PROLOG HOTELL LUTETIA, PARIS 1945 «Vi har enda et lik», sier en av bærerne. «Oppe på rom 11.» Han sukker. «Mord eller naturlige årsaker?» «Det er ditt felt, ikke mitt. Jeg sa at du skulle komme og ta en kikk.» Han er lei av mord og lik. Krigen er over, men døden bare fortsetter. Han reiser seg og går ut av kontoret og inn i lobbyen. Hotell Lutetia, denne juvelen på Venstre bredd i Paris, myldrer av mennesker. Det vrimler ved inngangen, det er folk i spisesalen, i den store trappen og langs korridorene. Okkupasjonen er bare et minne nå, eller et mareritt. I dag er Paris full av amerikanske soldater, britiske liaisonoffiserer og franske motstandsfolk. Men ingen legger merke til dem. De ser bare de overlevende. De overlevende fra leirene ankommer Gare d’Orsay iført sine stripete filler og med barberte hoder, radmagre, så vidt i live. Dette staselige hotellet er deres nye midlertidige hjem. De er som spøkelser som vender tilbake til de levendes land. Han kommer opp i andre etasje og finner rom 11. Det står flere beboere ute i korridoren i håp om mer informasjon. Offeret er ungt. Hun kunne ha hatt hele livet foran seg. Det er tragisk, i grunnen, men sånn er det med det meste i denne byen etter krigen. Han bøyer seg ned og legger fingrene mot halsen hennes, leter etter puls. Hun er definitivt død. Han sjekker navnet hennes i registrene. Røde Kors vil ikke ha dødsfall registrert her på hotellet,
68003 Sophie – s. 5
11.12.2025 08:13
så han kommer til å si at hun døde på reisen, at hun var blant de mange som aldri kom seg tilbake til Paris. Han går ut av rom 11, ned den storslagne trappen til dette praktfulle, gamle hotellet, forbi den nye gruppen av overlevende på vei til rommene sine. Dette hotellet var en gang et av de mest berømte i verden. Gjestene flokket seg til baren, spiste høylytte middager i restauranten, hadde lidenskapelige affærer i suitene og kranglet over sigaren i loungen. Han husker godt hvor magisk dette stedet var, før kampene begynte. Paris hadde vært lysets by. De siste fem årene hadde endret alt. Nå hadde den vært mørkets by for lenge. Han går tilbake til kontoret, fyller ut skjemaet og stempler det. Da tiden er inne for lunsj, tar han seg en lang spasertur langs Venstre bredd for å klarne hodet. Han kan kjenne hånden skjelve da han tar et drag av sigaretten, tårene svir i øynene da han røyker, hele kroppen ris av påtrengende følelser han ikke har noen forklaring på. Han har ikke alltid vært slik. Men i likhet med Lutetia virker all fordums storhet forbi. Nå er de alle overlevende her, på en eller annen måte. Paris kommer aldri til å bli det samme. Ikke han heller.
