim og Lars Andreas Østensjø Karbø (Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, del om anestesiapparatet)
Fysiologiske
Kapitel 15
Anestesisykepleieren og pasienten
Fiona M. Flynn og Berit Taraldsen Valeberg Operasjonspasienten
Kapitel 17
Kapitel 16
Preoperativ
Kapitel 20 Gastrokirurgiske
Vibeke Renée
Fedmekirurgi
Kapitel
Rita
Kapitel 25
Anestesisykepleie
Ingrid
Kapitel 26
Anestesisykepleie
Kapitel 33
Pasienter
Kapitel
Kapitel 37
Anestesisykepleie ved akut kritisk sykdom og
skade ...................................................................................... 404
Knut Magne Kolstadbråten og Kari K. Bjørnstad
Anestesisykepleierens rolle i tverrfaglige team 404 Tverrfaglig teamarbeid ............................................ 404
Systematisk gjennomgang av pasientene med ulike team 405
Primær gjennomgang – ABCDE 406
Anestesi til øyeblikkelig hjelp-pasienter................ 414
Luftveishåndtering hos øyeblikkelig hjelppasienter 415
Behov for utvidete tiltak under primærundersøkelsen .................................................... 416 Sekundær- og tertiærundersøkelse ..........................
Kapitel 39
Anestesisykepleie i andre kontekster ...................
Anne Strand Finstad og Jannicke Skodjereite
Kapitel 38
Anestesisykepleie utenfor operasjonsavdelingen ................................................... 423
Anders Aasheim
Risiko ved anestesi utenfor operasjonsavdelingen..................................................... 423 Anestesi og MR .................................................................. 424
Forord
Anestesisykepleie har siden første utgivelse i 2002 vært skre vet av anestesisykepleiere – for anestesisykepleiere. Boken har fulgt ut viklingen av anestesisykepleiefaget fra de første utgivelsene i 2002 og 2011, hvor kun et fåtall av anestesisykepleiere og forfattere hadde mastergrad, til utgavene i 2021 og nå denne siste, hvor anestesisykepleierutdanning er forskriftsfestet som mastergrad. Vi har flere anestesisykepleiere med doktorgrad og også professorer i anestesisykepleie. Første utgave ble initiert av Inger Liv Hovind og daværende Anestesisykepleiernes Landsgruppe i Norsk Sykepleierforbund (ALNSF), nå Anestesisykepleierne NSF, som var representert i redak sjonsutvalget frem til 2021. I denne utgaven deltok faggruppen i et innledende arbeidsmøte for å diskutere behovet for re visjoner. En stor takk rettes til alle dere engasjer te anestesisykepleiere som har bidratt som forfattere, gjennomlesere og diskusjonspartnere. Takk også til bibliotekarer ved sykehus og utdanningsinstitusjoner som villig og kyndig har bidratt med hjelp ved litteratursøk.
Boken er forankret i sentrale dokumenter for anestesisykepleiere, som Norsk Standard for Anestesi, Grunnlagsdokument for anestesisykepleiere, forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning og International Council of Nurses’ dokumentet Guidelines on Advanced Practice Nursing – Nurse Anesthetists, oppdatert forskning og erfaringsbasert kunnskap. Også denne gang har Johan Ræder, professor dr.med. i anestesiologi, bidratt med medisinskfaglig kvalitetssikring. Takk for grundig gjennomgang, utdy pende forklaringer og solid innsats. En stor takk rettes også til forlagsredaktør i Cappelen
Damm Akademisk, Jørn Stordalen, for bearbeiding av manus og konstruktive kommentarer.
Til både denne og tidligere utgaver har forfattere blitt rekruttert fra universitetssykehus, lokale og regionale sykehus og under visningsinstitusjoner over hele landet. I denne fjerde utgaven er det også kommet til nye forfattere og helt nye kapitler, for ek sempel om det å jobbe på en operasjonsstue og om utdanning og livslang læring, samt kapitler om spesifikke inngrep. Videre er temaer som vaskulære tilganger og sentrale og perifere blokader trukket ut til egne kapitler.
