Francisco Azevedo
Tante Palmas ris Oversatt av Kristin Lie Garrubo
Francisco Azevedo Originalens tittel: Arroz de Palma Oversatt av Kristin Lie Garrubo © Francisco Azevedo, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39207-9 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Obra publicada com o apoio do Ministério da Cultura do Brasil/Fundação Biblioteca Nacional / Boken er oversatt med støtte fra det brasilianske kulturdepartementet/Stiftelsen Nasjonalbiblioteket i Brasil
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til dem som har forlatt oss, til oss som fremdeles er her, og til dem som enda ikke er kommet. Familie er vi alle.
granul (lat. granulum, lite korn, port. grão-dearroz, dvs. riskorn), subst. n, lysende punkt på solens overflate, sees vanligvis midt på solskiven. Lett å observere på grunn av kontrasten til resten av solskiven. Kort levetid. Aurélio-ordboken, Kunnskapsforlagets ordbøker og Store norske leksikon
Familie er en vanskelig rett å lage
Jeg her på gården. Jeg her på kjøkkenet, litt over klokka fire om morgenen. Isabel sover ennå, solen lar fremdeles vente på seg. Jeg her, en gammel mann på 88 år. For dem som er yngre, Den evige bestefar, den som hverken har begynnelse eller slutt, den som kom til verden med dette rynkete ansiktet. Jeg her, iført hvitt forkle står jeg og kutter opp de grønne krydderurtene. Jeg lager i stand familiemiddagen. Vil jeg ha krefter til det? 88: To vertikale uendelighetstegn, en god alder. Festen kommer til å bli flott. Jeg har trening. Tante Palma lærte meg å lage mat, jeg var ung da. Hvor er tante Palma, mon tro? Noen ganger holder hun seg borte i lange perioder. Av og til ser jeg henne gå rundt i huset sammen med mor og far, og da behøver jeg ikke briller engang. De dukker opp i ulike aldre, noen ganger glade, andre ganger urolige, noen ganger snakkesalige, andre ganger tause. Det kommer an på dagen, på klokkeslettet når jeg ser dem. Innbilning? Senilitet? Jeg har ikke peiling lenger. Har jeg virkelig ikke det? Jeg tar meg selv i å snakke med den gutten som var meg. Eller i å skrive høyt for meg selv. Jeg snakker med mine kjære, som allerede er langt borte i tid og rom. Av og til blir jeg redd, jeg plystrer i mørket. Så, plutselig, lys. Snurr film! Jeg ser for meg historier. Jeg ser igjen søsknene mine fra barndommen, helt tydelig, de hopper på hverandre, løper omkring og ruller rundt akkurat som hundevalper. Jeg ser igjen min Isabel, forelsket. Jeg ser igjen barna mine slik de var mens de ennå var nær meg og var mine. Levende minner som omfatter alle sanser: Smakssans, luk9
tesans, hørsel, syn og berøring. Jeg går videre. Til dagen i dag – som jeg elsker! – og så dit nesen peker og synet rekker og enda lenger, dit bare håpet når. Jeg er fortid, nåtid og fremtid – tre ulike personer i én, den svært så jordiske treenighets mysterium. Jeg stoler på deg som nå holder meg med selskap og leser mine tanker. Den som er gammel, savner mor og far. Alt er så lenge siden. Den som er gammel, vil sitte på et trygt fang, få skje i munnen med flydur, og – etter et deilig bad – vil han at noen skal legge ham, dytte dyna godt rundt ham med rent trekk og myk pute. En velkjent historie, en vuggesang, et godnattkyss. Soveromsdøren litt på gløtt med lyset i gangen på – det er alltid godt å ha et referansepunkt. Den som er gammel, savner en høyere domstol. Hvem vil kunne gi ham en uavhengig og klok dom? Hvem, bedre enn han selv, vil uhildet kunne undersøke de faktiske forhold? Den som er gammel, er et barn med en annen slags rekkevidde. Han er ikke lenger interessert i å løpe rundt i hagen, gynge opp og ned på en dumpe, eller svinge frem og tilbake i en huske. Alt det er så lite. Det han vil nå, er å styrte av gårde inn i himmelen, slippe ut alle dyrene han har samlet gjennom livet. Alle dyrene – husdyr, villdyr, nyttedyr, skadedyr. De tunge krypdyrene han fremdeles gjemmer i hjertet, og sommerfuglene, fiskene og småfuglene, alt skal fly fritt der oppe! Tante Palma pleide å si at den gamle i dødens stund kjenner det høyeste og det laveste i seg selv. Han er elefant og kneler på en og samme tid. Han er mammuttre og markblomst, hav og sølepytt, fjellkjede og saltkorn. Hun garanterte at vi vil være helt sikre på når forvandlingen skjer. Sjelen begynner å gi fra seg alle naturens lyder: Vindsus, rislende vann, menneskers fottrinn på grusen, flammende ild, knitrende ved, ulike pustelyder, og så, plutselig, raske vingeslag. Da kommer koret inn – dyrenes stemmer. Den gamles sjel snerrer truende – konsertens andre sats. Sjelen brøler, uler, skriker, vrinsker og rauter. Så summer den, kvitrer og slår triller. Sjelen frigjør seg på vei mot uendeligheten, og så, ja, så – sopran, tenor, alt og bass – synger den den vakreste arie i 10
