Issuu

KazuoIshiguro Enkjempebegravd

OversattavKariogKjellRisvik

KazuoIshiguro

Originalenstittel: Theburiedgiant OversattavKariogKjellRisvik

Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016

ISBN978-82-02-47020-3

1.utgave,1.opplag2016

Omslagsdesign:ElisabethVoldBjone

Omslagsfoto:©Anneka/Shutterstoc,©frankie´s/Shutterstoc, ©NejronPhoto/Shutterstoc,©SlavaGerj/Shutterstoc Sats:Type-itAS

Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016 SattiSabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.

Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.

www.cappelendamm.no

DeborahRogers 1938—2014

Dumåtteletelengeetterdebuktendelandeveiereller fredfylteengersomEnglandsidenblekjentfor.Istedet vardetmilettermilmedøde,uoppdyrketmark;herog dergrovestierovertakketeåserellergoldeheier.Flestepartenavveieneetterromernemåttepådentidenhablitt skyltbortellergjengrodd,ogofteforsvunnetivillnis. Isnendeskoddelåoverelverogmyrer,etkjærkomment tilholdsstedfordeuhyrenesomdafremdelesholdttili dettelandet.Menneskenesomboddeinærheten–mon trohvilkehåpløsetilstandersomfikkdemtilåslåseg nedpådenslagsdystresteder–kantenkesåhafryktet dissevesenenemeddeprustendeåndedragenesomhørtes lengeførdevanskapteskikkelsenedukketfremfratåkedisen.Mendenslagsmonstrevakteingenforundring.På dentidenvillefolkhaoppfattetdemsomhverdagsligheter,ogidedagerhaddemansåmangeandrebekymringer.Hvordanskullemanfåmatoppavdenharde bakken;hvordanskullemanunngååslippeoppforved; hvordanskullemanhindresykdommersomkunneta livetavbådetiogtolvgriserpåenenestedagogslåut somgrøntutslettpåbarnaskinn.

Uansett,slikeuhyrervarikkesåfælesåsantmanikke tergetdem.Manmåttesimpelthenavfinnesegmedatet sliktvesenrettsomdetvar,kanskjeetterenobskurkrangeldemimellom,komklampendeinnienlandsbyivilt

raseri,hvordettrossskrikogskrålogveivendevåpen stormetomkringogskamsloenhversomikkekomseg unnaitide.Elleratetuhyrerettsomdetvar,kunnerive medsegetbarnutitåken.Dentidensmenneskermåtte tadenslagsudådermedfilosofiskro.

Påetsliktsted,iytterkantenavenvidstrakthengemyr, iskyggenavnoenforrevneåser,boddeeteldrepar,Axl ogBeatrice.Detvarkanskjeikkederesretteellerfulle navn,menforenkelhetsskylderdetslikviskalomtale dem.Mankansiomdetteparetatdelevdeetisolertliv, menpådentidenvardefærreste«isolert»pånoenmåte vikunneforstå.Forlyogvarmeboddefolkilandsbyen iskjul,oftegravddyptinniskråningen,knyttetsammen medunderjordisketunnelerellertildekkedeganger.Det eldreparetvårtboddeiensliksnirkletelabyrint–«bygning»villeværeetaltforflottord–medomtrentseksti andre.Hvisduforlotdennelabyrintiskehulenogvandret ityveminutterrundthøyden,komdutilnestegrend,og idineøynevilledenneværtnøyaktiglikdenførste.Men fordemsomboddeder,mådethaværtmangesmåsærtrekksomdevarstolteellerflaueover.

Jegakterikkeågiinntrykkavatdetteeraltsomvarå siomdentidensBritannia;atientiddastorslagnesivilisasjonerblomstretandrestederiverden,varviherikke kommetstortlengerenntiljernalderen.Haddedukunnetstreifeomringitraktensomdulystet,villedufort haoppdagetslottsomhusetmusikk,utsøktmat,spreke mennesker;ellerklostrehvorinnbyggernevarsprenglærde.Mendeterikketilåkommeforbi:Selvpåensterk hestigodværkunneduhariddidagevisutenåfåøyepå noeslottellerklosterigrønnsværet.Iallhovedsakville duhafunnetbosettingersomdenjegnettoppharbeskrevet,oghaddeduikkemeddeggaveriformavmateller klær,ellervaravskrekkendebevæpnet,kunneduikke væretryggpåenvarmvelkomst.Jegerleiforåmåtte skildrelandetvårtslik,mendetfårikkehjelpe.

TilbaketilAxlogBeatrice.Somsagt,detteeldreparet holdttilytterstihulen,derskjuletderesgamindrelyfor værogvind,ogdeknaptfikknytegodtavildeniStorsalen,derallesamletsegomkvelden.Engangitiden haddedekanskjeholdttilnærmereilden;identidenda dehaddelevdsammenmedbarnasine.Detvardaogså nettoppsliketankersomstreifetAxlnårhanlåisengen deørkesløsetimeneførdaggry,medkonenidypsøvnved sidenavseg,ogdapleideetnavnløstsavnåmurreiham såhanikkefikksovemer.

KanskjevardetderforAxlakkuratdennemorgenen rettogsletthaddeståttoppogsmøgetutogsattsegpå dengamlevindskeivebenkenvedinngangentilhulen,i påventeavdeførstetegntildagslys.Detvarvår,men luftenkjentesfremdelesbitendekald,selvmedBeatrices kappesomhanhaddetattmedpåveienutogtulletrundt seg.Hanvarlikevelsåpasshensunketiegnetankeratda detgikkoppforhamathanfrøs,varstjernenesååsi borte,etrødtskjærbredtesegihorisontenogfuglesangensførstetonerlødfrademringen.

Hankomsegsaktepåbenaogangretpåathanhadde værtsålengeute.Hanvarsunnogfrisk,mendethadde tattsintidåkommeoverdensistefebersykdommen,og hanvilleikkeatdenskulletasegoppigjen.Nåkjente handenråkuldenibena,menidethanskulletilågå innigjen,varhangladogfornøyd,fordennemorgenen haddehanendelighusketenrekketingsomhanengod stundikkehaddemaktetåfinneutav.Hvamervar,det kjentessomomdetvarlikeførhankunnefatteenviktig beslutning–ensomaltforlengevarblittutsatt–oghan følteenkriblendeurosomhanabsoluttvilledelemed konen.

