Gaute Bie
Verden ifølge kartet roman
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39458-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,9/14 pkt. Sabon Medieval og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Forfatteren bemerker: Gitt at menneskets eksistens er en høyst diskutabel affære, må ingen få seg til å tro at noen av personene som omtales på de følgende sidene, verken lever eller noensinne har levd.
Til 1995–2000 (1995–2000)
HØST 1995
Havet puster som en rykende fersk svamp fra onkel Svamps nedlagte fabrikk. Indrevika i Storehavn er blinkende tom for båter. Kun en og annen bikkje svinser urolig langs brygga, med eieren på slep. Sommeren er definitivt over. Dette er ikke en følelse, men noe de fire gjestene på Luigis Ristorante kan skrive under på. Luigis Ristorante ligger i andre etasje i en gammel murbygning innerst i Indrevika. Den er mest kjent for den store brannen i ’92, og de hardnakkede ryktene om at eieren selv – senor Luigi i egen lave person – var mannen som fyrte opp. I et anfall av rablende sjalusi, ble det sagt. Og selvfølgelig, det faktum at hans frisør-kone hadde fått en bolle i ovnen med Luigis kokk, hans nære allierte og beste venn, kokke-Jon. Dessverre for forsikringsselskapet spontanaborterte Luigis kone bare noen dager senere. Nærmest ved et uhell. Hun fikk sprit i brusen. Massevis av sprit. Hjemmelaget. Og Luigi fikk masse penger, skjerpet seg, skjerpet kona, drepte kokke-Jon, og startet på nytt, til begeistring fra stedets stamkunder. Deriblant den holdne familien Jånnsen, som nok en søndag er samlet rundt et av de naturlig sotete familiebordene. 9
– Må du alltid bestille biff? spør den pene og karismatiske, men akk så lubne Trine sin tvillingbror Tobias. – Ja, jeg må faktisk bestille biff, kjære søster. – Er du en idiot? – Det er bare på grunn av deg. – Hva skal det bety? – Det betyr at jeg egentlig ikke liker kjøtt. – Hvorfor bestiller du det da? Tobias tar en god slurk av det kjølige vannet, som servitør-Kai plasserte på bordet én time før familien Jånnsen ankom, og jevnlig har etterfylt med isbiter de påfølgende 59 minuttene. Isbiter han egenhendig har hugget ut fra den gigantiske isblokken innerst i Luigis kjøler. I hengivenhet til kveldens eneste gjester. – Du, kjære søster, fortsetter Tobias, – kaller deg vegetarianer i øst og vest og fullt dagslys. Uten snev av ironi. Og når du gjør det, får jeg – mmm – vanvittig lyst på kjøtt. – Du er en idiot. – Det kan være. Men jeg er i hvert fall en morsom idiot. Trine misliker å bli sett sammen med sin tvillingbror, selv om alle vet at de er i familie. – Hvorfor går vi egentlig ut og spiser hver eneste søndag, når ingen andre i denne byen gjør det? – Nå er du en idiot, Trine. Hvis ikke vi som har råd til å spise ute gjør det, hvordan skal da restaurantbransjen i Storehavn overleve? – Kjære bror, kanskje våre evinnelige restaurantorgier holder en overdrevent stor bransje kunstig i live? Kanskje menneskene som serverer oss, kunne gjort viktigere ting? Kanskje vi kunne laget maten vår selv? – Barn! Barn! Hahaha! Pappa Jånn slenger ut latteren 10
sin som en avis. Servitør-Kai har tradisjonen tro gitt ham en raus aperitiff på huset. Bare Jägermeister denne gangen. Jånn Jånnsen er skuffet, men klarer som vanlig ikke å vise det. Det eneste han evner å utstråle er overdreven optimisme og ukuelig fremtidstro, noe som har gjort ham til Storehavn og omegns mest suksessfulle tannlege. Hans banebrytende praksis slo for alvor igjennom på slutten av 80-tallet, da han lanserte sine Dental-Total-pakker. Et konsept som går ut på å forene tannbehandling med velvære, og massasje. – Man skal ikke grue seg for å gå til tannlegen. Man skal belønnes fordi man tar tak i problemene, sa han til pressen under lanseringen. Konseptet var vellykket. Spesielt i sommermånedene er Jånn Jånnsens Dental-Total-klinikk fullbooket av anspente rikinger fra Østlandsområdet med kjeften full av hull. På få år har familien Jånnsen tatt steget opp fra Storehavns treige, seriøse middelklasse, til det toppe rikmannssjiktet i en middels stor by, i en liten landsdel, i et bittelite land, i en stadig mindre verden. Noe de blant annet markerer ved bekymringsløst å innta en bedre restaurantmiddag hver eneste søndag. Året rundt. – Er det ikke flott at vi som familie kan samles rundt middagsbordet en gang i uka, og komme nær hverandre igjen, etter hverdagens mas og kjas? – Dette er ikke noe middagsbord, pappa, det er et restaurantbord. – Hahaha! Trine, Trine, du har en skarp tunge. – Nå synes jeg vi skal konsentrere oss om den egentlige grunnen til at vi er her, sier mamma Berit, etter å ha vippet ned sitt tredje, duggbefengte glass med Martini Bianco. 11