Boken vil være interessant ikke bare for studenter i anestesisykepleie, men også for anestesisykepleiere som ønsker faglig oppdatering og andre sykepleiere eller annet helsepersonell med interesse for faget. Referanselistene er omfangsrike og kan tjene som litteratur tips for den som ønsker ytterligere faglig fordypning. Annen litteratur må oppsøkes for utdy ping om forhold som gjelder anatomi, fysiologi, farmakologi og anestesiologi.
Jeg håper du vil ha glede og nytte av boken.
Kråkerøy, januar 2026
Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Hva er anestesisykepleie?
Anne Marie Gran Bruun og Aina Lekens
En anestesisykepleier er en avansert sykepleier som er spesielt utdannet til å gi individuell omsorg innen anestesi, akuttbehandling, smertebehandling og relater te anestesitjenester. Anestesisykepleiere har omfattende klinisk erfaring og er involvert i pre-, per- og postoperativ omsorg, hvor de håndterer anestesiutstyr og avansert monitorering. De har kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse innen et bredt ut valg av anestesiteknikker, anestesimidler og andre legemidler brukt i tilslutning til anestesi, kirurgi og intensiv medisin, samt smer tebehandling og sikker sedasjon. Anestesisykepleiere iverk setter nødvendige tiltak ved komplikasjoner og konsulterer andre ved behov for å ivareta pasientsikkerheten. De fungerer også som ressurspersoner innen hjer te- og lungeredning og annen akuttbehandling til pasienter i alle aldre, både i og utenfor sykehus (1).
Anestesisykepleie utøves i et miljø og en kontekst karakterisert av høyt tempo, høy risiko og kompleksitet, og der de involver te i teamet må være forberedte på raske og ofte kritiske endringer i pasientens tilstand. Både profesjonell utøvelse av anestesisykepleie og helhetlig omsorg for pasienten kre ver kunnskap og ferdigheter innen flere kompetanseområder. Ut vikling av identitet og funk sjonsdyktighet som anestesisykepleier skjer gjennom deltakelse i et prak sisfellesskap og livslang læring.
Dette kapittelet gir en innføring i ut viklingen av anestesisykepleie som fag og profesjon, hva anestesisykepleie er, sentrale styringsdokumenter for anestesivirk somheten i Norge og litt om rammene som ligger til grunn for kvalifisering til yrket og livslang læring. Avslutningsvis følger en oversikt over anestesisykepleiernes ansvar for å bidra til bedring av klima, miljø og bærekraft.
Historisk utvikling av anestesisykepleiens fag og funksjon
I et historisk perspektiv er et arbeidsliv kort, og vår personlige erfaring er begrenset. Ved å kjenne fagets historie kan vi få nye perspektiver og ut vide vår horisont. Dette gir oss et bedre grunnlag til å forme fremtiden. Vi må forstå hva som har vært de største utfordringene og hva som er viktig å ta med seg videre. Tradisjoner må ses i lys av vår tid, tolkes på nytt og brukes i nye sammenhenger (2). Anestesisykepleie som fag og funk sjon har gjennomgått en spennende historisk utvikling som har etterlatt seg tydelige spor. Det star tet med William T.G. Mortons vellykkede demonstrasjon av eteranestesi i Boston 16. oktober 1846. Allerede året etter ble den første eteranestesien gitt ved Rikshospitalet i Oslo (3). Ut viklingen av anestesisykepleie oppstod som følge av en mangel på personale til å over våke anestesi og smertelindre pasi-
enter under kirurgi. Kirurgen hadde det overordnede ansvaret, men det var sykepleiere som stod for gjennomføringen (4). Først etter siste verdenskrig kom de første legene som hadde spesialisert seg innen anestesiologi inn i tjeneste ved de største norske sykehusene.
