Imorgeneraltmørkt
Nårhistorienslutter
SigbjørnMostue
Imorgeneraltmørkt
Nårhistorienslutter
ISBN978-82-02-52449-4
1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:Superultraplus Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016 Satti9.85/14pkt.SabonogtryktpåEnsoluxcream80g/1,6.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Idedagenekommermenneskenetilåsøkedøden,menikke finneden.Deskallengteetteråfådø,mendødenskalflykte fradem.
Johannes’åpenbaring,9,6
Prolog
Endelighørerjegdet:denvidunderligelydenavskudd!Oger detikkenoensomskriker?Detsitrerimeg.Jeggårforteregjennomgatene,villøpe,menklarerdetikke.Beinamineharikke krefter.Jegharværttørstsålenge.Ogforferdeligsulten.Det knurrerimagen,mendetfinnesingenmatlenger.
Menlengselensomvekkesimegvedlydenavskrikene, overskyggertilogmedsulten.Jegstønneravnytelse.Ensvak stemmeforsøkeråadvaremeg.Jegoverhørerden.Lystenvinneroveralt.
Detåpnersegengressletteforanmeg.Lydenblirsterkere. Noenbrøler.
Dererde!Enlitenflokkmedrasende,slikjegselvvaren gang.Dekommerstormendenedbakken.Rundtmegerdet fleresommeg–lengtere,somgårviljeløstmotskrikenefrade ungemenneskenesomprøveråforsvareseg.
Jegnøler.Deternoeimegsomvilfram:korte,flyktigebilder fraenannentid.Daaltvarlystoggodt.Menså–sykdom.Som rammetheleverdenoggjordefolkgaleavraseri.Blod.Vold. Ilandetterland.Vivarredde.Verdengikkunder,trorjeg.
Såforsvinnerminnene.Ogsåomdegodetingene.Omnoe somblekaltfamilie,kjærlighet.Jegharopplevddetfør:Det lilleblaffetsomforsøkeråsmelteisenimeg,slukner.
Andretinghuskerjegbedre.Dendeiligefølelsennårjegfikk fattienav«deandre»,desomikkevarblittsmittetsliksom
megselv;nårjegbanketlivetutavdemmensdeskrekhøytog forsøkteåflykte.Detgjordemegbareendamerrasende.Og jeghuskerfortvilelsensomsletimegnårnoenslappunna.Som omnoeuendeligverdifulltglapputmellomfingrenemine.Nestensomenkjærlighetssorg.
Selvnoenifamilienmindreptejeg.Vardetungenmin?
Dervardetigjen–detlilleblaffet:Jegblesykselv.Først enforferdelighodepine.Deretterdetblinderaseriet,somaldri slapptaket.
Jo,jegdreptehenne.Slohenneistykkermotveggen.Detvar vondt.Menmestdeilig.
Endagsluknetraserietimeg.Ogjegbegynteåvandre.På letingetternoejegikkevisstehvavar.Mennåvetjegdet.
Jegstrekkerutarmene,gårmotderasendeogforsøkeråtiltrekkeoppmerksomhetenderes.Deharfunnetungdommene. Enguttliggerforvriddpåbakken.Hanerallerededød.Dehar kastetsegovereijente,påveitilåblikvinne.Såpenhuner. Enavderasendehartattgrepomdetlange,svartehårethennes.Hunskriker.Deternoenlengerbortesomroper:«Marlen, komdegunna!»
Jegvaklermotdem.Deterlikeførnå.Lengselenskaltaslutt.
Jeggripertakienarm.Denrasendesnursegmotmeg,ogbrølersåjegfårspyttethansiansiktet.
Etavblaffeneigjen:Detteerlivsfarlig!
Jegstopper.Forsøkerårygge.Såerhanovermeg.Han begynneråslå.
Jegsmiler.Deterover.
Endeligskaljegfåfred.
Kapittel1
Aureungen,tomånedertidligere
Olivershistorie:
Denådeløseskuddene.Flammeneogrøyken.Ogdejævlige lydenefradesperatemenneskersomslossforlivet.Jegorka ikkemer.Prøvdeåstengealtute,mensjegholdtarmenerundt megselvsomomdevarenmurjegkunnegjemmemegbak.
