Kjærlighetsbrevet
LucindaRiley
Kjærlighetsbrevet
OversattavBenedictaWindt-Val
LucindaRiley
Originalenstittel: TheLoveLetter OversattavBenedictaWindt-Val
Copyright©LucindaRiley,2017
SitatetfraShakespearesHamletpåside349erhentetfraAndréBjerkes gjendiktning,DennorskeBokklubben1998.
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2017
ISBN978-82-02-53223-9
1.utgave,1.opplag2017
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:(dame)LauraKateBradley/ArcangelImages, (by)MarkOwen/ArcangelImages
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Satti9.5/12Sabonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
TilJeremyTrevathan
kongegambit
(Åpningstrekkderhvitofrerenbondeforåavlede ensvartbonde.)
Prolog
London
20.november1995
«MenkjæreJames,hvagjørduher?»
Hansåsegforvirretrundtførhansjangletviderefremover.
Hunfangethamopprettførhanfalt.«Duhargåttisøvne, ikkesant?Komnå,såfårvidegisengigjen.»
Denvennligekvinnestemmentilhørtebarnebarnethans,og lydenavdenfortaltehamathanfremdelesbefantsegblantde levende.Hanvissteatdethaddeværtengrunntilathansto der,atdetvarnoesværtviktighanmåttegjøre,noehanhadde utsatthelttilsisteøyeblikk…
Mennåvardetblittborteforham.Dyptfortviletlothanseg merellermindrebæretilbaketilsengenmenshanforbannetde innskrumpede,skrøpeligelemmenesomgjordehamsåhjelpeløssometspedbarn,ogdenomtåketehjernensomhaddesviktethamendaengang.
«Sånnja,»sahundahunhaddefåttlagthamgodttilrette. «Hvordanersmertene?Vilduhalittmermorfin?»
«Neitakk.Jeg…»
Detvarmorfinensomforvandlethjernenhanstilgelé. Imorgenvillehandroppedenhelt,ogdavillehansikkert huskehvadetvarhanmåttegjøreførhandøde.
«Detergreit.Slappav,da,ogseomdukanfåsovelitt,»sa hunomsorgsfulltogstrøkhamoverpannen.«Deterikkeså lengeførlegenkommer.»
Hanvissteathanikkemåttesovne.Hanlukketøyneneog begyntepåendesperatjakt,enjaktetter…bruddstykkerav minner,ansikter…
Ogsåvarhunder,såtydeligsomdendagenhantraffhenne førstegang.Såvakker,såvarmogvennlig…
«Huskerdu?Brevet,minelskede,»hviskethuntilham.«Du lovetåsendedettilbake…»
Selvfølgelig…!
Hanåpnetøyneneogforsøkteåsettesegopp,ogsårettopp idetbekymredekvinneansiktetsombøydesegfremoverham. Medettkjentehanetsmertefulltstikkpåinnsidenavalbuen.
«Legenhargittdegnoeberoligende,kjæreJames,»sahun. Nei!Nei!
Menleppenehansklarteikkeåformeordene,ogdanålen gledinniarmenhans,visstehanathanhaddeutsattdetfor lenge.
«Jegersåleifordet,såfrykteligleifordet,»gispethan.
Denungekvinnenbetraktethammensøynenehansgled igjenoganspenthetenforlotkroppenhans.Hunladetmyke, glattekinnetmothansogoppdagetatdetvarvåttavtårer.
Besançon,Frankrike 24.november1995
Hungikklangsomtinnistuenogborttildetflammendebålet ikaminen.Detvarkaldtute,oghostenhennesvarverre.Hun smøgdenspinklekroppennedienstologtokdagensutgave av TheTimes frabordetforålesedødsannonsene,menshun drakksinvanligekoppmedEnglishBreakfast-te.Mendahun såoverskriftensomopptokentredjedelavforsiden,sankkoppenklirrendenedpåskålenigjen.
ENSTORFILMLEGENDEERDØD
SirJamesHarrison,avmangeansettsomsingenerasjonsstørste skuespiller,dødeigårisitthjemiLondon,omgittavfamilien. Hanble95år.Enprivatbegravelsevilfinnestedinesteuke, etterfulgtavenminnegudstjenesteiLondonijanuar.
Hjertethenneskrympetseg,oghendenesomholdtavisen, skalvsåvoldsomtathunknaptnokklarteåleserestenavstykket.Underartikkelenvardetetbildeavhamsammenmed
dronningen,tattetterseremonienderhanbleslåtttilridder. Gjennometsløravtårerstudertehunkontureneavdensterke profilenhans,dentykkemankenavgrånendehår…
Kunnehun… våget hunåreisetilbake?Bareensistegang, foråsiadjø?
Morgenteenstourørtvedsidenavhenneogblekaldmens hunbladdesegfremtildensideniavisenderartikkelenfortsatte.Hunlestealtsomstoderomdetaljeneilivetogkarrierenhans,ogsåfaltblikkethennespåenannenlitenoverskrift lengernedepåsiden:
RAVNENEERFORSVUNNETFRATHETOWER
DetblebekjentgjortigårkveldatdeberømteravneneiThe TowerofLondonerforsvunnet.Legendenfortelleratfuglene harhatttilholdderimerennnihundreårogvoktetover
TheTowerogkongefamilien,slikCharlesIIpåbød.Ravnenes oppsynsmannblevarsletomforsvinningenigårkveld,ogdet pågårnåenlandsomfattendeleteaksjon.
«Måtteallegodemakterhjelpeoss,»hviskethunmensfryktenskjøtgjennomdegamleårenehennes.Kanskjedetbarevar ettilfeldigsammentreff,menhunkjentebaresåaltforgodttil innholdetilegenden…
Kapittel1
London
5.januar1996
JoannaHaslamløpgjennomCoventGardensåfortbenamaktetåbærehenne,medhivendepustogforpintelunger.Hun smattmellomturisteroggrupperavskolebarn,ogunngikk baresåvidtåvelteengatemusikantoverendedaryggsekken hennesgjordeetutfalltildenenesiden.HunkomutpåBedfordStreetakkuratidetenlimousinkjørteopputenforsmijernsportenesomførteinntilSt.Paul’sChurch.Fotografene stimletsammenrundtbilendasjåførenstegutforååpnebakdøren.
Pokker!Pokker!
MedoppbydelsenavsineallersistekreftersprintetJoanna defåmeternehunhaddeigjen,borttilporteneogvidereinn pådenhellelagtegårdsplasseninnenfor.Klokkenpådenmursteinsrødefasadenpåkirkenbekreftetathunvarsentute.Da hunnærmetseginngangen,kastethunetblikkbortpåmylderetavpaparazzoerogsåatSteve,fotografenhennes,hadde kapretenutmerketposisjonpåetavtrappetrinnene.Hunvinkettilham,oghangahennetommelenopp-tegnetidethunålte segfremgjennomklyngenavfotografersomhaddesamletseg rundtkjendisensomstegutavlimousinen.Dahunkominni selvekirken,såhunatallebenkenevarfullsatt.Lysekronene somhangnedfradethøyetaket,kastetetmyktskjæroverforsamlingen,ogorgeletspiltedystermusikkibakgrunnen.
Joannaviftetmedpressekortetforankirketjeneren,smatt innpåbakerstebenkogsattesegmedetlettelsenssukk.Hun strevdefortsattmedåfåigjenpustendahunrotetiryggsekkenetternotatblokkogpenn.
Detvariskaldtikirken,menJoannakjentesvettenpiple frempåpannen.Rullekragenpådensvartelammeullgenseren
hunhaddeslengtpåsegiallhast,klistretsegubehageligtil halsen.Huntokfremetpapirlommetørkleogpussetdenrennendenesen.Sålothunfingrenegligjennomdenbustetemankenavlangt,mørkthår,lentesegbakovermotryggstøetog lukketøynenemenshunforsøkteåfalletilro.
Detnyeårethaddevirketsåløfteriktiutgangspunktet,men alleredenå,barenoenfådagerinneidet,følteJoannadetsom omhunvarblittkastet–nei,slengt–utfratoppenavEmpire StateBuilding.Isterkfart.Utenforvarsel.
Årsakentildettevar Matthew …henneslivsstorekjærlighet–ellerretteresagt ekskjærlighetfraogmeddagenfør.
Joannabetseghardtileppenogtvangsegselvtilåholde tårenetilbake.Hunstraktehalsforåfåetglimtavbenkene derforanvedalteret,ogtilsinlettelsekunnehunkonstatereat familientilJamesHarrisonikkevarankommetennå.Dahun kikketoverskulderenutgjennomkirkedøren,såhunatpaparazzoenederutefyrteoppsigaretterogfikletmedkameralinsene.Desørgendepåbenkeneforanhenneflyttetsegrastløst fremogtilbakepådeubekvemmetreseteneogførtehviskende samtalermednaboene.Huntoketkjaptoverblikkoverforsamlingenogvalgteutdemestbemerkelsesverdigeberømthetenesomburdenevnesidenartikkelenhunskulleskrive,men detvarikkesålettåfåøyepådem,sidensågodtsomallebakhodenehunsåfraplassensin,varentengråellerhvite.Mens hunrabletnednavnpåblokkensin,begyntetankenehennes pånyttåkretseomdetsomhaddeskjedddagenfør…
MatthewhaddedukketoppuanmeldtutenfordørentilleilighetenhennesiCrouchEndetterarbeidstid.Etteratde hadderangletseggjennomjulenognyttårshelgensammen, vardeblittenigeomåtrekkesegtilbaketilsinerespektive leiligheterogtanoenfredeligedagerførdeskullebegynne åjobbeigjen.DessverrevistedetsegatJoannamåttebruke dissedagenepååpleiedenversteforkjølelsenhunhaddehatt påmangeår.HunhaddelukketoppforMatthewmedenOle Brumm-varmeflaskeklemtinnmotbrystet,kleddieneldgammelflanellspyjamasogetparstripetesengesokker.
Hunskjøntemedengangatdetvarnoeiveien,forMatthewbleståenderettinnenfordørenutenåtaavsegyttertøyet,
ogblikkethansflakketialleretninger,bareikkedithvor hun sto…
Såhaddehaninformerthenneomathanhadde«tenkt».Og hankunneikkeseatforholdetderesutvikletsegslikdetburde. Ogkanskjevardetpåtideåavsluttedet.
«…værtsammeniseksårnå,heltsidenvigjordeossferdig medstudiene,»sahanogfikletmedhanskenehunhaddegitt hamtiljul.«Jegvetikkehelt–jegharalltidtroddatjegville ønskeågiftemegmeddegetterhvert–duvet,formalisereforholdetvårt,gåvideresammen.Mendetøyeblikketharaldri dukketopp…»Hantrakkhjelpeløstpåskuldrene.«Oghvis jegikkefølerdetsliknå,erdetvellitetroligatjegkommertil ågjøredetsenere.»
Joannaklemtehardtrundtvarmeflaskenogbetraktetdet skyldbevisste,vaktsommeuttrykkethans.Hungravdeilommenpåpyjamasen,fantetfuktigpapirlommetørkleogpusset nesengrundig.Såstirrethunhamrettinniøynene.
