Aksjonsforskning
Sidsel Natland, Håvard Aaslund, Sissel Seim og
Tor Slettebø
Aksjonsforskning
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-83397-8
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les meir om miljøarbeidet til Cappelen Damm ved å skanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Forord
Aksjonsforskning er en tilnærming til forskning med formål om å produsere kunnskap med relevans for mennesker og samfunn. Aksjonsforskning innebærer både handling (aksjon for å skape forandring) og kunnskapsproduksjon. Aksjonsforskeren tar utgangspunkt i problematiske forhold ved menneskers hverdag, hvor det er ønske om handling som kan føre til endring. Dette kan være grupper i utsatte posisjoner i samfunnet, ulike aktører i arbeidslivet, tjenester i sosial- og helsefaglig praksis, utdanningsfelt og så videre. Aksjonsforskning rokker ved en tradisjonell og lineær forståelse av forholdet mellom forskning og anvendelse av kunnskap. En lineær forståelse viser til en «arbeidsdeling» og en enveisover føring mellom forskere som produserer kunnskap og et praksisfelt hvor denne kunnskapen anvendes uten nærmere samhandling. Aksjonsforskning utfordrer dette forholdet. Aksjonsforskeren forsker «sammen» eller «med», ikke «på» noen, og man forsøker å finne løsninger i fellesskap.
I vår tid er det også økte krav fra samfunnet, praksisfeltet, utdanningsinstitusjoner og oppdragsgivere om at forskning skal ha anvendbar nytte, og at forskning skal skje i samarbeid med de som berøres av det som utforskes. Aksjonsforskning tilrettelegger for slike forskningsprosesser og kunnskapsproduksjon.
Hensikten med denne boken er å gi en historisk oversikt over hva aksjonsforskning er, og hvordan aksjonsforskning har utviklet seg i ulike samfunn og verdensdeler. Aksjonsforskning er ikke en særegen vitenskapelig metode, men en egen tilnærming til forskning og kunnskapsproduksjon. I boken drøfter vi metodologiske forskjeller og likheter i aksjonsforskning og andre forskningstilnærminger. Selv
om det finnes en rik og variert faglitteratur, har vi ingen bok på norsk som gir en bred oversikt over hva aksjonsforskning er, og som ikke er knyttet til et spesifikt fagfelt. Vi går ikke i dybden på vitenskapsteorier, metoder eller analyseverktøy; vår ambisjon er å gi en oversikt som kan gi ideer til videre fordypning i faglitteraturen – og inspirasjon til å sette i gang med egen aksjonsforskning.
Vi som skriver denne boken, har er faring med aksjonsforskning og andre deltakende og praksisnære forskningsformer, spesielt innenfor sosialt arbeid og barnevern. Vi har i mange år samarbeidet som forskere og kolleger, vi har undervist og veiledet studenter om aksjonsforskning og gjennomført aksjonsforskning og annen forskning i samarbeid med deltakere utenfor universitetsverdenen. Å skrive en bok sammen er nesten som en aksjonsforskningsprosess i seg selv. Boken har blitt til i en gjentakende refleksjonsprosess der både teorier, egen og andres forskning, og deltakere i forskningsprosjekter har bidratt til det vi har lært om aksjonsforskning. Vi takker Cappelen Damm Akademisk som hadde tro på denne ideen, og spesielt til redaktør Elisabeth Holmberg for innspill og støtte underveis.
Aksjonsforskning i Skandinavia: eksperiment-tradisjon, deltakerorientering, kommunikative og kritisk-utopiske
Aksjonsforskningens mangfold: et kaleidoskop av historikk, geografi
Kapittel 6
Eksempler på prosjekter og metoder i aksjonsforskning .......................................................................
(1969–1973)
Brukermedvirkning i barnevernet (2001–2004) .............................
CHAPAR-prosjektet (2018–2023) .....................................................
Karigate-prosjektet: Aksjonsforskning som mobilisering til kollektiv handling (2015–2019) .......................................................