den vakreste opera! Jeg, som var barn, trodde fullt og fast på dette. Senere, som voksen mann, moret det meg. For en stund siden begynte jeg å tro på det igjen. Det er på kjøkkenet jeg styrter av gårde og setter dyrene fri. Det er på kjøkkenet jeg reiser uten pass, uten billett, uten flyplassenes sikkerhetskontroller. Vil myndighetene ha mine fingeravtrykk? De er i brøddeigen. Vil de ha bilde av meg? Jeg har mange, forfra og fra siden, sammen med foreldrene og søsknene mine, og med dem som kom etterpå. Fantombilder med lyd, hele familien samlet. Den besværlige familien. Den hellige familien … Jeg må konsentrere meg. Det må jeg. Hvorfor? Hva slags spørsmål er nå det? Familie er en vanskelig rett å lage. Det er mange ingredienser. Å samle alle er et problem – særlig til jul og nyttår. Kvaliteten på kjelene har lite å si, å lage en familie krever mot, engasjement og tålmodighet. Det er ikke en oppgave for hvem som helst. Knepene, hemmelighetene, det uforutsigbare. Noen ganger får vi lyst til å gi opp. Vi foretrekker ubehaget ved en tom mage. Tiltakslysten blir borte, den velkjente mangelen på idéer til hva vi skal spise gjør seg gjeldende, og matlysten forsvinner. Men livet – grønn oliven på tannpirker – finner alltid en måte å begeistre oss på, og skjerper appetitten. Tiden dekker bordet, bestemmer antall stoler og plasser. Plutselig, som ved et under, er familien servert. Én kommer ut av ovnen som den mest intelligente av dem alle. En annen er blitt akkurat passe stekt, han er den mest spøkefulle og omgjengelige, enstemmig vedtatt. En tredje – hvem skulle trodd det? – er blitt tørr og hard som en skosåle, og har skrumpet inn før tiden. Denne her har hevet seg og blitt den mest sjenerøse, velfødde, overdådige. Han der borte var den som overrasket alle og dro langt av gårde. Hun her er den mest lidenskapelige. Hun der den mest solide. Og du? Ja, du, som leser tankene mine, og som er kommet hit for å holde meg med selskap. Hvordan fremstod du i familiealbumet? Han som var den mest praktiske og saklige? Hun som var den mest sentimentale og hjelpsomme? 11
Han som holdt seg unna alt som heter arbeid? Uansett hvem du måtte være, ikke klag over kjønn eller gradbøyning. Finn frem alle sympatiene og antipatiene som er del av livet ditt. Det haster ikke. Jeg venter. Har du dem allerede der? Alle sammen? Flott. Nå skal du bare ta på deg forkleet, ta frem skjærebrettet, den skarpeste kniven, og ta visse forholdsregler. Ganske snart vil det lukte løk og hvitløk av deg også. Det er ikke noe å bli flau over om du gråter. Familie er en rørende rett. Og gråte gjør vi. Av glede, sinne eller sorg. Første forholdsregel: Eksotiske krydder endrer smaken på slektskapet. Men hvis de blandes inn med finfølelse, så gjør disse krydderiene – som nesten alltid kommer fra Afrika eller fra Østen, og som vi synes smaker rart – familien mye mer fargerik, interessant og smakfull. Vær også oppmerksom på mål og vekt. Litt for mye av det ene eller det andre, og så blir det med ett en skikkelig katastrofe. Familie er en svært følsom rett. Alt må veies nøye, måles nøye opp. En ting til: En må ha håndlaget, være dreven. Særlig når en bestemmer seg for å røre i gryta. Å vite når en skal røre i gryta, er en sann kunst. En god venninne av meg fikk hele familieretten til å skille seg, bare fordi hun rørte i gryta på feil tidspunkt. Det verste er at det fortsatt finnes folk som tror på oppskriften for den perfekte familie. Tull. Ren illusjon. Det finnes ikke noen «Familie à la Oswaldo Aranha», «Familie à la Rossini», «Familie Belle Meunière» eller «Familie i brun saus» – der blodsbånd er avgjørende for å lage retten. Familie er tilhørighet, familie er «Husets spesialitet». Og hvert hus liker å tilberede familien på sin måte. Det finnes søte familier. Andre er bittersøte. Andre igjen er veldig pikante. Det finnes også de som ikke smaker noe som helst – en slags «lett-familie» som du bare utstår for å holde linjene. Hvordan det enn måtte være, familie er en rett som alltid bør serveres varm, ordentlig varm. En kald familie er uutholdelig, umulig å svelge. Det finnes for eksempel familier som det tar altfor lang tid å lage. Alt som gjenstår er en oppskrift full av anbefalin12
ger om å gjøre slik og sånn – noe herk! Andre derimot lager seg selv helt plutselig – nesten alltid over natten – på grunn av ukontrollerbar fysisk tiltrekning. Du våkner en morgen, glad og fornøyd, og før du vet ordet av det, har du en fiks ferdig familie. Derfor er det bra å vite når en skal skru ned varmen. Jeg har sett hele familier koke bort på grunn av for høy temperatur. Når alt kommer til alt, er ikke familie noen oppskrift en kan skrive av, den må skapes. Vi lærer etter hvert ved å improvisere og ved å formidle det vi vet i hverdagen. Vi plukker opp en bemerkning her, fra noen som vet og som forteller, og en annen der, som ble igjen på en lapp. Mye går tapt i minnet. Særlig i hodet på en gammel mann som er halvtomsete allerede, slik som meg. Det denne kokkeveteranen kan si, er at uansett hvor lite eller vondt den smaker, så er familie en rett som må prøves og spises. Hvis du kan nyte den, så nyt den. Ikke bry deg om manerene. Dypp brødet i sauseskvetten som ble igjen i porselensbollen, serviset, aluminiumskjelen eller stentøyet. Få det meste ut av det. For når den først tar slutt, er familie en rett som aldri kan gjentas.
