Forord 9
Innhold
1: Innledning. Hva er rase? 13
Rase som sosial konstruksjon 15
Rase – en vitenskapshistorie 17
Hva er rasisme? 19
Hva er rase? 22
2: Menneskeheten fargekodes 25
Kolonialisme, slavehandel og rase 26
Menneskehetens yttergrenser 33
Mørk hud som vitenskapelig problemstilling 38
Carl von Linnés inndeling av menneskeheten 41
Debattene om menneskehetens naturhistorie 43
Johan Friedrich Blumenbach og rasebegrepet 45
Immanuel Kants rasebegrep 49
Opplysningstidas rasetenkning 54
3: Den langskallede germanske rasen 57
Kraniologisk rasevitenskap 59
Amerikansk etnologi og slaveri 64
Den monogenistiske etnologien i England 69
Den germanske langskallens skandinaviske opphav 71
Kefalindeksen og hjernen 75
De germanske langskallenes suksess 76
Den germanske rase og norsk nasjonalisme 81
Norske versus danske nasjonale fortellinger 83
Rase og norsk nasjonalitet 85
Den norske historiske skolens fall 88
Nasjon og evolusjon 94
4: Menneskehetens psykiske enhet og rasenes evolusjon 99
Evolusjon og rase 99
«Menneskehetens psykiske enhet» og rasenes evolusjon 104
Paris som antropologiens hovedstad 106
Antropologien i samfunnet: klasse, kjønn og kolonialisme 110
«Racekranier» ved det norske universitetet 112
«Vikingtypen» og nordmennenes rasehistorie 117
Militærmedisinsk raseforskning 119
Antropososiologien og den blonde langskallede eliterasen 124
Den germanske eliterasens inntog i tysk antropologi 127
Den arisk-germanske rasens opphav i Skandinavia 129
Nordmennenes ariske raseopphav 131
Kontroversen om den blonde kortskallen 134
Antropososiologiens gjennomslag i norsk vitenskap 135
5: Norskhetens grenser ca. 1900 137
«Norsk folkepsykologi» og nasjonens identitet 138
Var den norske nasjonen en rasemessig definert enhet? 143
Samene som objekt for etnografisk nysgjerrighet 145
En lavtstående kultur eller en lavtstående rase? 148
Hvem kom først? 151
Den samiske jernalderen 154
Forhistoriens politiske implikasjoner 155
«Arktisk kultur» og menneskehetens psykiske enhet 157
Rase og nasjon 158
6: Genetikken og drømmen om raseforbedring 161
Eugenikk og rasehygiene som anvendt vitenskap 163
Rasebegrepet reformuleres i tråd med Mendels arvelære 166
Det mendelske rasebegrepet og ideen om opprinnelig raserenhet 170
Raseforskningen og genetikkens institusjonalisering 175
USA: Et foregangsland for eugenikk og rasetenkning 178
Tyskland: Fra antropologi til Rassenkunde 184
En pakt med djevelen 188
7: Norsk vitenskap og drømmen om raseforbedring 193
Jon Alfred Mjøen og den internasjonale rasehygienebevegelsen 193
Genetikkens gjennombrudd i Norge 194
Angrepet på Mjøen 1914 197
Angrepet på Mjøen var ikke et angrep på rasehygienen 198
Den antropologiske rasekartleggingen av det norske folk 203
Anatomisk institutt og samenes opphav 206
Rasisme? 210
Den nordiske rase i Setesdal og den lappiske rase i Tysfjord 211
Fra samarbeid til brudd 218
Kontroversens ideologiske implikasjoner 222
Kontroversens internasjonale implikasjoner 223
Rasehygienen og steriliseringsloven av 1934 226
Nazismen, vitenskapen og den norske odelsbonden 231
Hans F.K. Günther og norsk vitenskap 231
Norden som et reservoar av nordisk arvemateriale 235
«Den nordiske tanke» og nazismen 236
«Den nordiske tanke» og SS 237
Internasjonalt tankegods 240
Norsk og nazi-tysk rasevitenskap 242
Hvorfor led den nordiske raselæren nederlag i Norge? 248
Crania Norvegica 255
8: Den vitenskapelige rasismens tilbaketog 259
Franz Boas’ kulturantropologi og rasekritikk 260
Alf Sommerfelt, rasespørsmålet og forhandlingene som ledet til UNESCO 262
Durkheims sosiologi og begrepet om primitivitet 263
Sommerfelt og rasebegrepet 266
Sommerfelt og ideen om språklig primitivitet 267
The London Moment og etableringen av UNESCO 269
UNESCOs raseerklæringer 1950 271
Rase som biologisk konsept og som sosial konstruksjon 278
Rase og populasjonsgenetikk ved Statens rasbiologiska institut i Uppsala 281
Serologisk antropologi: Fra antropometri til blodtyper 286
UNESCO og kampen mot rasisme på 1960-tallet 289
Det biologiske aspekt ved rase 293
«Rase» som samfunnsskapt forestilling 294
Konvensjon mot rasediskriminering 296
Den vitenskapelige rasismen nekter å dø 296
Populasjonsgenetikkens dobbelthet 299
The Human Genome Diversity Project 304
Genographic: Menneskehetens genetiske Odyssé 306
9: Finnes det raser i Norge? (1945–2020) 309
Raseantropologi i etterkrigs-Norge 310
Samfunnsvitenskapelig samekunnskap 314
Samene – det norske raseproblem? 316
Hva er rase? NRK opplyser 317
Raser i Norge? 322
Rasediskriminering i Norge? 323
Urfolk og etnisitet 325
Innvandring og nye minoriteter 330
Fra rase til etnisitet i lovens bokstav 333
Strukturell rasisme? 335
10: Avslutning 341
Hva vi vet og ikke vet om rase i genomets æra 342
Den vitenskapelige rasetenkningens seighet 346
Var de bare barn av sin tid? 350
Arkiver og forkortelser 356
Litteratur 357
Noter 379
Personregister 417
Forord
Denne boka har en lang historie. I 2007 foreslo Håvard Nilsen, som var forlagsredaktør i Cappelen forlag, at jeg skulle skrive en kort og lettfattet innføring i den vitenskapelige rasetenkningens historie. På det tidspunktet hadde jeg skrevet ei hovedfagsoppgave og ei bok, Kortskaller og langskaller, om den fysisk-antropologiske raseforskningens historie i Norge. Jeg hadde nettopp levert inn en doktoravhandling som tok for seg nasjonalisme og internasjonalisme og ideer om evolusjon, kultur og rase blant mellomkrigstidas norske kultur- og språkforskere, arkeologer, historikere og antropologer. Dessuten underviste jeg i rasetenkningens historie på historiestudiet ved Universitetet i Oslo i. Ideen var å bygge boka på undervisningen. Prosjektet vokste imidlertid mellom hendene mine. Jeg innså etter hvert at dette var et langt mer omfattende, komplekst og omstridt tema enn jeg i utgangspunktet hadde tatt inn over meg. Etter mange måneders arbeid ble prosjektet satt på pause. Men det ble aldri skrinlagt.
