PUCKEN I KRYSSET
Godt nytt år!
Pang! Pucken er limt i krysset. Kim sklir bortover. Høyre kne i isen, han står støtt på venstre skøyte. Holder kølla som et gevær og later som om han skyter mot tribunen. Keeperen til Vestsiden er så sint at det nesten ser ut som om det kommer røyk ut av maska på ham. På tavla står det 3 til Odd, 1 til Vestsiden. Alle i Odd er i ekstase. Det er også halvparten av tilskuerne på Dalgård ishall i Trondheim – de som kom sammen med Odd-gjengen. Den andre halvdelen er derimot lett i sjokk. Vestsiden har nemlig vunnet mot Odd hver eneste kamp de siste årene. Allikevel leder nå taperne i Odd med to mål, og det er bare en halv periode igjen av kampen. Kim leder an i «toget» mot boksen. Alle fem utespillerne og keeperen kjører forbi på rad og
rekke og feirer med laget. Målskårer Kim er selvsagt først. Sånn det skal være. Idet de toger forbi trenerne Tommy og Mark, hører Kim at trenerne roper til Max: «Du må nesten være på benken de siste minuttene. Hvis ikke kommer de til å miste det på den andre siden.» Kim skjønner hva de sikter til. Det gjør Max også. Han tar av seg hjelmen og setter seg. Resten av Odd-laget blir stående.
Det er vanskelig å sette seg når de endelig leder en kamp, og så her i Trondheim!
«Dette blir blytungt», roper Kim mot kaptein og kompis Isak.
«Men vi skal faen meg bite fra oss», svarer Isak.
Bonden, han som har tatt backplassen til Max, ser sulten ut.
«Vi skal bite hardt fra oss», roper han.
Men sulten har også nådd gjengen fra de møblerte hjemmene på vestsiden av byen. De spiller rett og slett rundt Odd. Pucken glir fra kølle til kølle, og både Bonden, Isak og Kim havner bakpå.
En smidig venstreving snurrer rundt Bonden, sånn at den storvokste backen til Odd deiser i isen. Plutselig er vingen alene mot Odd-keeperen.
På grasiøst vis lurer han også målvakten på ræva.
Brått står det 2–3 på tavla.
På tribunen er stemningen snudd. Odd-gjengen
biter negler, mens Vestsiden-supporterne jubler. «Kom igjen, da!» roper assistenttrener Mark. «Nå må dere ta i skikkelig!»
Trener Tommy er nokså stille. Kim vet at det ikke er det viktigste i verden for Tommy å vinne, men selv han setter pris på at Odd beseirer de lagene som alltid har følt seg bedre enn alle andre. Sånn som Vestsiden og Ørn. Kim har tatt plass i boksen. Selv om de er få spillere på laget, må også han hvile. Ishockey er et så hardt spill at man trenger pauser. Nettopp derfor er det så kritisk at Odd har så få spillere. Og derfor har det vært supert at de har fått lov til å spille med Max innimellom.
Kim pirker Tommy på ryggen med kølla. Treneren snur seg, Kim nikker mot Max, som sitter med hjelmen i fanget. «Kom igjen, da!» sier Kim. «Vi trenger ham.»
Treneren rister på hodet. «Ja, det gjør vi. Men vi trenger ham ikke så mye at jeg orker hoveringen fra den andre siden. Uansett hva resultatet blir nå, så vet jeg hva de kommer til å klage på.»
Kim ser bort på Max. Han henger med hodet.
Max er to år eldre enn resten av spillerne på Odd. Han fyller 16 i januar, og ga seg som aktiv hockeyspiller for et par sesonger siden. Han var drittlei presset på satsningslaget Ørn, der han spilte før. Da
han antydet til trenerne at han kanskje ikke ville satse for fullt, ble de plutselig enige om at han like godt kunne slutte. Siden da har han ikke spilt, men vært en del av trenergjengen rundt Odd. De siste kampene har han også fått være med litt på isen. Odd har aldri to fulle rekker, de er rett og slett for få spillere. Derfor har motstanderne og dommerne gitt grønt lys for at Max kan være med. «Det er greit med litt motstand også!» sa treneren til Vestsiden med et glis før kampen starta. Nå har gliset stivna, og han hyler og gestikulerer mot spillerne sine.
Så Tommy vil ikke bruke Max de siste minuttene. Uansett hva Kim synes om det.
Et nytt brøl høres i ishallen.
Faen, tenker Kim.Typisk.
Gode tapere?
På tavla står det plutselig 3–3. Vestsiden har utligna. På et par minutter har det gått fra tomålsledelse til uavgjort.
Det er kun ett minutt igjen av kampen. Kim gjør seg klar for siste bytte.
Max blir sittende på benken. Løperrekka Odd stiller opp med nå, er Isak på venstre ving, Kim som center og Mette på høyre ving.
«Pust med magen», sier Kim til seg selv. «Det er bare hockey.»
«Men det hadde vært så sjukt digg å klare uavgjort mot de pappaguttene fra Vestsiden», sier Mette.
Det er nesten som om hun har hørt hva Kim tenker.
Kim står hjelm mot hjelm med Dikken, klar
for å ta droppen. Dikken er playmaker og største stjerne på Vestsiden. En skikkelig god spiller. Det var han som nettopp skåra utligningsmålet. Dommeren, som Kim har lært at heter Inge, han uten tenner, snakker til begge guttene.
«Bra kamp dette, boys. Hold temperaturen nede også de siste sekundene nå.»
Verken Dikken eller Kim svarer. Dommeren slipper pucken, og på tavla teller sekundene nedover.