«Hvemerhun?»
Rødmenskylletoppoverhalsenogansiktethans.«Detvar ikkemeningenatdetskulleskje,»mumlethan.«Mendethar detaltså,ogjegkanikkefortsetteålatesom.»
Joannatenktepånyttårsfeiringenderesbarefiredagertidligere,ogkomfremtilathanhaddegjortenforbasketgod jobb.
DetvistesegathunhetSamanthaogarbeidetidet sammereklamebyråetsomMatthew,somkundeansvarlig, intetmindre.DethaddebegyntdenkveldenJoannahadde værtnødttilåventeutenfordørenhosetparlamentsmedlem ihåpomåfåetintervjuiforbindelsemedenriktigufyseligskandale,ogderforikkerakkjuleselskapetiMatthews reklamebyrå.Ordet«klisjé»virvletrundtihjernenhennes, mensåslodethenneatklisjeerantageligoppstonettopp fordidevarvelkjentefellesnevnereformenneskeligatferd.
«Jegloverdegatjeghargjortaltjegkunneforåslutteå tenkepåSam,»fortsatteMatthew.«Jeggjordemittbestegjennomhelejulen.DetvarfantastiskåværesammenmedfamiliendinoppeiYorkshire.Mensåtraffjeghenneigjeniforrige uke,bareforåtaenraskdrink,ogda…»
Joannavarfortid.Samanthavarfremtiden.Såenkeltvar det.
Hunklarteikkeågjøreannetennåsepåhammedøyne somglødetavsjokk,sinneogfrykt,ogMatthewfortsatte: «Førsttroddejegbaredetvarensånnhodekullsforelskelse. Mendeterjoinnlysendeatjegikkekanforpliktemegoverfordegsålengejegkanhaslikefølelserforenannenkvinne. Derforbestemtejegmegforågjøredetenesterette.»Hanså påhennesomomhanforventetathunskulletakkehamforat hanhaddeværtsåstorsinnet.
«Detenesterette…»gjentokhunmedhulstemme.Såble hunovermannetavenflomavfeberhetetårer.Langtbortefra hørtehunathanfortsatteåmumleforlegneunnskyldninger. Hunåpnetdehovne,tårevåteøyneneogbetraktetham–han haddesunketnedidenslitteskinnstolenhennes,ynkeligog skamfull.
«Komdegut,»kvekkethunhest.«Dinjævlalavpannede, løgnaktige,svikefulle,nedrigedrittsekk!Komdegut– bare komdegut !»
NårJoannatenktetilbakepådennescenenetterpå,vardet faktiskakkuratdettesomknustehenne–athanikkehadde trengtytterligereovertalelser.Hanbarereisteseg,mumletnoe omforskjelligeeiendelerhanhaddeetterlattsegileiligheten hennes,ogkanskjedekunnemøtesogsnakkesammenigjen nårbølgenehaddelagtseglitt–ogsåformeligstyrtethanut gjennomdøren.
Joannahaddetilbraktrestenavkveldenmedåhulkeitelefonentilmorensin,påtelefonsvarerentilsinbestevennSimon, ogtilsluttnedidenstadigvåterepelsenpåOleBrumm-varmeflasken.
Langtomlengesluknethun,ikkeminsttakketværeenoverdådigdoseavfebernedsettendepillerogbrandy,ogdeteneste hunkunnefinneåværetakknemligfor,varathunhaddefri frajobbennoendagertil,takketværeathunhaddelagtinnså myeovertidførjul.
Klokkenninestemorgenringtemobiltelefonenogrevhenne utavendypsøvn,oghunfamletetterdenmedenbrennende bønnomatdetmåttevisesegåværeensønderknust,ang-
rendeMatthewsomhaddeinnsettdetuhyrligeidethanhadde gjort.
«Determeg,»bjeffetenskarpstemmemedGlasgow-aksent. Joannasendtenoentauseederoppmottaket.«Hallo, Alec,»snufsethun.«Hvavildu?Jegharfriidag.»
«Beklager,mendethardualtsåikke.BådeAlice,Richieog Billharringtinnogmeldtsegsyke.Dublirnødttilåtaavspaseringendinenannengang.»
«Deervelkomneiklubben,»saJoannaoghostetiherdig ogoverdreventinnirøret.«Beklager,Alec,menjegerogså døende.»
«Dufårsepådetfradenlysesiden–hvisdujobberidag, kandunytefritidendinnårduerblittfriskogsprekigjen.»
«Nei,ærligtalt,jegkanikke.Jegharfeber,ogjegklarer knaptnokåståpåbena.»
«Dafårduikkeproblemermeddennejobben.Dukannemligsittenedheletiden,iActors’ChurchiCoventGarden.Det skalværeminnegudstjenesteforsirJamesHarrisonderklokkenti.»
«Dukanikkegjøredettemotmeg,Alec– værsåsnill !Jeg orkerikketankenpååsitteientrekkfullkirke.Jegliggerfor dødenallerede.Dukommertilåmåttemøteoppienminnegudstjenestefor meg.»
«Beklager,Jo,duharikkenoevalg.Menjegbetalerfor drosjefremogtilbake,ogdukandraretthjemetterpåogsende megartikkelenpåe-post.PrøvomdukanfåsnakketmedZoe Harrison,erdusnill.JegharsendtSteveutforåtabilder.Det blirforsidenhvishunharstasetsegskikkeligopp.Visnakkes senere.»
«Faen!»Joannalotdetverkendehodetsynkenedpåputen igjenirenfortvilelse.Såringtehunetterendrosjeogslepteseg borttilklesskapetforåfinneetpassende,svartantrekk.
Mestepartenavtidenelskethunjobbensin,hun levdefor den,somMatthewoftehaddebemerket,menakkuratdenne morgenenskjøntehunvirkeligikkehvorfor.Etterathun haddejobbetentidietparregionaleaviser,varhunblitt antattsomjuniorreporteri MorningMail forbareetårsiden. AvisenhaddebaseiLondon,ogvarenavdemestlesteriks-
aviseneilandet.DetvaretstortkarrierestegforJoanna,men sidenhunfremdelesbefantsegpåbunnenavdeninternerangstigen,kunnehunikkesågodtprotesteremotsjefensdisposisjoner.SomAlec,nyhetsredaktøren,ustanseligminnethenne på,stodettusensultneungejournalisterikøbakhenne.De seksukenehunhaddeværtinyhetsredaksjonen,vardentøffesteutplasseringenhunhaddehattsålangt.Arbeidstidenvar tilalledøgnetstider,ogAlec–sombådevarlittavenslavedriverogenentusiastisknyhetsformidler,profesjonelltilfingerspissene–forventetikkemindreavandreenndethanselvvar villigtilåyte.
«Baresendmegtilbaketillivsstilsseksjonen,»mumlethun hestmenshundropåsegenikkeheltrensvartgenser,en tykk,svartullstrømpebukseogetsvartminiskjørt–etpassendeantrekkmedtankepådentristeanledningen.
Drosjenhaddeankommettiminutterforsent,ogetterpå haddedekjørtsegfastientilsynelatendeuløseligtrafikkork påCharingCrossRoad.«Beklager,deterikkenoejegkan gjøremeddette,»sasjåføren.Joannakastetetblikkpåklokken,stakkentipundseddelihåndenpåhamoghoppetutav drosjen.DahunpiltegjennomgateneiretningavCoventGarden,medhvesendelungerogrennendenese,føltehunsegoverbevistomatlivetikkekunneblistortverre.
Joannablerevetutavtankenesinefordidetplutseligblehelt stillerundthenne.Hunåpnetøyneneogsnuddesegpåbenken damedlemmeneavsirJamesHarrisonsfamiliebegynteåtoge innikirken.
FørstemannvarCharlesHarrison,sirJames’enestebarn, enmanngodtoppeisekstiårene.HanboddeiLosAngelesog varenhøytansettfilmregissørmedenrekkepåkostedeactionfilmer,fulleavspesialeffekter,påmerittlisten.Joannahadde envagerindringomathanhaddevunnetenOscarforentid siden,menfilmenehansvarikkedentypenhunpleideågåfor åse.
VedsidenavCharlesHarrisongikkdatterenhans,Zoe.Som Alechaddehåpet,tokZoesegheltfantastiskutiskreddersydd,svartdraktmedetkortskjørtsomfremhevetdelange benahennes,ogmedhårettrukkettilbakeogsamletienele-
gantknutesomunderstreketdenklassiskeskjønnhetenhennes–hunvarenekteengelskrose–tilfullkommenhet.Hun varskuespillermedenfilmkarrierepåveioppover,ogMatthewhaddeværtheltgaletterhenne.HansaalltidatZoeminnethamomGraceKelly–somåpenbartvardrømmekvinnen hans–noesomfikkJoannatilålurepåhvorforhangikkut medenmørkøyd,høy,tynnbrunettesomhenne.Hunsvelget enklumpihalsenogtenkteathungjernekunneveddeOle Brumm-varmeflaskensinpåatdenneSamanthavarlitenog blond.
VedsidenavZoe,medhåndentrygtihennes,gikkenung guttpåenni–tiår.Hansåikkeutsomhantrivdesisvart dressogslips.DetvarZoessønn,JamieHarrison,oppkalt etteroldefaren.Zoehaddefåttsønnendahunselvbarevar nittenår,oghunnektetfremdelesåavslørehvemfarenvar. SirJameshaddelojaltforsvartbarnebarnetsittoghennesrett bådetilåfåetbarnogtilåholdebarnefarensidentitetforseg selv.
DetsloJoannahvorlikeJamieogmorenhansvar–dehadde desammefinetrekkene,densammemelkehvite,rødkinnede teintenogdestore,blåøynene.ZoeHarrisonholdthammest muligvekkfrapressekameraene–hvisStevehaddeklartåfå etbildeavmorogsønnsammen,villedetantageligfåplasspå forsidennestedag.
BakdemkomMarcusHarrison,brorentilZoe.Joannastudertehamdahankomopppåhøydemedbenkenhunsattpå. SelvomtankenehennesfortsattkretsetomMatthew,måtte huninnrømmeatMarcusHarrisonvarenskikkelig«lekkerbisken»,somkollegaenhennes,Alice,villesagt.Joannakjente hamigjenfrasladrespaltene–hvishunhusketriktig,oppvartethanfortidenenfestglad,blondbritiskkjendismedheletre etternavn.Marcusvarlikemørksomsøsterenvarlys,menhan haddedesammeblåøynene,oghanførtesegmedenselvtillitsomvirketsværttiltrekkende.Håretrakknestenheltnedtil skuldrene,hanvarkleddienkrøllete,svartjakkeogenhvit skjortesomvaråpenihalsen,oghanformeligosteavkarisma. Joannamåttenestentvingesegselvtilåflytteblikketvekkfra ham. Nestegang,fastslohunbestemt, nestegangvelgerjegen
middelaldrendemannsominteresserersegforfuglekikkingog samlerpåfrimerker. HunstrevdeforåkommepåhvaMarcus Harrisonbeskjeftigetsegmed…engryendefilmprodusent, tenktehun.Isåfallstoutseendetistilmedyrket.
