Kapittel1
Bronwyn Mandag24.september,kl.14.55.
Etsexopptakpåavveier.Ensomtroddehunkanskjevar gravid.Toskandaleromjuksingpåprøver.Ogdeter bareoppdateringenefordenneuka.Hvisduikkevisste annetomBayviewHighenndetdufikkmeddegfra SimonKellehersrykteapp,villeduhalurtpåhvordan noenfikktidtilåhaundervisning.
«Gammeltnytt,Bronwyn,»hørtejegbakmeg.«Bare venttilduserinnleggeneforimorgen.»
Pokker.Jeghateråblitattpåferskenmensjegleser HørtDet?,særligavhansomharlagetappen.Jegleggervekktelefonenogslårigjenskapdøra.«Hvemerden nesteduskalødeleggelivetfor,da,Simon?»
Simonhengersegpåmegmensjeggårmotstrømmen aveleversomharkursforutgangen.«Deteretgratistilbudtilalle,»sierhanogslåravfeiendeutmedhånden. «DuhjelperReggieCrawleymedleksene,ikkesant?Da erdetvelgreitåviteathanharetkamerapårommet?»
Jeggidderikkesvare.Baretankenpåatjegskulle kommeinærhetenavsoverommettildenkroniskehasjrøykerenReggieCrawley,eromtrentlikesannsynlig somatSimonskulleskaffesegensamvittighet.
«Deharforrestenbaresegselvåtakke.Hvisfolk
lotværeålyveogjukse,haddejegværtarbeidsledig.»
Simonfesterdetkaldeblåblikketpådestadiglengre skrittenemine.«Hvaerdetduhardetsåtraveltmed? Fådeglittekstratime-stjernestatus?»
Haddedetbareværtsåvel.Nærmestforåertemeg dukkerdetoppenpåminnelsepåtelefonen: Mattefor viderekomnekl.3.Epochkaffebar.Etterfulgtavenmeldingfraenavdeandrepåkurset: Evanerher.
Klarthanerdet.Detsøtemattegeniet–ogdeterikke ensåstormotsetningsommankanskjeskulletro–dukkervisstbareoppdegangenejegikkekankomme.
«Ikkeakkuratdet,nei,»sierjeg.Somentommelfingerregel–særligidetsiste–prøverjegågiSimonså fåopplysningersommulig.Vigårgjennomdegrønne metalldørenetilbaktrappa,etgrenseskillemellomden slitnedelenavgamleBayviewHighogdenlyse,luftige nyefløyen.HvertårblirstadigflerevelståendefamiliertvungettilåflytteutavSanDiegoogbosettesegi Bayviewdrøyttomillengerøst,ihåpomatskattepengenedereskanskaffedemenbedreskoleopplevelseenn asbesttakogoppskraptlinoleum.
Simonhengerfortsattihælenepåmegdajegkommer framtilMr.Averyskjemilabitredjeetasje,ogjegsnur meghalvtmothammedarmeneikors.«Harikkedu noeduskullegjøre?»
«Joda.Sitteigjen,»sierSimonogventerpåatjeg skalgåvidere.Dajegtaridørhåndtaketistedet,bryter hanutilatter.«Ikketull.Duogså?Hvahardugjortfor noe?»
«Detvarikkeminskyld,»mumlerjegogriveropp døra.Treandreeleversitterderallerede,ogjegstanser etøyeblikkforåsepådem.Ikkeakkuratdengjengen jeghaddeforventet.Bortsettfraén.
NateMacauleyvipperbakoverpåstolenoggliser motmeg.«Gåttdegbort?Hererdetgjensitting,ikke elevrådsmøte.»
Hanburdejovitedet.Nateharværtitrøbbelsiden femteklasse.Ogdetvarvelomtrentdajegsnakketmed hamsist.Ifølgejungeltelegrafenharhanfåttbetinget domsammenmednoenavBayviewsbestebarnfor…et ellerannet.Muligensfyllekjøring;muligensnarkosalg. Hanerenberyktetlanger,mendetvetjegjobareiteorien.
«Spardeg.»Mr.Averykrysseravnoepåetskjemaog lukkerdørabakSimon.Høye,buedevinduerlangsbakveggensendertriangleravettermiddagssolinnovergulvet,ogsvakelyderfrafotballtreningenstrømmerinnfra banenbakparkeringsplassen.
Jegfinnermegenplass,ogCooperClay,somsitter ogklemmerpåensammenkrølletpapirlappsomomdet varenbaseball,hvisker«Oppmedhodet,Addy,»og kasterdeniretningavjentasomsitterrettoverforham. AddyPrentissblunker,smilerusikkertoglarballenfalle igulvet.
Klokkeniklasserommettikkermottre,ogjegfølger viserenmedenhjelpeløsfølelseavåværeurettferdig behandlet.JegskullehaværtpåEpochkaffebarogflørtetklønetemedEvanNeimanoverdifferensialligninger.
Mr.Averyerensånntypesomgirfolkgjensittinguten åundersøkesakenførst,mendeterkanskjefortsatttid tilåfåhamtilåombestemmeseg.Jegkremterogskaltil årekkeopparmen,mensåleggerjegmerketilatNate flirerendabredere.«Mr.Avery,detvarikkemintelefon dufant. Denne ermin,»sierjegogviftermediPhoneni detmelonstripetecoveret.
