Momoogvennenehennes
førstekapittel
Enstorbyogenlitenpike
Iriktiggamledager,damenneskenesnakketandrespråkenndegjørnå
fortiden,fantesdetalleredestoreogpraktfullebyerisydensvarme land.Derkneisetkonge-ogkeiserpalassene,dervardetbredegater, trangesmugogkroketestreder,derstopraktfulletemplermedgudestatuerigullogmarmor,ogdervarlivligemarkedsplasserhvorkjøpmennenefalbødvarerfrafjernognær.Store,vakreplasserfantesogså,der folkkomsammenforåspørrenytt,hørepåtalerogdebattinnlegg,eller holdetalerselv.Ogframforaltfantesdetstoreteatre.
Deminnetikkesåliteometsirkusslikvikjennerdetidag,bareatdei sinhelhetvarmurtoppavsteinblokker.Tilskuerbenkenelåtrinnvisover hverandre,somienkjempestortrakt.Settovenfravarmangeavdisse byggverkenesirkelrunde,andremerovale,mensandreigjendanneten halvsirkel.Degikkundernavnetamfiteater.
Enkeltevarsåstoresomenfotballstadion,mensandrevarforholdsvissmå,medplasstilbareetparhundretilskuere.Noenvarpraktfullt utstyrtmedsøylerogstatuer,andreheltenkle,utenutsmykningidethele tatt.Disseamfiteatrenehaddeikketak,altforegikkunderåpenhimmel. Idefinereteatrenevardetderforspentstrålende,gullinnvevdetepper utovertilskuerbenkeneforåbeskyttepublikummotstekendesoleller plutseligeregnskyll.Ideenklereteatrenetjentesiv-ellerstråmatterdet sammeformålet.Kortsagt:Teatrenevarinnrettetetterinnbyggernesvelstandogøkonomiskeevne.Menetteatervillealleha,fordeelsketå kommeditsomtilskuereforåseoghøre.
Ognårdefulgtemedidegripende–ellerkomiske–opptrinnenesom blespiltpåscenen,vardetsomomskuespilletsverdenpåenhemmelighetsfullmåteblevirkeligereenndendelevdeitildaglig.Ogdeelsketå leveseginnidenneandrevirkeligheten.
Årtusenerergåttsidenamfiteatrenestid.Destorebyenefradenganger faltigrus,templeneogpalasseneertærtoppavtidenstann.Vindogregn, kuldeogheteharsliptnedsteineneoghuletdemut,jaselvdestørste teatreneerdetnåbareruinerigjenav.Idespruknemurenehøresidag baresikadenesenstonigesang,somåndedrettetfraensovendejord.
Mennoenavdissegamle,storebyeneharoverlevdsomstorbyerhelt tildennedag.Selvfølgeligharlivetherforandretseg.Menneskenekjører rundtibilerogtrikkeroghartelefonogelektrisklys.Menherogder blantdenyebygningenestårfortsattetparsøyler,enport,noenmurbrokker,ellertilogmedetamfiteaterfradengamletiden.
OgienslikbyvardetathistorienomMomoutspantseg.
Uteisørendenavdennestorebyen,hvordeførstemarkenebegynner,og hvorhuseneoghytteneblirmerogmerfattigslige,liggerruineneavet liteamfiteaterskjultinneienpinjelund.Dethaddealdritilhørtdemest staseligeogoverdådige,menvaralleredefrastartenavhvamankankalle etteaterforsmåkårsfolk.Ivåredager,detvilsipådentidendahistorien omMomobegynte,varruinenesågodtsomglemt.Bareetparprofessorerikulturhistorievissteomstedet,mendeinteressertesegikkevidere fordisseruinene,fordetvarikkemeråutforskeder.Teatretkunneheller ikkeregnessomnoenførsterangsseverdighetpålinjemeddestrålende tingenesomfantesinneidenstorebyen.Detvardaogsåbaresjeldenat etogannetturistfølgeforvilletseghitut.Daklatretdegjernelittrundt oppepådegressbevokstetilskuerbenkene,looghojetlitttilhverandre ogknipsetnoeninstamaticbilderførdehastetvidere.Såsenketstillheten segigjenoverdetrundesteinamfiet,ogsikadenestemteinesteversav denendeløsesangensin,somforøvrigvarnøyaktigliktdetforegående.