I åra som har gått, har jeg jobbet med flere prosjekter som har vært med på å gi meg bedre forutsetninger for å skrive denne boka. I 2009 til 2011 arbeidet jeg i prosjektet Forum for Universitetshistorie, og skrev et bidrag til et flerbindsverk om historien til Universitetet i Oslo. Dette ga ny innsikt i det institusjonelle og vitenskapelige landskapet som den fysisk-antropologiske raseforskningen var del av. I 2014 ferdigstilte jeg boka Measuring the Master Race: Physical anthropology in Norway 1890–1945. Den var planlagt som en oversettelse av Kortskaller og langskaller. Det viste seg snart at en ren
oversettelse ikke var tilfredsstillende. Den norske konteksten måtte forklares for ikke-norske lesere og settes inn i en internasjonal sammenheng. Arbeidet ga nye innsikter og perspektiver som har vært viktige også for arbeidet med denne boka.
I perioden 2013–2018 ledet jeg forskningsprosjektet From Racial typology to DNA-sequencing ved Norsk teknisk museum. Prosjektet tok for seg forskning på «rase» og «etnisitet» i genetikk og fysisk antropologi i tiåra etter andre verdenskrig. Det var finansiert av Norges forskningsråd, og ledet blant annet til museumsutstillingen FOLK: Fra rasetyper til DNA-sekvenser i 2018/2019. Både forskningsprosjektet og utstillingsarbeidet ga ny kunnskap som ligger til grunn for de siste kapitlene i denne boka. Utstillingsprosjektet og andre formidlingsaktiviteter sammenfalt dessuten med at fortidas og nåtidas rasisme og raseideer i økende grad ble temaer i norsk offentlighet. I 2018 ble «avkolonisering» av akademia heftig debattert i vitenskapelige fora og på avissidene. Samme år nedsatte Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner, og fortidas rasevitenskap er blant temaene kommisjonen drøfter. Omtrent samtidig bidro de verdensomspennende antirasistiske demonstrasjonene i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i USA til å sette rase og rasisme på dagsordenen. Det var altså flere gode grunner til å ta opp igjen det arbeidet jeg hadde påbegynt et tiår tidligere, og gi det en ny retning.
Denne boka bygger delvis på arbeid jeg har publisert tidligere, inkludert Kortskaller og langskaller og Measuring the Master Race. Den bygger også på nye undersøkelser som ikke tidligere er publisert. Og ikke minst bygger den på andre forfatteres forskningsbaserte framstillinger. Dette gjelder særlig den internasjonale konteksten.
Det er mange som fortjener en takk for samarbeid, hjelp, råd og innspill til det arbeidet som ligger bak boka. Jeg vil i første rekke takke Ageliki Lefkaditou, som var min nærmeste samarbeidspartner i forskningsprosjektet «From Racial typology to DNA-sequencing» og med-prosjektleder i FOLKutstillingen. Uten hennes kreativitet, engasjement, tankekraft og omfattende kunnskaper ville begge disse prosjektene, og dermed også denne boka, sett ganske annerledes ut. Takk også for gjennomlesning og kommentarer til et par av kapitlene.
Hjertelig takk til Hallvard Fossheim for stimulerende samtaler om blant
annet etiske aspekter ved raseforskningens historie og til Erika Hagelberg som var involvert i både «From Racial typology to DNA-sequencing» og «Measuring the Master Race».
Lars Magne Andreassen, Ragnhild Lien, Oddmund Andersen, Ann Kristin Gurák og andre ved Árran lulesamisk senter skal ha takk for samarbeidet i forbindelse med FOLK-utstillingen og folkemøte i Tysfjord hvor jeg fikk mulighet til å presentere mitt arbeid om raseforskningen i Tysfjord og lære om hvorfor dette er historie som fremdeles betyr noe, den dag i dag. Takk også til Bjørg Evjen og Ingar Kuoljok for samtaler og samarbeid i denne sammenheng.
Både Per Haave og Terje Emberland har lest og kommentert utvalgte deler av manus og fortjener dessuten en stor takk for samarbeid og samtaler som jeg har lært mye av over flere år. Deler av denne boka hviler tungt på deres arbeid.
Takk til Vera Raudberget Fiveland for kommentarer til avsnittene om Alf Sommerfelt.
Takk til Carl Emil Vogt som gjennomleste manus på oppdrag fra Cappelen Damm og kom med grundige, poengterte og konstruktive innspill.
Takk til Per Holck og Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo for å ha gitt meg tilgang til kildemateriale i Schreiner-samlingen.
Også min hovedfags- og doktorgradsveileder Robert Marc Friedman, biveileder Torben Hviid Nielsen, samt Arve Monsen og Fredrik Thue skal ha takk for all hjelp i arbeidet med hovedfags- og doktorgradsarbeidet som delvis er grunnlag for denne boka.
Det er umulig å nevne alle som over årene har bidratt på ulike måter med kritikk og innspill til det arbeidet som ligger bak boka. Men her er noen: John Peter Collett, Knut Kjeldstadli, Ole Anders Røberg, Anne Vaalund, Nils Roll-Hansen, Ottar Dahl, Nicola Karcher, Hege Roll-Hansen, Gerd Johnsen, Ingebrigt Waage Hetland, Jorunn Sem Fure, Veronika Lipphardt, Ricardo Ventura Santos, Gisli Palsson, Jonathan Marks, Alan H. Goodman, Tale Sørlie, Ketil Gjølme Andresen, Ingegerd Holand og Anders Heger.
Jeg står selvsagt alene ansvarlig for bokas innhold, inkludert eventuelle feil eller mangler.
Takk til Faglitterært forfatterfond for støtte til prosjektet og for stor tålmodighet: Det tok 15 år og mange omveier og utsettelser før prosjektet kom i havn.
Til slutt vil jeg takke familien min: En stor takk til Ragne som identifiserte og rettet opp en eventyrlig mengde feil og utelatelser i sluttnoter og litteraturliste, og til Ingvild for lesing av utvalgte deler av manus. Men først og fremst: Tusen takk til Ingvild, Ragne og Tora for å ha holdt ut med meg i alle disse åra. Tora og Ragne gikk i barneskolen da jeg skrev de første kapittelutkastene. De er nå voksne kvinner.
1Innledning. Hva er rase?
