Alan Lazar
På rømmen Oversatt av Ellen Berg
Alan Lazar Originalens tittel: Roam Oversatt av Ellen Berg Copyright © 2011 by Alan Lazar Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-34668-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Alen MacWeeney / CORBIS Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Gustavo og Mia Bella
DEL I Den store kjærligheten
1
Det aller første Nelson kjente lukten av, var gress. Frodig, friskt og gåtefullt gress. Lukten ble ført med vinden fra beitemarkene ved gården til Mrs. Anderson, der Nelson og brødrene og søstrene hans lå og krodde seg tett inntil moren sin. Den lille nesen hans rynket seg, forvirret over den mektige, nye stimulansen. Mens han lå i mors liv, hadde han kjent lukten på avstand etter hvert som følelsen i nesen hans utviklet seg gradvis. Men da duften av gresset slo imot ham med full styrke ute i verden, var det skremmende, berusende og umåtelig mystisk. Lukten hadde mange lag. Etter som tiden gikk, lærte Nelson å forstå hva disse mangfoldige og intense luktene betydde. De inneholdt dagens informasjon – hvilke skapninger som hadde spasert i nærheten og markert reviret sitt, hvor mye dugg det var denne morgenen, og en fornemmelse av hvilke fjerne enger duggen kom fra. De inneholdt informasjon om regnet to dager tidligere, og om maur og andre småkryp som levde i gresset. Men enkelte ganger kom det også en eim av forgangne somre og vintre fra dypt nede i jorden der disse luktene hadde utviklet seg, av skapninger som hadde levd og dødd i New Hampshires lokalsamfunn der Nel9
son var født. De bar med seg fortellinger om alle røtter og knokler som hadde ligget i dette rike jordsmonnet i århundrer. Nelson var en bastard i et kull på seks. Faktisk var det ikke meningen at han skulle ha vært bastard. Mrs. Anderson hadde drevet oppdrett av beagler og pudler med stamtavler i mange år. Valpene hennes ble solgt for tusenvis av dollar per stykk og sendt rundt i hele USA. Nelsons mor, Lola, en godlynt aprikosfarget dvergpuddel, hadde født flere valpekull tidligere. Nelsons far, King, en beagle som ofte ble avfotografert som et sjeldent prakteksemplar på den årlige lokale utstillingen, skulle egentlig ikke ha fått tilgang til Lolas område da hun to måneder tidligere hadde hatt løpetid. Ved flere anledninger hadde han med hell befruktet en annen beagle, Nougat, og Mrs. Anderson tilba ham. Men hun hadde planlagt at Lola skulle pare seg med sin vanlige partner, Kennedy, en mørkebrun godlynt puddel. Hun hadde ingen anelse om at King var blitt forhekset av Lolas søte dufter, der de kom svevende mot ham fra hundegården hennes sist vår. King hadde lagt merke til et lite hull under tregjerdet som omringet Lolas hundegård, og gravde som besatt hver gang Mrs. Anderson ikke var i nærheten, med påfølgende kurtise av Lola. Mrs. Anderson hadde absolutt ikke hatt noen mistanker før Lolas valper en dag kom ut av sin mors liv og ikke lignet på noe hun tidligere hadde sett. Hun ble rasende da hun forsto hva King hadde gjort. Hun ble også bedrøvet et øyeblikk da hun skjønte at tusenvis av dollar som hun visste hun kunne ha fått for et fullblods puddelkull, ikke ville bli noe av. Men da hun la den eldste søsteren til Nelson i håndflaten og kjente hvordan den lille hundens hjerte slo, ble hun varm om 10
hjertet, og hun visste at hun kom til å ale opp disse valpene i de to første månedene av livet deres med all den kjærlighet hun vanligvis øste utover valpene med stamtavle. Mrs. Anderson var vant til å få to eller tre valper i et puddelkull. Denne gangen fødte Lola seks. Kan hende var det Kings uhemmede kurtise av Lola som hadde sørget for denne uregelmessigheten. Duften av Lola i paringstiden hadde vært så ytterst inntagende at hver gang han trodde elskoven deres var i ferd med å ta slutt, følte King på et eller annet vis et nytt utbrudd av energi i beaglehjertet sitt. De seks valpene som kom ut av den lille kroppen hennes, overrasket til og med Lola. Hun ble sørgmodig da nummer fire lå der urørlig etter å ha kommet til verden. Hun spiste den lille posen med etterbyrd som hadde beskyttet ham i magen hennes, slikket ham om og om igjen og prøvde å få liv i ham. Mrs. Anderson iakttok det hele mens hun ba om en aldri så liten bevegelse, men etter en halvtime og fremdeles ikke noe tegn til liv, fjernet hun forsiktig den lille valpen og pakket ham inn i et hvitt håndkle. Senere samme kveld skulle hun brenne levningene hans og spre dem utover beitemarken ved siden av våningshuset. Hun ville kikke opp på den voksende månen og be for den lille hunden som aldri hadde kjent verden utenfor sin mors liv. Lola følte en ubestemmelig tristhet legge seg over henne idet hun så valpen forsvinne ut av syne. Men tristheten varte ikke lenge. Sammentrekningene i magen satte i gang igjen, og like etter kom det nok en vakker valp til verden. Nelson var i hovedsak lysebrun, eller aprikosfarget, med hvite flekker, spesielt i ansiktet. En mørkebrun ring omkranset det ene øyet, og en 11
