MUMMITROLLENE
Labora et amare.
Arbeid og kjĂŠrlighet
FĂžrst utgitt i 2017 av Macmillan Children's Books
Denne utgaven er publisert i 2024 av Macmillan Childrenâs Books en imprint av Pan Macmillan
The Smithson, 6 Briset Street, London, EC1M 5NR
© Moomin CharactersTM
All rights reserved.
Norsk utgave © Cappelen Damm AS, Oslo, 2017, 2024 (revidert utgave)
ISBN: 978-82-02-84107-2
Oversatt av Anders Heger og Heidi SĂŠvareid
Sats: Cappelen Damm AS, Kan Min Lin Trykt i Kina
De originale norske mummibÞkene (Farlig midtsommer, Trollvinter, Kometen kommer, Det usynlige barnet, Pappaen og havet, Mummipappa pÄ eventyr, Sent i november og Trollmannens hatt) er oversatt av Gunnel Malmström. Sitater og utdrag i denne boken er hentet fra de siste utgavene av bÞkene.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av Ă„ndsverklovens bestemmelser. Uten sĂŠrskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjĂžring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til Ă„ndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten sĂŠrskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan fĂžre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bĂžter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
MUMMITROLLENE
Av PHILIP ARDAGH
Forord og et kapittel om hva kunst er godt for av
FRANK COTTRELLâBOYCE
Research: Amanda Li
Oversatt av Anders Heger og Heidi SĂŠvareid
Forord av Frank Cottrell-Boyce
Mu MM idalen er et diktet landskap. Enhver likhet med levende mennesker og hendelser er helt ut tilfeldig. Bortsett fra: Finland er et virkelig land. De blendende hvite vinterlandskapene, vĂ„ren som nĂžlende nĂŠrmer seg, de eventyrmettede somrene, hus med lĂžvsagsverandaer og kakkelovner, skjĂŠrgĂ„rdene der Ăžyene ligger som en sti man kan vandre inn i solnedgangen pĂ„ â som barn trodde jeg Tove Jansson hadde diktet opp alt dette, at Finland var like magisk og uvirkelig som Narnia. Men Finland â viste det seg â var et sted som eksisterer i virkeligheten. Og Tove Jansson var et virkelig menneske. Opplysningene pĂ„ baksiden av pocketboken min fortalte bare at hun «bodde pĂ„ en avsidesliggende Ăžy i Bottenvika». De fortalte ikke noe om hvor gammel hun var, hvor hun kom fra, kjĂžnn eller utseende. Jeg visste ikke engang hvordan navnet hennes skulle uttales. Det virket mistenkelig likt en av hennes figurer. Jeg gikk ut fra at Tove var litt som et nurk eller et knĂžtt. TiĂ„r senere bladde jeg gjennom en bok med finsk kunst og kom over et fantastisk bilde som het «Gaupeboa». Det var et selvportrett av Tove Jansson. Jeg gispet. Det var som Ă„ mĂžte sin skytsengel, ansikt til ansikt. Endelig visste jeg hva Tove var. Et menneske. En kvinne. En kvinne med et anstrĂžk av villdyr â innhyllet i pels, og med skarpe, Ă„rvĂ„kne Ăžyne. SĂ„ jeg hadde pĂ„ en
mĂ„te rett â hun sĂ„ faktisk ut som noen fra Mummidalen, nemlig Lille My.
Mummidalen er forskjellig fra alle de andre magiske stedene jeg en gang har bebodd i fantasien. à vokse opp innebÊrer at man omsider og etter hvert mÄ medgi at Eventyrland, Narnia, Hobsyssel eller JordsjÞ bare eksisterer i bÞker. Men jo mer voksen jeg blir, jo oftere mÞter jeg figurer og hendelser fra mummiverdenen.
For eksempel... hemuler (regelstyrte), filifjonker (nevrotiske), nurk (sky), bisamrotter (tragiske) og snorker (bedrevitere) â jeg har truffet og arbeidet med alle slag.