Ideer om rase har hatt katastrofale konsekvenser og har vært gjenstand for omfattende vitenskapelig kritikk. Det er derfor lett å tro at biologisk rasetenkning hører fortida til, eller at raseideer bare omfavnes av rasister og høyreekstreme miljøer. Men ideen om rase er ikke død. En sak er at rase, og ideer som til forveksling ligner på rase, fortsatt eksisterer i form av ureflekterte, implisitte og uformulerte tankemønstre. En annen sak er at det med jevne mellomrom dukker opp stemmer i offentligheten som hevder at det gir mening å snakke om medfødte forskjeller mellom biologiske menneskeraser. Et forsvar for ideen om menneskeraser blir ofte koblet til en kritikk av «politisk korrekthet» og pakket inn i en større fortelling om kulturkonflikt mellom samfunnsvitenskap og biologi. En samfunnsvitenskapelig og «politisk korrekt» idé om at rase bare er en sosial konstruksjon, stilles gjerne opp mot en påstått apolitisk og «vitenskapelig» idé om at rase er et meningsfullt biologisk begrep. Dette er en misforståelse. Det er biologer, like mye som samfunnsforskere, som har gått i bresjen for å plassere det biologiske rasebegrepet på historiens skraphaug, der det definitivt hører hjemme. Det gir ikke mening å dele menneskeheten inn i biologiske raser.
Som vitenskapelig begrep har «rase» i første rekke sitt opphav i disiplinen fysisk antropologi, som på 1800-tallet vokste fram som en prestisjetung vitenskap. Målet var å utforske menneskehetens biologiske historie, og beskrive og forklare biologiske forskjeller mellom folk. Antropologer kartla utbredelsen av ytre fysiske kjennetegn, slik som skalleform, kroppsbygning,
øyefarge, hårfarge og hudfarge. På dette grunnlag mente de å kunne dele menneskeheten inn i et vitenskapelig system av raser.
Men den fysiske antropologien og forskningen på human biologisk variasjon har også gitt opphav til en grunnleggende kritikk av ideen om raser. Fysisk (eller biologisk) antropologi er fremdeles en stor vitenskap som studerer biologisk tilpasning, variasjon og evolusjon hos mennesker og våre nærmeste nålevende og utdødde slektninger. American Association of Physical Anthropologists, som i 2020 endret navn til American Association of Biological Anthropologists, er fagets ledende internasjonale organisasjon. I 2019 vedtok et enstemmig årsmøte en erklæring om rase og rasisme (AAPA Statement on Race and Racism)1. De mer enn 2000 fagfolkene var enige om at rase er et uegnet begrep i forskningen på human biologisk variasjon: Raseideen har ikke opphav i biologiske realiteter, men er derimot et klassifikasjonssystem som har vokst fram fra – og har gitt støtte til – kolonialisme, undertrykkelse og diskriminering.
Men det er jo uomtvistelig biologiske forskjeller innenfor menneskeheten. De fleste folk i Nigeria har for eksempel mørkere hud enn det som er vanlig i Norge. Så hva mener egentlig disse forskerne med at biologiske raser ikke finnes? For det første vektlegger de at genetiske forskjeller innenfor menneskeheten er relativt små, og at de fleste av disse forskjellene er på individnivå, ikke gruppenivå. Genetiske forskjeller mellom enkeltindivider innenfor en hvilken som helst befolkning er langt større enn de gjennomsnittlige forskjellene mellom to befolkninger på ulike steder i verden. For det andre; genetiske forskjeller mellom grupper er relativ, ikke absolutt. De samme gener er til stede i ulike befolkninger, men i forskjellig grad. For det tredje; genetisk variasjon på gruppenivå er geografisk fordelt, siden geografisk avstand har medført redusert flyt av gener mellom befolkninger. Men det er ingen klare grenser mellom befolkninger, bare glidende overganger. Og sist, men viktigst – det er ikke noe nødvendig sammenfall mellom utbredelsen av ulike gener.
Gener som bestemmer hudfarge, har for eksempel en annen fordeling i verdens befolkninger enn gener som styrer blodtype eller evnen til å fordøye laktose. Det er nemlig ulike årsakssammenhenger bak deres utbredelse. Forskjeller i hudfarge er et resultat av tilpasning, gjennom naturlig utvalg, til ulike mengder solstråling på forskjellige breddegrader. Evnen til å fordøye laktose hos voksne mennesker henger derimot sammen med tilpasning til
Innl E dn I ng. HvA ER RASE ?
en kulturell livsform basert på husdyrhold og melkedrikking. Den genetiske variasjonen innenfor menneskeheten er et resultat av vår evolusjonshistorie, med befolkninger som har oppstått, vandret, blandet seg med andre befolkninger, gått i oppløsning eller gjennom seleksjon tilpasset seg ulike naturgitte og menneskeskapte miljøforhold. Det er altså et lappeteppe av årsakssammenhenger som ligger bak dagens biologiske variasjoner innenfor menneskeheten. Og det å dele folk inn i mer eller mindre klart avgrensede kategorier – raser – har vist seg å være en svært dårlig fremgangsmåte for å beskrive disse variasjonene og kartlegge årsakssammenhengene bak dem.
Rase som sosial konstruksjon Å påpeke at rasebegrepet ikke gir biologisk mening, er ikke det samme som å si at raser ikke eksisterer. Raser eksisterer på samme måte som penger, stater eller lover og mye annet som ikke finnes i naturen, men som like fullt eksisterer og påvirker livene våre. Raser er høyst virkelige og virksomme sosiale realiteter som bidrar til å forme samfunn og virkelighetsoppfatninger. Raser er sosialt konstruert.
Men hva vil det si at rase er en sosial konstruksjon? La oss ta Barack Obama som eksempel. Han er kjent som USAs første svarte president. Men faktum er at hans mor, Ann Dunham, er «hvit» og har europeiske forfedre. Rent biologisk sett ville det altså gi like mye mening å omtale Obama som enda en i rekken av hvite, middelaldrende menn som har vært president i USA. Årsaken til at Obama anses som en afrikansk-amerikansk president ligger altså ikke i biologien i seg selv, men i sosiale mekanismer og kulturelle koder som gjør at hudfarge og opphav tillegges bestemte betydninger. Årsaken ligger nærmere bestemt i the one-drop rule, et sosialt prinsipp for raseklassifisering som har vært vanlig i USA: En person som har en eller flere afrikanere blant sine forfedre – en «dråpe» med «svart» blod – blir definert som «svart» eller «afrikansk-amerikaner», i hvert fall i den grad de afrikanske røttene gir seg synlig utslag i hudfarge. I segregeringspolitikken som ble ført i amerikanske sørstater fram til 1960-tallet var one-drop-regelen et rettslig prinsipp. Og denne sosiale praksisen strekker seg helt tilbake til slavesamfunnet. Barn som hvite slaveeiere fikk med sine svarte slaver, ble definert som svarte og måtte leve sitt liv som slaver. Dette har bidratt til at et stort antall «afrikansk-amerikanere» har europeiske forfedre.
