Kapittel1
WestCork,Irland,april1964
LandsbyenBallymorelåvakkerttilpådenforrevnekystlinjeniWestCork.Defargestrålendehusene,maltirosa,gult ogblått,varetoppmuntrendesynpådystre,gråvinterdager,nårstormenefraAtlanterhavethamretnådeløstinnmot land.Defemtenhundreinnbyggernevarvanttilregnet,som iverstefallkunneøsenedisamfulletremåneder.Deneneste grunnentilatdeholdtutdelangevintrene,varatdevisste atdevilleblifulgtavenstrålendesommer.Himmelenville bliasurblå,ogalle,bådegamleogunge,villetilbringelange dagerpådegylnestrendeneområdetvarkjentfor.Devisste atidissefå,korteukenefantesdetikkenoebedrestedåvære påhelekloden.
SorchaO’Donovanfulgterestenavmenighetenutavkirkenogtrakkinndenklareaprilluften.
«Forennydeligmorgen!»smilteMaryO’Donovan.«Jeg trorsanneligatvårenendeligerkommet.»
«Ja,deterdeiligaltsammen,mamma,»nikketSorcha, ivrigetteråkommesegavsted.«Kanjegstikkeborttil Maureenførlunsj?Jeglovetåhjelpehennemedmatteleksen.»
Maryhaddefåttøyepåenvenninneogvinkettilhenne. «Ja,mendumåværetilbakeførklokkenett.Duvethvor nøyefarendinerpådet.»
«Ja,mamma.»
Sorchafulgtemorenmedblikketdahunsnuddesegog arbeidetsegfremgjennommengdenogborttilvenninnen sin.Såhentethunsykkelensomstovedsidenavkirken,og laiveiutgjennomporteniretningavMaureenshus.Straks hunvaruteavsyneforforsamlingenutenforkirken,svingte
hunrundtethjørneogtråkketalthunvargodforbortover enstisomførtevekkfralandsbyen,nedmotsjøen.
Femtenminuttersenerehaddehuntilbakelagtdefirekilometernetilstranden.Hungjemtesykkelenietsøkkilandskapetogsattesegpåensanddyneforåfåigjenpustenog glatteoverdetforblåstehåret.Detgikkikkemerennnoen sekunderførhunhørtelydenavConsgitarogdendempedestemmenhans.Hunsprattoppogbegynteåleteetter ham.
«Con!Con,determeg!»roptehunogforsøkteåoverdøve lydenavbølgene,menshunløpforventningsfulltoversanddyneneogfikksandoverhelesøndagskjolensin.«Con!Hvor erdu?»Stemmenhenneshaddefåttenundertoneavforvirringnå.«Con?Jeg–»
Detlødetvennligbrølbakhenne.Sorcharakkikkeåsnu segengangførnoenkastetsegoverhenne.Detofaltomkull idenmykesandenogrulletnedoverhelttildestansetien fordypning.
Sorchasåopppåguttensomlåoverhenne.Destore,blå øyneneunderdemørkeøyebrynenevarinnrammetavvipper sålangeogsåbuedeatdenestenvirketfeminine.Hudenhans varfremdelesgyllenbrunavsjøluften,selvetterenlangvinter,ogdettykke,svartehårethangibølgerheltnedtilskuldrene.Hunvissteathunvilleelskehamrestenavlivet,uansett hvaomkostningenevillebli.
«Hallo,Sorcha-snuppa.Hardusavnetmeg?»Hansmilte nedmothenneoggahenneetavdekarakteristiskeblunkene sine.«Jegharihvertfallsavnetdeg!»
Hunfikkklumpihalsen,nikketoglotfingerenglioverdet kaldekinnethans.«Åja,Con.Åja.»
Hankyssethennelidenskapeligoglenge,oghunkjente hvordanhåndenhanslangsomtbevegetsegoppoverlåret hennes.Hunnøtfølelseninoensekunder,mensåseiretsamvittigheten.
«Con,dulovetmeg!»Hunvredsegløsfrahamoglaseg overpåsiden.
«Jegergaletterdeg,Sorcha-snuppa.Jegklarerikkeå tenkepånoeannetenndeg–deterheltsant!Jegskrevtil
lerkenenemensMaryhentetinnenperfekteplepaifraovnen påkjøkkenet.