hvit ring omkranset det andre. Fra ung alder ga dette inntrykk av at han var «storøyd» og fascinert av verden. Men da han ble født, var øynene hans godt lukket, slik de var den første uken av livet. Nesen hans rykket begeistret til idet lukten av gress fylte hele hans verden for aller første gang. Han kjente at moren slikket ham, og lukten hennes fylte alle sansene hans, mektig og trøstende. Mrs. Anderson kom inn i rommet igjen, og da hun fikk se den nye valpen, klappet hun ham forsiktig på det lille hodet. Dermed fikk han også kjenne lukten av et menneske for første gang, og selv om denne lukten var sammensatt, var den også varm og god. Det skjedde mye på én gang i de første minuttene av livet for en slik liten sjel, og Nelson ble plutselig slått av en overveldende sult. Moren så skjelvingen i den lille kroppen hans og de andre valpenes. Hun presset og presset, og den siste valpen, Nelsons lillesøster, kom sprellende og snusende til verden. Forsiktig plasserte Mrs. Anderson alle valpene ved Lolas seks patter, og de vrikket seg inn mot sitt første måltid. Den første uken av Nelsons liv forsvant som i en tåkedis. Etter som dagene gikk, utforsket nesen hans luktene rundt seg med stadig større dyktighet. Så slo sulten til for fullt igjen. Enkelte ganger lå Lola og sov når han kravlet seg inntil henne, desperat etter næring. Han forsto naturligvis ikke hvor utslitt hun var etter å ha matet alle de fem valpene. I sitt stille sinn var Mrs. Anderson svært bekymret. Lola var etter forholdene en liten hund. En gang for mange år siden hadde en annen av Mrs. Andersons pudler, Lolas bestemor, utviklet en 12
alvorlig kalkmangel etter å ha matet et stort kull, og døde på vei til veterinærklinikken i den lille byen Nelson, New Hampshire, like i nærheten. Mrs. Anderson hadde matet valpene, inkludert Lolas praktfulle mor, en perlemorshvit puddel, med flaske hver fjerde time. Ofte våknet Nelson av at Lola slikket ham på magen. Han var henrykt over det, og han likte lukten av den varme væsken som strømmet fra kroppen hans like etter. Lukten ble ikke værende særlig lenge. Han kjente lukten av Mrs. Anderson i nærheten og hendene hennes på kroppen sin, og da forsvant mesteparten av lukten han hadde utskilt. Nelson la snart merke til at alle brødrene og søstrene hans hadde en lignende væske som kom ut av kroppene deres. Siden det minnet om hans egen lukt, klarte den lille nesen hans å kjenne igjen den spesielle lukten fra hver enkelt av dem slik at han kunne skille dem fra hverandre. Enkelte ganger når han sugde på morens patter, la han merke til en svært lik, men enda mer intens odør som kom fra henne. Den var stram og jordisk. Iblant tok Mrs. Anderson med seg Lola ut i en time eller to, og da gråt Nelson i stillhet helt til den trygge lukten lå tett inntil ham igjen. Det overveldende nærværet av lukt ville alltid være det som definerte Nelsons oppfatning av verden. Men omtrent en uke etter at han var født, åpnet de små øynene seg sakte, og de beroligende, grå konturene av Mrs. Andersons ansikt kikket ned på ham. Nelson var den første i kullet som tittet inn i verden, og med de spesielle fargene rundt øynene kunne ikke Mrs. Anderson annet enn å smile da hun så den storøyde valpen kikke opp på henne. Hennes egne øyne var gradvis i ferd med å miste synsevnen, og de sterke brillene øyelegen hadde foreskrevet sist sommer, måtte sann13
synligvis snart skiftes ut. Adskillige valper hadde vært innom dette lille rommet aller innerst i huset, der hun tok seg av Lola og Nougats valpekull i mange år etter at hennes egen sønn hadde flyttet til Oregon. De fleste valpene var søte og myke og deilige, og hun forgudet dem alle sammen. Men det var noe helt spesielt ved den måten Nelson kikket opp på henne på denne morgenen. Mrs. Anderson var klar over at hunders synsevne var begrenset sammenlignet med menneskers. De kunne se mer enn bare svart og hvitt, men de var fargeblinde når det gjaldt rødt og grønt. Hun visste at hunder manglet den dybdeskarpheten som menneskene hadde, selv om alle slags bevegelser gjorde dem begeistret. Men Mrs. Anderson kunne ha sverget på at hun så en helt spesiell nysgjerrighet og åpenhet for verden i de oppspilte øynene til Nelson denne morgenen. Mange år senere tenkte hun fortsatt på ham. Snart hadde alle de fem ungene til Lola åpnet øynene. Hun stålsatte seg for det som måtte komme. De små bena deres ville vokse seg sterke, og de ville utvikle seg raskt, hele tiden forlange mer og mer av melken hennes. Mens de ved fødselen hadde lite hår på den myke kroppen sin, gikk det bare noen uker før de var dekket av en tynn og delvis krøllete pels. Lola husket hvor godt hun hadde sovet i månedene etter at hennes tidligere kull hadde forlatt henne, men hun husket også tomheten fra de dagene. Da Nelson og brødrene og søstrene hans var en måned gamle, var de blitt en uregjerlig flokk. Nelson var fascinert av familien sin. Alle var ekstremt lekelystne, som besatt av å kravle over hverandre og nappe hverandre i den nå fyldige pelsen. Men noen av søsknene 14