Ut viklingen av anestesisykepleie som fag star tet først i USA, takket være pionerer som Catherine Lawrence, Sister Mary Bernard Sheridan og Alice Magaw. Magaw jobbet på Mayo Clinic i Minnesota med kirurgen Charles Mayo på slutten av 1800-tallet og ble kjent for sin dyktighet med administrering av eter ved open-drop-metoden. Hun var sannsynlig vis også den første anestesisykepleieren som publiser te sine observasjoner fra over tusen anestesier i St. Paul’s Medical Journal tidlig på 1900-tallet. Magaw la vekt på å oppnå pasientens tillit, forberede pasienten preoperativt og tilpasse anestesien til hver enkelt pasient (4).
I Europa ble utviklingen av anestesisykepleie drevet frem av behovet for denne kompetansen, spesielt under første og andre verdenskrig. Selv om britiske sykepleiere ga anestesi under første verdenskrig, ble de møtt med økt motstand fra leger i fredstid. Dette gjorde at anestesisykepleie aldri fikk fotfeste i Storbritannia eller i tidligere britiske kolonier som Canada, Australia og New Zealand. I Tyskland og i noen andre europeiske land mistet også sykepleiere retten til å praktisere som anestesisykepleiere etter andre verdenskrig. Til tross for en del motstand og konflikter knyttet til profesjonsgrenser, oppgavedeling og utdanningsnivå, har anestesisykepleie utviklet seg til å bli en sterk profesjon blant annet i USA, Frankrike, Sveits og de nordiske landene (5).
I Norge administrer te sykepleiere anestesi under veiledning av kir urger helt frem til 1940-tallet (3). Gjennom arbeid på operasjonsstuene, tilegnet de seg både kunnskap og autoritet gjennom prak sis, der de mest erfarne ble pålagt å administrere anestesi. Ut vikling av nye kir urgiske teknikker, spesielt innen torakskir urgi, gjorde det etter hvert svært krevende for kir urgene å ha oversikt og beherske hele faget. Dermed vokste også behovet for inndeling i
subspesialiteter og opprettelse av egne stillinger for anestesileger (6).
I 1957 ble en Oslo-gruppe av anestesisykepleiere etablert, med mål om å star te en egen utdanning. Haukeland sykehus fulgte etter og etabler te en ettårig utdanning for anestesisykepleiere i 1960. Faggruppen Anestesisykepleiernes Landsgruppe av Norsk Sykepleierforbund (ALNSF) ble opprettet i 1965 (nåværende Anestesisykepleierne NSF), og har vært en sentral pådriver i ut viklingen av fag og funksjon, blant annet gjennom ulike nettverk. I dag finnes det nasjonale nettverk for lærere, ledere, forskere, fagsykepleiere og anestesisykepleiere med særskilt interesse for ulike metoder for etablering av venøs tilgang. NSF godkjente utdanningsplanen fra utdanningskomiteen i ALNSF i 1974. Ansvaret for utdanningen var underlagt sykehusene som såkalt «bedriftsintern utdanning». Som spesialelev var man tett knyttet til prak sisfeltet og tilegnet seg kompetanse basert på feltets verdier og faglige oppfatninger. Dette før te til tidlig sosialisering inn i avdelingenes normer og regler. I 1999 vedtok Stor tinget at ansvaret for videreutdanningene innen anestesi-, intensiv-, operasjons-, barne- og kreftsykepleie skulle overføres til høgskolene. Utdanningene bygget på nasjonale rammeplaner fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepar tementet (1999). Dette innebar en økt akademisering, men også en todeling av ansvaret: Utdanningsinstitusjonen fikk ansvar for det teoretiske grunnlaget og endelig godkjenning, mens prak siskunnskap i hovedsak var sykehusenes domene.
