NIELS CHR. GEELMUYDEN
På gyngende grunn Samtaler med Odd Børretzen
© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo, 2005 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Omslagsfoto: Morten Krogvold Satt med 11/15 «I» Antiqua hos Heien A.s, Oslo Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2005 ISBN-13: 978-82-02-24958-8 ISBN-10: 82-02-24958-9 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
INNH O L D
Forord
7
Småbåthavn
15
Gi meg en kelner
51
Sjømannsvals
87
Eget hus blues
117
Det hender så mangt
149
Lykkeliten
181
Aktenom vers
209
Epilog
237
FO RO RD
Jeg fikk et forunderlig brev fra forlaget Cappelen. De lurte på om jeg kunne ha lyst til å skrive en samtalebok med Odd Børretzen. Det forholdt seg slik at forlaget befant seg i en dialog med ham om mulighetene for et slikt prosjekt. «Den siste tiden har vi diskutert med ham hvem han kunne ønske seg som portrettør/samtalepartner, og det var i den sammenheng ditt navn ble nevnt,» stod det. «Børretzen refererte til et intervju du hadde gjort med ham. Han var veldig fornøyd med den kontakten dere fikk den gang.» Forunderligheten består i at Børretzen gjennom seks år nektet å bli portrettintervjuet av meg, med den begrunnelse at han mislikte tonen i intervjuene. Jeg hadde dyttet et eksemplar av min portrettsamling Trykket stemning gjennom brevsprekken hans i Graabrødregaten i Tønsberg. Inne i boken la jeg en vennlig forespørsel om et mulig intervju i finanstidsskriftet Kapital. Vel vitende at han trolig aldri har bladd i et eneste nummer av Kapital, henviste jeg 7
på gyngende grunn
til den vedlagte samlingen. Men det var altså ingen virksom resept. Under lesningen kom han frem til at riktig svar for hans del var et klart nei. Denne tølperaktige fusentasten så han ingen grunn til å åpne døren eller munnen for. Avslaget smertet adskillig, ikke minst fordi jeg helt siden syttiårene har hatt svært stor sans før Børretzen. Jeg vil ikke nøle med å si at han som humorist og ordbruker har vært et forbilde for meg. Ja, i noen grad også medvirkende til at jeg selv valgte å skrive. På fem strake syttendemaifrokoster nedla jeg krav om å få hans «Degos calypso» avspilt på langspillplate – til vern mot den selvgode patriotisme som gjerne taper sine tøyler nettopp denne dag. Særlig begeistret var jeg for den slentrende presisjon i hans gebrokne portrett av tradisjonsrik norsk dobbeltmoral og kristenrasisme – forkledt som hybelvertinne på beste vestkant: Kjøpte hybel på Ole Vigs gate, gammel dame så glad å snakke, prate, pene briller som hang i snor; dette er et kristent hjem og vi vil ikke ha katolikker og muhammedamer og damer omkring på rommet, vi skal ikke ha noe slags bordell her, vet De, fordi om vi tar Dem inn i huset, det må De bare være oppmerksom på, at alle må være ute av huset før klokken syv på morningene, for vi kan ikke ha en masse utlendinger rekende rundt i trappeoppgangen når folk skal ned og hente Aftenposten, det forstår De sikkert, men koking på rommet vil vi ikke, og De må være så snill ikke å 8
forord
puste hvitløk som setter seg fast i gardinene og ikke er til å få av i skyllevannet, prisen er 250 kroner per seng, og vi er vant til at man rydder ordentlig opp etter seg og rer opp sengene før man går på morningene, slik pleier vi å ha det, vi vil ikke ha noe slags grisehus her, vet De, det skapet må De være så snill å la stå i fred, for der henger min manns gardeuniformer, et sted må de jo henge, like barn leker best sa min mann alltid, min mann var formann i KFUM-koret i alle år, uten betaling, og hva hadde han igjen for det, kritikk og ergrelser, vann kan De hente i vasken på toalettet, bruk kjøkkentrappen . . .en degos-calypso den syttende mai. I årenes løp har det mange