Derinnelågangeneihulenfremdelesistummende mørke,oghanmåttefamlesegfremdetlillestykkettilbaketilsinegendør.Mangeav«døråpningene»ihulen varbarebuersommarkerteterskelentiletrom.Atdet

helevarsååpentinnrettet,varikkenoefolkopplevde somenkrenkelseavsittprivatliv,detsørgetbareforat rommenekunnenytegodtavvarmensomkomdrivende gjennomgangenefradetstoreildstedetellerdemindre ildstedenesomvartillattderinne.AxlogBeatricesromlå imidlertidforlangtfraethvertildsted,oghaddenoesom vikunneoppfattetsomenfaktiskdør;enstorramme medsmågrenerpåkryssogtvers,slyngplanterogtistler somfolkpåveiutoginnhvergangmåtteskyvetilside, mensomholdtdenkjøligetrekkenute.Axlkunnegladelighaunnværtdennedøren,menitidensløpvardenblitt noeBeatriceikkevarsårentlitestoltav.Nårhankom hjem,haddehanoftesettsinkoneplukkevisnebiterut avflettverketogbyttedemutmednyligavskårnevekster somhunhaddesanketidagensløp.

DennemorgenenskjøvAxlsperringenbaresåpasstil sideathankomseginn,ogpassetpååbråkeminstmulig. Herkomdetførstedemringslysetsivendeinniværelset gjennomdesmåglipeneiytterveggen.Hankunnesåvidt skimtehåndensin,ogBeatricesskikkelsepåtorvsengen, fremdelesidypsøvnunderdetykketeppene.

Hanføltesegfristettilåvekkekonen.Fornoesaham athvishunhaddeværtvåkenogsnakketmedhamakkuratda,villedesisteskrankersomennåfantesmellom demoghansbeslutningendelighasmuldretbort.Men detvarennåenstundførfolkvåkneogdagensdont begynte,såhanslosegnedpåenlavskammelienkrok, fremdelesmedkonenskappetulletrundtseg.

Hanlurtepåhvortykktåkenkunneværedenmorgenen,ogomhan,nårmørketlettet,villeseatdenhadde sivetinngjennomsprekkene,innirommet.Mensådrev tankenehansbortfraslikt,tilbaketildetsomhaddeopptattham.Haddedealltidlevdpådennemåten,barede to,iutkantenavsamfunnet?Ellerhaddealtengangvært heltannerledes?Tidligere,derute,haddenoenbrokker averindringvendttilbake–enkortstunddahangikk

bortoverdenlangemidtgangenihulen,medarmenrundt etavsineegnebarn,littkrumbøyd,ikkepågrunnav alderensomnå,menrettogslettfordihanvilleunngå åstangehodetmotbjelkeneidetskumlelyset.Barnet haddemuligenssagtnoetilham,noemorsomt,ogbegge lo.Mennå,somderuteisted,vardetingentingsom villeroesegihodethans,ogjomerhankonsentrerteseg, destomerutvisketblebrokkene.Kanskjevardetbareen gammeltåpesfabuleringer.KanskjedetvardetatGud aldrihaddegittdembarn.

MankansaktenslurepåhvorforAxlikkegikktilde andreogbaomhjelptilåminnesfortiden,mendetvar ikkesåenkeltsommanskulletro.Blantdissemenneskeneblenemligfortidensjeldendrøftet.Jegmenerikkeat detvartabu.Jegmeneratdenpåsettogvishaddeglidd innientåkeliketettsomdensomhangovermyren.Det faltsimpelthenikkedissemenneskeneinnåtenkepåfortiden–selvikkedenallernærmeste.

Bareforåtaetteksempel,ettsomengodstundhadde gittAxlhodebry:Hanvarsikkerpåatdeforikkesålenge sidenhaddehattenkvinnemedlangtrødthårblantseg –ensombleoppfattetsomumisteligfordemsombodde der.Hvergangnoenskadetsegellerblesyk,haddedet værtdennerødhåretekvinnen,kyndigsomhunvarilegekunsten,somstraksblebudsendt.Menakkuratdenne kvinnenvarikkelengernoenstedsåfinne,ogdetvarvisst helleringensomlurtepåhvasomhaddeskjedd,ellerga uttrykkforatdesavnethenne.DaAxlenmorgenhadde tattdetoppmedtrenaboermensdesammengravdei denstivfrosnejorden,saderesreaksjonhamatdeikke haddedenfjernesteanelseomhvahansnakketom.Den enehaddetilogmedstansetoppogstrevdmedåhuske, mendetendtemedathanristetpåhodet.«Måhavært lengesiden,»sahan.

«Jegkanhellerikkehuskeenslikkvinne,»haddeBeatricesagtdahanenkveldbraktedetpåbane.«Huner

kanskjebarenoeduharfantasertdegtil,uvisstavhvilke grunner,Axl,tiltrossforatduharenkonehervedsiden avdeg,ensomerrankereiryggenenndu.»

Dettehaddeskjeddengangifjorhøst,ogdehaddeliggetsideomsideisengenistummendemørkeoghørtpå regnetsomtrommetmotskjuletderes.

«Deterriktigatduomtrentikkeerblittnoeeldrei årenesløp,prinsesse,»haddeAxlsagt.«Mendennekvinnenvarikkenoendrøm,ogduvillehahuskethenneselv såfremtduhaddeavsettetøyeblikksettertanke.Dersto hunutenfordørenvårforbareenmånedsiden,envennligsjelsomspurteomdetvarnoehunkunnehentetiloss. Detmådudahuske.»

«Menhvorforskullehunoverhodetønskeåhentenoe tiloss?Varhunislektmedoss?»

«Dettrorjegikkehunvar,prinsesse.Hunvarbare snill.Detmådudahuske.Hunstoofteutenfordørenog spurteomvifrøsellervarsultne.»

«Detjeglurerpå,Axl,erhvorforiallverdenhunskulle væresåsnillakkuratmotoss?»

«Detlurtejegpåselvdengangen,prinsesse.Jeghusker jegtenkteatherharvienkvinnesomgjerneviltasegav sykemennesker,endavitoerlikefriskesomnoenandre. Kandettenkesatenpesterunderveis,oghunerkommet foråtaossiøyesyn?Mendeteraltsåingenpest,oghun vilbareværesnill.Meddetsammevisnakkeromhenne, erdetendamyemerjegkommeritankerom.Hunsto derogsaatviikkeskullebryossomatungeneroper økenavntiloss.Detvarbaredet.Sidensåviikkemertil henne.»

«Ikkenokmedatdennerødhåretekvinnenernoedu harfantasertdegtil,Axl,huneretfjolssomgidderåbry segomnoenungeroglekenderes.»