68003 Sophie – s. 6
11.12.2025 08:13
dag én
NÅTID
68003 Sophie – s. 7
11.12.2025 08:13
1 OLIVIA
Telefonsamtalen kommer på verst tenkelige tidspunkt. Jeg hjelper TJ med å gjøre seg klar til skolen. Han nekter som vanlig å ta på seg sokkene, for de klør, deretter nekter han å ta på seg skoene, og jeg kan bare glemme å spørre om geografileksen ligger i ryggsekken. Det er bare han og jeg, og som seksåring er han sterk nok til å gjøre morgenrutinen til en brytekamp. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var samboer med The Rock. Han hadde sikkert klart å løse skodilemmaet på et halvt minutt. Men det er dessverre bare meg. Det føles som en topersonsjobb jeg må løse på egen hånd. Til slutt klarer jeg å trenge TJ inn i et hjørne av trappen, dytte på ham skoene og lukke borrelåsen stramt igjen før han rekker å protestere. Deretter finner jeg de krøllete leksene, farefullt nært syltetøykrukken, på kjøkkenbordet. Han har skrevet «Asia» over Afrika og plassert Nord-Amerika over Europa. Og nå er det for sent. Bare det øverste hjørnet er klebrig, så jeg tørker av det med fingrene, legger arket i ryggsekken hans og ender som vanlig opp med å bære den pokkers greia selv. «OK, gå, gå, gå, gå.» TJ synger for seg selv nå. Det er en radbrukken variant av Dua Lipa og Taylor Swift som han må ha hørt på radioen i bilen på vei til skolen. Jeg kan ikke huske at moren min gjorde noe av dette. Hun var fremdeles i morgenkåpe på denne tiden av døgnet, og røkte én av sine daglige seksti. Hun syntes tradisjonell barneoppdragelse var helt passé,
68003 Sophie – s. 9
11.12.2025 08:13
bare en gammeldags forestilling som hun, en frigjort sjel, avviste, og dermed måtte jeg gjøre meg i stand til skolen på egen hånd. Nå står jeg i den veldig korrekte tomannsboligen min i en grå og fullstendig middelmådig forstad til London – Redbridge, om du skulle være interessert, altså verken glamorøs som Islington eller fasjonabel som Camden; ingen har noensinne brukt ordene «Redbridge» og «kjør film» i samme setning – og holder døren for min syngende seksåring. Jeg er mamma, dørvakt, sjåfør og sist, men ikke minst, psykoterapeut og minnespesialist. Døren låses. TJ hinkehopper bort til bilen. Radioen kommer på da jeg tvinger den skranglete Ford Mondeoen vår i gang og sjekker tiden. Akkurat nå har vi seks minutter på oss til en transportetappe på ti. Jeg har planlagt morgenrutinen vår som en militærøvelse og kan ikke forstå hvor det blir av tiden på skoledagene. Jeg er oppe lenge før sju, klemmer inn ti minutter med øvelser og trening og en liten smule tid for meg selv. Men å komme seg til skoleporten til halv ni er som å løpe hundremeteren på under ti sekunder. Det kommer alltid til å være uoppnåelig for meg, like djevelsk umulig som algebra eller en perfekt kokt risotto. «Mammaaaaa …» Dette er også noe TJ har begynt med for å få min oppmerksomhet. Han vet at det irriterer meg, og det er grunnen til at han fortsetter med det. Han har lært det av Kyle, faren hans og min eks, mesteren i å si noens navn på en tullete måte. Jeg skal til å kjefte på TJ da en oppringning slår inn på bilens høyttaleranlegg. Nummeret er ikke blant kontaktene mine. Jeg venter ingen telefoner. Men det kan være en pasient eller noen fra sykehuset. Jeg svarer og hysjer på TJ og skrur ned Sabrina Carpenter, som synger «Please Please Please » av full hals på radioen. «Hallo?» sier jeg. «Dette er dr. Finn.» Ofte er dette det eneste som kan få TJ til å holde kjeft. Han har alltid blitt litt satt ut av dette «dr. Finn». Dr. Finn ser ut og høres ut som mamma, men hun har en arbeids10