ganger slått meg hvordan disse nå mer enn 30 år gamle sangene har beholdt sin brodd og aktualitet. Det er godt gjort. Jeg tror ikke dette har sin forklaring i at Børretzen er synsk. Trolig betyr det bare at han alltid har vært genuint opptatt av tidløse, fellesmenneskelige problemer. På dette område fyller han rollen som artist med skarpere brodd, en varmere undertone og mer utfordrende humor enn de fleste andre. Kombinert med en forfriskende og overrumplende ordkunst, så som når han forteller om «nylonsjakaler som lusker i hagen på jakt etter naboens volkswagen». Jeg så disse nylonsjakalene tydelig for meg da jeg hørte denne platen for første gang som 14-åring. Dertil hans uforlignelige fremførelse som både kåsør og sanger. Hans tilsynelatende alltid like stoiske ro. Fremfor alt selve stemmen. Den som Lars Saabye Chris9
på gyngende grunn
tensen mener det bør være mulig å stryke en fyrstikk langs og få fyr. Ruheten som bare er blitt dypere med årene, som gikk han omkring med en hel sandstrand i halsen. Stemmen som folk flest finner usedvanlig behagelig og troverdig. Det bød seg en ny sjanse til intervju seks år senere. Reiseradioen i NRK skulle utgi et glanset sommermagasin. De spurte om jeg kunne ha lyst til å bestyre et samtalemøte mellom filosofen Arne Næss og Odd Børretzen. Bakgrunnen var at disse to gamle mennene begge har en usedvanlig høy stjerne blant unge mennesker her i landet. Oppdraget bestod til en viss grad i å finne ut hvordan dette kunne ha seg. Personlig var jeg rimeligvis redd for at Børretzen ville trekke seg når han fikk vite hvem som skulle være intervjuer. Men ønsket om å treffe Arne Næss viste seg heldigvis å være større enn uviljen mot å møte meg. Det ble til at vi møttes på Lektern ved Aker Brygge en kjølig vårdag. «De gamle unge», kalte jeg intervjuet, og mente derved å antyde noe av forklaringen på deres veldige appell blant yngre mennesker. Ungdommen gjenkjenner seg i deres tvil, søken og nysgjerrighet. De er forbløffende unge til oldinger å være. Arne Næss er mange ganger blitt spurt om hvorfor han begynte å klatre i fjell. Da svarer filosofen bestandig at det ikke var han som begynte. Det var de andre som sluttet. Selvfølgelig har han rett. Man blir gammel i det øyeblikk 10
forord
man slutter å leke. Lek og nysgjerrighet er vesentlig mer foryngende enn allverdens hudkremer og helsekost. Børretzen og Næss er lysende eksempler på nettopp det. Begge later til å ha beholdt barnet spill levende i seg gjennom hele livet. Antagelig var det som følge av dobbeltintervjuet at Børretzen året etter takket ja til å bli portrettintervjuet i Kapital. En annen mulig forklaring er at jeg selv i disse syv årene har gjennomgått en slags modning, at jeg gradvis ble mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte. Kanskje registrerte Børretzen at jeg hovedsakelig opptrådte ondskapsfullt overfor makthavere. I mellomtiden ville dessuten skjebnen det slik at vi nær sagt ble naboer her i Vestfold. Så å si sambygdinger. Muligens kan han plutselig ha assosiert meg mer med høner enn med Hegnar. Uansett ble jeg invitert hjem til Graabrødregaten senhøsten 2002, i umiddelbar etterkant av hans siste plateutgivelse. Jeg følte at intervjuet gikk riktig bra. Det må antagelig også han ha følt. Ikke minst har jeg forstått det slik at han likte åpningen. Den var slik: Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand. Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt 11
på gyngende grunn