Fra 2012 har det pågått et strategisk arbeid for å omgjøre videreutdanningen til et master program. Nasjonale retningslinjer for anestesisykepleierutdanning fastslår at utdanningen skal ligge på masternivå med 120 studiepoeng, men med mulighet for avstigning etter 90 studiepoeng (7). I Norge har diskusjonen om hvor vidt anestesisykepleiere behøver en mastergrad, vært kontroversiell. Internasjonale retningslinjer definerer anestesisykepleierutdanning som minimum på masternivå (1,8). En systematisk
gjennomgang av 78 masteroppgaver innen anestesi-, intensiv og operasjonssykepleie konkluder te med at masterutdanningene bidro til å styrke spesialsykepleiernes kompetanse, fremme evidensbasert prak sis og forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen. Gjennomgangen understreket også viktigheten av samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og klinisk praksis for å sikre rele vans og kvalitet i utdanningen (9). Arbeid med utvikling av etterutdanningsprogram, spesialistgodkjenning, lærebok i anestesisykepleie og utgivelse av tidsskrift har vært noen av merkesakene for Anestesisykepleierne NSF. Dagens tidsskrift, Inspira (10), er et vitenskapelig fagfelle vurdert tidsskrift som publiserer ar tikler og kunnskapsoppsummeringer spesielt rele vante for anestesi-, operasjons- og intensivsykepleiere. Målet er å fremme kunnskapsbasert prak sis og pasientsikkerhet ved å formidle forskning basert på fagområdenes historie, tradisjoner og egenart. Tidsskriftet oppfordrer til kritisk vurdering av ek sisterende prak sis for å fremme ny tenking og forbedring.
En longitudinell studie av anestesisykepleieres selvstendige prak sis i Norge utført av faggruppen i 1979, 1989, 1999 og 2018 indikerer en generell begrensning i selvstendighet over tid, samtidig som selvstendigheten i akutte situasjoner har økt. Tilsvarende endring i anestesisykepleieres selvstendige funksjon er også obser vert internasjonalt, hvor årsaker til denne ut viklingen er hevdet å være profesjonelle jurisdik sjonskonflikter mellom sykepleiere og leger (11). I samme periode har antallet norske anestesileger økt kraftig, mens anestesisykepleierne har blitt mer involvert i anestesiologisk arbeid også utenfor operasjonsstuene.
Anestesisykepleierens profesjonelle kompetanse Utøvelse av anestesisykepleie er kompleks og forutsetter at anestesisykepleieren ev ner å se hele mennesket og samtidig manøvrere den spesifikke konteksten der sykepleien finner sted (12). Den kirurgiske pasien-
ten befinner seg i en sårbar situasjon med behov for spesialisert hjelp. Anestesisykepleie er en målrettet respons på pasientens spesifikke behov i en gitt situasjon (se kapittel 15). Dette kre ver at anestesisykepleieren kan arbeide på flere nivåer samtidig. På den ene siden innebærer dette arbeid som kan relateres til den direkte kontakten med pasienten, og som kre ver avansert klinisk kunnskap, tekniske ferdigheter og ev nen til å etablere en god relasjon med pasienten. På den andre siden innebærer det arbeid som kan beskrives som mer indirekte knyttet til pasienten, men som krever kunnskap og ferdigheter innen teamarbeid, faglig ledelse, rammebetingelser og profesjonelt mot (12,13).
Anestesisykepleie praktiseres i et miljø preget av høyt tempo, stor risiko og komplek sitet, hvor teammedlemmene må være klare til å håndtere raske og ofte kritiske endringer i pasientens tilstand (se kapittel 2). Gode ikke-tekniske ferdigheter spiller også en sentral rolle i forebygging av uønskede hendelser forårsaket av menneskelige feil under anestesi. Ikketekniske ferdigheter kan forstås som kognitive, sosiale og inter personelle ferdigheter som, sammen med tekniske ferdigheter, bidrar til en effektiv og sikker håndtering av oppgaver i alle ty per arbeidssituasjoner med høy risiko (14).
personsentrert omsorg
Personsentrert omsorg er et globalt anerkjent ramme verk for organisering av helsetjenester med utgangspunkt i menneskerettighetene og bygger på universelle humanistiske verdier som empati, tillit, verdighet, frihet, retten til deltakelse og medvirkning, rettferdighet og gjensidig respekt (15). Personsentrert omsorg i anestesisykepleie handler ikke bare om å ivareta pasienten, men også om egenskaper hos den enkelte anestesisykepleieren og om miljøet og systemet der omsorgen utøves (12).
