Sarah Jio
Kjærlig hilsen fra London Oversatt av Mari Johanne Müller
Sarah Jio Originalens tittel: With Love From London Oversatt av Mari Johanne Müller © Sarah Jio 2022 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-66738-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Elisabeth Ansley / Trevillion lmages og www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2022 Satt i 10/12 Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mine vakre nieser (og blomsterpiker), Selah og Johanna, med kjærlig hilsen fra tante Sarah
Til slutt blir vi alle fortellinger. – Margaret Atwood
Brev fra forfatteren
Kjære leser Uansett om du leser disse ordene i det samme året som jeg skriver dem, i 2020, eller lenge etter at boken ble trykket, eller til og med etter at jeg ikke lenger er i live (det er det vakre med fortellinger – de lever videre), har jeg noen historier å fortelle før du blar over til den første siden. Nå har jeg skrevet bøker i elleve år, og i løpet av den tiden har jeg skjønt at en bok er for en forfatter som et lite barn er for en mor. Jeg er mor til tre sønner, som nå er fjorten, tolv og ti. Da de var små, ville jeg ikke ha våget å levere noen av dem til en barnevakt uten instrukser. «Han elsker pærer», sa jeg til barnevakten, eller: «Han blir litt lei seg ved leggetider, så les gjerne en godnattfortelling for ham.» Det føles like underlig å gi denne boken over i dine hender uten å ha gjort et lite nummer av det. I 1992 var jeg en keitete fjortenåring som måtte hanskes med tannregulering, gutter og ungdomsskolen samtidig som jeg gråt bitre tårer over en fæl hårklipp, og om jeg husker rett, også en enda verre permanent. Det samme året gikk jeg gjennom en forandring, jeg gikk fra å være en ivrig leser til å bli en bokelsker. Jeg oppdaget den store irske forfatteren Maeve Binchy og leste så mange av bøkenes hennes som jeg kunne få tak i. Mens jeg trådte vannet i ungdomsårenes virvlende elvestryk, ble hennes herlige fortellinger en etterlengtet livbåt. Da lovet jeg meg selv at om 7
jeg noensinne fikk muligheten til å skrive en bok, og – enda bedre – finne ut hvordan jeg fikk en utgitt, skulle jeg prøve å skape koselige steder der mine egne lesere kunne trekke seg tilbake. Dette har jeg forsøkt med alle mine bøker, og Kjærlig hilsen fra London er intet unntak. Men halvveis i skriveprosessen skjedde det helt uventede. Livet som vi alle kjente det, ble snudd på hodet takket være covid-19-pandemien. Jeg lå med feber i over en måned, skolene til guttene ble stengt, og alt bråstoppet, stanset opp i en merkelig stillstand. Men nettopp da var det denne spiren til en roman ble til den koselige lille verdenen jeg selv så inderlig trengte. På slutten av en lang skrivedag, da hundene måtte luftes og ungene trengte mat, merket jeg at jeg lengtet etter å tilbringe bare litt lengre tid mellom disse trygge og trøstende boksidene. I stunder da usikkerheten tok overhånd, tenkte jeg tilbake til de beste øyeblikkene på de beste stedene, da han som nå er min ektemann fridde en kveld i 2016 på det mest sjarmerende stedet i Notting Hill (om du elsker filmen Love Actually like høyt som jeg, vet du akkurat hvor jeg mener). Og vips, der hadde jeg stedet for handlingen: London. Noen av stedene som blir omtalt i denne boken, er så klart oppdiktet, men mange fant jeg på de to turene jeg tok for å gjøre undersøkelser til skrivingen. En kveld var jeg så heldig å bli invitert til middag på sagnomsuste Royal Automobile Club, som har fått to hele scener i boken du holder i. Jeg kan si deg at RAC var like prangende og flott som du kan tenke deg. Minnet om den kvelden vil jeg holde kjært. Og nå gir jeg barnet mitt over til deg. Jeg tvinger meg selv til å tre til side, selv om jeg sikkert kunne ha fortsatt i evigheter – og enda litt lenger. Kjærlig hilsen fra London og alle karakterene som lever i den, er nå til din odel og eie. Jeg gjetter på at du stikker denne boken nedi strandbagen, eller vesken, eller kanskje til og med pakker den med på en kommende reise (kanskje til og med til London!), eller leser den i ditt eget hjem. 8
Uansett hvor du er, og uansett hvor livet fører deg, håper jeg at du synes denne historien er like trøstende å lese som den var for meg å skrive. Kjærlig hilsen fra Seattle, klem fra Sarah
Kapittel 1