hans var roligere enn de andre, fornøyd med bare å ligge sammen med moren sin og de andre og vrikke litt på seg mens luktene deres blandet seg. Andre ga ikke opp strevet med å vise at de var de sprekeste, de raskeste, de som hadde kontrollen på det røde garnnøstet Mrs. Anderson hadde sluppet ned i den lille bingen de delte med moren sin. Nelsons nysgjerrighet viste seg snart, akkurat som det trekket som skulle bli karakteristisk for ham. Mrs. Anderson la merke til at han hele tiden prøvde å finne en måte å komme seg ut av den lille bingen deres på, og faktisk, en dag klarte han det også. Hun kom inn i rommet og tråkket nesten på den lille valpen som ventet ved døren mens den snuste inn de nye duftene som kom sivende inn gjennom den smale åpningen mellom døren og gulvet. Hun skjente litt på ham, tok ham opp og la ham tilbake sammen med familien sin. Men det varte ikke lenge før den storøyde valpen var tilbake ved den lille åpningen han hadde oppdaget innerst i bingen, og fant veien ut igjen. Mrs. Anderson tettet igjen åpningen med et par gamle sokker. Stadig oftere fikk lille Nelsons nysgjerrighet næring fra luktene som trengte inn i rommet. Han kjente lukten av søte og interessante dufter som kom fra et sted i huset der det skramlet, aromaer som gjorde ham så sulten at selv ikke morens melk kunne tilfredsstille ham helt. Mrs. Anderson fikk vanen med å ta opp Nelson om kvelden og holde ham i de store, slitne hendene sine mens hun lyttet til musikk og strøk rolig over ham. Nelson nøt det, og pleide å flyte inn i en tilstand av lykksalighet. Han kunne våkne og slikke fingrene hennes på den samme kjærlige måten som moren slikket magen hans, og det virket som hun likte det. Han var 15
ikke klar over at han var den eneste valpen som oppnådde denne spesielle gunsten. Enkelte ganger holdt Mrs. Anderson Nelson tett inntil ansiktet sitt. På den tiden kunne øynene hans i stor grad se detaljer, og han observerte de blå øynene hennes som så rett på ham. Av og til slikket han henne i ansiktet, og et par ganger kjente han den salte smaken av små tårer. Senere i livet skulle han forstå den fulle betydningen av denne salte væsken som mennesker iblant slapp fra seg, men for øyeblikket gledet han seg over smaken. En morgen da Nelson var fem uker gammel, la Mrs. Anderson ham og søsknene hans i en liten eske. Lola betraktet det hele med stort alvor, men gjorde ikke noe forsøk på å stanse Mrs. Anderson, som hun hadde et sterkt tillitsforhold til. Mrs. Anderson åpnet døren til den lille bingen deres og gikk ut av rommet bærende på esken med valper. Lola kom rett bak henne. Mrs. Andersons hus var litt mørkt, men det hindret selvfølgelig ikke Nelson i å snuse inn en symfoni av lukter på vei gjennom huset og ut i hagen. Det var rester av kjøkkenlukter, som han rett som det var hadde kjent i bingen. Det var lukten av kjøtt, av stekt egg og smeltet smør. Det var den runde og myke duften av pannekaker stekt et par dager tidligere, som var blitt hengende igjen i Mrs. Andersons stue. Idet de gikk forbi selve kjøkkenet, trengte lukten av grønne epler for første gang inn i Nelsons nese, og den var pirrende på en helt annen måte. Da de kom ut i Mrs. Andersons hage, nærmest eksploderte Nelsons hode av alt som trengte seg inn i nesen hans. Først og fremst var det gress, uendelige mengder av det, og å kunne kjenne lukten av det så nær innpå var 16
langt mer intenst enn den fjernere lukten hadde vært. Mrs. Anderson satte fra seg valpene på plenen foran huset og lot dem vandre omkring. Den lille, våte nesen til Nelson rørte ved gresset for første gang, og det var som et elektrisk støt løp gjennom kroppen hans. Valpene spredte seg utover plenen, i og med at alle ble tiltrukket av de mangeartede nyansene og undernyansene av dufter. Innimellom, hvis en valp kom for nær gjerdet som skilte hagen fra beitemarkene der hestene og kuene luntet rundt, hentet Mrs. Anderson dem og satte dem fra seg nærmere huset. Også Lola holdt et vaktsomt øye med ungene, og bjeffet høyt hvis de gikk for langt. De fem dunkledde valpene, derimot, var knapt oppmerksomme på de to mødrene sine. De boret nesen sin dypt ned i jorden, nærmest i ekstase. Da Nelson omsider kikket opp, oppdaget han blomsterbedene som omringet hagen. Han nærmet seg forsiktig, usikker på hva det var. Men da luktene kom drivende mot ham, skjønte han at disse forunderlige tingene ikke var skadelige for ham. Det var røde roser og gule roser, agapanth, påskeliljer, liljer og Pauli øye. Da han luktet på dem, roet han seg og lot seg trollbinde, lukket øynene og lot solen varme seg. Mange år senere, når Nelson befant seg i slitne bygater omringet av betong, kunne han fremdeles vagt huske denne hagen og sitt første møte med blomster, og det kunne kvikke ham opp på en nærmest forbløffende måte, i det minste for en kort stund. Mrs. Anderson forsvant i noen få minutter, og da hun kom tilbake, hadde hun med seg en annen hund på omtrent samme størrelse som Lola. Nelson skjønte ikke at han skulle møte faren sin, beagelen King, en hund med et energisk ganglag. Nelson fornemmet styrken 17