Å ivareta pasienten som et unikt individ. Perioden fra anestesipersonellet star ter forberedelse av pasienten til anestesi og til kirurgien star ter, er kort. For pasienten er imidler tid det å gjennomgå anestesi
og kirurgi en spesiell hendelse som kan representere en alvorlig endring i livet. En av anestesisykepleierens kjerneoppgaver er å etablere en relasjon for å få kjennskap til og imøtekomme pasientens sårbarhet, stress og mestringsev ne. Det innebærer å involvere pasienten i behandlingen ved å informere pasienten om hva som skal skje og å kommunisere under veis i forløpet. Videre skal anestesisykepleieren bidra til å beskytte pasienten mot skade og ivareta vedkommendes integritet og verdighet. Det kan være utfordrende å måtte balansere tiden man har tilgjengelig når man skal gjennomføre tekniske forberedelser og samtidig forsøke å etablere en god relasjon. Gjennom å være til stede både fysisk og emosjonelt kan anestesisykepleieren bidra til å redusere følelsen av sårbarhet og fremme velvære hos pasienten, noe som er reflektert i de norske anestesisykepleiernes motto: «Alltid til stede.»
Anestesisykepleieren har også et selvstendig ansvar for å våke over pasienten så lenge denne er i anestesi, herunder monitorere, obser vere, dokumentere, følge anestesidybde og anestesimidlers effekt på ventilasjon og sirkulasjon, samt vurdere pasientens væskestatus og temperaturregulering. Anestesisykepleieren må alltid ligge i forkant og ha en skjer pet oppmerk somhet mot potensielle problemer. Dette innebærer å bedømme situasjoner, prioritere og handle raskt og forsvarlig slik at livsviktige funk sjoner opprettholdes eller gjenopprettes (12,16,17).
Personlige egenskaper hos anestesisykepleieren Profesjonell kompetanse er også tett knyttet opp til personlige egenskaper (inkludert skikkethet), holdninger og selvbevissthet rundt disse. Emosjonell intelligens er viktig, både gjennom å være bevisst på egne styrker og svakheter i møte med andre og for å kunne utvikle seg som profesjonell utøver. Profesjonell kompetanse og trygghet i egen rolle gjør anestesisykepleieren i stand til å involvere pasienten i behandlingen der det er mulig, og å opptre på vegne av pasienten der det er nødvendig. Kulturell kompetanse er også viktig, og innebærer å være oppmerk som på og respektere ulike livssyn og kulturelle uttrykk. I tillegg er ikke-tekniske ferdigheter
essensielle for å kunne samarbeide effektivt i et team (se kapittel 3). Kunnskap, erfaring og ferdigheter må utvikles og vedlikeholdes gjennom livslang læring (13). Miljøet der omsorgen utøves. Krav til sikkerhet, effektivitet og produktivitet preger arbeidet på en operasjonsstue i stor grad. Virk somheten har klare mål, og det kan være en kre vende balansegang å skulle imøtekomme kravet til produk sjon og samtidig skape en trygg atmosfære for pasienten. Miljøet der behandlingen og omsorgen utøves, har en betydelig innvirkning på kvalitet, pasientsikkerhet og hvordan pasientene selv opple ver kvaliteten på tjenesten. Kjennetegn på et støttende arbeidsmiljø er en hensiktsmessig teamsammensetning der ulike kunnskaper og ferdigheter blir verdsatt, et system som muliggjør felles beslutningstaking og maktfordeling der ansatte og pasienter blir ansett som like verdige og autonome partnere, utvikling av positive relasjoner som motvirker negative kulturer preget av respektløs oppførsel, en organisasjonskultur som gir støtte og legger til rette for utvikling og innovasjon både på individ- og systemnivå og til slutt et fysisk miljø som er utformet slik at det bidrar til å fremme helse, trygghet og velvære for både pasienter og ansatte (15). Profesjonell samhandling blant ansatte må bygge på de samme ideologiske prinsippene som for pasientbehandling. Anestesisykepleiere er medansvarlige for å skape en kultur for diskusjon og reflek sjon rundt fagets verdier og normer, men er også avhengige av støtte fra ledelsen og på systemnivå. Anestesisykepleie innebærer at man arbeider i team med en eller flere anestesileger. For anestesisykepleierne er det like vel viktig å kunne jobbe autonomt og utøve faget. Selvstendighet i utføring av arbeidet er også bærekraftig ressursbruk, for ek sempel ved at to anestesisykepleiere kan gjennomføre anestesi til ellers friske pasienter uten at anestesilege er til stede (19).