Dialogkonferanser som metode for å forbedre brukeropplevelser av tjenester i Nav (2006–2018) .........................................................
Forskningssirkel som metode i aksjonsforskning ved rusinstitusjon (2013–2015) ..............................................................
«Our Voice» (2024–2025) – et aksjonsforskningsprosjekt om utenforskap og integreringsutfordringer
Aksjonsforskning – hva, hvorfor og hvordan?
Formålet med dette kapittelet er å gi en overordnet innføring om aksjonsforskning: Hva forstår vi med aksjonsforskning, og hvor for er dette en viktig forskningstilnærming? Hva skiller aksjonsforskning fra andre typer forskning? Mange av de sentrale temaene som presenteres i innledningen, utdypes i de senere kapitlene i boken.
Hva er aksjonsforskning?
Det finnes mange former for aksjonsforskning, men det er noen felles sentrale trekk som skiller aksjonsforskning fra annen forskning. Et særlig kjennetegn ved aksjonsforskning er at forskningen ikke bare skal beskrive virkeligheten, men også bidra til forandring. Aksjonsforskning har et dobbelt formål, det handler både om å utvikle kunnskap og å føre til forandringer i det fenomenet som forskningen omhandler. Kunnskapsproduksjon og aksjon anses som to sider av samme sak, og begge deler anses som like viktige (Bradbury, 2014; Coghlan, 2019). Aksjonsforskning skiller seg derved fra andre forskningstilnærminger ved at forskningen har som mål aksjoner for forandring i tillegg til tradisjonelle forskningsformål som kunnskapsproduksjon og teoriutvikling (Bradbury, 2014). Kunnskapsproduksjonen i aksjonsforskning bygger på vanlige vitenskapelige forskningsmetoder, både kvantitative og kvalitative, avhengig av hvilke problemstillinger og spørsmål som ligger til grunn for forskningen. Aksjonsforskning er altså ikke en egen metode.
Et annet sær preg ved aksjonsforskning er at forskerne intervenerer i det fenomen de studerer, og deltar aktivt i handlinger, aksjoner og endringsarbeid i tillegg til kunnskapsproduksjon og teoriutvikling.
Denne tilnær mingen er blant annet basert på et vitenskapsteoretisk paradigme om at utvikling av kunnskap om handling og forandring best oppnås ved at forskeren selv deltar i handling og forandringsarbeid (Eikeland, 2020). Et kjennetegn på aksjonsforskning er der for at forskningen ofte foregår i samarbeid mellom forskere og andre aktører. Deltakende aksjonsforskning (Par ticipatory action re search; PAR) byg ger på en demokratisk idé om at forskere og deltakere sammen tar del i både handling og kunnskapsproduksjon, og at kunnskap blir til gjennom refleksjon og dialog mellom alle deltakere i forandringsprosessen (Chevalier & Buckles, 2019; Reason & Rowan, 1981; Reason, 1988; Whyte, 1991). Deltakende aksjonsforskning bygger på involvering, medvirkning og utvikling av lokal kunnskap, og forbindes ofte med utviklingsprosjekter i Sør-Amerika (Barbera, 2008; Fals Borda, 2001; Freire, 1970/2014; Glassman & Erdem, 2014) og i afrikanske land (Omodan & Dastile, 2023). Gjennom aksjonsforskning har deltaker ne i disse landene utviklet og anvendt kunnskap og politisk bevissthet. Forskningen har vært politisk orientert med mål om frigjøring og demokratisering for grupper og enkeltpersoner, og om å utfordre under trykkende strukturer i samfunnet.
Deltakende aksjonsforskning står sentralt i dagens norske og internasjonale aksjonsforskning. I Norge er deltakende aksjonsforskning blant annet anvendt i forskning med barn og unge for å fremme deres deltakelse og å ivareta deres integritet og rett til beskyttelse (Halås et al., 2021; Trondsen & Eriksen, 2019), i forskning i helsetjenester (Follevåg & Seim, 2021; Karlsson & Borg, 2021) og i sosiale tjenester (Seim & Slettebø, 2007; Aaslund et al., 2024).