og nobelheten til denne store hunden. King selv virket ikke særlig interessert i hverken Nelson eller søsknene hans denne morgenen, snuste bare på dem i forbifarten og løp av gårde for å bjeffe på et ekorn i nærheten. Lola holdt seg tett inntil ungene sine idet King ankom, mønstret ham og knurret. Det virket ikke som noen av dem hadde noen erindring om den lidenskapelige kurtisen deres bare et par måneder tidligere. Mrs. Anderson sukket da King ignorerte valpene sine, men innerst inne var hun klar over at hun skulle ha visst bedre enn å håpe at han skulle fatte interesse for dem. Dette var også den første dagen Mrs. Anderson matet valpene med noe annet enn morens melk. Mrs. Anderson holdt et øye med Lola, og det var tydelig at hun var sliten etter den konstante ammingen av valpene. Tidligere hadde hun foretrukket å vente i seks uker før hun ga valpene fast føde, men nå bestemte hun seg for å prøve å gi dem litt brød og kumelk for første gang, slik at Lola forhåpentligvis fikk mulighet til å hvile seg litt. Nelson og søsknene hans skjønte ikke hva de skulle gjøre med de små bollene med varm melk og gamle brødsmuler hun satte ned foran dem. Nelson hoppet rett oppi bollen med et stort plask. Det føltes godt. Mrs. Anderson fisket ham opp og rengjorde ham, og mens hun holdt ham i hendene, forsøkte hun å lære ham hvordan han skulle slikke i seg melken fra bollen. I dagene som kom, skar Mrs. Anderson opp små biter av eple og gulrot, og en dag hakket hun opp et kokt egg til valpens store glede. Sent en kveld våknet Nelson av en ny lyd. Det var stemmen til Mrs. Anderson. Han var vant til den rolige og 18
fredelige stemmen hennes, men denne gangen var den høy og skingrende selv om den kom fra et helt annet sted i huset, og på en måte skremte det ham. Han forsto ikke hva som hadde fått henne til å oppføre seg slik, og da hun kom inn i rommet en halvtimes tid senere, luktet han noe nytt ved henne, et intenst sinne som nettopp hadde glidd over. Det var første gang i sitt korte liv at han hadde støtt på lukten av sinne, og han likte det slett ikke. Han kom aldri til å like det. Det var aldri noe han kunne lukte hos andre hunder, og han lærte seg at det var en av de tingene som skilte hunder fra mennesker. Nelson kom selv til å erfare mange, mange følelser i løpet av livet sitt, men sinne var ikke en av dem. Mrs. Andersons blikk dvelte ved Nelson, og hun løftet ham opp da hun så at han kikket opp på henne. Hun strøk ham over det lille hodet. Da hun la ham mot ansiktet sitt, slikket han raskt opp tårene hennes, og hun smilte kraftløst. Nelson nøt de salte tårene, men denne gangen ble han også glad for at lukten av glede var kommet tilbake. Hun satte ham fra seg og gikk ut av rommet, men kom tilbake like etter med en liten tallerken. Da hun tok Nelson på fanget, skjønte han at maten på tallerkenen ga fra seg den kjøttlukten han hadde kjent flere ganger de siste ukene. Det var sannsynligvis den deiligste lukten han noen gang hadde kjent. Den lille hunden jafset i seg de små pølsebitene hun hadde gitt ham, og hun smålo da han slikket tallerkenen ren og ivret etter mer. Lola våknet av pølselukten og gløttet dovent på øynene. Det var en av favorittrettene hennes, og vanligvis ville hun ha bjeffet høflig for å minne Mrs. Anderson på at hun også skulle få. Men denne gangen falt hun 19
i søvn igjen. Hun var klar over at hun snart ikke ville være omringet av valper lenger, og at det om kort tid ville bli hun, Mrs. Anderson, King, Kennedy og Nougat som skulle gå tur i skogen. Hun visste at hun om ikke så altfor lenge kom til å sove ved foten av Mrs. Andersons seng om natten, og minnet om valpene ville ganske snart blekne. Så denne kvelden lot hun lille Nelson få spise alle godsakene. Mrs. Anderson spekulerte faktisk på å beholde lille Nelson. Det var alltid vanskelig å gi valpene fra seg, men hun måtte minne seg selv på at hun trengte den ekstra inntekten som kullet kunne gi, og denne gangen ble det mye mindre enn vanlig. Til alt hell hadde et par av dyrebutikkene rundt om i landet, der valper av god avstamning vanligvis ble solgt, motvillig gått