Bøkene i «Ildkorset» 1. Skygge over Slettelandet 2. Fryktens følgesvenn 3. Mørke makter 4. Nådeløse netter 5. Hemmelighetenes hus 6. Gjensyn i grålysningen 7. I falske fjær 8. Skjebnespeilet 9. Hevnens hånd 10. Søstre i strid 11. Farlig fortid 12. Tid for tilgivelse Neste bok i salg, Fryktens følgesvenn, er i salg fra 23. februar til 5. april 2015.
1
Skygge over Slettelandet Frid Ingulstad
Personer i Ildkorset Marine Trondsdatter Gillestad, 17 år Agnes Gillestad Marines storesøster Bård Gillestad Marines storebror Peder og Ola Gillestad Marines småbrødre Gunvor Gillestad Marines mor Trond Gillestad Marines avdøde far Knut Slettedal Marines stefar Einar Marines kjæreste Dagmar nabokone Samuel Watne lensmann Severin Pedersen fut
5
FORORD Dette er første bok i serien ILDKORSET. Den er bygd over en sann historie fra min egen familie fra Sandnes og Jæren på 1600tallet. De nakne fakta finner vi i bygdeboken «Jæren gards- og ættesoge» under navnet Audunstad gård. Her står det blant annet: Ingerid Svalesdotter fekk barn med Ola Toreson, stykkfar sin, og vart i 1629 dømd frå livet. Ola Toreson rømde vekk, men ble dømt til bål og brann om han var å finna. Det er noen få nøkterne setninger, men de gir et glimt inn i en menneskeskjebne så rystende at vi knapt kan fatte det. Det var en helt annen tid – en mørketid – snart fire hundre år tilbake, men tross alt bare tolv generasjoner borte. Mennesker trår frem i lyset og blir levende. Vi trenger ikke å dikte; livet selv står skrevet her i noen få enkle ord. Vi trenger bare litt innlevelse, så står de der. Våre forfedre. Med sine gleder og sorger, håp og forventninger, i hat og kjærlighet. Med sin angst og sine redsler . . . Tidene har forandret seg, og mye er heldigvis blitt annerledes – både lovene, synet på menneskeverdet og synet på kvinnen – men menneskene er de samme i reaksjoner og adferd. Slik de alltid vil være. Jeg har tatt meg den dikteriske frihet å endre noen personog stedsnavn – og gårdens plassering – samt den mest groteske delen av hendelsesforløpet, men ønsker nedenfor å gjengi en kopi av det originale rettsreferatet fra 1628. Dokumentet har jeg hentet fra Stavanger Statsarkiv. Jeg vil gjerne få takke Ole Auestad og hans familie for at jeg får lov til å fortelle denne historien fra deres slektsgård. Frid Ingulstad forfatter
7
Oversettelse av rettsreferatet på forrige side: Den 20. desember 1628, på Gand skipsreides tingstue Nærværende: Severin Pedersen, Kongelig Majestets fogd over Stavanger len, Henrich Hansen, skriver over Jæren og Dalene og Samuel Watne, lensmann i bemeldte skipsreide. Domsmenn: Henrich Stangeland, Anders Rische, Johanes Frøland, Seuerin Hetland, Oelle Schørffuestad, Siffuert Møglebustad, Hans Haaland, Hellie Schieffueland, Endre Schieffueland, Rasmus Grude, Thøres Brød, Oelle Kleppe. Hvor da førnevnte Severin Pedersen for oss i retten lot føre et kvinnfolk ved navn Ingerid Svalesdatter, som med sin egen stefar Ola Toresen, nu bortrømt og reist fra landet, skal ha ligget i blodskam, og derved til sammen avlet et barn. Dette kvinnfolket ble nu spurt om hennes gjerning og grove synd og forseelse hadde vært slik som hun nu ble beskyldt for. 9
Til det svarte hun at hun ikke kunne benekte sitt fall og forseelse, og ville nu, slik som både før og i hennes barnefødsels tid, gjerne bekjenne, nemlig at førnevnte hennes stefar Ola Toresen, var hennes barnefar, og ingen annen, og etterdi hennes stefar ved sin unnvikelse og rømning, så vel kan forståes hans synd og forseelse, som av hennes egen muntlige bekjennelse, satte førnevnte Kongelig Majestets fogd rettslig krav om at nevnte avløpne Ola Toresen, når og hvor han kan antastes, så vel som nærværende hans stedatter Ingerid, begge bør straffes som kjettere og deres boslodd til Kongelig Majestet at være forbrutt. Og herpå ble endelig dom begjært. Vi i retten har dømt og avsagt denne dom, at nærværende Ingerid Svalesdatter, så vel som hennes avrømte stefar Ola Toresen, men hvilken hun har bedrevet kjetteri og blodskam, og deruti avlet barn, begge har forbrutt deres liv og gods til Kongelig Majestet. Men vår gunstige lensherre har heruti hatt sitt betenkende, både formedelst hennes ungdom og andre viktige årsakers skyld, at benåde henne til refselse med sverd, mens bemeldte Ola Toresen, som finnes at være rot og årsak til denne blodskam og kjetteri, at straffes på sitt legeme med bål og brann, hvor og når han blir angrepen. Og ombudsmannen som på Kongelig Majestets vegne opptager deres gods, etter Norges Lov, er pliktig i at skaffe bøddel som skal refse dem.