Bråttbledetstille.Ogdetvarnestenverre.Jegstoakkurat dergrusveiensluttaogstienbegynteåslyngeseginniskogen. Denvarknaptsynlig,nestenovergroddavgressoglyng.Ingen bruktedenlenger.Detvaringenmenneskerigjentilåbruke den.
Jegskalv,trosssommervarmenoghetebølgenefraskogbrannensomblefraktamedvindenogbrantmothudenselvom flammenevarflerehundremeterunna.Derildennåherja haddeleirenvårligget:eitryggøyienverdenoversvømtavforrykte,dervihaddeoverlevdihemmelighet.Enstundhaddevi faktiskhattdetganskegreit:haddebada,fiska,kostossisola. Såhaddevikøddadettilforossselv.Ognåmåtteviflyktefra øyavår.Tilbaketildensjukeverdenen.
Jegkikkamegoverskulderen.Pådetmestehaddevinesten værtlikemangesomenskoleklasse.Mendehaddedødd,den eneetterdenandre.Ogennåvardetikkeover.Shamimsatt påhuknedevedvannkantenoggjemtehodetihendene.Toav ungenehennesvarfortsattinneiskogen:Khadaffiogdenfor-
ryktesøsterenSanaa.VedsidenavShamimsattlilleHassanog strøkmorentrøstendepåarmen.Hunlaikkemerketilham.
Guttensåensomogfortaptut.Jegfikkvondtavham.Jegvisste godthvordandetvaråfølesegaleinesammenmedandre.Det ersomenglødimagensomlangsomtbrennerenoppinnenfra.
Jegsåinnmotskogenigjen.Pappahaddeløpttilbake,inn motbrannen,foråreddedemsomvarigjen.Ogsåkomdisse skrikene…Noegrusomthaddeskjeddderinne.Jegvilleikke fiksedethvispappavardød.Dakomjegtilåtamedmeggeværetinniskogenoggimegselvetskudditinningen.
InnefrabaksetetiSUV-envårgurglaoghostadet.Brage sleitirøykenfrabrannen,somomhanikkehaddenokmed åkjempeforåbeholdelivetetteratEdhaddeskuttham.Vi haddeholdtpååmistebestekameratenminsåmangeganger atjegavogtilbaomathanskulleslippeflerelidelser.Kristin, morenhans,stakkuthodet.HunvinkapåMelissa,somløptil såfortdenstorekroppenhennesklarte.Sammenbegyntedeå styremedetellerannet.Martestoutaforbilenmedfoldahenderforandetfortvilteansiktet.DentaprelillesøsterentilBrage veikaldrifrabrorensside.Kanskjedethjalp.Bragegaialle fallikkeopp,trossetrifleskuddsomhaddegåtttversgjennom brystetpåham.
Bestekamerat.Jegkikkanedpåskoenemine. Jeg sånokpå Bragesomdenbestekompisenjeghadde,menvisstegodtat verkenhanellernoenandreigjengenhaddebetraktamegsom noeannetennetvedheng.Ensomklortesegfastideandre, mensomingenegentligbryddesegom.Alleoversåmeg,ingen tokdetjegsa,påalvor,hvisdeidetheletatthørteetter.Når vispiltefotball,varjegimidlertidgreiåha.Somnårjegspilte framferdigskårapasningertilKhadaffi,somkunneputteinn målsomselvenungevillehagreid.Hanfikkallrosen.Jeg
fikkkanskjeetklapppåskulderen.Menaldri– aldri –vardet noensomkompåbesøkhjemtilmeg.Hvorfordetvarblitt slik,anerjegikke.Menjeglotsomingenting,ogdrohjemtil kameratenemineselvomdeikkegreideåskjuledetoppgitte uttrykketnårdelukkaoppdøraogsåhvemdetvarsomringte på.
Jeghevablikket.Stirrainnmotskogenigjen.
Pappasahanvargladimeg.Bendik,offiseren,denusårlige. Hanvardenenestesomkunnefåosslevendegjennommarerittetvihaddehavnaoppi.Altpågrunnavenforbannaparasitt:MTG, mutertToxoplasmagondii,somkrøpoppihjernen tilfolkoggjordehelemenneskehetengærneogvoldelige.Selv pappahaddeholdtpååblidreptavsmittede,demvikalte forrykte.Mendetskullevisstmertilennetknuststrupehodefor åtaknekkenpåham.