Bryllupsgaven
Ja, jeg har fremdeles mine klare øyeblikk. Jeg heter Antonio. Antonio hva for noe? Antonio med et etternavn som rommer alt jeg har opplevd og erfart, alt jeg opplever og erfarer. Etter det er det enkelt. Jeg vil gå bort, slik så mange andre har gått bort før meg, for å gi plass til utallige liv som kommer etter – en dag, slik god folkeskikk tilsier, takker den gamle og livserfarne for oppmerksomheten som er blitt ham til del, lukker høflig øynene, reiser seg, og overlater plassen til babyen som gjør sin entré, eller hvem det nå kan være som kommer. Familie er vi alle. Ja, jeg er altså Antonio. Eldste sønn av José Custódio og Maria Romana. Foreldrene mine ble født i Viana do Castelo, nord i Portugal. Og der giftet de seg den 11. juli 1908 under et velsignet risregn. Tante Palma gav en treffende beskrivelse av scenen: Risen som styrtet over brudeparet da de kom ut av kirken, var et ordentlig skybrudd. Den ene håndfullen etter den andre. Et hvitt regn som ikke ville stoppe. Aldri hadde noen sett en slik overflod av lykkeønskninger. «Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv!» Tante Palma etterlignet mors stemme. Og så spilte hun far, oppover ørene forelsket: «I dag går jeg ved min elskedes side!» Og så alle gjestene: «Lenge leve Maria Romana! Hurra! Lenge leve José Custódio! Hurra!» Plystring, gledestårer. Tante Palma kunne alle replikkene utenat, hun etterlignet ansiktsuttrykkene, faktene og tonefallet til hver eneste slektning, hver eneste venn. Jeg satt der 14
uten å bevege så mye som et øyelokk, fullstendig oppslukt av fortellingen, figurene, kulissene og kostymene fra den gang. Ikke var jeg til stede, jeg drømte ikke engang om å bli født, men jeg deltok i alt. Jeg så detaljene. En av favorittscenene: Appelsinblomstbukettens baklengse flytur, den praktfulle oppstigningen opp i det blå, oppstyret blant de ugifte ungjentene, og blomstenes svimlende fall ned i hendene på hun som var født blind, den eneste av dem som ikke skubbet seg frem i mengden – ikke den minste bevegelse for å sikre seg at hun skulle bli neste brud. Lykken kom til henne uten anstrengelser, det var snakk om sekunder. Alle ble tause av forbauselse. En pinlig taushet. Hvem hadde ventet seg det? Noen ble til og med opprørte. Og så hun da. Hun som ikke engang kunne sette pris på skjønnheten hun hadde i hendene. Hva var vitsen med det hvite i kronbladene, det grønne i bladene, sløyfebåndet som var blitt så omhyggelig og kunstferdig knyttet? Alt var til ingen nytte, tapt i et nattsvart mørke. Nøtter til den som ingen tenner har. Så smilte den blinde ungjenta, hun strålte, fordi duften og berøringen var sterkere enn fargen. En enslig klapping brøt stillheten. To andre sluttet seg til i en duett. Og så klappet alle, selv de som var blitt skuffet. Hvem kunne dømme om det var fortjent eller ikke? Hvem ville tørre å forklare det uforklarlige? Det fantes en slags logikk i det hele. Er ikke en baklengs flytur tross alt en blind flukt? Guds veier er uransakelige, og buketten til min mor Maria Romana landet i mørket der kjærligheten lå skjult. Ja, dette var utvilsomt en av de scenene som festet seg hos meg. Tante Palma var teateret mitt – for et repertoar, for en fremførelse. Men forestillingen ble alltid avbrutt mens historien var på sitt beste. Jeg protesterte, jeg furtet. Det var sengetid. Og så akkurat nå da! «Antonio, ikke skap deg! Da blir det ingen historier i morgen. Til sengs med deg, det er sent allerede. Du skal få sitte på fanget, skynd deg å komme.» Det tilbudet overbeviste meg. Jeg, tynn og liten med mine seks år og mitt skøyeraktige smil, strakte meg opp for å 15