Vi kan oppsummere at aksjonsforskning er en tilnærming til kunnskapsproduksjon som omfatter forandringsarbeid, konkret aksjon eller handling, at forskeren intervenerer i det fenomen som studeres, og at aksjon og kunnskapsproduksjon ofte skjer i fellesskap
mellom forskere og andre relevante aktører. Et karakteristisk trekk ved aksjonsforskning er at forskningsprosessen skjer i en spirallignende syklus gjennom planlegging, handling, observasjon, refleksjon som ofte gjentas (Kemmis & McTaggart, 2000, s. 278).
Det finnes ulike definisjoner av aksjonsforskning. Vi har valgt å ta utgangspunkt i en definisjon som står i The Sage Handbook of Action Research som er ett av de sentrale oppslagsverkene om aksjonsforskning:
Action research is a democratic and participative orientation to knowledge creation. It brings together action and reflection, theory and practice, in the pursuit of practical solutions to issues of pressing concern. Action research is a pragmatic co-creation of knowing with, not about people. (Bradbury, 2015, s. 1)
Bradburys definisjon samsvarer med vår forståelse av at aksjonsforskning er forskning som har blikket rettet mot det nære samspillet mellom handling og forskning og som bygger på verdien av demokrati og medvirkning. Aksjonsforskning er forskning med og ikke på mennesker.
Aksjonsforskning i ulike områder av samfunnet
I Norge foregår aksjonsforskning på flere områder i samfunnet. Et av de tidligste eksemplene på aksjonsforskning i Norge er forskning om arbeidsliv og organisasjoner fra 1960-årene, blant annet knyttet til Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) og SINTEF (et uavhengig forskningsinstitutt som leverer anvendt forskning innen teknologi, samfunn og innovasjon). Forskningen ved AFI handlet blant annet om medvirkning på ulike nivåer i en organisasjon eller en virksomhet, med mål om bedre arbeidsmiljø, økt demokratisering på arbeidsplassen, reduksjon av personskader og turnover (Emery & Thorsrud,
1969; Gustavsen, 2001; Pålshaugen, 1994, 2014; Spjelkavik et al., 2020). Vi finner eksempler på aksjonsforskning innen industrien, der hensikten har vært å forbedre teknologi og oppgaveløsning for å øke produktiviteten (Solheim & Stølen, 2007).
Aksjonsforskning har også vært en sentral forskningstilnærming i samfunnsforskning fra 1970-årene og fremover. Et tidlig prosjekt var «Nord-Odalsprosjektet» på begynnelsen av 1970-årene. Prosjektet var ledet av Yngvar Løchen og resulterte i forbedringer av sosiale tjenester og en bred kartlegging av sosiale forhold og levekår (Løchen, 1973; Midré, 1973). Mye av den sosiologiske forskningen fra 1970-tallet skulle være kritisk (Løchen, 1990; Mathiesen, 1974, 2011). Som forsker skulle du ta ansvar for hvordan forskningen inngikk i den politiske kampen, og forskerne skulle stå på de undertryktes side (Baklien, 2019).
Aksjonsforskning i Norge har handlet om sosiale bevegelser, kollektiv handling og egenorganisering blant utsatte grupper i samfunnet med temaer som bedre levekår, demokrati, innflytelse og medvirkning. Flere tidlige aksjonsforskningsprosjekter blant marginaliserte grupper jobbet parallelt med politisk påvirkning, datainnsamling og konkret hjelp til vanskeligstilte (Baklien, 2019). Et eksempel er aksjonsforskning i tilknytning til Norsk forening for kriminalreform (KROM) som skulle synliggjøre og bedre fengsledes situasjon, endre løsgjengerparagrafen og endre kriminalomsorgen (Mathiesen, 1974; Thorsrud, 1969/2004). Andre eksempler er Korbøls studie av tidlig arbeidsinnvandring blant pakistanere i Norge (Korbøl & Midtbøen, 1974/2018), aksjonsforskning blant bostedsløse i Oslo som kombinerte forskning med konkret hjelp til bostedsløse (Ramsøy et al., 1971); egenorganisering av fattige i Norge med mål om politisk aksjon og bistand til fattige (Seim, 2006), selvhjelpsvirksomhet og egenorganisering blant utsatte grupper (Hjemdal et al., 1998) og studier av borgerdeltakelse i lokal planlegging og handling knyttet til miljøtiltak (Vasstrøm & Paaby, 2021).
