stein p. aasheim
i roald amundsens skispor Kappløpet til Sørpolen – 100 år etter –
91678_i roald amundsens skispor_.indd
3
27/07/12
07.08
91678_i roald amundsens skispor_.indd
4
27/07/12
07.08
forord
Polarekspedisjonene til Roald Amundsen har vært med på å forme vårt nasjonale selvbilde. Det var en bragd da Amundsen og hans menn nådde polpunktet 14. desember 1911, og det er knapt mulig å forestille seg hvordan de opplevde å være de første som nådde klodens sydligste punkt. 14. desember 2011 hadde jeg gleden av å delta i markeringen av hundreårsjubileet for Amundsens bragd. På Sørpolen møtte jeg deltakerne på den offisielle jubileumsekspedisjonen «Sørpolen 1911–2011», som da hadde tilbakelagt i overkant av 130 mil på ski. Ekspedisjonens mål var å starte på samme punkt og på samme dato som Roald Amundsen, og å følge i hans skispor hele veien inn til polpunktet. Ekspedisjonen kom trolig tettere på Roald Amundsen og hans menn enn noen andre har gjort. Samtidig bidro den til å skape interesse og formidle kunnskap om Roald Amundsen, om norsk polarhistorie og om Antarktis i videre forstand. Medlemmene av jubileumsekspedisjonen hadde solid erfaring fra de samme områdene som lå til grunn for polarpionerenes suksesser: skiferdighet, vitenskap og eventyrlyst. Egenskapene som hadde satt Amundsen, Hassel, Bjaaland, Hanssen og Wisting i stand til å nå Sørpolen, var akkurat de den unge nasjonen ønsket å vise: mot, besluttsomhet og utholdenhet – og evnen til å takle nye utfordringer. Jubileumsekspedisjonen lot seg inspirere av Roald Amundsen og hans menn. Stein P. Aasheim formidler i denne boka inspirasjonen videre. Det dreier seg om å strekke seg litt lenger enn du trodde var mulig, om å bryte barrierer og krysse noen grenser og våge seg ut i ukjent terreng. Enten det er i isødet eller på helt andre arenaer. Statsminister Jens Stoltenberg, juli 2012
5
91678_i roald amundsens skispor_.indd
5
27/07/12
07.08
91678_i roald amundsens skispor_.indd
6
27/07/12
07.08
«Endli kåmm vi da avste»
vi følger i deres fotspor. Skritt for skritt og stavtak for stavtak. Stiv kuling er fortsatt stiv kuling, og minus 35 har alltid vært minus 35. Vi erfarer nøyaktig det samme som Olav Bjaaland, Oscar Wisting, Roald Amundsen, Helmer Hansen og Sverre Hassel. Vi kikker på GPS-en og får vite om vi ligger fem meter til høyre eller ti meter til venstre. Nærmere er det umulig å komme. Vi er under huden på Roald Amundsen. Og ikke et øyeblikk tror vi at vi opplever det samme. Jeg erkjenner at det ligger utenfor min fatteevne, det ligger hinsides min begrepsverden å forstå hvordan det må oppleves å legge fra kai i Kristiania med kurs mot Nordpolen og en tidsramme på minst fem år. Uten kommunikasjon. Ikke én mobiltelefon. Ikke så mye som en SMS hjemmefra. Planen var å fryse inne ved Beringstredet, for så å drive over hele nordpolbassenget, innom Nordpolen, og – fortsatt hvis alt går som planlagt – tine fram igjen mellom Spitsbergen og Grønland om fem år. Kanskje syv. I 1911 fantes ingen Panamakanal. Transportetappen til startlinja gikk sør om Kapp Horn og nordover igjen langs vestkysten av Amerika. Den alene ville vare det meste av det første året. Allerede der har min begrepsverden og forestillingevne problemer. Men det er på Madeira jeg virkelig melder pass: Etter en måned i sjøen, legger «Fram» til her, vest for Marokko. Flere ganger har jeg prøvd å forestille meg hvordan det ville ha vært, der å få vite at jeg er en del av en hemmelig plan. Planen har eksistert i over ett år, men blir først nå, like før avgang fra Madeira, presentert for ekspedisjonen. I stedet for å svinge nordover fra Kapp Horn,
7
91678_i roald amundsens skispor_.indd
7
27/07/12
07.08
skal vi gå rett sør. Vi skal til Sørpolen først. Altså, ikke i stedet for Nordpolen, men i tillegg til. Det kommer til å forlenge turen med et år. «Chefen» samler alle mann på dekk, ruller ut et kart over Antarktis og avslører planen. De som vil hoppe av, må gjøre det nå. Neste stopp er nemlig Rossisen. De som blir med, kan rekke en hånd i været. Amundsen spør hver enkelt, men i plenum på dekk. Alle blir med. Alle svarer også «ja» på det neste spørsmålet om de har lyst til å være med på selve sørpollaget – skituren til polpunktet.