kjenne tryggheten i omfavnelsen som tok godt rundt armer og ben – en omfavnelse uten begrensninger. Fanget til tante Palma var en slags livmor uten tak, en kabriolet som tok meg med til en fantastisk verden, en verden som fascinerte meg desto mer fordi jeg kjente hovedpersonene. Jeg bodde jo sammen med dem. Neste kveld, rett etter middag, satt jeg utålmodig foran lenestolen. Bare en stol. Bare? Selvfølgelig ikke. For meg var den en scenestol, en sceneteppestol, en kulissestol, en altmuligstol. I den, med et eget lys, Palma – ikke tante, men skuespillerinne. Alltid kledd i sort, men uforutsigbar. Noen kvelder alvorlig. Andre uformell. Enkelte kvelder satt latteren løst. Andre var fulle av spenning. Plutselig, som ved et trylleslag, ordet! Fortiden stiger frem. Og jeg, den rynkete gutten her på kjøkkenet, fantaserer fortsatt, fargerikt presens indikativ. «Lenge leve Maria Romana! Hurra! Lenge leve José Custódio! Hurra!» Alle går i opptoget som følger etter brudeparet. Men tante Palma blir igjen, øynene er festet på risen som ligger strødd utover kirkebakken. For henne er ikke det store, hvite og kornete hekleteppet et eksempel på sløseri, men på raushet. Et kollektivt håndarbeid. Et konkret bevis på at mennesket, så rått og ufølsomt, også vet hva vennlighet og poesi er, om så bare for en stakket stund. Med entusiasme begynner hun å plukke opp all risen. Hun lar ikke et eneste korn bli liggende igjen på steinene. Hjemme veier hun fangsten sin, og gleder seg over de tolv kiloene som er samlet på vekten. Tolv kilo ris! Der er bryllupsgaven hun vil gi til broren José Custódio og sin kjære svigerinne Maria Romana. Med skarpt vidd og dårlig skjønnskrift skriver hun på kortet: «Denne risen – sådd i jorden, falt ned fra himmelen som manna i ørkenen, og plukket opp fra steinene – er et symbol på fruktbarhet og evig kjærlighet. Dette er min velsignelse. 16
Palma. Viana do Castelo, den 11. juli 1908» Mor elsker presangen og gråter rørt. I motsetning til far, som synes det hele er vanvittig, ja, en fornærmelse. Og dermed, som ved en skjebnens ironi, forårsaker tante Palmas ris, som ble gitt med så stor kjærlighet, brudeparets første krangel. «Elleve timer, José! Vi har knapt vært gift en dag!» «Det virker mer som en drøm.» «Palma var virkelig morsom.» «Hun er gal. Hun er min søster, men hun er gal.» «Hun er fantastisk. En kvinne som mistet moren sin da hun var 16 år, og som klarte å oppdra fem søsken alene, fortjener respekt og beundring.» «Palmas snakk irriterer meg. Hun sier alltid upassende ting. Hun utroper seg selv til romantiker, men egentlig eier hun ikke folkeskikk.» «Palma er en romantiker. En misforstått romantiker.» Det banker på døren. Far og mor blir overrasket. «Venter du besøk?» «Hvordan i all verden kan du tro det, José?» Begge gjør seg så presentable de kan. Far går for å åpne døren. «Palma?!» Tante Palma kommer inn med den tunge striesekken og setter den fra seg på bordet med et lettelsens sukk. «Men hva er nå dette?!» Tante Palma svarer ham ikke, men går rett bort til mor. De to omfavner og kysser hverandre hjertelig. «Maria Romana, du var nydelig! Synet av deg hjalp meg å holde ut det illevarslende skvalderet fra den ulykkesfuglen i prestekjole!» Far blir irritert over den respektløse kommentaren. «Pater Plácido er onkelen vår, han fortjener mer respekt!» «I sorg og i sykdom, i armod og i alderdom, til døden 17
skiller dere ad! Herregud, det er ingen velsignelse, det er en forbannelse!» Mor prøver å holde latteren tilbake. Far forsøker irritert å finne ut hva som er i sekken. «Hva har du der inne? Krutt?» Tante Palma gir ham en kraftig smekk over fingrene, trekker kortet frem fra kjolen, og gir det til mor. Søsknene har ulike forventninger til den stille gjennomlesningen. «José, du vil ikke tro det!» «Jeg tror det ikke nå engang.» «Risen fra bryllupet vårt!» Far er forvirret. Tante Palma er spent, og tørker svetten av hendene på kjolen. Mor tar føringen og leser kortet høyt. Hun ser på mannen sin, venter på et enkelt ord eller en gest til takk, et eller annet. Ingenting. Et øyeblikk fylt av spenning. Tante Palma støtter seg til