Valentina London, England 3. november 2013 «Det som venter, er langt bedre enn det vi legger bak oss», sier den fremmede damen som sitter ved siden av meg på flyet. Hun er noen og seksti, har fjærklippet lugg og en hårstrikk som er spent så stramt rundt håndleddet at jeg under brorparten av flyturen har fryktet at den kan komme til å forårsake en medisinsk nødssituasjon. Gjennom år med ymse reisevirksomhet har jeg opparbeidet meg en lang merittliste med ubehagelige flysetenaboer: gubben i nittiårsalderen som tafset på benet mitt 3781 ganger, for så å falle i søvn til lyden av sin egen prompekonsert; det gråtende barnet som trumfet alle gråtende barn; kvinnen som drakk for mange miniflasker med rom og sluknet mot skulderen min mens sikkelet rant. Men på denne flyturen er jeg så heldig å få selskap av «den sentimentale taler». Vi har nesten ikke rukket å lette fra bakken før Fru Snakkesalig i sete 26B har rukket å sitere Shakespeare, Marilyn Monroe og – om jeg husker rett – Muhammad Ali. 11
Det matte, tomme blikket jeg sender henne, gjør henne visst bekymret, for munnvikene raser nedover i et misfornøyd grin. «Nei, stakkars kjære deg», sier hun og rister på hodet. «Har du ikke hørt om C.S. Lewis? Så sørgelig.» «Ja», sier jeg, lukker øynene og legger hodet tungt mot seteryggen i et forsøk på å sove, eller i det minste late som. «Det er … fryktelig sørgelig.» Og jammen er det det. Jeg har nettopp blitt anklaget for å ikke gjenkjenne et sitat fra en av mine favorittforfattere, men er for øyeblikket for utslitt til å komme med noen forsvarstale. Men én ting er faktisk enda tristere: sitatet i seg selv. «Det som venter, er langt bedre enn det vi legger bak oss.» Brått åpner jeg øynene da flyet begynner nedflyvingen til London, og et lite støt av turbulens får meg til å skumpe borti den sentimentale taleren, som etter all sannsynlighet snart har tenkt å sitere Gandhi, eller kanskje Mor Teresa. Tankene kverner. Hva om C.S. Lewis tok feil? Hva om det som venter, ikke er bedre? Hva om …? Flyet rykker til nok en gang da landingshjulene felles ut, og vi glir ned gjennom en sky. Like etter treffer vi bakken på Heathrow med et dunk. Jeg myser ut av vinduet. Så dette er London. Den sentimentale taleren gisper og fomler etter inhalatoren sin, mens jeg for første gang kikker ut på England og det tilsynelatende endeløse grå. Tåken ligger tett og grå og glir over i de mørke skyene som i en dunkel akvarell – og mitt eget grå humør. Grått i grått i grått. Jeg sukker, lemper bagen min ned fra hattehyllen og beveger meg fremover som i en døs. Jeg er trettifem år gammel. Dette skulle ha vært livets kapittel tretten, kanskje til og med seksten. Men det føles mer som om jeg er slynget tilbake helt til begynnelsen, eller – enda verre – tvunget til å gjøre omfattende omskrivinger. «Kapittel 1: En skilt amerikansk kvinne i London.» «Unnskyld meg», sier den sentimentale taleren og prik12
ker meg på skulderen. «Jeg tror visst du glemte … boken din.» Hun rekker meg den, og jeg titter på omslaget med like deler skam og benektelse: Hvordan bli skilt uten å gå fra vettet. Jeg har ikke kommet meg gjennom mer enn to kapitler, lest så diskré som mulig, men jeg mistet kjapt interessen og stakk boken i setelommen til neste passasjers fornøyelse. Altså, hva slags terapeut med vettet i behold ville ha kokt sammen følgende kapitteltittel: «Den beste måten å komme over noen på, er å legge seg under en annen»? «Stakkars deg», sier den sentimentale taler og smiler for seg selv. Gi denne mønsterborgeren en medalje! «Er du midt oppi en skilsmisse ?» Er det bare meg, eller sa hun ordet skilsmisse flere desibel høyere? De to kvinnene til venstre kikker bort på oss, og medlidenheten i ansiktene deres stråler mot meg. Jeg nikker. «Jo da, det er ikke så lenge siden.» Flere øyne vender seg mot meg. Jeg kunne like gjerne hatt teksten «NYSKILT» på et klistremerke på ryggen. «Husk, kjære deg», sier min setenabo fra ferden over Atlanterhavet, «at for hvert år du var sammen med noen, tar det et halvt år å komme over sorgen.» Dette hadde jeg hørt før, fra andre som heller ikke var annet enn velmenende – men tanken gjorde meg alltid forvirret og mer eller mindre vettskremt. Nick og jeg hadde vært gift i tolv år, så hvis man skal tro denne målestokken, kommer sorgen og selvforakten til å ligge over meg som en tung bør i … seks år til. Hvem er det som har regnet seg frem til denne idiotiske statistikken, og kan vi alle enes om at det er det reneste vrøvl? Det må jo være det, ikke sant? Jeg tråkler meg forbi et par som står foran meg, for å rømme fra den sentimentale talerens uunngåelige oppfølgingsspørsmål. «Håper det i orden at jeg spør … men hva hendte?» Og da ville jeg nok en gang ha blitt trengt opp i det grufulle hjørnet der jeg er forventet å forklare at min 13