Ofte er det slik at barnebĂžker plasserer folk etter klasse, rase eller arbeid. Men Mummidalen lar oss mĂžte et menasjeri av personlighetstyper, av mĂ„ter Ă„ vĂŠre pĂ„ og forholde seg til verden pĂ„ â et slags kart over det menneskelige sinn. Jeg vokste opp med et Ăžnske om Ă„ vĂŠre en Snusmumrikk. Jeg har endt opp med Ă„ vĂŠre en Mummipappa. Og noen ganger tar jeg meg selv i Ă„ vĂŠre hemulsk.
Fester
Tove Jansson er en av de fĂ„ forfattere som kan beskrive lykke pĂ„ en troverdig mĂ„te. Mot slutten av Trollmannens Hatt, nĂ„r Trollmannen kommer for Ă„ kreve Kongerubinen tilbake, har Mummifamilien stelt i stand til fest. Bildet av dette â utendĂžrs, papirlykter i trĂŠrne, augustmĂ„nen pĂ„ himmelen, smĂ„kryp under bordene â det har alltid vĂŠrt selve innbegrepet av en fest for meg. Trollmannen er blitt sĂ„ avvĂŠpnet av vennlighet at alle konflikter har funnet sin fredelige lĂžsning â en god fest er en direktelinje til allslags forstĂ„else.
Hjem
Helt siden brĂždrene Grimm har 'hjem' vĂŠrt et sted man sĂžker vekk fra for Ă„ finne lykken.
Hjemme er det onde stemĂždre
eller grumme fedre som vil hindre deg i Ä gifte deg med ditt hjertes utkÄrede eller fÞlge din egen vei. Tove Jansson snur alt dette pÄ hodet.
Man trenger ikke vĂŠre et mummitroll for Ă„ kalle Mummihuset 'hjemme'.
Mange slags arter, som alle liker forskjellig slags mat og har forskjellige vaner, lever lykkelig under det spisse taket. Trollene selv gĂ„r i dvale om vinteren, mens Snusmumrikken pakker teltet og retter snuten sĂžrover. Mummitrollene, hjemmekjĂŠre som de er, kan trenge et eventyrlystent element. Men Snusmumrikken pĂ„ sin side trenger noe Ă„ komme hjem til, et vindu han kan stĂ„ og plystre under. Dette bildet av familien som et toleransens sted â sĂ„ kraftig og sĂ„ sant, er nĂŠrmest unikt i skjĂžnnlitteraturen. I fortellingene er familien helst noe som mĂ„ forlates.
En av de flotteste historier som noengang er fortalt, finnes tidlig i Trollmannens hatt, nÄr Mummitrollet kryper opp i hatten og blir forvandlet. Ingen av vennene hans kjenner ham igjen, og han blir fortvilet. SÄ kommer
Mummimamma, ser inn i de skremte Þynene og sier: «Kom i armene mine. Det lille mummibarnet mitt kommer jeg nok alltid til Ä kjenne igjen, skjÞnner du.» Den som noen gang har hatt en opprÞrsk tenÄring i huset, eller en smÄrolling med raserianfall, vet at denne evnen til Ä kjenne igjen det elskede barnet tvers gjennom uvÊr og trolldom, er en ting like virkelig som Finland.
Katastrofer
Mummidalen er intet trygt sted. SmĂ„trollene lager sine pannekaker og drikker sin kaffe pĂ„ overflaten av en ustabil planet. Vulkaner fĂ„r utbrudd, kometer seiler truende over himmelen og flodbĂžlger oversvĂžmmer dalene. Livet er skjĂžrt. Det er verd Ă„ huske at den fĂžrste mummiboken â SmĂ„trollene og den store oversvĂžmmelsen â er skrevet under den finske vinterkrigen og utgitt umiddelbart etter andre verdenskrigs avslutning. Og krigsstemningen ligger tungt over boksidene. Mummifamilien er splittet, veiene er fulle av tause, hjemlĂžse eksistenser og Hattifnatter. Men fortellingen er full av smĂ„ gode gjerninger, som nĂ„r Mummitrollet gir Snorken brillene hans. Det er disse smĂ„tingene â
vennligheten, en hĂ„ndveske full av nĂždvendigheter, viljen til Ă„ glede seg over en flyktig sommer â som gjĂžr at vi klarer oss.