bordet, løfter hodet, lar seg ikke skremme av den svære portugiseren som går sakte mot henne. Skritt som er tunge av undertrykt sinne. Bror og søster står rett overfor hverandre. Den ene kjenner lukten fra den andre, varmen, pusten. «Hør her, Palma, jeg kan godt være fattig. Veldig fattig. Men aldri skal noen se meg spise skitten ris som er blitt plukket opp fra bakken, restene av det andre ikke vil ha.» «Det forundrer meg ikke. Du har alltid vært stoltheten selv.» «José, det ligger så mye kjærlighet i denne gaven. Ser du ikke det?» «Det er vanvidd! En fornærmelse! Jeg føler meg ydmyket som mann og familieoverhode!» Tante Palma skal til å ta med seg sekken igjen. Mor stopper henne. «Gaven blir her.» «Jeg vil ikke ha det søppelet i mitt hus!» Tante Palma begynner å gråte. «Søppel? Ris fra familie og venner som har velsignet ekteskapet deres!» 18
«Det er ikke annet enn søppel. En haug med verdiløst søppel, bare så du vet det!» Tante Palma flyr på far. De slåss så busta fyker. Mor prøver å skille de to slåsskjempene, men får bare det som blir til overs av slag og dytt. «For Guds skyld, dere må holde opp med det der!» «Gjerrige, usle kjerring!» «Jeg forbanner dagen da skjebnen gjorde oss til søsken. Himmelen vil kreve betaling for slik ondskap.» «Pøh, sørg du bare for å bruke noen slanter på å kjøpe en bryllupsgave til meg som er verdt noe.» Tante Palma går gråtende ut. Stemningen er trykket. Dyster stillhet. Mor har lyst til å kvele far, hun koker inni seg, men vet å beherske seg. «Og du sier at det er Palma som ikke eier folkeskikk.» «Nok er nok, det er ikke mer å snakke om. Vi kan gi risen til noen. Palma behøver ikke å vite om det.» «Risen er en gave. Risen blir her.» «Det er greit. Behold den forbannede gaven. Den kommer til å mugne etter hvert, bli full av småkryp, og så må du bare kaste den likevel.» «Hør nå godt etter, min kjære José Custódio: Denne risen er kjærlighet, ren kjærlighet. Den kommer ikke til å råtne.» Far var i besittelse av utallige gode egenskaper, men han var en stolt og oppfarende mann. Tante Palma hadde en teori som gav en treffende forklaring på min fars dårlige humør: Forstoppelse. Det er sant. Far var fryktelig plaget av forstoppelse. Tante Palma lærte meg at «enfezado», det portugisiske ordet for oppfarende, kommer av «fezes», som betyr avføring. En som har forstoppelse, blir derfor lett oppfarende. Og jammen virket ikke denne teorien i praksis! Hele familien merket det alltid hvis fars ærend på badet hadde hatt et heldig utfall. Han ble bokstavelig talt lettere. Hvis noen skulle be ham om noe, fulgte de nøye med på hans dovisitt: Det kunne være det ideelle tidspunkt. Om visitten var vellykket, kom far ut fra badet i en sann nådetilstand. En renset mann. 19
Tidlig lærte jeg at kroppen også har andre måter å rense seg på. Urin, menstruasjon, oppkast, kviser, sæd, snørr og svette, alt renser oss. Det kroppen utskiller, er tegn på renselse. Slik sett vil tårer være den mest sublime form for renselse. Og et barns fødsel den mest fullkomne.
Bernardo, og litt om Rosário
Jeg her på gården. Jeg her på kjøkkenet, litt over klokka fire om morgenen. Jeg her, iført hvitt forkle, omgitt av gjenferd og minner. Med dette mener jeg ikke at jeg er død, tvert imot. Jeg er frisk som en fisk. Jeg har allerede sett meg i speilet i dag, og så ikke noe som kan ligne på elefant eller kneler, fjellkjede eller saltkorn. Et bevis: Vi er i år 2008. Jeg har kabel-TV som sender programmer fra hele verden. Jeg blander riktignok kanalene, men er ikke det hele poenget med å ha fjernkontroll? Jeg ser filmer, intervjuer og nyhetssendinger. Jeg kan trene på fransken min, engelsken min. Jeg morer meg over japanske TV-programmer med publikum i studio, selv om jeg ikke forstår et eneste ord. Før hadde jeg video, nå har jeg DVD. Både lyd og bilde er så mye bedre at det ikke kan sammenlignes. Stereoanlegget mitt