Shilpi Somaya Gowda
Vi var en familie Oversatt av Sidsel Mellbye
Shilpi Somaya Gowda Originalens tittel: The Shape of Family Oversatt av Sidsel Mellbye © Shilpi Somaya Gowda 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65999-8 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Krasimira Petrova Shishkova / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Mira og Bela Måtte dere søke vidt omkring, og alltid finne veien hjem
We wanderers, ever seeking the lonelier way, begin no day where we have ended another day; and no sunrise finds us where sunset left us. Even while the earth sleeps we travel. We are the seeds of the tenacious plant, and it is in our ripeness and our fullness of heart that we are given to the wind and are scattered. Brief were my days among you, and briefer still the words I have spoken. But should my voice fade in your ears, and my love vanish in your memory, then I will come again, And with a richer heart and lips more yielding to the spirit will I speak. Yea, I shall return with the tide, And though death may hide me, and the greater silence enfold me, yet again will I seek your understanding. – fra «the farewell», khalil gibran
19. mai 2015, kl. 05.59 En ung kvinne, et sted mellom tenåring og voksen alder, kommer gående. Hun skritter over en kant med steiner som markerer grensen mellom fortauet og strandkanten. Klærne hennes er hvite som snø, som skyer, som luft. Føttene er nakne. Hun er tomhendt. Hun går langsomt, men målrettet, mot Stillehavet, likevel har hun ikke med seg noe av utstyret som de som kommer hit på denne tiden, pleier å bære på – fiskestang, surfebrett, våtdrakt. Det er tidlig morgen, like etter soloppgang. Solen begynner å spre sitt oransje slør i horisonten, men luften er fremdeles skarp. I ett av husene langs klippen som vender ut mot stranden, står en eldre mann opp og tenner lampen på kjøkkenet. Han lurer på om det er en gave eller en forbannelse å våkne på dette ukristelige tidspunktet hver morgen. Det er fredelig, jo da, men intet får ham til å føle seg mer alene i verden. Mens han fyller vannkjelen ved vasken, titter han ut gjennom vinduet, slik han pleier å gjøre hver morgen. Det er få mennesker ute på denne tiden, som oftest bare en energisk jogger eller en hundelufter. Men denne morgenen ser han nøyere etter. Han kniper øynene sammen og åpner dem igjen for å være sikker på hva han ser. Hun er nesten en luftspeiling, den unge kvinnen kledd i hvitt. Et øyeblikk, med det tilbakestrøkne håret hennes festet i en løs knute bak i nakken, forestiller han seg at det er hans avdøde kone som er kommet tilbake for å treffe ham. Tanken, usannsynlig som den er, får ham til å smile. 9
Idet vannet koker over, kommer han til seg selv. Fra der han står, oppdager han nå den gylne huden hennes, det unge ansiktet. Hun går målrettet rett mot de brølende bølgene. Noe er galt: en ung kvinne, alene og bykledd, på denne tiden. Han setter kjelen tilbake på plass, løfter røret på kjøkkentelefonen og slår nummeret til politiet.
hjemme
1. Karina
2007 Karina satt utenfor rektors kontor og sparket med føttene mot trebenken. Hun visste at bråket irriterte sekretæren, som så opp nå og da med et strengt blikk bak den høye skranken. Karina brydde seg ikke. Hva mer kunne skje med henne? Hun ventet allerede på rektors kontor; moren var blitt tilkalt. Den eneste formildende omstendigheten i hele situasjonen var at Prem ikke var her sammen med henne. Med litt flaks var han ute sammen med de andre førsteklassingene og spilte smashball eller four square. Tjue minutter tidligere, i begynnelsen av spisepausen, hadde hun stått ved klatrestativet sammen med bestevenninnen, Izzy, da hun fikk øye på Prem i den andre enden av skolegården, sittende ved matbordet. Lillebroren hennes, som vanligvis løp fritt rundt sammen med vennene sine på denne tiden, satt sammenkrøpet ved bordenden mens en eldre gutt sto og voktet ham i nærheten. Karina krysset skolegården, og idet hun nærmet seg, kjente hun igjen Jake Potash fra klassen sin. «Æsj, det stinker!» Jake holdt seg for nesen og pekte på brorens matboks, fylt med ris og grønnsaker. «Få den dritten vekk fra meg!» Han sparket i bordet så boksen skranglet og Prem, med skrekkslagent ansikt, akte seg lenger bortover benken. Karina, opphisset av sinne og beskytterinstinkt, marsjerte bort og røsket boksen vekk fra bordet. «Du plager broren min igjen,» spyttet hun ut. «Jeg skal drepe deg.» Jake hånflirte, og før hun fikk tenkt seg om, løftet Karina armen og kylte boksen mot ham. Jake hylte da den skarpe 13