10
KAPITTEL 1 Gillestad gård, våren 1647 Marine dro fellen helt oppunder haken, enda så varmt det var, og stirret ut i halvmørket med vidåpne øyne. – Kjære Gud, ikke la ham komme i kveld! tagg hun desperat. – La mor være våken, eller la ham bli klein, eller la det hende noe som hindrer ham! Med ett stivnet hun og holdt pusten. Var det ikke en lyd? Hun ble liggende og lytte anspent, men hørte ikke annet enn vinden som fikk rognetreet til å gnisse inn mot husveggen. I det svake kveldslyset som sivet inn gjennom den lille vindusgluggen, skjelnet hun omrisset av den lave døren som førte ut. Ut til redningen der utenfor, men også ut dit hvor andre kunne komme inn . . . . Pulsen dunket i ørene, halsen føltes hoven og tørr som sand. Igjen foldet hun hendene krampaktig og tryglet om hjelp, men enda så dypt og inderlig hun ba, hadde hun hele tiden en følelse av at det var nytteløst. Hun hadde bedt så ofte, hver eneste kveld Agnes hadde fløyet opp i heiene med Sigurd, så hun ble liggende alene i litlekammerset. Og ennå hadde ikke Vårherre bønnhørt henne! 11
Syntes Han ikke det var noe å klage over? Mente Han at det ikke var verre for henne enn for alle de kvinnfolkene som måtte gå inn i ekteskap med en mann de følte vemmelse for? Han måtte da se forskjellen! Det sto jo i Skriften at hor var synd! Dessuten var det mor. Hva ville hun si om hun oppdaget det? Skammen over å bli forsmådd bare knappe året etter bryllupet, vraket fordi husbonden heller ville ha datteren! Og hva ville Bård og Peder si hvis de oppdaget at Knut snek seg ut av ektesengen og listet seg inn i kammerset til søsteren deres isteden? Det aller verste var likevel det hun selv måtte tåle. Ikke bare skammen, følelsen av skyld, og opprøret over å bli tatt med makt. Men motviljen, vemmelsen, kvalmen. Selv sin egen kropp følte hun vemmelse for. Ønsket hun kunne skrubbe seg ren. Da holdt hun pusten igjen. Gikk det ikke i en dør? Hadde han klart å komme seg usett ut av stua der mor og lille Ola lå, gjennom forstua og kjøkkenet og hadde listet seg videre ut? Var han på vei hit til litlekammerset? Nå hørte hun tydelig skritt rett utenfor. Hadde bare ikke litlekammerset hatt egen inngang! tenkte hun opprørt. Kvalm av motvilje og redsel holdt hun blikket krampaktig festet på døren mens hun løftet hodet så vidt opp fra puten. Hun så den gli langsomt opp, så matt kveldslys trenge seg inn gjennom dørsprekken. Hjertet slo så det svimlet for henne. En mørk skikkelse viste seg i døråpningen. Han lukket døren lydløst etter seg og kom mot henne. Marine hadde følelsen av at skyggen vokste til et uhyre. En uhyrlig, svart, ond ånd som var kommet for å gjøre det av med 12
henne. Hun ville skrike, men våget ikke. Frykten fylte hele henne, prikket i huden og gjorde hodet kaldt og rart som om det løsnet fra kroppen. Kvalmen vokste, og et kort øyeblikk stjal den oppmerksomheten fra det som ville komme til å skje. Hvis hun klarte å kaste opp, så kanskje han gikk sin vei? strøk en håpefull tanke gjennom henne. Men den forsvant like fort som den kom. Hverken Vårherre eller kroppen hennes var villige til å hjelpe henne. Da han dro skinnfellen vekk og veltet seg over henne, gjorde hun ikke motstand. Uker i helvete hadde lært henne det. Isteden lukket hun øynene hardt igjen. Og da han tvang bena hennes fra hverandre og trengte det store, harde lemmet inn i hennes skjød, forsøkte hun å mane tankene vekk fra kammerset, vekk fra den tunge pusten over ansiktet og den hissige mannskroppen over henne. Vekk fra seg selv. Hun var blitt ganske flink til det etter hvert. Å løpe ut av kroppen, ut av huset, langt over myra og heiene. Av og til var hun i storm på havet, alene med himmel og sjø, mens vinden ulte og bølgene pisket om baugen. Båten gled av seg selv, uten seil og uten årer, som en barkebit på blåmyra. Uten mål. Bare vekk, langt, langt vekk fra listende fottrinn ved nattetider, dører som gled lydløst opp, svarte skygger som vokste til uhyrer, og en stinkende og hard mannskropp som sønderrev både kropp og sjel. Av og til ble han fort ferdig. Andre ganger fikk han det ikke til, og hun fikk panikk. Tenk om noen kom! Tenk om Agnes plutselig kom heim eller mor lurte på hvor det var blitt av ham? Tanken fikk kvalmen til å vokse. Hvis hun hjalp litt til, ble han kanskje fortere ferdig? 13