68003 Sophie – s. 10
11.12.2025 08:13
stemme som i aller høyeste grad er en annen, og hun ber ham ikke hele tiden om å la være å ta på klissete overflater eller vaske hendene. I TJs hode er dr. Finn Iron Man, mens jeg er Pepper Potts, en hjelpsom personlig assistent som videreformidler beskjeder og passer på at man holder seg til tidsskjemaet. «Er dette dr. Olivia Finn fra Minneenheten ved Charing Cross-sykehuset?» «Ja. Hvem snakker jeg med?» «Jeg ringer fra Hotell Lutetia i Paris.» Det forklarer aksenten og det rare nummeret. Jeg tror først at det er en spøk, til tross for tonefallet. Noe av det jeg kan finne på å gjøre, er å delta på konkurranser der premien er en tur til Cotswold eller et femdagers-cruise i Middelhavet. Men jeg kan ikke huske å ha vært borti Paris eller Hotell Lutetia. Jeg er halvt fransk, men jeg har aldri overnattet på Lutetia. Selv det minste rommet i sjette etasje er langt over budsjettet mitt. Jeg har riktignok en forbindelse med Lutetia, men det er noe helt annet. Og det er ikke min forbindelse, ikke egentlig, mer familiens. Nå jobber hodet. Kan det være en av mine eldre pasienter, kanskje, som fremdeles har kortet mitt? Eller en kollega? Men det å være psykoterapeut er ikke akkurat som å være dataingeniør i Silicon Valley, ingen av de jeg jobber med, har nok oppsparte midler til å overnatte på Venstre bredds mest berømte femstjernershotell. Jeg sjekker klokken i bilen. Paris ligger én time foran London. Hvis jeg var mor i Paris, ville sønnen min definitivt ha vært sent ute til skolen. På den annen side, hvis jeg var mor i Paris, ville jeg ha hatt en syltynn midje og en sjarmerende sorgløs innstilling til når skoledagen startet. Jeg hadde antakeligvis drukket to espresso allerede, og vært på vei for å møte min supersexy yngre elsker, som kanskje het Gabriel eller Jean-Luc. I stedet har jeg en avtale med en pasient som heter Alan, klokka halv ti, for å snakke om hans vanskelige minner fra skolens svømmeopplæring. Glamour er mellomnavnet mitt. 11
68003 Sophie – s. 11
11.12.2025 08:13
«Beklager», sier jeg, «men jeg er på vei til skolen med sønnen min i London akkurat nå. Det er nok bedre om jeg ringer deg opp igjen.» Det blir stille i den andre enden. «Kjenner du en kvinne som heter Sophie Leclerc?» Jeg har møtt mange mennesker i mitt liv. Jeg husker pasientenes navn så lenge de går i terapi. Deretter blir de arkivert. Jeg leste en gang at menneskehjernen bare er i stand til å håndtere hundre og femti nære bekjente. Blir det flere, er vi ubrukelige. Noen dager kjenner jeg på at selv femti relasjoner er i overkant for meg. «Nei», sier jeg. «Ikke det jeg kan huske. Hør her, jeg ringer deg opp igjen …» «Madam Leclerc står og venter i lobbyen på Lutetia her i Paris. Hun er dypt fortvilet og insisterer på at bare du kan hjelpe henne.» «Jeg beklager, du må ha feil nummer. Jeg befinner meg i London, ikke Paris. Og jeg har aldri møtt en Sophie Leclerc.» Jeg kaster et blikk bort på TJ. Han har mistet all interesse for oppringningen og dr. Finn og leker i stedet med Chelsea-nøkkelringen på ryggsekken sin, dytter tommelen hardt mot den skarpe delen. Jeg venter bare på at han skal kutte seg, blø, gråte. Denne morgenen er i ferd med å bli litt av et mareritt. Og det skal snart bli verre. «Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette», sier mannen i den andre enden. «Men kvinnen som sitter i lobbyen, altså, hun …» Jeg skal til å avbryte samtalen og få sønnen min på skolen. Men så kommer det. «… hun påstår at hun er mormoren din.»