mann, advokaten, forlot meg til fordel for en tjuetre år gammel advokatassistent han i flere måneder hadde hatt et forhold til på si. Og ja, alle de sene kveldene hadde jeg faktisk trodd at han var på jobben. Og navnet hennes? Jo, hun heter Missy, og har for vane å legge de endeløse bena sine og falske øyevippene ut til offentlig skue på Instagram. Min egen konto heter @valsbøker. Når jeg burde ha brukt tiden på å legge ut inspirerende ord om romanene jeg hadde på nattbordet, snoket jeg på Missy. Skyldig etter tiltale. Du lurer vel på dette: Er hun … pen? Smart? Ja, begge påstandene medfører riktighet, men er du ikke enig i at det burde være ulovlig for en med helårsrosa trutmunn å også bestå eksamen i juss med beste karakter? De er visst et par nå, Missy og Nicky. #somskaptforhverandre, eller noe i den duren, sto det å lese i et innlegg hun la ut for litt siden, der hun slapp nyheten om at hun hadde funnet sin store kjærlighet her i livet: min ektemann, eller rettere sagt kommende eksmann. På vei til passkontrollen føler jeg meg som en zombie, og jeg er lettet over at taleren og jeg endelig har gått hver til vårt. Men da jeg skanner passet i maskinen, blinker det rødt, og en alarm piper til. Det tar ikke lange tiden før en tollbetjent dukker opp og sier at jeg er tatt ut til rutinemessig stikkprøvekontroll. Ja, selvsagt er jeg det. «Fint om du kan bli med meg», sier han og viser vei til et lite rom, før jeg rekker ham passet mitt. «Er du her på ferie?» «Eh –» stotrer jeg mens han gjennomsøker håndbagasjen min, med undertøy slengt oppå jeansen og den gamle, tynnslitte AC/DC-genseren jeg simpelthen ikke klarer å kvitte meg med, selv om Nick ga den til meg det første året vi var kjærester. «Ferie?» Jeg rister på hodet. «Nei.» «Er det jobbreise, da?» fortsetter han mens han leter videre i håndbagasjen min med hanskekledte hender. «Nei», sier jeg og gnir meg i pannen. «Ikke jobbreise.» «Så hva er da formålet med reisen?» 14
Jeg svelger tungt, mens jeg unnviker det strenge, knivskarpe blikket han sender meg. «Moren min er død», klarer jeg til slutt å stotre frem. Det glimter så vidt av empati i blikket hans – ikke mer enn et snev, men likevel. Kanskje det er det eneste som er bra med døden, den kan gjøre den hardeste kant mykere. «Det var leit å høre», sier han før han rekker meg passet og tenker seg kort om. «Alt er i orden her, velkommen til England.» Jeg nikker, og han viser vei ut gjennom en sidedør, før jeg følger skiltene til bagasjeutleveringen, får lempet med meg de store koffertene fra bånd 11 og kommer meg ut for å finne en drosje. Jeg vinker på en sjåfør som står henslengt mot bilen sin mens han tar seg en røyk. «Hvor skal du?» spør han og legger bagasjen inn i bilen. «Primrose Hill», sier jeg. Han nikker. «På hjemtur?» Nå som skilsmissen snart er i boks og huset i Seattle er solgt, er det faktisk i Primrose Hill at jeg skal slå meg ned. Men det føles ennå fremmed. Jeg trekker på skuldrene. «På en måte.» Regndråpene klamrer seg til bilvinduet da han setter opp farten. Jeg lukker øynene og ser i det samme for meg ansiktet til moren min som stråler mot meg fra bakspeilet. Hun synger på «Sara», den gamle sangen til Stevie Nicks, og setter bilen i fjerde gir. Jeg er tolv år gammel. To uker senere var hun … borte. Jeg tørker duggen av vinduet med jakkeermet og tenker på hvor tøft alt ble da hun hadde dratt. Pappa gjorde sitt beste, men han klarte aldri å gjøre opp for at hun var borte. Ingen klarte det. Bøkene hjalp til med å dempe smerten. Fordypet i deres storslagne eventyr kunne jeg stå skulder ved skulder med armeer av karakterer med liv like kompliserte som mitt eget. Etter universitetet tok jeg en master i bibliotekvitenskap med en særskilt interesse for sjeldne, antikke bøker. Kall 15