er kraftig, CD-samlingen min omfatter alt fra Mozart til såpeoperamusikk. Jeg har trådløs fasttelefon med automatisk telefonsvarer og faks. Og jeg kan også nås på mobilen. Jeg har internettforbindelse, og elsker å gå inn på chatterom. Det er barnebarnet mitt Bernardo som pleier å vise meg det nyeste på teknologifronten. Rett som det er kommer han på besøk fra Rio de Janeiro med siste nytt. Han ligner veldig på min far José Custódio som ung. Barnebarn er bra for helsen. Hvis en bestefar er en far tilsatt sukker, er et barnebarn en sønn tilsatt proteiner, vitaminer og mineraler. En barnebarnsklem hver dag gjør samme nytten som all verdens medisiner. Bare å vite at Bernardo er i nærheten, gjør underverker for kroppen min. Og gir den lyst til å gjøre stas 21
på ham på både den ene og andre måten – med klemmer og oppvartning. Bernardo gir meg liv, ungdom. Og familieproblemer. Ikke noe tragisk, ikke noe dramatisk. Diskusjoner med far, med mor, ønske om å flytte hjemmefra og bo for seg selv, små, dagligdagse irritasjonsmomenter, i sum, lette situasjonskomedier. Jeg skynder meg å si at det ikke er annet enn uvesentligheter alt sammen, at mødre og fedre bare er sånn, at tålmodighet er en dyd. Og en masse andre vanlige vendinger som svar på vanlige problemer i en vanlig familie. Her en dag, litt utpå ettermiddagen, satt vi en stund sammen på verandaen. Bernardo fortalte om kjæresten sin. Og om en annen jente han er forelsket i. Han vet ikke hva han skal gjøre. Han kan da ikke være sammen med begge? Kan han vel? Jeg syntes det var pussig. Jeg oppdaget at selv om de er beskyttet av de mest avanserte teknologiske innretninger, så står dagens unge overfor den samme gamle problemstillingen: Å vite det riktige tidspunktet for når varmen skal skrus ned. Jeg fikk ham til å forstå at det ikke hjelper med mikrobølgeovn med dataprogrammering, frossenvarer, posesupper og alle andre nymotens påfunn: På et kjøkken vil det alltid være overraskelser, alltid noe å lære. Maskiner mangfoldiggjøres og utvikles så fort at det ikke er tid for noen generasjonskonflikt. Men vi mennesker – selv de som tilhører dagens generasjon – er utrolig trege. Våre fremskritt er umerkelige. Vi bruker tiår på å bli klar over hva som er vellykket og hva som er mislykket. Når vi etter mye strev mestrer kokekunsten, når vi med lukkede øyne kan få riktig konsistens på kompotten, er mange allerede gått bort. Familien som setter seg til bords, er en annen. Da er vi ikke barnebarn lenger, men besteforeldre. Bernardo møtte aldri min far José Custódio eller min mor Maria Romana. Han hørte heller aldri historiene til tante Palma. Den gamle lenestolen finnes fortsatt, den står der, på samme sted. Jeg har aldri turt å «gjeninnvie» den. For meg er den et stengt teater, et lukket sceneteppe, en tom scene. For datteren min Rosário, som er designer, er stolen en håp22
løs tingest som bare er i veien. Alt ved stolen er redselsfullt, forsikrer hun. Ingen av delene passer sammen. Armlenene er det best ikke å si noe om engang. Fullstendig malplasserte. Det er rett og slett en katastrofe av en stol. Hun forstår ikke hvordan jeg fremdeles kan insistere på å beholde den. Det har lite å si at det er stolen der hennes grandtante Palma pleide å sitte og fortelle meg historier. Rosário uttaler seg som en anerkjent billedkunstner og snakker i store bokstaver. Rosário, en kunstner. Snakke slik om en stol med den livshistorien? Jeg prøver å forstå. Oppfatningene forandrer seg fra generasjon til generasjon. Smak kan ikke diskuteres, jeg tyr til en klisjé. Kjærlighet gjør selv den stygge pen, Rosário tyr til nok en klisjé. Vi er enige om at når følelser er med i spillet, blir estetiske spørsmål mye mer kompliserte. Bernardo blander seg ikke inn i diskusjonen. Han kan ikke annet enn å more seg over den. For ham er stolen ganske enkelt ubekvem å sitte i. Men ikke spesielt stygg.