«Akkuratdetjegselvtenktedengangen,prinsesse.Det kandaikkeskadehvanoenbarngjørmotoss,definner barepånoeåfordrivetidenmednårværetikkeerfor

trist.Jegsabaretilhenneatviikkehaddeofretdeten tanke,mendetvarsniltmentuansett.Ogsåhuskerjeg hunsadetvarsyndvimåtteværeutenlysomkvelden.»

«Hvisdettevesenetsyntessyndpåossfordiviikke haddenoelys,»haddeBeatricesagt,«haddehuniallfall rettiénting.Deterenfornærmelseånekteossåbruke lyspåkveldersomdette,endavierlikestøpåhånden somnoenavdem.Mensdeterandresomfårhalyspå rommetsitt,folksomhverkvelddrikkersegfrasansog samlingpåsider,ellerharbarnsomtumlerviltomkring. Likevelerdetvårtlysdehartatt,ognåkanjegnesten ikkeseskyggenavdeg,Axl,endadusitterrettvedsiden avmeg.»

«Deterikkementsomenfornærmelse,prinsesse.Det erbaresånndetalltidharvært,mererdetikkeåsiom dentingen.»

«Altså,deterikkebaredrømmekvinnendinsomsyns deterrartatvierfratattlysetvårt.Såsentsomigår,eller vardetdagenfør,varjegnedevedelvenoggikkakkuratforbikvinneneder,ogdadetenkteatjegvarutenfor hørevidde,menerjegbestemtjeghørtedemsiatdetvar syndogskamatetoppegåendeparsomossskullesitte imørkethverkveld.Drømmekvinnendineraltsåikke aleneomåtenkeidebaner.»

«Hvormangegangerskaljegsiathunikkeernoen drømmekvinne,prinsesse?Alleherkjentehenneforen månedsidenoghaddebaregodtåsiomhenne.Hvakan detkommeavatalle,ogsådu,glemmerathunharvært til?»

DaAxlnåtenktetilbakepåsamtalendennevårmorgenen,varhanpånippettilåvedgåathanhaddetatt feilomdenrødhåretekvinnen.Hanvartrossaltenaldrendemannsomhaddelettforårøre.Menakkuratdet dermeddenrødhåretekvinnenhaddebareinngåttien strømavforvirrendeepisoder.Frustrerendenokkunne hanikkeakkuratnåkommepåsåmangeeksempler,men

dethaddeværtmangeavdem,detkunnedetikkevære tvilom.Dethaddeforeksempelværtdetsomskjedde medMarta.

Hunvarenlitenpikepåni–tisomhaddeordpåseg foråværeuredd.Alledehårreisendehistorieneomhva somkunnetilstøtebarnsomstreifetomkring,lavisst ingendemperpåhenneseventyrlyst.Sådenkveldenda detvarmindreennentimesdagslysigjen,ogtåkenkom sigendeogulvenekunnehøresoppeiåsen,hetdetsegat Martavarborte,ogallehaddeforskrekketstansetoppi arbeidet.Enlitenstundhaddefolkroptpåhennerundt omkringihulen,ogtravleskritthaddegjenlydtgjennom gangenemensdekikketinnihvertenestesoverom,hver enestelagerhule,hulrommeneundertakbjelkene,hvert enestegjemmestedderetbarnkunnehastukketsegbort formoroskyld.

Menspanikkenvarpådethøyeste,vendtetogjetere tilbakefraenøktoppeiåsenogkominniStorsalenog varmetsegforanildstedet.Mensdegjordedet,fortalte enavdematdedagenførhaddesettenmusvåkkretse overhodenesine,éngang,toganger,ogsåentredje.Det varikketilåtafeilav,sahan,dethaddeværtenmusvåk. Ryktetspredtesegfortihulen,ogsnarthaddefolkflokketsegrundtildstedetforåhørehvagjeternehaddeåsi.

Axlhaddeogsåskyndetsegborttildem,fordetvaroppsiktsvekkendeatdethaddedukketoppenmusvåkdertil lands.Blantdemangeferdighetenemantillamusvåken, varevnentilåskremmeulver,ogpåandrekanteravlandethetdetsegatulvenevarheltforsvunnettakketvære dissefuglene.

Førstfrittetmangjeterneutoglotdemfortellehistoriensinomogomigjen.Etterhvertbegyntemistroenå spresegblanttilhørerne.Dethaddeværtmangelignende påstander,vardetensompåpekte,oghverganghadde devistsegåværeubegrunnede.Enannenhevdetatnettoppdissetogjeternesåsentsomvårenførhaddevartet

oppmeddensammehistorien,menlikevelhaddeingen settnoetildemsiden.Gjeterneblånektetforatdeskulle hakommetmednoesliktutsagn,ogsnartvarflokken splittetmellomdemsomtokgjeternespartiogdemsom påstoatdehaddenoenerindringomdenangiveligeepisodenåretfør.

Sinnenekomikok,ogAxlbleoverveldetavdenvelkjentemurrendefølelsenavatnoeikkestemte,oghan trakksegdatilbakefraallskrikingenogkavingenog gikkutogstirretopppådenstadigmørkerehimmelen ogtåkensomkomveltende.Detvarteikkelengeførløsrevnebiterbegynteåføyesegsammen,omdensavnede Marta,omdenoverhengendefaren,omhvordanallefor korttidsidenhaddelettetterhenne.Mendisseminnene begyntealleredeåbliutvisket,omtrentpåsammemåte somendrømnoensekunderetteratmanervåknet,og detvarbarevedenkraftanstrengelseatAxloverhodet holdtfastvedtankenpålilleMartamenshøyestemmer bakhamstadigkrangletommusvåken.Så,menshansto derrettoppogned,hørtehanenjentesomsangforseg selv,ogsåMartakommefremfratåken.

«Duermegenraring,jentami,»saAxldahunkom trippendeborttilham.«Erduikkereddformørket?For ulveneelleruhyrene?»

«Jegerjoreddfordem,»sahunsmilende.«Menjeg erflinktilågjemmemegfordem.Håperatfarogmor ikkeharlurtpåhvorjeger.Jegfikkenordentligomgang julingiforrigeuke.»

«Omdeharlurtpådet?Klartdehar.Somomikkehele stedeteruteogleteretterdeg?Hørbarepåspetakkelet derinne.Barepågrunnavdeg,det,jentami.»

Martaloogsa:«Nåmådugideg!Jegvetatdeikkehar savnetmeg.Jeghørerogsåatdetikkeermegdebærer segsånnfor.»