Han trakk seg ut, og et kort øyeblikk trodde hun til sin lettelse at han ville gi opp. Isteden dro han henne brutalt over på magen og tok henne bakfra. Skamrødmen brant i kinnene. Hun følte seg som ei ku bundet til båsen, med oksen over ryggen. Da han endelig forlot kammerset, tok krampegråten henne. Etterpå sto hun opp, dro stakken og trøya fort på seg og løp barbent ut. Ut av litlekammerset, rundt hushjørnet og ned til bekken. Der dro hun klærne av seg, la seg ned i det iskalde vannet, tok fillen hun hadde tatt med seg og begynte å skrubbe seg med harde tak nedentil. Hun gråt fremdeles da hun gikk våt og frossen tilbake. Agnes var ennå ikke kommet. Hadde hun vært det, ville Marine vært likeglad. Akkurat nå var hun altfor ute av seg til å tenke på Knuts trusler. – Det er din skyld! hveste hun ut i tomme luften, til søsteren som ikke var der. – Hadde du holdt deg på garden og ligget i sengen sammen med meg slik du skal, ville det aldri ha skjedd! Det er din skyld! Din skyld! Din skyld! Så sank hun hikstende ned på sengen og gråt seg i søvn. Morgendemringen lå som et matt lysskjær over åsene i øst da Agnes omsider gjorde et forsøk på å rive seg løs og komme seg hjem. Hun var redd mor og Knut kunne ha oppdaget at hun hadde lurt seg ut. Men Sigurd grep tak i henne, slo armene om henne igjen og kysset henne heftig og grådig. De ravet noen skritt til, svimle og øre av elskhug, kastet seg leende ned i gresset igjen og ble liggende og kysse hverandre til hun igjen løftet stakken utålmodig og han igjen åpnet beltet og knappene med dir14
rende hender. Aldri fikk de nok. Jo mer de lærte å nyte leiken, dess mer ville de ha. Endelig tok Agnes seg krampaktig sammen og reiste seg opp. – Jeg må heim, Sigurd! Hvis jeg ikke skynder meg nå, kan Knut oppdage at jeg har vært borte! Han lot henne motvillig gå. – Men i morgen kveld vil jeg ha deg! Hun lo. – Og jeg vil ha deg, la hun til, halvt sjenert, halvt frydefullt. Hun var reddere enn ellers da hun nærmet seg innehuset. Visste ikke helt hvorfor. Hadde det noe med Marines redsel å gjøre? Ordene hennes om at Knut var farligere enn Agnes trodde? Hva kunne han gjøre? Jage dem fra garden? Jo, den tanken hadde slått henne. Mors fem barn var en hemsko for ham. Fem munner å mette, fem som hadde del i Gillestad. Uten dem og med hele garden på egne hender, ville han være en storkar her vest i landet. Hun holdt pusten da hun åpnet døren til litlekammerset og listet seg inn. Marine sov. Gudskjelov. Hadde hun hørt henne ligge der og grine i dag og, da . . . Fort krøp hun ned under fellen og sovnet med et lykkelig smil om munnen. Da Marine våknet, hørte hun vinden ruske i rognetreet og regnet plaske mot hellen utenfor. Hun foldet hendene. – Takk, kjære Gud, nå kan ikke Agnes møte Sigurd. Vær så snill, la det fortsette å regne! Hun reiste seg opp i sengen og skulle til å dulte borti Agnes for å vekke henne, da kvalmen kom over henne på 15
ny. Denne gangen var det verre enn ellers, hun rakk bare så vidt å klyve over søsteren og ned på golvet, få på seg stakken, holde trøya foran brystet og løpe ut av kammerset da magen vrengte seg. Da det verste var over, hastet hun skremt og skamfull inn på kjøkkenet etter en butt med vann, så skylte hun steinhella utenfor litlekammerset til ikke et spor var synlig. Akkurat da hun var ferdig, kom Knut gående om hushjørnet. – Hva fanden driver du med? tordnet han. – Jeg . . . . jeg har bare skylt hella, stammet Marine, uten å se på ham. Kvalmen steg opp igjen. – Skylt hella? gjentok han. – Ser du ikke at det regner ute? Vet du ikke at vi må bruke hvert eneste øyeblikk for å bli ferdige med våronna? Og så står du her og skyller hella som en annen tomsing? I det samme lød det skritt fra kjøkkendøren, og øyeblikket