meg gjerne en supernerd, men jeg elsket å tilbringe dagene ved utlånsdisken på det lokale biblioteket, omgitt av den himmelske duften av bøker, mens den ambisiøse ektemannen min gjorde seg ferdig med jusstudiene og hadde strak kurs mot karrierestigen. Den eneste stigen jeg var interessert i å bestige, var den som befant seg i avdelingen for gamle bøker. Et bibliotek er en verden i seg selv – det har til og med sin egen rytmeseksjon: dunkene fra innbundne bøker som blir lagt i stabler og satt i hyller, stempler som presses mot utlånskortene, mødre som hysjer på barna sine, lesere som lister seg varsomt fra den ene bokhyllen til den neste, finner uventede skatter, glemmer klokken. Og da jeg oppdaget at Nick var utro, var det i biblioteket jeg søkte tilflukt – i den filialen jeg likte aller best i strøket Freemont i Seattle – der kunne jeg forsvinne. Jeg småløp bort til avdelingen for skjønnlitteratur, sank ned i den slitte stolen i det innerste hjørnet og gråt og gråt og gråt. Da det ikke var flere tårer igjen, leste jeg. Den siste kvelden vi tilbrakte sammen, lagde jeg kylling parmigiana, og han sa det var det beste han noensinne hadde smakt. Vi så en episode av Mad Men, og så kysset han meg og sa god natt. Morgenen etter åpnet jeg øynene og antok at det var tomt på den andre siden av sengen fordi han hadde dratt tidlig til jobben, noe som langt ifra var uvanlig. Men så, på nattbordet, lå det en håndskrevet lapp som både sa ingenting og alt. Val Jeg er så lei for det. Det vil jeg alltid være. Nick
Hjertet sank ned i magen på meg fordi jeg visste. Kanskje jeg hadde visst det hele tiden. Men der sto håndskriften hans i bekmørkt blekk på arket, klar som dagen. Jeg hadde alltid likt den lille svingen han lagde på s-ene – den lille svungen på halen – men nå så buene fremmede ut, nesten 16
ondsinnede, som om kalligrafien hadde en hånd med i spillet i disse dystre hendelsene. Jeg støttet meg opp mot putene mens ordene kvernet i hodet til situasjonen for alvor gikk opp for meg: Nick var i ferd med å forlate meg. Da telefonen ringte noen minutter senere, svarte jeg med vaktsom tone. «Ja, hallo.» Det var en mann – med britisk aksent. «Jeg skulle gjerne ha tak i Valentina Baker?» «Det er meg», sa jeg, og gned meg i øynene idet et kjølig gufs seg inn gjennom soveromsvinduet. «Hva gjelder det?» «Jeg ringer angående moren din, Eloise Baker.» Jeg satte meg opp i sengen og sperret opp øynene. Jeg hadde ikke hørt noen si navnet hennes på … evigheter, og det var gått mer enn tjue år siden sist jeg så henne. «Jeg beklager, jeg fikk ikke med meg navnet ditt.» «James Whitaker. Jeg jobber for Bevins & Associates i London. Vi driver med eiendomsforvaltning, og moren din var en av våre klienter.» «Moren din.» Moren min. Det var som om den fremmede i telefonen hadde funnet frem en nøkkel til et hvelv fylt av støvete, gamle minner. Jeg knep øynene hardt igjen, men minnene trengte seg på og krevde all min oppmerksomhet. Og der var hun, min mor, slik jeg husket henne fra den siste dagen. Hun sto nederst i trappen med armene utstrakt mot meg. Jeg så lenge på det vakre ansiktet, de definerte trekkene og de iøynefallende, krystallblå øynene. Hun hadde på seg en lang, blomstrete kjole med volang ved falden. Mannen i telefonen kremtet, og bildet gikk i oppløsning som en punktert såpeboble. «Jeg beklager, men jeg har sørgelige nyheter å melde», fortsatt han. «Moren din … hun avgikk ved døden forrige tirsdag etter et kortere sykeleie med eggstokkreft. Men jeg kan meddele at hun sovnet fredelig inn, uten smerter.» Jeg svelget ned klumpen i halsen. Armene og bena kjentes numne – som ukjente lemmer festet til en kraftløs og 17
motfallen kropp. Hjertet slo så hardt at det var det eneste jeg hørte. Hvordan kunne hun være død? Det virket så … egoistisk. Som om hennes siste åndedrag var et siste slag – direkte rettet mot meg. Jeg hadde for lengst gitt opp håpet om å noensinne bli gjenforent med henne, men en liten del av meg hadde visst holdt fast ved at det kunne komme til å skje. En eller annen gang. Slik det ender i bøker, der fortidens smerte svinner hen på mirakuløst vis i løpet av de siste sidene, der vonde ord blir tørket vekk som tårer med et lommetørkle, og et knust hjerte blir tråklet sammen med nål og tråd. Det var jo egentlig slik det skulle ende. Men nei, boken om meg ville ha en tragisk slutt: brevet fra Nick, og nå dette. En gang leste jeg en bok om en kvinne som ble truffet av lynet tre ganger på ett år. Det var som om det jaget etter henne. Nei, nei, nei. Jeg blunket tårene tilbake. Drømte jeg? Var dette bare et mareritt? Whitaker fortsatte å snakke, og jeg kunne ikke tro hva det var jeg hørte. Jeg lyttet, men ordene kom i rykk og napp, de angikk meg overhodet ikke. «Din mor har satt deg opp som enearving. Dette inkluderer eiendommen hun eier i Primrose Hill, et flott strøk i London der eiendomsverdien holder seg over tid. Bygningen er gammel, men i ganske god stand. Det er to leiligheter, i henholdsvis andre og tredje etasje. Og bokhandelen er på bakkeplan.» Jeg ristet på hodet. Endelig gikk det opp for meg hva han sa. «Bokhandelen … ?»