av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er. Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut. I begynnelsen av mars 2005 stakk jeg en ny forespørsel gjennom brevsprekken, denne gang emballert med kåserisamlingen Veien til Viagra. Jeg skrev at jeg svært gjerne ville være med på en samtalebok. Få dager senere ringte han meg og var i sterk tvil om det hele. Min eneste kilde til oppløftelse var i grunnen at han bestandig har vært en skeptiker. – Jeg er i tvil om hvorvidt selve ideen har noe ved seg. Du må huske at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg innehar ikke noe svar på de store spørsmålene i livet. Også når det gjelder de små spørsmålene er jeg sant å si ofte i tvil. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker. Jeg er en person som lurer på ting, og alltid har gjort det. Mitt liv har ikke vært så forferdelig spennende. Det er allerede utgitt nokså mange bøker og sanger om mitt liv. Folk må vel begynne å bli lei, tenker jeg. Dessuten har jeg besluttet å forlate Eva. Forlate Eva, tenkte jeg vantro. Nå når hun er blitt en tegning, «et kart over livet mitt og ditt, over gleder vi fikk 12
forord
og veier vi gikk». «Gode Gud», synger ateisten i «Vintersang», «la meg rekke å se at det blir nye streker og veier i ansiktet ditt». Han synger om latter de skal le, gleder de skal få og veier de skal gå. Forlate Eva. Nå når de var blitt så gamle og milde og snille, «med våre to hender godt gjemt i min lomme». Nå når blodet deres rant stille som vann i en svart, stille elv. Eva og Odd, som gjennom en flerhet av kjærlighetssanger er blitt selve bildet på hengivenhet i høy alder. De som gjenglemt i denne fremmede blodfulle verden skulle smile til hverandre og allerede i 1995 være av den oppfatning at de så ut som et etruskerpar i stein, der de så seg selv avspeilet i et butikkvindu og smilte til hverandre. – Aldersforskjellen er blitt for stor mellom oss, tror jeg. Før virket ikke 14 år som noen stor forskjell. Det gjør den nå. Jeg er blitt for gammel for henne. Tross alt fyller jeg snart åtti år. Hun er fremdeles i sekstiårene. Du kan si det slik at jeg opplever meg litt som en indianer. De ønsket ofte å være for seg selv i sin livsaften, når dagen og timen nærmet seg. Helt avvisende var han likevel ikke. Bare betenkt. Det ble til at vi skulle fundere over prosjektet hver for oss i en måneds tid. Jeg sendte ham et forslag til mulig disposisjon. Tenkte at det beste ville være å møtes forskjellige steder med noen ukers mellomrom ut over våren og forsommeren. Han ringte og foreslo et møte i båten for å snakke videre om prosjektet. Jeg gjorde meg listig håp om at dette 13
møtet kanskje kunne bli bokens første kapitel. Et håp som skulle vise seg berettiget. Langsomt tok boken form ut over våren og sommeren, godt hjulpet av min kones overbærenhet, forlagsredaktør Gerd Johnsens entusiasme og Odd Børretzens uoppslitelige vennlighet. Stor takk til alle tre. Niels Chr. Geelmuyden Tjøme, september 2005.
SMÅBÅTHAV N
Det er simpelthen ikke sant, som Odd Børretzen påstår i sangen «Småbåthavn», at Tønsberg Havn aldri sover. På avstand ser det kanskje ut til å være liv i henne en piskende kald aprildag som denne. Men det stemmer ikke. Opplagspresenningene slamrer som likklær om sine bleke og begrodde skrog. Stenfylte plastkanner vaier sørgmodig over asfalten. Lystbåtene ligger livløse og glemt av all verden i hver sin ufagre stålkrybbe. På rekker og rader ligger de, som i en gravlund. Man savner en liten plakett hvor det står skrevet når den enkelte båt gikk av med sin lyst. Sommeren er kun et fjernt minne. En sur nordavind får de få varmegradene til å virke svært svakelige. Ingen steder er det folk å se. Ingen roper «Eilert, hvor ble det a deg a?». Alle mennesker i hele Vestfold er simultant blitt enige om å være alle andre steder enn her. En håndfull båter ligger riktignok og hutrer i sine fortøyninger. Men de er tilknappet og forlatte alle som en. Eller rettere sagt, alle unntatt en. 15