Sorchabetraktetfarenmenshanspiste.Hunlurtepåom hanvarfødtmeddedyperynkeneipannen,elleromhan hadderynketdensåofteatansiktethansrettogsletthadde stivnetidetuttrykket.Uansetthvagrunnenvar,såhanalltidmisfornøydut.DessverresaalleatSorchalignetpåham. Hunhaddeihvertfallarvetdekraftige,rødbrunekrøllene hansogdegrønneøynene.Hunvarhøyogså.Venninnene hennespåskolenpåstoathanvarkjekk,ogsaathunvarheldigsomhaddeensåflottmanntilfar,menSorchasendteopp noeninderligebønneromathunikkemåttehafåttpersonlighetenhansogså.Dahunvaryngre,haddehunværtredd hamfordihanvarsårasktutemedbaksidenavhånden,men nå…foraktethunham.
«Kanvihapåradioen,mamma?»spurtehun.
«Duvetatfarendinikkelikeråbliforstyrretetterlunsj.» «Lavt?»
Maryristetpåhodet,akkuratsomSorchahaddeforventet.«Kanskjesenere.»
Sorchabegynteåtørkedevåtetallerkenene. «Kanjegspørredegomnoe,mamma?»
«Selvfølgelig.»
«Elskerdupappa?»
«Sorcha!»Marykorsetseg.«Hvaerdetforslagsspørsmål?Dumådaviteatjeggjørdet.»
«Ja,kanskje.Men…jegharlestenbokiengelskundervisningenpåskolen.Denheter Stormfullehøyder,ogdenhandleromkjærlighetog…lidenskap.»
«Jegskjønner.»Maryfortsatteåvaskeopp.
«Hardunoengangværtglødendeforelsketipappa?Jeg mener–såforelsketatduikkefikksoveomnatten,atdetvar fantastiskbareåværeinærhetenavham?Såforelsketatdu troddeduskulleeksplodereavlykkenårhankyssetdeg?»
Marystansetmidtienbevegelseogsågranskendepådatteren.Sorchasøynestrålte,ansiktethennesblusset.
«Joda.»Hunnikket.«Engangvarjeggaletternoen… etterfarendin,menerjeg…pådenmåtendusnakkerom.
MenSorcha,denslagsfølelserkanikkevare.Noenfåmåneder,kanskje,elleretparårisjeldnetilfeller.Mensåkommer livetiveien,detvirkeligelivet.»Marystirretutgjennomvinduet,derregndråpeneslotungtmotruten.«Nårsantskal sies,erdetsjeldenmangiftersegmeddenmannenmanvirkeligelsker.»
«Mendetgjordealtsådu.»
Marysåpådatterenogsmiltematt.«Selvfølgeliggjorde jegdet.Harduflerelekserigjen?»
«Ja.»
«Stikkopppårommetditt,da.Jegskaltamegavresten her.»
Sorchakyssetmorenpåkinnet.«Tusentakk,mamma.»
Sorchagikkopppådetstore,hyggeligerommetsitt,tok oppskolebøker,skrivebøkerogpennalfraskoleveskenog sattesegvedskrivebordet.Detførstehungjorde,varåhente fremkonvoluttensomlåibunnenavpennalet.Denvarkrøllete,ogdetsammevardetlillefotografietsomlåiden.Hun ladetforansegogfulgtekontureneavansiktethans,slikhun haddegjorttusengangerfør.Detvarfingermerkeroverhele bildet.
«Con…Con!»mumlethunogstirretnedpåsinelskede. Detvaretelendigbilde,uskarpt,ogdetvenstreørethans mangletogså,forhunhaddeklippetdetutavenplakatsom reklamertefordensenestespillejobbentilbandethans.Men detspilteingenrolle.
Sorchalukketøyneneogtenktetilbakepådenkvelden fortremånedersidendahunhaddekyssethamforførste gang…
Kapittel2
Januar1964,tremånedertidligere
«DeteretbandsomskalspilleiGAA-hallennestelørdag,» fortalteMaireaddajentenestrømmetutavauditorietetter morgenbønnen.