Roald Amundsen har akkurat avslørt den frekkeste kursendringen i hele polarhistorien. Han har ført en hel nasjon bak lyset. Fridtjof Nansen, kongehuset, han har holdt dem alle for narr. Ikke bare én nasjon. Britene var rasende. Sir Clements Markham, gamlepresidenten i Royal Geographical Society, kalte Amundsen for både skurk og slyngel. RGS hadde til og med gitt ham penger – i den tro at han skulle nordover. Ikke for å «snike seg forbi» kaptein Scott, som det sto i en leder i Daily Mail. Nansen måtte gå ut i et leserinnlegg i The Times og forsvare Amundsen. Så godt han kunne, rettferdiggjorde han Amundsens hemmelighold. Ernest Shackleton kom også på banen. Han hevdet at Hvalbukta, hvor Amundsen planla å legge til, lå «i kaptein Scotts innflytelsessfære». Nansen pekte på at overvintringsbasene til Scott og Amundsen lå like langt fra hverandre som Svalbard og Frans Josefs Land. «Jeg er sikker på at selv ikke den ivrigste monopolist ville hevde at det var uredelig å starte en ekspedisjon mot Nordpolen fra Frans Josefs Land, fordi en annen ekspedisjon med samme mål allerede var på vei til Svalbard», skrev han. Uansett: Roald Amundsen var på vei til Sørpolen, og ingen kunne stoppe ham. Han var utenfor dekning. Bakgrunnen for snuoperasjonen var meldingene om at amerikanerne Frederick Cook og Robert E. Peary hadde nådd Nordpolen i henholdsvis april 1908 og 1909. Amundsen fikk nyheten først i september samme år. «Like saa hurtig som nyheten hadde passert gjennem kabelen, like saa hurtig hadde jeg bestemt frontforandring — at gjøre helt om og vende næsen mot syd.» Begrunnelsen, som har noen logiske brister både her og der, var i korte trekk slik: Amundsen hadde forsikret både Nansen og nasjonen om at han ikke var ute på rekordjakt. Polen var ikke viktig. Dette var en ren vitenskapelig ekspedisjon. Men da han la i vei, manglet han fortsatt penger til å gjennomføre hele planen. Han må i sitt stille sinn ha tenkt at pengeproblemet ville løse seg hvis han kunne raske med seg en annen pol underveis.
8
91678_i roald amundsens skispor_.indd
8
27/07/12
07.08
«Frammændene» i Hobart, på vei hjem. Her har verden nettopp fått kjennskap til sørpolbragden, og ikke én mann greide å holde jubelen tilbake.
«Jeg ber om nåde» er kortversjonen på brevet som Roald Amundsen sendte til Fridtjof Nansen fra Madeira. Her avslører han hvordan han har holdt alle for narr – for så å forsvinne ut av rekkevidde.