på gyngende grunn
I en av disse båtene sitter Odd Børretzen. Han har tatt bolig i seilbåten som følge av bruddet med sin livsledsager gjennom 30 år. Børretzen lider samme skjebne som mannfolk pleier i en slik situasjon. Han mister hus og hjem. Forskjellen består i at han nærmer seg 80 år. På morgenkvisten ringte han og spurte om vi kunne møtes i båten. Den skulle være lett å finne. Eneste hvite seilbåt i hele havnen. Selvfølgelig klarte jeg likevel å opplete en annen hvit seilbåt. Det virket ikke sannsynlig at romantikeren skulle ha endt opp med en splitter ny Sun Odyssey 32. Men hva vet vi egentlig om hverandre? Få kunne tro sine egne pupiller da han for mange år siden sviktet den ubrutte rekken av trebåter. Bunnen ble i manges øyne nådd da han i fjor lot seg observere i en motorbåt av tusen prosent plast. En Viksund 900 Futura. Han som er en eneste lang trebåtfestival av legning og lynne. Forgjeves banket jeg på den blanke kahyttluken. Ingen der. Er det flere master i sikte? Jo, det er en mast langt der borte. På kalesjemakerens plass ligger seilbåten og lugger i blesten. Et vindror akter forteller at dette er en skute for langveisfarende. Sigarillolukten beretter at man er på riktig spor. Jeg er med rimelig grunn nervøs for dette møtet. Som anstand har jeg med noen gavebøker og en wienerstang fra Nøtterø Bakeri. Det trillrunde hodet åpenbarer seg mildt og smilende i trappen ned til salongen. Jeg klyver ned og hilser pent. 16
småbåthavn
Hånden han rekker meg er full av flekker og levet liv. Den har snekret, pusset, reparert og fortøyet mer enn de fleste hender. Ytterste leddet på hans høyre langfinger ble kappet av en trosse for flerfoldige år siden. Den gamle sjømann forklarer stolt at denne tilårskomne Albin-båten har seilt jorden rundt to ganger. Han antar at det mest er skryt med den andre runden, men likevel. Større Albin-båter enn denne 34-foteren finnes ikke. Han kjøpte båten i Fredrikstad for få uker siden, og er akkurat nå i ferd med å selge den gamle motorbåten. Begrunnelsen bærer bud om Børretzens sorgmuntre grunnkarakter. «Det tar seg ikke ut å dø i en motorbåt.» Fra det øyeblikk denne setning er uttalt, skal jeg i månedsvis frykte for hans liv. Jeg skal våkne om natten, redd for at han faller livløs om på fordekket. Denne redsel er ikke grunnløs. Sommeren for to år siden fikk han hjerteinfarkt om bord i motorbåten. Det var på hengende håret at han slapp fra det med livet i behold. Tilfellet ville det slik at han var ganske nær land i Vrengensundet, og infarktet var slett ikke så kraftig som det kunne vært. Nå sitter han røklagt nede i sitt nyanskaffede transportmiddel av et hjem. – En båt som denne er ikke et transportmiddel. En «lystbåt» er så mye. En lek. Et nytelsesmiddel. Romantikk. For meg bortimot kjærlighet. Jeg har i løpet av livet eid åtte forskjellige båter, og jeg har vært glad i de fleste av dem. Men ikke i alle. For to båter siden eide jeg en 35 fots 17
på gyngende grunn
ny, fransk seilbåt. Da følte jeg meg virkelig på gyngende grunn. Den ble liksom aldri min. Den var for fin. For blank. For elegant. Vi, den båten og jeg, fikk aldri noe forhold til hverandre. Den så dyr ut, og var forresten forferdelig dyr også. Båten var så elegant at jeg ble helt skremt. Jeg kunne liksom ikke gjøre noen ting. Alt var så blankt og fint som et flygel. Det fantes ikke én rett vinkel. Den var for fin for meg. Jeg mener at man uttrykker seg ved hva slags båt man har. Akkurat som man uttrykker seg med hva slags klær man bruker. Man kler seg etter hva man vil vise at man er. Eller ønsker å være. Eller ønsker å ligne. For mange år siden ønsket jeg å ligne en sånn fordrukken engelsk journalist. Sånne man så på film. Med litt krøllete jakke, litt