Mål på kjærligheten
Ansiktsuttrykket gir ikke det minste hint. Kommer dagens historie til å bli trist? Hvilke stemmer kommer hun til å snakke med? Hvilke kulisser vil hun vise meg når teppet går opp? Spisestuen? En trang gate i Viana do Castelo? Vil det være dag? Vil … Tante Palma kremter, lager en liten pause, og begynner med alvorlig mine. Første akt. Sent på kvelden, fastslår hun. Lysestumpen som er festet til bordplaten kaster knapt lys over ansiktene. Etter bare noen få måneders ekteskap har ikke mor og far noe å spise. Ingenting. Hverken grønnsaker eller frukt eller korn, ingenting. Med lav stemme foreslår mor forsiktig ris. Svaret hun får er sinne, et knyttneveslag i bordet og en latter som ligner gråt. «Risen til Palma?» Enda en høylytt latter og tårer. Far virker oppbrakt. «Risen til Palma, aldri i livet! Om det så betyr straff, forbannelse. Jeg kan dø av sult, men den risen som er sopt opp fra bakken, aldri i livet!» «Risen til Palma er velsignet. Ris som er blitt sådd i jorden, har falt ned fra himmelen, og er blitt plukket opp fra steinene.» Mor reiser seg rolig, går inn på soverommet uten å si noe, forsvinner i mørket. Far sitter igjen. Blafrende. En lysestump av en mann som fortæres av så lite. Hva hjelper det å være sint, bitter? «Hva hjelper det …?» Den langvarige stillheten fra tante Palma forbauser meg. 24
Dramatisk pause? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg kjenner godt de pausene som lager spenning. Jeg føler at stemmen hennes svikter, og at skuespillerinnen ikke vil at jeg, publikummet hennes, skal merke det. Hun kan alle knepene, forsøker å få stemmen tilbake. «Hva hjelper det …?» Ny stillhet. Tante Palma er rørt. Denne gråten hører ikke med til historien. Hun prøver å late som ingenting, snufser, tørker tårene. Setter opp et fårete smil. Fåfengt – det fårete smilet hører heller ikke med i handlingen. Det gjør ikke det, jeg vet at det ikke gjør det. Hun som sitter foran meg, er ikke lenger skuespillerinne, hun er tante. Scenen er blitt stol igjen, jeg ser det med mine egne øyne. Og så, fordi scenen er blitt avbrutt, kan jeg gå bort til henne uten å være redd for at det virker respektløst. Vi omfavner hverandre. Hun kysser meg mange ganger og beskytter meg med sine uendelige vinger. «Antonio, ikke spør meg hvorfor, for jeg vet det ikke selv engang. Du er fremdeles en gutt, jeg vil ikke gjøre deg vondt eller forvirre deg. Jeg er utrolig glad i faren din. Du vet at han og jeg er veldig gode venner, men du må få høre hele denne historien om risen. Moren din har gitt meg tillatelse til å fortelle deg alt. Ikke spør meg hvorfor.» Det går et gys gjennom hele kroppen min, akkurat sånn som jeg noen ganger kjenner det når jeg nettopp har tisset. Men dette er annerledes, jeg er klar over det. Og så går det opp for meg at gyset kommer fordi jeg ikke lenger er nevø, jeg er skuespiller, og hun er igjen skuespillerinne – derfor var det vinger istedenfor armer! – og stolen er blitt scene igjen, og om vi holder rundt hverandre slik, så er det fordi jeg også står på scenen nå, og det er min replikk. Det er min debut. En uventet og svært etterlengtet debut. «Du trenger ikke å bekymre deg. Jeg liker ris. Uansett hvordan den er, om den er klebrig eller luftig, så liker jeg ris.» Med størst mulig oppriktighet avrunder jeg min fremførelse. 25
«Jeg liker til og med ris uten noe til, uten bønner. Kors på halsen.» Skuespillerinnen ler og kysser meg, og biter meg i hendene og armene, og sier at hun får lyst til å spise meg levende, og klyper meg i kinnene. Det gjør vondt, men jeg klager ikke, det hører med til scenen. Og så reiser hun seg og tar meg i hendene og snurrer rundt med meg i lufta, og som vanlig lar jeg henne ta styringen, og vi to snurrer rundt i en forrykende virvelvind som om vi var en og samme person. Mor kommer forbi og sier i fra at hvis vi holder på slik, kommer jeg ikke til å få sove etterpå. Som om jeg bryr meg om det? Selvfølgelig ikke! Hverken jeg eller skuespillerinnen bryr oss det minste om det. Vi fortsetter med dansenummeret, og det bærer ut gjennom døren, langs verandaen og ender opp ute i det fri. Med bankende hjerter får vi pusten igjen, der vi ligger utstrakt i det myke gresset og ser på stjernene – bitte små lamper i vårt teater. Vi er begge lykkelige og fornøyde. Selvfølgelig. Min debut ble en suksess. Bjeffingen fra Poeta, blandingshunden min, er applausen som stadfester det. Hans begeistring og slikking i ansiktet er uomtvistelige bevis på at publikum likte min opptreden. «Antonio, jeg er fryktelig glad i deg, vet du det?» «Og jeg er kjempeglad i deg, tante.» «Det er du ikke det! Hvor glad er du i meg? Si det!» Jeg slår ut med armene alt jeg er kar om. Tante Palma erter meg. «Ikke mer?» Jeg står fortsatt med vidåpen favn og ser fra det ene ytterpunktet til det andre. Flytter fingertuppene for å nå et enda større mål på kjærligheten. Fåfengt anstrengelse. Men jeg viser henne at jeg ikke gir meg så lett. Selv om det tar tid. «Når jeg vokser, kommer armene mine til å vokse også, ikke sant?» «Det er klart de vil gjøre det, kjære gutten min.» Jeg trekker på skuldrene og gir mitt beste tilbud. «Da må du vente til jeg har vokst.» Smilet til tante Palma viser meg at mellom den ene og 26
den andre munnviken er det plass til all verdens kjærlighet. Grenseløs kjærlighet som gjør ord og store gester overflødige. Som dyr smyger vi oss inntil hverandre der i det friske gresset. Poeta blander seg behendig inn uten å ha blitt bedt om det. Han er også et dyr, vet hvordan han skal innrette seg, og ønskes velkommen. Brått er det slutt på den kosen som ingen ende har. «Det er best vi går inn. Søsknene dine har lagt seg for lenge siden.»