Egentligvardetbarefolkeneinabolagetsomkjentetildetmerkverdige rundebyggverket.Delotgeitenesinegresseder,barnabrukterundingen imidtentilfotballbane,ogavogtilgikkkjæresteparogsvermetderom kveldene.
Menendagspurtesdetblantfolkatnoenvisstnokhaddeslåttsegtil derute.Detskulleværeetbarn,troligenlitenpike,etterhvanoenvissteå fortelle.Mendettevarlittvanskeligåsimedsikkerhet,forbarnethadde hattennoksåpussigpåkledning.DethetvisstMomo,ellernoeidenretning.
Momosytreframtoningvarfaktisklittpåfallende,ogkunnenokvirke sjokkerendepåmenneskersomlastorvektpåetulasteligogkorrektytre. Hunvarlitenogtemmeligmager,ogfolkkunneikkemedsinbestevilje siomhunvaråtteellerkanskjetolvår.Hunhaddebeksvarte,ustyrlige krøller,somsåutsomomdealdrihaddeværtiberøringmedverken kamellersaks.Øynenevarstoreoguttrykksfulleoglikebeksvartesom krøllene.Føttenehaddeogsåomtrentsammefarge,forhunløpnesten alltidomkringbarbeint.Bareomvinterengikkhunavogtilmedsko, mendamedetumakepar,somdessutenvaraltforstoretilhenne.Det komavatMomoikkeeidenoenverdensting,annetenndetlillehun fantellerbleforærtavandre.Kjolenhennesvartråkletsammenavalle slagsfargeriketøylapperoghangheltnedpåanklene.Overdenbarhun engammelogaltforstorherrejakkesomhunhaddebrettetoppermene på,slikathendenestakkfram.Momovilleikkeklippeermenekortere, forhunvarenforstandigjente,ogresonnertesomsåatdekunnevære godeåhanårarmenehennesvoksteogblelengre.Oghvemkunnevite omhunvillefinneenslikvakkerogpraktiskjakkemedsåmangelommer enannengang?
Underdengressbevokstescenenvardetetparhalvtsammenrasterom sommankunneklatreinnigjennomethulliyttermuren.Herhadde Momoinnredetetriktighyggeliglitehjem.Endagvedmiddagstider komnoenkvinnerogmennfranabolagetforåforsøkeåfrittehenneut. Momostoderogskottetengsteligfradenenetildenandre,forhunvar
redddevarkommetforåjagehennevekk.Menhunmerketsnartatdette varvennligemennesker.Devarfattigesomhunselvogkjentemangfoldigesidervedlivet.
«Jaså,»saenavmennene,«sådutrivesher?»
«Ja,»svarteMomo.
«Oghervildubli?»
«Ja,gjernedet.»
«Menerdetingensomlurerpåhvorduer,da?»
«Nei.»
«Jegmener,dumåvelreisehjemigjenførellersiden?»
«Detteerhjemmetmitt,»forsikretMomokvikt.
«Menhvorkommerdufra,barn?»
Momolotarmensvingeutienubestemtbevegelse,somforåantyde etellerannetstedidetfjerne.
«Menhvemerforeldrenedine,da?»frittetmannenvidere.
Barnetsårådløstfradenenetildenandreogtrakklittpåskuldrene. Folkeneveksletblikkogsukket.
«Dutrengerikkeværeredd,»begyntemannenigjen.«Viskalikkejage deg.Viskalhjelpedeg.»
Momonikkettaus,menføltesegikkeheltoverbevist.
«DusierduheterMomo,ikkesant?»
«Ja.»
«Deteretpentnavn,menjegkanikkesijegharhørtdetfør.Hvemer detsomhargittdegdetnavnet?»
«Jeg,»saMomo.
«Duharfunnetpånavnetselv?»
«Ja.»
«Nårerdufødt,da,barn?»
Momotenktesegomogsaetterenstund:«Såvidtjegkanhuske,har jeglevdbestandig.»
«Menharduingentanteelleronkelellerbestemor,ingenfamilieidet heletattsomdukanreisetil?»
Momosåbarestortpåmannenogtiddeenstund.Såmumlethun: «Detteerhjemmetmitt.»
«Velvel,»fortsattemannen,«menduerjobarebarnet.Hvorgammel erduegentlig?»
«Hundre,»komdetnølende.