Enmåtteærligtaltværeheltidiotforåtamedseg
telefonenitimenetilMr.Avery.Hanerstrengpåmobilforbudetogbrukerdeførstetiminutteneavhvereneste timepååroteigjennomryggsekkersomomhanvarsjefenforsikkerhetskontrollenpåflyplassenogalleelevene stopåsjekklista.Telefonenminlåsomvanligiskapet.
«Duogså?»Addysnursegmotmegsåfortatdet blonde,nyvaskedehåretfeierrundtskuldrenepåhenne. Hunmåhablittskiltfrakjærestenvedetkirurgiskinngrepsidenhundukkeroppheralene.«Detvarikkemin mobil,heller.»
«Sammaherigår’n,»sierCooper.Sørstatstonefallet hansfårdettilåhøresutsomomhansier gåen.Hanog Addyseroverrasketpåhverandre,ogjeglurerpåhvorfordettekommersomenoverraskelsefordemnårde erisammegjeng.Kanskjeüberpopulærefolkharbedre tingåsnakkeomennurettferdiggjensitting.
«Noenharlagetenfellefoross!»Simonlenerseg frammedalbuenepåpulten.Hanserheltsprekkeferdig utogklartilålireavsegfersksladder.Hanlarblikket glioverossallefireførdetfestersegvedNate.«Hvorfor skullenoenhalysttilåsørgeforatengjengelevermed merellermindreplettfrittrullebladmåttesitteigjen?
Virkersomnoesom,tja,ikkevetjeg,kanskjeenfyrsom sitterigjenstøtt,kunnefinnepåformoroskyld.»
JegserpåNate,menserdetikkeformeg.Åfiksegjensittingforandrehøresutsometslit,ogaltmedNate –fradetbustete,mørkehårettildenslitnelærjakka –roper Gidderikke.Ellergjesperdet,kanskje.Han møterblikketmitt,mensierikkeetord,vipperbarestolenendalengerbakover.Enmillimetertil,såkommer hantilåtippeover.
CooperretterryggenendamerogrynkerCaptain America-pannen.«Ventnålitt.Jegtroddedettebare
varentilfeldighet,menhvisviopplevdedetsamme,alle sammen,betyrdetatenellerannenharskikkeligdårlig humor.Ogpågrunnavdetgårjegglippav baseballtreninga.»Hansierdetsomomhanerenhjertekirurgsom blirhindretiågjennomføreenlivreddendeoperasjon.
Mr.Averyhimlermedøynene.«Sparkonspirasjonsteorienederestilenannenlærer.Jegkjøperdemikke. Derekjennerforbudetmotåtamedtelefonerinni timen,ogderebrøtdet.»HansenderSimonetspesieltsurtblikk.Lærernevetom Hørtdet?,mendeter ikkestortdekangjøreforåstansedet.Simonbruker bareforbokstavenenårhanskriveromfolk,ognevner aldriskolendirekte.«Høretternå.Jegvilatdereskal skriveenstilpåfemhundreordomhvordanteknologienundergravervideregåendeskoleriUSA.Allesom ikkegreieråfølgereglene,måsitteigjenimorgenogså.»
«Hvaskalviskrivemed?»spørAddy.«Deteringen pc-erher.»Deflesteklasserommeneerutstyrtmed Chromebooks,menMr.Avery,somserutsomomhan burdehagåttavmedpensjonfortiårsiden,holder stand.
Mr.AverygårborttilpultentilAddyogdunkerfingerenpåengul,linjertskriveblokk.Viharenhver. «Utforskhåndskriftensmagi.Deterentaptkunstform.»
Addyspene,hjerteformedeansiktseraldelesforvirret ut.«Menhvordanvetviatviharkommettilfemhundre ord?»
«Tell,»svarerMr.Avery.Hanfårøyepåmobilen jegfortsattholderihånden.«Oggimegdender,miss Rojas.»
«Stusserduikkeoveratdumåkonfiskeremobilen min toganger ?Hvemerdetsomhartomobiler?»spør
jeg.Nateglisersåfortatjegknaptfårdetmedmeg. «Ærligtalt,Mr.Avery,deternoensomhartulletmed oss.»
DetrykkeravirritasjonidensnøhvitebartentilMr. Avery,oghanrekkerbydendeframhånden.«Telefonen, missRojas.Hvisduikkeharlystpåenrundetil.»Jeg girdenframegmedetsukkogsermisbilligendepåde andre.«Telefonenejegharinndrattfrarestenavdere, liggeriskrivebordetmitt.Derefårdemtilbakeetter gjensittingen.»AddyogCooperserlattermildtpåhverandre,sikkertfordideordentligemobilenederesligger trygtforvartiryggsekken.
Mr.Averyslengermobilenminnedienskuff,setter segbakkateteretogåpnerenbokforågjøresegklartil åoverseossdennestetimen.Jegtarframenpenn,dunkerdenmotdenguleskriveblokkenogtenkeroveroppgaven.TrorvirkeligMr.Averyatteknologienødelegger skolen?Deterlittavengeneraliseringåkommemedpå grunnavnoeninnsmugledemobiler.Kanskjedeteren felleoghanprøveråfåosstilåmotsihamistedetforå væreenige.
JegkikkerbortpåNate,somsitterbøydoverpapiret ogskriver pc-erernoedritt omogomigjenmedstore bokstaver.
Kanskjejegtenkerlittformyeoverdenneoppgaven.