«Hvit» eller «svart» er altså sosiale kategorier som tar utgangspunkt i et tilfeldig fysisk kjennetegn – hudfarge – og antakelser om slektsopphav. Og disse sosiale kategoriene har en historie som handler om slavehandel, plantasjer, rasediskriminering, raseskillepolitikk og borgerrettskamp. De er dessuten vevd inn i sosiale praksiser, kulturelle forestillinger og konflikter i det nåværende amerikanske samfunnet. Disse rasekategoriene har altså en spesifikk amerikansk historie, og de er en del av det amerikanske samfunnet.
Men USA har ikke monopol på verken rase eller rasisme. Historien om rase i USA er del av en større historie om rase i Vesten og i resten av verden. Rasetenkningen vokste fram i kjølvannet av «de store oppdagelser», med framveksten av interkontinental skipsfart, byggingen av koloni-imperier, den transatlantiske slavehandelen og den vestlige vitenskapelige kartleggingen av verden. Rase er et språk som ikke bare har blitt brukt til å forklare og organisere interne forhold i et land, men har i like stor grad blitt brukt til å beskrive forholdet mellom nasjoner, folkegrupper og befolkninger på en global skala. Raseforestillinger har vært vevd sammen med fordommer, ideologier, politikkutforming, handlinger og maktbruk både globalt og lokalt. Tenkemåter, ideologier, kunnskaper og ideer, inkludert raseideer, beveger seg over landegrenser. De er transnasjonale. Det samme gjelder mange av de samfunnsforhold og maktstrukturer som rasetenkningen har vært vevd inn i.
Også vitenskapen – deriblant forskning om «rase» og human biologisk variasjon – er internasjonal. Forskningsresultater formidles, drøftes og evalueres gjennom publisering i internasjonale tidsskrifter og framlegging på internasjonale konferanser. Rasetenkning har antatt ulike former og oppfylt varierte funksjoner i ulike samfunn, og den historiske erfaringen med rase kan også være ulik. Men rasetenkningens og rasevitenskapens lokale historier er knyttet sammen og vevd inn i rasetenkningens og rasevitenskapens internasjonale historie.
Rase er også en del av Norges historie. Fram til lenge etter andre verdenskrig var rase et vanlig ord i det norske språk. Og det ble ikke bare brukt til å snakke om verden utenfor Norge, om for eksempel «hvite» europeere, «svarte» afrikanere og «gule» asiater. Raseideer var også flettet inn i forestillinger om norskhet. Alle landets borgere har ikke blitt ansett som norske i like stor grad, og dette har delvis vært begrunnet i raseideer. Både samer, kvener, skogfinner, jøder, tatere og rom ble gjerne ansett som rasemessig forskjellige fra «nordmenn», og det var vanlig å tenke seg at nordmenn tilhørte en mer høytstående rase.
Innl E dn I ng. HvA ER RASE ?
Fra 1930-tallet og fram til i dag har rase sakte, men sikkert forsvunnet ut av det språket vi bruker til å snakke om ulike grupper av norske medborgere. I tiåra etter krigen har det skjedd et internasjonalt oppgjør med rasistiske ideer. Dette har vært en reaksjon på nazistenes ugjerninger, og henger sammen med avkoloniseringen, FNs menneskerettighetserklæring, borgerrettskampen i USA, kampen mot apartheid og framveksten av folkelige antirasistiske bevegelser. Men kampen mot rasisme har tatt forskjellige former i ulike land.
Rasebegrepet lever videre i for eksempel USA, der det blant annet benyttes i folketellinger og statistikkproduksjon og inngår i det vokabularet samfunnsforskere, journalister og politikere benytter for å beskrive og forstå samfunnsforhold. Rasebegrepet benyttes ikke minst av grupper som er offer for rasisme i nåtid eller fortid. Det brukes til å mobilisere intern solidaritet, identifisere diskriminerende strukturer eller kreve oppreisning for historisk urett. Black Lives Matter-bevegelsen dreier seg blant annet om å ta et oppgjør med ideen om et fargeblindt samfunn og å sette rase på dagsordenen, ut fra et argument om at forestillingen om et fargeblindt samfunn tilslører en rasistisk samfunnsvirkelighet.
I Skandinavia og store deler av Europa har vi derimot i stor grad sluttet å snakke om rase. Ideen om rase som en sosial konstruksjon er antakelig fremmed for de fleste nordmenn. Til forskjell fra for eksempel USA eller Storbritannia så produseres det ikke offentlig statistikk om «raser» i Norge. Politikere, forskere, byråkrater og journalister benytter sjelden ordet når de skal beskrive, forklare, diskutere eller påvirke forhold i det norske samfunnet. Betyr dette at rase ikke eksisterer som en sosial konstruksjon i dagens Norge?
Er det slik at samfunnsvitenskapelige begreper om rase ikke er anvendelige i en norsk virkelighet, eller er det slik at raseforestillinger påvirker våre ideer om hverandre og våre handlinger overfor hverandre også i Norge, selv om vi ikke bruker ordet «rase»?
Rase – en vitenskapshistorie
Rase var et anerkjent vitenskapelig begrep i et par århundrer, og i mesteparten av denne epoken var det vanlig å ordne disse rasene i et hierarki av mer og mindre høytstående raser. Et rasistisk verdensbilde kunne fram til midten av forrige århundre hente legitimitet og gjennomslagskraft fra det faktum at det ble ansett som vitenskapelig. Raseforskning var etablert og ukontrover-
siell vitenskap, og noen av Europas mest anerkjente vitenskapsmenn (og noen få kvinner) var med på å skape denne vitenskapen.
Denne boka er et forsøk på å belyse hvordan det kan ha seg at visse ideer om rase oppnådde status som vitenskap, hvordan slike vitenskapelig legitimerte raseideer påvirket samfunnet, og hvordan rasevitenskapen ble påvirket av forhold i samfunnet. Ordene «rasevitenskap» og «raseforskning» er ikke hentet fra historiske kilder. Det er derimot ord jeg velger å bruke om forskning som tar utgangspunkt i ideen om menneskeraser. Slik forskning har foregått innenfor ulike disipliner og vært tildelt ulike merkelapper. Psykologer, psykiatere og anatomer har forsket på antatte raseforskjeller i hjerneanatomi, intelligens eller mentalitet. Arkeologer og språk- og kulturforskere har benyttet rasebegrepet i studier av forhistoriske befolkninger, språk og folkevandringer. Rase var også lenge et vanlig begrep i genetikken. Rasetenkningens historie er imidlertid særlig nært knyttet til antropologien, eller rettere sagt den fysiske antropologien. Dette var en vitenskap som tok form i løpet av 1800-tallet. Den hadde som hovedoppgave å ordne menneskeheten i et naturlig klassifikasjonssystem av raser og utforske disse rasenes historie og menneskehetens evolusjon. Vitenskapelige raseideer som har påvirket andre vitenskapelige disipliner og andre deler av samfunnet, har ofte hatt sitt opphav i antropologien.