metallkanten traff ham midt i ansiktet og karrisausen dryppet nedover kinnet. Karina stirret da han tørket seg i ansiktet, og Jake må ha registrert raseriet i øynene hennes, for selv om det var en absurd trussel fra en mager elleve år gammel jente mot skolens største bølle, spyttet han bare på bakken og løp. Før Karina fikk sjekket Prem, kom en lærer på inspeksjon løpende, andpusten. «Jeg så deg, Miss Olander. Du kastet noe på noen? Du skal til rektor.» Før Karina rakk å forklare, grep læreren henne i overarmen og gikk mot inngangsdørene. Prem så opp på henne fra benken med tårevått ansikt. Hun la fingertuppen mot nesetippen med den ledige hånden idet hun ble dratt vekk, og han gjorde det samme, et usynlig tegn som knyttet dem sammen. Da Prem begynte på førskolen på Karinas barneskole året før, tilba han storesøsteren, og vennene hennes i samme slengen. Foreldrene var glade for at de var på samme skole, der Karina kunne følge med på ham. Prem var nervøs den første dagen da Karina viste ham rundt og pekte ut lekeplassen, hvor hun kunne møte ham i spisepausen. «Se her, du elsker jo klatrestativ!» Prem smilte til henne, så slengte han armene spontant rundt henne og klemte til. «Ja da, ja da,» sa hun og løsnet grepet før noen rakk å se det. «Du er stor gutt nå.» Hun strøk ham forsiktig over nesetippen. «Du får det så fint, det lover jeg.» Han nikket alvorlig og la fingertuppen mot nesen sin og så mot hennes. Karina hadde hatt problemer med å tilpasse seg skolen selv, først og fremst fordi det ikke var en eneste en der som var som henne. Det var de hvite barna, de kinesiske barna, den spansktalende gruppen. Men kombinasjonen av Karinas ansiktstrekk – lys, gyllen hud, mørke øyne, tykt, bølgende hår, markant nese – ga henne følelsen av at hun ikke helt passet inn noe sted. Folk var ikke uvennlige, men hun følte seg iblant som en slags gåte som måtte løses. Første gangen faren hadde hentet henne etter fotballtrening, fulgte de andre foreldrene forvirret med da han vinket fra bilen mens de prøvde å forene hans bleke, fregnete hud med 14
hennes. En mor stoppet henne på banen for å forsikre seg om at Karina kjente ham, før hun slapp henne, og gjorde henne veldig klar over hvor umake de så ut sammen. Navnet hennes gjorde det enda vanskeligere. Opprinnelsen var carus, latinsk for «kjærlighet», men det var samtidig hindi og betydde «blomst», «ren» eller «uskyldig». Foreldrene hadde falt for navnets betydning i forskjellige kulturer. Det appellerte til deres bevissthet om to etnisiteter forent i ett barn. Da hun var yngre, godtok Karina forklaringen, men nå mislikte hun å måtte gjenta og stave navnet sitt for alle og enhver. Prems ansikt var satt sammen på en annen måte: lys hud, glatt og fint hår, og så lange, mørke øyevipper at de så ut som om de var bøyd og innsatt med et tykt lag mascara (helt bortkastet på en gutt, mente Karina). Folk ble alltid forbauset når de fikk vite at de var søsken, og selv om hun av og til ønsket at de ikke var det, ble hun fremdeles irritert når noen ga uttrykk for tvil. Karina og Prem var de eneste to medlemmene i klubben deres, selv når ingen trodde at de virkelig hørte sammen. Sekretæren løftet hodet og så på Karina, kikket over små stålinnfattede briller som hang i et kjede rundt halsen. «Moren din kommer om tjue minutter, så bare bli sittende,» sa hun med et stivt smil. Karina sluttet automatisk å dingle med bena i de korte sekundene kvinnen snakket til henne, men så begynte hun igjen. Karina hadde lært å være på vakt overfor andre mennesker, særlig de som behandlet henne med nysgjerrighet. Heldigvis trengte hun ikke mange venner; hun hadde Izzy. Isabelle Demetri, en mørkhåret jente med store øyne, hadde funnet henne i første klasse. Hun marsjerte rett bort til Karina ved huskene og erklærte at de måtte bli venner siden de hadde helt like, mørkerøde lunsjposer. Izzy var fryktløs, morsom og enset knapt guttene som alltid hang rundt henne. Hun elsket hester. Hun dro til ridesenteret to ganger i uken, der hun hadde delt eierskap til en ponni som het Mr. Chuckles, fordi foreldrene hadde sagt at det var altfor dyrt 15