68003 Sophie – s. 12
11.12.2025 08:13
2 OLIVIA
Mormor? Det forklarer Paris-forbindelsen, i det minste. Jeg høres fullstendig britisk ut, men jeg har to pass. Mormor er så fransk som det går an å få blitt. Hun er en av disse parisiske kvinnene jeg nevnte, med en umulig midje og et avslappet forhold til tid. Da jeg som tenåring vokste opp i London, pleide jeg å kikke på regnet utenfor vinduet og forestille meg den parisiske versjonen av meg selv spaserende langs Venstre bredd. Den franske Olivia skulle ha nippet til en café au lait og snakket om eksistensialisme mens hun stadig forelsket seg og malte overveldende akvareller om kvelden. Mine idealiserte franske menn var så mye mer sjarmerende enn de kvisete Kev-ene og Mike-ene og Andy-ene med tannregulering på Oaks Park High School. Fantasien trumfet lett biologitimene og obligatoriske korøvelser. «Kan du beskrive kvinnen?» spør jeg. «Slank, middels høy, grått hår i en hestehale, en japanskinspirert jakke av noe slag. Det kan hende jeg tar feil med hensyn til det siste.» Jeg sukker. Da er vi i gang. Det har omsider skjedd. Dette er den samtalen enhver slektning frykter mest. Mormor har ikke vært frisk på lenge, men jeg har lukket øynene for hvor redusert hun egentlig har vært. Å skulle oppdra en seksåring med skofobi er hardt nok. Å skulle sjonglere dette og en nittiseksåring som ikke husker noe, er snarveien til et hjerteinfarkt. Jeg skulle ønske jeg hadde noen rundt meg som kunne bistå. Men Kyle har Den nye
68003 Sophie – s. 13
11.12.2025 08:13
kjæresten sin, og mor døde da jeg var i tenårene. Det er bare meg. «Det høres ut som mormor», sier jeg. «Men hun heter ikke Sophie Leclerc.» «Unnskyld meg?» «Mormoren min heter ikke Sophie Leclerc. Hun heter Josephine. Josephine Benoit.» Jeg sier det vanligvis ikke på den måten. Dette er nemlig det eneste ved meg som er berømt. Og jeg elsker det i all hemmelighet. Det hadde ikke så mye å si på skolen, ettersom mormor var kunstmaler, ikke midtløper på Manchester United eller semifinalist på X Factor. Men å være barnebarnet til en av verdens beste portrettkunstnere har sine fordeler. Det er fremdeles stille i den andre enden, som om mannen ser på den forvirrede gamle damen i et nytt lys. «Akkurat som maleren?» spør han. «Kunstneren som har malt portrettet som henger i lobbyen på Lutetia? Portrettet mormoren din sitter under akkurat nå?» Da er vi i gang. Mormors mest kjente portrett har vært en hovedattraksjon i inngangspartiet til Lutetia siden 1960årene. Hun har malt andre portretter også, alle fra krigen, men det var dette som ble kjent. Gjestene går gjennom svingdørene og får se et av de mest kjente parisiske portrettene fra krigen. Det henger til venstre for resepsjonen, og turistene lar seg gjerne avfotografere foran det. De vet antakeligvis ikke hvem som har malt det, eller hva det handler om. Men det har blitt en greie. Nylig har det fått nytt liv på TikTok. En gang prøvde jeg å forklare for mormor hva det betydde å «gå viralt». «Ja. Eller egentlig ikke ‘akkurat som maleren’. Hun er maleren. Og hun heter definitivt Josephine, ikke Sophie.» «Beklager. Hun sa til meg at hun het Sophie. Så sa hun at jeg måtte ringe dette nummeret og snakke med dr. Olivia Finn.» «Jeg forstår.» Jeg forstår det faktisk. Selv de som ikke vet noe om kunst, vet én ting om mormor: Hun liker seg best for seg selv. Hun 14
68003 Sophie – s. 14
11.12.2025 08:13