For servitør-Kai, som hater utfordringer, er hun det nærmeste han kommer en drømmekunde. – Er vi ikke her for å bli mette da? Kroppen min skriker etter en saftig biff! Tobias’ perfekte perlerad skinner i lanterner og maritimt nips. – Vet du hva Tobias? Du er en skikkelig drittunge … – Trine da … – Det er klart vi er her for å spise, men det er jo også en spesiell anledning. – Hva da, kjære Berit? – Kanskje Trine har lyst til å fortelle det selv? – Hva da? – At du og Greg, kunstneren … Mascaraen kiler i Berits øyehuler. – Hmm? Er blitt kjærester … – Å Herregud … Tobias smetter inn: – Mamma, da! Du må ikke tro de ble kjærester i forrige uke! De har hatt seg jevnt og trutt gjennom hele sommeren! – Nå holder du kjeft! – Tar jeg ikke mye feil, er det fortsatt rester etter Gregs fotsoldater inne på rommet deres! – Hold kjeft! – Håhåhå! Du har en giftig tunge, min sønn! Jånn gnir seg ukontrollert på lårene. Berit sukker kort. – Vi må ta tak i vaskehjelpen, Jånn. Hun har slurvet skikkelig de siste ukene. En ting er at hun ikke kan norsk, men støv er faktisk internasjonalt. Samme kan det være, dette er en gledens dag! Luigi! Servitør-Kai, som har ruslet minst hundre ganger rundt bordet i samme takt, er nå rett bak sin foretrukne opp12
dragsgiver. Han strekker hals som en furugren. – Ja, frue? – Kan ikke du være søt og anbefale en god flaske vin til oss. Vi vil feire. Servitør-Kai trekker automatisk frem vinkartet fra sin enorme skjortelomme. – Vi har jo en rekke viner å friste med … Det blir stille. Servitør-Kai kjenner at verden er i ferd med å rase sammen. – Det kommer litt an på hva dere ønsker … – Hørte du ikke hva jeg sa Luigi? Vi skal feire! – Han heter Kai, mamma. – Han heter servitør-Kai, mor. – Samme kan det være. Bestill til oss, du, Jånn. Bestill til oss alle! – Hahaha! Berit da, barna er nyss fylt 16! Senor Luigi får problemer om det blir oppdaget … – DET ER BARE OSS HER … kjæresten. – Haha! Så gi oss en Sancerre, Karsten! Og masser av komplimenter til kokken! … Ja, for det er bare senor Luigi bak grytene i kveld? – Etter brannen har det bare vært herr Luigi bak grytene, herr Jånnsen. Han liker å ha kontroll. – Hahaha! Det kan man forstå. Hils ham fra oss. En lettere stresset servitør-Kai setter kursen mot etablissementets minibar-store vinskap, og Berit tar igjen ordet. Hun prøver å fokusere de myke, blanke øynene på sin datter. – Er det ikke deilig å være forelsket, Trine? – Mamma … 13
– Min lille jente … Nå er du i ferd med å bli voksen. Sukk. Jånn. Dette er så storartet at jeg ikke kan gå på jobb i morgen. Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på hvilken fantastisk fyr datteren vår har funnet seg. Tenk at du skulle bli sammen med Den store kunstneren. – Mamma … Som kulturjournalist, i lokalavisa Storehavn Kureren, er Berit velsignet med en viss anelse om hva som rører seg i Storehavns kuvøseaktige kulturliv. Hun har allerede skrevet et par sider om Greg. Og hun har latt seg begeistre. Men det er vanskelig å si om det er på grunn av den kulturelle hungersnøden i byen, eller hans eventuelle geni. – Det er klart du ikke skal på jobb i morgen hvis du er uvel, min kjære. Haha! Greg, Greg, jeg må innrømme at jeg har litt vanskelig for å plassere ham? – Det er ikke rart, Jånn, du jobber jo med ansikter hele uka, sier Berit, mens hun prøver å lokalisere et fullt glass. – Jeg kan fortelle deg at Greg, det er en flott herremann! Jeg har personlig snakket med ham opptil flere ganger … Hvor blir det egentlig av vinen vår? LUIGI! – Mamma … dette er bare for flaut … – Hva er flaut, kjære søster? At Greg sprutet ned mamma og pappas soverom, eller at de synes det er helt greit? – For din del, Tobias, må det være fryktelig flaut ikke å ha debutert seksuelt ennå. Det blir stille et minutt, kanskje tre, før servitør-Kai endelig kommer trekkende med vin. Jånn sluker det første glasset. – Jaggu sa jeg Sancerre! Hahaha! Fortell meg om denne Greg, Trine!