Detrevenninnenehennessåspørrendepåhennemensde gikkbortoverkorridorentilklasserommet.
«Jegharhørtatdeskalværeskikkeliggode,»fortsatte Mairead.«Deharsattoppplakateribyen.Bareventtiletter skoletid,såskalderefåse.»
«Hvaslagsband?»spurteKatherineO’Mahoneyidetde kominniklassen.«Oghvemerdetsomermedidet?»
«Etordentligband,medgitarerogtrommer.ConDalyer vokalist.»
Alledefirejentenesattesegvedpultenesineogåpnetskoleveskene.
«Hanerenfæltype,»fastsloMaureenMcNamaraalvorlig.
«Hanharvelikkehattsåstoremuligheterakkurat,ettersomfarenhansvarenfyllefantogmorendødedahanvar liten,»påpekteKatherine.«Jegsynessyndpåham,jeg–tenk åboidetfalleferdigeskuretnedepåstranden,heltaleneog allting!»
«Duharalltidværtbløthjertet,KatherineO’Mahoney. MenbrorenminsieratConharenfantastiskstemme.Han hørtehamienbariClonakiltyforentidsiden,»fortalteMairead.
DetungeskrittenetilsøsterBenedictgagjenlydbortover korridoren.
«Jegharihvertfalllysttilågå,»avsluttetMairead.«Er detnoensomvilværemed?»
Detbleikketidtilviderediskusjoner,fornåkomsøster Benedictinniklasserommet.
Defirejentenegjenopptoksamtalenetterskoletidogdrøftet sakenivrigpåveiennedbakkenetillandsbyenBallymore.
«AlleguttenefraSt.Josephkommertilåværeder.Min brorJohnny.»MaireadnikketmegetsigendeiretningavKatherine,somrødmet.«TommyDalton,»fortsatteMairead medetblikkpåMaureen,somgransketføttenesine.«Ogtil deg,Sorcha–enhvilkensomhelstguttsomfangerinteressen din.»
«Oghvordanhardutenktatviskalklareåkommeoss uthjemmefraenlørdagkveldforåhørepåetband?»spurte Sorcha.
«Ikkebryhodenederesmeddet,jeghartenktutaltsammen,»fastsloMaireadselvsikkert.
«Såsidet,da!»oppfordretKathleen.
Maireadsmilteoverlegent.«Jo,altså–foreldrenemine drartilMilltownlørdagmorgenforåbesøketantenmin.De kommerikketilbakeførvedlunsjtidpåsøndag.Johnnyskal liksompassepåmeg.Såderekansitilforeldrenederesat dereskalovernattehosmeg.Detrengerjoikkeåfåviteat mammaogpappaerborte.Sålengevibarestillertilmessen søndagmorgen,erdetingensomkommertilåoppdagenoei detheletatt.»Øynenehenneslysteavstolthet.«Nå,hvasier deretildet?»
Detreandrejentenesåpåhverandre.
«Oghvahvisdefinneruthvorviharvært?Jesus,Maria ogJosef!Jegkommertilåblikorsfestet!»saMaureen.
«Mendekommerikketilåfinnedetut,gjørdevel?De kommeraldritilåtroatdesøte,smådøtrenedereshardansetmedguttertillangtpånatt!»knisteMairead.
DevarfremmevedSorchasgatenå,oghunristetusikkert påhodet.«Jegerikkesåsikkerpådette,Mairead.»
«Dufårtenkepådet,da,SorchaO’Donovan.Deflesteav ossernestensyttenår.Vierikkesmåungerlenger.Såhvahvis defårvitedet?Trordudekommertilåputteossifengselet iCorkogkastenøkleneetterpå?Jegtrorikkedet.»
Sorcharødmet.«Duharrett,Mairead.Jegskaltenkepå det.Visesimorgen.»