Sånnkomjegaldritilåbli:sterk,usårlig;lederensomalle andresåopptil.Hansaaldrinoe,menjegvarsikkerpå atpappainnerstinneforaktamegforatjegikkevarsom ham.
Endeligfikkjegøyepånoenbevegelsergjennombladverket. Jegholdtpusten.DetvarMarlensomkom,ogdetførstejegla merketil,varhvorblodighunvar.Detvarsomomhunhadde tattpåsegetrustrødtforkle.Noenharforsøktåskjærestrupenoverpåhenne,tenktejegogkjenteatdetprikkaekkelt ifingertuppene.Menutframåtenhungikkpå,lettogspenstig,skjøntejegatblodetmåttekommefranoenandre.Blikketfradeisgråøynenehennesvarhardtogstolt.Detlange, svartehåretfikkhennetilålikneenindianer–sterke,mystiske, smarteMarlen,ogsåpenatdetgjordevondtimagenåviteat hunaldrivilleblikjærestenmin.
Jegtoketskritttilsidedamorenhenneskomstormende forbimeg.
–ÅMarlen,jegharværtsåreddfordeg!Hvorvardu?Jeg harroptoglett…Men,herregud,hvaharskjedd–duervel ikkeskadet?
–Slappav,mamma.Deterbramedmeg.Marlenristaav segCecilieogsattesegpåhukvedbekken.Hunkastaetraskt blikkmotShamimogHassanførhunbegynteåvaskeansiktet oghendene.–Jegtrengernyeklær.Harvinoesånt?
Ceciliebleførstbareståendeogsepådatterensin,mens hunselvtørkaborttårenefrakinna.Detvarsomomhunikke kjenteigjenMarlen.Jegskjøntehennegodt.Marlenvirkahard somstein,ogdeellerssåmykeogkurvedeleppenevarsmale somenstrek.Detvardefinitivtnoegrusomtsomhaddeskjedd derinne.
–Jegskalsjekke,samorenknapthørligoggikkmotbilene.
Jegrevblikketbortfradem,foridetsammekomenmager mannifilleteklærutavskogen.Denskallaissenglinsaav svette,ogskjeggetvoksteviltsompåenskipbruddensom haddeoverlevdlengepåenødeøy.Pappavarenskyggeavseg selv,ogiøynenehanskunnejegleseatdetrasteentornadoav følelser.
–Pappa,hvaerdetsomhar…Jegtidde,forinesteøyeblikk fikkjegfikkøyepåendaenskikkelsepåstien.Jegpustaletta ut.Khadaffihaddeogsåoverlevdflammene.
Jegskulletilåropetilham,dajegskjønteatjegtokfeil.Den somkom,varbådehøyereoghaddeenheltannenhårfargeenn Khadaffi.Hvemkunnedetvære?Engutt–mendetvaringen andregutterigjenblantossbortsettfraBrageogmeg.Oglille Hassan,da.
Såskjøntejegdet.Jegbegynteårygge,helttilleggenemine traffstøtfangerenpåbilenvår.Jegfamlamedhendenebakmeg oglukkanevenrundtskjeftetpågeværet,somjeghaddelagtfra megoppåpanseret.Densomkomsubbende,medsenkablikk
somomettonnmeddårligsamvittighetlåpåskuldrenehans, varEd.
–Bareskyt,Oliver.Hanerikkeverdtendritt.
Vardetjegsomtenktehøyt?EllervardetMarlensomsadet? Uansettdrojegtilmegriflaogløftadenmotkinnet.Eddansa påkryssogtversforansiktekornet.Jegblunka.Prøvdeåroede hamrendehjerteslagene.Pekefingerenminkrummasegrundt avtrekkeren.
–Oliver,leggfradegvåpenet!
–HanprøvdeådrepeBrage,pappa!
–Jegvetdet.
–Hanfortjenerikkeåleve!
–Determuligatduharrettidet,menduskaluansettikke halivethanspåsamvittigheten.Vikanikkebareskytehverandreetteregetforgodtbefinnende.Vimåholdepådetlillevi harigjenavmoralogsivilisasjon!
Pappakomheltborttilmeg.Roligløftahanhånda,skjøvrifleløpettilsideogtokkontrollovervåpenet.
Jegbøydenakkeniskam.Jegvarenvits.Ikkerartatingen villehamegsombestevenn.