er kjent for ikke å ville være kjent. Mormors tilbakeholdenhet skulle bli hennes beste salgsargument. Bare jeg og mor vet hvem mormor egentlig er. Resten av verden må gjette. «Kan du komme og hente mormoren din?» «Som sagt befinner jeg meg i London for øyeblikket», sier jeg. «Jeg kjører sønnen min til skolen.» «Hun kan ikke sitte her i lobbyen, selv om hun sitter under sitt eget bilde.» Nå er jeg i full dr. Finn-modus. En av fordelene ved jobben min som psykoterapeut er å legge godt merke til hva andre sier. Jeg prøver å huske nøyaktig hva det var han sa. Jeg ringer fra Hotell Lutetia i Paris. Han sa ikke at han jobbet ved hotellet, eller at han ringte fra resepsjonen. Jeg bare antok det. «Jobber du ved hotellet?» «Nei», sier mannen. «Jeg er førstebetjent Vidal. Jeg jobber for Paris-avdelingen av DNPJ, altså Direction National de la Police Judiciaire.» Dette høres ikke bra ut, langsomt går det opp for meg hvor alvorlig det kan bli. Mormor har åpenbart blitt forvirret, et eller annet sted mellom kunsten og livet sitt. Det er som når et barn på sin første overnatting prøver å finne veien hjem igjen. «Hvorfor er politiet involvert?» «Det kommer vi til.» «Mormor bor i en leilighet omtrent ti minutter unna Lutetia. Pleieren hennes kommer inn klokka sju hver morgen for å passe på henne.» «Hun har kanskje venner her i Paris som kan komme og hente henne?» Nei, skal jeg til å si. Eremitter har ikke venner. De har bare slektninger, og jeg er den eneste som er igjen. Jeg har til og med vurdert å flytte til Paris noen ganger, men mormor liker sin uavhengighet. Hun hater folk som steller og stuller rundt henne. Og hver gang døgnkontinuerlig omsorg blir foreslått, setter hun øynene i vedkommende. «Vennene hennes er enten gamle eller døde.» «Altså blir det opp til deg.» 15
68003 Sophie – s. 15
11.12.2025 08:13
Innerst inne vet jeg at jeg kommer til å dra til Paris i dag for å rydde opp i dette. Det er alltid det kvinner ender opp med å gjøre for eldre slektninger, ikke sant? Jeg trodde slutten av trettiårene skulle handle om å bake bursdagskaker og åpne vidunderlig dyre flasker vin mens jeg skuet utover det nydelige hageanlegget mitt. Jeg skulle sitte ute på den plettfrie terrassen min sammen med gamle venner og sjarmerende nye naboer, og vi skulle spise måltider i det fri. «La meg se hva jeg kan gjøre. Kan hotellet passe på henne til jeg kommer?» «Jeg skal høre med dem.» «Takk skal du ha.» Jeg ser på klokka og innser at TJ allerede er for sent ute. Morgensamlingen begynner snart, og en av lærerne står ved porten med en skriveplate. Ikke nok med at de skremmer TJ, de lærerne der skremmer vannet av meg også. Jeg kan fortelle dem at min kunstnermormor er dement, og at det er den egentlige grunnen til at jeg er forsinket. Men jeg er ikke så sikker på at de kommer til å tro på meg. «Hva skulle mormor på hotellet?» spør jeg. «Hvorfor kom hun dit?» «Det er akkurat det som gjør dette så komplisert», sier han. «Det viser seg at hun gjerne vil tilstå en forbrytelse.»
68003 Sophie – s. 16
11.12.2025 08:13
3 OLIVIA
Jeg er fremdeles lamslått over denne siste uttalelsen, men førstebetjent Vidal gir meg ikke anledning til å stille noen oppfølgingsspørsmål. Jeg liker virkelig ikke dette. Det føles som om fortiden er i ferd med å åpne seg. «Hvor gammel er mormoren din?» spør han. Jeg skal til å si at man aldri skal spørre om en dames alder. Men jeg føler ikke for å spøke nå. Mormor tilhører den generasjonen som gjerne løy på alderen, trakk fra noen år eller la til noen år, alt etter som. Men hun påstår at hun er nittiseks. «Hun er i nittiårene», sier jeg diplomatisk. «Så hun var voksen mot slutten av andre verdenskrig?» Det er ikke noe jeg trenger å regne på. Førstebetjent Vidal kjenner åpenbart til mormors navn, men han vet ingenting om kunsten hennes. Mormor er kjent for maleriene av det okkuperte Paris, av det helvetet Frankrike gikk gjennom under krigen. Jeg vet ikke om hun noensinne har prøvd å male noe annet, men hun kan ikke ha lyktes med det. «Sånn cirka.» «Ifølge hotelldirektøren påsto mormoren din at hun heter Sophie Leclerc, og så forlangte hun å få tilgang til rom 11.» «Mormor har slitt med hukommelsen en stund nå. Hun må helt åpenbart ha blitt forvirret. Svært forvirret, høres det ut til. Hun blander malerier og det virkelige liv.» «Er det en formell diagnose?» Det er her det blir mer trøblete. «Hun hater leger, hater