å kjøpe en alene. Karina elsket å bli med Izzy til senteret og se hvordan venninnen håndterte det store dyret. Begge var oppslukt i et taust, ømt samspill som oppfylte deres gjensidige behov. Men Karina hadde en spesiell forkjærlighet for Dominick, familien Demetris’ koksgrå cockapoo, som sov sammenkrøllet i fotenden av Izzys seng, og som fulgte tålmodig etter dem fra rom til rom uten annen grunn enn å være nær dem. Dominick virket snill og pålitelig på en ukomplisert måte sammenlignet med mange mennesker hun kjente. Karina kunne stole på Prem, foreldrene, Izzy og dyrene hennes, og det var nok. Jake Potash var ikke blitt sendt til kontoret, og Karina skjønte hvordan episoden hadde sett ut for læreren som var i skolegården, så da hun ble kalt inn på rektors kontor, visste hun hva hun skulle si. «Jake plaget broren min. Prem er bare seks, og jeg forsvarte ham.» Rektor tok av seg lesebrillene. «Å slåss er ikke måten å løse krangler på, Karina. Mrs. Kramer var rett i nærheten; hun kunne ha hjulpet deg.» Karina nikket og så ned på hendene sine. Hun nevnte ikke Jakes kommentarer eller at han oppførte seg frekkere enn de andre barna, som kunne stille like sårende spørsmål. Døren gikk opp, og moren kom inn på kontoret. Da Karina fikk se henne, med blusen halvveis glidd opp fra bukselinningen og pannen full av rynker, følte hun de første stikkene av anger. Rektor ba Karina fortelle om episoden, mens moren satt med hendene foldet i fanget og dirrende kjevemuskler. «Dette er hennes første forseelse,» sa rektor, «så det kommer på karakterkortet, og hun må be den andre eleven om unnskyldning. Men vi lar det bli med det. Og hun må selvfølgelig forlate skolen for resten av dagen.» Moren ba høflig om unnskyldning og takket rektor uten å se på Karina. I bilen holdt hun hendene hardt knuget om rattet og kjørte flere kvartaler før hun sa noe. «Karina, jeg skjønner ikke hva som er i veien med deg. Starte en slåsskamp på skolen?» 16
«Han gjorde narr av Prem, mamma. Han ertet ham med at han var annerledes.» Men hun visste at moren ikke ville forstå. Foreldrene var ikke med i den samme klubben. Moren kikket i bakspeilet og skiftet fil for å svinge. «Du skal være stolt av din indiske kultur. Oppdra gutten, fortell ham alt inderne har utrettet – funnet opp matematikk og sjakk, århundrer med tradisjon, poesi, musikk.» Av og til, når faren var på reise, fløt skummel indisk musikk ut fra foreldrenes soverom, der bare en enslig nattbordlampe var tent. Moren satt med lukkede øyne og beveget hodet til musikken, og så mer fredfull ut enn hun gjorde til daglig sammen med dem. Det plaget Karina, som om moren måtte gå et annet sted for å bli så lykkelig, et sted hun ikke kunne ta dem med. «Du forstår ikke,» mumlet Karina. «Det gjør du aldri.» «Unnskyld?» Moren snudde seg og sendte henne et stikkende blikk. «Hva sa du?» Hun vendte blikket mot veien igjen. «Du vet at jeg regner med at du er en god søster for Prem, en rollemodell for ham. Du kan ikke være voldelig, Karina. Du vet bedre.» Karina var taus og stirret ut av vinduet på butikker og gateskilt som for forbi. Hun visste at morens metode med å forsvare indisk kultur med stolthet bare ville hisset opp Jake Potash enda mer. Hvis saken vokste seg såpass stor at moren syntes den var viktig nok til å dele med Karinas far, ville han reagere helt annerledes. Han ville kontaktet Jakes foreldre, hudflette dem med rolig kritikk av foreldrerollen, og true barnet deres hvis noe lignende skulle skje en gang til. Så ville han oppsøke skolens rektor og anmelde saken til politiet. Han ville få det til å brenne rundt Jake Potash og familien hans, og la ham bli stående alene med frykten. En sånn strategi kunne virke, og hvis det ble verre, ville hun vurdere å fortelle det til faren. Men etter den dagen i skolegården, da Karina var blitt overmannet av en ytre kraft, og sinne og energi fosset gjennom årene hennes, plaget ikke Jake Potash henne eller Prem mer.