Dikken vinner pucken. Han holder på den, men virker åpenbart stressa av situasjonen. Han ser ned et lite øyeblikk, og oppdager ikke at Mette kommer i full speed og snapper den til seg.
Mette drar seg nedover på sin side, mens Kim trekker etter i midten. På motsatt side ser han at Isak skøyter seg smart på plass. Mette legger en skrå pasning som treffer bladet til Isak perfekt. Han løfter blikket og skal akkurat til å vende mot Kim, men ser heldigvis at Dikken er i ferd med å bryte puckbanen.
I stedet vender Isak to ganger og legger en lompe av et pass rett tilbake til Mette. Hun er plutselig alene med pucken rett foran målvakten. Mette biter tennene så hardt sammen at hele ishallen omtrent kan høre det knake i kjeven hennes.
Kom igjen, Mette, rekker Kim å tenke. Nå setter
du den faen meg!
Mette gjør en elegant dragning med kølla –akkurat sånn som Kim hadde sett for seg. Keeperen er finta ut, og Mette sklir pucken vakkert enkelt i mål.
Først blir det helt stille i ishallen.
Så bryter jubelen løs.
På tavla står det 3 til Vestsiden og 4 til Odd.
En etter en hiver Odd-spillerne seg rundt halsen på Mette. I boksen til Odd jubler de som besatt, og kaster både drikkeflasker og medisinkoffert opp i lufta mens de roper og skriker i vill glede.
Det er fortsatt et halvt minutt igjen å spille, men hockeygudene er for en gangs skyld på Odds side hjemme i Trondheim. Selv ikke Dikken klarer å
få pucken i mål når han er alene mot Odd-keeperen. Klokka tikker mot en sensasjonell Odd-seier i Dalgård ishall. Når hornet går, står det fortsatt 3 til Vestsiden og 4 til Odd på tavla.
Kim jubler sammen med de andre. For en opptur! Han vet at gutta i klassen kommer til å få med seg dette. De som spiller på topplaget Ørn. Arnt og de andre som ikke var så kule med Kim da han kom til byen. De har garantert fått det med seg. Han la til og med merke til at en av Ørnene var på tribunen og så på.
Kim er spent på hva Dikken kommer til å si. Nå er det like før de to møtes idet lagene takker for kampen.
Det kommer vel sikkert et eller annet stygt? At de bare hadde flaks, eller at det var Max som gjorde at de vant, eller noe annet surt eller teit. Det hadde vært helt typisk. Det er det han er blitt vant til fra Arnt og de andre hockeyguttene i byen, de på Ørn. En gang da de skulle takke for kampen, ble det faktisk nesten slåsskamp. Kim stålsetter seg for det som kommer.
Men Dikken ser blid ut, nesten som om han smiler. «Bra spilt! Takk for kampen», sier han.
«Eh … Selv takk», stotrer Kim forbauset. «Vi er ikke så vant til dette», legger han til.
«Det er ikke vi heller», flirer Dikken. «Vi får prøve hardere neste gang.» Han dunker Kim jovialt i skulderen og går videre.
Kim er lettet. Det går faktisk an å være en real taper – også i Trondheim, tenker han.
Mia, da
I garderoben er det fest med jubel og høy musikk. Også Max er storfornøyd, selv om han ble benket siste halvdel av perioden.
Kim tar fram telefonen. Han vil sjekke om noen av de andre hockeygutta i byen allerede har meldt noe om kampen.
Plutselig kjenner han et stikk i magen. Den største hockeykronidioten av alle, Arnt, har lagt ut et bilde. Men storyen handler faktisk ikke om hockey, til en forandring. Han har bare posta et bilde av Mia. Mia fra klassen, som er både morsom og pen. Og som smiler til Kim og er hyggelig, og sender ham en del snapper. Men som av en eller annen sjuk grunn er sammen med idioten Arnt. Hun er jo altfor bra for en fjomp som ham.
«My girl», står det.
«Drittfyr», sier Kim og legger telefonen hardt fra seg.
«Hæ?» sier Isak. Kim har åpenbart snakket høyere enn han trodde.
«Ingenting», svarer Kim.
«For en kamp!!»
Garderoben fylles opp av blide og fornøyde foreldre og søsken. Kim liker at det ikke er så strengt her. Selv pappa har fått lov til å komme inn. Han står der sammen med et par av de andre fedrene på laget. Mamma snakker sport med Mark. De er tydelig fornøyde begge to. Tommy gliser under lua.
Bare én av de voksne i garderoben ser mer halvfornøyd ut. Nå tar han ordet og sier med dempet stemme i retning Tommy:
«Jeg har tenkt litt på Stavanger.»
Kim og resten av gjengen skal på cup der om ikke lenge. Men det er det kun denne karen som tenker på akkurat nå.
«Det er kanskje litt typisk oss å gjøre det så unødvendig spennende, da …»
Tommy bare rister på hodet. Han skjønner hva som kommer.
«Var det nødvendig å benke Max? Vi taper jo så mye defensiv kraft uten ham! Gjør du sånt, blir det veldig tøft i Stavanger. Der er det motstand.»
«Ja», svarer Tommy. «Det var nødvendig. Ellers hadde jeg ikke gjort det. Og selvsagt gjelder det også i Stavanger. Selv når vi skal på cup.»
«Sånt ville aldri skjedd på Ørn», fortsetter fyren.
«Slapp av, akkurat det er jo en av de viktigste grunnene til at jeg ikke spiller på Ørn mer», sier Max, og med den replikken tar han lufta ut av hele situasjonen.
Fyren sier ikke mer. Han tusler slukøret ut. I garderoben fortsetter festen.