«Godmorgen,minedamerogherrer.»Prestenvarkommet opppåprekestolen.EtstortfotografiavJamesHarrisonsto foranham,omgittavenkransavhviteroser.«SirJames’familieharbedtmegomåønskedereallevelkommenhitogtakke foratderekommerforåviseenvenn,enkollega,enfar,en bestefarogenoldefar,ogkanskjeårhundretsbesteskuespiller, densisteære.Fordemavosssomharværtsåheldigeåkjenne hamgodt,vildetikkekommesomnoenoverraskelseatsir Jamesselvinsistertepåatdetteikkeskulleværenoentristog dystersammenkomst,menenfeiringavhansliv.Bådefamilien ogjegselvharvalgtårespekteredetteønsket.DerforbegynnervimedsirJames’yndlingssalme, Jegpriserdeg,mittland. Ogmenighetenreiserseg.»
Joannahaltesegopppåverkendeben,ogvargladforat orgeletbegynteåspilleakkuratdabrystethennesprotesterte motanstrengelsen,oghunmåttehostehøylytt.Hungrepetter programmetforgudstjenesten,somlåpådensmalehyllenbak påbenkenforanhenne,menenliten,edderkopplignendehånd medgjennomsiktig,tynnhudoverblåårerkomhenneiforkjøpet.
ForførstegangkikketJoannatilvenstreogbetrakteteieren avhånden.Kvinnenvarkrumbøydaveldeograkkhennebare opptilribbena.Hunmåttestøttesegtilbenkeryggenforanseg foråholdesegoppreist,oghåndensomholdtprogrammet, skalvkontinuerlig.Denvardenenestedelenavkroppenhennessomvarsynlig.Restenavhennevarinnhylletiensvart kåpesomrakkhenneheltnedtilanklene,ogetsvart,finmasketslørsomskjulteansiktet.
DenskjelvendehåndengjordedetumuligforJoannaålese programmet,såhunbøydesegnedogsnakketrettinniøret tilkvinnen:«Fårjeglovtilådeledetmeddeg?»
Håndenraktearketfremmothenne.Joannatokdetog holdtdetsålavtatdengamledamenogsåkunnesedet.Hun kvekketseghestgjennomsalmen,ogdadenvarslutt,begynte
kvinnenmøysommeligåsettesegigjen.Joannatilbødhenne armenutenåsinoe,menhjelpenbleignorert.
«VårførsteopplesningidagersirJames’favorittsonett, Dunbar’s«SweetRoseofVirtue»,lestavsirLaurenceSullivan, ennærvennavham.»
Forsamlingensatttålmodigmensdengamleskuespilleren gikkfremforanbenkeradene.Såblekirkerommetfyltavden berømte,dypestemmensomisintidholdttusenvisavtilhøreretrollbundetiteatersalerverdenover.
«Sweetroseofvirtueandofgentleness,delightfullily…»
Joannabledistrahertavenknirkendelydbakseg,ogdahun snuddeseg,såhunatdørentilkirkenbleskjøvetoppsåetgufs aviskaldluftstrømmetinn.Enkirketjenerskjøvenrullestol inngjennomdørenogplassertedenvedendenavkirkebenken rettoverforJoannas.Dakirketjenerenforsvantigjen,blehun oppmerksompåenrallendelydsomfikkhennesegetsårebryst tilåvirkesomenrenbagatell.Dengamledamensomsattved sidenavhenne,haddefåttnoesomhørtessometastmaanfall. HunstirretforbiJoanna,medblikketstivtrettetmotskikkelsenirullestolen.
«Eraltiordenmeddeg?»hvisketJoannadakvinnenlahåndenmotbrystet,fremdelesutenåtaøynenefrarullestolen. Prestenkunngjordedennestesalmen,ogforsamlingenreiste segigjen.PlutseliggrepdengamledamentakiJoannasarmog nikketmotdørenbakdem.
Joannahjalphennepåbena,laarmenrundtlivethennesfor åstøttehenne,ogmerellermindrebarhenneborttilmidtgangen.Dadenærmetsegmannenirullestolen,klemtedengamle damenseginnmotJoannasjakke,nestensometbarnsom ønsketbeskyttelse.Etpariskalde,stålgråøynefeideoverdem begge.Joannagrøssetuvilkårlig,revblikketsittløsfrahans, ogstøttetdengamledamendefåskritteneborttilinngangen, derkirketjenerensto.
«Dennekvinnen…jeg…huntrenger…» «Luft!»utbrøtkvinnenmellomgispene.
KirketjenerenhjalpJoannamedåfåhenneutidengrå januardagen,nedtrappeneogborttilenavbenkenesomflankertegårdsplassen.FørJoannarakkåbeomytterligerehjelp,
forsvanthaninnikirkenigjenoglukketdørenetterseg.Den gamlekvinnensankinnmothenneoghevetterpusten.
«Skaljegtilkalleensykebil?Detserikkeutsomduhardet såbra.»
«Nei! »Svaretkomheltkontant,ogstyrkenistemmenstoi enunderligkontrasttildenskrøpeligekroppen.«Ringetteren drosje.Fåmeghjem. Værsåsnill. »
«Jegsynesvirkeligatduburde…»
DemagrefingrenelukketsegrundtJoannashåndledd.«En drosje.Værsåsnill!»
«Greit.Bareventher.»
JoannaløputgjennomportentilBedfordStreetogstanset denførstedrosjenhunfikkøyepå.Sjåførenhoppetgalantut ogfulgtemedJoannatilbakeforåhjelpedengamledameninn ibilen.
«Gårdetbramedhenne?Jegsynesikkepustenhenneshøres heltbraut,»sahantilJoannadadehaddefåttkvinnenpå plassibaksetet.«Burdehunikketaenturpålegevakten,tro?»
«Hunsierathungjernevilhjem.»Joannabøydeseginni bilen.«Hvorer‘hjem’,forresten?»spurtehun.
«Jeg…»Detvartydeligathunvarheltutmattetetterturen borttilbilen.Hunsattibaksetetoghevetterpusten.
Sjåførenristetpåhodet.«Beklager,menjegkanikkekjøre hennenoestedidentilstanden.Ikkeutenathunharnoenmed seg,ihvertfall.Jegvilikkehanoedødsfallibilenmin.Detblir detaltformyebråkav.Jegkankjørehennehvisduogsåblir med,selvfølgelig.Daerdetnemligdittansvar,ikkemitt.»
«Jegkjennerhenneikke…Jegmener,jegerpåjobb.Jeg burdesitteinneidenkirkennå…»
«Beklager,»sasjåførenoghenvendtesegtildengamle damen.«Duernødttilågåutavbilenigjen.»
Dengamledamenløftetsløret,ogJoannasåinnideskrekkslagne,melkeaktige,blåøynene.«Værsåsnill,»stønnethun. «Javel,javel.»Joannasukketresignertogsatteseginnved sidenavhenne.«Hvorskalvi?»spurtehunmildt.
«…Mary…Mary…»
«Nei–hvorskalvi?»forsøkteJoannaigjen.
«Mary…le…»
«MenerduMarylebone,kanskje?»spurtesjåførenfraplassensinbakrattet.
Kvinnennikketmedåpenbarlettelse.
«Dakjørervi.»
Dengamledamenkikketengsteligutgjennomvinduetidet drosjensvingteutfrafortauskanten.Etterenstundbegynte hunåpustelettere,oghunhviltehodetmotseteryggenoglukketøynene.
Joannasukket.Dennedagenblebarebedreogbedre.Alec komtilåhalshuggehennehvishantroddehunhaddestukket avførminnegudstjenestenvarover.Historienomenlitengammeldamesomblesyk,villeikkegjørenoeinntrykkpåham. Alecvarbareinteressertismågamledamerdersomdevarblitt slåttnedavenellerannenbølle,robbetforpensjonensinog etterlattsomdøde.
«ViernestenfremmeiMarylebonenå.Kanduprøveåfinne uthvilkenadresseviskaltil?»spurtesjåføren.
«MaryleboneHighStreetnummernitten.»Denavmålte stemmenvarfastogklar.Joannasnuddesegogsåoverrasket pådengamlekvinnen.
«Følerdudegbedre?»
«Jatakk.Jegbeklageratjegharskaptproblemerfordeg. Dukanbaregåavhervedtrafikklyset.Jegklarermegfint.»
«Nei,nårjegførstharkommetsålangt,følgerjegdeghelt hjem.»
Kvinnenristetpåhodet.«Snilledeg,fordinegenskyld…» «Viernestenfremmenå.Jeghjelperdeginnihuset,også drarjegtilbake.»
Kvinnensukket,trakkkåpenbedrerundtsegogsatttaus helttildrosjenstanset.
«Davarvifremme.»Sjåførenåpnetdøren,oglettelsenover atkvinnenfortsattvarilive,stotydeligmaltiansiktethans.
«Tadenne.»Kvinnenholdtfremenfemtipundseddel.
«Jegerreddjegikkekanveksleden,»sahanbeklagende menshanhjalpkvinnenutpåfortauetogstøttethennetil Joannakombortvedsidenavhenne.
«Værsågod.»Joannaraktehamentyvepundseddel.«Vent påmegher,erdusnill.Jegerstrakstilbake.»Kvinnenhadde
revetsegløsfragrepethennesoggikkmedustøeskrittbortovermotendørvedsidenavenaviskiosk.
Joannafulgteetterhenne.«Skaljeghjelpedeg?»spurtehun dadegiktiskefingrenestrevdemedåfånøkkeleninnilåsen. «Takk.»
Joannavrednøkkelenrundtogåpnetdøren,ogdengamle kvinnenformeligstyrtetinngjennomden.
«Kominn,kominn, fort !»
«Jeg…»NådaJoannahaddefåttkvinnentrygthjem,følte hunensterktrangtilåskyndesegtilbaketilkirken.«Javel,» sahunmotstrebendeoggikkinn.Kvinnensmeltedørenigjen bakhenne.
«Blimedmeg.»Hungikkborttilendørpåvenstresideav ensmalgang.Derfamlethunetterennynøkkel,ogfikkden omsiderpåplassilåsen.Joannafulgtehenneinnimørket.
«Lyseterrettbakdeg,påhøyrehånd.»
Joannafamletetterbryteren,vredpådenogsåathunstoi enlitenentrésomluktetklamtoginnestengt.Detvartredører foranhenneogentrapptilhøyreforhenne.
Dengamledamenåpnetenavdøreneogslopåmerlys. Joannastorettbakhenne.Hunsåatrommetvarfulltavtekassersomvarstabletoppåhverandre.Midtirommetstoensmal jernsengsomvarrustenbådeoppeognede.Borteveddenmotsatteveggen,klemtinnmellomtekassene,stoengammellenestol.LuktenavurinvarsåsterkatJoannakjenteathunble kvalm.
Dengamledamengikkborttilstolenogsanknedidenmed etlettelsenssukk.Hunnikketmotentekassesomstopåhøykantvedsengen.«Pillenemine…Kunneduhentedem,erdu snill?»