9
91678_i roald amundsens skispor_.indd
9
27/07/12
07.08
«Det var derfor med god samvittighet jeg bestemte mig til at opsætte min oprindelige plan et aar eller to for i mellemtiden at søke at opdrive de manglende midler. Nordpolen, det næstsidste spørsmaal av populær interesse inden polarforskningen, var løst. Skulde det nu lykkes mig at vække interesse for mit foretagende, stod der intet andet igjen for mig at gjøre end at søke at løse det sidtste store spørsmaal — Sydpolen.» I ekspedisjonsberetningen senere, lister Amundsen opp en hel rekke argumenter for at det var unødvendig med hemmelighetskremmeriet. Likevel konkluderer han med: «Om jeg paa dette tidspunkt hadde offentliggjort min hensigt, vilde dette bare ha git anledning til en hel del avisvrøvl og muligvis endt med, at barnet var blit kvalt i fødselen.» Tilbake på Madeira, på dekket til «Fram»: «Efter meddelelsen fik alle mand tid til at skrive hjem.» «En time eller saa» fikk holde. Hva om karene, eller mange av dem, hadde takket nei til tilbudet om et ekstraår? Amundsen hadde ikke mye å gå på. Han hadde ikke tatt med noen i reserve. Han må ha visst at det ikke var noen stor fare. Sverre Hassel, altmuligmann: «Det syntes som om de fleste likte den nye tingenes tilstand utmerket godt.» Hjalmar Fredrik Gjertsen, andrestyrmann: «... Saa gled tanken hen, paa hva man vilde si hjemme naar den nye planen blev bekjendt. ’But, never mind!’ Det eventyrlige har altid fristet mig! Og jeg smilte med mig selv: ’Der skal ialfald bli hyggelig og interesant om et aar at faa nyheter om, hva folk tror og mener om vaar ferd.» Hjalmar Johansen, altmuligmann: «Vi er alle begeistrede for den nye plan ... og tror sikkert at vi skal klare at komme til polen og tilbage til vinterkvarteret igjen.» Amundsen hadde sine ord i behold når han i «Sydpolen» skriver: «Ingen skal kunne si, at situationen trykket os stort; vor lange reise blev tiltraadt, som det skulde være en dans.» Det er både urettferdig og ondskapsfullt, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Hva slags liv lever folk som ser på det som en dans, og tar nyheten om å tilbringe et ekstra år i Antarktis med latter og klapp på skulderen? De levde helt sikkert gode og harmoniske liv med koner og barn. Det er jeg helt sikker på. De gamle gutta må rett og slett ha vært skrudd sammen på en annen måte enn oss. Annerledes er det umulig å forstå dette. Eller kanskje det er slik at hvis du først er innstilt på fem–seks år, så gjør ikke et år fra eller til så mye. Vi er verken mer eller mindre barske i 2011 enn de var i 1911. Forskjellen er mye mer dyptgripende enn som så.
10
91678_i roald amundsens skispor_.indd
10
27/07/12
07.08
Framheim 100 år etter at Amundsen forlot stedet. Jubileumsekspedisjonen er i ferd med å bli etterlatt på isen. Flyet er klar for returen. Vi er klare for 1311 km på ski. Eller …?
Det er ikke sånn at alt var verre før. Noe er verre nå. Amundsen kjente seg ikke så liten som oss. Det er stor forskjell på å komme til Hvalbukta med båt og med fly. Sånt er ikke målbart. Men det er helt opplagt. Tror jeg, da. «Liten», for ikke å si «bitte liten», er den mest presise beskrivelsen av å fly tvers over Antarktis, bli sluppet av midt ute på den øde isen, et uendelig antall mil fra nærmeste menneske, og minutter senere se flyet forsvinne mot himmelen. «Det er vanskelig ved pennens hjælp at gi noget begrep om det indtryk, denne mæktige ismur gjør», skrev Amundsen da de seilte inn mot Rossisen. På samme vis kan en si at det er helt umulig via et tastatur, du kan ha så avansert dataprogram du bare vil, å formidle hvordan det oppleves å bli sluppet av og etterlatt midt ute i dette ingenmannsland. Overgangen fra varme og sivilisasjon og trygghet til kulde, ensomhet og tvil skjer med et knips med fingrene. Her er det ingen ting å gjemme seg bak, verken for kropp eller tanker. Det kunne ha vært på månen. Det kjennes mest ut som månen når flydøra åpnes og vi setter våre første fotspor på Rossisen. One small step for Stein, men fullstendig uten betydning for mankind. Nå ja, det siste er litt beskjedent. Vi har allerede 726 likers på Facebook. Vi har kommet til et sted som ikke er skapt for mennesker, og stavrer oss rundt som – ja, nettopp astronauter, ikledd vernedrakter mot elementene. Alt rundt oss er dødt. På de neste 1300 kilometerne ser vi ikke et eneste tegn