Havet helbreder, med jod
Neste kveld. Andre akt. Vi er på havna nå. Bønder og fiskere med sine koner og barn. Følelsesladde scener, savn på forskudd. Mange forlater provinsen, landet. Alle er på jakt etter et mer verdig liv, med et minstemål av trygghet for familiene sine. Det er bare det de vil ha: Arbeid og et håp om bedre tider. Venner prøver å overbevise far om å reise sammen med dem. Mor lar seg begeistre av idéen om å prøve lykken og reise til Amerika, se Den nye verden. Far er skeptisk til alt skrytet, han vegrer seg. «Den nye verden, liksom! Verden der er sikkert like gammel, urettferdig og elendig som denne.» Nyhetene strømmer stadig på. De forteller om Brasil, om den fruktbare jorda som venter dem som er villige til å ta i et tak. De forteller om det nye århundret. Det 20. århundret er fremskrittets og mulighetenes århundre. Men tante Palma forstår far veldig godt. «Faren din har alltid vært en stolt portugiser, han hadde allerede slått dype røtter i Portugals jord. Moren din, Maria Romana, og jeg visste ikke om han ville overleve omplantingen hvis han ble rykket opp på den måten fra hjemlandet vårt.» Tredje akt. Far bestemmer seg for å emigrere til Brasil. Tante Palmas ansikt lyser opp, uttrykket og tempoet i fortellingen endrer seg helt. Forandring, om det så er til det verre, er sunt for kropp og sjel. Hun, som er ugift av overbevisning, overtaler broren til å gå med på at hun kan holde Maria Romana med selskap i et fremmed land, i tillegg til at 28
hun selvfølgelig vil hjelpe henne med husarbeidet. Far, som alltid vil være på den sikre siden, veier for og imot, og skjønner at det vil være veldig fordelaktig å ha med seg søsteren sin, hun som tok seg av ham da han var barn. 12. juli 1909 setter de tre kursen for Rio de Janeiro – ett år etter krangelen om risen. Et kraftig støt fra skipsfløyten, etterfulgt av et til. Vil de noensinne komme tilbake? Til latteren ved elveleiet? Til turer og kyss langs Lima-elven? Når vil de igjen høre klokkene fra domkirken, se Rainha-plassen, utsikten der oppe fra Santa Luzia? Tante Palma og mor står på dekk og holder hverandre i hendene. De vinker med hvite lommetørklær til dem som er igjen. På kaien svarer hundrevis av andre lommetørklær i smilende og rørende stillhet. Noen få tyr fremdeles til stemmen for å sende en siste melding som ikke blir hørt. Hva kan de ha sagt? Et jeg elsker deg? Et pass godt på deg selv? Et på gjensyn eller et farvel? Sånn på avstand, der borte og her, er ingen av kjøtt og blod. Alt er tøystykker i bevegelse. Hvorfor er det da klump i halsen, smerte i brystet? Var det nødvendig med en så strålende dag? Var det nødvendig med en sånn frisk bris som kjærtegner ansiktet? Er det ikke sommer? Hvorfor svetter ingen? Det er Guds små ugjerninger. Gudsbespottelse i smerte er lov. Gudsbespottelse i sånne øyeblikk er sunt for kropp og sjel. Var det nødvendig at Viana skulle være så vakker akkurat i dag, akkurat i dette øyeblikket? Hav, fjell og elv, alle er de den ondskapsfulle Skaperens medsammensvorne. Var det nødvendig? Det grønne gjør vondt, det blå gjør vondt, glansen i vannet gjør vondt. Herregud! Var det nødvendig med så opplagt ondskap overfor mine elskede, som, når alt kommer til alt, er dine elskede også? Var det nødvendig at alt skulle være så tydelig? «Jeg er redd, Palma.» «Brasil. Jeg liker navnet. Det virker enkelt, sånn som oss. Det kommer til å gå bra.» «Har vi virkelig ikke glemt noe?» 29
«Kjelene er med. De få bøkene våre også. Resten er overflødig.» «For Guds skyld, risen fra bryllupet vårt er med! Hele tolv kilo. Den er plassert inne i husalteret.» Tante Palma svarer at det er sikkert og visst. «José Custódio kommer vel til å drepe oss.» «Stakkars. Han er inne i kabinen. Nekter å gå ut. Sier at det er tortur å se stedet der han ble født forsvinne slik, sakte, men sikkert, oppslukt av havet.» «Jeg for min del ser denne overgivelseshandlingen rett i øynene. Den hører med til historien. Jeg snur ikke ansiktet bort fra noe som har med livet å gjøre.» Mor kryper inntil tante Palma. Nå er Portugal en nesten umerkelig linje. Noen måker skriker fortsatt, flyr i sirkler og vender tilbake til land. Ingen gråt. Er klump i halsen uunngåelig? Best å løfte haka, puste dypt. Gjør det fremdeles vondt? Havet helbreder, med jod. Midt under overfarten løsner klumpen og knytter vennskapsbånd. Nye bekjentskaper, nye håndtrykk. Hyggelig å treffe deg. Hyggelig å treffe dere.