«Selvfølgelig.»Joannabalansertesegforsiktigfremmellom tekasseneogtokpillenefradenstøveteoverflaten.Hunla merketilatpakningsvedleggetvarskrevetpåfransk.
«Takk.Toavdem,erdusnill.Ogvannet.»
Joannaraktehennevannglassetsomstovedsidenavpillene,åpnetskrulokketpåpilleglassetoghelteuttotabletteri enskjelvendehånd.Hunbetraktetdengamledamenmenshun puttetdemimunnen,oglurtepåomdetvargreitathundro
nå.Hungrøssetmedett–denstrammeluktenogdendystre atmosfærenirommetvarnestenoverveldende.«Erdusikker påatduikketrengerenlege?»
«Heltsikker,ellerstakk.Jegvethvasomfeilermeg.»Etlite, ironisksmillekterundtmunnenhennes.
«Menisåfallerjegreddjegernødttilådratilbaketil minnegudstjenesten.Jegmågjøremegferdigmedoppslagettil avisenmin.»
«Såduerjournalist,da?»Nåsomdengamledamenbegynte åkommetilhekteneigjen,varspråkethennessværtkultivert. Hunuttaltealleordeneklartogkorrekt.
«Ja,i TheMorningMail.Jegerheltnederstpårangstigen derennå.»
«Hvaernavnetditt?»
«JoannaHaslam.»Hunpektepåkassene.«Holderdupåå flytte?»
«Ja,slikkanmanvelogsåsidet.»Hunsåutiluftenforan segmedetfjerntblikkideblåøynene.«Jegkommerikketil åværeherstortlenger.Kanskjeerdetlikegreitatdetender slik…»
«Hvamenerdu?Hvisduersyk,måduværesåsnillålameg tadegmedtiletsykehus.»
«Nei,nei.Deteraltforsentfordet.Gånå,kjæredeg–gå tilbaketillivetditt.Adjø.»Dengamlekvinnenlukketøynene. Joannableståendeogsepåhenneenlitenstund,mensåhørte hunenlavsnorkingfrahenne.
Hunhaddefrykteligdårligsamvittighetdahunreisesegfor ågå,menhunorketikkeatmosfærenirommetsåmyesomet øyeblikktil.Stillelistethunsegutavleilighetenogløputtil drosjen.
MinnegudstjenestenvarsluttdahunkomtilbaketilCovent Garden.LimousinenmedHarrison-familienvarborte,ogbare noenfåavdeltakernestofortsattutepåplassenforankirken. Joannaføltesegelendigtilmotedahungikkrundtoglokket noenenkeltekommentarerutavdem.Såstansethunenny drosjemedvisshetenomathunhaddegjortenelendigjobb.
Kapittel2
Detringtepådøren,omogomigjen.Ringelydenskargjennom Joannasverkendehode.
«Å,dratil…ditpepperengror,»stønnethundadetgikk oppforhenneathvemdetnåennvarsomstoderute,ikke aktetågisegutenvidere.
Matthew?
Etkortøyeblikkvåknetoptimismenihenne,mensåforsvantdenigjen.Matthewfeiretantageligfrihetensinmedet glasschampagne,iensengetellerannetsted,sammenmed Samantha.
«Lamegværeifred,»mumlethunogpussetneseniMatthewsgamleT-skjorte.Avenellerannengrunnføltehunseg bedreetterpå.
Dørklokkenkimteigjen.
«Pokker,pokker,pokker!»
Joannakapitulerte,krabbetsegutavsengenogsjangletut forålukkeopp.
«Hallo,sexypus!»Simonvarfrekknoktilåsmiletilhenne. «Duserheltforjævligut.»
«Tusentakk,»mumlethunogklamretsegtildørenforikke åsynkesammen.
«Komher.»
Etparbehageligvelkjentearmerlasegrundtskuldrenehennes.Joannavarhøy,ogmedsine190centimeterpåsokkelestenvarSimonenavdefåmennenehunkjentesomkunnefå hennetilåføleseglitenogskrøpelig.
«Jeghørtebeskjedendinpåtelefonsvarerendajegkomhjem igårkveld.Jegerleiforatjegikkevardersåjegkunneleke KlaraKlok.»
«Detergreit,»snufsethuninnmotskulderenhans.
«Laossgåinnførdetbegynnerådannesegistapperpå klærnevåre,»foresloSimon.Hanlukketytterdøren,fremdeles medarmenietfastgreprundtskuldrenehennes,ogmanøvrertehenneinnistuen.«Jøss,såkaldtdeterher.»
«Unnskyld.Jegharliggetisengeniheleettermiddag.Jeger såfrykteligforkjølet.»
«Detvillejegaldrihagjettetpå,»ertethan.«Komherog settdegned.»
Simonfeidegamleaviser,bøkerogtommeferdigmatbeholderemedstørknedematresterinedpågulvet,ogJoannasank nedpådenubekvemme,limegrønnesofaen.Hunhaddebare kjøptdenfordiMatthewliktefargen,oghunhaddeangretpå anskaffelsenfraførstedag.OgMatthewselvhaddealltidsittet idengamleskinnstolenetterbestemorenhennesnårhanvar der. Utakknemligebeist,tenktehun.
«Detstårvisstikkesåbratilakkuratnå,ellerhva,Jo?»
«Niks.IkkebareharMatthewgjortdetsluttmedmeg,men Alecsendtemegutforådekkeenminnegudstjenesteidag morges,selvomdetliksomvarfridagenmin.Jeghavneti MaryleboneHighStreethosensnålgammeldamesombori etromfulltavtekasser.»
«Duverden.OgdersitterjegiWhitehall,ogdetmestspennendejegharopplevdidag,varatjegfantetnyttfyllisandwichendabudetkommeddem,»saSimonietforsøkpåå væremorsom.
DetvarsåvidtJoannaklarteåpressefremetsmil. Hansattesegvedsidenavhenneogtokbeggehendenehennes.«Jegfølermeddeg,Joanna.Detgjørjegvirkelig.» «Takk.»
«ErdetsluttforgodtmellomdegogMatthew,ellertrordu baredeterenhumpiveienmotekteskapeliglykke?»
«Deterslutt,Simon.Hanharfunnetenannen.»
«Trorduatduvilføledegbedrehvisjegstikkerbortoggir hamenrealomgang?»
«Såabsolutt,mendethjelperjoikkepånoesomhelst.» Joannalahendenemotansiktetoggnedsegoverkinnene.
«Detversteeratdetermeningenmanskalreageremedstilog
verdighetislikesituasjoner.Hvisfolkspørhvordanmanhar det,skalmanliksombareslådetvekkogsi: Takk,jeghardet aldelesutmerket.Hanbetyddeegentligikkesåmyeformeg,og jegerfaktiskbaregladforathanendeligeruteavlivetmitt. Nåharjegsåmyemertidtilmegselvogvennenemine,ogjeg hartilogmedbegyntåflettekurver! Mendeterjobare pølsevev !Jegvillekrabbepåkneoverglødendekullhvisjegkunne fåMatthewtilbakepådenmåten,sålivetkanfortsettesom normalt.Jeg…jegelskerham.Jegtrengerham.Hanermin, hantil…tilhørerm…meg.»
Simonsattmedarmenerundthennemenshungråt.Han strøkhennekjærligoverhåretoglyttetmenssjokk,sorg ogforvirringstrømmetutavhenne.Datåreflommenendelig ebbetut,slapphanhenneforsiktigogreisteseg.«Duskruropp varmenmensjegsetteroverkjelenoglagerlitttetiloss.»
Joannaskruddepågassflammeneikaminenogfulgteetter Simonutidetlillekjøkkenet.Hunsanknedveddetmedtatte kjøkkenbordetihjørnet,derhunogMatthewhaddedeltså mangedovnesøndagsbrunsjerogintimemiddageriskjæretav stearinlys.MensSimonordnetmedteen,studertehunglasskrukkenesomstoienryddigrekkepåkjøkkenbenken.
«Jegkanikkefordrasoltørkedetomater,»sahuntankefullt. «Matthewelskerdem.»
«Sierdudet?»saSimon.Hantokglassetmeddeavskyvekkendetomateneogvippetdetnedisøppelbøtten.«Dakommer detihvertfallénpositivtingutavdette.»
«Nårjegtenkermegom,vardetfaktiskmangetingMatthewliker,ogsomjegbareharavfunnetmegmedforhans skyld.»Joannastøttethakenihendene.
«Hvada,foreksempel?»
«Gåforåsemerkelige,utenlandskekunstfilmerpåLumière søndagettermiddag,nårjeghelstvillehaværthjemmeogsett påsåpeserier.Musikkogså,forresten.Jegmener,jeglikerklassiskmusikkismådoser,menjegfikkaldrilovtilåsettepåen cdmedABBAGoldellerTakeThat.»
«Jegerleiforåsidet,menjegtrorjegholdermed Matthewpådetpunktet,»loSimonogheltekokendevann overteposene.«Menhvisjegskalværeærlig,måjeginn-
rømmeatjegalltidharhattenfornemmelseavatMatthewhar slittforåværesånnsomhan følte athanburdevære.»
«Duharrett,»sukketJoanna.«Jegvarrettogslettikke imponerendenokforham.Mendeterslikjeger–bareenhelt vanlig,kjedeligmiddelklassejentefraYorkshire.»
«Jegkanforsikredegatdueraltannetennkjedelig,ogikke erduheltvanligheller,fordensaksskyld.Duerkanskjeærlig, ogduharbeggebenapåjorden,javel–mendeterjobeundringsverdigeegenskaper.Værsågod.»Hanraktehenneettekrus.«Laossgåinnogtineoppforankaminen.»
JoannasattpågulvetmellomknærnetilSimonogdrakk teen.«Herregud,Simon,»sahun.«Baretankenpååskulle begynnemedheledennedatingprosessenengangtilernoktil åtamotetframeg.Jegersyvogtyveårnå,jegerforgammel tilåbegynneforfraigjen.»
«Ja,duerutgammel.Detlukterfaktiskdødogfordervelse avdeg.»
Joannagahametklaskpåleggen.«Deterikkenoeåspøke med!Detkommertilåtaenevighetførjegvennermegtilå væresingleigjen.»
«Problemetmedossmenneskereratvifrykterogmisliker alleformerforforandring.Jegeroverbevistomatdeterderformangeulykkeligeparvelgeråholdesammen,selvomde villehattdetmyebedrehverforseg.»
«Duharantageligrett.Baretenkpåatjegharspistsoltørkedetomateriårevis!Sidenvinåsnakkerompar–harduhørt noefraSarah?»
«HunsendtemegetpostkortfraWellingtoniforrigeuke.Så vidtjegforstår,lærerhunåseileder.Jegskalhilseogsiatdet harværtetlangtårutenhenne.Menhunkommertilbakefra NewZealandifebruar,sådeterbarenoenfåukerigjennå.»
«Detvarutroligsniltavdegågåmedpååventepåhenne,» smilteJoanna.
«Hvisduelskernoen,slippdemfri–erdetikkeslikordtaketlyder?Jegtenkersomsåathvishunfremdelesvilhameg nårhunkommerhjem,vetvibeggetoatdeterriktigogekte.»