11
91678_i roald amundsens skispor_.indd
11
27/07/12
07.08
One small step for Stein Men fullstendig uten betydning for mankind Nå ja, det siste er litt beskjedent. Vi har allerede 726 likere på Facebook. til liv. Som på månen. Roald Amundsen følte ikke den samme litenheten som oss. Det nekter jeg å tro. Kontrasten var ikke så stor den gang. Ikke snakk om. Han brukte syv måneder på overgangen til Rossisen. Vi brukte de sekundene det tar å skyve opp døra på en DC3. Flyet gjør en ekstra sving over hodet på oss og setter kursen tilbake dit vi kom fra. Lyden forsvinner før den lille prikken på himmelen. Det første som slår meg, er at det er stille på Rossisen. Jeg hadde nær sagt, stille som i graven. Det neste som slår meg, er at det er langt hjem. Vi slår leir midt på flystripa. Det er noen dager til neste scheduled flight. Det er greit med en rolig tilvenning til dette nye livet, både mentalt og fysisk. Dessuten er det et poeng å få inn riktig døgnrytme fra starten av. Foreløpig er det mildere og mer behagelig på dagen enn om natta. Etter hvert som sola stiger, kommer det til å jevne seg ut. Nå er vi her. Herregud. Det er ufattelig. Eller, det er det for så vidt ikke, men – jo, det er ufattelig. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men det er som om jeg ikke er i stand til å ta inn over meg hva dette egentlig dreier seg om. Nå er vi altså her. Og det er ingen som kan hjelpe oss lenger. Første natta på isen? Den var kald. Dritkald. Vi snakker ikke mer om den. – Ja, gutter, begynner Vegard neste morgen. Vi har pakket pulker, står klare, og Vegard henter inn grader og kilometer på GPS-en. «Imens stod jeg og betragtet de pakkede slæder, som stod der færdige til at begynde den lange reise. Jeg søkte at puste op en smule poesi – ’den aldrig hvilende menneskeaand – den mystiske, grufulde isørken!’ Nei det gik ikke. Det var vist for tidlig paa morgenen.» – Jeg kan forkynne at vi befinner oss på 78 grader og 58 minutter sørlig bredde, sier Vegard. Amundsen fortsetter: «Jeg sluttet mine bestræbelser efter at jeg var kommet til den overbevisning, at hver slæde mere lignet en likkiste end noget andet …» Roald Amundsen om det. Han får styre med sitt. Vi konsentrerer oss om GPS-en til Vegard: – Og vi har nøyaktig … skal vi se … nøyaktig 1311 kilometer å gå til Sørpolen.
12
91678_i roald amundsens skispor_.indd
12
27/07/12
07.08
– Er det noen som har greid å henge på Ulvang i 1300 kilometer tidligere, spør Jan-Gunnar. Og dermed tar vi de første stavtak «mod Maalet». «Endli kåmm vi da avste.» Amundsens dato er 19. oktober. Vår er 1. november. Vi ligger 13 dager etter. Da vi starter, har Amundsen allerede tilbakelagt 280 kilometer. Hvis vi skal nå jubileumsfeiringen 14. desember, må vi nå holde et snitt på 30 kilometer pr. dag. Det er inkludert værfastdager og 3000 meter stigning opp Axel Heiberg-breen og all tid som går med til vårt ambisiøse bloggeprogram og gnagsår og annen heft underveis.