Dahunsadet,slodetAxlatjentafaktiskhadderett. Dehøylyttestemmenederinnekrangletaldelesikkeom

henne,menomnoeganskeannet.Hanbøydesegmot døråpningenforåhørebedre,ogdahanfangetoppnoen løsrevneordmidtblantdehøyeropene,komhanigjenpå detmedgjeterneogmusvåken.Hanlurteakkuratpåom hanskulleforklarenoeavdetforMarta,dahunplutseligsmattforbihamoggikkinn.

Hanfulgteetterhenneogfrydetsegpåforskuddover lettelsenoggledennåsomhunstraksskulledukkeopp. Nårsantskalsies,haddedetogsåstreifethamathan,når hankominnmedhenne,villefålittaværenforathun varkommettrygttilbake.MenidetdekominniStorsalen,varfolkfremdelessåoppsluktavdiskusjonenom gjeterneatbaredefærrestegaddågløttepådem.Moren tilMartaløsrevsegsåpasslengefradeandreathunfikk sagt:«Såderkommerdu!Dukanbarevågeåstikkeav pådenmåten!Hvormangegangerskaljegsidettildeg?» førhunigjenkonsentrertesegomkrangelensomraste rundtildstedet.DaflirteMartatilAxlsomforåsi:«Hva vardetjegsa?»ogforsvantinnimørketforåseettervennenesine.

Rommetvarblittbetydeliglysere.Rommetderes,som jolåheltytterst,haddeetlitevindumotutsiden,selv omdetsattforhøyttilatmankunnekikkeututenåstå påenskammel.Akkuratdavardetdekketavetklede, menidetsammetrengteenførstesolstråleinnfradet enehjørnetogkastetetskjæroverBeatricederhunlå ogsov.DetAxlkunnese,fangetidennestrålen,lignetet insektsomsvevdeiluftenrettoverhodetpåkonen.Så gikkdetoppforhamatdetvarenedderkoppsomhangi denusynlige,loddrettetråden,ogmenshanstoogsåpå, begyntedenådalenedover.Axlreisteseglydløst,skrittetoverdetlillegulvetoglothåndenfeiegjennomluften overdensovendekonenogfangetedderkoppenineven. Såblehanståendederlittogsenedpåhenne.Detvarnoe fredfyltveddetsovendeansiktetsomhansjeldensånår hunvarvåkennåfortiden,oglykkendettesynetvakte,

komoverrumplendepåham.Haninnsådaathanhadde bestemtseg,ogigjenhaddehanlysttilåvekkehenne, bareforåfåsagtdettilhenne.Menhanskjøntehvoregoistisknoesliktvillevære–ogdessuten,hvordankunne hanværesåsikkerpåhvordanhunvillereagere?Detble tilathantuslettilbaketilskammelen,ogidethansatte seg,komhantilåtenkepåedderkoppenogåpnethåndenforsiktig.

Dahanhaddesittetpåbenkenutenforogventetpå daggry,haddehanprøvdåhuskehvordanhanogBeatriceførstvarkommetitankeromdenneturen.Han haddedatroddathanhaddehusketenbestemtsamtale dehaddehattenkveldidetsammerommet,mennå, menshantittetpåedderkoppensompilterundtkanten påhåndenognedpåjordgulvet,føltehansegvisspåat temaetførstvarblittbraktpåbanedendagendenfremmedeimørkefillerhaddegåttgjennomlandsbyen.

Dethaddeværtengråmorgen–vardetsålengesiden sominovemberifjor?–ogAxlhaddekommetgående langsstienunderpiletrærnesløvheng.Hanskyndteseg hjemtilhulenfraarbeidetpåjordene,kanskjeforåhente etredskapellerfånyeinstrukserfraenformann.Iallefall varhanblittstansetavnoenhøyestemmerbakbuskene tilhøyre.Hansførstetankehaddeværtuhyrer,oghan haddekastetetfortblikkrundtsegetterensteinelleren kjepp.Sågikkdetoppforhamatstemmene–samtlige varkvinnestemmer–nokvarsinteogopphissede,men utensnertavdenpanikkensomkomnåruhyrergikktil angrep.Likefulltbanethansegresoluttfremgjennomet einerkrattogtumletinnpåenlysningderhanfikkøye påfemkvinner–ikkeisinungdomsvår,menfremdeles ungenoktilåfåbarn–ienklynge.Destomedryggen tilhamogskrekmotetellerannetidetfjerne.Hanvar nestenfremmeførenavkvinneneoppdagethamogfor sammen,mensåsnuddedeandresegogsendtehamet nestenfrektblikk.

«Sermandet,»sadenene.«Kanskjeerdetetslumpetreffellernoemerennsomså.Menherharvimannen hennes,ogforhåpentligvilhanfåhennetilåtatilvettet.»

Hunsomhaddesetthamførst,sa:«Visatildinkone athunikkeskullegå,menhunvilleikkehøre.Hunpukkerpååtamedmattildenfremmedekvinnen,endahun høystsannsynligerendemonellerenalviforkledning.»

«Erminkoneifare?Minedamer,vennligstgimegen forklaring.»

«Etfremmedkvinnemenneskeharvandretblantoss helemorgenen,»saenannen.«Medutslåtthårogen kappeavsortefiller.Hunpåstoathunvarsaksisk,men hunerikkekleddsomnoensakserviharstøttpå.Hun prøvdeåsnikeseginnpåossvedelvebreddenmensvi holdtpåmedklesvasken,menvioppdagethenneitideog føystehennebort.Menhunkomstadigtilbakeogoppførtesegsomomhunvarsønderknustforetellerannet, ellerbaomnoeåspise.Viantarathunheletidenvarute etteråforheksedinkone,foralleredetogangerdenne morgenenharvimåttetholdeBeatriceigjen,såoppsatt varhunpåågåborttildemonen.Nåharhunfeidoss unnaoggåttopptildengamletornebuskenhvordemonenfortsattsitterogventerpåhenne.Vitviholdtpå henne,mendetmåhaværtdemonenskraftsomallerede strømmetgjennomhenne,ettersomkreftenehennesvar naturstridigeforensomersåspedlemmetogtilårskommensomdinkone.»

«Dengamletornebusken…»

«Deterbareenlitenstundsidenhungikk.Menvisst erdetendemon,ogforterdudegetter,mådupassedeg såduikkesnublerellerrisperdegopppåengiftigtistel ogfårsårsomaldrigror.»

Axlhaddesinfullehyremedådekkeoverirritasjonen ogsahøflig:«Dereskalhatakk.Jeggårogseretterhva minkonedrivermed.Unnskyldmeg.»