med på å ta imot blandingsrasen av beagle og puddel. Dyrebutikkeierne var fullt klar over at de valpene hun vanligvis skaffet dem, ikke bare var vakre, men også hadde et temperament som hundeeiere elsket. De var lekelystne og hengivne, litt rampete, men elskelige. En av butikkeierne spøkte med at han ville kalle Lola og Kings avkom enten «beadler» eller «pugler». Naturligvis ville hun bare få en brøkdel av den betalingen hun vanligvis fikk for valpene. Å selge Nelson for bare hundre og femti dollar virket helt idiotisk – det var så lite i den store sammenhengen. Men porten måtte repareres, hun måtte kjøpe flere høner, og pensjonen dekket knapt regningene. Mrs. Anderson tørket valpene regelmessig med et fuktig håndkle. Dette var blitt en to-ganger-om-dagen-hendelse i og med at ekskrementene var blitt fastere etter hvert som de fikk mer skikkelig mat. En morgen fornemmet Nelson at det skulle skje noe nytt idet hun bar 20
alle sammen ut på vaskerommet innerst i huset. Rommet luktet noe tillitsfullt og svalt. Hun lot valpene ligge og kroe seg i den lille esken, og gjorde i stand en liten balje med deilig, varmt såpevann. Én etter én badet hun dem. Nelson nøt øyeblikkelig denne følelsen. Mrs. Anderson masserte kroppen hans forsiktig, og det var som å bli slikket over hele kroppen av moren sin. Snart følte han seg frisk og opplagt, og lukten av lavendelsåpen lullet ham inn i en lykkerus. Da hun hadde vasket valpen grundig, skylte hun ham i en annen balje. Så tok hun et tykt håndkle og gned ham tørr. Mens hun holdt hodet hans forsiktig med den ene hånden, trimmet hun den silkemyke pelsen med en skarp saks. Nelson vred litt på seg, og det var så vidt Mrs. Anderson unngikk å stikke ham i øyet idet hun stusset de små hårene rundt øynene hans. Da det hele var over, løftet hun ham opp og holdt ham tett inntil seg og kysset ham flere ganger. Nelson slikket henne i ansiktet og kjente smaken av saltvann rundt øynene hennes. Samme kveld kom Mrs. Anderson med et stort utvalg av valpenes favorittmat. Det var melk og brød, men også små biter av ost, egg, epler og pølser. Én etter én matet hun Lolas valpekull. Den utslitte Lola spiste noen få godbiter selv også. Da Nelson la seg bekvemt til rette hos moren sin for å sove, kjente han den rene og gode lukten av brødrene og søstrene sine rundt seg. Han hørte hvordan de små kroppene deres steg og sank for hvert åndedrag, og nå og da rumlet det i de små magene deres. Lyset var slått av, men han kunne lukte at Mrs. Anderson satt i stolen sin like ved. Dette var den beste dagen Nelson 21
hadde opplevd så langt. Den lykken han følte idet han falt i søvn den kvelden, var myk og omhyllende. Han drømte om enger med gress dekket av pølser, der han lekte i det uendelige med brødrene og søstrene sine. Men da Nelson våknet neste dag, skulle livet hans bli totalt forandret.
2
Da hunden våknet, var det til en helt ny opplevelse. Han og de fire søsknene hans lå i en sprinkelkasse bak i Mrs. Andersons varebil. Mens bilen humpet bortover landeveien, gynget valpene frem og tilbake og skled mot hverandre. Selv når Mrs. Anderson prøvde å kjøre forsiktig, følte Nelson at mageinnholdet forskjøv seg, og han ble uvel. Han og søsknene hans klynket sørgmodig, men ingen kom for å berolige dem. Fremdeles hang lukten av moren igjen i pelsen deres, men Lola var ikke å få øye på. Omsider stoppet bilen, og Mrs. Andersons ansikt kom til syne over dem. Hun strøk valpene over de små hodene. De slikket hendene hennes med stor appetitt og ble beroliget. Én etter én løftet hun dem opp og ga dem melk fra en liten flaske. Plasten hadde en vond smak, men melken luktet og smakte i hvert fall godt. Etter at hun hadde lagt dem ned igjen, gled Nelson inn i søvnen igjen av bilens bevegelser. Innimellom våknet han halvveis idet underlige, nye lukter kom svevende inn gjennom vinduet. Av og til merket han sterkere versjoner av dufter han hadde kjent i det fjerne på gården. Men overalt rundt ham var det fortsatt gress, og det beroliget ham. 23
Etter et par timer våknet Nelson til nye og skarpe odører. Søsknene hans sov fremdeles, men hans egne øyne var vidåpne, og han satte seg vaktsom og litt engstelig opp. Han luktet at Mrs. Anderson fortsatt var i nærheten, og visste at han måtte holde seg tett inntil henne. Nelson kjente til lukten av røyk fra bål som Mrs. Anderson en gang imellom brente om kvelden. Det var den nærmeste sammenligningen den lille hunden kunne trekke til de nye luktene som kom sivende gjennom varebilen. Men de hadde et snev av dufter som virket unaturlige på ham. Det var lyder også, skarpe og høye frekvenser, og lyden av folk ute på gaten som snakket med en skarphet han ikke var vant til. Lyden av Mrs. Andersons varebil hadde han ikke brydd seg særlig mye om, men nå la han merke til brølet fra andre biler