Hunvinketoggikkbortoverdensmale,svingetegaten somførteinntildenstore,georgianskeMcCurtainSquare. Midtpåplassen,omgittavetsmijernsrekkverk,vardeten formalhagemedenlitenfontenesomgurgletstillferdig.Det varfolkiprofesjonsyrkerogakademikerneibyensombodde idettestrøket,ifireetasjesrekkehussommangemisunte dem.Sorchakryssetplassenoggikkborttilsinegeninngangsdør.Påvenstresideavdenvardetetskinnendeblankt messingskiltmedfølgendetekst:
SEAMUSO’DONOVAN,ADVOKAT
Farenbruktedetrestorerommeneiførsteetasjetilpraksisen sin.Familienboddeidetreøversteetasjene.Sorchalåsteseg innogløpopptrappen.
«Jegerhjemme,mamma!»roptehunmenshuntokav seghatt,jakke,hanskerogskjerf.Hunskyndteseggjennom gangenogåpnetkjøkkendøren.Enherligduftavbaconfylte nesenhennesdahungikkborttildethvitskurtekjøkkenbordetogkyssetmorenpådetmelflekketekinnet.
«Hallo,vennenmin.Harduhattengoddag?Detervarm tepåkannen.»
«Jatakk,jegharhattenfindag.Vilduhaenkopp te?»
«Nei,jegmåbliferdigmeddennepaien.Helenkommertil middag.»
Sorchareistebust.«Å,mamma, må hundet?»
«Ja,Sorcha,detmåhun,ogdetvetdu.Armesjel,hunhar joingenforeldresomkanværegladihenne.Ogdumåikke glemmeathunerenfjernslektningavfarendin.»
HelenMcCarthygikkisammeklassesomSorchapåklosterskolen,selvomhunvarnestenattenårgammel.Foreldrenehennesomkomienbilulykkedahunvarfemår,og Helen,somvardetenestebarnetderes,arvetbådedetstore husetogformuenderes.Helenselvbletatthåndomaven eldretante.
SorchanevntealdriHelensmånedligebesøkforklassekameratenesine.MorentilHelenhaddeværtengelskogprotestant,oghaddetattlitendelikirkesamfunnetilandsbyen. Familienhaddealltidholdtsegforsegselv,ogsombarn haddeHelengåttpåenprivatskoleiBandon.Hunbegynte ikkepåklosterskolenførhunbletolvårgammel.Sidenhun varhøyereogkraftigereenndeflesteavjenteneiklassen, bruktebrilleroghaddelitttungtforåtilegnesegbokliglærdom,varhunetlettmålformobbere.
EngangimånedenkomHelentilmiddaghosfamilien O’Donovan.SeamusforvaltetHelensformue,ogpraksisen hanstoksegavaltsomangikkherregårdenmeddetisoverommeneogdenåttihektarstoreeiendommen.Helenselv villefåråderettoverbådepengeneoggodsetdendagenhun fylteatten,slikforeldrenehaddefastsattitestamentet.
NårSorchaskriftetforfaderMoynihan,måttehunofte innrømmeathunhaddeværtslemogtankeløs,oghunlovet athunvilleforsøkeåsnakkemermedHelenifremtiden,eller spiselunsjsammenmedhenneirefektoriet,derdenstakkars jentasattaleneiethjørnehverdag.Menhunfikkdetaldri helttil.
«Prøvomdukanværevennligmothenne,Sorcha,»ba morennå.«Detdreiersegbareomnoenfåtimerénkveldi måneden.Hungårjotrossaltiklassendin!»
«Jegskalgjøremittbeste,mamma,detloverjeg!»
«Somdensnillejentaduer.Stikkavgårdenåoggjørdeg ferdigmedlekseneførHelenkommer.»
Stemningenvedmiddagsbordetvarlikevanskeligoganspent somellers.Helensattder,konsentrertommatensinogikke interessertistortannet.
«Nå,Helen–hardutenktpåhvaduskalgjørenårdu erferdigmedskolen?»spurteSeamusmedsinvennligste stemme.
«Jegerikkesikker,»svarteHelenogsåheltfortaptutet øyeblikk,mensårettethunoppmerksomhetenmotmaten igjen.
«Vibørnoktaenpratomikkesålenge,duogjeg,»fort-
satteSeamus.«Deterbarenoenfåmånederigjenførgodset Lissnegoohagåroverpådinehender.»
«Ja,»saHelenogbegynteåndsfraværendeåsmuldreopp etstykkebrød.