14
* Skal man først snakke om Greg – og det skal man – så er det naturlig å starte med begynnelsen. Mammaen hans var nesten fylt 19, da Gud skjenket henne Greg. For nøyaktig 17 år siden. Da hun for første gang i livet var utenfor Lillehavn, en temmelig stygg og tåpelig småby litt nord for Storehavn. Hun var på besøk hos sin venninne, en student, i søkkvåte, pittoreske Bergen, et stolt befolkningssentrum milevis unna Storehavn. Solen plasket ned utenfor, mens de satt på venninnens store hybel, hørte på radioen, og delte en flaske hvitvin. Inntil de var modige nok til å dra på byen. Vel inne på et mindre fasjonabelt skjenkested bestilte de snitter med øl, og pludret i vei som bare jentunger kan. Om det gamle livet i Lillehavn, kontra det nye livet, i Lillehavn. Sånn er det jo når man er langt borte – det er mest naturlig å snakke om hvordan ting er hjemme. Tiden rant og klokken nærmet seg ti på kvelden da en gjeng unge, snasne marinegaster fra utlandet entret puben. Mammaen til Greg la øyeblikkelig merke til den ene. Han var lekker som en solnedgang. Ansiktet rent som himmelen, og skjorten mørkeblå. Men det var synet av venstre underarm, og flere hundre tatoverte ankere, som virkelig påkalte hennes beundring. Klokken tippet elleve. Hodet hennes var stappfullt av kullsyre, og blodet marinert i promille. Hun måtte tisse. Toalettet lå i bakgården. Hun gikk ut mutters alene. Tissetrengt som en tank. Det pøste fortsatt ned med gammelt solskinn. Ett sekund senere kastet han seg over henne. Tok et solid grep med sine ramsalte never, og kjørte henne opp 15
mot plankeveggen i et erotisk lite SMELL! Den ledige armen hans vrengte skjørtet oppover magen hennes. Strømpebuksene ble røsket av i virtuos kåtskap. Trusen røk i samme slengen – som en kinaputt! Det var elektrisitet i luften. Inntil han presset armen med ankere mot den slanke halsen hennes. Han åpnet gylfen med den andre. Knappene hoppet som fisk i vannet. Den totale ydmykelsen mammaen til Greg var i ferd med å oppleve, ble forsterket av at hun følte hvert eneste lille støt langt oppover underlivet, opp igjennom hele kroppen, fra det minste lille stikk nederst i ryggsøylen, til langt, langt opp, til hjertet, halsen, den brennende halsen, kinnene hennes, tennene. Hun kjente ikke igjen tennene. Det var hennes kropp, det var ikke lenger hennes kropp. Hodet detonerte i serier ved hver eneste penetrering. Hun følte ydmykelsen langt ut i fingertuppene og de nylakkerte neglene. Venninnen hennes hadde tidligere på kvelden spurt om hun lakkerte dem regelmessig. Nei, det var bare for i kveld. Mammaen til Greg tenkte: – Hvorfor gjør det fortsatt vondt, når jeg er så full? Han var fort ferdig. De gikk sammen inn igjen. Dagen etter returnerte hun til Lillehavn, der de virkelige problemene startet. Det ble et vanvittig bråk da det kom for en dag at hun var gravid. Og hun hadde ikke noen god sak i utgangspunktet, all den tid hun kunne tatt abort, og bare glemt hele episoden. Da familiens lege konstaterte graviditeten, følte han for å tilføye: – Ta abort, jente. Ta abort. Hjemme hveste den giktinfiserte moren hennes: 16
– Din helvetes hore! Hvilken skam har du ikke brakt over vår arme familie! Akkurat da vi trengte deg som mest! Du skulle hatt juling! Kom deg ut av mitt hus! Vis deg aldri her igjen! Far dør! Far dør … Mammaen til Greg ble pælmet ut av barndomshjemmet, nøyaktig én uke før faren faktisk tok kvelden! Leveren hans hadde kollapset. Hun flyttet inn hos søsteren, som hadde et litt mer komplekst følelsesregister å spille på. Ting så ut til å lysne. Hadde det ikke vært for at Lillehavn var et pietistisk rottereir. Og det er klart, mammaen til nyfødte Greg var jo naiv også. Hun trodde det skulle gå greit, og uten spørsmål, å avle frem en liten krabat, uten pappa (eller morfar), så snart hun hadde forlatt pikerommet. Men til slutt ble det et kjør av en annen verden, med dårlig anonymiserte presseoppslag, og prekener i den lokale menigheten om forbindelsen mellom uønskede graviditeter og leverkollaps. Mammaen til Greg hadde til slutt ingen andre alternativer enn å flytte vekk. Etter fem år skjønte selv den generøse søsteren hennes at det gikk den veien. Og hun begynte desperat å lete etter en annen sti for sin stakkars søster. Året var 1984. * I 1984 hadde fetteren til svogeren til mammaen til Greg, den gamle heimeverns-soldaten, og Storehavns legendariske progrock-perkusjonist – Rasmus Rasmussen, en mann med røff skjeggvekst og hevet hode – for lengst pælmet trommestikkene på hylla, og kastet seg inn i entre17
