OG MENNES KEVERDENEN
Helium
Tvillingsøsteren til Musse, prinsesse i Dyreriket, modig mus med magisk styrke, liker uvanlige navn.
Musse
Musebroren til Helium, prins i Dyreriket, handler først og tenker etterpå, har en magisk kraft som ligger og venter, passer godt på sveisen sin.
Camilla
Snilt menneske som Musse og Helium bor sammen med oppe i Menneskeverdenen.
Dronta
Barndomsvennen til Sigge, er fra Dyreriket, kan forandre form og redde dem ut av farlige situasjoner.
Sigge
Kul nabokatt, bestevenn og livvakt som er med Musse og Helium på eventyr.
MAMMAEN OG PAPPAEN TIL MUSSE
Konge og dronning i Dyreriket, ble tvunget til å gjemme gullosten og sende fra seg musebarna da duejegerne planla å kidnappe dem.
Ta-Ta
Gudfaren til Musse og Helium. Varulv i Dyreriket, hjelper sammen med Gribbeline musene når de er på eventyr.
GRI BBELINE
MO LO
Trolle-Rotta
Den mektigste og klokeste trollmannen i Dyreriket, lager hull man kan reise gjennom verdenene med.
Forvirret, morsom alv i Dyreriket som er en god venn av Musse og Helium.
Gudmoren til Musse og Helium. Gribb i Dyreriket, vet alt om hvilke magiske verktøy som trengs til viktige oppdrag.
Datteren til Fjærspiss, modig duejeger som hjalp Musse og Helium å flykte fra fangehullet i duejegerreiret.
FJÆRSPISS
Leder for alle duejegere, den slemmeste av dem.
LILLE-dun
PADDOVITSJ
Padda som har tatt bilde av foreldrene til Musse og Helium. Tipser musene om å dra til vannfolket.
BULLDOSER
En bille og gjengleder med mange spanere, har et eget hovedkvarter på en øy.
DRÅPEHUSET
Musse, Helium og katten Sigge sto og trykket snuten mot veggen inne i vanndråpen. Den dråpen hadde nettopp ført dem til et helt nytt land, som om den var et fartøy. De stirret stumt på skapningen som svevde grasiøst over vannflaten rett foran dem. Den var utrolig vakker og lignet ikke på noe de hadde sett før. Hva var det egentlig som ønsket dem velkommen til vannlandet Splasjomania?
Selv om vannskikkelsen var respektinngytende, hadde hun samtidig et umåtelig varmt og kjærlig blikk. Musse syntes det så ut som om hun hadde på seg en lang, pen kjole. Da han myste litt til, oppdaget han at det ikke bare var skapningen som var av vann, men klærne hennes også. Et merkelig, men fabelaktig syn.
Vannskikkelsen hadde langt, tjukt hår som flagret i vinden. På hodet hadde hun et praktfullt hodeplagg som så ut som en gigantisk tiara. I den ene hånden hadde hun en elegant, lang stav med en lysende rød stein på toppen. Musse ble imponert over hvor utrolig mektig denne skapningen så ut.
Plutselig begynte dråpen de sto i, å åpne seg ovenfra. Vannet rant ned på utsiden av dråpen som en foss, og kantene ble lavere og lavere. Musse ble bekymret for at de snart skulle havne i vannet, og begynte å løpe panisk rundt i små sirkler.
– Neiiiii … Håret mitt kommer til å bli flatt som en pannekake hvis det fortsetter sånn, skrek han.
Sigge og Helium greide ikke å berolige Musse, for de visste ikke om han hadde rett. Vanndråpen var kanskje helt borte snart! Til og med Dronta virket skremt. Hun hoppet rundt i ryggsekken til Musse i håp om å bli sluppet ut. Men det var Musse altfor stresset til å legge merke til.
Til slutt ble kanten like høy som en robåt, og det sluttet å renne. Da roet til og med Dronta seg. Det var som om hun visste at nå var den verste faren over.
– Du trenger ikke å bekymre deg, Musse, sa skikkelsen vennlig. – Frisyren din kommer ikke til å bli våt og flat, i hvert fall ikke akkurat nå.
Sigge og Helium gispet. De hadde fremdeles problemer med å venne seg til at fremmede visste hvem de var og hva de het.