Jegsnuddemegbort,ogfikkøyekontaktmedMarlen.Hun sattfortsattvedbekkenogbetraktaopptrinnet.Dablikkene våremøttes,smiltehunmedhalvemunnenognikkaknaptsynlig.Jegrødmaumiddelbart,selvomjegikkeheltskjøntehva hunmente.
–Hvaerdetsomskjerher?Pappahaddelagtgeværetibilen ogkikkainnibaksetet.
–Bragefikkethosteanfall,svarteKristin.–Kanvikomme ossbortherfra,trordu?Hantålerikkeallrøyken.Erallekommetfraleiren?
–Allesomlever,iallefall.Ogja–vidrarsåfortsommulig. Papparettasegopp,stramiansiktetsomomhanhaddepåseg
eimaske,oggjordeenraskopptelling.–Vierellevepersoner ogharfirebiler.Determerennnok.Deterkanskjeverremed stødigesjåfører…Handrosegiskjeggetogveidehverogen avossmedblikket.
BråttreisteShamimseg.Blodethaddeforlattansiktethennes.Hunsloutmedarmeneogbleståendesometkorsmed brannenpådenandresidenavvannetibakgrunnen:–Hvor erbarnamine?Khadaffiog…Huntrakkpusten.–OgSanaa. Hvorerde?
NåvardetpappaogMarlensomvekslaetrasktblikk.Jeg rettamegopp,forberedtpådårligenyheter.Nå–nåskullevi fåhøredet.
–Jegerleifordet,Shamim.Sanaafikktakikniventil Khadaffi,saMarlenuttrykksløst.–BådeSashaogjegprøvde åreddeham,menSashabledrept,og…Marlenmåttetaen pause.Jegsåformegdensværeschæferen.AtSanaa,dentynne flisaaveijente,kunnedrepeeidiger,rasendebikkje,fortaltelitt omhvorfarligedeforryktevar.Khadaffihaddeværtenidiot somtroddeathankunnetavarepåsøsterenetterathunble smitta.
–Sågikkhunløspåmeg,avsluttaMarlen.Hunstraktehendenenedmotbekkenigjenogskylteunderarmene.Detutvanna blodetrantnedfrademsomtynnbringebærsaft.Jegskjøntenå hvordetkomfra,ogsvelgetkvalmen.
–Erdedøde–beggeto?Spørsmåletvarnestenumuligå høre.MarlenmåttelikevelhaforståtthvaShamimspurteom, forhunnikkakort.Tørkasegoggikkmotbilene,somomde kunnebeskyttehennemotdensmertensomlysteutavøynene tilShamim.
–Førstmannenmin–såbarnamine.Shamimholdtsegfor brystetogbøydesegframover,somomhunhaddesterkemagesmerter.–Jegharmistetalt!roptehun.–Jegharikkenoeå
leveforlenger!Værsåsnill,gimegetvåpen,jegklarerikke mer!
Hassangikkborttilmorenogklemtekroppenmotlårethennes,menShamimlafortsattikkemerketilham.FraøyekrokensåjegMelissakommemotdem.Hunsattesegpåhukog omfavnetbegge.ShamimklamretsegtilMelissaogbegynteå hulke.
–Duerikkedenenestesomharmistetnoen,sapappalavt ogsvelget.–Allestårvitilbakemedensvartsorgåbærepå. DuharfortsattHassan.Tavarepåham.Viskalhjelpedeg.Vi skaltavarepåhverandre,sahanhøytsåalleskullehøreham. –Deteringentingannetsombetyrnoenå.Vierenflokk.Vier enfamilie!Ogifamilierpassermanpåhverandre,uansetthva somskjer.
Hanlahåndasipåskulderenmin.Denføltestungsomstein. Han kunnekanskjepassepåmeg,mensjegvarubrukelig,som ikkeklarteåhevnekompisenminengang.Jegskultebortpå Ed.Hanhaddesattsegpåenstubbelittunnaossandre.Skulle vivirkelighamedossham?
SomomMarlenhaddelesttankenemine,sahunhøyt:–Og hvamedhandrittsekkenderborte?Erhanendelav familien også,Bendik?
Håndatilpappaforsvantfraskulderenmin.
–Detvaretuhell!roptedetfraskogkanten.Edhaddereist seg,tynnogskitten,oghanhaddeendesperatundertonei stemmendahanfortsatte:–VitroddeatBragevarblittsmitta!
