Skip to main content

Svanemordet

Page 1

Hans Olav Lahlum

Svanemordet


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70413-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Tilegnet Kathrine N. H. – med stor takk for svært interessante diskusjoner om dette romanmanuset samt om livet og verden for øvrig …


DAG ÉN OG TO

EN INTERESSANT KVINNE – OG ET MERKELIG, LITE MYSTERIUM


I Første halvdel av sommeren 1973 hadde vært en rolig periode både i og utenfor politistasjonen i Oslo. Etter at statsminister Lars Korvald og resten av sentrumsregjeringen hans overlevde Arbeiderpartiets mistillitsforslag på den såkalte Crotale-saken i begynnelsen av juni, var det som om alle partiene trakk pusten for å hvile ut noen uker før høstens stortingsvalgkamp. Ute i verden fortsatte dramatikken. I USA kom president Richard Nixon under økende press på grunn av stadig nye avsløringer i den såkalte Watergate-saken, og Kongressen påla ham nå også å stoppe bombingen i Kambodsja. Vietnamkrigens redsler syntes å være over, og man møtte stadig sjeldnere på antikrigsdemonstranter i Oslos gater. Den sovjetiske lederen Leonid Bresjnevs besøk i USA ble oppfattet som en etterlengtet tilnærming mellom stormaktene. Det var godt vær og god sommerstemning i bygatene utenfor politistasjonen allerede før det 20. juli ble kjent at kronprinsessen hadde født en tronarving som skulle få navnet Haakon Magnus. Den nasjonale jubelen for den nye tronarvingen ble avløst av et nasjonalt sjokk 21. juli, da en arabisk fremmedarbeider ble brutalt skutt ned på åpen gate i Lillehammer. Kriminalsaken ble til storpolitikk da det i løpet av få dager ble avslørt at den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad sto bak aksjonen. Fire av deres agenter ble arrestert før de rakk å rømme landet. Regjeringen utviste en attaché fra den israelske ambassaden, etter at Dagbladet påviste at han hadde bistått attentatgruppen. Jeg var på ferie da etterforskningen av Lillehammer-drapet nådde Oslo, og hadde derfor ingen befatning med den. Inne på politistasjonen hadde det ellers vært en relativt rolig sommer. Første uke i juli hadde vi spøkt med at selv de kriminelle hadde tatt fellesferie i det gode været. Etter oppklaringen av saken med de forsvunne sønnene til skipsrederen Bjørn Christopher Fabricius i slutten av mai, hadde jeg bare hatt rutinesaker på mitt skrivebord. Midt i juli reiste jeg som hotellturist fem dager til Bergen og fem dager til Stockholm, men uten å fatte større 7


interesse for noen av byene eller finne noen ny mening med livet der. Jeg hadde både før, under og etter sommerferien dermed fått mer enn nok tid til å hvile ut. Samtidig hadde jeg fått altfor mye tid til å tenke over min private situasjon i etterkant av vårens dramatiske hendelser. Jeg var 38 år, fortsatt ugift og barnløs – og fortsatt i tvil om hva jeg syntes om det. På den ene siden nøt jeg den daglige friheten ved å bo alene. Medaljens bakside var et savn som stadig oftere rammet meg, når jeg på gaten traff på jevnaldrende menn med større eller mindre barn som lignet mer eller mindre på dem selv. Jeg følte sterkere enn før også et savn når jeg i familieselskaper møtte min søster og hennes to barn, som nærmet seg slutten av barneskolen og stilte stadig mer interessante spørsmål. Jeg hadde begynt å grue meg til å sitte der alene i kirken når mine onkelbarn om få år skulle konfirmeres. Det var et sørgelig faktum at jeg dette året reiste utenlands i min andre ferieuke for å unngå det som ellers ville blitt en beklemmende hytteferie med min mor, min stefar og min søsters familie. Rent fysisk var savnet etter en kvinne i livet mitt blitt mindre etter de siste årenes skuffelser. Jeg tenkte ikke lenger på noen av mine tidligere kjærester før jeg sovnet om kvelden. Men det hendte at jeg savnet en annen kvinne, uten ansikt og stemme, både når jeg spiste frokost alene om morgenen og når jeg om ettermiddagen kom hjem til en tom leilighet. Middag spiste jeg stadig oftere ute. Økonomien var sorgløs etter min store og uventede farsarv fra året før. Jeg var ved upåklagelig helse og trivdes godt med arbeidet. Men det manglet noe, eller mer nøyaktig noen. Jeg visste ikke hvem denne noen var, men hadde gradvis overbevist meg selv om at hun ikke var min konfidensielle rådgiver og tidligere kjæreste Patricia. Etter hennes innsats for oppklaringen av Fabricius-saken vokste min respekt og endog beundring for Patricia ytterligere. Jeg hadde først innbilt meg at det var hennes fysiske handikap som romantisk virket hemmende. Men gradvis hadde jeg erkjent at det snarere var kombinasjonen av hennes introverte personlighet og hennes overlegne intellekt. Jeg klarte ikke å se for meg hvordan et sam8