Cooper Mandag24.september,kl.15.05.
Jegfårvondtihåndenetternoenminutter.Detervel heltpatetisk,menjegkanikkehuskesistjegskrevnoe forhånd.Dessutenbrukerjeghøyrehånd,ogdetføles aldrinaturliguansetthvormangeårjeghargjortdet.
Pappainsistertepåatjegskullelæremegåskrivemed høyrehåndiandreklasse,etterdenførstegangenhan såmegpitche. Venstrearmendinerlagdavgull,sahan. Ikkeslitdenutpådrittsomikkebetyrnoe.Ogetter hansoppfatningerdetaltannetennåpitche.
DetvardahanbegynteåkallemegMr.Cooperstown, etterbaseballsportens halloffame.Ingentingerbedre ennåleggelittpresspåenåtteåring.
Simonåpnerhverglidelåsiryggsekkensinogromstererrundt.Hantrekkerdenopppåfangetogkikkernedi.
«Hvorihelveteervannflaskami?»
«Ingensnakking,Mr.Kelleher,»sierMr.Averyutenå seopp.
«Jegvetdet,men–vannflaskamierborte.Ogjeger tørst.»
Mr.Averypekerpåvaskenbakiklasserommet,der benkenerfullavpappbekkenerogpetriskåler.«Gåog drikk. Utenåbråke.»
Simonreiserseg,taretpappbegerfraenstabelpå benkenogfyllerdenmedvannfraspringen.Hangår tilbaketilpultenogsetterfrasegbegeret,menserut tilåblidistrahertavNatesmetodiskeskriveaktivitet.
«Seriøst.Vardetdusomlademobileneisekkenevåre foråkødde?»
NåserMr.Averystrengtopp.«Jegsa utenåbråke, Mr.Kelleher.»
Natelenersegbakoverogleggerarmeneikors. «Hvorforskullejeggjørenoesånt?»
Simontrekkerpåskuldrene.«Hvorforgjørdunoei detheletatt?Kanskjeforåfålittselskapetterhvadet nåvardudreitdegutmedidag?»
«Etordtilfranoenavdere,ogderemåsitteigjeni morgen,»advarerMr.Avery.
Simonåpnermunnenlikevel,menførhanfårsagt noe,hørervilydenavhvinendedekkogtobilersom kolliderer.Addygisper,ogjegholdermegfastipulten somomnoennettoppkjedekollidertemedmeg.Nate, somseruttilåbligladforavbrytelsen,erdenførste somløperborttilvinduet.«Hvemerdetsompresterer åbulkebilenpåskoleparkeringen?»spørhan.
BronwynserpåMr.Averysomomhunberomlov, ogdahanreisersegfrakateteret,setterhunkursenmot vinduet,hunogså.Addyfølgeretter,ogjegkommermeg omsideroppfrastolen.Kanjolikegjernesehvasom stårpå.Jeglenermegmotvinduskarmenforåseut,og Simonstillersegvedsidenavmegmedenforakteliglatternårhanseropptrinnetdernede.
Tobiler,engammelrødogenanonymgrå,harkjørt rettinnihverandre.Vistirrerpådemutenåsinoehelt tilMr.Averysukkeroppgitt.«Jegfårvelgåogseom noenerskadet.»Hanlarblikketglioverossogstanser vedBronwynsomdenmestansvarligeigjengen.«Miss Rojas,passpåatingenforlaterrommetmensjeger ute.»
«OK,»sierBronwynogkasteretnervøstblikkbort påNate.Viblirståendevedvinduetogsepåscenen nedenfor,menførMr.Averyellernoenannenlærer kommerut,starterbeggebilenemotorenogkjørerutfra parkeringen.
«Detdervarjoetantiklimaks,»sierSimon.Hangår tilbaketilpultenogtarbegeret,menistedetforåsette seg,ruslerhanopptilkateteretogkikkerpåplakaten overdetperiodiskesystem.Hanstikkerhodetutigangensomomhanhartenktågåsinvei,mensåsnurhan segogløfterbegeretsomomhanvilutbringeenskål. «Noenandresomharlystpålittvann?»
«Jeg,»sierAddyogsetterseg.
«Hentdetselv,prinsesse,»flirerSimon.Addyhimler medøyneneogblirsittendemensSimonlenersegmot kateteret.«Jegmenerdetbokstavelig,altså.Hvaskal dutadegtilnåsomskoleballetforiårerover?Ganske lengetilavslutningsballet.»
Addyserpåmegutenåsvare.Jegskjønnerhenne godt.Simonharaldrinoegodtåsiomvennenevåre. Hanoppførersegsomomhangirblaffeniomhaner populærellerikke,menhanvartemmelighøypåpæra dahanblevalgttilskolenskongepåførsteårsballetivår. Jegskjønnerfortsattikkehvordanhangreidedet,hvis handaikkebyttethemmelighetermotstemmer.
MenSimonvarikkeåsepåvinnerlistapåskoleballet iforrigeuke.Jegblevalgttilkonge,såkanskjejegerden nestehanhartenktåplageellerhvadetnåerhandriver med.
«Hvasnakkerduom,Simon?»spørjegogsettermeg vedsidenavAddy.Addyogjegerikkespesieltnære venner,akkurat,menjegfølerliksomatjegmåbeskytte henne.Hunharværtsammenmedbestekameratenmin sidenførste,oghunergrei.Hunerhellerikketypen somvethvordanhunskalforsvaresegmotsånnesom Simon,somaldrigirseg.