prenørbransjen med hud og hår. Norge var langt ute på Bølgen Blå, og Rasmus Rasmussen hadde erfart at penger grodde på trær, og da særlig planker. Han hadde startet sitt eget firma i ’82, skuffet frem kapital, kjøpt land, og bygget seg opp som en god låt. Allerede i 1983 var Rasmus en passelig holden mann, utfra Storehavns beskjedne standarder. Han hadde til smør og flesk på brødet, og var i tillegg til politisk deregulering, velsignet med de driftige maurene Per&Pär. Et radarpar som på eget initiativ jobbet dag og natt. Sånn at Rasmus kunne gjøre det han likte aller best, nemlig sitte hjemme, høre på Led Zeppelin, og supe Linie Akevitt. Men den hasardiøse muligheten til å bli avskyelig rik åpenbarte seg først høsten 1983. Da han, takket være et veddemål, fikk tak i selve Juvelen i Storehavn – de siste restene av Tippen Fetelands landkonglomerat, åssiden rett nordøst for Storehavn sentrum. Et område overgrodd av dødsgamle trær som speilet seg i solnedgangen, og straks snøen forsvant i ’84, ble kappet og omgjort til reisverk, som en del av Rasmus’ nye prosjekt – Villautbyggingen i Nybyggerveien 1-3. Per&Pär satte i gang og snekre fortere enn synden selv, mens Rasmus gikk på en snurr, som varte til hus nummer 3 var ferdigstilt forsommeren 1984. På rekordtid! Da våknet han opp med en stikkende følelse av at ting rett og slett var for godt til å være sant. Noe det også var. Rasmus snublet inn i sin høyt belånte Citroën XM, og skrenset et par dager senere inn på byggeplassen, så pukk og plank suste som poletter forbi horisonten. Der oppdaget han etter en hurtig befaring – av alle ting – at Nybyggerveien 3 slett ikke var blitt en overdådig 18
villa som bestilt, men derimot et boligkompleks. Med tre mindre enheter, i fallende, alfabetisk rekkefølge, etter størrelse. Snedig, men meningsløst. Spesielt fremsto seksjon C, en 30 m2 liten 3-romsleilighet, som meget dysfunksjonell. Rasmus hadde av gammel vane en halvflaske Linie Akevitt på baklomma. Han så seg nødt til å ta den frem før han konfronterte sine hjelpere med misforholdet mellom arkitektens tegninger og det faktiske resultat: – … Hva er dette? Dette er ingen villa? – Nei. Selvfølgelig ikke, herr Rasmussen. Denne bygningen ligger jo i Nybyggerveien 3. –? Per&Pär glodde dumt på ham. Rasmus skrudde av korken. – Hva i all verden skal det bety? – Det betyr at dette er en tremannsbolig. – Tremannsbolig? Det står da ingenting om noen tremannsbolig i arkitekt-tegningene? – Nei, men husnummeret indikerer jo antall bo-enheter. Vi skjønte fort at det var gjort en feil, for å si det sånn. Rasmus tok spontant en saftig slurk. – Hva sa dere nå? Står dere her og forteller meg at husnummeret er avgjørende for en boligs utforming? Sier dere at nummer 1 betyr enmannsbolig, og at nr. 2 er blitt en TOMANNSBOLIG, og nr. 3 …? Sier dere at arkitektens rådyre skriblerier og kommunens helvetes reguleringsplan bare er bæsj, hvis det går på tvers av husnummeret!? Per&Pär vippet sine tette øyenbryn og så litt oppgitt på hverandre, mens de nikket bekreftende. Rasmus prøvde å huske om han hadde forlagt noe akevitt i bilen. Han fikk 19
en stikkende følelse av at så ikke var tilfelle, og spisset blekksprutøynene mot sine driftige hjelpere. – Si meg, er dere mongoloide? – Nei. – Men i Nybyggerveien 2 har dere oppført en tomannsbolig? Og i Nybyggerveien 3 har dere stappet huset fullt av leiligheter, selv om det ut fra arkitektens tegninger helt tydelig fremgår at det er VILLAER dere skal bygge?! – Ja, men de tegningene er jo gale, herr Rasmussen! Ærlig talt. – Dere er faen meg mongoloide! – Hrmf! Vel, vi drikker i hvert fall ikke i arbeidstiden. – Arrf! Det er bare fordi dere ikke har råd! Storehavns legendariske perkusjonist og hans gullkantete eiendomsimperium gikk på en smell. Det var ikke sånn at han badet i marginer. Det var en hårfin linje mellom enorm profitt og tap. Nybyggerveien 1 var av