Folkenelo,fordetroddedetvarenspøk.
«Jaja,menalvorligtalt,hvorgammelerdu?»
«Hundreogto,»svarteMomo,endamerusikker.
Detvartelittførfolkeneskjønteatpikenbarekjentenoenfåtallord, somhunhaddesnappetopptilfeldigogutenåforbindenoesærskiltmed dem.Detvaringensomhaddelærthenneåtelle.
«Hørnåher,»samannenetteråharådførtseglittmeddeandre. «Synesduikkedeterbestatvivarslerpolitietomatduerher?Såkommerdupåethjem,hvordufårmatogsengogundervisningiåregneog leseogskriveogendamyemer.Hvatrorduomdet?»
Momostirretforskrekketpåham.«Nei,»mumlethun.«Detviljeg ikke.Jegharværtderengang.Detvarandrebarnderogså.Detvargitter forvinduene.Hverdagfikkvijuling–helturettferdig.Såkrøpjegover murenennattogløpvekk.Ditviljegikkeengangtil.»
«Detkanjegforstå,»saengammelmannognikket.Ogdeandrefolkenekunneogsåforstådet,ognikket,deogså.
«Javel,»saenavkvinnene.«Menduernålikevelliten,ogeneller annenmåtasegavdeg.»
«Jeg,»svarteMomolettet.
«Klarerdudet,da?»spurtekvinnen.
Momotiddeenstund,såkomdetmedlavstemme:«Deterikkeså myejegtrenger.»
Igjenveksletfolkeneblikk,ogsukketognikket.
Mannensomhaddespurthenneutibegynnelsen,grepnåordet igjen.
«Nåskalduhøre,Momo.Vimenerdukanskjekanbohosenavoss. Deterriktignokikkemyeplassvihar,ogdeflesteavossharenhaug
medungerfraførsomogsåskalhamat,menvimeneratenfraeller tilspilleringenrolle.Hvatrorduomdet?»
«Takk,»saMomoogsmilteforførstegang.«Tusentakk,menkunne dereikkerettogslettlamegboher?»
Folkenediskutertedetteframogtilbakeenlangstund,ogtilsluttgikk demedpådet.Fornårdetkomtilstykket,mentede,kunnebarnetlike godtboherutesomhjemmehosenavdem.OgtasegavMomo,det villedegjøresammen,fordetvarmyelettereågjøredetifellesskapenn aténskullehaheleansvaretalene.
Delothandlingfølgeord,oggikkstraksigangmedåryddeogsette istanddetohalvveissammenrastesteinrommenetilMomosågodtdet lotseggjøre.Enavdem,somvarmurer,bygdeendatilenlitenovnav murstein,ogetrustentovnsrørbleogsåskaffettilveie.Engammelsnekkerspikretsammenetlitebordogtostoleravfjøleneientomkasse.Som kronenpåverketkomkvinnenetrekkendemedenutrangertjernseng medsnirkleteornamenter,enmadrasssombarevarlitegrannistykkerrevet,ogtotepper.Steinhulenunderteaterruinensscenevarforvandlettil ethyggelig,literom.Mureren,somaldelesikkevarfriforkunstneriske evner,maltetilsluttetvakkertblomsterbildepåveggen.Hanmaltelike godtrammenrundtbildetogså,ogspikerendethangpå.
Ogsåkombarnatilfolkenebærendemeddetdekunneunnværeav mat.Énkommedlittost,enannenmedenbrødleiv,entredjemedlitt frukt,ogsåvidere.Ogsidendetvartemmeligmangebarn,komdetinn
såmyematdenkveldenatdekunneholdeenhellitenfestiamfiteatret tilæreforMomooghennesnyehjem.Detvarenfestsågladogsorgløs sombarefattigfolkkangjøreden.
SlikbegyntevennskapetmellomlilleMomoogfolkeneidetnære nabolaget.
annetkapittel
Enuvanligegenskapogenheltvanligkrangel
FranåavgikkdetbarebramedlilleMomo,ihvertfalletterhennes egenmening.Mathaddehunalltid–merellermindre,avhengigav hvordandetfaltsegoghvanaboenekunneunnvære.Hunhaddetakover hodet,hunhaddeenseng,ogbledetkaldt,kunnehuntenneoppiovnen sin.Menviktigstavalt:Hunhaddemangegodevenner.