For noen Ă„r siden fant en liten arm av en slyngplante veien inn i kjĂžkkenet mitt gjennom et hull i veggen. NĂ„ kryper den over hele taket. Det er sikkert ikke bra for murpussen. Men det er umulig Ă„ klippe den ned â det minner for mye om den gangen Mummimamma slapp noen planterester ned i Trollmannens hatt og
Mummihuset ble forvandlet til en jungel. Slik er det med mummitrollene. De finner sine veier inn i din verden. Hvordan fikk Tove Jansson til denne magien? Ved Ă„ vĂŠre ĂŠrlig og raus med sitt hjerte. Da hennes elskede mor dĂžde, skrev hun Sent i november, et av verdenslitteraturens storverk om tap og hjertesorg.
Ingen fĂžlelser er for sterke eller private for Mummidalen, og Tove skrev sin egen sjel inn i den. Og fordi vi har sĂ„ mye felles, dypest sett â jo mer personlig hun skrev, jo mer allmenngyldige ble fortellingene. Derfor er disse bĂžkene sannere og virkeligere enn det meste av sĂ„kalt realistisk litteratur. Derfor er det at jeg â en arbeiderklassegutt fra de store boligkompleksene i Nord-England, fĂžlte at hun âen middelklassebohem pĂ„ en Ăžy i Den botniske viken â skrev akkurat for meg.
Det er de store fortellingenes kraft.
Tove Jansson forvandlet Finland til et magisk og utrolig rike. Og mer lekent, mer levende enn noen jeg kan komme pÄ, minnet hun oss om hvor magisk og utrolig livet selv er.
Forfatterens forord
Som barn inviterte jeg mummitrollene hjem til meg. I motsetning til Ole Brumm og Fem-serien, som andre introduserte meg for, oppdaget jeg mummitrollene selv. Jeg fant dem i boken Kometen kommer , og det er ikke bare Mummipappa, Mummimamma og Mummitrollet som har bodd hos meg siden da. I tillegg har vi snorker og hemuler, mymler og filifjonker, en bisamrotte og ikke minst Snusmumrikken, Lille My, SnorkfrÞken og Sniff. Sniff dukker fÞrst opp som et navnlÞst lite vesen i den aller fÞrste mummifortellingen, som kom ut for cirka 80 Är siden i 1945. Etter det fÞrste mÞtet sparte jeg lomme- og gavepenger sÄ jeg kunne kjÞpe mummibÞker, og over tid flyttet alle inn hos meg.
Det skulle vise seg at faren min kjente til mummitrollene, sÄ han refererte innimellom til dem nÄr han sÄ at jeg leste (eller gjenleste) en av de eventyrlige historiene. Det jeg stusset over, var at de sÄ ut til Ä vÊre veldig annerledes enn mine mummitroll. Og hvorfor? Jo, han hadde stÞtt pÄ dem i Tove Janssons tegneseriestriper i en London-avis. I tillegg til Ä vÊre veldig morsomme var det imidlertid én ting mummitrollene hadde til felles, og det var at de var godt kjent med bÄde motgang og kjÊrlighet.
KjĂŠrlighet er ryggraden i mummifortellingene â selve limet som holder dem sammen. For det meste er det snakk om en uuttalt kjĂŠrlighet, som vises gjennom gjerninger snarere enn ord, og i sentrum finner vi Mummimamma. Akkurat som innbyggerne i Mummidalen lever ogsĂ„ vi i usikre tider, med klimaendringer, kriger og flyktningkriser. Mange fordrives fra hjemmene sine, mens andre ganske enkelt leter etter et bedre liv. Og mange barn opplever Ă„ bli skilt fra foreldrene sine. Alt dette er tematikk som har ligget nedfelt i selve DNA-et til mummifortellingene â helt fra starten av.