odelsmessige årsaker holdt utenfor det åpne markedet. Pengene lå i hus nummer 2 og 3. Og da spesielt i den – på det rådyre tegnebrettet – storslåtte rikmannsvillaen i Nybyggerveien 3. Men nei. Nybyggerveien 3 var omgjort til ubeboelige enheter. Rasmus følte for første gang siden 70-tallet Guds iskalde, altomfattende fravær. Han likte det ikke. Men det varte og rakk inntil en raus familiemiddag inntraff, nøyaktig én måned senere. Der fikk han nyss om at hans fetter i Lillehavn hadde en svigerinne på desperat flyttefot. En alenemor i starten av 20-årene, på jakt etter herberge. Rasmus svelget poteten som en tyggis, og skylte ned med akevitt, før han tilbød henne å leie den håpløse 3-romsen for en billig penge. En «leilighet» som etter usedvanlig mye mas og kommunal spyttslikking offisielt var 20
blitt omregulert til Nybyggerveien 3C. Han håpet samtidig i sitt stille sinn at hans barmhjertighet og følelse for profitt ville gi en slags meravkastning … i form av rask, forpliktende sex. I slutten av hver måned. All drikkingen hadde gjort ham ensom. Men da den varme august-søndagen i 1984 kom som et ukeblad, og mammaen til Greg satte sine slitne joggesko på den ujevne grusen utenfor Nybyggerveien 3C, slo han umiddelbart ideen fra seg. Mammaen til Greg var stygg som juling. * Fem år gamle Mikael Folksen derimot, hadde ennå ikke begynt å bry seg med folks ytre, der han syklet frem og tilbake i den halvferdige gatestubben, i håp om å oppnå kontakt med den nye nabogutten. Underlaget var like humpete og ulendt som trynet til en tenåring. Det ville fortsatt gå to år før Nybyggerveien ble asfaltert. Men lille Mikael syklet ufortrødent frem og tilbake, i uregelmessige sirkler, hele tiden med blikket festet på den nye gutten. Inne på kjøkkenet i Nybyggerveiens eneste villa, kunne man se Mikaels mor luke potteplantene i vinduskarmen, mens hun bannet stille og uanfektet for seg selv. Mammaen til Greg tente seg en sigarett, og satt seg ved siden av sin sønn på trappen utenfor Nybyggerveien 3A-C. Hun inhalerte nikotinen som et ventilasjonsanlegg, og lot seg, tross det totale mørket innerst i sjelen, sjarmere av lille Mikaels iherdige forsøk på å oppnå kontakt med sønnen hennes. Mikael syklet frem og tilbake foran dem, mens Greg satt dypt konsentrert og tegnet med en gammel BiC-penn 21
på baksiden av en konvolutt der giroen til den første husleien en gang hadde ligget. Han løftet ikke blikket før det smalt. Og det smalt først da bakdekket på Mikaels BMXsykkel eksploderte. Hvilket SMELL! Og hvilket smertehyl! – AAAAOOOUUUOOO!!! Det vibrerte mellom de tre ensomme husene i Nybyggerveien. Det smalt som et matsignal, eller en voldtekt. Trykket flerret opp den høyre bakleggen til unge Mikael, så den lignet en overkokt wienerpølse. Mammaen til Greg sugde i seg sigaretten og stormet til for å hjelpe. Greg løftet blikket og skulle aldri glemme verken hylet eller de ekstreme fargekontrastene. Mikaels sorte blod sprutet i øst og vest som en forrykt ketchupflaske. Gregs mamma ble dekorert av varmt fett og blod, mens hun etter beste evne prøvde å presse sammen skinnfillene som slang rundt Mikaels ødelagte legg. Solen skinte. Det tok kun ett sekund før Kari, Mikaels mor, kom stormende ut med ektemannen Ola på slep. Hun var hysterisk og skreik med sin uforlignelige, kvinnelige bass-røst: – NEI! Nei! Ikke igjen! Ikke mer! Ansiktet hennes var en lapskaus av snørr og tårer. – SE! OLA! SE Hva som har skjedd nå! – Kjæreste … Kjæreste! Det var underlaget! Det er underlaget sin skyld! Dette har ikke noe med oss å gjøre … Vi er helt på slutten nå! Vi har bare 15 år igjen! Kari! Kari dro Mikael ut av mammaen til Greg sine hjelpeløse armer. Og den vidåpne høyreleggen dynket også henne i kullsvart blod. – Selvfølgelig har det noe med oss å gjøre! Sønnen vår er lemlestet! Og det er bare på grunn av deg og din familie! 22