68003 Sophie – s. 17
11.12.2025 08:13
å bli tatt prøve av. Hun har alltid sagt at hun ikke ønsker å vite hva som er galt med henne. Men hun har ikke vært frisk på mange år.» Ingen av oss våger å uttale D-ordet. Det hviler en forbannelse over det, akkurat som med K-ordet. Det er alltid lettere å si at noen er «glemsk» eller har «dårlig hukommelse». Hukommelse er jobben min, men selv jeg har mine hemninger. «Du har ennå ikke fortalt meg hva som har skjedd.» Førstebetjent Vidal hoster. «For omtrent en time siden kom mormoren din inn i lobbyen her på Hotell Lutetia. Hun sa at hun het Sophie Leclerc. Og så kom hun med en tilståelse.» Jeg stopper omsider utenfor skolen. Den ligger like ved Oaks Park High School, den samme som jeg gikk på. TJ har ryggsekken sin på kneet, og jeg lener meg mot ham og gir ham en klossete klem og hvisker at han skal løpe til morgensamlingen. En bølge av dårlig samvittighet skyller gjennom meg, for at jeg ikke har fått ham hit i tide, og jeg lurer på om jeg er mer lik moren min enn jeg innser. Hun sa at det å komme for sent var hennes måte å protestere mot kapitalismen og det militærindustrielle komplekset på. Hun sa det samme for å få meg til å bære ut søppelet. Jeg vender oppmerksomheten mot telefonsamtalen igjen. Har mormor tilstått en forbrytelse? Hun er mye, mormoren min, men hun er ingen forbryter. Hun er alltid ganske fornuftig, selv om hun er kunstner. Men førstebetjenter i det franske politiet ringer meg ikke på grunn av butikktyveri eller fordi gamle mennesker har stukket innom for en tissepause. Dette føles mer truende. «Hvilken forbrytelse er det hun har tilstått?» spør jeg. Stemmen er rolig, men illevarslende. Det skremmer meg. «Mord», sier han til slutt.
68003 Sophie – s. 18
11.12.2025 08:13
4 MYLES
Han hører telefonen ringe, selv om han sover. Myles håper at det bare er en drøm. Han strekker seg etter telefonen, åpner den. Vær så snill, ikke i dag. «Myles Forsyth.» Nei, det er definitivt ikke en drøm. Det er sjefen hans, og han høres ut som han allerede er på sin andre espresso, etter en intens treningsøkt mens han lærte seg grunnleggende japansk. «Myles, jeg har en saftig, liten godbit til deg. Beklager at jeg forstyrrer deg i frokosten, men jeg vet at du gjerne vil høre dette.» Myles ser på klokken. Det var ikke engang meningen at han skulle jobbe i dag. Det er ureglementert, uplanlagt, spontant – alle ordene Myles hater. Men det er blitt en del av jobben nå som han leder Storbritannias og Frankrikes felles innsats i forbindelse med Ingrid Fox’ dødsfall. Han driver i det minste ikke med alt det andre utenomfaglige arbeidet i tillegg, slik som i fjor. Én jobb er mer enn nok i disse dager. «God morgen, sjef, hva skjer?» Han hadde tatt seg en fridag. Reiseruten er sjekket og dobbeltsjekket. Myles klarte så vidt å avstå fra å skrive den ut og laminere den. For han elsker orden. Verden elsker kaos. Hvorfor kan ikke andre mennesker være mer sånn som ham? «Førstebetjent Vidal fra DNPJ ringte meg akkurat», sier sjefen hans. «Han tror at det kan ha skjedd en utvikling
68003 Sophie – s. 19
11.12.2025 08:13