Jeg benytter også ordet «rasetenkning». Med det mener jeg et sett med ideer som har oppstått historisk og kan forklares som et produkt av historiske, kulturelle og sosiale prosesser. Det handler altså ikke om ideer som noe som finnes inne i enkeltmenneskers hode, men ideer som noe som sirkulerer i samfunnet, språket, kulturen. Hensikten med boka er ikke å forsøke å forstå hva som foregikk i sjelen til for lengst avdøde personer, eller å felle moralske dommer over dem. Målet er å forsøke å si noe om rasetenkning som del av samfunnet og vitenskapen. Hvordan forestillinger om rase har oppstått og blitt reprodusert gjennom vitenskapelig kunnskapsproduksjon, hvilke ideer og samfunnsforhold som frambrakte denne forskningen, hva slags kunnskap og ideer som kom ut av den, og hva slags konsekvenser dette har hatt.
Boka inneholder et knippe fortellinger om fortida, som til sammen gir noen perspektiver på den vitenskapelige rasetenkningens framvekst, storhetstid og tilbakegang. Interessen rettes særlig mot den antropologiske raseforskningens historie, men også mot den antropologiske rasevitenskapens
Innl E dn I ng. HvA ER RASE ?
relasjoner til andre vitenskaper, som arkeologien, språkforskningen, biologien, genetikken og eugenikken.
Boka bygger på egen forskning og internasjonal forskningslitteratur om temaet. Rasetenkningens og rasevitenskapens historie har blitt studert med ulike innfallsvinkler og innenfor ulike forskningsretninger og forskningsfelt. Selv om forskningen de siste to–tre tiåra har blitt mer preget av globale og transnasjonale perspektiver, så har mye av denne historieskrivingen fokusert på Frankrike, Storbritannia, Tyskland og USA. Det er ikke urimelig, siden disse landene har vært vitenskapelige stormakter, og fordi rasevitenskapens historie henger nært sammen med fransk, britisk, tysk og amerikansk imperialisme og kolonialisme. Denne boka tar et litt annet utgangspunkt. Den er et forsøk på å se rasevitenskapens internasjonale historie fra en norsk og skandinavisk synsvinkel.
Dette er et interessant perspektiv av flere grunner. Norge har en annen historie enn de europeiske kolonimaktene. Danmark-Norge hadde riktignok et koloniimperium, hvor norske embetsmenn, forretningsfolk og sjøfolk var involvert i både koloniadministrasjon, slavehandel og plantasjedrift. Men den moderne norske staten har ingen fortid som oversjøisk kolonimakt eller aggressiv militær stormakt. Likevel har raseideer satt sitt preg også på Norge. Norske og nordiske forskere har dessuten vært viktige bidragsytere til internasjonal rasevitenskap. Skandinaviske forskere var med på å utvikle ideen om en blond, blåøyd germansk rase. Denne ble gjerne ansett som en elite innenfor den hvite rasen, og ideen om en slik germansk eliterase sto sentralt i nasjonsog rasetenkning i Nord-Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Skandinavia ble ofte oppfattet som den germanske rasens kjerneområde. Boka er et forsøk på å belyse hvordan ideer om en hvit rase og en germansk rase ble til, og hvordan disse forestillingene påvirket utlendingers og nordmenns oppfatninger om norskhet og nordiskhet og om nordmenns rolle i verden og overfor landets minoriteter og det samiske urfolket.
Hva er rasisme?
Hva er «rasisme» og hva er «rase», og hva er forholdet mellom de to begrepene? I den samfunnsvitenskapelige, historiske og filosofiske litteraturen om rase og rasisme hersker det ulike oppfatninger om dette. Spørsmålet har stor betydning for den historiske undersøkelsen.
Filosofen John P. Jackson2 definerer rasisme i tråd med fem kriterier:
1. ideen om at folk kan deles inn i distinkte biologiske grupper med basis i ytre fysiske («fenotypiske») kjennetegn
2. at ytre fysiske kjennetegn kobles til indre psykologiske og moralske kjennetegn
3. forestillingen om at disse kjennetegnene er arvelige og medfødte
4. en idé om at raser er uforanderlige og gitte
5. disse gruppene rangeres i et verdihierarki
Et grunnelement i rasistisk tenkning er, ifølge denne definisjonen, ideen om at raser er klart adskilte kategorier av mennesker. Medlemmer av en rase tillegges et helt batteri av arvelige, medfødte kroppslige og psykologiske egenskaper som de deler med alle andre medlemmer av rasen, og som de ikke deler med medlemmer av andre raser. I tråd med dette antar rasisten at man på grunnlag av visse ytre rasemessige kjennetegn (som hudfarge) kan gjøre seg opp en mening om hele menneskets identitet, mentalitet og evner.
En framstilling av rasismens historie må, i tråd med en slik definisjon, belyse spørsmålene om når, hvor, hvordan og hvorfor dette idéknippet har oppstått og blitt reprodusert. Disse spørsmålene er nødvendigvis nært knyttet sammen med spørsmålene om hvordan rasekonseptet oppsto og har blitt reprodusert. En dominerende oppfatning i forskningen på rasismens historie er at selv om det kanskje er mulig rent logisk å skille mellom rasisme og ideen om raser, så har disse tingene i praksis nesten alltid vært sammenvevd.
Mye samfunnsvitenskapelig og humanistisk rasismeforskning i dag opererer imidlertid med et bredere rasismebegrep enn Jackson.3 Det inkluderer diskriminerende holdninger og handlinger som ikke nødvendigvis er begrunnet i biologiske raseideer, men heller i forestillinger om menneskers kultur, religion, opphav, språk eller lignende. Et slikt utvidet rasismebegrep bygger på en erkjennelse av at fordommer og diskriminering som bygger på «essensialistiske» forestillinger om folkegruppers kultur, språk og religion kan være vanskelig å skille fra biologiske raseideer med hensyn til både innhold og konsekvenser. Ordet «essensialisme» brukes her om en tenkemåte der en folkegruppes kultur oppfattes som en gitt bakenforliggende størrelse, en «essens» som kan forklare menneskers adferd, holdninger og tenkemåte. Essensialistisk tenkning innebærer at man ser på enkeltmennes-
Innl E dn I ng. HvA ER RASE ?
ker først og fremst som representanter for en etnisk, språklig, religiøst definert gruppe, og at man antar at denne gruppens medlemmer er bærere av et uforanderlig sett av moralske og psykologiske egenskaper som er nedfelt i kulturen eller religionen og styrer deres holdninger og handlinger. Slike forestillinger om kultur vil i mange tilfeller fungere på samme måte som raseforestillinger. Og for den som er offer for rasismen, spiller det ikke nødvendigvis noen rolle om den er begrunnet i kvasibiologiske ideer, eller i kulturelle eller religiøse fordommer.