slitt eleganse. Men jeg fikk det aldri til. Jeg klarte å være krøllete, men jeg fikk aldri til elegansen. Jeg ga det opp. Denne båten er akkurat som den skal være; ganske gammel, ganske langsom og ganske lite prangende. Akkurat som jeg selv vil være, ujålete, litt lurvete og ubarbert. Og litt likegyldig med verdens dom og hva folk synes om meg og om min båt. – Men du er da vel ikke likegyldig med hva folk synes om deg? – Nei, jeg er ikke likegyldig med hva folk synes om meg, men jeg vil gjerne gi inntrykk av det. Denne båten er akkurat riktig. De mangler den har, er slike nymotens ting som trykkvann med elektrisk vannpumpe og elektrisk lys og autopilot og ankervinsj. Sånt som er kommet etter hvert. 18
småbåthavn
Som båten ikke har noe ansvar for. Selve båten, skroget, riggen, dekkshuset og sånt, er helt riktig. Jeg tror at denne båten, som nok blir min siste, er den jeg er mest glad i av alle de båtene jeg har hatt. Jeg har ikke eid den så lenge, men alt nå: «Det börjar likna kärlek, banne meg», eller hva det nå heter i den svenske visa. Børretzen pruster hengivent og svabrer salongen med sitt brune blikk. Jeg avromantiserer poeten brått ved gi ham boken jeg skrev om Trygve Hegnar, slik jeg forærte Hegnar boken om Børre Knudsen. – Det stod i avisen av Hegnar ble syk av å lese den boken. Jeg har ikke lest den selv, og kommer antagelig heller ikke til å gjøre det. Men er det sant? Måtte han holde seg borte fra jobben? Var han sengeliggende? Ble han frisk igjen etterpå? Jeg spør nærmest fordi jeg vil vite hva jeg har i vente. Og en liten ting til: Kommer du eventuelt til å skrive det jeg sier, det jeg nesten sa, det jeg mente å si, det jeg burde sagt, eller det du synes at jeg burde sagt? Jeg forklarer Børretzen at det selvfølgelig bare var i Dagbladet «Hegnar ble dårlig av å lese om seg sjøl». Meg bekjent har han aldri vært borte fra jobben en eneste dag. Sjømannen føler seg straks beroliget. Ved nærmere ettertanke synes han det ville vært rart om det hadde stått noe riktig i Dagbladet. Og for den saks skyld har han ikke noen jobb å holde seg borte fra. Han har jo vært sin egen arbeidsgiver det meste av livet. 19
på gyngende grunn
– Jeg kommer til å satse på en blanding av det du sa og det du mente å si. – Ja, men det er vel ikke så galt. Og som intervjuer har du vel plikt til å beskytte objektet eller pasienten? Jeg har dessverre en tendens til å være et forferdelig dårlig objekt, fordi jeg alltid lar intervjueren lede meg. Istedenfor å overta selv. Dermed får jeg ofte spørsmål som jeg ikke er interessert i. Etterpå, når det er for sent, kommer jeg på alt som jeg burde sagt. Det kan jeg unngå nå, ved at en bok tar så lang tid. Hvis det går en uke eller to mellom hver gang vi møtes, kommer vi begge lettere på hva vi burde sagt. Men det kan ikke legges skjul på at jeg er litt skeptisk. – Jeg mener å ha hørt at du også var skeptisk til å utgi alle disse suksessplatene sammen med Lars Martin Myhre. – Jeg tvilte aldri på at platene ville bli bra. Men jeg følte meg ikke sikker på at noen ville kjøpe dem. Jeg tenkte at dette var sanger man ble lei av etter å ha hørt dem én gang på radio. Samtidig har jeg bestandig vært redd for overeksponering. Det er det grunn til. Vi har sett eksempler på overeksponering. Jeg husker at Eva i lang tid ikke kunne fordra bokstavkombinasjonen Steffen Tangstad. Hun fikk kvalme hver gang navnet ble nevnt. Det var da han boksa som verst og figurerte daglig i Tønsbergs Blad. Å, jøss, er det ham igjen, liksom. Jeg forstår det slik at hans skepsis er iblandet en rikelig porsjon nysgjerrighet. Den samme nysgjerrigheten som hele livet har gjort ham til en lidenskapelig reisende. I høy 20
småbåthavn