– Kari! Ro deg ned! – NEI! Jeg kan ikke roe meg ned, Ola! JEG ORKER IKKE FEMTEN ÅR TIL! * Mens man er inne på år og antall: Ti år senere, grytidlig en januaraften i 1994, holdt Tim Strandi sin første bursdagsfest. Han var akkurat fylt 14 år, på selveste nyttårsaften. Han var i tillegg blitt storebror til tre – 3 – små lillesøstre, etter at foreldrene Manus og Annbjørg Strandi, hadde hatt seg en ny omgang i halmen snaue 8 måneder tidligere, og fått hva man må betegne som full pott. Man skal ikke stikke under en stol at det var et sjokk da småjentene trillet ut på rekke og rad. Men Manus og Annbjørg kunne heller ikke fri seg fra velsignelsen det var å få tre velskapte individer – riktignok på én gang. Sånne hendelser må jo liksom feires. Tim, på sin side, syntes strengt tatt det var noe muffens med å avle frem barn i 14-års-intervaller. Men en 14årings følelser skal man ta med en klype salt. Som regel er de uten relevans. I beste fall er de flyktige. Så etter påtrykk fra sin mor og far hadde Tim invitert tre venner, familie, klassen, naboer, et helt fotballag, og absolutt alle, til sin meningsløse bursdag. Til en fest som egentlig var for foreldrene hans. Det var i hvert fall ikke noen hjemme-alene-fest, for å si det sånn. Det var et sosialt bål, der skillelinjene mellom rik og dårlig og de som foretrakk frokostblanding, svingte seg oppover himmelen i massiv, ung røyk. Som en slags 23
bisarr vernissage for de nyankomne trillingene i familien Strandi. Tross doblingen av familiemedlemmer følte Tim seg dønn alene. På tross av at han hadde tre venner å støtte seg til: Greg, Mikael, og fetter Rufus. Men ingen flere. Eller jo, det vil si, en jente han var forelsket i, Susanna. Men hun ante ingenting om noen Tim. Samtidig som det kokte i stuen sto Tim og sturet på rommet sitt, mens han kjente på den kalde, harde Tiden. Verdens råeste maskineri. – Kjære Gud … Det eneste jeg ønsker meg i gave er Susannas kalde, varme hånd bundet fast av pur kjærlighet til min hånd. Er det så mye å be om? Er det så mye å be om – å bare få paradere opp og ned gågaten med henne på en lørdag formiddag? resonnerte han, mens levenet i etasjen over ingen ende ville ta. – Åh, jeg skulle ønske hun en dag klistret meg opp på kalenderen sin, og at hele hennes verden inkluderte den nakne kroppen min! Jeg skulle ønske at hun fyrte meg av på slutten av en kveld som denne, som har gått rett til helvete, før hun sa, hun må si: – Tim! Tim. Tim hardnet til: – Alt jeg ønsker meg er Susanna som sier navnet mitt med udiskutabel innlevelse … Er det ikke sånne ting livet dreier seg om? I stuen krydde det med klink edru folk. Stemningen var aggressiv. Hormoner suste rundt og dannet hissige strukturer, i vakker pardans med Bryan Adams’ «Heaven». Hør på dette: Da Robin Hood-sangen klasket i furuveggene for fjerde gang, mistet Greg balansen, og snublet i en gammel fillerye. 24
Han seilte i gulvet som en Harribo-bjørn, uten å slå seg det grann. Haken kilte seg riktignok fast mellom tøyfillene, og en ydmykende erkjennelse var underveis, da han plutselig, og som en forsinket julestjerne i mørket, fikk øye på ti sarte, små H&M-sorte bomulls-tær. For første gang. På ordentlig. Så nært. Gregs øyne fulgte føttene oppover. Leggene var mørke og melkehvite. Knærne på størrelse med kaffekopper. Øynene hans skled videre, oppover, liksom beina var to rulletrapper. De forsvant inn i et håndsydd skjørt, som mest av alt lignet en meget stor og uformelig kastanje. Blikket stoppet. Det var et ørlite søkk i de små sofaputene ved hennes venstre side. Noen hadde følt varmen fra disse vakre beina før ham … Men nå var vedkommende borte, og plassen å betrakte som ledig. Gulvet brølte. Greg hoppet opp, med teppet rundt haken, og dumpet ned ved siden av jenta. Hun var sjelden, men lett å se. Det var kanskje noe med musikken. Robin Hood-sangen til Bryan Adams. Og så var det en masse annet sprøyt. Alder, for eksempel. Men mest av alt en introduksjon dyppet i gulv og hjemmelagde tepper, forfedre, fortid, og – kanskje – ren pur flaks som skinte som neglelakk i ekstremt lyse farger. Trine Jånnsen var heit som en pizzaovn. Hun fjernet diskré filleryen fra Gregs hake, i et forsøk på å bryte isen. Greg kom borti nesen hennes med vilje. Hun fniste, og gnikket øret mot skulderen. Det korte håret hennes spredte seg utover ham som jackpoten i en enarmet banditt. Verden dampet. Trine førte hånden til ansiktet hans. 25