«Hunerprinsesse,ogduertreningsnarkoman,»sier han.HanstikkerhakenutiretningavBronwynogderetterNate.«Ogduerennerd.Ogduerkriminell.Dere ervandrendeungdomsfilmklisjeer,helegjengen.»
«Hvameddeg,da?»spørBronwyn.Hunharståttog hengtvedvinduet,mennågårhunborttilpultenogsettersegpåden.Hunleggerbeinaikorsogtrekkerden mørkehestehalenoverdeneneskulderen.Hunerliksomblittsøtereiår,påenmåte.Nyebriller,kanskje?
Lengrehår?Deterakkuratsomomhunplutseligerblitt densexynerden.
«Jegerdenallvitendefortelleren,»sierSimon.
Bronwynheverøyebryneneoppoverdensvartebrilleinnfatningen.«Denrollenfinnesikkeiungdomsfilmer.»
«MenBronwyn,da.»Simonblunkerogsvelgervannetiénslurk.«I virkeligheten finnesden.»
Hansierdettruende,ogjeglurerpåomhanvetnoe omBronwynsomhanskalbrukepådenteiteappensin. Jeghaterdengreia.Nestenallevennenemineharvært derenellerannengang,ognoengangerhardetførttil skikkeligtrøbbel.Detblesluttmellomkompisenmin, Luis,ogkjærestenhanspågrunnavnoeSimonskrev. Endadet var santatLuishaddeklintmedkusinatilkjæresten.Menuansett.Sånttrengerikkeåoffentliggjøres. Deterillenokmedallsladdereniskolekorridorene.
Oghvisjegskalværeærlig,erjegtemmeligvettskremtvedtankenpåhvaSimonkunnefinnepååskrive ommeghvishanbarebestemtesegfordet.
Simonholderpappbegeretiværetmedengrimase. «Dettesmakerdritt.»Hanslipperbegeret,ogjeghimlermedøyneneoverdramatiseringen.Selvdahanfaller igulvet,trorjegbareathankødder.Mensåbegynner hanåhvese.
Bronwynerdenførstesomkommersegpåbeinaog knelervedsidenavham.«Simon,»sierhunogrister hamiskulderen.«Erdetbrameddeg?Hvaskjedde? Greierduåsnakke?»Stemmenhennesgårfrabekymret tilpanisk,ogdeternoktilåfålivimeg.MenNateer kjappere,hanpressersegforbimegogsettersegpåhuk vedsidenavBronwyn.
«Enpenn,»sierhanoglarblikketglioverdetmur-
steinsrødeansiktettilSimon.«Harduenpenn?»Simon nikkerhysteriskogklorersegpåhalsen.JeggriperpennenfrapultenogprøverågidentilNate,identroat hanhartenktåforetaenhasteoperasjonforååpneluftveieneellernoe.Natebareglorpåmegsomomjeghar tohoder.«En adrenalinpenn,»sierhanogleteriSimons ryggsekk.«Hanharfåttenallergiskreaksjon.»
Addystårmedarmeneklemtrundtkroppenutenåsi etord.Bronwynsnursegmotmeg,heltrødifjeset.«Jeg gårogfinnerenlærerogringernødetaten.Ikkegåfra ham.»HunrivertilsegmobilensinfraMr.Averysskuff ogløperutigangen.
JegsettermegpåknevedsidenavSimon.Øynene bulerutavhodetpåham,hanerblåpåleppene,oghan girfraseggrusomme,halvkvaltelyder.Natetømmeralt innholdetiSimonsryggsekkutpågulvetogrotergjennomhaugenavbøker,papirerogklær.«Simon,hvorer detduharden?»spørhan,ogriveroppdenlillefrontlommenogrøskeruttovanligepennerogennøkkelring.
MenSimonerhinsidestaleevne.Jegleggerensvett håndflatepåskulderenhans,somomdethjelper.«Du blirbraatt,dublirbra.Viskafferhjælp.»Jeghører hvordanstemmenminblirlangsommereogseigsom sirup.Dialektenslåralltidinnnårjegerstressa.Jegsnur megmotNateogspør:«Sikkerpåathanikkekvæles ellernoe?»KanskjedeterHeimlich-grepethantrenger, ogikkeenfordømtmedisinpenn.
NateoversermegogslengerfrasegSimonstomme ryggsekk.«Faen!»brølerhanogslårknyttnevenigulvet.«Hardudenpådeg,Simon?Simon!»Simonsøyne vrengersegmensNateroterrundtilommenehans.Men hanfinnerikkeannetennetkrølletepapirlommetørkle.
SireneneuleridetfjerneidetMr.Averyogtoandre lærerestyrterinnmedBronwynpåslep,somhartelefonenklistrettiløret.«Vifinnerikkeallergipennenhans,» sierNatekortogpekerpåhaugenmedSimonsting.
Mr.Averystirreretøyeblikkmåpendeavskrekkpå Simonførhansnursegmotmeg.«Cooper,helsesøster harallergipenner.Deersikkertmerketoggodtsynlige.