Det er gode grunner til å benytte et slikt utvidet rasismebegrep. Men det kan også hevdes at det er nyttig å ha et begrepsapparat som gjør det mulig å skille mellom fordommer og diskriminering begrunnet i forestillinger om kultur, og slike som er begrunnet i ideer om biologiske raser. I den grad jeg bruker ordet «rasisme» i denne boka, så er det om biologisk rasisme. Dette er ikke fordi jeg av politiske eller prinsipielle grunner mener at det i seg selv er feil å inkludere «kulturrasisme» i rasismebegrepet, men fordi denne boka handler om rasevitenskapens og den biologiske rasetenkningens historie og fordi det i denne sammenheng er nyttig med en slik avgrensning.
La meg straks understreke at det å identifisere en rasisme basert på biologiske raseideer, ikke er en like enkel sak som Jacksons fem punkter kan forlede oss til å tro. Diskriminering og fordommer basert på kultur og religion er ofte filtret sammen med biologiske tenkemåter knyttet til familierøtter, opphav, biologi og rase. Etnisitetsbegrepet slik det ofte brukes i dagligtalen, er et eksempel på dette. Biologiske og raselignende forestillinger har altså en tendens til å snike seg inn i våre kulturelt definerte klassifiseringer av mennesker, og vice versa.
Dette gjelder også i vitenskapen. Et fellestrekk ved nesten all rasevitenskap fra 1700-tallet til midten av 1900-tallet er forestillingen om at alle verdens folkeslag befant seg på ulike sivilisatoriske utviklingstrinn, med europeerne på toppen. Den var altså i høyeste grad eurosentrisk. Det var imidlertid aldri noen allmenn enighet om årsaken til disse kulturforskjellene. Lå forklaringen i at de ikke-europeiske rasene manglet de medfødte egenskapene som satte europeerne i stand til å utvikle en høyere kultur? Eller var alle folkeslag utstyrt med det samme potensialet, som de hadde utviklet i ulik grad på grunn av forskjeller i sosiale og naturgitte livsbetingelser? Slike debatter har kommet og gått innenfor ulike vitenskapelige paradigmer og under skiftende samfunnsforhold gjennom de siste 200–300 år. Disse debattene har imidler-
tid, som vi etter hvert skal se, ofte vært preget av uklare og glidende overganger mellom det vi i dag gjerne betegner som arv- og miljøforklaringer. Forskjellen mellom kulturrasisme og biologisk rasisme har gjerne vært et spørsmål om gradsforskjell heller enn en kategorisk forskjell.
En nær slektning av rasisme-begrepet er begrepet om rasialisering. Dette er et samfunnsvitenskapelig begrep som knytter rasismen til samfunnsstrukturelle forhold. Rasialisering er tenkemåter og praksiser som medfører at visse mennesker, som ikke i utgangspunktet definerer seg som en gruppe, blir tillagt en rasemessig identitet. Prosessen gir opphav til forestillinger om at den konstruerte rasen er en gitt, naturlig størrelse. Det er gjerne en dominerende sosial gruppe som tillegger en underordnet sosial gruppe en rasemessig identitet, og etablerer en oppfatning om at det er naturlige, medfødte fysiske og psykiske forskjeller mellom dem selv og den underordnede gruppen. Sosial ulikhet, dominans, eksklusjon og/eller utbytting kan dermed legitimeres som et naturlig produkt av rasenes naturgitte forskjeller. Vitenskapelig raseforskning har ofte vært involvert i slike rasialiseringsprosesser, men har til tider også bidratt til å problematisere dem.
Hva er rase?
Historiske framstillinger om rase i vitenskapen har ofte blitt skrevet som en fortelling om et misvisende vitenskapelig begreps vekst og fall. Ifølge slike framstillinger er rasebegrepet noe som etableres en eller annen gang i løpet av 1700- eller 1800-tallet og blir demontert i tiåra etter andre verdenskrig. Slike framstillinger har mye sannhet i seg. Men de kan gi inntrykk av at «rase» er et mer entydig konsept enn det i virkeligheten har vært; at «rase» er noe som ble «oppfunnet» på et tidspunkt i historien, for så på et senere tidspunkt å bli avslørt som falskt. Saken er imidlertid at rase er og alltid har vært et uklart, fleksibelt og tilpasningsdyktig konsept. Det har blitt begrunnet innenfor ulike vitenskapelige, religiøse og kulturelle referanserammer, og det har hatt ulik betydning i ulike samfunnsmessige sammenhenger. Dette er, etter mitt skjønn, noe av årsaken til at rasetenkningen har hatt så sterkt gjennomslag og vært så seiglivet, og er en av årsakene til at ideen om rase dessverre ikke har avgått ved døden.
Raseideene er seiglivede blant annet fordi de er dynamiske og formbare produkter av sammenvevde lokale, nasjonale og globale vitenskapelige og
Innl E dn I ng. HvA ER RASE ?
samfunnsmessige prosesser. For å forstå hvordan ‘rase’ har oppstått og blitt reprodusert er det derfor viktig å forsøke å få grep om denne mangetydigheten og de mangfoldige måter rase har vært innvevd i samfunn, kultur og vitenskap på. Denne boka tar derfor ikke utgangspunkt i en ferdig definisjon av rasebegrepet, i stedet tar den utgangspunkt i at rase er noe som skapes, reproduseres og omformes gjennom raseforskernes virksomhet.
Fra slutten av 1700-tallet og framover vokste det fram en vitenskap som hadde til hensikt å undersøke kroppslige variasjoner innenfor menneskeheten, dele oss inn i naturvitenskapelig definerte raser, ordne disse i et klassifikasjonssystem og kartlegge rasenes historiske opphav og migrasjoner og slik utforske menneskehetens historie. På denne måten oppsto rase som et forskningsobjekt, og omkring dette objektet ble det bygd opp en stadig mer omfattende og velorganisert forskningsvirksomhet. Det ble utviklet en rekke instrumenter for å måle menneskers kropper. Store mengder data om menneskekroppens ytre form ble samlet inn, og det ble utviklet stadig mer avanserte statistiske metoder for å analysere disse dataene. Det ble skrevet et økende antall avhandlinger og lærebøker. Fagtidsskrifter, vitenskapelige organisasjoner og institusjoner ble etablert, og det ble avholdt internasjonale konferanser. Omkring forskningsobjektet rase vokste det fram internasjonalt samarbeid og faglige debatter mellom enkeltforskere, skoleretninger og fagmiljøer. Kort sagt, fysisk antropologi vokste fram som en institusjonalisert vitenskap rettet inn mot studiet av menneskeraser og deres utviklingshistorie. Innenfor denne vitenskapen hersket det ingen enighet om hva rase egentlig var, eller hvor mange raser det fantes. Disse synspunktene skiftet dessuten over tid. Allikevel var rase en sentral, organiserende idé for all denne vitenskapelige aktiviteten, og rase som vitenskapelig forskningsobjekt ble skapt, reprodusert, formet og omformet gjennom denne virksomheten.