og kjøretøy overalt rundt seg, og de var overveldende. Nelson klynket. Straks kjente han hånden til Mrs. Anderson stryke ham over hodet, og han roet seg igjen. Hvor var moren hans, Lola? funderte han på. Hvorfor var hun ikke sammen med dem? Med ett ble bilmotoren slått av, og de siste timenes rykkete frem-og-tilbake-bevegelser var over. Nelson slappet av og følte seg roligere et øyeblikk. Søsknene hans strakte på hodet og prøvde å kikke gjennom veggene i sprinkelkassen. Nelson luktet at Mrs. Anderson tok på seg leppestift. Så kom den plutselige eksplosjonen av parfymeduft. Hun bøyde seg over valpene og snakket til dem, og Nelson fornemmet en tristhet i stemmen hennes. Han følte at noe vesentlig var i ferd med å skje da hun tok opp hver enkelt, strøk dem og kysset dem. Hun dvelte lenger ved Nelson enn ved noen av de andre. 24
Én etter én flyttet Mrs. Anderson valpene over i små reisebur bak i varebilen. Da Nelson ble flyttet fra sprinkelkassen han delte med søsknene sine, fikk han et glimt av den nye verdenen rundt seg. En stor betongbygning lå rett foran ham, og det var hundrevis av biler og folk overalt. Et par mennesker i nærheten kikket på ham med smil i ansiktet og nikket til Mrs. Anderson. Nelson ble plassert i et lite reisebur sammen med sin yngre søster. Idet de kikket ut, så han Mrs. Anderson plassere de andre klynkende søsknene hans i reisebur rett i nærheten. Én etter én matet Mrs. Anderson valpene med vann og små pølsebiter. Så tok hun opp de tre reiseburene og gikk inn på den store jernbanestasjonen i Concord, New Hampshire. Nelson ble redd. Stasjonen var full av støy og mennesker som beveget seg hit og dit i høyt tempo. Det var en kaskade av dufter, og han strevde med å tolke dem. Da Nelsons reisebur ble plassert på en stor vektskål og veid, stirret han på Mrs. Anderson og kjente lukten av den tunge sørgmodigheten hennes. Hun stakk hodet helt inntil døren på reiseburet, og Nelson slikket henne i ansiktet en siste gang. Så var hun borte. Nelson og søsteren hans lå tett sammen. De gravde seg dypt inn i pelsen til hverandre, der lukten av moren og søsknene satt igjen. Nelsons lillesøster pistret fortvilet, og Nelson smågnagde på øret hennes for å forsøke å muntre henne opp. Et par timer gikk på denne måten. Frykten avtok etter en stund, og Nelson fikk snart trang til å driste seg ut av den lille kassen og utforske noen av alle de interessante nye luktene rundt seg. Han skrapte på døren, men innså straks at han var innesperret. Han avskydde følelsen og begynte å pistre høylytt. Etter en liten stund 25
kom en mann og stakk en finger inn gjennom døren til Nelsons reisebur. De to små hundene luktet på fingeren og slikket på den. Et vennlig ansikt med blå caps på toppen kikket inn til dem og smilte. Nelson kjente lukten av noe varmt og trøstende som Mrs. Anderson også utstrålte, og følte seg straks bedre. En liten stund senere løftet den vennlige mannen opp reiseburene med valpene og bar dem tvers gjennom stasjonen. Nelson ble litt engstelig da han fikk se tog for første gang. Var dette dyr? Eller hus? Luktene som strømmet ut fra dem, var mange og varierte. Den vennlige mannen plasserte Nelson og søsteren hans i en av vognene på toget og klødde dem bak øret. Så forsvant han. Vogndøren smalt igjen, og de ble etterlatt nærmest i mørke. Nelson merket at det var andre dyr i vognen. Han antok at det var andre hunder der, og kanskje kaniner og kyllinger. Han kjente ikke lenger lukten av de andre søsknene rett i nærheten. Han og lillesøsteren lå helt stille, engstelige, og de begynte å bli sultne også. Toget rykket til og kom i gang, og Nelson og søsteren hans ble skubbet inn i hjørnet på reiseburet. De pep, og Nelson fornemmet også frykten fra de andre dyrene i vognen. Kyllingene satte i med et voldsomt spetakkel. Men etter hvert som toget kom inn i sine jevne bevegelser, roet dyrene seg. Da frykten hadde forlatt Nelson og han luktet at søsteren også var blitt roligere, tillot han seg å nyte de nye duftene som trengte inn i vognen fra utsiden. Byluktene ble overtatt av landlige lukter nok en gang, og Nelson sugde til seg de gresskledde beitemarkene og skogene utenfor med stor tilfredshet. Det var en underlig opplevelse å kjenne disse luktene fra et tog. Mens enkelte av luktene var konstante, ble 26
de hele tiden bombardert av nye, og noen av dem forsvant raskt. Nelson forsøkte å holde dem fast, spesielt de interessante, men de forsvant på et blunk. Den lille hundens interesse ble pirret. Togturen til Nelson og søsteren hans varte ikke særlig lenge. Etter bare en times tid begynte toget å saktne farten. Bylyder og bylukter vendte tilbake, og Nelson kjente lukten av vann, mengder av det. Da toget til slutt stoppet helt og døren til vognen med reiseburene ble åpnet, var det Boston stasjon Nelson inhalerte.