Detvirketsomdettokenhelevighetførdevarferdigemed desserten.DaMaryreistesegogbegynteåryddevekktallerkenene,sprattSorchaopp,hunogså.
«Jegskalhjelpedeg.»
«Neitakk,detteklarerjegfintalene.TameddegHelen opppårommetdittenstund,du.»
Sorchasendtemorenetavdespesielleblikkenesine.Så bethuntennenesammenogsa:«Komigjen,Helen.Vigår opp.»
HelentrasketopptrappenihælenepåSorchaogsatteseg påkantenavsengenhennes.Sorchatrakkfremskrivebordsstolenogsattesegpåden.
Hunkomikkepåenenestetingåsi.
Helenbegynteåtrommenervøstmedfingrenepålåret.Så samlethunaltsittmotogspurte:«SkaldugåoghørepåbandetiGAA-hallenlørdagkveld?»spurtehun.
«Hvordanhardufåttviteomdet?»
«Jegharsettplakateneibyen,ogjeghørteatderesnakket omdetiklasserommetidagtidlig.»
Sorcharistetskyldbevisstpåhodet.«Nei,selvfølgelig ikke.»
«Å,»saHelen.Hunsånedpåhendenesineogtvinnet tommeltottene.Sorchasåatneglenehennesvarbittheltned. «ConDalyermedibandet.»Hunstakkhåndenilommen, tokfremenkrølletplakatogbrettetdenforsiktigut.«Han er…hanerordentligkjekk,synesikkeduogsådet?»spurte hunogrødmetheltopptilrøtteneavdetusteltehåret.
«Ja,hanervelkanskjedet.»Sorchahaddeikketenktså myeoverdet.
«Dethenderjegsnakkermedhamnårjegrirnedepåstranden.Jegkansehyttahansfravinduetpåsoverommetmitt. Villedetikkeværefintåhadetsliksomham,Sorcha?Tenk åboheltforsegselv,utennoensomfortellerdeghvaduskal gjøre.»
SorchastirretforbløffetpåHelen.Såmyehaddehunaldri hørthennesifør.
«Jegtrordetmåværeensomtogkaldtidenhytta,Helen. Deterikkedoderengang.»
«FolksomConogjeg…viblirvanttilvårtegetselskap. Detblirsånnnårmanerannerledes.Vierantageligganske likepåmangemåter.»
«Bortsettfraatdukommertilåbliveldigrik,medetdigert hus,mensConDalyikkeeierannetennetskursomhanbare harfåttlåneetteratfarenhansdøde,ogdetokfrahamhjemmethansforådekkegjelden.»
Helensånedslåttut.«Ja,duharvelrett.»Hunbrettetplakatenomhyggeligsammenogstakkdenilommen.Sorcha kunnenestensehvordanhuntrakkseginniskalletsittigjen. Deblesittendeutenåsinoemer,tilMarybanketpådøren femminutterseneremedbeskjedomatSeamusvarklartilå kjøreHelenhjem.
«Hadet,da,Sorcha.»
«Hadet,Helen.»
DaSorchavarblittalene,gikkhunutpåbadetforåstelle segfornatten.Etterathunhaddelagtseg,begyntehunå tenkepåkonsertenlørdagkveld.Hvishundrodit,villedet væreførsteganghunløyforforeldrenesine.Ogdessuten –hvaskullehunhapåseg?Søndagskjolen?Sorchamåttele barevedtanken.Hunlasegoverpåsidenoglukketøynene. Hunfikksovepådetogfinneutnestemorgenhvahunmente omdet.
«Mamma,MaireadharinvitertKatherineogMaureenog megtilåliggeoverhoshennefralørdagtilsøndag.Erdeti ordenfordeg?»Sorchakryssetfingrenebakpåryggen.
Maryvaropptattmedåskrubbekjøkkengulvet.«Detmå velværegreitnok,såsantduhargjortdegferdigmedlekseneførdudrar.»
«Detloverjeg.»
«DakandusitilMaireadatdukommer.»
«Fint!»Sorchablestående,forbløffetoveratdethadde værtsåenkelt.
Marysåopppåhenne.«Erdetnoemerduvilsnakkeom, Sorcha?Kanskjeduharlysttilåhjelpemegmedåskuregulvet?»