grad er han selv forbløffet over at nysgjerrigheten såpass ofte har vunnet over skepsisen, slik tilfellet fra første stund var med Eva og ham. Han forteller fra deres første reise til Frankrike i syttiårene. Odd reiste alene med båt i forveien, fra Hvaler, nedover hele svenskekysten, gjennom Kielerkanalen og et vell av mindre kanaler, via Amsterdam, hele veien til Paris. Han bodde mange måneder for seg selv og ble hjemsøkt av en kraftig depresjon. Det rettet seg da Eva kom. De fant seg et lite krypinn i den lille franske landsbyen St. Pierre-Toirac. I boken Reisen til Europas indre skildrer han huset og landsbyen på sitt vakre, vemodige vis: Huset er av rødbrun stein, som alt i St. Pierre-Toirac. Nå vinterstid er vinløvet på ytterveggene gammelt og blodløst som papir og alt er i gamle, rødbrune farger. St. Pierre-Toirac er gammel, gammel. Det bor 143 mennesker her, utenom meg, og de fleste av dem er gamle de også. De gamle damene har svarte sjal over sine små, gamle hoder, nå om vinteren, og tynne, tynne ben som stikker fram, med god avstand mellom, under skjørtekanten. I går var her begravelse. Fra mitt ene vindu ser jeg tvers gjennom byporten og ut på La Place. Der samlet det seg lavmælte grupper svartkledde gamle under de gamle trærne. Den svartkledde Citroën’en kom. Med den hvite kisten inni og blomster på takgrinda. Bilen klemte seg gjennom porten og famlet seg inn mellom steinveggene fram til kirken som ligger inne i midten, på sin vesle plass. Kisten ble løftet ut, og den og hele den svartkledde rad ble langsomt slukt av kirkens stein21
på gyngende grunn
mørke. Klokkene sang sørgmodig sin frosne sang ut over hustakene og ut over dalen langs Lot. Planen var å bli boende i Frankrike for bestandig, men Eva lengtet hjem til barn og fedreland. Børretzen kom dessuten aldri til å mestre språket. Han skjønte at han ville forbli en fremmed fugl, en turist, i manges øyne attpåtil en tysker, hvis han forble i landet. Han savnet Norge mer enn han var forberedt på. Det er jo gjerne i utlandet at nordmenn skjønner hvor norske de er. Etter en halvtime drister jeg meg til å spørre om han har noen innvendinger mot at jeg iverksetter min elektroniske diktafon. Det har han egentlig ikke. Sant å si har han alltid hatt et litt fremmedartet forhold til teknologi. – Nå har jeg altså montert denne CD-spilleren og satt inn en plate med Bach. Men det finnes ingen eject-knapp. Jeg får ikke platen ut igjen. Antagelig vil jeg aldri kunne spille noen annen plate. Det er i grunnen litt ergerlig. Da ville jeg valgt en annen. Jeg undersøker spilleren og sier at dette er et nytt problem for meg. – Ja, i det hele tatt, teknikk er nytt, sier Børretzen. – Det er direkte komisk at jeg ikke får ut CD’en. I bruksanvisningen står det at man skal trykke på eject, men det er ingen knapp som heter det. Når du trykker open, går frontpanelet opp slik at du kan legge platen inn. Det er jo veldig smart design, kan man si. Men det er ikke noe smart 22
småbåthavn
at man ikke får den ut igjen. Ingen ville plassert verdisakene sine i en bank som virket på den måten. Jeg får finne ut av det når jeg får tid. Eller tilkalle min yngste sønn. Han bor i Horten og hjelper meg med så mangt. Om ikke annet, så klarer jeg i hvert fall å skru den av. Det er jo noe. Min kunnskap om glødehodemaskinens funksjonsmåte er ganske omfattende, men det hjelper ikke stort i dataalderen. Jeg er ikke inne på noe nett, men mine barn behersker det der. Ja, barn og barn, de er over førti år, alle sammen. De bestiller flybilletter til meg på Internett og alt sånt. – Min mor pleier å si at man mister sine sønner, men beholder sine døtre. – Det tror jeg din mor har rett i. Selv har jeg tre barn som er mine. Eva har tre som er sine. Vi har ingen barn sammen. Bare