Og du burdeiallefallholdekjeft,Marlen–søsteratilKhadaffi haddedreptdeghvisikkejeghaddedukkaopp!saEdmenshan nikkamotskogen.–Menhvavartakken?Jo,atdufløypåmeg medenkniv!Gærnefitte…
–Nåroerviossned,sapappamyndig.–Visetterenstrek overaltsomharskjedd.Iallefallforeløpig.Vimåsefram-
over.Ogjobbesammensometlag.Harviikkefåttnoktragiske eksemplerpåhvasomskjernårvikrangler?Skalendafleredø førviinnseratvimådraisammeretning?Helsikeheller,jeg begynneråblileidereallesammen!Hansattesegibilenog slengteigjendøraetterseg.
Baresmellogknitringfraflammenesomåtsegfratretiltre, brøtstillhetensomsenkasegmellomoss.Ildenslikkagrådig oppmotdengråhimmelen.
Verdenståribrann,tenktejeg.Ogvieromringaavflammene.
Kapittel2
Brageshistorie:
Veienvarhumpete,ogdekonstantestøtenefradekkenesendte lynavsmertegjennombrystetmitt.Detføltessomomnoenrev megoppinnvendig.Samtidigvardetsomomsmertenvekket megfraenlangsøvn.Jegforsøkteåbevegepåhøyrearmenfor åfinneenbedrestilling,mendenvarheltdød.Detbegynteå gåoppformegatjegkanskjemåttelevemedenlamarmrestenavlivet.Tankengjordemegnummenogkald.
–Hvorforkjørervi?hvisketjeg.–Mamma,hvaskjer?
Hunsåmedfølendenedpåmegogstrøkmegoverhåret: –Skogbrann.Leirplassenbletattavflammene.Vimåfinneet annetstedåvære.
Jeghusketdetnå:røykensomsvedilungene,ogatjegvakletgjennomskogenstøttetoppavmammaogMelissa.Mendet varnoemer:Dehaddesnakketlavtsammenomnoe,utenå henvendesegtilmeg,somomjegvarblittenlitenungefordi jegvarskadet.Jo,forrykte!Dethaddekommetforrykteoppe iskogen.Tilleirenvår.
–Erallesammenmed?
Jegkikketopppåmamma.Hunsnuddesegmotvinduetog stirretmotdenflimrendeveggenavgrantrærsomvipasserte: –Ikkealle,Brage.MenduogMarteerher.Deterdetviktigste.
Jegskjønteavsvaretatnoefryktelighaddeskjedd.
–Mamma…?
–Khadaffierdau,komdetnådeløstfrapassasjersetetforan. Oliverlasjeldennoeimellom.Mammasendtehamethardt blikk,menOliversattmedryggentilogfikkdetikkemedseg. –Sivertogdemogså,fortsattehan.–OgFrida.Deterbaredu ogjegigjenfragjengen,Brage.Ja,ogMarlen,da,menhuner liksomikke…
Frida.Khadaffi.OgSivert.Borte,somomnoenhaddestrøketovernavnetderesmedenfeit,svarttusj.Jegladenfriske armenoveransiktet.Mentårenekomikke.Kanskjedeerbrukt opp,tenktejeg.Kanskjeerdetengrenseforhvaetmenneske kantainnoversegavsorg.Atmanetterhvertblirsomgranitt innvendig.Hardogkald.Utenfølelser.Hvaendervioppsom da?
Jegynketmegdavikjørteovernokenhump.
–Beklager,komdetfraBendik.–Ingenharvedlikeholdt grusveienhersidenifjor.Denersometvaskebrett.
–Detgårbra,sajegsåsvaktathanneppehørtedet.Smerten varlammende,menhjertetjobbetpåhøygir.Jegbleheltutslitt avdet,somomjegkonstantpressetkroppenmotyttergrensa. Snartgledjeginniendøs,mensjegvagthørteatmammaog Bendikdiskuterteatdetikkevarsålettåfinneetvannsomlå gunstigtilmedtankepåvindretningenogbrannen.
–Kanviikkedrautavskogen,mamma?Værsåsnill!
DetvarMarte.Hunsattmedbeinamineoverlårene.Hun haddealltidværtdernårjegvåknet.Denlillejentajeghadde vokstoppsammenmed,variferdmedåbliborte.Noeannet variferdmedågroframihenne.Noealvorligoghardt.Ogjeg villeikkeathunskulleblisånn.