NåkunnemanmeneatMomoganskeenkelthaddeværtualminneligheldigsomhadderåketbortisåvennligeoghyggeligemennesker,og Momoselvnærtefulltogheltdenoppfatningen.Mendetvarteikke lengeførfolkeneinabolagetbleklaroveratdepåsinsidehaddevært likeheldige.DetrengteMomo,ogundretsegoverhvordandeegentlig haddeklartsegutenhennefør.Ogjolengerdenlillepikenvarhosdem, destomeruunnværligblehun,såuunnværligatdevarreddeforathun kunnefinnepååforlatedemigjenenvakkerdag.
DettevargrunnentilatMomofikksværtmyebesøk.Mansånestenalltidnoensittehoshenneifortroligsamtale.Ogvardetnoensom trengteMomo,menikkekunnekommeditut,sendtedebudoghentet hennehjemtilseg.Oghviséngikkogikkevarklaroverathantrengte Momo,sadeandretilham:«GåtilMomo!»
Dennesetningenbleetterhvertetståendeuttrykkblantfolkeneinabolaget.Akkuratsomfolksier:«Hadetbra!»eller«Velbekomme!»eller «Detmågudenevite!»,såsadenåvedallemuligeanledninger:«Gåtil Momo!»
Menhvorfor?VarMomokanskjesåufatteligklokathunhaddeet
godtrådtilallemennesker?Fanthunbestandigderiktigeordenenår noentrengtetrøst?Kunnehunfelleviseogrettferdigedommer?
Nei,altdettekunneMomolikelitesomethvertannetbarn.
Menkanskjehunhaddeenegenevnetilåsettefolkigodthumør? Haddehunenspesieltgodsangstemme,foreksempel?Ellerspiltehunet ellerannetinstrument?Ellerkanskjehundansetellerframførteakrobatiskeglansnumre,sidenhunnåboddeietslagssirkus?
Nei,detvarikkedetheller.
Kunnehuntrylle,da?Kjentehunenellerannenhemmeligformelsom kunnefordriveallveogklage?Kunnehunleseihåndenellerpåannen måtespåframtidenforfolk?
Slettikke.
DetlilleMomokunnebedreennnoenannen,detvarålytte.Menhva erdetsomersåspesieltmeddet,vilkanskjemangeleseresi–lytte,det kanjoalle!
Mendeterfeil:Barefåmenneskerkanvirkeligkunstenålytte.Ogi Momostilfellevarevnentilålyttenoeheltutenomdetvanlige.
Hunkunnelytteslikatdummemenneskerplutseligutvikletdeskarpsindigstetanker.Ikkefordihunsaellerspurteomnoespesieltsomkunne penseandreinnibestemtetankebaner.Nei,hunbaresattderoglyttet medallsinoppmerksomhetoginnfølingsevnerettetinnmotdetsomble sagt.Samtidigsåhunpådenandremeddestore,mørkeøynenesine,og densomsnakket,merkethvordandetmedettdukketframtankeriham somhanaldrivilletroddsegistandtilåtenke.
Hunkunnelytteslikatusikreellerubesluttsommemenneskerplutselig visstepåenprikkhvadeville.Ellerslikatdeforknytteplutseligfølteseg frieogmodige.Ellerslikatulykkeligeognedtrykteblegladeogfulleav håp.Oghvisénmenteatlivethansvarbortkastetogbetydningsløst,at hanbarevarénblantmillioner,ensomikkespiltenoenrolleidenstore sammenhengenogsomkunneerstatteslikelettogsmertefrittsomenrustenskrueienmaskin–oghangikkogfortaltelilleMomoaltdette,dable detpåenforunderligmåteklartforhamalleredemenshansnakket,athan
tokgrundigfeilogathanmedallesinefeiloglyterlikevelvaretenestående individ,ogderforogsåvarviktigheriverdenpåsinegenspesiellemåte. SlikkunneMomolytte!
EndagkomtomenntilMomoiamfiteatret.Dehaddeliggetikrangel medhverandreogvarblittsåbitreuvenneratdeikkekunnesnakkesammenlenger,selvomdevarnaboer.Deandrehadderådetdemtilågåtil Momo,fordetgikkjoikkeanatnaboerlevdeietsliktfiendskapmed hverandre.Detohaddevegretsegtilåbegynnemed,mentilslutthadde delikevelgittetter,omennmotvillig.