to av disse seks barna er jenter. Min datter bor i Egersund. Hun er den som holder kontakt, hun ringer og skriver brev. Mine sønner gjør ikke det. I Evas tilfelle ser man det samme mønster. Mor og datter krangler fælt, men de har tett kontakt. Det spørs om ikke det er kvinner som holder verden sammen. – Noen påstår at mannen har vært på rømmen siden Adams tid. – Jeg tror dessverre at menn er flyktninger av legning. Vi gjør familiejobben ganske fort. Vår vesentligste innsats er unnagjort på femten minutter. Ellers er vi ikke til noe. Når befruktningen er over, er det ikke mer ved oss. – Er du selv en flyktning? 23
på gyngende grunn
– Jeg føler det ofte slik. Har iblant inntrykk av at det er det jeg gjør nå igjen, ved å flykte om bord i båten. Jeg tror det er derfor menn elsker båtliv, fordi båten gjør det mulig å flykte. Det er først og fremst menn som driver med båter. Flyter av gårde. Det finnes unntak, men som oftest er det mannen som driver med båtliv. Erik Bye fortalte meg en morsom historie om sin gamle skøyte. Han trengte ny mast og rigg til «Prøven». I den forbindelse lærte han meg et triks, som jeg antar at de fleste menn og kvinner bruker. Han visste at Tove, hans kone, syntes de hadde brukt forferdelig mye penger på «Prøven». Derfor våget han ikke å gå rett på sak. Isteden fortalte han henne at båten var blitt så råtebefengt og nedslitt at han var redd den måtte byttes ut. Det ville koste veldig mye, sa han. Hun reagerte med forskrekkelse og spurte hva det ville komme på. Erik anslo det til sytti-åtti tusen. Med vilje lot han det gå noen dager, før han gledestrålende kom til Tove og sa at båten var i bedre stand enn de først hadde trodd. Det ville muligens være nok å skifte masten. Da ble Tove lettet, og følte at de sparte mye penger. Slik ble det ny mast og rigg. Jeg har ofte brukt lignende knep. Veldig ofte, når jeg har kjøpt et dyrt klesplagg eller en annen gjenstand, slår jeg av på prisen når jeg kommer hjem. Jeg husker da jeg var hos seilmakeren for å bestille ny genoa. Da ba jeg ham slå av litt på den synlige prisen. Ja, det gjør alle, det, sa han. Et hemmelig brorskap av et smil brer seg i skjegget. 24
småbåthavn
– Også kvinner fremhever gjerne at det har vært et veldig godt tilbud. Når det gjelder Eva, så har hun alltid snakket sant om den slags. Eva er meget økonomisk. Hun kjøper ingenting som koster mer enn hundre kroner, uansett om det er en bil eller et antrekk. Hvilket innebærer at hun aldri ville kjøpt noen bil. Jeg har alltid hatt en nøktern innstilling, dels av oppdragelse og dels fordi jeg fikk penger ganske sent i livet. Når jeg de senere år har følt meg forholdsvis velskodd, er jeg begynt å slurve mer. Jeg bor for eksempel på bedre hoteller enn før. Selv Eva godtok etter hvert hoteller med både en og to stjerner. Man får litt større behov for bekvemmelighet med alderen. Dessuten er det slitsomt å oppsøke alle hoteller i området. Også i de nøkterne årene hendte det at jeg mannet meg opp til å gå inn i et hyggelig hotell. Noen ganger har jeg tenkt at her skal jeg bo, uansett hva det koster. Iblant hender det også at de hyggelige hotellene ikke er så dyre. Ikke minst hender det at man får edel sjarm til en overkommelig pris. Men det er viktig å bo dårlig iblant. Ellers har man ikke noen glede av å bo godt. Man har liksom ingen målestokk. Jeg forteller Børretzen om min sommerlige oppvekst som ferienabo av Erik Bye på Søndre Langåra i indre Oslofjord. Særlig minnes jeg de gangene da jeg våknet av et kanonsmell klokken fire om morgenen. Det drønnet slik at tannglasset noen ganger falt i gulvet og knustes. Livredd løp jeg inn til mine foresatte for å spørre om det var tyskerne som kom. De pleier tross alt å komme den veien. 25