Forfolkderfrabetegnet«dengamletornebusken»like myeetnaturskjøntstedsomdethagtorntreetsomformeligvoksterettutavsteinenpåkantenavklippenet kortstykkefrahulen.Nårdetvarpentvær,såsantdet ikkeblåsteformye,vardetettriveligstedåslåsegned på.Manhaddefinutsiktoverlandskapetnedtilvannet, overelvensslyngogmyrtraktenebortenfor.Omsøndagenelektebarnaofterundtdeknudreterøtteneogdristetsegnoengangertilåhoppeutforkantenavklippen, somegentligbarevarenslakskråningetbarnikkeville taskadeav,barerullesomentønneutforgressbakken. Menenmorgensomdenne,nårbådevoksneogbarn vartraveltopptatt,villestedetværtøde,ogdaAxlkom oppovertåken,forundretdethamikkeatdetokvinnene varaleneogavtegnetsegnestensomsilhuettermotden hvitehimmelen.Ogdenfremmedekvinnenvarganske riktigrartkleddderhunsattmedryggenmotsteinen.På avstandvirketkappenhennesiallfallsomomdenbesto avmangeløsetøystykkersomvartråkletsammen,ognå blafretdenivindensåeierennærmestsåutsomenstor fuglsomskulletilålette.VedsidenavhennevirketBeatrice–somfremdelesstooppreist,menmedhodetbøyd motdenandre–spedogsårbar.Desnakketalvorligsammen,mendadesåatAxlkomgående,tiddedeogfulgte hammedøynene.SåkomBeatriceborttilkantenavklippenogropte:

«Stoppder,kjærehusbond,ikkelenger!Jegkommer nedtildeg.Dufårikkeklyveopphitoguroedenstakkarsdamennåsomhunendeligkanhvilebenaogspise littbrødfraigår.»

Axlventetsomhanblebedtom,ogdetvarteikkelenge førhansåsinkonekommeneddetlangetråkketdithvor hansto.Hungikkrettborttilham,ogtroligvarhunredd vindenskullebæreordenederesopptildenfremmede kvinnen,forhunsalavmælt:

«Erdetdedummekvinnfolkasomharsendtdeg?Da

jegvarpåderesalder,menerjegbestemtatdetvarde gamlesomvarfulleavfryktellervrangforestillingerog tenktesegatsamtligesteinervarforbannetogsamtlige villkatterenondånd.Mennåerjegselvblittgammel,og hvaerdetjegser?Jo,atdeterdeungesomerbefengt medforestillingersomomdealdrihaddehørtHerrens løfteomåledsageosstilenhvertid.Sebarepådenstakkarsfremmedekvinnen,seselv,slitenogensom,hunsom harflakketomiskogogmarkifiredager,denenelandsbyenetterdenandre,hvorhunblekjeppjagetvidere.Det erjokristenmannslandhunhargåttigjennom,menhun bleoppfattetsomendemonellerkanskjeenspedalsk, endahudenhennesikkebærersporavdet.Minkjære husbond,jeghåperikkeduhartenktåsiatjegikkefår gidennestakkarskvinnentrøstogdeuslematbitenejeg måttehamedmeg.»

«Detkunnealdrifallemeginnåsinoeslikt,prinsesse, forjegkanselvseatdetdusier,erriktig.Jegtenktealleredeførjegkomhitatdetersyndogskamatviikkelengerkantavennligimotenfremmed.»

«Dabørdubarefortsettemedditt,kjære,fordekommersikkerttilåklagepåhvortregtdujobber,ogførdu vetordetavdet,lardeungenebuepåossigjen.»

«Ingenharnoengangsagtatjegertreg,prinsesse. Hvorharduhørtdenslags?Jegharaldrihørtetpip, ogjegorkeråbæreliketungtsomensomertyveår yngre.»

«Detvarbareforåerte,kjære.Ganskeriktig,deter ingensomharklagetoverarbeidetditt.»

«Hvisdeterungersomroperskjellsord,hardetingentingågjøremedomjegjobberfortellersakte,menforeldresomerfordummeellertroligforfulletilålæredem folkeskikkellerrespekt.»

«Slappav,kjærehusbond.Jegsajoatjegbareertet, ogjegskalikkegjøredetmer.Denfremmedekvinnen fortaltenoesominteresserermegveldig,ogsomengang

kanskjevilinteresseredegogså.Menhunmåfåsnakket ferdig,såjegmåendaengangbedegvendetilbaketil detduholdtpåmed,oglameghørehvahunharåsi,og trøstehennesombestjegkan.»

«Jegbeklager,prinsesse,hvisjegvarstrengmotdegnå nettopp.»

MenBeatricehaddealleredesnuddsegogvarpåvei oppovertilhagtorntreetogskikkelsenidenblafrende kappen.

Littsenere,daAxlhaddeutførtsittærend,gikkhan tilbaketiljordene,ogmedfareforåsettearbeidskameratenestålmodighetpåprøvetokhanenlitenavstikkerbortomdetgamlehagtorntreetigjen.Nårsantskal sies,haddehantilfulledeltsinkonesforaktforkvinnenesmistenksomhet,menhaddeikkekunnetskyvefra segtankenpåatdenfremmedekvinnenutgjordeenslags trussel,oghanhaddeværtilletilmotesidenhanlot Beatriceværealenemedhenne.Hanblederforlettetda hansåsinkoneståalenepåklippenforandenstoresteinenogseoppmothimmelen.Hunstoisineegnetanker oglaikkemerketilhamførhanroptepåhenne.Han fulgtehennemedblikketdahunkomnedover,langsommereennfør,ogdetvarikkeførstegangdetslohamat dethaddeværtnoeannerledesimåtenhungikkpåidet siste.Detvarikkedetathunhaltet,mendetvarsomom hunhaddeenmurrendesmerteetsted.Dahan,idethun komnærmere,spurtehvordetvarblittavdenunderlige kvinnensaBeatricebare:«Hungikksinvei.»

«Hunmåjohaværttakknemligforatduvarsåsnill mothenne,prinsesse.Snakketdulengemedhenne?»

«Detgjordejeg,oghunhaddeadskilligpåhjertet.»

«Jegskjønnerathunsanoesomplagerdeg,prinsesse. Kanskjedekvinnenehadderett,atdetvarbeståholde seglangtunnahenne.»

«Hunharikkegjortmegopprørt,Axl.Menhunhar gittmegmangtåtenkepå.»

«Duerietmerkelighumør.Erdetsikkertathunikke harforheksetdegførhunforsvantiløseluften?»