Nåsattdealtsåiamfiteatret.Stummeogfiendtligehaddedetattplass påhversinsideoppepådesteinsattetilskuerbenkeneogsattnåogskulte mørktframforseg.
Denenevarmurerensomhaddelagetovnenogblomsterbildetinnei Momos«stue».HanhetNicolaogvarenkraftigkarmedsvartsnurrebart.DenandrehetNino.Hanvarmagerogsåalltidlittslitenogdradd ut.Ninodrevetlitevertshusiutkantenavbyen,hvordetsomoftestbare sattetpargamlingerognippettiletenesteglassvinhelekveldenmens desnakketomgamledager.Ninoogdenfermekonahanshørteogsåtil Momosvennekretsoghaddeoftetattmednoegodmattilhenne.
DaMomomerketatdetovarsintepåhverandre,visstehuntilåbegynnemedikkehvemavdemhunskullegåborttilførst.Forikkeåfornærmenoenavdem,sattehunsegtilsluttilikavstandfrabeggepåden oppmurtescenekantenogbetraktetdemvekselvis.Hunavventetsimpelthenhvasomvilleskje.Mangetingskalhasintid–ogtidvardeteneste Momovarrikpå.
Etteratmennenehaddesittetslikenlangstund,reisteplutseligNicola segogsa:«Jeggår!Nåharjegvistmingodeviljevedåkommehit.Men duserjo,Momo,atmannenerforstokket.Hvaskaljegsitteherogvente lengerfor?»
Oghansnuddesegfaktiskforågå.
«Ja,baresetilåkommedegavgårde,»ropteNinoetterham.«Du
haddeikkebehøvdåkommeidetheletatt.Jegslutternemligikkefred medenforbryter!»
Nicolatverrsnudde.Ansiktetvarsprutrødtavraseri.«Hvemerforbryterenher?»spurtehantruendeoggikknoenskrittnærmereNino.«Si detengangtil!»
«Såmangegangerdubarevil!»skrekNino.«Dutrorvelatingentør sidegsannhetenoppiansiktet,barefordiduerenmuskelbuntoget råskinn.Menjeg–jegskalsisannhetenbådetildegogtilallesomvilhøre på!Ja,komigjen,du,barekomogslåmegihjel,dethardujoprøvdfør!»
«Ja,barejeghaddegjortdet!»brølteNicolaogknyttetnevene.«Men derhørerdu,Momo,hvaslagsløgnerogbakvaskelserhankommermed. Jegbaretokhamikragenoglahamiavløpsrennabaksjappahans,og derkanikkeenrottedrukneengang!»
OghenvendttilNinoskrekhanpåny:«Duerdailiveennå,såvidt jegkanse.Dessverre!»
Nåhagletenstunddevillestefornærmelserframogtilbake,ogMomo kunneikkeriktigbliklokpåhvadetheledreidesegom,oghvorfordeto varsåforbitretpåhverandre.MenlittetterlittkomdetframatNicola haddebegåttdenneudådenbarefordiNinoførdethaddegitthamen ørefikmidtforanøynenepågjestene.ForutfordetigjenhaddeNicola riktignokprøvdåknuseheleNinoskosteligeservise.
«Detharjegaldelesikkeprøvd!»forsvarteNicolasegforbitret.«Jeg kastetikkemerennetenestekrusiveggen,ogdetvartilogmedsprukket påforhånd!»
«Mendetvar mitt krus,begriperdudet?»kvitterteNino.«Oguansett harduingenretttilågjørenoesånt!»
MenNicolamentenålikevelathanhaddeværtisingoderett,forNino haddekrenkethansæresommurer.
«Vetduhvahansaommeg?»roptehantilMomo.«Hansaatjegikke kunnemureenenesterettmur,fordijegvarfullbådenattogdag.Og bestefarenminhaddeværtakkuratlikedan,forhanhaddeværtmedpå åbyggedetskjevetårnetiPisa!»
«MenNicola,detvardabareenspøk,»svarteNino.
«Jaså,gitt,enspøk!»brummetmureren.«Denslagsvitserfårdui hvertfallikkemegtilåleav.»