liv ville bli, og enda mindre hvordan det ville bli å oppfostre barn sammen med henne. Hvorvidt hun med sine fysiske handikap i det hele tatt kunne få barn, hang dessuten igjen som en nagende usikkerhet. Patricia hadde i løpet av vårt fem år lange samarbeidsforhold aldri ringt meg. Jeg kunne nummeret hennes utenat og visste at hun straks ville ta telefonen hvis jeg ringte, men valgte bevisst ikke å ringe henne gjennom hele juni og de første tre ukene av juli.

II Fredag 27. juli 1973 ringte telefonen like etter at jeg hadde kommet hjem klokken halv fem om ettermiddagen. «Hei, Kolbjørn. Det er meg, Aurora», sa kvinnestemmen med en svak og sjarmerende aksent. Hun tok det tilsynelatende som selvsagt at jeg fortsatt kjente henne igjen på stemmen og fornavnet, selv om vi bare hadde møttes en gang flere måneder tidligere. Enten det, eller så ville hun teste ut om jeg husket henne. Hvis det siste var tilfellet, gikk jeg – ufrivillig om enn ikke uvillig – rett i fellen ved å svare: «Hei, Aurora. Hyggelig å høre fra deg igjen. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Kvinnen som kalte seg Aurora Holmes kom fra det engelskspråklige utlandet et eller annet sted, men jobbet som privatdetektiv i Oslo. Hun hadde gjort et ganske tillitvekkende og avgjort spennende førsteinntrykk, da vi møttes som snarest under den hektiske innspurten på etterforskningen av Fabricius-saken. Privatdetektiven hadde gitt meg en håndskrevet lapp med telefonnummeret sitt før hun smøg seg ut i sommernatten og forsvant. Jeg hadde ikke hatt behov for å ringe henne i etterforskningen, men hadde likevel beholdt lappen. Den lå fortsatt i lommeboken min. Jeg hadde et par kvelder tenkt på å ringe henne, men hadde manglet en passende unnskyldning – og vært i tvil om hun bare var interessert i meg som politietterforsker. 9


«En sak jeg arbeider med har tatt en vending som jeg tenkte du burde vite om. Når i helgen kan det passe at vi møtes?» sa hun. Hun tok tydeligvis bare for gitt at jeg hadde tid og lyst til å møte henne i løpet av helgen. Det hadde hun, irriterende nok, helt rett i. Jeg hadde frihelg uten noen avtaler, kunne tenke meg å vite mer om henne og ble umiddelbart nysgjerrig på hva slags sak hun arbeidet med. Så jeg svarte at det i så fall passet best senere i dag. «Det er en sak som kanskje haster og som jeg ikke ønsker å snakke om på et offentlig sted. Så da er jeg hjemme hos deg om en time. Jeg vet hvor du bor!» sa hun – og la på røret. Tydeligvis tok privatdetektiven også bare for gitt at jeg var villig til å møte henne hjemme og at hjemmet mitt var presentabelt for besøk. Det første var riktig, men ikke det siste. Jeg fikk en hektisk time med å få unna oppvasken og vaske over gulvet før hun kom. Men jeg gjorde husarbeidet med større glede og fart enn vanlig. Det var noe lett provoserende og forfriskende over selvsikkerheten til kvinnen som kalte seg Aurora Holmes – selv på telefon.

III Hun hadde på seg den samme lyse sommerjakken. Men alpeluen manglet fra hennes forrige besøk hos meg, og det samme gjorde lukten av fransk parfyme. Det var en mer diskré utgave av Aurora Holmes som smatt inn og lukket døren etter seg. Hun var til min lettelse like høyreist, slank og mørkhåret som jeg husket henne fra vårt korte møte i mai. «Jeg tror ikke at noen av naboene dine så meg!» sa hun med et muntert rødt smil, og lente seg frem for en velkomstklem. Jeg ga henne den og sa tilgjort hemmelighetsfullt at naboene mine for det første var reist på sommerferie og for det andre nok uansett hadde sett skumlere gjester her før. Det var ikke spesielt morsomt, men hun lo likevel. «Nå er jeg nysgjerrig både på deg og saken du ville disku10