«Ikkestolaltformyepådet.JegtroddeMatthewogjegvar ‘riktige’og‘ekte’.»
«Takkforoppmuntringen.»Simonhevetøyebrynene.«Kom igjennå,duharkarrierendin,duharleilighetendin,ogduhar meg.Dettefikserduheltfint,Jo.Dukommerhelskinnetutpå denandresidenavdennekrisen,bareventogse.»
«Hvisjegfremdelesharenjobbågåtilbaketil,da.Den sakenjegskrevomminnegudstjenestenforsirJamesHarrison,varbareetmakkverk.AltdettemedMatthew,ogdengrusommeforkjølelsenmin,ogdensnålegamledamen…»
«Dusaathunboddeietromfulltavtekasser?Erdusikker påatduikkevardelirisk?»
«Heltsikker.Hunsanoeomathunikkekomtilåblider lengenoktilåpakkeut.»Joannabetsegileppen.«Æsj,det luktetsåintenstavurinderinne…Kommerviogsåtilåbli sliknårviblirgamle?Heledenepisodengjordemegforferdelignedtrykt.Jegstoderidetrommetogtenkteathvisdeter dettelivethariventeformeg,erdetvelknaptnoknoenvitsi åforsøkeåkjempeseggjennomdet?»
«Hunerantageligenavdisseeksentrikernesomborien rønneogharmillioneravkronerstukketvekkibanken.Eller itekassene,kanskje.Duburdehasettetter.»
«Hunklartesegfinthelttilhunoppdagetdengamlemannenirullestolen–hanbleplassertrettoverforossundergudstjenesten,pådenandresidenavmidtgangen.Hunbleheltute avsegdahunfikkøyepåham.»
«Kanskjedetvareksmannenhennes.Kanskjedeter hans millionerhunharstuetvekkidissetekassene,»loSimon. «Mennåmåjegkommemegavgårde,vennenmin.Jeghar noejobbjegmåfåunnagjorttilimorgen.»
Joannafulgtehamtildørenoggahamengodklem.«Tusen takkforaltsammen.»Hunkyssethampåkinnet.
«Ingentingåtakkefor.Jegeralltidderhvisdutrengermeg. Jegringerdegfrajobbenimorgen.Hadet,Butch.»
«Godnatt,Sundance.»
Joannalukketdørenetterhamogrusletinnistuenigjen. Hunføltesegmyeletteretilsinnsnå–Simonklartealltidå muntrehenneopp.Dehaddeværtbestevennerhelelivet.Han ogfamilienhanshaddeboddpånabogårdenhjemmeiYorkshire,ogselvomhanvaretparåreldreennhenne,haddede
isolerteomgivelsenegjortatdehaddetilbraktmyeavbarndommensammen.Joannavarenebarnoglittavenvillstyring avnatur,oghunhaddefrydetsegoverSimonsselskap.Han lærtehenneåklatreitrærogspillefotballogcricket.Ide langesommerferienehaddedetattmedseghestenesineopppå heieneoglektcowboyogindianeritimevis.Detvardeeneste gangenedekranglet,forJoannasyntesdetvarurettferdigat Simonalltidforlangteathanskulleoverleveoghunskulledø.
«Determinlek,ogdeterjegsombestemmerreglene,»insistertehanhardnakketmenshanrettetpådenstorecowboyhattenhanhaddeutstyrtsegmed.Ognårhanjagethennerundt oppeiheiene,endtedetalltidmedathantokhenneigjenog taklethennebakfra.
«Bang,bang,duerdød!»skrekhanogrettetleketøyspistolenmothenne,ogJoannatoknoenvaklendeskritt,sank sammenigressetogrulletsegrundtipåtattsmerte,førhun omsidergaoppogdøde.
DaSimonvartrettenårgammel,blehansendtpåkostskole,ogetterdethaddedesettmindretilhverandre.Det gamlefellesskapetmellomdemvarderfremdelesnårdemøttesiferiene,menbeggefikkselvfølgeligogsånyevennerunder oppveksten.DaSimonfikktilbudomenplassvedTrinityCollegeiCambridge,haddedefeiretdetmedenflaskechampagne oppeiheiene,ogetparårseneredroJoannatilDurhamforå studereengelsk.
Etterdethaddelivetderesforalvortatthversinretning. SimonhaddetruffetSarahiCambridge,ogdetsisteåretiDurhamhaddeJoannafunnetMatthew.Detvarførstdadebegge flyttettilLondon–derdevedentilfeldighetkomtilåbobare timinutterfrahverandre–oggjenopptokkontaktender,at vennskapetmellomdemblomstretoppigjen.
JoannavissteatMatthewaldrihaddeværtsærligbegeistret forSimon.ItilleggtilatSimonvarmyehøyereennham,hadde hanogsåfåtttilbudomenhøytståendejobbistatstjenesten etterathanvarferdigmedstudiene.Selvsahanalltidsvært beskjedentathanbarevaretkontorbudiWhitehall,mendet varslikSimonvar.Detvarteikkelengeførhanhaddekunnet kjøpesegenlitenbilogenlekkerettromsleilighetiHighgate
Hill.Matthew,derimot,haddemerellermindrejobbetsom viserguttietreklamebyråførhanomsiderfikktilbudomen underordnetstillingforetparårsiden,oghantjentefortsatt ikkesåmyeathankunnekommesegutavdentrangehybelen iStratford.
PlutseligvardetentankesomslonediJoanna.Kanskje MatthewhåpetatSamanthasoverordnedestillingibyråetville gihansegenkarriereetløft…
Hunristetpåhodet.Nåvillehunikketenkemerpåhami kveld.Hunbettennenesammen,stakkAlanisMorissetteinn icd-spillerenogskruddeoppvolumet. Blåsinaboene,tenkte hunoggikkutpåbadetforåtappevannibadekaret.Siden hunselvsang«YouLearn»avfullhals–idengradstemmen klarteåfungere–ogvannetflommetutavkranene,hørtehun ikkeskrittenepågangstiensomførteborttilinngangsdøren, oghunsåhellerikkeansiktetsomkikketinngjennomvindueneistuenhennesiførsteetasje.Hunkomutfrabadetigjen akkuratdaskritteneforsvantbortovergangstienigjen.
Joannaføltesegrenereogroligeredahunsmurtesegen brødskivemedost,trakkforgardineneistuen,ogslosegned forankaminenforåvarmetærne.Ogmedettføltehunen svakgnistavoptimismevedtankenpåfremtiden.Noeavdet hunhaddesagttilSimonutepåkjøkkenettidligerepåkvelden,haddekanskjevirketsomrenfleip,mendetvarfaktisk sant.VednærmereettertankehaddehunogMatthewfaktisk hattsværtlitetilfelles.Nåvarhunfrisomfuglenigjen,hun trengteikkeåtahensyntilandreennsegselv,oghunslappå settesineegnefølelseriannenrekke.Dettevarhennessjanse, hennes liv,ogikkepokkeromhunaktetålaMatthewødelegge fremtidenhennes.
Førdenpositivestemningenrakkåfordampeigjenog depresjonenkunneleggesegoverhennepånytt,tokJoannaet parhodepinetabletteroggikkoglaseg.
Kapittel3
«Hadetbra,skattenmin.»Hungahamengodklemogsnuste inndenvelkjenteluktenavham.
«Hadet,mamma.»Hansmøgseginnmotkåpenhennesi noensekundertilførhantrakksegvekkoggransketansiktet hennesettertegnpåuønskedefølelser.
ZoeHarrisonsvelgetetpargangerogblunkettårenevekk. Detteøyeblikketbleikkelettere,uansetthvormangeganger hunmåtteigjennomdet.Mendetvaruhørtåståheroggråte ipåsynavJamieellervennenehans,såhunklistretpåseget tappertsmil.«Jegkommerogtardegmeduttillunsjsøndag omtouker.DukantameddegHugohvishanharlyst.»
«Fint.»Jamiestoogtrippetlittvedsidenavbilen,ogZoe vissteatdetvarpåtidehundronå.Hunkunneikkemotstå fristelsentilåstrykeenlokkavdetfine,lysehårethansvekk fraansiktet.Hanhimletmedøynene,ogetøyeblikksåhan merutsomdenlilleguttenhunhusket,enndenalvorligeunge mannenhanvariferdmedåbli.Zoevarumåteligstoltav hamderhanstoidenmarineblåskoleuniformen,medslipset omhyggeligknyttetslikJameshaddelærthamdet.
«Vel,skattenmin,dakjørerjeg.Ringhvisdeternoedutrenger–ellerhvisdubarefårlysttilåpratelitt.»
«Detskaljeg,mamma.»
Hunsatteseginnbakrattet,lukketdørenogstartetmotorenførhunsveivetnedvinduet.
«Jegerkjempegladideg,skattenmin.Passpådegselvnå, oghuskpååtapådegvestendin,og ikke gåidevåterugbysokkenelengerennhøystnødvendig!»
Jamieblerødiansiktet.«Ja,mamma.Hadet.»
«Hadetbra!»
Zoekjørtenedoverinnkjørselen,ogibakspeiletsåhunat Jamievinketmuntertetterhenne.Såmåttehunrundtensving, ogsønnenforsvantutavsyne.Zoefortsatteutgjennomporteneogutpåveienmenshunbryskttørketvekktåreneog rotetijakkelommenetteretpapirlommetørkle.Hunsatilseg selvforminsthundredegangatdisseavskjedsscenenevarmye verreforhenneennforJamie.Ogdevarekstravanskeligenå nårJamesvarborte.
HunfulgteskiltenetilmotorveiensomvilleførehennetilbaketilLondoniløpetaventimestid,menshunnokengang fundertepåomdetvarheltgaltavhenneåsendeentiårgammelguttpåkostskole–spesieltnårhanhaddemistetoldefaren sinforbarenoenukersiden.MenJamieelsketskolensin,vennenesine,defaste rutinene –altdethunikkekunnegiham hjemme.Detvirketsomhanblomstretopppåskolen,vokste tilogmodnetogblestadigmeruavhengig.
Selvfarenhennes,Charles,haddekommentertdettedahun kjørtehamuttilHeathrowkveldenfør.Påkjenningenover tapetavfarensattesitttydeligepregpåham,ogmedetthadde hunlagtmerketilatdetpene,solbruneansiktethansomsider begynteåvisetegntilaldring.
«Duhargjortdetsåbra,skattenmin,duburdeværestoltav degselv.Ogikkeminstavsønnendin,»sahandahanklemte hennetilavskjed.«TameddegJamieogkomogbesøkmegi LosAngelesiferien.Viseraltforlitetilhverandre.Jegsavner deg.»
«Jegsavnerdegogså,pappa.»Zoeføltesegnestenlamslått dahunsåhamforsvinneinngjennomsikkerhetskontrollen. Detvarikkeoftefarenrostehenne. Eller sønnenhennes.