Denne boka er et forsøk på å belyse noen sentrale aspekt ved disse prosessene som bidro til å etablere og opprettholde forskningsobjektet rase. Og vi starter med å gå tilbake til 1700-tallet da de første systematiske forsøkene på å raseinndele menneskeheten etter vitenskapelige prinsipper ble lansert.
2
Menneskeheten fargekodes
En dominerende oppfatning i forskningen på rasismens historie er at rasisme er noe som oppsto i Vesten i moderne tid. Dette synspunktet har riktignok blitt utfordret de siste tiåra. Utfordringen kommer dels fra forskere som argumenterer for at ideer som ligner moderne rasisme fantes i Europa allerede ved slutten av middelalderen, eller at de til og med har røtter helt tilbake til den greske oldtida. Synspunktet har også blitt utfordret av psykologer som framholder at rase og raselignende ideer finnes i en rekke samfunn rundt om i verden uten at det nødvendigvis er noen historiske sammenhenger – årsaken skal ligge i at tendensen til å ordne mennesker i raselignende kategorier er noe som ligger nedfelt i menneskehjernen. En tredje nyansering av ideen om rasisme som et moderne, vestlig fenomen kommer fra komparative, globalhistorisk orienterte undersøkelser som viser at raseideer ikke bare er noe som har blitt eksportert fra Europa til resten av verden. De har også blitt formet av møtet mellom impulser fra Europa og lokale kulturelle og sosiale forhold i andre deler av verden.4
Det er allikevel rimelig å hevde at en rasetenkning av det slaget vi kjenner fra nåtida og vår nære fortid i første rekke er noe som oppsto i Europa på 1700- og 1800-tallet. Som alle andre ideer bygger den videre på eksisterende tankegods. Og selv om det finnes tenkemåter som ligner i andre samfunn og på andre historiske tidspunkt, så er det rimelig å snakke om moderne rasetenkning som et spesifikt historisk fenomen. Denne rasetenkningen har visse særtrekk som skiller den fra tidligere epokers og
andre samfunns former for diskriminering, fordommer og kategoriseringer av mennesker.
Den moderne rasetenkningen har et globalt perspektiv: Det er hele menneskeheten som deles inn i raser.
Den er eurosentrisk: Europeerne plasseres i sentrum av verden og/eller på toppen av et hierarki av raser.
Den er biologisk: Raseforskjellene knyttes til forestillinger om medfødte og dyptgripende kroppslige og psykologiske forskjeller som kommer til uttrykk i menneskers ytre framtoning.
Den er, eller gir seg ut for å være, naturvitenskapelig: Raseinndelingene hevdes å bygge på objektiv, empirisk beskrivelse av naturgitte forskjeller mellom mennesker og begrunnes gjerne med naturvitenskapelige teorier og forskning.
Den er, kort sagt, kjennetegnet av et samspill mellom rase som vitenskapelig kunnskapsobjekt og rase som samfunnsmessig konstruksjon. Dette var et samspill som vokste fram i en epoke der europeiske nasjoner i stadig økende grad befant seg i sentrum av verdensomspennende koloniimperier, samtidig som grunnlaget ble lagt for moderne vitenskapelige institusjoner og forskning og vitenskap og ideer om universell fornuft begynte å konkurrere med religion og tradisjon som legitimeringskilde for menneskesyn og samfunnsidealer. Det var i Europa på 1700-tallet at rase ble etablert som et vitenskapelig kunnskapsobjekt, og etableringen av en vitenskap om raser henger på paradoksale måter sammen med opplysningstidas ideer om en universell fornuft og menneskerettigheter.
Kolonialisme, slavehandel og rase
Den vitenskapelige rasetenkningens framvekst må forstås på bakgrunn av europeernes plass i verden og de oppfatninger om verden og menneskeheten som utviklet seg i Europa i kjølvannet av «de store oppdagelser» omkring år 1500, framveksten av interkontinental sjøfart med Europa som sentrum og
etableringen av koloniimperier. Av særlig stor betydning var «oppdagelsen» og koloniseringen av det amerikanske kontinent og etableringen av handel med afrikanske slaver. Europeiske stater (Spania og Portugal, senere Storbritannia, Frankrike og andre nordeuropeiske stater) grunnla kolonier i både Asia og Afrika, men fram til slutten av 1700-tallet var det i første rekke i Amerika at europeerne etablerte kontroll over store territorier og befolkninger. Møtet med til da helt ukjente folkegrupper i «den nye verden» førte til store debatter blant lærde europeere om menneskehetens historie og mangfold.
Utbyttingen av den amerikanske urbefolkningen og etableringen av slavekolonier basert på utnyttelsen av slaver fra Afrika la grunnlag for en samfunnsordning der hudfarge og kontinentalt opphav ble bestemmende for den enkeltes plass i samfunnet. Dette dannet grobunn for utviklingen av biologiske raseideer og vitenskapelig rasetenkning.
Slaveriet er en eldgammel institusjon både i Europa og Afrika og andre steder, men har ikke nødvendigvis vært knyttet til raseideer. I oldtida og middelalderen kom slaver i Europa fra forskjellige steder og representerte ulike bakgrunner og hudfarger. Slavene var gjerne krigsfanger, men slavestatus var ikke reservert for en bestemt etnisk eller rasemessig definert befolkning. I den muslimske verden begynte dette å endre seg ved slutten av middelalderen. En økende andel av slavebefolkningen kom da fra Afrika sør for Sahara. Årsaken var et religiøst forbud mot å gjøre andre muslimer til slaver og at det ble etablert slavehandelsruter i Rødehavet, Det indiske hav og Sahara. Det oppsto en forestilling om at svart hudfarge hang sammen med slavestatus. Men denne sammenhengen var ikke absolutt. Også folk fra Europa og Asia var slaver i det muslimske Midtøsten og Nord-Afrika. I de europeiske koloniene i Amerika ble det derimot fra 1500-tallet og framover utviklet en økonomi som var ensidig basert på import av slaver fra Afrika, og der statusen som slave ble entydig knyttet til svarthet og afrikansk opphav. Slavekoloniene inngikk i et internasjonalt økonomisk system som inkluderte slaver fra Afrika, sukker og andre råvarer fra de amerikanske koloniene og håndverks- og industriprodukter fra Europa. Omfanget var enormt. Mer enn ti millioner afrikanere ble tvangsflyttet over Atlanteren mellom 1492 og 1870.5 Virksomheten preget samfunnsutviklingen ikke bare på det amerikanske kontinent, men også i Afrika og Europa. Afrikanske stater og lokale eliter utviklet langvarige partnerskap med europeiske slavehandlere, og samfunn ble tappet for mennesker og ressurser. Ikke minst satte
Tegningen viser stuing av slaver på skipet Brookes i tråd med den britiske Slave Trade Act fra 1788. Ifølge loven kunne skipet føre 454 slaver. Før loven ble vedtatt, hadde skipet lastet 609 slaver. (Library of Congress)
det et sterkt preg på Europa, økonomisk, kulturelt og sosialt. Trekanthandelen var det første gjennombruddet for framveksten av en global økonomi. Og det var i første rekke europeere som kontrollerte og nøt godt av denne økonomien.