Kapittel 2
Eloise London, England 11. januar 1968 «Du ser helt perfekt ut, El», sa bestevenninnen min Millie anerkjennende. «Spørsmålet er om han kommer til å være god nok for deg. » Hun smøg armen rundt midjen på meg og lente hodet mot skulderen min, mens vi begge stirret inn i speilet i gangen i leiligheten vi delte. «Kanskje jeg skal ta den blå kjolen. Er rødt … litt for heftig? Og du må være ærlig mot meg, det er din plikt som min venn å si fra om jeg ser ut som ei tøyte.» Jeg snudde meg sideveis og sendte i det samme en liten takk til meg selv for at jeg hadde droppet noe godt til teen i dag. En eneste liten scones med syltetøy ville ha fått glidelåsen til å gi etter, ingen tvil om det. Det var så vidt jeg klarte å trekke pusten, men det kunne jeg ikke ha brydd meg mindre om. Jeg smilte til speilbildet vårt – i speilet sto begge versjonene av oss frem: småjentene som hadde blitt kjent da de var ni, og de voksne kvinnene som nå fant sin vei her i livet. Fra starten var vi et umake par. Jeg, liten og vever med 19
blondt hår og lys hud, og Millie, den høyeste jenta på barneskolen, som tårnet over meg med sine brune fletter og en lugg som en tykk gardin over pannen. Millie interesserte seg ikke noe særlig for gutter, eller senere i livet menn – mens jeg var hennes rake motsetning. Mitt kartotek over forelskelser i klassekamerater og romanser som ung voksen var like omfattende som uinteressant. Men drømmen om den perfekte kjærligheten slapp aldri taket i hjertet mitt. Akkurat som heltinnene i mine favorittromaner lengtet jeg etter min egen utgave av ekte kjærlighet, selv om Millie syntes det var ren og skjær tullball. Men Roger Williams – den ærverdige Roger Williams – kunne langt ifra kalles tullball. Da skiftet mitt på jobb var over, hadde han tatt meg ved hånden og fulgt meg ut av butikken, før han ba meg med på middag i Royal Automobile Club. Det var nesten så jeg besvimte, der jeg sto på hjørnet av Brompton Road. Jo da, han hadde sin tilhørighet i overklassemiljøer jeg ikke hadde tilgang på, men det var da 1968, ikke 1928. En jente fra østkanten kunne spise middag med hvem som helst, også en fra Londons ypperste sosietet. Forsiktig klippet Millie av lappen i siden på kjolen. Jeg hadde unnet meg en luksus som gjorde et altfor dypt innhogg i forrige ukes lønnsslipp, men det var en nødvendighet når man skulle på stevnemøte med en av Londons flotteste og mest ettertraktede ungkarer. Rogers far, sir Richard Williams, var en høyt dekorert militæroffiser, en av Churchills mest fortrolige under krigen. Hans mor var titt og ofte på visitt i Buckingham Palace. «Hvordan var det du møtte ham igjen?» spurte Millie, som om det jeg allerede hadde fortalt, ikke var nok for henne; hun var på jakt etter gliper i historien. «Jeg har jo sagt det allerede, på Harrods. Husker du ikke, han var på utkikk etter en fødselsdagsgave til moren sin?» «Eller kjæresten», sa hun med et grin om nesen. Jeg sukket. «Vær så snill, Mill. Kan du ikke bare være glad på mine vegne?» 20
Hun trakk på skuldrene. «Så hva kjøpte han til henne?» «Et skjerf», sa jeg og smilte. «Hermès.» Millie lot seg ikke så lett overbevise. «Du venter på ham, og så … bare ber han deg med ut på stevnemøte? El, kjære deg, Roger Williams’ lillefinger har sikkert mer sjarm enn de fleste andre menn har i hele sitt legeme, men la oss ikke glemme det faktum at han også er en av de mest notoriske don juanene i hele London.» «Ikke vær så prippen», sa jeg. «Jeg vil … bare ikke at du skal bli såret, ikke annet.» «Det blir jeg ikke, Mill», lovet jeg. «Jeg skal møte ham i kveld, og jeg har planer om å ha en fantastisk aften.» Millie så ikke overbevist ut. «Hva kommer … Frank til å tenke?» Jeg himlet med øynene. «Frank? Er du faktisk bekymret for Frank?» «Han er jo forelsket i deg, eller hva?» «Han er ikke forelsket i meg», kontret jeg. «Og selv om han har tatt meg med ut på middag et par ganger, betyr det faktisk ikke at jeg er hans eiendom.» En stund til ble jeg stående og se på mitt eget speilbilde. Selv om jeg var rask med å avfeie Millies bekymringer, var det noe i dem. Frank, en amerikansk forretningsmann jeg hadde møtt sist måned på en bistro i Primrose Hill, var noe helt annet enn mine vanlige romanser – han var åpenhjertig, hadde rufsete hår. Etter at han skumpet borti meg ved disken og fikk meg til å søle ut teen min, insisterte han på å spandere lunsj på meg, og av en eller annen grunn takket jeg ja. Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye som jeg gjorde den dagen. Dressen hans trengte et besøk hos skredderen, noe jeg la merke til med det samme, men det var noe ekte ved ham. Da han ba meg ut på middag helgen etter, og den derpå igjen, takket jeg ja. Jeg trivdes i selskap med ham, selv om hjertet ikke slo raskere når han var i nærheten. Millie godkjente ham med det samme. «Endelig har du møtt en skikkelig herremann», hvisket hun til meg før jeg 21
