Løp for livet!
Illustrert av Astrid Hansen
EN FORLATT STEINBU
Simen ser seg rundt på den øde skogsveien der bilen står parkert. Snøen faller sakte og demper alle lyder.
«Er det her hytta ligger?»
Han snur seg mot Tuva, som haler en diger ryggsekk ut av bagasjerommet. Det er palmesøndag, og Simen er med Tuva og foreldrene hennes på hyttetur. De har fått låne en hytte ved Ringebu i påskeferien. Simens foreldre er på sin årlige sydentur, og siden
Simen ikke kan fordra sterk varme, ble han med Tuvas familie isteden.
«Den skal visst ligge et stykke innover i skogen,» svarer faren til Tuva. «Like ved hytta til Halgeir og Kristin. Men du var så liten sist vi var her, så dem husker du vel ikke, Tuva?»
Hun rister på hodet.
Faren rekker Simen skiene og ser på beina hans. «Skal du gå på ski i joggesko?»
Simen skyver brillene lenger opp på nesa.
«Jeg trodde skiene var med bare i tilfelle vi følte for å gå en tur,» sier han. «På bestefars hytte er det bilvei helt fram.»
«Du kan låne ekstrastøvlene mine,» sier
Tuva og drar dem opp av sekken.
Alle spenner på seg skiene. Moren til Tuva blar i noen ark med kart og en veibeskrivelse.
Hun måtte skrive dem ut for sikkerhets skyld, for det er dårlig mobildekning i området, særlig i uvær.
Hun myser inn i skogen og peker. «I et par kilometer skal vi følge de røde merkene på trærne før vi ser en falleferdig steinbu. Der ligger en gammel støl som tilhører hyttetomta. Og så er det bare noen hundre meter til selve hytta.»
«Herlig,» sier Tuva. «Da er vi sikkert framme utpå natta en gang.»
Etter en timelang skitur i det lette snødrevet
stanser Tuva. Hun snur seg mot Simen, som går et stykke bak de andre.
«Jeg har neglesprett.» Han gnir vantene sammen så stavene glipper og faller ned i snøen. Fra brillene henger det en liten istapp, som en slags ekstra nese. Det ligner en maske.
Tuva rynker pannen. «Var det ikke rundt her de maskeranerne herjet i fjor?»
«Maskeranere?»
«Husker du ikke den saken? De bandt fast hytteeiere og rundstjal dem. Og de hadde visst skikkelig fæle masker.»
«Hvordan da?» Simen ser seg rundt, som om det skulle stå en maskekledd skikkelse bak et tre.
Tuva demper stemmen og sier dramatisk:
«Kritthvitt ansikt, svarte øyehuler … Folk ble livredde. Mange av ofrene ble visst aldri som før.»
Faren til Tuva har kommet bort til dem og rister på hodet. «Ikke skrem Simen, da. De ranerne ble tatt og sitter i fengsel. Det er overhodet ingen fare. Kom nå!»
Han vinker dem videre. Simen plukker opp stavene og stønner.
«Det er visst mange brettspill på den hytta,» sier Tuva mens han trer stavene på hendene igjen. «Kanskje du kan lære meg å spille sjakk?»
Simen nikker. Men han tviler på at Tuva er tålmodig nok til å sitte i ro så lenge.
Like etter stanser de igjen. Tuvas far peker.
«Se, der er steinbua! Da er vi snart framme.»
Bua er skakk. Det ser ut som om den skal rase sammen hvert øyeblikk. I taket er det store hull, og døra henger på skeive. Likevel er den lukket med hengelås. Tuva blir nysgjerrig.
«Lurer på hva bua brukes til,» sier Tuva og tråkker sidelengs bort til døra.
«Nå for tiden er den sikkert bare ly for geiter på sommerbeite,» sier faren.
Tuva prøver å kikke inn gjennom en glipe over dørbladet, men det er kav mørkt der inne. Det har snødd inn gjennom taket.
«Skal vi utforske den i morgen, Simen?»
sier hun idet hun snur seg. «Kanskje vi kan bryte opp hengelåsen og hekte av døra.»
«Ikke snakk om!» utbryter moren hennes.
«Ser du ikke at deler av taket har rast? Det kan være farlig å gå inn. Dere får leke detektiver et annet sted.»
Motvillig trekker Tuva på skuldrene.
«Håper det går raskt til hytta herfra. Er den varm?»
«I alle fall etter at vi har fyrt,» sier moren og legger i vei videre.
De har bare gått et par meter til da faren til Tuva plutselig faller i snøen. Den venstre staven ligger bak ham ved et spinkelt bjørketre.
Da han reiser seg, har han fått et hvitt skjegg av snø på det ene kinnet.
«Hva skjedde?» sier Tuva lattermild. «Er det ikke du som sier at det ikke går an å dette på flatmark?»
«Staven hektet seg fast i noe,» brummer faren. Han må rykke hardt for å få den brukne
staven løs fra en metallring som stikker opp av snøen. Trinsen må ha glidd gjennom ringen mens han gikk. «Pokker også! Nå er den ødelagt.»
«Nei da,» sier moren til Tuva og finner en rull med svart, solid teip i sekken. Hun river av en bit og surrer den rundt staven. Den er straks klar til bruk igjen, og de trasker av sted.