Klyve si dikting held fast ved håpet. Det vil seia, ho gjer meir enn det. Ho gir oss håp. Ho skriv fram den menneskelege erfaringa som ei lekkje i ein kjede. Me kan finna denne samanhengen ved å følgja eit einaste bilete i hennar dikting, nemleg fingeren som stryk. Gjennom bruken av møtet mellom fingertuppar og verda lar ho oss sjå og møte barnet, elskaren og den gamle.