etter sto mor der. – Hva er det som foregår her? Hun så fra den ene til den andre. – Det kan du spørre det nautet der om! Hun står og vasker steinhella! Marine så ned. Klarte ikke å si et ord. Moren kom bort og så undersøkende fra den ene til den andre av de to. Var det mulig å se noe? Kjente hun det på lukten? Marine ønsket hun kunne synke under torven. En dyp rynke la seg over neserota til moren. Noe skremt gled over blikket. Brått snudde hun seg og gikk inn igjen uten å si noe. Marine kjente en ny kvalmeri skylle gjennom henne, og løp ut i regnet, rundt hushjørnet og tømte seg på ny. Dette var ikke som det pleide. Alltid ellers var det om 16
kvelden kvalmen kom, mens hun lå der i mørket og ventet på det uunngåelige. Kanskje hun feilte noe? Et håp grep fatt i henne. Ble hun alvorlig klein, ville han vel la henne i fred? Marine slet hardt på jordet denne dagen. Hjalp til med å spre hevdadungene utover åker og eng og tok i som et karfolk. Det hjalp å stå på og slite seg tung og varm for å få tankene vekk. Da det var non og tid for dugurd, var hun den siste som gikk. På veien mot garden stanset hun og ble stående et lite øyeblikk med ansiktet vendt mot havet og lytte. Hennes egne åndedrag var det eneste som brøt stillheten; aldri hadde hun sett naturen så urørlig som nå. Det var som om alt hadde stanset opp og holdt pusten; havet, myra, steinene, gresstråene, hele himmelen. Selv en liten vipemor som voktet kyllingene i en tue like ved, sto helt stille. Angsten kom over henne igjen. Stillheten var unaturlig. Som et stille før stormen. Var den et varsel? En frost gikk gjennom henne, til tross for den uvanlig varme luften. Hun snudde seg brått og fortsatte bortover mot garden. Først da hun nærmet seg den store steinhaugen, saktnet hun farten. Uten helt å vite hva som skremte henne mest. Om det var tanken på kvelden som lå foran henne eller det å være alene med angsten. En liten stund ble hun stående i skjul av ildhuset for å samle mot, men til slutt måtte hun ta seg sammen og begi seg over tunet. Ellers pleide de alltid å bringe maten ut på jordet, men Knut ville av en eller annen grunn inn i dag. 17
Hun var kommet bort til innehuset og åpnet den todelte kjøkkendøren. Mor sto ved grua og kokte havregrøt. Hun snudde seg da hun hørte Marine og sendte henne et vaktsomt blikk. – Du er sein, sa hun prøvende. Marine nikket, men klarte ikke å si noe. Hun hørte stemmen til Knut der inne og kjente motviljen velle opp i kroppen. Så bet hun tennene hardt sammen og gikk inn. De satt ved bordlemmen under mjølkehylla, der de pleide å spise alle måltider innendørs. Der var Agnes og Bård, Peder og Ola. Og Knut. Ola og Peder satt og skjemtet og fjaset som de pleide, men sluttet brått da Knut ropte et grettent: – Stille ved bordet! Marine kikket bort på Agnes. Agnes satt og stirret rett på henne, og Marine skyndte seg å se en annen vei. Hun hadde merket det spørrende blikket hennes flere ganger i det siste. Agnes hadde forstått at det var noe . . . De hadde alltid pleid å dele alt, hun og Agnes. Agnes var atten vintre gammel, bare ett år eldre enn Marine, og de hadde delt seng så lenge Marine kunne huske. Like av utseende var de også, med det samme rødlige, tykke håret, de høye kinnbena og øyne som satt litt på skrå. Kjæresten til Agnes, Sigurd, sa at de var de vakreste jentene på hele Jæren! Det samme hadde Einar sagt . . . Det strammet til i brystet, slik det alltid gjorde når tankene gikk til Einar. Einar, som trodde at hun ikke var kjær i ham lenger. Han skulle bare ha visst hvor mange tårer hun hadde felt for hans skyld! Men han måtte aldri få vite hvorfor hun hadde gjort det 18