3
I løpet av tyve år hadde Emil Holmes’ dyrebutikk sør i Boston opparbeidet et ry for kun å selge valper med stamtavler. Det betydde at oppdretterne måtte skaffe papirer fra den amerikanske kennelklubben for å bevise sine hunders avstamning, og Emil skaffet kjøperne kopier av disse papirene for å kunne forsvare de høye prisene han enkelte ganger tok for valpene sine. Emil hadde aldri tenkt så mye over at han skulle eie en dyrebutikk, men faren hans hadde avgått ved døden da Emil bare var treogtyve år gammel, og etterlatt butikken til ham. Emil hadde ikke sett faren siden han var fem år gammel, så den lille eiendommen han arvet, kom helt uventet på ham. De eneste minnene han hadde av faren, var fyllekuler og bråket fra kjøkkentallerkener som ble knust, mens den unge Emil satt og skalv i sengen sin. Faren hadde aldri lagt hånd på gutten, men moren var ikke blitt spart for sporadiske nevekamper. Til slutt hadde hun samlet mot nok til å kvitte seg med den stridslystne ektemannen, men han hang fortsatt igjen i Emils hukommelse mange år senere. Emil hadde sans for tall, og startet en forretning som solgte brukte musikkinstrumenter, etter at han var fer28
dig med high school. En stund gjorde han det relativt bra, og han giftet seg med kjæresten fra high school, Evelina, før han hadde fylt enogtyve år. Men slik det ofte skjer med den første forretningen man starter, gikk det galt. Evelina forlot ham like etter, og Emil fikk oppleve kjærlighetssorg. En stund hoppet han fra jobb til jobb og slikket sårene sine etter tapene. Først virket det som et dårlig varsel da nyheten om farens eiendom nådde ham. Men det varte ikke lenge før han innså at kjøp og salg av valper muligens kunne bli en innbringende affære. Han likte forretningsaspektet til den nye dyrebutikken sin, og var fast bestemt på å gjøre suksess når han nå gjorde et nytt forsøk. Han håpet at en ny kone og familie muligens også ville følge med. Emil skulle nådeløst ha sluttresultatet i den neste forretningen sin. Etter noen få år kunne han fastslå med stor presisjon verdien av et kull, basert på rase og ofte på oppdretter. Enkelte oppdrettere skaffet ham fortreffelige valper, som kjøperne var så fornøyde med at de anbefalte Emils lille dyrebutikk til vennene sine. Gradvis skrudde Emil opp prisene, og snart hadde han god fortjeneste på hundene han solgte. Han avskydde imidlertid mye av arbeidet som fulgte med forretningen. Egentlig likte han ikke hunder særlig godt, og han ble lei av lukten deres som hadde begynt å gjennomsyre livet hans. Enkelte ganger når han kom hjem i leiligheten sin om kvelden, innbilte han seg at det luktet hundedritt, enda han visste at det var umulig. Men hundedritt var en lukt han måtte leve med hver eneste dag, og han visste at han kom til å leve med den resten av livet, eller i hvert fall så lenge han eide butikken. Etter som årene gikk og meningsfulle romanser unnslapp ham, begynte han å skylde på at 29
hundedrittlukten gjorde ham lite attraktiv for kvinner. Pengene han tjente, hjalp ham å komme over de negative følelsene for jobben, men hvis pengene ikke var der, ville han ikke ha noe med valper å gjøre. Dag ut og dag inn opplevde han folk som var helt tussete når det gjaldt valpene, og han kunne ikke fatte det. En hund var et dyr, ingenting annet. For guds skyld, kineserne spiste dem som kyllinger, tenkte han av og til for seg selv. Det var med stor irritasjon Emil mottok Mrs. Andersons forespørsel om å selge to valper av blandingsrase. Han hadde ikke likt forslaget hennes om å selge dem som nyheter, som «beadler» eller «pugler». En kjøter var en kjøter. En kjøter var et ubrukelig dyr som ikke var særlig mye verdt, mye mindre enn hundene hans med stamtavler. Kostnadene for å mate en kjøter, vaske en kjøter og tørke dritt ut av buret dens hver eneste dag var sannsynligvis mer enn han fikk igjen når han solgte den. Han var også engstelig for at salget av kjøtere i butikken skulle påvirke det omhyggelig vedlikeholdte omdømmet hans. Men Mrs. Anderson var en av hans beste oppdrettere. Han visste at King alltid produserte vakre beagler, og at Lola alltid produserte godlynte og elskelige pudler, som den typen kvinner han forbandt med «rike hurper» fra Bostons snobbete forstad Cambridge, elsket. Han visste at Mrs. Anderson bare var en gammel og eksentrisk dame som bodde alene på en gård, men han ville ikke gjøre henne irritert og på den måten miste en god oppdretter som bestandig aksepterte det første tilbudet han kom med. Dermed hadde han gått med på å ta imot de to kjøtervalpene hun ville selge ham. 30
Han var lettet over at hun hadde funnet en kjøper til de andre tre i kullet, en dyrebutikk i Connecticut. Da han fikk se de to valpene, angret han. Slik det ofte var med et kull kjøtere, så de to valpene veldig forskjellige ut. Den minste, jenta, var forholdsvis søt, men gutten hadde noen underlige farger, spesielt rundt øynene. Han så ut som en karikaturtegning. Pelsen var også merkelig, hverken glatt som hos en beagle, eller luftig som hos en puddel. Den bredte seg ut i helt tilfeldige retninger. Han lurte på om han kunne jevne ut pelsen ved å barbere dem før salget. Emil syntes det verste av alt med kjøtervalper var halen. Folk som kom for å kjøpe en stambokført valp, likte at halen var kuttet av. Det var standard fremgangsmåte. Alle oppdretterne leverte valpene i denne svært salgbare tilstanden, og vanligvis gjorde Mrs. Anderson det også. Hun hadde tydeligvis ikke brydd seg med å kutte av halen på disse kjøterne, muligens fordi heller ikke hun var interessert i valper uten stamtavle, gikk han ut fra. Mrs. Anderson pleide vanligvis å fjerne halen når valpene var to eller tre dager gamle, men hun likte det ikke. Enkelte sa at små valper ikke kjente det, men det visste hun at de gjorde. De pep alltid så bedrøvelig etter at hun hadde holdt dem fast og kuttet av halen med en skarp kniv. Hjertet hennes var nær ved å briste idet hun påførte desinfeksjonsmiddel og bandasje på de små gjenværende halestumpene. Men hun visste at valpene ville ha det bra igjen neste dag, og hun visste også at hun måtte gjøre det for å sikre seg en skikkelig markedspris for kullet sitt. Men noe i henne hadde strittet imot å fjerne halen til Nelson og familien hans. Siden disse valpene var 31