satte meg inn i bilen på vei til vår andre middag sammen. Kanskje hun hadde rett på det punktet, men jeg hadde ikke bestemt meg angående det romantiske. Frank Baker var fortsatt en joker. Brått hørtes et høyt dunk fra leiligheten over oss. Roping og hyling, så et barneskrik. Millie og jeg vekslet innforståtte blikk. I dette fattige strøket av London var mødre overarbeidede og utslitte, og fedrene tok ofte til flasken. Millie hadde sine fortellinger, jeg mine. Min egen far ble et monster når han drakk. En kveld da jeg ikke var mer enn ti, slo han moren min så hardt i ansiktet at hun begynte å blø. Den kvelden satt hun ved sengekanten med en klut presset mot såret mens hun ba en bønn og kysset meg til god natt. «Kjære Far i himmelen, la min kjære Eloise drømme de søteste drømmer, og måtte hun gifte seg med en prins og leve lykkelig alle sine dager.» «Når du først har bestemt deg, El, er det ingen som kan stoppe deg», sa Millie og børstet litt lo av kjolen min. «Men lov meg at du er forsiktig i kveld, og ikke gi Frank på båten. Han –» «Han elsker meg, ja da », sa jeg sarkastisk. Og hva så om han gjorde det? Jeg skyldte verken ham – eller noen annen mann – å gjengjelde kjærligheten. Jeg ville holde min hengivenhet tett til brystet til jeg var helt sikker. Og selvsagt kom jeg til å være sikker! Akkurat som det ble fortalt i yndlingsromanene mine, ville det oppstå en følelse, et instinkt. Jeg ville vite det med det samme. Men hva var galt med å ha det litt moro frem til det skjedde? Jeg satte pris på at Millie bekymret seg for meg, men hva visste hun når det gjaldt kjærlighet? Jeg trakk pusten dypt en siste gang, og rettet besluttsomt på skuldrene. «Min kjære venn», fortsatte jeg og strålte opp da jeg hørte lyden av et bilhorn nede på gaten. «Ikke vær redd for meg!» Jeg kysset henne på kinnet, og lot meg ikke merke med tvilen hun hadde i blikket. «Jeg er glad i deg. Alt kommer til å gå bra!» Hjertet slo raskere i brystet mitt da jeg kikket ut av vin22
duet og fikk øye på Rogers bil som ventet der nede. En skinnende blank Rolls-Royce. Sist uke, da han hadde spurt hvor bilen skulle plukke meg opp, hadde jeg funnet på en historie om «veldedighetsarbeidet» jeg holdt på med her på østkanten av London. «For en helgen De er», hadde han svart tørt. «Jeg ville ikke ha blitt sett død i det strøket.» Jeg smilte vitende, mens jeg ignorerte stikket av anger som nappet i hjertestrengene. Jeg sa til meg selv at det bare var en hvit løgn – et påfunn som måtte til for å få tilgang på et bedre liv, det livet jeg alltid hadde drømt om. Og akkurat som heltinnene i bøkene kunne jeg spille den rollen. Millie sto i døråpningen med armene i kors over brystet, og jeg tittet nok en gang ut av vinduet og vinket til sjåføren som sto ved siden av den flotte bilen. «Jeg kommer ned straks», sa jeg. Ordene fløt ut av munnen på meg som om jeg hadde uttalt dem tusenvis av ganger før. Sjåføren, en gråhåret mann med alvorlig mine, sendte meg et skeptisk blikk før han hjalp meg inn … i en tom bil. Jeg ristet forvirret på hodet. «Hvor er …» «Mr. Williams er … blitt forhindret», svarte han med smale lepper. «Han har gitt meg beskjed om å kjøre Dem til klubben. Han møter Dem der.» Jeg nikket. Roger var tross alt en travel, viktig mann. Om jeg ønsket å være del av hans verden, var det noe jeg måtte forstå. Og ja, klubben. Det likte jeg lyden av, det var som om jeg allerede hadde innpass. Og enda bedre likte jeg at hans private bil fraktet meg ut av mitt eget sørgelige strøk – til et bedre. Utenfor bilruten, sett fra det myke baksetet i en bil med privatsjåfør, fremsto Londons østkant helt annerledes enn jeg var vant til. Baldakinen utenfor Lainey’s bakeri, der jeg innimellom fikk meg en kopp te, virket værbitt og slitt. En hjemløs mann sto krumbøyd over en spritflaske, og to tenåringsgutter sloss innbitt med hverandre. Rett på den andre siden av broen glitret Londons lys som diamanter i natten. Jeg kikket meg over skulderen en 23