«Stikkopptilhagtorntreet,kjærehusbond,såserdu hennepåstien.Hunharakkuratgåttsinvei.Hunhåper påmervelviljefrafolkrundtåsen.»

«Dakanjegvelbaregå,prinsesse,forjegserjoatdet ikkeharhendtdegnoe.Gudvilsetteprispåallvennlighetenduharvist,somdualltidgjør.»

Mendennegangenvirketdetsomomkonenkvietseg foråslippehamavsted.Hungrephamiarmen,somfor åstøtteseglitt,sålutethunseginntilbrystethans.Liksomavegendriftgikkhåndenhansoppogstrøkhenne overhåret,somhaddefloketsegivinden,ogdahangløttetnedpåhenne,blehanpaffdahansåatøynenehennesfremdelesvarvidåpne.

«Jo,duersanneligietmerkelighumør,»sahan.«Hva vardetegentligdenfremmedekvinnensatildeg?»

Hunlothodethvilepåbrystethansenstundtil,sårettethunsegoppogslappham.«Apropos,Axl,detkan kanskjeværenoeidetdubestandigsier.Deterjammen rartatverdenhardetmedåglemmefolkogtingfraså sentsomigårellerforgårs.Somomvialleerblittrammetavensykdom.»

«Detvarakkuratdetjegsa,prinsesse.Tenkbarepå denrødhåretekvinnen…»

«Blåsidenrødhåretekvinnen,Axl.Deteraltdetandre viikkehusker.»Hunhaddesagtdettemenshunlotblikketvandreutmotdendisigehorisonten,mennåsåhun rettpåhamogmerketatøynenehansstofulleavsorgog lengsel.Ogdetvarda–detvarhansikkerpå–athunsa tilham:«Duharlengeforherdetdegmotdette,Axl,det vetjeg.Mennåerdetpåtideåtenkeigjennomdetpå nytt.Deterenturvimåutpå,ogdetkanikkeutsettes mer.»

«Entur,prinsesse.Hvaslagstur?»

«Enturtilvårsønnslandsby.Deterikkesålangt,

kjærehusbond,detvetvijo.Selvsåsaktesomvigår, erdettoppennoendagerågå,littøstenforStorsletten.

Snartsetterogsåvåreninn.»

«Klartvikunnetaensånntur,prinsesse.Erdetnoe denfremmedekvinnensanånettopp,somharsattdeg påtanken?»

«Deternoejeghartenktpålenge,Axl,mendeterdet denstakkarskvinnenakkuratsa,somgjøratjegikkevil utsettedetmer.Guttenvårventerpåosshjemmeilandsbyensin.Hvormyelengerskalvilahamvente?»

«Nårvårenkommer,prinsesse,fårvijotenkepåakkuratdenturen.Menhvamenerdumedatjegalltidhar værtenhemsko?»

«Jeghuskerikkelengeraltsomharforegåttmellom ossomakkuratdette,Axl.Ikkeannetennatdualltidharsattdegpåbakbena,mensjegvarsåoppsattpå det.»

«Ja,ja,prinsesse,vifårsnakkemeromdetsiden,når detikkeernoearbeidsomventer,ellernaboersomsyns viertrege.Lameghellergåviderenå.Såsnakkesvi snart.»

Menidagenesomfulgte,forekomdetnokatdevar innepåtankenomdenneturen,mendetblealdritilat desnakketordentligomdet.Demerketnemligatdeble underligutilpasshvergangtemaetblebraktpåbane,og detvarteikkelengeførdekomtilenforståelse,påden stilltiendemåtenmannogkoneskjønnerhverandreetter mangeårssamliv,slikatdemestmuligunngåretsamtaleemne.Jegsier«mestmulig»,foretteraltådømme oppstodetiblantetbehov–entvangstanke,kunneman si–somdeneneellerandrebaremåttebøyesegfor.Men hvordandetvarellerikkevarmeddissediskusjonene, endtedetuvegerligsnartmedunnvikendeordellerirritasjon.DenenegangenAxlhaddespurtsinkonerettuthva denfremmedekvinnenhaddesagtdendagenoppeved detgamlehagtorntreet,haddedetgliddenskyggeover

Beatricesansikt,ogetøyeblikksådetutsomhunvarpå gråten.SidenhaddeAxlunngåttenhverhentydningtil denfremmedekvinnen.

EtterenstundvarAxlikkelengeristandtilåhuske hvordandenneturenvarblittbraktpåbane,ellerhvilkenbetydningdenkunnehattfordem.Mendennemorgenen,dahansattderuteikuldenførdaggry,vardet somomhukommelsendelvisklarnet,ogmangtogmeget haddeigjenståttforham:denrødhåretekvinnen;Marta; denfremmedekvinnenimørkefiller;andreminnervi ikkebehøveråkommeinnpåher.Hanhaddeogsålivaktighusketdetsomhaddeskjeddforbarenoensøndager siden,dadehaddetattlysetfraBeatrice.

Søndagvarhviledagforfolkilandsbyen,iallfallforså vidtsomdeikkearbeidetutepåjordene.Mensidende måtterøktebuskapen,ogskjøttesåmangeandregjøremålsomvarugjort,haddepastorenavfunnetsegmedat manikkegodtkunneforbyaltsomkunnetolkessom arbeid.SlikgikkdettilatdaAxlkomutivårsolenakkuratdensøndagen,etteråhabøttstøvlerhelemorgenen, vardetsynetsommøttehamnaboene,somhaddesamlet segrettutenforhulen,hvornoenhaddesattsegigresstustene,andrepåsmåskamlerellertømmerstokker,derde pratet,loogarbeidet.Barnlekteoveralt,ognoenhadde flokketsegrundttomennsomlagdehjultilenvogn.Det vardenførstesøndagendetåretatværethaddetillatt enslikutendørsaktivitet,ogatmosfærenvarnestenfeststemt.Ikkedestomindre,somAxlstodervedinngangen tilhulenogmysteoverfolkidenretningenderlandskapetskrånetnedovermotmyren,kunnehanseattåken komsigendeigjen,ogregnetmedatdeutpådagenigjen villeværesvøptigråttduskregn.

Hanhaddeståttderenstunddahanblevarnoeoppstyrnedevedinngjerdingentilbeitemarkene.Førstvar hanbaremåteliginteressert,mensåvardetnoeidenlette vindensomfangetoppmerksomhetenhans,oghanrettet

segopp.Selvomsynetvarblittirriterendesløretiårenesløp,varhørselenlikegod,ogisurretavhøyestemmersomstegoppfraflokkenvedgjerdet,hevetBeatrices stemmesegfortvilet.