NåkomdetvidereforendagatNinomeddettebarehaddevillet gjengjeldeenspøkfraNicolasside.Enmorgenhaddedetnemligståtten setningmedknallrødebokstaverpådøratilvertshuset.Denvarhermet etterNinosspesielledialekt,oglødslik:«Hansomingentingvert,vert vert.»OgdettehaddeNinopåsinsideikkekunnetsenoemorsomti.
Nåkrangletdeenstundifulltalvoromhvilkenavdetospøkenesom varbest,ogøstesegsnartoppinyttraseri.Menplutseligholdtdeopp. Momosåpådemmedstoreøyne,ogingenavdetomennenekunneriktig bliklaroverhvablikkethennesuttrykte.Lohunavdemisittstillesinn?
Ellervarhuntrist?Ansiktetrøpetingenting,menplutseligvardetsom ommennenesåsegselvietspeil,ogdebegynteåskammeseg.
«Vel,»saNicola.«Jegskullekanskjeikkehaskrevetdetderpådøra di,Nino.Ogjeghaddeikkegjortdetheller,hvisikkeduhaddenektetå serveremegdetenevinglassetdengangen.Duhaddeingensomhelstrett tildetheller,forstårduikkedet?Jegharalltidgjortoppformeg,ogdu haddeingengrunntilåbehandlemegpådenmåten.»
«Jaså?Tenkomjegnåhaddedetlikevel?»svarteNinoarrig.«Hardu glemthistorienomdenhelligeAntonius?Ja,nåblirdublek,nå!Derfór dunemligmedfuskogfanterioglurtemegoppistry,ogdetskaljegha megfrabedt!»
«Jeg lurte deg?»ropteNicolaogslosegviltforpannen.«Detvaromvendt,tenkerjegvisier!Duvilletamegvednesen,bareatduikkelyktes meddet!»
Detsakendreidesegom,varfølgende:INinoslillevertshushanget bildepåveggensomforestiltedenhelligeAntonius.Detvaretfargetrykk somNinoengangitidenhaddekliptutavetukebladogsattiglassog ramme.
EndagvilleNicolakjøpedettebildetavNino–angiveligfordihan syntesdetvarsåpent.Ogvedbløffogblendendeforretningsknephadde
Ninotilsluttfåttdenandretilåtilbyradioensinibytteforbildet.Nino glisteiskjegget,forselvsagtvilleNicolakommetemmeligdårligutav det.Menhandelengikkiorden.
Nåvistedetsegimidlertidatdetmellombildetogpappenpåbaksiden lågjemtenpengeseddelsomNinoikkehaddevisstnoeom.Plutseligvar dethanselvsomsattmedskjeggetipostkassen,ogdetvarmerennhan kunnetåle.Kortogmyndigforlangtehanåfåpengeseddelentilbake,for denhaddeikkeinngåttibyttehandelen.Nicolavegretseg,hvorpåNino nektetåservereham.Slikhaddestridenoppstått.Etteratdenåhadde forfulgtsakenhelttilbaketilbegynnelsen,bledetstillemellomdemen stund.
SåspurteNino:«Simegnåheltærlig,Nicola–vissteduompengeseddelenpåforhånd,ellergjordedudetikke?»
«Klartjegvissteomden,ellershaddejegvelikkegåttmedpåetsånt bytte.»
«Mendamåduvelinnrømmeatdubedromeg?»
«Hvamenerdu?Vissteduikkeompengeseddelen?»
«Nei,æresord!»
«Neivel.Mendavardetdusomvillebedrameg.Hvordankunnedu ellersfådegtilåtaradioenminibytteforenverdiløsbitavispapir,he?»
«Oghvordankunneduviteompengeseddelen?»
«Jegsåengjestleggedenderetparkvelderiforveien,somoffergave tildenhelligeAntonius.»
Ninobetsegileppen.«Vardetmyepenger?»
«Verkenmerellermindreennradioenminvarverdt,»svarteNicola.
«DadreierhelestridensegegentligbareomdenhelligeAntonius,som jegklippetutavbladet,»fastsloNinoettertenksomt.
Nicolakløddesegihodet.«Ja,igrunnen,»brummethan.«Dukan gjernefåhamtilbake,Nino.»
«Nei,vetduhva!»svarteNinoverdig.«Harvibyttet,såharvibyttet. Enmannerenmann,ogetorderetord!»
Ogplutseligsattebeggeiålesamtidig.Deklatretnedoversteintrin-