Huntenktetilbakepådengangenhunhaddeoppdagetat hunvargravid,bareattenårgammel,ognestensegnetunder sjokketogfortvilelsen.Hunvarnettoppferdigpåkostskolen, hunhaddeenstudieplasssomventetpåhenne,ogbaretanken pååfåetbarnvirketfullstendiglatterlig.Nyhetenutløsteen rensperreildavsinneogfordømmelsefrafarenogfravennene hennes,oghunvarundersterktpressfraannetholdogså,men likevelhaddeZoevisstetstedidypetavsitthjerteatdetbarnet hunbarpå,måttefåkommetilverden.Jamievaretprodukt
avkjærlighet–enheltspesiellmagiskgave.Enkjærlighetsom Zoeennåikkevarkommetheltoverdendagidag,merennti årsenere.
Zoemanøvrertesegbehendiginnitrafikkstrømmenpå motorveien,fremdelesfordypetiminnenefrafortiden.Hun komaldritilåglemmedetfarenhaddesagttilhennedengangen:«Harhantenktågiftesegmeddeg,dennemannensom harkjørtdegpåtjukken?Jegkansidegherognå,Zoe–dette ernoeduselvmåordneoppi.Deterdittfeilgrep,dufårfikse det!!»
Somomhunnoengangvillefåmulighettilågiftesegmed ham, tenktehunsørgmodig.
DetvarbareJames,henneselskedebestefar,somhaddeforholdtsegrolig.Hanhaddefremståttsomenfredeligoaseav fornuftogstøttemensalleandrerundthennebarekjeftetog gneldret.
ZoehaddealltidværtJames’spesielleøyesten.Sombarn haddehunikkehattnoenanelseomatdensnille,eldremannenmeddendype,fulltonendestemmen–hansomnektet henneåkallehambestefarfordidetfikkhamtilåfølesegså gammel–varenavdemestberømteskuespillerneilandet. HunhaddevokstoppietkomfortabelthusiBlackheathsammenmedmorenogdeneldrebrorensin,Marcus.Foreldrene bleskiltalleredeførhunfyltetreår,ogfarenhaddeflyttettil LosAngeles,noesomgjordeathunsålitetilham.Dermedvar detJamessomvarblittfarsfigurenihennesverden.Detstore husethansutepålandet–HaycroftHouseiDorset–medalle sinekrokerogkriker,dehyggeligesoverommeneoppeiannen etasjeogdenstorefrukthagenutenfor,haddegitthennenoen avdebestebarndomsminnenehunhadde.
Bestefarenhaddealltidstiltoppforhenne,særligetterat hanhalvveishaddetrukketsegtilbakeogbaretoksegentur tilStateneavogtilforåspilleenellerannenkarakterrolleien filmog«tjenetillivetsopphold»,somhanpleideåuttrykke det.DaZoevartiårogbrorenMarcusfjorten,blemorenderes dreptientrafikkulykkebarenoenmeterfrahjemmetderes. Detenestehunhusketfrabegravelsen,varathunhaddeklamretsegtilbestefarenogsettoppidetsammenbitteansiktet
hans,dertårenetrilletnedoverkinnenehansmensdelyttettil prestensord.Seremonienhaddeværtvondogvanskelig.Hun husketathunvarblitttvungettilåhapåsegenstiv,svartkjole medenkniplingskragesomgnagdehenneinakken.
FarenkomtilbakefraLosAngelesogforsøkteåtrøsteen sønnogendatterhanknaptnokkjente,mendetvarJames somtørketborttårenehennesogklemtehennekjærligmens hungråtseglangtinninattetimene.Jameshaddeforsøktå trøsteMarcusogså,menhanhaddelukketseginneisegselvog nektetåsnakkeomdettapetdehaddelidd.DensorgenMarcusfølteovertapetavmoren,varblittgjemtvekkdyptinnei ham.
FarenhaddetattmedsegZoetilbaketilLosAngeles,men MarcusvarblittigjenpåenkostskoleiEngland.Detvarsom omhunikkebarehaddemistetmoren,menbrorensinogså… altsomhaddeværthennesilivet,forsvantpåengang.
HeteniBelAir,derfarenbodde,vartørrogstikkende,ogda hunkomtilfarensstore,spanskpregedehusiBelAir,oppdagethunathunhaddeen«tanteDebbie».Detvistesegattante Debbieboddesammenmedpappa,ogtilogmedsovisamme sengsomham.Hunvarsværtblond,sværtfrodigogpåingen måtegladforåfåtiårgamleZoeinnilivetsitt.
HunvarblittsendtpåskoleiBeverlyHills,oghaddehatet hvertenestesekund.Hunsåikkesåmyetilfaren,somvar traveltopptattmedåskapesegenkarrieresomfilmregissør. IstedetmåttehunavfinnesegmedDebbiesideerombarneoppdragelse–ferdigmatogtegneserier.Hunlengtetfortvilet etterdeskiftendeårstideneiEngland,ogavskyddedenintense hetenogdetheseblesendelivetiLA.Hunskrevlangebrevtil bestefarenogbønnfalthamomåkommeoghentehenneså hunkunnebohoshamihanselskedeHaycroftHouse,ogforsøkteåoverbevisehamomathunkunnetavarepåsegselv. Oghunvisstemedsegselvathunikkevillelagevanskeligheterpånoenmåtehvishunbarefikklovtilåkommehjem.
DaZoehaddeværtiLAiseksmåneder,dukketdetoppen drosjeforanhuset.UtavdenkomJames,iførtenpanamahatt ogetbredtsmil.Zoehusketfremdelesdenoverveldendelykkefølelsensomhaddefylthennedahunløpnedinnkjørselen
ogkastetsegiarmenepåham.Beskytterenhenneshaddeoppfangetnødsignalenehennesogvarkommetforåreddehenne.
TanteDebbieblehenvisttilåfurteutevedsvømmebassenget mensZoeøsteutallesinesorgerogbekymringerforbestefaren.Resultatetbleathanringtetilsønnensinogfortalteom Zoesfortvilelse.Charles,somfilmetpåCubapådettidspunktet,gikkmedpåålaJamestahennemedtilbaketilEngland. Underdenlangeflyturenhjemsatthunlykkeligvedsiden avJames,medhåndensintrygtihans,menshunlentesegmot denbredeskulderenhansogvissteatdetenestehunønsket seg,varåfåværederhanvar.
DenkoseligeinternatskoleniDorsetderhuntilbrakteukedagene,bleengodopplevelse.OgihelgenehaddeJamesalltid medgledeønsketvennenehennesvelkommen,enteniLondon ellerpålandet.Zoeselvhaddeikkehattnoenanelseomhvor berømtbestefarenvar,førhunsådenstorøydebeundringen hosforeldrenetilvenninnenehennesnårdekomforåhente barnasine,oghåndhilstepådenstoresirJamesHarrison.Etter hvertsomhunbleeldre,begynteJamesådelesinkjærlighet tilShakespeare,IbsenogWildemedhenne.DetogikkregelmessigpåteaterforestillingerpåTheBarbican,NationalTheatreellerOldVic.SåovernattetdeiJames’elegantelondonhus iWelbeckStreet,ogtilbraktesøndageneforanpeisenmensde gjennomgikktekstenoghandlingenistykket.
DaZoevarsyttenår,visstehunathunønsketåbliskuespiller.Jamesinnhentetprospekterfraforskjelligeteaterskoler,og degjennomgikkdemomhyggeligogsammenlignetfordelerog ulemper.TilsluttkomdefremtilatZoeskullestudereengelsk vedetgodtuniversitetførst,ogsøkeseginnpåenteaterskole nårhunbleenogtyve.
«Detvilværeenstorfordelfordegatduharstudertdeklassisketekstenepåuniversitetet,fordetvilgitolkningenedine dybde.Dessutenerdetletterefordegåsugetildegallden lærdommendegirdegpåteaterskolen,nårduerblittnoenår eldre.Ogenuniversitetsgradgirdegnoeåfalletilbakepå.»
«Trorduikkejegegnermegsomskuespiller?»spurteZoe skrekkslagen.
«Selvsagttrorjegdet,skattenmin.Erduikkebarnebarnet
mitt,kanskje?»lohan.«Menduersåstrålendevakkeratde aldrikommertilåtadegalvorlighvisduikkeharnoeneksameneråslåibordetmed.»
DebleenigeomatZoeskullesøkeomenstudieplassved Oxford,forutsattateksamenskarakterenehennesblesågode somdetsåuttilpåforhånd.
Mensåforelskethunseg.Midtunderdetsisteåretavvideregåendeskole.
Firemånedersenerevarhungravidogsønderknust.Den nøyeplanlagtefremtidenhenneslåigrus.
Zoebusteutmeddetenkveldundermiddagen,nervøsog engsteligforhvordanbestefarenvillereagere.Jamesbleknet litt,menhannikketroligogspurtehvahunønsketågjøremed det.Zoebegynteågråte.Situasjonenvarsåfryktelig,såuoverskuelig,atikkeenganghenneshøytelskedebestefarkunnefå kjennskaptilhelesannheten.
GjennomheledenfrykteligeukendaCharleskomtilLondonmedDebbiepåslep,skjeltehenneut,kaltehenneenidiot ogforlangteåfåvitehvemsomvarfartilbarnet,haddeJames værtderoggitthennestyrkeogmottilåbestemmesegforå fåbarnet.Ogikkeenenesteganghaddehanspurthennehvem farenvar.HanhaddehellerikkekommentertdetdaZoereiste tilLondonogkomtilbakesometblektogforpintlitespøkelse somkastetseghulkendeiarmenehansdahanhentethennepå Salisburystasjon.
Hvisdetikkehaddeværtforhanskjærlighetogstøtte,og hansurokkeligetillittilathunselvvaristandtilåtaderette avgjørelsene,villeZoealdrihaklartåkommesegigjennom krisen,detvisstehun.
DaJamieblefødt,haddeZoesettbestefarensfalmede,blå øyneståfulleavtårerdahansåoldebarnetsittforførstegang. Veenehaddesattinnsåtidligogværtsåintenseatdetikke haddeværttidtilåfrakteZoefraHaycroftHousetilnærmestesykehus,somlåenhalvtimeunna.DerforkomJamie tilverdenisinoldefarsgamlehimmelseng,underoveroppsyn avjordmorenderpåstedet.Zoehaddeliggetder,utmattetog lykkelig,mensdenvesle,vrælendebyltensomvarsønnenhennes,blelagtiarmenetilJames.
«Velkommentilverden,lillemann,»hviskethanogkysset barnetømtpåpannen.
IdetøyeblikketbestemteZoesegtilåoppkalleguttenetter ham.
Omdetvardabåndetmellomdetooppsto,elleromdet skjeddeiløpetavdefølgendeukene,daZoeogJamesskiftet pååståoppomnattenforåtrøsteetkolikkplaget,jamrende spedbarn,kunneikkeZoesimedsikkerhet.Jameshaddevært bådeenfarogenvennforsønnenhennes.Detohaddetilbrakt utalligetimersammen,ogpåetellerannetvishaddeJames klartåmønstreenerginoktilålekemedJamie.Zoekunne kommehjemogfinnedemuteifrukthagen,derJameskastet fotballensåJamiekunnefangedenogsparkeden.Hanhadde tattmedsegguttenpånaturutflukterlangslandeveienesom snoddeseggjennomDorset,oglærthamomblomstenesom voksteigrøftekanteneogideresegenfrodigehage,derpeoner, lavendelogsalviekjempetomplassenidestorebedene.Og midtijulibegynteduftenavJames’yndlingsroserådriveinn gjennomZoesåpnesoveromsvindu.