Fåoppfarten! »
Jegløperutigangen,oghørerfottrinnbakmeg,men deforsvinnersåsnartjegerframmevedbaktrappaog riverdøraopp.Jegtartrappatretrinnavgangentiljeg ernedeiførste,ogmåtråklemegmellomnoenelever somståroghengerførjegerbortevedhelsesøsterskontor.Dørastårpågløtt,mendeteringender.
Deterettrangt,literomderundersøkelsesbenken stårinntilvindueneogetstort,gråttlagerskapruvertil venstre.Jegsaumfarerrommetførblikketlanderpåto vegghengte,hviteboksermedrødebokstaver.Påden enestårdetFØRSTEHJELPSDEFIBRILLATOR,påden andreFØRSTEHJELPSADRENALIN.Jegfomlermed låsenpånummertoogåpnerdøra.
Denertom.Jegåpnerdenandreboksen,derdeteren plasttingestmedbildeavethjerte.Jegerrimeligsikker påatdetikkeerdenjegskalha,såjegbegynnerårote gjennomdetgrålagerskapetogtrekkeruteskermed bandasjeogsmertestillendetabletter.Jegfårikkeøyepå noesomlignerpåenpenn.
«Fantdudem,Cooper?»MissGrayson,enavdeto andrelærernesomkominniklasserommetsammen medMr.AveryogBronwyn,kommerfarendeinn.Hun pustertungtogtarsegtilsiden.
Jegpekerpådentommeboksenpåveggen.«Detvar derdeskullehavært,ikkesant?Mendeterdeikke.»
«Sjekkutstyrsskapet,»siermissGrayson,utenå leggemerketilalleplasterpakningenesomliggerstrødd utovergulvet,ogsombeviseratjegalleredeharprøvd. Detdukkeroppenlærertil,ogviplukkerhelekontoretfrahverandremenslydenavsirenerrykkernærmere.
Daviharåpnetdetsisteskapet,tørkermissGraysonen svettestrimefrapannenmedhåndbaken.«Cooper,du fårgåogsitilMr.Averyatviikkeharfunnetnoeennå.
Mr.Contosogjegskalfortsetteålete.»
JegerframmevedkjemilabentilMr.Averysamtidig medambulansefolkene.Detertrestykkerimarineblå uniformer.Toavdemtrillerenlang,hvitbåreforanseg, dentredjeløperforanforåryddeunnadenlilleflokkensomharsamletsegutenfordøra.Jegventertilalle erinne,oglirkermeginnetterdem.Mr.Averysitter sammensunketvedsidenavtavlen,meddenguleskjorta hengendeutenforbuksene.«Vigreideikkeåfinnepennene,»sierjeg.
Hantrekkerenskjelvendehåndgjennomdettynne, hvitehåretmensenavførstehjelpsfolkenestikkeren sprøyteiSimonogdetoandreløfterhamopppåbåren. «Gudhjelpedengutten,»hviskerhan.Mertilsegselv enntilmeg,trorjeg.
Addystårforsegselvlittunnamedtårenerennende nedoverkinnene.Jeggårborttilhenneogleggerarmen omskuldrenehennesmensførstehjelpsfolkenebukserer bårenmedSimonutikorridoren.«Kandublimed?» spørenavdemMr.Avery.Hannikkerogfølgeretter, ogdeenestesomblirigjenirommet,eretparsjokkskaddelærereogossfiresomskullesitteigjensammen medSimon.
«Kommerdettilågåbramedhamnå?»spørAddy halvkvalt.Bronwyntviholderpåmobilensomomhun
brukerdentilåbemed.Natestårmedhendeneisiden ogstirrerpådøramensstadigflerelærereogeleversiger inn.
«Jegtarenråsjangsogtippernei,»sierhan.
Kapittel2
Addy
Mandag24.september,kl.15.25
Bronwyn,NateogCoopersnakkermedlærerne,men jeggreierdetikke.JegtrengerJake.Jegtarmobilenopp avveskenforåsendehamenmelding,menjegskjelver såfæltpåhendene.Sådaringerjegistedet.
«Jentami?»Hantartelefonenettertoringoghøres overrasketut.Vipleierikkeåringenoesærlig.Ingenav vennenevåregjørdetheller.NoengangernårjegersammenmedJakeogmobilenhansringer,holderhandeni væretogfleiper:«Hvabetyr‘innkommendesamtale’?» Detbetyrvanligvismorenhans.
«Jake,»erdetenestejegfårframførjegbegynnerå tute.Cooperharfortsattarmenerundtskuldrenemine, ogdeterdetenestesomholdermegoppreist.Jeggråter formyetilatjegkansinoe,ogCoopertarframegtelefonen.
«Hei,kompis.Cooperher,»sierhan,medendialekt somersterkereennvanlig.«Åerduhen?»Hanlytterinoensekunder.«Kandutreffeossutafor?Dethar vært…skjeddnoe.Addyerskikkeligutafor.Neida, altiordenmedhenne,men…SimonKelleherblestygt skaddigjensittinga.Bleihentaiambulanse,ogviveit ikkeomdetkommertilågåbra.»OrdenetilCooper
gliroverihverandresomsmeltetiskrem,ogjegskjønnerknapthvahansier.
Bronwynsnursegmotdenlærerensomstårnærmest,missGrayson.«Skalvibliher?Trengerdereosstil noe?»
MissGraysongnirsegomhalsen.«Kjærevene, jegtrorikkedet.Derefortalteførstehjelpsfolkenealt?