Andrestoppetogsåoppiarbeidetogsnuddesegogså etter.MennåkomAxlfarende,sneietbortilekendebarn ogtingsomlåigresset.Førhanvarfremmevedden kavendeklyngenavmennesker,løstedensegplutselig opp,ogBeatricetrådtefremogknugetnoeinntilsegmed beggehender.Stortsettsådetutsomallerundthenne moretseg,menhunsombråttdukketoppvedkonens skulder–enkentilensmedsomhaddedøddavfeberi fjor–haddeetansiktsomvarfordreidavraseri.Beatrice revsegløsfraplageåndensin,hennesegetansiktvarhele tidenenstreng,nærmestuttrykksløsmaske,mendahun fikkøyepåAxl,røpethunsterksinnsbevegelse.

NårAxlnåtenktetilbakepådet,forekomdethamat uttrykketikonensansiktmestavalthaddevitnetom overveldendelettelse.IkkesånnåforståatBeatricehadde troddaltskulleordnesegstrakshankom,menhansnærværhaddeværtutslagsgivendeforhenne.Hunhadde ikkebaresettpåhammedlettelse,mennærmestbønnfallende,ograktfremdengjenstandenhunhaddevoktet sånidkjærtpå.

«Detteervårt,Axl!Viblirikkesittendeimørketlenger.Fortdegåtadet,kjære,detervårt!»

Dethunholdtfrem,varetbutt,ganskeuformeliglys. Smedensenkeprøvdeigjenåsnappedettilseg,menBeatricedaskettildenpåtrengendehånden.

«Tadet!Denpikender,lilleNora,kommeddetimorges.Hunhaddeegenhendiglagddet,forhuntenktedet vartristforossåsittesånnomkveldene.»

Detteutløsteennyrundemedskrikogskrål,også spredtlatter.MenBeatricetokikkeblikketfraAxl,og ansiktetuttryktetillitoginnstendigbønnfallelse,ogdet varbildetavansiktethennesakkuratdasomhanførst

haddekommetpådenmorgenenpåbenkenutenfor hulen,derhansattogventetpåatdetskullelysne.Hvordankunnedethasegathanhaddeglemtheleepisoden nårdetikkekunnehaskjeddformerenntreukersiden? Hvakunnedetskyldesathanikkehaddetenktmerpå detføridag?

Hanhaddestraktfremarmen,menhaddelikevelikke klartåtalyset–deandrehaddeholdthamakkuratutenforrekkevidde–oghanhaddesagthøytogmedenviss overbevisning:«Ikkeværredd,prinsesse.Ikkeværredd, du.»Hanvarfulltklaroverhulhetenidethansa,allerede menshansnakket.Derforstussethandafolkfalttilro, ogselvsmedensenkeryggetunna.Førstdagikkdetopp forhamatdetikkevarordenehansdehaddereagertpå, menatpastorenkomoppbakham.

«HvaerdetteforslagsoppførselpåHerrensdag?» PastorenskrittetforbiAxlogskultepådennåtauseflokken.«Nå?»

«DeterfruBeatrice,»sasmedensenke.«Hunharfått takietlys.»

Beatricesansiktbleigjenenstrammaske,menhun unnvekikkepastorensblikkdadetfaltpåhenne.

«Jegserjoselvatdetstemmer,fruBeatrice,»sapastoren.«Duharvelikkeglemtrådetsforordning,atduog dinmannikkefårhalysirommetderes.»

«Ingenavossharveltetetlysihelevårtliv.Vivilikke sitteistummendemørkekveldetterkveld.»

«Beslutningenerfattet,ogdereharårettedereetter deninntilrådetbeslutternoeannet.»

Axlsåraserietblusseoppiøynenehennes.«Deter renogskjæruvennlighet.Detbaresierjeg.»Hunsadet stillferdig,nestenhviskende,mensåufravendtpåpastoren.

«Tafrahennedetlyset,»sapastoren.«Gjørsomjeg sier.Bortmeddet.»

Idetmangehenderstraktesegmothenne,slodetAxlat

hunikkeriktighaddeoppfattethvapastorenhaddesagt. Hunstomidtialtoppstyretmedentafattmine,ogtviholdtpålyset,somdrevetavetglemtinstinkt.Såvardet somomhunblegrepetavpanikk,oghunholdtlysetfrem motAxligjen,samtidigsomhunbleslåttutavbalanse. Hunfaltikkeoverendedadepressetsegpåhenne,og dahunfikksummetseg,holdthunigjenlysetfremmot ham.Hanprøvdeåtadet,menenannenhåndsnappet detbort,ogsåbuldretpastorensstemme:

«Detholder!LafruBeatricevære!Ingenavderefårsi etvondtordtilhenne.Hunerengammeldamesomikke forståralthunholderpåmed.Detholder,harjegsagt! DetteerupassendeoppførselpåHerrensdag.»

Axlkomsegomsiderfremtilhenneogsloarmene rundthenne,ogflokkenløstesegopp.Dahantenktetilbakepådetøyeblikket,forekomdethamatdevarblitt ståendeslikenlangstund,tettinntilhverandre,hunmed hodethvilendepåbrystethans,akkuratsomhunhadde gjortdendagendenfremmedekvinnenvarder,somom hunrettogslettvartrettogbarevillesnappeetterpusten.Hanholdtrundthennemenspastorenigjenoppfordretfolktilåfjerneseg.Dadeomsiderslapphverandreog såsegomkring,oppdagetdeatdevaralenevedsidenav krøtterbeitetogtregrinden.

«Hvagjørdetegentlig,prinsesse?»sahan.«Hvaskal vimedlys?Vierjosåvanttilåferdesirommetutendet. Ogholderviosskanskjeikkemedselskapnårvisnakker sammen,medellerutenlys?»

Hanstirretgranskendepåhenne.Hunsåutsomhun haddedrømtsegbort,ogvirketikkesærligoppskaket.

«Dessverre,Axl,»sahun.«Lyseterborte.Jegskulle lattdetblimellomossto.Menjegvaroverlykkeligda denungejentakommeddet,oghunhaddestøptdetbare tiloss.Nåerdetborte.Ogdetsammekandetvære.»

«Detkandet,prinsesse.»

«Desynsvierdumme,Axl.»