Innen velferdsforskning har aksjonsforskning lenge vært sentralt, blant annet i ulike deler av helse- og omsorgstjenestene og i
egen organisasjon (Coghlan, 2019). Det har vært mange aksjonsforskningsprosjekter i sosialsektoren: for eksempel om brukermedvirkning i barnevernet (Gulbrandsen, 2014; Moe et al., 2025; Seim & Slettebø, 2007; Slettebø, 2008) og knyttet til medvirkning og medborgerskap for personer i sårbare posisjoner (Aaslund et al., 2024). Aksjonsforskning har handlet om utvikling av tjenester i sosialkontor (Seim & Hjemdal, 1990; Stjernø et al., 1988) og Nav (Buland & Mordal, 2019; Johannessen & Natland, 2011; Støkken et al., 2011) og forskning blant bostedsløse (Aaslund, 2021). Interessen for aksjonsforskning i sosialsektoren kan forstås i lys av en felles vektlegging av endring, relasjoner og partnerskap (Barbera, 2008), men også et felles ideologisk perspektiv som vektlegger faglig arbeid og politisk engasjement. Innen helsefag er også aksjonsforskning aktuelt. To eksempler er utforskning av sansehagers betydning for relasjonsbygging på sykehjem (Magnussen et al., 2017) og medarbeiderdrevet innovasjon for forbedring av arbeidsmiljø innen helsetjenester (Andersen et al., 2021). Både internasjonalt og i Norge er aksjonsforskning mye brukt i utdanningsforskning, blant annet i barnehager (Bøe & Thoresen, 2017; Gotvassli, 2019) og i pedagogisk utviklingsarbeid i skoler (Gjøtterud et al., 2017, 2020; Hiim, 2017; Roness et al., 2022; Salo & Rönnerman, 2023; Tiller, 1999).
Eksemplene på aksjonsforskning i ulike samfunnssektorer viser variasjon i hva forandringsarbeidet, aksjonen eller handlingen handler om. Eksempler på aksjonsforskning omfatter utvikling og utprøvning av medvirkningsmodeller i lokalsamfunn, i bedrifter og i organisasjoner, tiltak for å bedre arbeidsmiljø i ulike sektorer, teknologiske løsninger i industrien, organisering av utsatte grupper, ulike former for innovasjoner, men også prosjekter hvor oppgavene har bestått av å gi råd og hjelp til enkeltpersoner. I en beskrivelse av Korbøls studie av nyankomne pakistanske innvandrere beskriver Baklien (2019) at Korbøls forskerrolle var en blanding av sosialarbeider og rådgiver som et mellomledd mellom innvandrerne og det norske samfunnet.
I velferdsforskningen er aksjonsforskning ofte tett knyttet til praksisfeltet og tar utgangspunkt i ansattes og brukeres problemforståelse og ønsker om endringer. Hvilke utfordringer opplever de i hverdagen? Hva trenger de mer kunnskap om? Hva ønsker de å forandre? Deltakende aksjonsforskning preger dette feltet, der forskere og andre deltakere samarbeider om forståelse av praktiske problemer, utforskning av løsninger, innovasjon, forandringsprosesser og kunnskapsproduksjon. Studier av implementering av løsninger bidrar igjen med innsikt i hva som skal til for å lykkes med eksempler hentet fra det virkelige liv.