tere med meg», sa jeg da vi satt overfor hverandre i stuen. Jeg fant det foreløpig tryggest å sette meg i sofaen, på en sømmelig meters avstand fra min uinviterte og likevel velkomne gjest. «La oss i så fall gjøre unna saken først. Og den er kanskje ikke mer enn et lite ekteskapsdrama, men det er noen spesielle omstendigheter som gjør at jeg tenkte du burde være informert. Dette gjelder to offentlig kjente personer i viktige posisjoner. Jeg føler meg mer utrygg på denne saken enn jeg har gjort på noen tidligere sak jeg har jobbet med, inkludert den som gjorde at vi møttes i vår. Kan jeg stole på at dette foreløpig er en strengt konfidensiell samtale mellom oss to, og ikke noe som havner i politiets arkiver?» innledet hun. «Greit. Inntil videre er dette bare en høyst privat samtale mellom deg og meg», sa jeg. «Utmerket. Foreløpig har jeg ikke engang villet navngi personene i mine egne notater. Jeg regner med at du vet hvem Marianne Wangenholm er?» fortsatte hun effektivt. «Jeg har aldri møtt Marianne Wangenholm personlig, men vet hvem hun er, ja. Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo, som avisene spekulerer i at kan bli statsråd hvis de vinner tilbake regjeringsmakten etter stortingsvalget. Rundt 50 år gammel og gift med en departementsråd i Forsvarsdepartementet.» Hun applauderte med et lite smil. «Bravo! Jeg kan legge til at departementsråden Henrik Wangenholm er fem år eldre enn henne, at de giftet seg våren 1945, og at de har en sønn på 27 og en datter på 23. Samt at Marianne Wangenholm for en måneds tid siden ga meg et klekkelig forskudd for å finne ut om hennes ektemann har en elskerinne, og hvem det i så fall er.» Jeg nikket samtykkende og forsøksvis ettertenksomt. Det hørtes ut som et trivielt og utrivelig lite ekteskapsdrama. Kombinasjonen av en mulig ny kvinnelig statsråd og en embetsmann med tilgang til forsvarshemmeligheter gjorde saken mer pikant, men det virket likevel ikke som noen politisak. Fortsatt var jeg i tvil om Aurora Holmes hadde kommet hit på grunn av saken, på grunn av meg eller på grunn av begge 11


deler. Jeg svarte høflig at slikt kunne være greit å vite om, og spurte hva som var hennes foreløpige konklusjoner i saken. «Det er klart at hennes ektemann i hemmelighet møter en annen og langt yngre kvinne. Men jeg er i tvil om den yngre kvinnen er en elskerinne – og jeg klarer merkelig nok ikke å finne ut hvem hun er», svarte hun. Aurora Holmes hadde kastet seg ut i det nå. Hun fortsatte raskt og ivrig uten å vente på min reaksjon. «Fru Wangenholm sier at hun har opplevd ektemannen som uoppmerksom de siste par månedene. Han har vært sammen med henne og datteren i helgene, men på hverdagene kommet hjem senere og til ujevne tider. Han sa det var mer å gjøre og at han noen dager måtte jobbe overtid. Hun stusset likevel over det – særlig fordi han har virket mer alvorlig til sinns. En dag ringte hun til jobben hans og fikk til svar at han hadde gått fra kontoret en halvtime tidligere. Det passet dårlig med at han først kom hjem en time senere, særlig siden han hevdet at han hadde kjørt direkte hjem. De bor på Montebello, så kjøretiden skal ikke være mer enn et kvarter.» «Så langt er det jo et klassisk bilde av en utro ektemann, som oppfører seg uforsiktig og dermed vekker mistanken hos en stadig mer mistenksom kone. Gitt at du fikk vite bilnummeret, hvor han parkerer og når han vanligvis slutter på jobb, var det formodentlig en relativt enkel sak å følge etter ham?» fortsatte jeg. «Absolutt. De to første dagene kjørte han rett hjem. Men den tredje dagen kjørte han opp til hotellet på Holmenkollen og gikk inn på et rom der. De to neste dagene dro han rett hjem, men mandagen etter kjørte han igjen ut til et hotell – denne gangen like ved Ullevaal Stadion. Han kjørte rett hjem de neste fem arbeidsdagene, men tirsdag i den tredje uken dro han ut til et hotell i Asker. I alle tre tilfellene for å møte en kvinne.» «Vet du at det var den samme damen han møtte på alle tre stedene?» spurte jeg. Beskrivelsen så langt kunne stemme med en ektemann som hadde fått seg en fast elskerinne, men også med en som kjøpte seg selskap av ulike kvinner. Hun nikket raskt. «Hun ventet på ham alle tre gangene. Utenfor hotellet den 12


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Svanemordet by Cappelen Damm AS - Issuu