Medisinsk og teknologisk kompetanse
Anestesisykepleiere er i frontlinjen når det gjelder bruk av avansert teknologi, og deres kompetanse er avgjørende for å ivareta pasientsikkerhet og effektiv behand-
ling (se kapittel 6). Gjennomføring av trygg anestesi forutsetter at anestesisykepleieren har avansert kunnskap innen anatomi, fysiologi, patofysiologi, farmakologi, anestesirelatert fysikk og kjemi, bruk, tolkning og vedlikehold av medisinsk utstyr og monitorering, samt kirurgiske og anestesiologiske prosedyrer (18).
Anestesisykepleiere må kunne sammenstille data fra flere kilder, inkludert å se, lytte og kjenne på pasienten. Nitid obser vasjon og sammenstilling av data legger grunnlaget for beslutningstaking, iverk setting av tiltak og til slutt evaluering av tiltakene. De må ha inngående kunnskap om hvordan teknologien fungerer, hvordan den skal brukes korrekt og hvordan den kan integreres i omsorgen for den kirurgiske pasienten (se kapittel 13). Teknologiutviklingen i helse vesenet skjer raskt, og anestesisykepleiere må være forberedte på å kontinuerlig oppdatere sin kunnskap og kompetanse for å holde tritt med utviklingen. Anestesisykepleiere skal bidra til å sikre tilgjengelighet og høy kvalitet på medisinsk utstyr og vurdere nytteeffekt ved innkjøp av nytt utstyr, for ek sempel gjennom deltakelse i offentlige anbudsrunder (18,19).
Bruk av teknologi i helse vesenet reiser også en rekke etiske spørsmål. Anestesisykepleiere må ha en etisk be vissthet og kunne reflektere over de etiske implikasjonene av teknologibruk i egen prak sis. Teknologisk kompetanse handler ikke bare om tekniske ferdigheter, men også om å forstå hvordan teknologi påvirker pasientopple velsen og forholdet mellom sykepleier og pasient. Teknologien må ikke bli et hinder for menneskelig kontakt og empati, men brukes på en måte som fremmer trygghet, tillit og respekt for pasienten som individ.
Retningslinjer og standarder
Profesjonsutdanningene i Norge styres og reguleres i hovedsak innenfor statlige rammer og reguleringer, og skal stå i forhold til samfunnets behov for kompetanse. Flere av helseprofesjonene som er lov regulert, kre ver gjerne offentlig autorisasjon for å få tilgang til å utøve yrket, som for ek sempel sykepleiere. Helse-
profesjonene kjennetegnes ved at de har et særskilt kunnskapsgrunnlag og en særegen yrkesetikk, som til sammen utgjør profesjonens ansvar. Adgangskontroll til bestemte yrker forbindes ofte med en viss grad av autonomi og autoritet, og skal for valtes med respekt og ydmykhet overfor pasienter, pårørende og kollegaer. Det er et tillitsbasert system, der pasientens tillit til den som yter helsetjenesten bygger på en for ventning om at det vil bli foretatt gode vurderinger og gitt faglig forsvarlig helsehjelp.