Europeiske havnebyer vokste seg store på rikdommen fra trekanthandelen. Slavehandlere og plantasjeeiere var velstående og innflytelsesrike medlemmer av samfunnseliten. Handelen la grunnlag for framvekst av finansinstitusjoner og forsikringsselskaper. Den bidro med råvarer til framvoksende europeisk industri og med eksport av industriprodukter. Dette involverte samfunn langt inne på det europeiske kontinentet.6 Stater og kongemakt var tungt involvert i virksomheten og bidro til å legitimere slaveriet gjennom lovverket.
De viktigste aktørene i slavehandelen var Portugal, Spania, Frankrike, England og Nederland. Storhetstida var slutten av 1600-tallet og 1700-tallet.
De mest lønnsomme koloniene lå i Karibia, særlig viktig var franske Saint-Domingue (dagens Haiti) og britiske Jamaica. Også Danmark-Norge hadde sin vestindiske koloni. Den besto av øyene St. Croix, St. Thomas og St. Jan, som i dag tilhører USA. Ca. 100 000 afrikanske slaver ble fraktet over havet på dansk-norske skip. Danmark-Norge var altså en liten aktør, men i forhold til innbyggertallet var slaveøkonomien like viktig for Danmark-Norge som for de store kolonimaktene.7
Slaveriet slik det utviklet seg omkring Atlanterhavet fra 1500-tallet og fram til 1888 (da Brasil som det siste amerikanske landet avskaffet slaveriet), ga opphav til rasebaserte samfunnsordninger. Fram til begynnelsen av 1800-tallet var det tre ganger flere afrikanere enn europeere som krysset Atlanterhavet. I de amerikanske koloniene utgjorde ofte slavene et stort flertall av befolkningen, og måtte holdes i sjakk gjennom brutal undertrykkelse. Det oppsto store befolkninger av undertrykte og dehumaniserte mennesker med distinkte ytre fysiske kjennetegn. Dette la grunnlag for utviklingen av negative stereotypier om disse menneskene og andre som delte disse kjennetegnene. Det ble vanlig å anta at svart hudfarge hang sammen med intellektuell og moralsk underlegenhet. Slike fordommer bidro i sin tur til å legitimere slaveriet og slavehandelen, og til å legitimere en form for slaveri som var mer brutal enn det som var vanlig, selv i slaveriets brutale historie.
Rasekategoriene var i utgangspunktet relativt fleksible. På 1700-tallet ble de mer rigide.8 Dansk Vestindia kan tjene som eksempel. Her ble sammenhengen mellom hudfarge og slaveri fastslått i en slavelov i 1733. Ordet «neger», slik det ble tatt i bruk i Dansk Vestindia, var et synonym for slave. Etter hvert som kolonien fikk en befolkningsgruppe av frigitte slaver og deres etterkommere, ble disse betegnet med de språklige nyskapningene «frineger» og «frikulørt». Men også «frinegrene» hadde begrensede rettigheter sammenlignet med de hvite. De menneskene som kom fra Afrika som slaver, identifiserte seg ikke selv som verken afrikanere eller «negre». De knyttet antakelig sin identitet til den slekt, lokalsamfunn og etniske gruppe de hadde blitt tvunget til å forlate. Rasekategorien «neger» var noe de ble tvunget inn i, og som de og deres etterkommere var nødt til å forholde seg til. Parallelt med ideene om at svarte var en egen type mennesker, oppsto også ideen om hvithet. Personer med europeisk avstamning ble omtalt som «de blanke» i det dansk-norske Vestindia. De blanke utgjorde en sammensatt gruppe av dansker, tyskere, nordmenn, nederlendere og franskmenn. Men tross ulike
nasjonale bakgrunner og språk utviklet de en felles livsstil og identitet knyttet til hudfarge og europeisk opphav.9
Ifølge historikerne Gunvor Simonsen og Poul Erik Olsen var de anti-svarte holdningene i det dansk-norske Vestindia i utgangspunktet knyttet mer til religion og kultur enn til forestillinger om medfødte fysiske egenskaper. Som en parallell til muslimenes forbud mot å ta muslimer som slaver hadde det også blant middelalderens kristne oppstått et religiøst forbud mot å gjøre andre kristne til slaver. Afrikanerne var derimot tilgjengelige fordi de var hedninger. Slavehandelen kunne begrunnes som en form for misjon. En slik tankegang ble blant annet forfektet i et skrift av den innflytelsesrike teologen
Erik Pontoppidan i 1760. Han var tidligere biskop i Bergen, prokansler ved Københavns universitet og forfatter av Pontoppidans forklaring til Luthers katekismus, som var obligatorisk lesning for danske og norske konfirmanter. Pontoppidan erkjente at de svarte riktignok var tatt fra Afrika med tvang, og gjort til andre menneskers eiendom i Vestindia. Men dette ble etter hans syn oppveid av at de visstnok hadde bedre levekår i Vestindia enn i Afrika, og ikke minst, at de fikk møte evangeliet og bli døpt. Dermed ble deres udødelige sjel frigjort, og dette gjorde opp for at de måtte leve som slaver i det dennesidige. De var «Kristi frigjorte, skønt menneskenes tjenere».10
I løpet av 1700-tallet ble det mer vanlig å legitimere slaveriet ved å vise til de svartes «natur». Den britisk-jamaicanske historikeren og slaveritilhengeren
Edward Long hevdet i verket The History of Jamaica (1774) at afrikanere og menneskeaper var nær beslektet. Og skolemester Hans West som kom til Dansk Vestindia i 1788, begrunnet slaveriet med at afrikanernes natur var helt forskjellig fra europeernes. Uavhengig av de ytre omstendigheter de levde under, var «negrene» i sin alminnelighet «late, onde og stolte». Det økte gjennomslaget for biologiske raseforestillinger i Dansk Vestindia kom, ifølge Simonsen og Olsen, særlig til uttrykk i synet på frie svarte og «mulatter». Fram til midten av 1700-tallet kunne disse omtales ganske positivt, særlig dersom de omvendte seg til kristendommen og tok opp et europeisk levevis. Med ideen om raseforskjeller som noe gitt og uforanderlig økte skepsisen. Hans West latterliggjorde «de frifargede» som pinlige kopier av europeerne.11
Det var særlig i siste del av 1700-tallet at en vitenskap om menneskeraser begynte å ta form. Og dette skjedde parallelt med at slaveriet ble mer omstridt. I Frankrike og England vokste det fram en abolisjonistisk bevegelse som arbeidet for slavehandelens avskaffelse. Denne bevegelsen hentet ideo-