Simon…tokenslurkvannogkollapset?»BådeBronwynogCoopernikker.«Såmerkelig.Hanerjoallergisk motpeanøtter,men…erderesikrepåathanikkespiste noe?»
Coopergirmegigjenmobilenogstrykerhåndengjennomdetkortklipte,lysebrunehåret.«Jegtrorikkedet. Hanbaredrakkenkoppvannogramlasammen.»
«Kanskjedetvarnoehanspistetillunsj,»siermiss Grayson.«Hankanjohafåttenforsinketallergireaksjon.»Hunsersegrundtirommetogfesterblikketved Simonskoppsomliggerogslengerpågulvet.«Vifårvel tavarepådenne,»sierhunogfykerforbiBronwynforå plukkedenopp.«Detkanjohendenoenvilsenærmere påden.»
«Jegvilgå,»utbryterjegogtørkertåreneavkinnene. Jegorkerikkeåværeidetterommetetenestesekundtil. «Greitomjeghjelperhenne?»spørCooper,ogmiss Graysonnikker.«Skaljegkommetilbakeetterpå?»
«Neida,deteriorden,Cooper.Deringerdegsikkert hvisdetrengerdeg.Gåhjemogprøvåkommetilbake tilnormalen.Simonerigodehendernå.»Hunbøyerseg littnærmereogblirmykereistemmen.«Jegersåleifor det.Detmåhaværtfryktelig.»
MendetermestCooperhunserpå.Detfinnesikke denkvinneligelærerenpåBayviewsomkanmotståden helamerikanskesjarmenhans.
Cooperlararmenliggerundtmegpåveienut.Deter hyggelig.Jegharingenbrødre,menhvisjeghaddehatt det,kanjegtenkemegatdetersånndestøtterdegnår duerdårlig.Jakelikerstortsettikkeatkameratenehans ersåtettinnpåmeg,menmedCoopererdetheltOK. Hanerenordentliggutt.Jeglenermeginntilhamidetvi passererplakateneetterforrigeukesskoleball,somikke ertattnedennå.Cooperdytteropputgangsdøra,ogder stårgudskjelovJake.
Jegramlerinniarmenehans,ogietøyeblikkeralt heltfint.JegkommeraldritilåglemmedenførstegangenjegsåJake,iførsteklassepåhighschool:Hanhadde munnenfullavtannreguleringogvarverkenblitthøy ellerbredskuldretennå,menjegkastetetenesteblikkpå fregneneogdesommerhimmelblåøyneneogbare visste det.Hanvarmin.Detvarbareenekstrabonusathan blesåkjekk.
HanstrykermegoverhåretmensCooperforklarer hvasomharskjeddmedlavstemme.«Herregud,Ad,» sierJake.«Noesåfælt.Nåmåviseåfådeghjem.»
Cooperdraralene,ogjegfårplutseligdårligsamvittighetforatjegikkegjordemerforham.Jeghørerpå stemmenhansathanerlikevettskremtsommeg,haner barebedretilåskjuledet.Cooperersåflott,hantakleralt.Kjærestenhans,Keely,erenavbestevenninnene mine,ogdentypenjentesomgjøraltriktig.Hunvetnok nøyaktighvordanhunskalstøtteham.Myebedreenn jeg.
JegsettermeginnibilentilJakeogserbyenfykeforbi menshankjørerlittforfort.Jegborbarehalvannen kilometerfraskolen,sådeterenkortkjøretur,menjeg stålsettermegformammasreaksjon,forjegerheltsikkerpåathunharhørtdet.Kommunikasjonskanalene
hennesergåtefulle,menufeilbarlige,ogganskeriktig, idetJakekjørerinnioppkjørselen,stårhunpåtrappa.
Jegkantolkesinnsstemningenhennesendauttrykkene hennesforlengstharstivnetunderallbotoxen.
JegventertilJakeåpnerbildøraformegførjeggårut avbilen,oglirkermeginniarmkrokenhanssomvanlig.Storesøsterenmin,Ashton,pleieråfleipeomatjeg erensånnparasittplantesomvildøutenvertsplanten densitterfastpå.Deteregentligikkesærligmorsomt.
«Adelaide!»Mammasbekymringerteatralsk.Hun rekkeruthåndenogstrykermegoverdenledigearmen mensvigåropptrappa.«Fortellmeghvasomhar skjedd.»
Jegharikkelyst.Særligikkesidenkjærestentil mammaluskerrundtidøråpningenbakhenneoglater somomnysgjerrighetenerektebekymring.Justiner tolvåryngreennmammaogdermedfemåryngreenn denandreektemannenhennes,ogfemtenåryngreenn pappa.MeddenfartenenderhunvelmedådateJakei nesterunde.
«Detgårbra,»mumlerjegogsnikermegforbidem. «Detgårbramedmeg.»
«Hei,Mrs.Calloway,»sierJake.Mammabruker etternavnettilektemannnummerto,ikkepappas.«Jeg følgerAddyopppårommet.Jegkanfortelleomdet etteratjegharfåtthennetilåroeseg.»Jegbliralltid forbløffetovermåtenJakesnakkertilmammapå.Som omdeerjevnaldrende.
Oghunlarhamkommeunnameddet. Liker det. «Klartdet,»sierhunmedetfjolletesmil.
MammasynesatJakeerforgodformeg.Dethar hunfortaltmegheltsidenandreklassepåhighschool, dahanblesupersexyogjegfortsatteåværedensamme.