siste gang og kjente en underlig smerte da jeg så mitt eget strøk forsvinne i det fjerne. Hele livet hadde jeg drømt om å komme meg vekk derfra, og nå var denne bilen i ferd med å kjøre meg bort. En portier hjalp meg ut av bilen foran Royal Automobile Club. «God aften, frøken», sa han og balanserte en paraply over hodet mitt som om hans viktigste oppgave her i livet var å hindre en eneste regndråpe i å treffe kjolen min. Jeg ville ikke ha blitt overrasket om han hadde trådt til og hivd jakken sin på bakken for å forhindre en dame i å trå med sin forfinede fot ned i en vannpytt. «Skal De spise middag hos oss i kveld?» spurte han muntert, og østkantdialekten kom for en dag med det samme – den jeg hadde jobbet så hardt for å døyve. Før jeg rakk å svare, vinket sjåføren på ham fra førersetet, og jeg kunne ikke annet enn å lure på hvor mange ganger de hadde hatt denne samme samtalen om Rogers tidligere stevnemøter og middagsavtaler. «Frøkenen skal treffe Mr. Williams.» Portieren nikket høflig, men smilet falmet i det korteste av øyeblikk. «Ja … selvsagt, sir.» I foajeen tok en garderobevakt kåpen min, mens jeg tittet opp på en utsøkt lysekrone med hundrevis av krystaller. Jeg undret meg over hvordan en slik massiv gjenstand kunne henge trygt fra taket, men tvang meg selv til å dra til meg blikket av frykt for å fremstå som en storøyd unge som beundret all stasen. «Denne veien, frøken», sa en mann i hvit smoking og viste vei opp trappen til en spisesal med forgylt listverk, ornamenterte møbler og vakkert malte takfresker. Middagsgjestene var pyntet til fingerspissene – menn i kjole og hvitt, kvinner med lange, hvite hansker og pelser drapert over skuldrene. Mitt eneste par hansker var skitne og hadde blitt igjen hjemme, og som jeg skulle ønske at jeg hadde en pels til å gjemme de nakne hendene bak, der jeg sto og følte at alle blikkene i rommet var rettet mot meg. Jeg lurte på 24
om de skjønte at det var mitt første besøk. Jeg lurte på om de kunne lukte det. «Bordet Deres», sa eskorten og dro ut stolen for meg. Det var ikke bare et bord, det var det aller beste, der det vaglet på toppen av et opphøyd platå med utsikt over hele rommet. Og der satt jeg alene. «Vil De ha noe mens De venter på Mr. Williams?» spurte han. «Te, champagne?» «Ja takk», sa jeg og kastet et blikk bort på en fjong dame som satt et stykke unna med et glass bobler i hånden. «Champagne, er De snill.» Jeg drakk sjelden, men nå var jeg desperat etter noe – hva som helst – som ville roe nervene. Og som på magisk vis plasserte en kelner med hvite hansker et øyeblikk senere et smalt glass med brusende eliksir foran meg, før han tilsynelatende forsvant i det blå. Jeg var smertelig klar over at de andre middagsgjestene holdt øye med meg, og ble sittende og fikle med den stivede servietten med gullbroderi mens jeg gransket det blankpolerte bestikket og forsøkte å huske hvilken gaffel som hørte til hvilken rett. Var det fra venstre til høyre, eller fra høyre til venstre? Hjertet mitt slo raskere da det brøt ut høylytt latter ved et bord like ved. En av kvinnene, kledd i en kjole som var langt finere enn min, og naturligvis med hansker på hendene, smilte medfølende i min retning. Synes hun synd på meg? Synes de synd på meg, alle sammen? I tre slurker tømte jeg champagneglasset, og kelneren skjenket i et nytt, og så enda ett. Jeg kikket bort på den enorme gullklokken på den borteste veggen, og den tikket av gårde, tjue minutter, så førtifem. For hvert minutt som gikk, vokste klumpen av skuffelse i magen. Hvor blir det av Roger? Både tiden og antall champagneglass begynte å gå i surr. Et jazzorkester satte i gang med å spille, og jeg følte meg lett og svevende. I tankene spant jeg frem forklaringer på hvorfor Roger var blitt forhindret. Moren hans var blitt syk, så han måtte dra for å se til henne. Et viktig for25
retningsmøte hadde dratt ut i tid. Han hadde stanset for å hjelpe en havarert sjåfør. En dag, sa jeg til meg selv, om mange år, kom vi til å gjenfortelle med kjærlige ord den uheldige historien om vårt første stevnemøte til familie og venner, le av at Roger dukket opp så fryktelig sent, og hvordan han brukte den neste måneden på å gjøre opp for seg. Men mens forklaringene som mitt eget hode fant på, var både sjarmerende og verdig tilgivelse, var den faktiske entreen han gjorde ikke mange minuttene senere, noe helt annet. Rommet brøt ut i et kor av hvisken og mumling da han kom gående inn – med en dame ved hver arm. «Unnskyld meg», sa Roger, overså meg komplett og snudde seg mot den nærmeste kelneren. Han sto så tett inntil meg at jeg kunne lukte spriten av ånden hans. «Hvorfor er bordet mitt opptatt?» Jeg kremtet nervøst. Dette var virkelig ikke til å tro. Hadde han ikke bedt meg ut på middag i kveld? «Roger, det er Eloise», sa jeg ydmykt, i håp om at det hele berodde på en enkel misforståelse han lett kunne bortforklare. «Husker du ikke?» «Hvem er hun ?» spurte kvinnen ved hans venstre side og målte meg opp og ned med et misbilligende blikk. «Er det