Grunnlagsdokument for anestesisykepleiere
Både nasjonalt og internasjonalt er det viktig med en felles forståelse av anestesifagets innhold for å støtte helseforetak og utdanningsinstitusjoner når de skal planlegge, gjennomføre og videreføre arbeidet ved egen virk somhet. Den internasjonale organisasjonen for anestesisykepleiere (IFNA) ut viklet sine første standarder for anestesisykepleie i 1991. Siden den gang har hensikten vært å ha søkelys på innholdet og nivået på anestesisykepleieres funk sjons- og ansvarsområde, i tråd med samfunnets for ventninger og hva dette medfører av krav og for pliktelser. I 2016 vedtok The Council of National Representatives Code of Ethics, Standards of Practice, Monitoring and Education, som senere ble oversatt og tilpasset norske forhold, og som i dag omtales som Grunnlagsdokumentet for anestesisykepleiere i Norge (18). Dokumentet beskriver idégrunnlaget, etiske retningslinjer og klinisk kompetanse som for ventes av anestesisykepleiere. Det gir også en oversikt over anestesisykepleierens perioperative funk sjonsområder og kravene til utdanning. Grunnlagsdokumentet viser et behov for spesialisert kompetanse innenfor hele bredden av anestesifaget. For å beskrive de ulike profesjonelle rollene til en anestesisykepleier benyttes en kompetansebasert tilnærming som bidrar til å tydeliggjøre de utfordringer som skal møtes, identifisere behov for kompetanse og gi klare føringer for hvordan kompetansen kan oppnås (figur 1.1).
Samfunnsaktør Kommunikator
Akademiker
Anestesisykepleier
Samarbeidspartner
Kliniker Leder
norsk standard for anestesi
Norsk standard for anestesi (NSA) er en normgivende retningslinje for anestesiprak sis i Norge. Den ble først utarbeidet i 1991 og har blitt re vidert flere ganger, sist i 2024 (19). Ut vikling og re visjon av standarden er et samarbeid mellom Norsk anestesiologisk forening (NAF) og Anestesisykepleierne NSF, og vedtas av gruppenes medlemmer. Hensikten med NSA er å ivareta pasientsikkerheten gjennom å beskrive en minste standard for anestesiprak sis, uavhengig av geografiske og organisatoriske forhold. Standarden beskriver flere viktige områder, inkludert organisering og arbeidsforhold, krav til utdanning av og kompetanse hos anestesipersonell, bruk og vedlikehold av medisinsk utstyr, preoperativ vurdering, over våkning og utstyrsbehov i forbindelse med anestesi, gjennomføring av anestesiarbeid, dokumentasjon og over våkning etter anestesi.
Standarden har blant annet som formål å definere roller og funk sjoner til to yrkesgrupper innenfor samme fagfelt: anestesisykepleiere og anestesileger. Oppgavene er til dels overlappende, noe som gjør det nødvendig å gå opp grenseganger mellom
Anestesisykepleier som
- kliniker i møte med pasienten og etisk praksis
- akademiker innen eget fag, både nasjonalt og internasjonalt
- samfunnsaktør og ansvarlig medborger ved å fremme og formidle relevant forskning
- kommunikator i møte med pasient, pårørende og innad i team
- samarbeidspartner i egen faggruppe og tverrprofesjonelt
- leder i kvalitetsarbeid og oppgavehåndtering
profesjonene. Ifølge NSA er en anestesisykepleier en sykepleier med master- eller videreutdanning i anestesisykepleie basert på nasjonale retningslinjer, norsk offentlig godkjent rammeplan eller tilsvarende. Spesialist i anestesiologi er en lege med spesialistgodkjenning i anestesiologi. Lege i spesialisering (LIS) anestesiologi er en lege ansatt i et utdanningsløp i anestesiologi. Videre presiseres det at anestesikompetanse innebærer at man selvstendig kan ivareta egen rolle og funk sjon som anestesipersonell.
Det anestesifaglige arbeidet beskrives som teamarbeid, som normalt består av en LIS eller spesialist i anestesiologi og en anestesisykepleier. Teamet har ansvar for å gjøre klare av taler for gjennomføring av anestesi, samt kontinuerlig å vurdere kompetanse og eventuelle behov for å forsterke teamet.
Et sentralt område er beskrivelsen av samarbeidet med anestesilegene, som er nødvendig i de fleste situasjoner, men også de områdene av anestesisykepleiefaget der det for ventes en selvstendig rolle. Dette er blant annet i forbindelse med utfyllende preoperativ vurdering og forberedelse av pasient, samt selvstendig gjennomføring av generell anestesi ved enklere inngrep på ellers funk sjonsfriske pasienter (ASA I og
figur 1.1 CanMeds modell tilpasset rollen som anestesisykepleier (18)
II), forutsatt at LIS/spesialist i anestesiologi har klarert pasienten for anestesi og kan tilkalles ved behov. Videre vektlegges kravet om regelmessig praktisering, faglig oppdatering og årlig ferdighetstrening.