MammapleideåmeldeAshtonogmegpåskjønnhetskonkurranserdavivarsmå,alltidmeddesammeresultateneforbeggeto:andreplass.Skoleballetsprinsesse, ikkedronning.Ikkedårlig,menikkegodtnoktilåtiltrekkesegogholdepådentypenmannsomkantavare pådegrestenavlivet.
Jegvetikkeheltomdetnoengangerblittslåttfastat detdereret mål ellernoe,mendeterdetsomforventes avoss.Mammafikkdetikketil.Ashtonharikkefått dettilidettoårlangeekteskapetmedenmannsomhar hoppetavjusstudieneogknaptgidderåbruketidsammenmedhenne.DeternoemedPrentiss-jentenesom liksomikkefesterseg.
«Unnskyld,»mumlerjegtilJakemensvigåropp trappa.«Jegtakletikkedettesærligbra.Duskulleha settBronwynogCooper.Devarfantastiske.OgNate –herregud.JeghaddealdritroddjegskullefåseNate Macauleytastyringenpådetviset.Detvarbarejegsom varubrukelig.»
«Hysj,ikkesnakksånn,»sierJakeinnihåretmitt. «Deterikkesant.»
Hansierdetlittbestemt,forhannekteråsenoeannet enndetbesteimeg.Hvisdetskulleforandreseg,aner jegvirkeligikkehvajegskullegjøre.
Nate Mandag24.september,kl.16.00
DaBronwynogjegkommerutpåparkeringsplassen, erdennestentom,ogviblirståendelittutenfordøra. JegharkjentBronwynsidenbarnehagen,pluss–minus etparårpåungdomsskolen,menvihengerikkeakkuratsammenpåfritiden.Likevelkjennesdetikkerartå
ståvedsidenavhenne.Nestenberoligendeetterkatastrofeniklasserommet.
Hunsersegrundtsomomhunnettoppharvåknet.«Jegkjørteikkeselvidag,»mumlerhun.«Detvar meningenatjegskullesittepåmednoen.Til Epochkaffebar.»Noeimåtenhunsierdetpå,fårdettilåvirke betydningsfullt,somomdeternoemer,noehunikkevil fortelle.
Jegharforretningeråtamegav,mendeterantakelig ikkedetrettetidspunktet.«Vilduhaskyss?»
Bronwynfølgerblikketmittborttilmotorsykkelen. «Seriøst?Jegvilleikkesettemegpådendødsfellaomdu betaltemegfordet.Vetduhvadødsstatistikkener?Det erikkenoeåleav.»Hunserutsomomhunhartenktå trekkeframetExcel-arkogvisemegdet.
«Somduvil.»Jegburdeveldrahjem,menjegerikke klartilåtakleakkurat det riktigennå.Jeglenermeg motveggenogtarenlommelerkemedJimBeamoppav jakkelommen,skruravkorkenogrekkerdenmotBronwyn.«Vilduha?»
Hunleggerarmenehardtikorsoverbrystet.«Tuller du?Erdétdenglupeideendufårførdusetterdegpå ødeleggelsesmaskinendin?Ogpåskolensgrunn?»
«Deteralltidfestogmoromeddeg,vetdudet?»Jeg drikkerfaktiskikkesærligmye;jegtoklommelerkafra farenminimorgesogglemtedethelt.Mendeternoe tilfredsstillendeiåirritereBronwyn.
Jegskaltilåstappelommelerkaibaklommenda Bronwynrynkerpannenogstrekkerframhånden.«OK, forpokker,da.»Hunstøttersegmotmursteinsveggen vedsidenavmegoglarsegsigenedtilhunsitterpåbakken.Avenellerannengrunnkommerjegtilåtenkepå dengangenBronwynogjeggikkpådensammekatol-
skebarneskolen,førlivetgikkfullstendigtilhelvete. Allejentenehadderuteteskoleuniformsskjørt,oghun harpåsegetlignendeskjørtnå,somtrekkersegoppoverlårenehennesidethunleggerbeinaikors.Syneter ikkesåverst.
Hundrikkeroverraskendelenge.«Hva.Skjedde. Nå?»
Jegsettermegvedsidenavhenne,tarflaskenogstillerdenpåbakkenmellomoss.«Anerikke.»
«Detsåutsomomhanholdtpåådø.»Bronwyn skjelversåkraftigpåhåndendahuntaretterlommelerkaigjen,atdenklirrermotbakken.«Synesikkedu ogsådet?»
«Jo,»sierjegidetBronwyntarnokenslurkogskjærerengrimase.
«StakkarsCooper,»sierhun.«Hanhørtesutsomom hankomrettfragokk.Hanbliralltidsånnnårhaner nervøs.»
«Ikkevetjeg.Menhunderhvahunnåheterigjen, hunvarheltubrukelig.»
«Addy.» Bronwynpuffertilmegmedskulderen.«Du burdedavitehvahunheter.»
«Hvorfordet?»Jegkanikkekommepånoengod grunn.Denjentaogjegharknaptmøttesføridag,og kommerneppetilågjøredetigjen.Jegerrimeligsikker påatdeterheltgreitforbeggeto.Jegkjennertypen. Ingenannentankeihodetennkjærestenoghvadetnåer forslagsynkeligmaktkampsomforegårigjengenhennesdenneuka.Sexysådetholder,sikkert,menbortsett fradetharhunikkenoeåbypå.