slutt! Selv det å se ham så ulykkelig som han var nå, var bedre enn å la ham få vite sannheten. Den ville vekke et hat i ham som kunne være farlig for dem alle – ikke bare for Knut, som hatet ville bli rettet mot, men for alle på garden. Einar ville bli så opprørt og rasende at han ikke ville klare å holde det for seg selv. Og så kunne ulykken være ute. Marine trakk et skjelvende hikst. Hat, tenkte hun bittert. Einar var ikke den eneste som ville blitt hatefull. Det hatet hun følte for Knut rev henne mest i sund, og hun måtte kjempe hardt med seg selv bare for å klare å sette seg ned ved bordlemmen og spise sammen med ham. Og hva ville ikke Bård kunne finne på hvis Einar fortalte ham hva som foregikk her på garden? Bård, som var odelsgutten og følte ansvar for dem alle etter at far døde. I det samme falt Ola og Peder for fristelsen og hvisket noen ord til hverandre. Knut slo neven i bordlemmen så grøtboller og skjeer hoppet. – Hva sa jeg? skrek han opp. – Den som våger å si så mye som et ord mens vi spiser, får smake pisken! Man skal ha vørnad for de gaver Vårherre gir! Vesle Ola satt og stirret skremt opp på ham. Knut likte tydeligvis å se redselen i øynene hans, for han holdt blikket hans da han fortsatte: – Løssluppen glede har ikke Vårherre bruk for! Han har pålagt meg ansvaret for å la dere forstå det! Hvis jeg merker det minste tegn til at dere sløser med Vårherres gaver og tenker gudløse tanker mens dere spiser, er jeg nødt til å vise Ham at jeg er i stand til å tukte dere! Peder fikk smake pisken i går. Hvem som blir den neste, er opp til dere! I det samme kom mor inn med grøtgryta, og Knuts 19
ansikt forandret seg. – Sett deg, kjære Gunvor, så vi endelig kan be for maten. Dermed lukket han øynene hardt igjen, foldet hendene og messet bordbønnen på sin underlige, oppstyltede måte. Ingen skulle beskylde Knut Slettedal for å ta Skriften for lettvint. De fem stebarna hans skulle forstå at den nye husbonden på Gillestad sto på god fot med Vårherre. Han tok seg riktig god tid med bønnen denne gangen. Mot sin vilje klarte ikke Marine å la være å gløtte opp på ham av og til. Egentlig var han en lite pen mann å se til. Øynene var små og satt tett sammen, og med de kraftige, buskete øyebrynene fikk han noe rovdyraktig over seg. Det samme gjaldt skikkelsen. Han var ikke blitt krumbøyd av årenes slit, slik som de fleste andre jærbuer. Han var smidig og lett i kroppen, men det gjorde ham ikke stautere. Marine syntes bevegelsene hans minnet om den listige gangen til et rovdyr. Selv ikke med de lukkede øynene virket han så gudfryktig som han gjerne ville gi inntrykk av, og enda en gang måtte Marine spørre seg selv hva som hadde fått mor til å gå inn i et så urimelig ekteskap. Blikket hennes gled bort på mor. Det gikk en støkk i henne. Mor satt ikke med halvlukkede øyne og mumlet bønnen sammen med ham slik hun pleide. Isteden stirret hun rett fremfor seg, uten å se, uten å høre, med tankene så fjernt fra Guds ord som de kunne komme, hvis Marine tydet uttrykket rett. Det som skremte henne mest, var noe i det ellers så milde blikket hun aldri før hadde sett; noe svart, hatefullt. Hadde mor også forstått? Angsten kom over henne igjen, så voldsomt at svetten 20
brøt frem i pannen mens hodet og ansiktet samtidig føltes kaldt og rart. Hun foldet hendene så hardt at knokene hvitnet, og presset leppene krampaktig sammen mens hun stirret ned i bordet. Det var taust under måltidet mens de spiste. Man skulle ha vørnad for de gaver Vårherre ga, som Knut sa. Marine tenkte på årene før, da far levde. Da pratet alle om kapp, og far var den livligste av alle. Selv da han ble plaget av ryggvondt, klarte han likevel å få frem smilet. Hos Knut derimot, var det ikke mange smil å se. Brødrene hennes, Bård og Peder, påsto at han var en helt annen når han var i gjestebud, i bryllup eller gravøl, da var han midtpunkt og kjapp med ordene. Men her hjemme skulle han vise både stebarn og tjenestefolk hvilken gudfryktig mann han var. Rask var han med pisken også, men Marine fryktet ikke den. Noen piskeslag var ingenting mot det som ventet henne senere. Måltidet var over, og de skulle ut på jordet igjen. Agnes kom bort til henne, og Marine forsto hva hun ville. Agnes forsto ikke hva det var som foregikk her på Gillestad, men hadde en mistanke om at det hadde noe med Marine å gjøre. Marine snudde seg vekk fra henne, men da ble Agnes sint. Hun grep henne hardt i armen. – Det er dårlig gjort av deg! Vi har aldri hatt hemmeligheter for hverandre før! Marine skulle til å åpne munnen til svar, men i det samme fikk hun se Knut komme gående bak Agnes. Han så rett på henne med noe bydende og farlig i de små øynene. 21