–HvorforlotduEdværemed?
Jegstivnet.Haddejeghørtriktig?Ellervardetbareenavde mange,vondedrømmene?
–Ikkenå,Oliver,svarteBendik.
–Hanerverdensstørstedritt.
–Hørteduikkehvajegsa?Ikkenå!
–Neivel.Unnskyld,da.Menhanfortjenereikulemellom øya.
Jegforsøkteåfinneenbedrestilling.Overkroppenminlåi fangettilmamma:–ErEdher?Stemmenminvarhes,menlikevelsterkereennpålenge.
–Ikketenkpådet.Mammagjordeetdårligforsøkpåå smile.
–Ikketenk?Jegsloborthåndasomkjærtegnetkinnetmitt.
–Hanskjøtmeg!Plaffamegrettnedsomomjegskullehavært etdyr!
–Detvardetjegsa,komdetfraOliver.–DetvarEdsom gjordedet,ikkefarenhans.
Bendikhvisketetellerannetsomjegikkefikkmedmeg.Jeg knyttetdenvenstrenevenogforsøkteåsettemegopp.Umiddelbartvarsmertenederigjen,sterkereennpålenge.Utrolighvaetliteblyprosjektilgjennombrystetkangjøremeden, tenktejeg.OgbegynteumiddelbartåspilleavscenendaEd trakkavrifla,hestesparketibrystet,myrvannetsomlukketseg overmeg.
–Slutt,Brage!Durisikereratsåretgåropp.
–Men…
–Ikkenoe«men».Altdetteskalvisnakkeomnårduerblitt bedre.Akkuratnåharduåliggeirooglakroppenhelesegselv. Dufåruansettikkegjortnoeverkenfraellertil.
Jeggaopp.Mammahaddeselvsagtrett,hunvartrossalt lege.Kroppenminvarsomenbedervakjøttfarse:blek,slapp, stinkendeogklartilåkastes.Skullejegkunnetaetoppgjør medEd,måttejegførstkommetilkrefterigjen.
Jegsåoppmotmamma.Deninnerstecentimeterenavhåret hennesvistemyegrått.Ansiktethaddefåttdyperynker.For
førsteganginnsåjegathunvariferdmedåbligammel.Athun engangkomtilådø.Hvisdaikkedeforryktefikktakihenne føralderdommen.Sjansenfordetvarstor.
Jegskjøvbortdeekletankene.
–Kommerjegtilåkunnebevegearmenigjen?Denerhelt lam.
–Detgårnokbra.Determangenerverogmusklersomer blittødelagt,bådeiryggenogibrystregionen,menkroppen klarersomregelåordneoppislikt.Duerung,vetdu,ogsterk. Detgårnokbra,gjentokhunogsmilteoppmuntrende.Jegså athunløy.Oghunsåatjegikketroddepåhenne.Såhunfortsatte:–Mendumåtrene.Hverdag.Væretålmodigoggradvis byggedegoppigjen.
–Jegskalhjelpedeg,Brage.
–Takk,Marte,hvisketjeg.Føltemegplutselighelttomfor krefter.Idetjeggledinnisøvnen,bestemtejegmegforatingen, noensinne,haddetrentsåmyeforåblifriskavenskadesom detjegkomtilågjøre!
Jegvåknetavatvistoppetvedetveiskille.Bendikgikkut. SnarthørtejegdenmalmfullestemmentilMelissa.Jegsmilte svakt.Tenktetilbaketildajegvarinneibyenpåegenhånd. Jeghaddereddethennefrakioskenderhunhaddegjemtseg,og hunhaddereddetmegdavifyltebensin.Etterpåvardetsom ometusynligbåndvarblittflettetmellomoss.
Enannen,ukjentstemmenåddeøretmitt.Jegvredpånakkenforåsehvemdetvar.Myehaddeskjeddmensjeglåskadet.Detvarsomomenbitavtidslinjamivarblittkliptut.
–Hvemerhunder?Jegnikketmoteidamesomstolikeved bilenvår.
–Cecilie,morentilMarlen,svartemammalavt.Jegkikket nysgjerrigutavruta.Hunvarikkespesieltlikdatteren.Cecilie
haddenøttefargethår,Marlenravnsvart.Oghunvirketnevøs ogunnvikende.SånnvarikkeMarlen.Langtderifra,selvom hunalltidforsøkteågjøresegusynligpåskolen.