«Fordivinettoppharværtigjennometstortsjokk sammen,»sierBronwyn,somomdetforklarernoe.
«Duharvisstenmasseregler,du?»
Jeghaddeglemthvor slitsom Bronwyner.Tilogmed påbarneskolenvaraltdettullethunhengtesegoppi påenvanligdag,noktilåtaknekkenpåetnormalt menneske.Hunprøvdealltidåmeldeseginninoeeller starteopptingsomandrekunnemeldeseginni.Førhun tokansvaretforalledetingenehunblemediellerstartetopp.
Menkjedeligerhunikke.Detskalhunha.
Visitterutenåsinoeogserpådesistebilenesom kjørerutavparkeringsplassenmensBronwyntarenog annenslurkfraflasken.Dajegtilslutttardenfrahenne, blirjegoverrasketoverhvorlettdener.Jegtvilerpåat Bronwynervanttilsprit.Hunvirkermersomenhvitvinsjente.Tilnød.
Jegstikkerlommelerkailommenigjen,oghunpillermegforsiktigpåermet.«Vetdu,jeghaddetenktåsi detdengangendetskjedde–jegblekjempeleimegfor åhøreommorendin,»sierhunnølende.«Onkelenmin dødeogsåienbilulykke,omtrentakkuratpåsammetid. Jegvillesinoetildeg,men…duogjeg,ja,duvet,vivar joikkeegentlig…»Hunlarordenehengeiluftenuten åtahåndenfraarmenmin.
«Tullprat,»sajeg.«Detgårbra.Leitåhøreomonkelendin.»
«Dusavnerhennesikkertveldig.»
Jegvilikkesnakkeommorenmin.«Ambulansen komrimeligkjaptidag,ikkesant?»
Bronwynblirlittrødiansiktetogtrekkertilseghånden,menfølgermedpådenkjappekursendringeni samtalen.«Hvordanvissteduhvaduskullegjøre?Med Simon?»
Jegtrekkerpåskuldrene.«Allevetathanerallergisk motpeanøtter.Ogdaerdetsånnmangjørdet.»
«Jegvissteikkeomdetmedpennen.»Hunlermedet litesnøft.«Coopergadegenvanligpenn!Somomdu haddetenktåskriveenlapptilhamellernoe.Herregud.»Hundunkerhodetsåhardtiveggenathunkunne haknustetellerannet.«Jegburdedrahjem.Detteher eribestefalluproduktivt.»
«Skysstilbudetstårfortsattvedlag.»
Jegforventerikkeathunskaltakkeja,menhunsier «OK,hvorforikke»ogrekkeruthånden.Hunvakler littidetjeghjelperhenneopp.Jegtroddeikkealkohol kunnebegynneåvirkeetteretkvarter,menjegkanjo haundervurdertlettvekterfaktorentilBronwynRojas. Burdevelhalagtbortlommelerkalittfør.
«Hvorbordu?»spørjeg,settermegoverskrevspå setetogstikkernøkkelenitenningen.
«ThorndikeStreet.Drøyttrekilometerherfra.Forbi bykjernen,tilvenstreutpåStoneValleyTerracelike etterStarbucks.»Denrikedelenavbyen.Selvsagt.
Jegpleiervanligvisikkeåtamedmegnoenpåmotorsykkelenogharingenekstrahjelm,såjeggirhennemin. Huntarden,ogjegmåtvingemegtilåtaøynenefraden naknehudenpålårethennesidethunhopperoppbak megogstikkerskjørtetmellombeina.Hunholdermeg altforhardtomlivet,menjegsieringenting.
«Kjørsakte,OK?»sierhunnervøstidetjegstartermotoren.Jegskullegjernehairriterthennelittmer, menjegkjørerutavparkeringsplassenbarehalvparten såfortsomjegpleier.Ogendajegikketroddedetvar mulig,klemmerhunmegendahardere.Slikkjørervi videre,meddethjelmkleddehodethennespressetmot ryggenmin,ogjegkunnehaveddettusendollar,hvisjeg haddedet,påathunharøynenelukkethelttilvikommerframtiloppkjørselenhennes.
Husetdereserakkuratsommankunneforvente –digertogviktorianskmedstorplenogenmassekomplisertetrærogblomster.DetstårenVolvoSUVioppkjørselen,ogsykkelenmin–sommedlittgodviljekan kallesklassisk–serlikelatterligutvedsidenavdensom Bronwynsikkertgjørbakmeg.Snakkomtingsomikke passersammen.
Bronwynhopperavogfomlermedhjelmen.Jegløsnerstroppenoghjelperhennemedåtadenav,ogløsner enhårlokksomharsattsegfastistroppen.Huntrekker pustendyptogretterpåskjørtet.
«Detvarskummelt,»sierhunogskvettertilidettelefonenringer.«Hvorerryggsekkenmin?»
«Påryggendin.»
Hunvrikkerdenavsegogtrekkermobilenutav frontlommen.«Hallo?Ja,detkanjeg…Ja,detteer Bronwyn.Hardu–Herregud.Erdusikker?»Ryggsekkenglipperutavhåndenhennesogfallernedpåbakken.«Takkforatduringte.»Hunlarmobilenliggeog stirrerpåmegmedoppsperret,glassaktigblikk.
«Hanerborte,Nate,»sierhun.«Simonerdød.»