Enten det dreier seg om flom, vulkanutbrudd, tornadoer, fryktelige stormer, eller en komet som suser mot jorden, blir mange av vesenene i Mummidalen fordrevet fra hjemmene sine. Dette skjer bÄde med de aller minste og navnlÞse i skogen og med mummifamilien selv. Men mummitrollene er alltid gjestfrie, enten de tar med andre pÄ reisene sine eller Äpner dÞrene hjemme. Familien er en utvidet familie, siden mummihuset er et Äpent hus. En trygg havn i stormen.
Tove Janssons verker gir hĂ„p og sikkerhet midt i motgangen. SmĂ„ gester â som Ă„ utvide et bord og dekke pĂ„ til en uventet gjest â viser seg ofte Ă„ vĂŠre de aller stĂžrste og viktigste.
Figurer: SĂ„ Ă„ si alle hovedfigurene fra Mummidalen er Ă„ finne i denne boken. Du kjenner sikkert noen bedre enn andre, og om du ikke kjenner til dem, er det ingen grunn til engstelse. Det er en komplett oversikt bakerst i boken som hjelper deg Ă„ finne ut mer om hver og en. Og, hvis du ser en liten stjerne, som denne * betyr det at jeg har kommet pĂ„ noe morsomt og nyttig â og sikkert tankevekkende â Ă„ si nederst pĂ„ siden. Ser du? Jeg har tenkt pĂ„ alt.
Navn: Mange av innbyggerne i Mummidalen har navn etter hvilken art de tilhĂžrer. For eksempel «Hemulen» (som er en hemul), «Filifjonka» (som er en filifjonke) og viktigst, selvfĂžlgelig: «Mummifamilien» (som er mummitroll). I slike tilfelle bruker jeg store bokstaver pĂ„ dem, fordi det er hva de heter. NĂ„r jeg skriver om dem som art, for eksempel «mummitroll har store neser», eller «filifjonker er ofte nevrotiske» â fĂ„r de ikke store bokstaver.
Kilder: De fleste opplysningene i denne boken kommer fra de Ă„tte bĂžkene i den sentrale mummikanonen. I SmĂ„trollene og den store oversvĂžmmelsen , samt tegneseriene, stĂ„r det ofte ting som avviker fra hovedkanonen. Alt dette dekkes i egne seksjoner pĂ„ side 326â363.
Illustrasjoner: For Ä gjÞre denne boken til en Þyenslyst, like fristende som en av Mummimammas lunsjkurver, har vi tatt oss friheten Ä leke med formgivningen. De mest skarpÞyde leserne vil kanskje merke seg at hist og her er sitatene og bildene som stÄr til dem fra forskjellige mummihistorier. Men sammen tydeliggjÞr de poenger vi prÞver Ä fÄ frem. SÄ vakkert som mulig.
PĂ„ jakt etter mummitroll ...
Hvordan finne mummitroll
Utseende M
u MM itroll er smÄ, sky, butte skapninger med smÄ Þrer. Men la oss vÊre Êrlige, om du har flaks og fÄr se et, er nesen dets det fÞrste du vil bite deg merke i. Jeg sier nesen dets, fordi jeg ikke kan vite om du er heldig nok til Ä se en hanmummi eller hun-mummi. Om Mummipappa er noe Ä dÞmme etter, foretrekker mannlige mummitroll Ä bruke hatt. Og om Mummimamma er noe Ä dÞmme etter, liker kvinnelige mummitroll en praktisk veske. Faktisk hendte det en gang at Mummimamma glemte hÄndvesken sin, og Mummipappa knapt kjente henne igjen.
Men vi snakket om neser.
Stor eller liten, sjenert eller ikke â om man ser i forhold til resten av kroppen dets â der er det igjen, det â mummitrollenes neser er definitivt av det store slaget. Tenk pĂ„ en flodhestsnute, men pakket inn i den tette, korthĂ„rede flĂžyelspelsen som dekker hele den runde mummikroppen. De eneste bustede omrĂ„dene er haletippene, og unntaksvis omrĂ„det mellom Ăžrene.