–Hvasierde?
–Vent,såskaljeggåutoghøre.Mammareistesegforsiktig, lamegnedpåsetetogforlotbilen.Dørableståendeåpen,og dajegvredmeghelttilderhvorsmertennestentokoverhånd, klartejegåsedemallesammen.
–Vikandrainnoverdenneveien,menjegerreddforatvi fortvilhavneibrannretningenigjen.Bendikstirretmedsmale øynemottretoppenesomvaietforsiktigivinden.–Sålengedet blåserifravestsliksomnå,vilviværeilivsfareherinne.
–Deterkanskjepåtideåforlateskogen.Melissaskuttetseg somomnoekaldtstrøkoverryggenhennes.–Denharikkegitt ossnoegodt.
Bendiknikket:–Jegvarfraførstestunduenigiådrautivillmarka.
–Vilderetilbaketilbyen?Ceciliesperretoppøynene.–Er dereklaroverhvorilledeterderinne?Deteretinfernoder, medflokkeravforrykte.Husliggeriruiner,deterdødemenneskerogflueroveralt.Ogdesomikkeersmittet,erblittbarbarersomkuntenkerpåsegselv.
–Viskal ikke tilbyen!vardetnoensomropteinnefraenav deandrebilene.–Aldriilivet!
JeggjenkjentestemmentilMarlen.Detvarheltsprøttatikke baremamma,menogsåhun,haddedukketoppinneiskogen. Førstegangjegsåhenne,derhunsattpåhukinneiteltethvor jegvarblittlagt,troddejegatjegdrømte–atvivarpåenklasseturellernoe.Dethaddeværtsåfint,medSivert,Khadaffi, Oliver,ogselvsagtFrida.Mendetvaringendrøm.Ogdengode følelsenvarteikkelenge.Virkelighetensmareritthaddekommettrampende,revetossfrahverandre,spreddossmedvinden,
ogetterlattlikeneavdemjegsatteallerhøyestheriverden,hvis mansåbortframammaogMarte.
–Vitrengerikkeåreiseheltinn,saBendikhøytsåalleskulle høreham.–Deternokavhusiutkantenavskogen.Vikan finneetsomliggerstrategisktil,somerlettåforsvare.Derfra kanvidrapåtoktogskaffeossdetvitrenger.Vieretperfekt antall:noktilåutgjøreenkraftigildstyrke,menikkesåmange atdetblirforvanskeligåskaffemattilossalle.
Detgikkienbildør.Såentil.Folkbegynteåsamlesegrundt Bendik.Jegforsøkteåvrimegsåjegkunnesedembedre,men igjensattesmertenenstopperforprosjektet.
–Viharprøvddetogså,saCecilie.–Mendeforryktefant oss. Vi slappunna–såvidt.Detgjordeikkebesteforeldrenetil Ella.
–HvemerElla?hvisketjeg.
–Mammaogdemboddehosnoengamlefolkførdefantoss, svarteMartestille.–BesteforeldrenetilElla.Debletattavforrykte,menEllaoverlevde.
Fraleirenhaddejegetvagtminneomglimtaveiukjentjente littyngreennMarte.Såvardetaltsånoketbarnsomhadde mistetsinenærmeste.JegtenktepåSunnivaogdetforferdeligeøyeblikketdafarenbledreptavmorenhennes–våreegne naboer,deførsteofrenevikjente.Debleikkedesiste.Bråttså jegformegfatter’n,mentvangtankenebort.Ditvillejegikke.
Bendikslooppgittutmedarmene:–Ikkeiskogen,ikkei byen,ikkeiutkanten–hvormenerduatviskalgjøreavoss, da?Hanfikkikkenoesvar.–Greit,daforeslårjegfølgende: Dereblirigjenher,mensOliverogjegforetarenrekognosering nedeibygda.Hvisvifinneretegnetsted,kanviiallefalltilbringeennattellertodermensvitenkernærmereovermulighetenevåre.Uansettkommervitilbakehitoggirdererapport. Hvasierdere?
Noenmumletsammen.SålødstemmentilMelissa:–Jeg likerikkeatviskalsplitteoss.Likerdetikkeidetheletatt,selv omdetbareerforenkorttid.Påfilmererdetalltiddadefæle tingeneskjer.