Vi var blitt forsinket i nesten to uker i Punta Arenas på grunn av dårlig flyvær. I den grad det er viktig å ha noen ekstra kilo på kroppen før du skal gå til Sørpolen, var de to ukene svært nyttig. Men jeg hadde egentlig nok kilo som det var. Et eller annet sted på vektkurven tipper fordelen med å være tjukk over til å bli en ulempe. Hjemme hadde jeg lenge gått under kallenavnet «stutt-tjukken». Til slutt greide jeg ikke å bøye meg ned for å knyte skolissene. Vegard hadde aldri i sitt liv følt seg så gjennområtten, påstod han. Nå sier kanskje ikke det så mye. Jan-Gunnar så ut som han var gravid, og Harald Dag orker jeg ikke å beskrive. Med tanke på å følge Roald Amundsen inn til mål, var forsinkelsen uansett fullstendig ødeleggende. På websida vår sto det at «vi skal starte på samme dato, følge samme rute, og ankomme Sørpolen på samme dato som Roald Amundsen». Det kunne vi bare glemme nå. Vi var enige om ikke å tenke på hundreårsmarkeringen. Jeg hadde informert de hjemme om at jeg ikke kom hjem til jul likevel. Det viktigste var å ha en fin tur, så fikk ankomstdatoen til Sørpolen bli som den ble – sa vi til hverandre, før vi snudde oss og begynte å regne febrilsk hver for oss. Dattera til Jan-Gunnar hadde forsøkt å sette det hele i perspektiv med en e-post til Punta. En ukes forsinkelse kan vel ikke spille noen rolle, mente hun. – Når dere likevel er hundre år etter. «Jøss, det går lett.» Det var min aller første tanke på min aller første skitur til Sørpolen. De første 13 meterne gikk som en lek. Det lovet bra. Det er ofte de 13 første meterne som er verst. Det er viktig å gå seg inn i det, hadde Rune Gjeldnes sagt. Rune står fortsatt registrert med verdens lengste skitur. Ufattelige 4804 km, tvers over hele kontinentet. Ikke stress den første uka, understreket han. Jeg var nok den som var mest opptatt av å ta det rolig i starten, og strekke «starten» lengst mulig. Vi går en time, tar en pause, går en time, tar en pause, går en ... Denne
13
91678_i roald amundsens skispor_.indd
13
27/07/12
07.08
metoden skal med tid og stunder bringe oss til Sørpolen. Den første timen går akkurat som planlagt. Vi får ingen overraskelser. Vi kan gå på ski. Vi har trukket pulk før. Vinden står i mot, fra sør. Ikke sterk, men det merkes godt. – Hadde vi gått i motsatt retning, ville vi hatt medvind, bemerker JanGunnar ved første pause. Han er den med mest utdannelse og er utrolig kjapp der vi andre må gå og gruble lenge. Men Vegard er heller ikke bak mål når det gjelder tall og beregninger. – Men ...? Da hadde vi ikke kommet til Sørpolen, kommer det etter en stund fra ham.
En ukes forsinkelse kan vel ikke spille noen rolle, når vi allerede er hundre år etter. 78o58’. Det var der vi landet. Det er 40 kilometer sør for Framheim. Det var det nærmeste vi kom. Piloten torde ikke lande nærmere iskanten på grunn av alle sprekkene. Selve Framheim har for lengst forsvunnet i havet. Leirplassen har blitt erstattet av ny is som har presset på fra innlandet, men barrieren og Hvalbukta ligger mer eller mindre på samme sted. Hvalbukta var kjent lenge før Amundsen kom hit. Allerede i 1841 ble det rapportert om denne innbuktingen i isbarrieren. Men det var dristig å legge leir på kanten av denne skremmende veggen av is. «Jeg visste, at denne plan – overvintring paa selve barrieren – vilde bli utsat for sterk kritik som uvorrenhet, dumdristighet med meget andet rart.» Det er ikke det minste rart. Ernest Shackleton hadde også vurdert Hvalbukta som leirplass to år tidligere, da han kom hit med «Nimrod». Han hadde «takket sin Gud» for at han ombestemte seg. Store deler av barrieren hadde brukket av og forsvunnet ut i Rosshavet. «Heldigvis for mig», som Amundsen skriver, valgte Shackleton å legge vinterleiren på fast grunn ved McMurdo. «Heldigvis» henspeiler på at «The British Antarctic Expedition 1907– 1909», med Ernest Shackleton som leder, bare var en hårsbredd fra å nå Sørpolen. Etter å ha vært på vandring i 73 dager snudde de på 88o23’, 180 kilometer fra polpunktet. Hadde utgangspunktet vært Hvalbukta i stedet for McMurdo, ville distansen ha vært over 100 kilometer kortere, og Sørpolen antagelig innenfor rekkevidde. Amundsen var iallfall ikke i tvil. Fra Hvalbukta ville Shackleton «med
14
91678_i roald amundsens skispor_.indd
14
27/07/12
07.08
Stein og Jan-Gunnar storkoser seg i lunsjpausen. – Hva har du på skiva i dag?