Marine skyndte seg å legge på sprang i retning av jordet, mens Agnes ble stående og se uforstående etter henne. Det hadde sluttet å regne. Da fjøsstellet var unnagjort samme ettermiddag og arbeidet nærmet seg slutten for dagen, merket Marine at Agnes begynte å bli rastløs. Marine visste hva det betydde, og fikk panikk. Det var nettopp når Agnes i all hemmelighet strøk av gårde opp i heiene for å treffe Sigurd og Marine ble liggende alene i litlekammerset, at det fælslige hendte! Agnes heiste en butt med vann opp fra brønnen i kjøkkenet, så snudde hun seg, så seg fort til alle kanter for å være sikker på at ingen andre hørte henne, og sa fort: – Jeg tar meg en liten tur ut. Ikke si noe! Marine kikket skremt inn gjennom døråpningen til forstua, og da hun ikke så noen, hastet hun bort og grep Agnes hardt i armen. – Ikke gjør det! Det kom som en underlig blanding av ordre og bønn, og Agnes stanset og så uforstående på henne. – Ikke gå! gjentok Marine hest. Hun visste at det skulle mye til for å stoppe Agnes nå når kvelden allerede var der og Sigurd ventet et sted der oppe i heiene; like hugtatt og lysten som Agnes selv. – Hvorfor ikke? utbrøt Agnes uforstående. Marine nølte bare et øyeblikk. Hun måtte finne på noe som kunne skremme henne. – Det er farlig! Djevelen kan friste deg! Dessuten tror jeg Knut har fått mistanke. Han kan tro at du synder mot Gud! Agnes så et øyeblikk litt rådvill ut, men ville ikke la seg påvirke. – Jeg er ikke redd for Knut! Tror du jeg 22
er en barnunge? Han vet ikke hva Sigurd og jeg driver med! Marine ble desperat. Når ikke Guds straff skremte Agnes, måtte hun ty til andre midler. – Knut er ikke dum; han skjønner det nok, og det er han som har makten her nå. Han kan straffe deg. Agnes fnyste. – Meg skremmer han ikke! Og ikke burde du la deg skremme heller. Slike puslinger som ham blåser seg opp bare når de møter reddharer. – Hysj! hvisket Marine forferdet og snudde seg skremt mot døren. Agnes bestemte seg for å nytte høvet. – Hva er det som plager deg? Både du og mor ser ut som dere har møtt fanden på kirkeveien! Marine skvatt, rystet over Agnes' djerve talemåte. Bare det å ta den ondes navn i sin munn, var farligere enn Agnes lot til å forstå. I det samme hørte de tunge steg utenfor, og Marine styrtet inn i forstua. Agnes så uforstående etter henne. I neste øyeblikk ble den todelte døren åpnet, og Knut sto i døråpningen. Først skulte han mistenksomt fra Agnes og bort til den åpne døren, men som alltid ellers vek han unna med blikket da Agnes så ham uredd og trassig opp i ansiktet. Uten et ord gikk han bort til vassbutten, fylte øsen og drakk. Agnes skyndte seg ut. Hun begynte å løpe den samme veien hun pleide; over tunet, forbi ildhuset og steinhaugen, langs gamleåkeren og engen, forbi torvmyra og deretter oppover mot heiene. Hun var oppspilt og glad, fylt av hete følelser for Sigurd. Livet var for godt til å formørkes av tunge tanker. Hadde Marine bare hatt en som 23
Sigurd, ville hun nok ikke brydd seg om Knuts dommedagsprekener og tomme trusler, tenkte hun. Da hørte hun plutselig en lyd og snudde seg. Til hennes overraskelse fikk hun se Marine komme løpende etter. – Agnes! ropte hun andpusten. – Vent! Agnes ble stående mens en irritasjon fylte henne. Hva i all verden var i veien med Marine? Marine var desperat. Hun orket ikke tanken på enda en kveld alene i litlekammerset mens hun lå stiv av skrekk og ventet på det uunngåelige. Hun var nødt til å få Agnes til å bli med tilbake! – Hva er det? spurte Agnes utålmodig da Marine nærmet seg. – Du må ikke gå! sa Marine stakkåndet. – Knut spurte mor hvor du var blitt av. Jeg tror han går og leter etter deg, sa hun mens løgnen smakte emment. Knut var bare glad til at Agnes ikke var hjemme! – Kunne