Ceciliesalavt:–Marlen,synesdudetergreitomviblirmed?
Ellervilduventeheroppe?
Jeghørteikkesvaret.Tankeneminevandretigjen,tilbakei tid.Tilfatter’n.Hanhaddeiutgangspunktethattrett:Vikunne finthaoverlevduteiskogen–hvisdetbarehaddeværtoss,vi fireifamilien,ogvihaddetattmedallmatenogutstyretsom fatter’nhaddesamlet.Atviukritisktokmedalledeandre,bare fordivikjentedemfrafør,haddevistsegåværeengrovfeilvurdering.Jeghaddebittertfåtterfareatnårmenneskermøtes, oppstårenmaktkamp,hvortapernekunneoppleveåmiste alt. Vimåtteikkeblitapere!
–SitildematMelissaharrett,sajegtilMarte.
–Hva?
–Vimåholdesammen.Vikanikkerisikereåmistenoen.Gå utogsidet,Marte.
Hunnikketusikkert,løftetbeinamineforsiktigslikathun kunnekommesegutavbilen,oggikkut.Marteturteimidlertid ikkeåsinoehøytiplenum,mengikkistedenborttilmamma, sombøydesegnedmothenne.
–Ja,enig,svartemammalavt.Hunskulletilågripeordet, menmorentilMarlenkomhenneiforkjøpet.
–Vivetomettrygtsted,sahunkort.Alletiddeogstirretpå henne.Ceciliesnuddesegmotmamma,somomhunegentlig snakketkuntilhenne.–DuhuskeratMarlenogjegsnakket omenfjellhallsomvarblittavsatttilforskereogfarmasøyter avmyndighetene?Atdetvarmeningenatnoenavossskulledra ditogforsøkeåfinneenmedisinnårutbruddetvaretfaktum? Mammanikketlangsomt.
–Marlenhadderettheletiden.Deterditvimådra,saCecilieinnstendig.
–Glemdet,mamma.Marlendukketoppisynsfeltetmitt. Detvargodtåsehenne.Etminnefradentidendaaltvarnormalt.
–Hvorfordet?
–Aldriomjeglarmegsperreinneigjen!Detfikserjegrettog slettikke.Jegkommertilåfåklaus.
Detvarikkebarenoehunsa.Fryktenlåtjuktutenpåhenne, utenatjegantehvorfor.Mennoesamegatdetmammaog Marlenogdemhaddeopplevdpåveienopptilskogen,måtte haværtminstlikejævligsomdetviandrehaddeværtmedpå.
–Hvorliggerdennefjellhallen,da?Bendikhaddetattetsteg fram.Hanstrøksegoverskjegget.Jegkjentehamsåpassgodt nåatjegkunneseathantenktepånoe.
–PåSkedsmo,svarteCecilie.–MennårMarlensierathun ikkeklarerdet,måvinestenhørepåhenne.
Hunløy.OgblikkethunogBendikvekslet,fortaltemegat detenktedensammetanken.
–DeterlangttilSkedsmoherfra,sahan.–Enlivsfarligturi våredager.Menpålengresiktkanvihadetsommål.Imellomtidenmåvifinneetstedvikanvære,slikatvifårbyggetoss opp,bådefysiskogmaterielt.
Cecilienikketlangsomt,ogjeglamerketilatogsåmamma haddefåttettankefulltuttrykkiansiktet.Imensvarsmertene blittsåsterkeatjegvarnødttilåleggemegned.Defikkbare bestemme.Jegorketikkeåmenenoeverkenfraellertil.
Etterenkortdiskusjonbledederuteenigeomågibygda ensjanse.Bendikkominnibilenigjenognikkettilmegmed etoppmuntrendesmil,førhantrakkframgeværet.Medvante bevegelsersjekkethanatriflahaddefulltmagasin,ladetmellomsegogOliver,ogstartet.
SålengeviharBendikpålaget,harviensjanse,tenktejeg. Snartbegyntebilenåskumpeigjen,ogjegstålsattemegfor torturensomventet.
Enstundetterbleunderlagetbråttetheltannet.Jegskjønte atvivarkommetutpåasfalten.Smerteneavtok.
Jegpustetlettetut.Menhjertethamretfortsattliketungt.Et nyttbladvariferdmedåblivendtilivetvårt.