Stille som en prøveoppskyting i planleggingsfasen. Som en ubemannet ferd i verdensrommet. Som et definitivt møte mellom Mennesket og Universet. Håndflaten svevde opp mot hans loddrette ansikt. Trine tok mykt på ham, og beundret hans kvisefrie øyelokk, før hun selv lukket øynene. De skulle begge til å gjøre sitt første kyss, da Tobias Jånnsen plutselig brølte: – ALLE SAMMEN! NÅ KYSSER DE! ALLE SAMMEN KOM OG SE! NÅ SKAL GREG OG TRINE KYSSE! * Samtidig var Helena Papandreou på vei mot toalettet, da Mikael fikk øye på henne. Håret hennes hang like mykt som på coveret til Sheryl Crows første album. Det var fritt, duftet kokos, og dannet en slags bro mellom hodet og den deilige overkroppen, som var dandert i et diffust, etnisk sjal, i umiddelbare, oransje fargetoner. Føttene og leggene var dekorert med elefantsilhuetter i ren ull, omsluttet av sorte nylonstrømpebukser. De var upåklagelige. Bortsett fra at vaskelappen klødde. Mer interessant er det at dette var første kvelden Helena våget seg ut med sminke. Litt rouge og mascara. En beskjeden, men kraftfull mix på en såpass ung og vakker jente. – Jeg er mett, tenkte Mikael, og lot den utsøkte, orientalske TORO-gryteretten Tims mor hadde rørt i hop, gli kontrollert ut av munnen og tilbake på papptallerkenen. Så tørket han leppene på innsiden av de påskeaktige skjorteermene, og satte maten – og enhver form for tilbakeholdenhet og diskresjon – til side, og gikk mot skjønne Helena. 26
Bryan Adams’ Robin Hood-sang fylte rommet med limefarget røyk. – Hei jeg heter Mikael, og jeg vil ha deg, tenkte han på veien. En påstand som ikke kan sies å være særlig original, bare uhyre kontroversiell, all den tid Helena, i hvert fall i Storehavn, er Verdens Vakreste Jente. Da ryktet om hennes blomstrende bryster, knapt ett år tidligere – og helt uavhengig av, og lenge før Tims 14årsdag – hadde nådd langt utover gymgarderoben, og lærerværelsets sedvanlige lunchprat, ble Storehavns mest respektable og aktverdige menn nødt til å snakke sammen. En ettermiddag våren 1993 møttes de hjemme hos Jånn Jånnsen. Alle svettet på lårene. Sognepresten var den første som bekjente: – Satan, hun er vakker! Rektoren på Storehavn gymnas supplerte: – Satan, hun er deilig! Før Rasmus Rasmussen konkluderte: – Satan, jeg har lyst til å ligge med henne! Sånn kunne det selvfølgelig ikke fortsette. Sånn kunne ikke Storehavns myndighetspersoner holde på. Helena var knapt 14 år. Hun var bare 13. De måtte i beste fall vente til hun ble lovlig. Og i demokratiets og det seksuelt passelig frie menneskets navn kom de frem til en slags konsensus, som gjaldt alle borgere av Storehavn inntil hennes 16-årsdag. Man skulle holde fingrene unna. Bare noen dager senere ble Mikael, sammen med sine jevnaldrende, orientert om den rådende konsensus, av selveste sognepresten, som et slags appendiks til konfir27
masjons-undervisningen. Etterpå gikk Mikael hjem, la seg på sengen og skrudde på radioen. Han ga blanke i sognepresten og resten av øvrigheta, han trodde bare på Gud og Bryan Adams. Sognepresten var dessuten narkoman, og helt uten integritet, sånn Mikael så det. Bryan Adams slepte Robin Hood med seg inn i den bekmørke januarkvelden i 1994. Helenas brystvorter hugget ut mønstre i det oransje sjalet, mens hun skled gjennom menneskemengden. Mikael merket seg den markerte nesen. Den var på grensen til det jødiske. Helena var født i Hellas. Det raspet i hjertet hans. Mikaels stemme ble tykk, men han bestemte seg for å ta sjansen. Ting kunne uansett ikke bli så mye verre. Hele slektstreet og den rådende verdensorden skisserte opp hans fortapelse. Nå var han fortapt i Helena. Han møtte henne hakket før hun forsvant. Og takket være den rådende konsensus kunne han beile uhemmet, i ensom majestet for hennes små, deilige føtter. Nå skal ingen komme slengende rundt hjørnet og påstå at Helena er, eller var, eller kunne vært, noen forsvarsløs tøs, som helt uten videre henga seg til en hvilken som helst sjarlatan eller ulv eller ungdomspolitiker. Den sorte aftenen i 1994 hadde Helena nemlig alt å tape, liksom et skip går inn i horisonten. Hun var like ensom og fortapt i komplimenter og kjærtegn som en hvilken som helst tenåring. Hun var ensom som alle andre. Så da Mikael kom inn i hennes synsfelt, glemte hun å gå på do. Mikael spiste ikke før hun var hans. Det gikk ett og et halvt år før han fikk i seg noe næring.