du ikke sagt at jeg hadde lagt meg? sa Agnes ergerlig. – Jeg rakk det ikke. Dessuten hadde Ola sett deg løpe over tunet. Agnes nølte. Skuffelsen over ikke å skulle få treffe Sigurd var nesten ikke til å holde ut. Samtidig var hun blitt skremt. Knut var ikke til å spøke med! En stund sto hun og vaklet mellom frykt og fristelse. Samtidig tenkte hun på dette underlige som hadde skjedd med Marine i det siste. En kveld da hun kom hjem og akkurat hadde dratt av seg trøya og stakken og krøpet under fellen, hadde hun oppdaget at Marine lå og gråt. Da hun forskrekket spurte hva som var i veien, var Marine blitt helt som forgjort, hadde frest til henne: «Hold opp!» 24
og sagt «Det er din skyld! Hadde du holdt deg hjemme, ville det aldri ha hendt!» Hadde Knut brukt pisken på henne? Kanskje hun kunne få henne til å fortelle det nå som de var alene? – Hva er det, Marine? Du er så forandret. Før fulgte du gudstjenesten i kirken og andaktene hjemme mer som en kjedelig plikt, men nå i det siste er du blitt så heftig i bønnen, mest som du sliter en kamp med Vårherre! Marine fikk et ørlite håp om at Agnes ville bli med henne hjem igjen hvis hun fortalte litt som kunne hjelpe henne til å forstå. Hun hadde sett på henne at hun både undret seg og var skremt. – Jeg vet ikke hva det er, Agnes. Det er bare noe som plager meg så fælt, enda jeg ikke forstår hvorfor, sa hun og løy videre med dårlig samvittighet. Hadde Agnes visst hva som skjedde i litlekammerset når hun selv var oppe i heiene med Sigurd, ville hun blitt helt fra seg av skrekk, hat og opprør. Agnes så tankefullt på henne. – Det er akkurat som om en usynlig ond ånd har trengt seg inn i husene på garden, sa hun langsomt. – Noen ganger blir jeg redd og tenker at vi kanskje er blitt offer for ondsinnet avindsyke. Mange kan ha grunn til å føle avind mot oss på Gillestad. Vi har ikke bare flere kyr på båsen og mange flere tønner avling enn folk flest, men husene våre er nyere og større. Det vakte nok oppsikt da vi fikk vinduer i veggene, så det ble lys i rommene selv når døren er lukket. For ikke å snakke om da vi fikk bilegger i stua, så varmen fra grua på kjøkkenet varmer opp inne også. Grannene har nok ristet på hodet av slik velstand! Hun tidde litt før hun fortsatte tankefullt: – På den 25
annen side har jeg aldri følt ond vilje fra noen, og far nøt stor respekt som lagrettemann, både i kjøpstaden og blant grannene. Marine lot henne snakke, glad for hvert øyeblikks utsettelse hun kunne få. – Jeg orker ikke å se på at alt er blitt så dystert og alvorstungt hjemme, gikk Agnes videre. – Mor, som alltid var lys og glad da far levde, går rundt som en sørgesalme, omtrent som gamle Marta Tørresdatter. Og er det noe rart? Mor vet godt at Knut tok henne for gardens skyld, pengelens som han var, femten år yngre enn henne og glad i både kvinner og det sterke! Marine nikket. – Jeg forstår heller ikke hvorfor mor giftet seg med ham. Bård er gammel nok til å overta garden, og mor kunne ha tatt seg kår og blitt forsørget resten av sine levedager. Med tre sterke sønner og en solid gard hadde hun ikke trengt en ny husbond. Hun nølte litt før hun fortsatte. – Det må være noe med Knut som klarte å påvirke henne. Noe unaturlig, noe jeg ikke forstår og som skremmer meg. Hun så bedende på Agnes. – Jeg er så redd for alt sammen, Agnes! Kan du ikke være snill og bli med hjem? Bare denne ene gangen? Agnes lot seg overtale. Hun sendte et lengselsfullt blikk opp mot heiene der Sigurd ventet, så snudde hun seg og begynte å gå tilbake mot garden. – Dere er som ungdyra som blir sluppet ut om våren, dere, Agnes, sa Marine, lettet over å ha klart å overtale henne, og i et forsøk på å gjøre henne blid igjen. Agnes sa ikke noe, og Marine forsøkte krampaktig å finne på noe å si. Hun stanset et øyeblikk og lot blikket gli ned mot Gillestad. – Se så vakkert garden ligger der 26