Dethaddeværtendeilig,fredeligtid.Zoevarmerenntilfredsmedbareåværesammenmeddenlillesønnensinog bestefaren.Hennesegenfarstopåtoppenavsinkarriere.Han haddenettoppvunnetenOscar,oghunhørtesjeldenfraham. Hungjordesittbesteforikkeåbrysegomdet,menisituasjonersomdenne,nårhanklemtehenneogsaathansavnet henne,merkethunhvormyehantrossaltbetyddeforhenne innerstinne.
Hanbegynnerogsååbligammel… tenktehunmenshun tråkletseggjennomrundkjøringeniendenavmotorveienog sattekursenmotLondonsentrum.
DaJamievartreår,klarteJamesåovertalehennetilåsøke seginnpåteaterskolen.«Hvisdukommerinnder,kanvibo iWelbeckStreet,alletre,»sahan.«Jamievilbarehagodtav ågåibarnehagenoenformiddageriuken.Allebarntrenger sosialomgang.»
«Jegkommersikkertikkeinnuansett,»murrethun,mentil sluttgikkhunmedpååsendeinnensøknadtilRADA,som barelåenkortsykkelturfraWelbeckStreet.
Menhun kom inn,ogmedhjelpavenungfranskaupair somhentetJamieibarnehagenvedmiddagstidoglagetlunsj tilbådehamogJames,klarteZoeågjennomføreentreårig utdannelse.
Bestefarenfikkmedsegsinegenteateragentogenflokkvennersomarbeidetmedrollebesetning,tileksamensforestillingenhennes.«Kjærejentami,verdenerbasertpånepotisme, entenduerskuespillerellerslakter!»Dakveldenvaromme, haddehunfåttsinegenagentogsinførstelillerolleietTVdrama.Jamiehaddeforlengstbegyntpåskolen,ogsnart begynteZoeskarrieresomskuespilleråblomstre.Menhun varskuffetoveratdetførstogfremstvarfilmlerretetsomble entumleplassforhenne,ogikkescenen,somvarhennesførste storekjærlighet.
«Duharingentingåbeklagedegover,»formanteJamesda hunkomhjemetterenfruktesløsdagpåfilmopptakiØst-London.Regnethaddeøstnedheletiden,ogdehaddeikkefåtttil etenestebrukbartopptak.«Duharenjobb,ogdeterfaktisk detbesteenungskuespillerkanhåpepå.RoyalShakespeare Companykommersenere,detgarantererjeg.»
Zoemåtteinnrømmeforsegselvathvishunidetheletatt haddelagtmerketilatdetbegynteågålangsomtnedovermed bestefareniløpetavdenestetreårene,haddehunantagelig valgtålukkeøynenefordet.Detvarførstdahanbegynteå krympesegismerte,athuninsistertepåathanmåttegåtil legen.
Legenhaddediagnostisertmagekreftietfremskredentstadium.Denhaddespredtseggjennomtarmeneogleveren. Pågrunnavalderenogdensterktsvekkedehelsetilstanden bestemtemansegtilåutelukkeenutmattendecellegiftkur. Legenforeslosmertelindrendebehandlingogmenteatman burdelahamtilbringedentidenhanhaddeigjen,påenmest muligpositivogfredeligmåte,utenslangerogdrypp.Hvisdet skulleblibrukforsliketiltakforåsikreatJameshaddedet såkomfortabeltsommuligetterhvertsomhanblesvakere, kunnehanfådennødvendigebehandlingenhjemme.
Zoefikktåreriøyneneigjenvedtankenpåathunnåville kommehjemtilethelttomthusiWelbeckStreet–ethussom
forbaretomånedersidenhaddeværtfyltmeddenbehageligearomaenavOldHolborn-tobakk,somJameshadderøkt ismugheltfremtildendagenhandøde.Desisteparmånedenehaddehanværtsværtsyk.Bådesynoghørselsviktet,og heleden95årgamlekroppenhansbønnfaltomåblistedttil hvile.Menutstrålingenhans,denhumoristiskesansen,selve livskraften hans,haddefremdelesfylthelehuset.
SommerenførhaddeZoetattdenhjerteskjærendebeslutningenomåsendeJamiepåkostskole,forhansegenskyld.
Hunønsketikkeåutsettesønnenforpåkjenningenvedåsesin elskedeoldefargåioppløsningrettforøynenepåham.BåndenemellomdemvarsåtetteatZoevissteathunmåttelirke gutteninnietlivuten«Store-James»,somJamiekalteham… varsomt,ogmedminstmuligsmerte.Jamieslappåsefurenei ansiktettilStore-Jamesblidypere,slappåsehvordanhendene hansskalvhverganghanforsøkteågjørenoe,elleroppleveat hansovnetilenestolensinetterlunsjogikkevåknetigjenfør sentpåettermiddagen.
EnkaldogtristnovemberkveldfangetJamesZoeshåndda huntokentomtekoppfraham.«HvorerJamie?»
«Hanerpåskolen.»
«Kanhankommehjemdennehelgen?Jegvilgjernese ham.»
«Jegvetikkeomdeternoengodidé,James.»
«Jamieerengløgggutt,hanerlengerfremmeenndefleste gutterpåhansalder.Heltsidenhanblefødt,harjegværtklar overatjegikkevarudødelig.Detstoheltklartformegatjeg neppekomtilåværeherogsehamblivoksen.JegharforberedtJamiepåatjegkommertilådøsnart.»
«Jegskjønner.»Håndenhennes,somholdttekoppen,skalv minstlikemyesomhans.
«Vildusørgeforathankommerhjem?Jegvilgjernesnakke medham.Snart.»
«Greit.»
MotstrebendehentetZoeJamiehjemfraskolendenhelgen.UnderkjøreturenhjemfortaltehunhamhvorsykStoreJamesvar.Jamienikketsåhåretfaltnediansiktethansog skjulteuttrykket.«Jegvetdet.Hanfortaltemegdetsistjegvar
hjemme,faktisk.Hansaathanvilletilkallemegnår…når tidenvarinne.»
Jamieløpopptrappentiloldefarensrom,mensZoevandretrastløstrundtpåkjøkkenetogengstetsegforhvordanden dyrebareguttenhennesvillereagerepååseStore-Jamessåsyk.
DadespistemiddagsammenpårommettilJamesdenkvelden,såZoeatbestefarenhaddekviknetbetrakteligtil.Jamie tilbrakterestenavhelgenforskansetinnehosoldefaren.Da ZoeomsiderblenødttilågåoppogsifratilJamieatdemåtte kjøretilbaketilskolenhvishanskulleværepåplassinnentidsfristenutløp,holdtJamesbeggearmerutmotgutten.
«Hadetbra,ungemann.Tagodtvarepådegselv.Ogpå morendinogså.»
«Ja.Jegerkjempegladideg!»Jamiegaoldefarenenhelhjertetklem,pregetavbarnetsspontaneåpenhet.
Desnakketikkemyesammenpåturentilbaketilskoleni Berkshire,menidetdesvingteinnpåparkeringsplassenforan bygningene,saJamie:«JegkommeraldritilåseStore-James igjen.Hankommertilådrasinveisnart.Hansadettilmeg.»
Zoesnuddesegogstudertesønnensalvorligeansikt.«Jeger såleifordet,skattenmin.»
«Tadetmedro,mamma.Jegskjønneratdetmåværeslik.»
Hansmattutavbilen,vinketogforsvantopptrappen.
BarenoendagerseneredødesirJamesHarrison,Officerof theOrderoftheBritishEmpire.
ZoeparkertevedfortauskanteniWelbeckStreet,gikkutav bilenogkikketopppåhuset.Nåvardetopptilhenneåsørge foråholdedetiorden.Fasadenvarrelativtny,fraviktoriatiden,menselvebygningenhaddeståtthermyelengerenndet, oghunsåatrammenerundtdehøyevinduenehaddeetsterkt behovformaling.Tilforskjellfranabobygningenevarfasaden buetutienmykkurve,omtrentsomenbehageligfullmage, ogdenvarfemetasjerhøy,medloftsvindueneblunkendened mothennesomtoklareøyne.Zoegikkopptrappen,låsteopp dentunge,svarteinngangsdørenoglukketdenettersegfør hunplukketopppostensomlåpådørmatten.Detvarkjøligi huset,oghungrøssetuvilkårlig.Omhunbarekunnehatruk-
ketsegtilbaketildenfredeligeogroligeatmosfæreniHaycroft House.Menhunhaddearbeidågjøre.LikeførJamesdøde, haddehaninsistertpåatZoeskulletakkejatilhovedrolleni ennyfilmversjonav Tessavslektend’Urberville,regissertav MikeWinter,enungbritepåveimotstjernene.Hunhadde baregittbestefarenmanuskriptetforathanikkeskullekjede segundersykdommen–detvarettavmangesomblesendttil hennehveruke–menhunhaddeikkeventetathanskullelese det.
MenstraksJameshaddearbeidetseggjennomdet,hadde hangrepetfattihåndenhennes.«Enrollesomdeni Tess kommerikketilålandeifangetditthverdag,ogdettemanuskripteterheltenestående.Jegvilvirkeliganbefaledegåtakkejatil dette,vennenmin.Detvilgjøredegtildenstjernendufortjeneråbli.»
Detvarikkenødvendigforhamåsinoeom«etsisteønske». Detstoskrevetiøynenehansuansett.
Utenåtaavsegkåpengikkhunbortogskruddeopptermostaten.Såfortsattehunutpåkjøkkenet,dervinglasseneogde skitneaskebegrenefremdelesstobortevedvaskenetterden sammenkomstenhunhaddeføltsegforpliktettilåholdeetter minnegudstjenestendagenfør.Hunhaddeklartåopptremed verdighetogtakknemlighetdahuntokimotdemangemenneskenesomvarkommetforåhedreJamesogfortellehistorieromham.
Halvhjertetbegyntehunåtømmenoenavaskebegrenei søppelbeholderen,somalleredevartemmeligfull.Hunvar fullstendigklaroveratmestepartenavdethuntjentepå Tess, villegåmedtilårenoveredetgamlehuset–ikkeminstkjøkkenethaddeetdesperatbehovforenoppgradering.
Telefonsvarerenstoogblinketbortepåkjøkkenbenken.Zoe trykketpåknappenforavspilling.
«Zoe?Zoeeee…??!Neivel,såerduikkeder,da.Ringmeg hjemme.Medengang.Jegmenerdet.Deterviktig!»
Zoekrympetsegdahunhørtesnøvlingenibrorensstemme. DethaddeværtetsjokkforhenneåseMarcusikirkendagen før–ikkeengangetslipshaddehanklartåoppdrive.Oghan haddestukketavsåforthanoverhodetkunnefrasammen-
komstenetterpå,utensåmyesomåsiadjøførst.Hunvissteat detvarfordihanfurtet.