«Eh…nei.Tusentakk,mamma.»
Sorchaskyndtesegågåførhunrøpetseg.
«Kominnførdeserdeg,»hvisketMaireaddahunåpnet kjøkkendøren.
«Mendetervel meningen atdeskalseoss,ikkesant?» knisteSorcha.
«Ja,selvfølgeligerdetdet.»Maireadlo.«Jegmåttebetale brorenminforikkeåsladrepåoss.Johnny,altså.Hanskal ogsåpåkonserten,sammenmednoenavvennenesine.»
«Ogduersikkerpåathanikkesiernoe?»
«Ja.HanerbegeistretforKatherine,såhanholdermunn,» smilteMairead.«Hardumednoedukanhapådeg?»
«Ja.Søndagskjolenmin.»SorchafulgteetterMaireadopp trappentildetlillesoverommethennes.
«Detmenerduikke!»
«Neida.Jegbareerterdeg.Duskalfåseometøyeblikk.»
Katherinesattpågulvetibareundertøyet,omgittaven masseklær.
«Detnytterikke!Jegserlikehåpløsutialtsammen!Jeg drarhjemogleggermegistedet.»
«Ikkeværdustete!»kjeftetMairead.«Dutardegfantastiskutiridebukseogsvartgenser–detfremheverfiguren din.»
«Jegkanvelikkegåiridebukserpåenkonsert!»jamret Katherine.
«Klartdukan.DuvethvadetstoidetmagasinetMaureen fikkfratantensiniLondon–ridebukserertoppmoderne nå.»
Sorchaslappbagensinnedpågulvet.«Jegskjønnerikke hvorforduersåbekymret,»sahun.«Allegutteneerdåneferdigesåfortdugårforbi.Dutrengerikkeåanstrengedeg engang,ikkemeddetpraktfulle,lange,lysehåretogdestore, blåøynene.»
«Gidegdu,da,»saKatherine.«Allejenteneiklassenmisunnerdegderødekrølleneogdelangebenadine.Duer minstlikepensomnoenavmodelleneimagasinettilMaureen.»
«Hvisallenåerferdigemedåfortellehverandreatdekan deltaienskjønnhetskonkurransenårsomhelst,kanvikanskjekommeigangher,»saMaireadoghevetetøyebryn. «Maureenersentute.Hunsaathunskulleværeherhalv fem,ognåerdenoverfem.»
«Hunkommernok,»forsikretSorcha.«Jegsåhennei byenføridag.»
«Greit.»Maireadgrepkamogbørsteogholdtdemfrem motdetoandre.«Hvemerførstemannisalongenmin?»
Enogenhalvtimesenerevarforvandlingenfullkommen. Sorchastirretforundretpåsittegetspeilbilde.
«Jegkanikketroatdetvirkeligermeg.»Hunformeten overdimensjonert«O»meddeskarlagenrødeleppene.Øyelokkeneføltestungemeddefalskeøyevippenevenninnen haddesattpåhenne.Sorchastrøkseglettoverhåret,som Maireadhaddetupertogtvinnetoppientopppåhodet, førhunfestetdetmedhårnåler.Dengamlekiltenhunhadde funnetbakerstiklesskapetsitt,haddetjentpååblilagtopp drøyeførticentimeter.Hunhaddeflyttetsidesømmeneogså, sånåsmøgdensegrundthoftenehennesogfremhevetde lange,slankebena.
Katherinevaromsiderfornøydmedsegselv.«Duburde virkeligåpnedinegensalong,Mairead,»sahun.«Dueret geni!»
Maireadtrakkbeskjedentpåskuldreneoglavekkbildet avmodellenhunhaddefunnetimagasinet,ogomhyggelig kopiert.«Deterikkenoeåsnakkeom.Nåerdetmintur. RingerderetilMaureenmensjegerpåbadet?»
Sorchaklartenestenikkeåløsrivesegfraspeiletsitt.«Jeg skalgjøredethvishunikkeerheromtiminutter.»
«Fint.Ryddopplittsålenge,da.»