sine dygtige kamerater for altid ha bragt polspørsmaalet ut av verden». Dermed ville det ikke ha blitt noe kappløp med Scott. Og da ville det heller ikke ha vært noe å jubilere i 2011. Jubileumsekspedisjonen ville ikke ha vært her, statsministeren måtte ha skrevet om nyttårstalen sin, og – i det hele tatt, mye hadde vært annerledes. Den første som seilte inn i Rosshavet og oppdaget den lange isbarrieren mot sør, var engelskmannen James Clark Ross i 1841. Rosshavet hadde ikke hatt mye besøk i løpet av de 70 årene som hadde gått. Hvalfangerne kom senere. Men de få som hadde seilt langs hele barrieren, rapporterte alle om denne innbuktingen ved barrierens østre ende. Hvalbukta var Shackletons navnsetting. Amundsen resonnerte som så, at når det var en adkomst til isen der i 1841, og den fortsatt var der da Carsten Borchgrevink tok de første skrittene på Rossisen i 1900, og Ernest Shackleton observerte den samme bukta i 1908, da måtte isen hvile på fast grunn, og Hvalbukta ville være der også for ham. Amundsens forklaring på Hvalbukta var feil, isen hviler ikke på fjell, men konklusjonen var riktig. Det var det ideelle utgangspunktet for et kappløp til Sørpolen. Han hadde rett og slett plassert startblokkene nærmere mållinja enn konkurrenten. Han hadde et forsprang allerede da startskuddet gikk. «Fram» lå ved Hvalbukta fra 14. januar til 15. februar 1911 for å losse vinterutrustningen og sørpolutstyret. Gjennom den antarktiske vinteren skulle
15
91678_i roald amundsens skispor_.indd
15
27/07/12
07.08
skipet ha base i Buenos Aires. Nå ga det plutselig mening å dra med seg hundre grønlandshunder fra Norge gjennom ekvator, i stedet for å ta dem om bord i Alaska. Og det var ingen lenger som ristet oppgitt på hodet over den prefabrikerte vinterboligen som Stubberud-brødrene hadde satt opp i hagen til Amundsen. Åtte ganger fire meter, to rom, køyer for ti mann i to etasjer, dobbelt isolert og ekstra kjettinger til bardunering. På Madeira hadde brikkene falt på plass. Harald Dag formulerte det ganske kort, men svært presist i en av våre første pauser: – Gud hjelpe meg, det er langt. Det samme hadde plutselig slått Ulvangen. Han svarte nesten før Jølle avsluttet: – Det er helvetes langt. Med trykk på helvete. De første dagene må jeg stadig minne Ulvang på begrepet «å gå seg inn i det». – Rune Gjeldnes har sagt at det er viktig å gå seg inn i det, gjentar jeg. – Og hvor lenge skal vi gå oss inn i det, undrer Ulvang. Han er utålmoldig, men vet også at han øser av krefter som vi andre ikke har. – Til vi er ferdig med startfasen, svarer jeg. – Og når er vi ferdig med startfasen? – Det er når vi er inngått. Jeg var antagelig den som var mest usikker på hvordan kroppen ville takle 1311 kilometer med pulkdraging. På denne turen kjente jeg på en usikkerhet som jeg ikke hadde opplevd på tidligere ekspedisjoner. For 30 år siden var jeg helt sikker på at jeg var verdens hardeste. Jeg var helt sikker på at jeg kunne trene meg opp til hva som helst. For 20 år siden ville jeg fortsatt ha tenkt at hvis noen i det hele tatt kan greie å dra en pulk i 1300 kilometer, så er det meg. Det ligger utrolig mye kraft i troen, for å sitere min morfar. Det slo meg nå, som den var borte. Jeg hadde ingen synlige skavanker, det var ikke det. Og jeg hadde trent hardt og bra det siste året, både med og uten bildekk. Det var ikke noe å si på formen. Men når jeg ser tallet seksti i parentes bak navnet mitt, da forstår jeg at jeg ikke er verdens råeste lenger. Det er forskjell på å være supersterk og å være supersterk i forhold til alderen. Somewhere along the line blir det patetisk å late som om du er supermann. Såpass selvinnsikt har jeg, selv om det skorter på mye annet. 1311 kilometer med ensidig belastning på en 60 år gammel kropp, det lyder som oppskriften på mye faenskap. Iallfall på betennelser i sprø sener og belastningsskader i stive muskelfester. Alder er bare et tall, sier de. For noe tøv.
16
91678_i roald amundsens skispor_.indd
16
27/07/12
07.08
– Jeg håper jeg er i stand til å gå til Sørpolen når jeg blir 60, sa JanGunnar på slutten av en av mine bedre dager. – Jeg håper for din del at du har vett til å bruke tida til noe mer fornuftig enn å gå til Sørpolen når du blir seksti, svarte jeg.
17
91678_i roald amundsens skispor_.indd
17
27/07/12
07.08