NoendageretterJames’dødhaddehunselv,Marcusog farenderesmøttopphosadvokatenforåfåenorientering ominnholdetavtestamentet.SirJameshaddebestemtseg foråetterlatenestenallepengenesineogHaycroftHousetil Jamie.Arvenvillebliforvaltetforhamtilhanfylteenogtyve år.DetvarogsåenforsikringspolisedersomvillebetaleJamies skolepengernåogenuniversitetsutdannelsesenere.Zoehadde fåtthusetiWelbeckStreet,sammenmedalleminnenefraet langtteaterliv–defyltemestepartenavloftsetasjeniHaycroft House.MenJameshaddeikkeetterlatthennenoenpenger,og Zoeforstoathanvilleathunskulleværesultenogfortsette åarbeideforåskapesegenkarrieresomskuespiller.Detvar ogsåavsattenpenslumppengertilåetablere«TheJamesHarrisonMemorialScholarship»,etstipendsomhvertårskulle betaleskolepengenefortotalentfulleungdommersomnormaltikkevillehattrådtilågåpåengodteaterskole.James haddebedtomatCharlesogZoemåttesetteplanenutilivet.
Marcushaddefåtthundretusenpund–«enynkeligtrøstepremie»,somhanselvuttryktedet.Zoehaddemerkethvordanskuffelsenformeligspraketsometelektriskfeltrundt brorenetterattestamentetvarlestopp.
Hunsattepåvannkokerenogoverveideomhunskulleringe tilbake.Hvishunikkegjordedet,villehanantageligringetil henneigjenengangutidesmåtimer,fulloguteavstandtil åsnakkeforståelig.Zoevarsværtgladibrorensin,uansett hvorurimeligselvopptatthankunnevære.Hunhaddeallede godeminnenefraenbarndomdahanalltidhaddeværtsnill ogomsorgsfullmothenne.Selvomhanhaddeoppførtseg noksåutriveligidetsiste,visstehunathanvargodpåbunnen.Menhanhaddeenuheldigtendenstilåfalleforallede galekvinnene,ogikombinasjonmedentotalmangelpåsunn forretningssansmedførtedetathannestenalltidvarblakkog ulykkelig.
DaMarcusvarferdigpåuniversitetet,reistehanrettover tilLosAngelesforåbohosfarenogforsøkeåskapeseget navnsomfilmprodusent.UtfradetfarenogJameshaddefor-
taltZoe,visstehunatdetikkehaddegåttslikhanhaddehåpet. IløpetavdetiåreneMarcushaddeværtiUSA,haddedetene prosjektetetterdetandrefaltifisk.Tilslutthaddefarentrukketstøttensintilbake,ogMarcushaddeståttder,bitterog pengelens.
«Brorendinharhjertetpårettested,menproblemethanser athanerendrømmer,»kommenterteJamesdaMarcuskom tilbaketilEnglandmedhalenmellombenafortreårsiden. «Dettenyeprosjektethans…»JamesnikketmotdetfilmforslagetMarcushaddesendthamihåpomathanvillefinansiere det.«Deterfulltavsunnepolitiskeogmoralskeerklæringer, menhvorerhistorien?»DetendtemedatJamesnektetåsatse pengerpådet.
Zoevissteatbrorenkunnetakkesegselvformangeav nederlagenesine,menlikevelhaddehundårligsamvittighet fordihunogsønnenhennesvarblittsåfavorisertavJames, bådemenshanlevde,ognåitestamentethans.
Medetkrusvarmteihendenevandrethuninnistuenog betraktetdeoppskraptemahognimøblene,denslittesofaenog degamle,nedsittedestolene.Detungedamaskgardinenevar falmet,medsmale,vertikalerifteridetskrøpeligestoffet,som omenusynligknivhaddeskåretigjennomdemsomsmør.På veiopptrappentilsoverommetslodethenneathunkunneha lysttilåfjernedetynnslitteteppeneogundersøkeomtregulveneunderdemkunnereddes…
HunstansetpåavsatsenutenfordørentilJames’rom.Nå nåralledeubehageligepåminnelseneomsykdomogdødvar borte,føltesdetnestensometvakuumderinne.Hunåpnet dørenoggikkinnmenshunforsøkteåsehamforseg,sittende derisengenmedetvarmtogvennligsmiltilallesomkom inn.
Medettebbetallstyrkenutavhenne,oghunsanknedpå gulvetmedryggenmotveggenoggråtutallsinsorgogsmerte menshunhulkethjerteskjærende.Hunhaddeikkevågetå slippeløsgråtenførnå;hunmåtteforholdesegroligogfattet forJamiesskyld.Mennådahunvaraleneforførstegang,gråt hunoversegselvogovertapetavdenmannensomhaddefylt farsrollenilivethennesogsamtidigværthennesbestevenn.
Hunskvatttildadetringtepådøren,menblesittendehelt stilleihåpomatinntrengerenvillegåsinveioglahenneslikke sårenesineifredogro.
Detringtepåigjen.
«Zoe!»Envelkjentstemmelødinngjennombrevsprekken. «Jegvetatduerhjemme,forbilendinstårutenfor.Slippmeg inn!»
«Faentadeg,Marcus!»Hunbannetlavtforsegselvogtørkettåreneavkinnenemedsintebevegelser.Såløphunned trappen,revoppinngangsdørenogfantbrorenlentmotenav steinsøylene.
«Herregud,søs!»sahandahansåansiktethennes.«Duser likejævligutsommeg.»
«Takk.»
«Kanjegkommeinn?»
«Ja,sidendunåerher,kanduvellikegjernedet,»glefset hunoggikktilsideforåslippehaminn.
Marcusstrøkforbihenneoggikkrettinnistuenogborttil skapetderdrikkevarenebleoppbevart.Hanvarigangmedå skjenkesegenstivwhiskyførZoeidetheletatthadderukket ålukkeytterdøren.
«Jeghaddetenktåspørrehvordanduhardet,mensvaret stårskrevetiansiktetditt,»bemerkethanoglotsegsynkened ienskinntrukketlenestol.
«Hvavildu,Marcus?Jegharmangetingåtamegav…»
«IkkelatsomduhardetsåfrykteligtøftnårgodegamleJim etterlotdeghusether.»Marcussloutmedarmenienfeiende bevegelsesomfikkwhiskyentilåskvalpeiglasset.
«Jamesetterlotdegenmassepenger,»saZoemellomsammenbittetenner.«Jegvetatduersint…»
«Detkandustolepåatjeger!Jegersåtettpå– så tettpå!–å fåovertaltBenMacIntyretilåregisseredetnyefilmprosjektet mitt.Menhanmåværesikkerpåatjegharkapitalnoktilå begynnepåforarbeidet.Altjegtrenger,erhundretusenpund påfirmakontoen,såerjegnestensikkerpåathansierja.»
«Dufårbareværetålmodig.Såforttestamentetblirgodkjent,hardujodet.»Zoesattesegisofaenoggnedsegide verkendetinningene.
«Duvethvordanminpersonligekredittvurderinger.Og MarcOneFilmsharhellerikkeverdensbesteøkonomiske rulleblad.Benkommertilåkastesegovernoeannethvisjeg ikkefårutfingerensnart.Ærligtalt,Zoe,hvisduhaddetruffet dissefolkene,villeduogsåhaønsketåværemed–detkommertilåblidenviktigstefilmenidettetiåret–kanskjeihele dettehundreåret.»
Zoesukket.Hunhaddehørtmerennnokombrorensnye prosjektdesisteukene.
«Ogvimåkommeigangmedåsøkeomtillatelsetilåfilme iBrasilsnartogså.Hvisbarepappavillelånemegpengenetil testamentetblirgodkjent,menhanblånekter.»Marcusglodde olmtpåhenne.
«Dukanikkebebreidepappaathansiernei,Marcus.Han harhjulpetdegsåmangegangerfør.»
«Mendetteerannerledes–detkommertilåsnuoppnedpå alt,Zoe.Jegsverger!»
Huntiddelittogholdtblikkethansfast.Hanvaråpenbart iferdmedågåioppløsning,oghunbegynteåblialvorlig bekymretfordrikkingenhans.
«Jegharingenpenger,Marcus,detvetdu.»
«Gidegnå,Zoe!Detvilleikkeværenoeproblemfordeg åtaoppetlånmedhusethersomsikkerhet,ellerbareskaffe megetbanklånietparuker,tiltestamenteteriorden.»
«Kuttut!»Hunslohåndenmotarmlenetpåsofaen.«Nåer detnok!Hørpådegselv!SynesduvirkeligdeterrartatJames ikkeetterlotdeghusether,nårhanvissteatduantageligkom tilåselgedetmedengang?Ogdubesøktehamnestenaldri menshanvarsyk.Detvarjegsomtokmegavham,detvarjeg somvargladiham…»Zoetiddeogsvelgetgråtensomtruet medåovermannehenneigjen.
«Ja,joda…»Marcushaddeanstendighetnoktilåseskamfullut.Hansloblikketnedogtokenslurkavwhiskyen.«Det varalltiddusomvargullungenhans,ikkesant?Jeghadde ingensjansetilåålemeginn…»
«Hvaerdetsomskjermeddeg,Marcus?»saZoedempet. «Jegbryrmegomdeg,ogjegvilvirkeliggjernehjelpedeg, men…»
«Mendustolerikkepåmeg.Deterakkuratsommedpappa ogsirJim.Deterdetsomersannheten,ellerhva?»
«ÅMarcus…Detkanvelikkekommesomnoenoverraskelse,sliksomduharoppførtdegidetsiste.Jegharikkesett degedrupågudenemåvitehvorlenge…»
«Dukandroppeenglevingene,Zoe.Etteratmammadøde, stoalleomtrentikøforåtasegavlille,dyrebareZoe!Men detvaringensombryddesegendøytommeg!»
«Hvisduhartenktågraveoppgammeltnagogbitterhet, kandufinneetannetstedågjøredet.Jegorkerikkedettenå.» Hunreistesegognikketmotdøren.«Ringmegnårduerblitt edru,menjeggidderikkeåsnakkemeddegnårdueridethjørnet.»
«Zoe…»
«Jegmenerdet,Marcus.Jegergladideg,menduernødttil åtadegsammen.»
Hanlotwhiskyglassetståpåteppet,reistesegtungtoggikk utavrommet.
«Huskatduharlovetåblimedmegpådenpremiereni nesteuke!»roptehunetterham.
Detkomikkenoesvar,barelydenavdørensomsmaltigjen etterham.
Zoegikkutpåkjøkkenetforålagesegenkoppberoligende kamilleteogtaetoverblikkoverdetommeskapene.Enpose chipsfikkgjørenyttensomkveldsmat.Hunletteigjennom bunkenmedubesvartpostvedsidenavtelefonen,påjaktetter invitasjonentilpremierenpådenfilmenhunhaddeavsluttet likeførJamesblesykforalvor,såhunkunnesendeMarcusen SMSmedbeskjedomtidogsted.Dahuntokarketutavkonvolutten,faltblikkethennesplutseligpåetnavnpåtoppenav det.
«Å,kjæreGud,»mumlethunogsanknedienstolidet magenhennesgjordeetvoldsomtrundkast.