«Viskalprøve,»sukketKatherineogsankforsiktigned påsengenforikkeåødeleggedegylnelokkenesomMairead
haddebørstettildeskinte.«Vetdu,jegtrorikkevåreegne mødrehaddekjentossigjenengang,selvomdeskullefinne uthvorvierikveld.»
«Nei,jegkanbaretenkemeghvafarenminvillesihvis hansåmegmedalldennesminkenogdetkorteskjørtet!»
«Trordudetkommertilåskjeforenavossikveld?» spurteKatherine.
«Hvamenerdumed‘det’?»spurteSorcha.
«Atviblirkysset…»Katherinetrakkdelangebenaoppunderseg.
«Hvemvet?»
Detojenteneblesittendetauseenstundmensdetenktepå hvoroverveldendeenslikbegivenhetvillevære.
Detbanketpådørennede.Katherinesprattopp.«Deter sikkertMaureen.Jegstikkernedoglukkeroppforhenne.»
LittetterkomhunoppigjenmedenandpustenMaureen påslep.
«Mildehimmel!Jegtroddealdrijegskulleslippeunna. Shaneersyk,ogmammasaatjegmåttepassehammenshun varute.Hvorlangtidharjegpåågjøremegklar?»
«Merennnokhvisallehjelpertil,»forsikretKatherine.
Enhalvtimeseneresattalledefirejentenepåsengenmed nervenepåhøykantmensdetenkteoverdenbløffendevari gangmedåiverksette.
Maureen,somvirketubekvemiensmaragdgrønnkjole hunhadderappetframorensgarderobe,ristetpåhodet. «Kanskjevibareburdeglemmealtsammen,lageossnoen godesmørbrødogtapåosspyjamas.»
«Ikkefåpanikknå.Her.»Maireadhentetfremenliten flaskewhiskyfraetgjemmestedundersengen.«Vitrengerlitt mot,allesammen.»Hunskruddeavkorken,satteflaskenfor munnen,lahodetbakoverogdrakk.
Deandrejentenesåathunfikktåreriøynene.
«Tadette–skynddeg!»Sorcharaktehenneetlommetørkle.«Maskaraendinkommertilårenne.»
«Hvemernestemann?»Maireadholdtfremflaskenmens huntørketøyneneforsiktig.
Detrejentenekikketusikkertpåhverandre.
«Herregud,deretreersanneligskikkeligeventyrlystne, ellerhva?»Maireadristetpåhodetoghimletmedøynene.
«Hitmedden.»Sorchagrepflaskenogtokenlitenmunnfull.«Nåerdetdintur,Katherine.»
Katherinetokendrabeligslurk.Øynenehenneslyste dahunsendteflaskenvideretilMaureen.«Jeglikerdet,» erklærtehun.
«Jaså,gjørdudet?»loMaureenogtokensvelg.Deandre måttebankehennehardtiryggendahunbegynteåhosteog harkehjelpeløst.
«Jaha–erviklare,da?»spurteMairead.
Deandrenikketalvorlig.
«Datarvipåosskåpene,setterosspåsykleneogkommer ossavgårde.»
«Tenkomvimøternoenvikjenner?»spurteKatherine urolig.
«Davinkervibareogsmilertildem.Vierbareutepåen hyggeligkveldsturmedsyklene.»Maireadtrakkpåskuldrene.
«Imørket?»knisteSorcha.
«Komigjennå,sådrarvi.»
Defirejentenetogetutavsoverommet.
DettoketkvarteråsykletilGAA-hallen.Jentenetrakket kollektivtlettelsenssukkoveratfolkflesthaddetrukketinni sineegnelunestuerpådennekaldejanuarkvelden.Degjemte syklenepåbaksidenavhallenoggikkforåstillesegiden kortekøensomhaddedannetsegutenfor.
«Hvisderegirmegpengenederes,betalerjegforossalle sammen,»foresloMairead.
Sorchakikketrundtsegogsåatengjengmedguttergransketdemanerkjennende.HundyttetletttilKatherineogblunket.Maireadbetalteforbillettene,ogdefirejentenetogetinn pådametoalettetforåfiksepåutseendet.
MensSorchaomhyggeliglapåmerleppestift,hørtehun bandetvarmeoppinneihallen.Enforventningsfullskjelving gikkgjennomhenne.