NSA tydeliggjør også pasientens rett til medbestemmelse i forbindelse med gjennomføring av anestesi. Det vil si at pasienten skal gis tilstrekkelig informasjon om anestesiforløpet og, dersom hen ønsker, bør få anledning til å delta ved valg av premedikasjon, anestesimetode og postoperativ behandling, inkludert smer telindring.
NSA er dynamisk i den forstand at den re videres og tilpasses endringer i samfunnet, endringer som følge av medisinskfaglig og teknisk ut vikling og andre styrende dokumenter som har betydning for profesjonenes rolle og funk sjon. Det at to samarbeidende profesjoner oppnår konsensus for organisering av anestesifaglig virk somhet, kan bidra til å øke pasientsikkerheten. En viktig forutsetning er at dokumentet implementeres i organisering av arbeidet i anestesiavdelingene, og at det benyttes aktivt for å kvalitetssikre anestesifaglig virk somhet. Erfaring viser at NSA benyttes som en faglig standard i forbindelse med juridisk vurdering i av vikssaker.
internasjonale retningslinjer
I 2015 anerkjente Verdens helseorganisasjon (WHO) kirurgi og anestesi som nøkkelkomponenter for å sikre tilgang til universell helse. Tilgang til trygg kirurgi avhenger av samtidig tilgang til trygg anestesi. International Council of Nurses (ICN) støttet opp om denne resolusjonen. I 2021 publiser te ICN Guidelines on Advanced Practice Nursing, Nurse Anesthetists Hensikten var å bidra til klarhet i anestesisykepleieres prak sis og sikre at deres rolle fortsetter å ut vikle seg. Dette var også en formell anerkjennelse av anestesisykepleie som avansert sykepleie – advanced practice nursing (8). ICN anbefaler at utdanning av anestesisykepleiere bør være på masternivå, men erkjenner at dette kan være ambisiøst for mange land på grunn av begrensede ressurser (8). Videre anbefales et mini-
mum av ett års erfaring som sykepleier, helst fra akuttavdeling, før opptak til utdanningen.
IFNA Education Committee anbefaler at søkere til utdanningen har fullført en grunnleggende sykepleieutdanning på minst 36 måneder og har minst ett års erfaring som sykepleier, helst i en akuttavdeling. Komiteen anbefaler også et utdanningsprogram på 18 til 24 måneder, og foreslår at minst halv parten av dette skal være klinisk prak sis med direkte pasientkontakt.
Spesialistgodkjenning
Anestesisykepleierne NSF har gjennom flere tiår arbeidet fagpolitisk for å få gjennomslag for en spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere. En offentlig spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere vil kunne bidra til å avklare og avgrense deres funk sjon og arbeidsområde, samt sikre kvaliteten i pasientbehandlingen gjennom standardisering av kompetansekrav. Dette vil gi yrkesgruppen større forutsigbarhet og et grunnlag for bedre ressursutnyttelse. Videre vil en spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere kunne gi tilsynsmyndigheter og arbeidsgivere en garanti for både formell og reell kompetanse, samt en mulighet til å få oversikt over hvor mange anestesisykepleiere det finnes i Norge. Den vil også kunne brukes til å vurdere kompetansen til anestesisykepleiere med utdanning fra andre land og som ønsker å arbeide i Norge.
I Helsedirektoratets rapport om modeller for spesialistgodkjenning av sykepleiergrupper (20) er det enighet om at en spesialistutdanning som leder til spesialistgodkjenning, bør baseres på følgende forutsetninger:
• Utdanningen må være nasjonal, standardisert og forskriftsfestet.
• Det må finnes arenaer for samarbeid mellom ulike aktører på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.
• Det må være mekanismer på plass som sikrer at spesialistkompetansen vedlikeholdes og oppdateres i tråd med fagets ut vikling og tjenestenes behov (livslang læring).