I aksjonsforskning er forskere og andre deltakere engasjert på ulike vis i aksjoner og handlinger og i produksjon av kunnskap.
Deltakere kan være med i hele eller deler av forskningsprosessen, i utvikling av forskningsspørsmål og design, datainnsamling, analyse og formidling (Beresford & Evans, 1999). Selv om aksjonsforskning innebærer omfattende samarbeid mellom forskere og andre deltakere, er det likevel oftest aksjonsforskeren som har et hovedansvar for kunnskapsprosessen. Maktbalansen mellom forsker og deltakere er en utfordring i aksjonsforskning, og forskeren må være bevisst på kompleksiteten i relasjonen til de andre deltakerne.
Hvorfor aksjonsforskning?
Aksjonsforskning ble i utgangspunktet designet for å bygge bro mellom teori og praksis og utvikle anvendbar kunnskap, et utrykk for samfunnsengasjement og solidaritet (Lewin, 1946; Mathiesen, 1971/1992; Tiller, 1999). En sentral begrunnelse for aksjonsforskning er å løse samfunnsvitenskapens utfordringer med å bidra til forandring. Aksjonsforskning har som normativt utgangspunkt at forskere bør være opptatt av å endre verden i stedet for å bare fortolke og beskrive den (Eikeland, 2007; Lewin, 1946; Mathiesen, 1971/1992).
En sentral argumentasjon for aksjonsforskning er knyttet til metodologi; at deltakelse i aksjoner og forandring vil gi økt innsikt
i forandringsprosesser. Aksjonsforskeren Olav Eikeland hevder at aksjonsforskning kan begrunnes ut fra at «(…) we simply have to change things in order to understand them.» (Eikeland, 2007, s. 40).
Ved å studere og delta i reelle endringsprosesser vinner forskerne innsikt i utfordringer hentet fra det virkelige liv, noe som styrker validiteten av resultatene. Eikeland (2007) trekker en parallell mellom aksjonsforskning og eksperimenter fordi det i aksjonsforskning gjøres løpende forsøk. I forsøk med forandringer kan det også skje feil, og gjennom er faringer erverver forskere og deltakere førstehåndskunnskaper om hva som virker og ikke virker (Løchen, 1990).
Rettssosiologen Thomas Mathiesen betegnet aksjonsforskning som en uferdig prosess (1971/1992). Han begrunnet aksjonsforskning slik: «Teorien forbedres av informasjonen, hvoretter informasjonsuthentingen forbedres, hvoretter teorien forbedres igjen.» (1971/1992, s. 37). Mathiesen bidro til å utvikle den teoretiske forståelsen av aksjonsforskning som politisk aksjonsteori, ved å løfte frem betydningen av å holde analysen og aksjonen i bevegelse for å motvirke «systemets» evne til å kooptere og ufarliggjøre all motstand. Mathiesen ble oppfattet som en sentral eksponent for opposisjonsvitenskap i 1960- og 1970-årene (Dale, 1973).
Kemmis (2001) viser hvordan Habermas’ kommunikative handlingsteori (1999) har påvirket tenkningen om aksjonsforskning, for eksempel ved å skape det han kaller «kommunikative rom» hvor deltakerne kan utvikle felles forståelse av hva som skal gjøres. I aksjonsforskningsprosjekter er det vanlig at deltakerne i prosjektene utvikler spørsmål som skal ligge til grunn for forskningsprosjektet. For at spørsmålene skal la seg forske på, vil forskerne ofte bidra til å utvikle og operasjonalisere spørsmålene sammen med dem som opplever utfordringer, gjennom samarbeidsmøter eller andre former for kommunikative rom. Begrunnelsene for å anvende aksjonsforskning som tilnærming er der for flere: å utvikle forskning som har praktisk nytte, bidra til bedre kvalitet på forskningen, og ikke minst bidra til demokratisering av forskningsprosessen.