i vårsola! utbrøt hun. – Med lyst vårgress på takene og med en ny reisning over de gamle rognetrærne som står der så traust og trofast inntil husveggen og tar av for nordvesten. Agnes sa fremdeles ikke noe. Hun var sur fordi Agnes hadde ødelagt kvelden for henne. – Og se på havet! fortsatte Marine febrilsk. – I dag ligger det der så underlig uskyldsblått og stille. Det som kan komme veltende inn mot stranden som bølgende fjell; durende og dundrende som Jordens avgrunnsrøster! Jeg elsker havet, men det er heller ingenting som skremmer meg mer. – Tenker du på Sigurd? fortsatte hun da ingenting hjalp. Agnes nikket. – Hva driver dere med der oppe i heiene? spurte Marine nysgjerrig. – Hva tror du? sa Agnes og så utfordrende på henne. – Jeg tror dere kysser og klemmer hverandre og slikt. Agnes nølte en liten stund, så kom det hemmelighetsfullt. – Lover du ikke å si det til noen? Marine nikket. – Jeg er blitt hans! Marine så forferdet på henne. Mot sin vilje gikk tankene til det grusomme som gikk for seg i litlekammerset, og hun grøsset. – Hvordan tør du det? spurte hun. – Fordi jeg har lyst, sa Agnes hovmodig. Så ble hun myk i blikket. – Det er noe særskilt med Sigurd. Bare ved å høre stemmen hans, begynner det å røre seg i kroppen min. Bare ved å se de sterke nevene hans gripe om et riveskaft eller torvgreip, blir jeg myk og rar i knærne. Og 27
når han tar i meg, blir jeg ør og viljeløs i armene hans. Hele kroppen blir fylt av lyst. Marine tenkte på Einar. Hun hadde følt det slik for ham også. Det føltes som en evighet siden. – Når jeg er sammen med Sigurd, glemmer jeg alt annet, fortsatte Agnes. – Selv «Skyggen» blir borte. – Skyggen? gjentok Marine uforstående. Agnes nikket. – Inni meg har jeg kalt det vonde som har skjedd hjemme, for Skyggen. Det er liksom noe som er umulig å se, høre eller føle på. Det er bare noe som ligger i luften som noe tungt og skremmende. Hun snudde seg og så på Marine. – En stund trodde jeg at det hadde noe med deg å gjøre, la hun til med et unnskyldende smil. – Derfor våget jeg ikke å spørre deg direkte. Nå er det godt å vite at vi kan snakke sammen om det. Marine nikket og så ned. – Men når jeg er sammen med Sigurd, forsvinner alt som er vondt i denne verden, og alt er bare godt og lyst og varmt. Da vi først våget å ta det store skrittet, ble vi mer og mer galne, la hun til og lo. – Vi får ikke nok; vi må bare ha mer og mer! Jeg sier til meg selv at hvis det går galt, så vil nok mor stelle i stand til bryllup. Da slipper vi kirkens straff for å ha hatt kjønnslig omgang før ekteskapet. – Men er du ikke redd for at noen skal se dere? spurte Marine uforstående mens hun kjente et stikk av vemod og misunnelse. Selv kunne hun aldri få oppleve det Agnes snakket om. Ikke nå lenger! – Vi setter oss ned i en gressgrop, og så sitter jeg på fanget hans med ansiktet vendt mot ham og bena rundt 28
hoftene hans. Skulle det komme noen, skjønner de ikke hva vi driver med. I hvert fall ikke på lang avstand. Du vet, stakken er vid, og jeg bruker aldri noe under, la hun til og ble rød i kinnene. – Dere er galne, begge to! utbrøt Marine, som kjempet med vonde tanker. De var kommet ned til garden, og gikk rett til litlekammerset for å legge seg. Agnes hadde funnet ut at hun skulle liste seg ut igjen når Marine var falt i søvn. Ved å snakke om Sigurd, var hun blitt enda mer lysten på å treffe ham i kveld. Til hennes lettelse sovnet Marine nesten med det samme. Agnes listet seg lydløst opp av sengen, kledte fort på seg og smatt ut av døren. Ikke lenge etter at hun var kommet opp til gamleakeren, fikk hun se Sigurd komme imot henne. Hun løp ham ivrig i møte, og denne gangen tok de seg ikke tid til å gå helt opp i heiene, men lurte seg bort bak den store steinhaugen. Der la de seg ned i gresset, smålo inn mot munnen på hverandre, kysset og bet og lekte som to kjælne kattunger. Han åpnet trøyelivet hennes og lot den store neven gli vart over naken hud. Som et lint vindpust gled fingertuppene over brystene, klemte litt til, kløp og pirret. Agnes malte som en katt, krummet seg, spente seg, la det ene benet over ham og åpnet seg for ham. Snart var han inni henne, og de hikstet av fryd.
29