Mummipels er hvit, hvilket kunne fĂ„ en til Ă„ tenke at det ville vĂŠre perfekt kamuflasjefarge i de snĂžtunge vintrene i mummiomrĂ„dene pĂ„ kloden. Og det ville faktisk vĂŠre ideell kamuflasje, om det ikke var for en viktig detalj: Mummitroll foretrekker Ă„ sove seg gjennom vinteren (altsĂ„, som det heter: De gĂ„r i dvale.) De fyller magen med granbar, finner en behagelig sovestilling, og forbereder seg pĂ„ en usedvanlig lang sĂžvn. Unntaket er enkelte SVĂRT sjeldne omstendigheter, som den gangen Mummitrollet faktisk vĂ„knet en vinter, og sto opp. (Ja, sto. I likhet med de fleste av Mummidalens innbyggere stĂ„r mummitroll normalt pĂ„ to ben.) NĂ„r det gjelder mummitrollenes munner, er det ikke godt Ă„ si hva de ser ut som. De skal befinne seg et sted under de store, flotte nesene deres.
Hvor mummitroll er Ă„ finne
utvil S o M t finner man den mest ettertraktede mummifamilien i Mummidalen. Dalen har fÄtt navn etter innbyggerne, heller enn omvendt.
VĂŠr pĂ„ utkikk etter et hĂžyt, rundt, blĂ„tt hus. Det er Mummihuset (bygget av Mummipappa). Og nĂ„r du har funnet huset, med elven og fjellene pĂ„ nordsiden, og sjĂžen i vest â hold Ăžynene Ă„pne for trollene selv.
Dalen de bodde i var meget vakker. Den var full av lykkelige smÄkryp og store grÞnne trÊr. Tvers over engen rant elven, den tok en sving rundt det blÄ mummihuset og forsvant til andre steder med andre smÄkryp som funderte pÄ hvor den kom fra.
Kometen kommer, s. 5
Mummimamma, Mummipappa og Mummitrollet. Man skulle tro de ikke var sĂŠrlig vanskelige Ă„ oppdage. Men vennlige og omgjengelige skapninger som de er, er de praktisk talt alltid omgitt av en god del gjester. Folk som Sniff, Snusmumrikken, Mymlen eller Lille My, i tillegg til de mer tilfeldig besĂžkende filifjonker og hemuler â sĂ„ du mĂ„ alltid vĂŠre forberedt pĂ„ Ă„ mĂ„tte lete etter mummitrollene i en stĂžrre forsamling.
Mummitrollets mamma og pappa tok imot alle vennene deres med samme ro, de bare flyttet inn nye senger og laget spisebordet stĂžrre.
Trollmannens hatt, s. 12
Finner du dem ikke i nÊrheten av det sÊregne huset, prÞv stranda og brygga. Mummitroll elsker Ä holde pÄ med bÄter, som regel av den klinkbyggede sorten (det betyr at bordgangene overlapper hverandre). Mummipappa har mange eventyr bak seg pÄ sjÞen, og alle de tre i vÄr mummifamilie, og vennene deres ogsÄ, har minner fulle av sjÞsprÞyt fra de sju hav.
Mistenker du at de leker gjemsel med deg, sÄ se i det Ättekantede badehuset, i skapet med badekÄpene og gummi-hemulen som aldri lar seg blÄse ordentlig opp. Men vÊr pÄ utkikk etter de Ätte usynlige spissmusene som bor der om vinteren. (Det er selvfÞlgelig lettere sagt enn gjort.)
NĂ„r kan man finne mummitroll
den be S te tiden av Äret Ä finne mummitroll, er om vÄren og sommeren. Da kan man se dem holde pÄ med sitt i hagen, pÄ stranda eller i skogen. Alle mummitroll elsker sol og varme, og de lengter alltid til den fÞrste vÄrdagen.
Jeg er vÄken! ropte SnorkfrÞken full av forventning. Mummitrollet gned snuten sin vennlig mot hennes og sa:
God vÄr!
Trollvinter, s. 134