Men Musse smilte bare fornøyd.
– Takk for den fantastiske informasjonen, sa han og dro poten litt nonsjalant gjennom luggen.
Skikkelsen begynte å le hjertelig.
– Velkommen til vannlandet Splasjomania nok en gang.
Jeg heter som sagt Vannsjima og er vannfolkets utvalgte leder. Jeg har visst en stund at dere skulle komme – og jeg vet at dere, små musene, leter etter mammaen og pappaen deres.
Jeg håper å kunne hjelpe dere. Men før vi går inn på detaljene, tenkte jeg at dere skal få innrette dere i en av gjestehus-dråpene våre. Der kan dere bo under oppholdet her i landet.
Sigge løftet forsiktig en pote i været for å vise at han ville si noe.
Etter å ha fått et nikk fra vannskikkelsen spurte han stresset:
– Eeee … En gjestehus-dråpe sier du? Du mener vel ikke noen av dem som dingler høyt der oppe i luften?
Så pekte han opp på en stor samling med dråper som hang i klaser under et av de store svevende fjellene.
– Jo, det er nettopp en av dem jeg mener, svarte
Vannsjima muntert.
Musse var som kjent ikke noe glad i høyder. Han vred utilpass på seg og pep:
– Vi kan dessverre ikke fly, så jeg tror det er bedre at vi bor et sted nærmere bakken.
Da svevde Vannsjima enda høyere og svarte:
– Dere kan kanskje ikke fly, men akkurat det kan jeg hjelpe til med.
Så rettet hun den vakre staven ned mot dem og løftet den sakte oppover. Dråpen de sto i, forlot vannflaten litt etter litt og svevde høyere og høyere opp i luften ved hjelp av en slags usynlig kraft.
Sigge, Musse og Helium satte seg raskt ned, for de var redde for å falle ut.
Etter en stund merket de at dråpen svevde stødig og rolig fremover, og da våget de til slutt å reise seg for å titte over kanten. Et vakkert landskap bredte seg ut foran dem. Så langt museøyet kunne se, var det svevende øyer av fjell og fosser som var omringet av den grønneste og mest praktfulle skogen de hadde sett på lenge. Skogen var
så tett på enkelte steder at de ikke kunne se bakken under den.
Helium følte seg både opprømt og urolig på samme tid.
Alt var så nydelig, som om de var midt i et eventyr, men tanken på det alvorlige og farlige oppdraget de var på, slapp ikke helt taket. Uroen lå hele tiden over henne som et mørke.
Da de nærmet seg et av de svevende fjellene, utbrøt Vannsjima: «Wawaa wii.» Like etter kom to vannskikkelser flyvende mot dem. De var ikke like store som Vannsjima, men absolutt like vakre. De grep tak rundt hver side av dråpen og førte den bort til et av dråpehusene.
– Legg bagasjen deres her, så drar vi videre, sa Vannsjima.
– Vi har mye å gå gjennom.
De to medhjelperne til Vannsjima, som kaltes vannguider, sørget for at dråpen bremset mykt og fint inntil dråpehusdøra. Vannkanten løste seg opp forrest, og Sigge, Musse og Helium kunne stige smidig av.
Inne i dråpehuset kjente de en svak sitrusduft. Det luktet nyvasket og friskt. Og da de kikket ut av vinduet, ble de forbløffet av den formidable utsikten. De befant seg virkelig høyt oppe nå. Alt så så lite ut der nede på bakken. Sigge tok mot til seg og hoppet rundt litt for å kjenne etter om dråpen var solid. Merkelig nok vibrerte den ikke i det hele tatt, noe alle tre trodde at et dråpehus ville gjøre hvis man hoppet i det.
Med ett ropte Musse:
– Neimen, hallo! Jeg har fått i meg noe rart!
– Hv-hv-hva daaaa …? Hva mener du? pep Helium bekymret og la en pote på brorens panne.
– Jeg ser syner! skrek Musse og pekte mot den ene siden av dråpehuset. – Sengene … Se på sengene! De har ingen bein, de svever i luften!
Sigge og Helium snudde seg for å se dit Musse pekte.
– Ååå neiii … De har forgiftet meg også, mjauet Sigge ute