av blandingsrase, tenkte hun for seg selv, var det ingen spesiell grunn til å fjerne disse halene. Hun prøvde hardt å forestille seg hvordan valpene kom til å se ut senere i livet, og tenkte at de kanskje ville ha en fordel av det bestemoren hennes pleide å kalle «hundens femte ben». Hun hadde hevdet at halen brakte hunden i likevekt når den slentret av gårde. Men Emil var overbevist om at han måtte fjerne halen hvis han skulle få solgt valpene. Han hadde aldri gjort det før, og han måtte bestille time hos veterinæren så fort som mulig. Det ville spise opp enda mer av overskuddet til disse forbaskede hundene. Det slo ham at han bare hadde ett lite utstillingsbur for valper ledig på lagerveggen. Han kunne dytte de to spjælingene inn der for øyeblikket, men hvis de ikke var solgt innen han fikk inn det nye partiet med pommeraner, måtte de av gårde. Dyrebutikken var ren og pen og lys. Emils kunder satt generelt godt i det, og tidlig hadde han innsett at de likte å handle på et sted der det var en viss grad av kvalitet. Det hang hunde- og katteutstyr til salgs på rekke og rad, og alle valpene var plassert i små utstillingsbur eller avlukker oppstilt over hele den høye veggen på den ene siden av butikken. Valpeveggen var satt sammen av hvite metallplater, og hvert avlukke var godt opplyst. Vann dryppet inn fra et sentralsystem, og valpene kunne suge vannet til seg fra en slange når de måtte trenge det. Valpefôr var plassert i en liten bolle på hver side av avlukket. På den andre siden av valpeveggen, på bakrommet til Emil, var det separate dører til alle avlukkene. Fronten på valpeveggen var dekket av glass. Det var 32
for å hindre at potensielle kjøpere skulle stikke fingrene inn og la valpene slikke dem og nappe i dem. Emil var engstelig for at en eller annen «rik hurpe» skulle reise søksmål mot ham eller noe sånt hvis en av valpene nappet henne for hardt. Derfor måtte en kunde anmode om at en valp ble plassert i en lekegrind i nærheten, og så kunne hun tilbringe litt tid og leke med valpen der. Det lille, hvite metallburet Nelson og søsteren hans befant seg i, var underlig blottet for lukter. Det luktet vann, men det var annerledes enn vannet på gården. Nelson kunne skjelne fremmede kjemikalier i vannet i dyrebutikken, og han prøvde så godt han kunne å la være å drikke det. Det var en fjern lukt av andre valper, men glasset og metallplatene lot til å stenge ute mesteparten av luktene fra de små kamrene. Nelson og søsteren hans trøstet hverandre ved å klemme seg tett sammen. Lukten av søsteren var sterk, og i pelsen hennes kunne han fremdeles kjenne lukten av moren deres, Lola, og Mrs. Anderson. Han pustet dypt inn, selv om han ikke visste at disse luktene ville forsvinne for alltid i løpet av et par dager. Det var en annen merkelig lukt i avlukket, fra de små kulene med tørrfôr som var plassert i en liten bolle i det ene hjørnet. Nelson kjente det igjen som hundemat. Mrs. Anderson hadde gitt dem små mengder av det, sammen med melk og brød og andre deilige matbiter hun kom med fra kjøkkenet. Men dette tørrfôret smakte og luktet helt grusomt. En stund kunne ikke Nelson få seg til å røre det, men etter hvert ble sulten så overveldende at han begynte å tygge på det, tvang det ned. Det var ikke mange lyder å høre i det lille avlukket. Nelsons lillesøster sutret, og vannet dryppet sakte, 33
men det var ikke mye annet han kunne høre. Ute i butikken kunne han skjelne mennesker som virret sakte omkring. Ofte så han føttene deres mens de kikket på valper på veggen over ham. Det var få som bøyde seg ned til hans og søsterens nivå. Enkelte ganger så han at de gliste og smilte idet de kikket på dem, men for det meste tok de bare en rask titt og forsvant igjen. Nelson begynte å se frem til kvelden i dyrebutikken. Rundt klokken fem hver dag stengte Emil butikken, og en eldre mann med svart hud kom inn. Uten videre forsvant Emil fra butikken, og mannen begynte å vaske gulvet og pusse vinduene. Etter at han var ferdig, åpnet han valpenes bur ett for ett. Da Nelson hørte at han begynte et stykke bortenfor, ble han straks begeistret siden han visste at det snart ble hans og søsterens tur. Døren til buret ble åpnet, og Vernon McKinneys store, varme hender løftet de to valpene ut av buret. Han ble stående og stryke over dem en stund, akkurat som Mrs. Anderson hadde gjort. Snart kysset han Nelson på hodet, og hunden slikket ham i ansiktet. Vernon smakte annerledes enn Mrs. Anderson, men han likte smaken. Det virket som om mannen likte at Nelson slikket ham også. Så plasserte Vernon de to valpene i den lille lekegrinden ved siden av valpeveggen. Der var det mange leker å leke med – små utstoppede dyr, baller og pipende leker. Nelson likte dem, og snart lekte han begeistret med dem og søsteren sin. Men enda mer spennende var mengdene av lukter fra andre hunder som hadde vært i lekegrinden. Han undersøkte hver eneste centimeter av den lille lekegrinden for nye lukter, og alle ble katalogisert i hjernen hans, som stadig utvidet seg. 34