Huntoketskrittfremoglahodetinntilbrystethans igjen.Detvarogsådahunsa,ogstemmenhennesvarså dempetathanførsttroddehanhaddehørtfeil:

«Guttenvår,Axl.Duhuskervelguttenvår?Dade skubbettilmegisted,vardetguttenvårjegkomtilå tenkepå.Enflott,sterk,rankmann.Hvorformåvibli boendeher?Kanviikkedratilhanslandsby?Hanvil beskytteossogpassepåatingenplageross.Kunnedu ikkeforandresynpådet,Axl,etteralledeårenesomer gått?Menerdufortsattatviikkekandradit?»

Menshunsadette,myktinntilbrystethans,vardet mangeminnersomrørtesegiham,tildegraderathan holdtpååbesvime.Hanslapphenne,oghunryggetunna ogvarreddforathanskullevakleslikathunogsåmistetbalansen.

«Hvaerdetdusier,prinsesse?Erdetjegsomharhindretossiåtaturentilvårsønnslandsby?»

«Dethardujo,Axl.Vissthardudet.»

«Nårharjegmotsattmegensånntur,prinsesse?»

«Jegharalltidtattdetforgittatdugjordedet,kjære husbond.Menakk,jeghuskerdetikkehelt,nåsomdu trekkerdetitvil.Oghvorforstårviherute,endasåfint værsomdeter?»

Beatricevirketforvirretigjen.Hunsåhaminniansiktet,ogderetterrundtseg,pådetfinesolskinnet,der naboenederesigjenhaddetattfattpågjøremålenesine.

«Kom,såsetterviossirommetvårt,»sahunetteren stund.«Sådetbareblirosstoenstund.Santnok,deter pentvær,menjegerheltutkjørt.Kom,sågårviinn.»

«Riktig,prinsesse.Settdegogslappavenstund,uteav solsteken.Såfølerdudegsnartbedre.»

Detvarfleresomvarvåknenå,rundtomkringihulen. Gjeternemåttehadrattutforlengesiden,menhanhadde gåttisineegnetankeroghaddeikkeenganghørtdem. InnerstirommetkomBeatricemedensummendelyd, somomhunskulletilåsynge,såsnuddehunsegrundt

underteppene.Axlkjentedissetegneneoglistetsegbort tilsengen,sattesegpåkantenogventet.

Beatricesnuddesegoverpåryggen,gløttetpåøynene ogsåopppåAxl.

«Godmorgen,kjære,»sahunlangtomlenge.«Det gledermegatåndenefantutatdeikkeskullerivedeg bortmensjegsov.»

«Du,deternoejegvilsnakkemeddegom,prinsesse.»

Beatricebleliggendeogseopppåham,ennåbaremed halvåpneøyne.Såkarethunsegoppisittendestilling,og ansiktethennesgikkigjennomdenlysstrålensomhadde lystoppedderkoppenisted.Dengråhårmanken,utslått ogtjafsete,hangstivtnedoverskuldrene,menAxlkjente likeveletstingavlykkevedsynetavhenneimorgenlyset.

«Hvaerdetduharpåhjertet,Axl,ogdetførjeghar rukketågnisøvnenutavøynene?»

«Viharjosnakketomenturviskulleta.Nåervåren kommet,ogkanskjedeterpåtideåbegisegavgårde.»

«Avgårde,Axl?Avgårdenår?»

«Såfortvikan.Vibehøverkanskjebareåværeborte noendager.Landsbyenkangodtunnværeoss.Vimåbare snakkemedpastorenførst.»

«Skalvidraavstedogtreffeguttenvårda,Axl?»

«Detskalvi.Treffeguttenvår.»

Utesangfugleneikornå.Beatricelotblikketgåmot vinduetogsolensomsivetinnforbikledetsomvarhengt forandet.

«Noendagerhuskerjeghamsågodt,»sahun.«Dagen ettererdetsomomdetharfaltetsløroverminnetom ham.Menhanerenkjekkoggodmann,detersikkert.»

«Hvorforerhanikkeherhosossnå,prinsesse?»

«Detvetjegikke,Axl.Detkanværeathanrøkuklar medlandsbyenseldsteogvarnødttilådra.Jegharspurt megfor,ogdeteringenhersomkanhuskeham.Han

harneppeskjemtsegut,deterjegsikkerpå.Huskerdu ingentingselv,Axl?»

«Dajegsattuteistedogstrevdemedåhuskealtjeg kunnekommepåistillheten,vardetmangtsomstoklart formegigjen.Menjegkanikkehuskeguttenvår,verken ansiktetellerstemmen,menavogtilinnbillerjegmegat jegkansehamdahanvarlitenogjegleierhamlangs elven,ellerenganghangråtogjegstraktemegfremforå trøsteham.Menhvordanhanserutidag,hvorhanbor, ogomhanselvharensønn,huskerjegoverhodetikke. Jeghaddehåpetatduhusketmer,prinsesse.»

«Hanersønnenvår,»saBeatrice.«Derforharjegfølelserforham,selvomjegikkeharnoenklarerindring.Jeg vetogsåathanskulleønskeatvidroherfraogsloossned hosham,såhankunnepassepåoss.»

«Hanervårtkjøttogblod,såhvorforskullehanikke gjernehaosshosseg?»

«Uansettkommerjegtilåsavnedettestedet,Axl.Det lillerommetvårtogdennelandsbyen.Ikkelettåreisefra etstedmanharkjenthelesittliv.»

«Deteringensomforlangeratviskalgjøredetutenå tenkeossom,prinsesse.Mensjegsattogventetpåsoloppgangennånettopp,tenktejegatvimåttetadenne turentillandsbyenhansogsnakkemedham.Selvomvi erhansmorogfar,kanviikkebaredukkeoppenvakker dagogkreveåbliendelavlandsbyenhans.»

«Detharduretti,kjære.»

«Deterentingtilsomplagermeg,prinsesse.Den landsbyenliggersaktensbarenoendagerunna,somdu sier.Menhvordanskalvifinneveiendit?»

Beatriceblesittendetausogstirrerettfremforseg,og skuldrenevuggetstilleitaktmedpusten.«Vifinnernok veien,Axl,»sahuntilslutt.«Selvomviennåikkevet hvilkenlandsby,måjegstadigvekkhatattturentilde nærmesteforåhandlemedhonningogtinn.Jegkan veientilStorsletteniblinde,ogdensaksiskelandsbyen

bortenforden,dervioftehartattossenhvil.Derfrakan detikkeværelangttilguttenslandsby.Vifinnerdenså lettsombaredet,Axl.Erdetvirkeligsantatviskaldra snart?»

«Ja,prinsesse.Vibegynneråplanleggeidag.»