28
* Apropos kjærlighet, apropos konfirmasjonsundervisningen til sognepresten: En som ikke deltok på den, var fetteren til Tim Strandi, Rufus Gunnersen-Gundersen. Hans familie var såpass nedsyltet i intern tristesse at de ikke så noe behov for ytterligere påfyll av lutheransk verdensanskuelse. Utover sitt gjensidige begjær hadde ikke pappa Max Gundersen og mamma Corinne Gunnersen-Gundersen så altfor mye positivitet å vifte med. Max Gundersen var bror til Manus, Tims pappa. Max og Manus hadde med andre ord samme opphav. Dette opphavet var resultat av et litt annerledes kjærlighetsforhold under den andre verdenskrigen. Faren deres – Gunder, var en dristig motstandsmann de første årene under den tyske okkupasjonen. Han deltok på hemmelige møter, distribuerte illegale aviser, hadde radio på gutterommet, bilde av kongen under puta og sånne ting. Gunder kunne virkelig blitt noe, om det ikke hadde vært for den fantastisk ømme vårdagen i ’43, da den tyske militærattacheen kom spaserende bortover Indrevika i Storehavn, med kone, barn og sin forunderlig vakre sekretær. Gunder ble rablende forelsket, og hun likeså. Han kastet nelliken i havnebassenget. Og om nettene, da resten av gutta var på skauen, tok Gunder med seg den tyske skjønnheten på båttur ut i Svanesundet. Sammen lå de på svabergene, mens bølgene bakset rundt føttene deres, og solen sank i horisonten. Vinden slepte seg over kroppene deres, som et laken. Rett før frigjøringen giftet de seg. 29
Etter frigjøringen fikk de, som alle andre, barn. To stykker. Max ble født i en interneringsleir. Det regnet som et uvær den dagen. Max ble døpt av en klissvåt feltprest. Noen år senere kom Manus til verden. I et desperat forsøk på aksept ble gutta kalt opp etter en av Norges tøffeste menn. Uten at det hjalp. Storehavn var allerede den gangen liten. Gunders store kjærlighet rømte landet, mens han selv holdt hodet over vannet, som enslig og utstøtt tobarnsfar, ved å spesialisere seg på den eneste oppfinnelsen som kan konkurrere med kjærlighet: Brygging av alkohol. Og Gunder var dyktig, og skapte seg et levebrød. Han lærte sine barn alt han kunne. Lille Max slukte kunnskapen. Mange år senere døde Gunder, og Max tok over den lille familiebedriften. På begynnelsen av 70-tallet hadde han drevet det såpass at han kunne koste på seg en liten ferie. Max dro på haiketur nedover Europa. Der traff han Corinne. Apropos andre verdenskrig. Corinne Gunnersen var – akkurat som Greg – resultatet av en voldtekt. For hennes del utført av en amerikansk-jødisk frigjøringssoldat. Corinne ble lynende forelsket i Max, da han på sin lange haiketur til slutt entret Ardennene og baren hun jobbet i. Tørst og sulten. Familie ble skapt, og smeltet sammen av alkohol. De skyldte alkoholen alt, pluss andre verdenskrig, da. Max og Corinne fødte tre barn. Den første var Franx. Den andre var Rufus. Den tredje var en liten jente-baby. Så sluttet Max å lage alkohol for salg. Han drakk alt selv. Og resten av familien bar som seg hør og bør preg av tragedien. Noen sterkere enn andre. Sånn er det alltid. Opp og ned gjennom hele den bedritne historien. Noen skal alltid reagere sterkere enn andre. 30