en kusine fra landet?» fniste den andre kvinnen. Kinnene mine ble glovarme. «Jeg heter Eloise Wilkins», sa jeg. «Og jeg har en middagsavtale med ham.» Skammen ble raskt til raseri. «Roger», fortsatte jeg og rettet meg i ryggen der jeg satt. «Du husker vel at du sendte bilen etter meg tidligere?» Begge kvinnene så opp på ham med en anklagende mine idet han viklet seg løs fra de to parene med armer som lå om hans egne. «Jo, selvsagt, så klart», begynte han. «Eloise. Du må tilgi meg. Jeg støtte på noen … gamle venner.» Jeg reiste meg opp, og grep vesken min idet servietten falt til gulvet. Millie hadde rett, tenk om jeg bare hadde hørt på henne. «Ikke la meg oppholde deg», sa jeg. «Dere tre har åpenbart mye å snakke om.» Alles blikk var rettet mot oss. Og hvorfor skulle de ikke 26
være det? Et sirkusnummer med tre kvinner i ringen var langt bedre enn et hvilket som helst fjernsynsdrama – og det hendte her, rett foran øynene på dem. Dette var Roger Williams på sitt beste. En juvel for sladrespaltene. Det var til og med en fattig jente fra østkanten involvert! (Sett i gang latterboksen.) Og det var da det kom over meg – en brå og sterk trang til å flykte. Jeg så meg til høyre, deretter til venstre, til jeg fikk øye på den nærmeste utgangen. Jeg orket ikke tanken på å gå skammens parade gjennom hele den enorme spisesalen og til hovedinngangen, så jeg så meg ut et par franske dører like ved som tilsynelatende førte ut til en balkong. Med litt flaks ville jeg også finne en trapp som førte vekk herfra. Med blikket rettet mot rømningsveien pilte jeg av gårde, men så hektet den venstre skohælen seg fast i teppet. Jeg ramlet fremover og kolliderte på veien med en kelner som kom bærende på et fat med forretter dandert under blankpussede sølvlokk, så biff og garnityr sto som en virvelvind i luften. Med en brokkolibukett i håret og bearnés klint utover kjoleermet braste jeg gjennom dobbeltdørene og ut på balkongen. Til min store skuffelse fantes det ingen trapp, ingen utgang der. Jeg hadde med andre ord havnet i en felle. Den kalde luften la seg mot huden, og jeg skalv, dro armene tett om kroppen, lente meg mot rekkverket og kikket opp på nattehimmelen. For en tåpe jeg var som trodde at jeg kunne passe inn i denne verdenen. Jeg sank sammen på balkonggulvet og dro kjolen over knærne for litt varme – det sømmet seg ikke, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Men et par minutter senere, da balkongdøren gled opp med et knirk, var jeg rask med å komme meg på bena. Jeg hadde selskap. Sigarrøyken lå som en liten sky rundt ansiktet og flosshatten. «Kjære Dem, hva i alle dager gjør De her ute? Det er jo kaldt nok til å sne!» utbrøt han da røyken delte seg, og jeg fikk se en høy skikkelse med distingvert ansikt. Han var 27
eldre enn meg, rundt en ti–tolv år, ville jeg tro. «Hvor er kåpen Deres? De kommer til å fryse i hjel.» Jeg nikket og samlet meg. «Jeg … jeg trengte bare litt frisk luft.» Mannen kikket nysgjerrig på meg, mens munnen sakte gled opp i et smil. «Eller kan det være at De gjemmer Dem for noen?» Jeg sukket og kikket på sausen jeg hadde på kjoleermet. «Ja, De må jo selv ha sett hva som … utspilte seg der inne.» Jeg snudde meg vekk fra blikket hans. «Vær så snill, sir, bare la meg være i fred. Jeg har måttet tåle nok for en kveld.» «Jeg har ingen anelse om hva De snakker om, men om De ikke snart kommer Dem inn, vil De dø etter å ha blitt utsatt for elementene.» Jeg skalv, og det var da han dro av seg smokingjakken i en hastig bevegelse og la det utsøkte, skreddersydde plagget over skuldrene mine. Stoffet var fortsatt lunt av varmen fra kroppen hans. «Tusen takk», sa jeg og brettet opp kragen så den dekket halsen, mens jeg trakk inn en duft av furu og en annen tone jeg ikke helt klarte å plassere. «Så De la faktisk ikke merke til … oppstyret der inne?» Han ristet på hodet, og uttrykket var trygt og vennlig, så jeg begynte å fortelle om de uheldige hendelsene som hadde fått meg til å rømme ut på balkongen. Jeg pekte på kjoleermet og sukket. «Bare så De vet det, er dette bearnéssaus.» Han lo, men latteren var ikke ondsinnet. «Det kler Dem, det må jeg sannelig si.» «Det er i vinden for tiden», svarte jeg, for det vennlige blikket hans gjorde meg trygg. Han la hodet spørrende på skakke som om han forsøkte å plassere meg. «Jeg tror ikke at jeg har sett Dem her før. Men jeg kan forsikre Dem at jeg ikke hadde glemt Dem om det var tilfellet.» Stemmen hans var mørk, og tonen var avvæpnende og selvsikker. «Vent», sa han som om han plutselig kom på noe. «Var De her sist helg da den gamle visegreven inviterte til den helt håpløse soareen?» 28