Hva er det som fins i skogen barn?

BEATE GRIMSRUD

Hva er det som fins i skogen barn? Roman

© J.W. Cappelens Forlag a.s, 2002 Omslag: Foto av landskap: Beate Grimsrud Dansefoto: Lois Greenfield, Daniel Ezralow and David Parsons Photo@Lois Greenfield, 1983 Formgivning: Beate Grimsrud Satt med 10,7/14 pkt. TimesTen i AIT Trondheim AS, 2002 Trykt i ScandBook AB, 2002 ISBN 82-02-22305-9 ISBN 82-02-22385-7 (Cappelens bokklubb)

Tiden er som tanken, tykk

L

yset, toget, trær, trærne. Farten. Tårene. Som vi har ordnet det for oss, tenker Anders. Han står inne på toalettet. Han må tenke det. Så vellykket. Jeg fraktes gjennom landskapet. Ekspresstoget farer frem. Mens varmtvannet renner fra kranen og varmer hendene mine. Mens tårene renner. Sollyset renner. Det er ikke måte på hvor praktisk vi har ordnet det for oss. Det er ikke måte på, det er fint og sørgelig på samme tid, hvordan alt fungerer. Det er mandag 9. oktober. Det er arbeidsdag. Toget arbeider. Varmtvannet arbeider i kranen. Alt dette gode slitet i generasjoner, for at jeg bare skal kunne stige om bord og reise. Det må jo bety at det ikke kan ha skjedd noe alvorlig. Må jo bety at alt snart er bra igjen. Fungerende, vanlig, uttenkt til alles beste. Og der i speilet, et bilde av et menneske. Ikke han som la skinnene, ikke han med sot i ansiktet, men han som varmer hendene sine, sløser med varmtvann i over hundre kilometer i timen. Ikke bare et bilde av et menneske, men bildet av mennesket. En storebror. 5

Anders berører en rød sirkel med bilde av en hengelås. Ikke en ordentlig lås. Men døren åpnes. Glir inn i veggen. Bare bildet av en lås. Det ville Platon likt, tenker han. Men da kommer det flere tårer og han må lukke seg inne igjen. Berøre bildet av hengelåsen og vaske ansiktet enda en gang. Det er noe sørgelig med Platon. Så mye oppmerksomhet og likevel død. – Broren din har forsvunnet i fjellet. Han har ikke kommet tilbake etter en fjelltur. Det er politistemmen som snakker igjen. Som i går ettermiddag ringte hjem til ham og meddelte dette: – Jon Edvard Larsen er savnet etter en fjelltur. Han var alene. Han forlot folkehøgskolen torsdag formiddag og sa at han skulle være tilbake senest fredag ettermiddag. De skulle ha en … de kalte det dåpsfest samme kveld. Anders lar varmtvannet renne over hendene og tenker som han tenkte da. Jon? Jon kommer alltid tilbake. – Det stemmer det, jeg er broren hans. Anders kikker i speilet. Han er ikke en som synes så godt, men tilbake kommer han alltid. – Han fryktes å være forsvunnet. Det er politistemmens påstand. – Sist sett av en bussjåfør klokken fjorten førti torsdag i nærheten av klubbhuset på Granly. Granly, det er dit han er på vei. Sist sett? Anders puster på speilet og begynner å regne etter. Ser på klokken. Nå er det altså allerede mandag. Stemmer det? Puster på speilet igjen og skriver. Sist sett for søttisju timer, 6

trettini minutter og femti sekunder siden. S.S. 77:39:50. Han venter til tallene forsvinner. Da er det søttisju timer, førtien minutter og tretten sekunder siden Jon sist ble sett. Er det lenge? Hvor satt jeg egentlig? Hvilket hode er hennes, hvilket sete er mitt? Anders vakler gjennom vognen. Kikker på bakhoder. Toget krenger. Han ser ned. Teppet i midtgangen er tykt og høstfarget som landskapet utenfor. Han kan plutselig ikke se og gå samtidig. Kan plutselig ikke … tenke … behøver han ikke å kunne, for tankene farer uansett. I togets retning. Like fort som trærne utenfor, men krever likevel å få en smule oppmerksomhet. Trær, port- port- portstolper, spor av mennesker der utenfor og spor av tanker de har hatt. En sti som er blitt vei. Jorder noen arvet, ikke kjøpte. Hus som nesten faller … Anders må ta tak i ryggen på et stolsete. Han har ikke sovet mye i natt. Ordet ulykke dukker opp. Han vil ikke at ord bare skal dukke opp. Ikke tanker heller. Ordet lykke dukker opp, et bedre ord, men ikke nå. Han har ikke plass … Han stopper, han står bredbent i midtgangen. Hvor er hun? Hva slags bakhode har hun egentlig? En rød låve, han ser allerede neste låve … Når jeg tror at jeg leter, leter jeg da? Hun har rødt hår som han. Han er i feil vogn. Flekker av sollys kommer og går, styrter inn og styrter ut. Han har lett der hun aldri kunne dukke opp. Men der, der. Når han ser bakhodet til Lydia kjenner han det selvfølgelig igjen med en gang. 7

Da han forsøkte å tenke på hvordan det så ut, visste han plutselig ikke. Men er det noen han kjenner, så er det henne. Han setter seg. Han holder hånden foran munnen. Det lukter sterkt av fremmed togsåpe. – Vi finner Jon, det lover jeg, sier Lydia. Det var det hun hadde sagt for litt siden, og han ble nødt til å reise seg og gå til toalettet. For å hoste, for å være alene. Varme hendene. Skylle øynene. Nå er han tilbake. Må hun gjenta? Og han, må han også gjenta? Reise seg og skylle øynene en gang til for at det virkelig skal ha skjedd? Han ser på klokken. Han ser på klokken igjen. Går tiden langsomt eller fort? Den går ikke i det hele tatt. For tid er forandring, ikke sant? Men nå ligger den i uformelige klumper foran ham. Rikker seg ikke av flekken. Han må tenke på noe annet. Tiden er som tanken, tykk. Nesten så man kan legge armen på den, som på en hylle. – Han klarer seg, sier Lydia. – Selv om han er skadet og har blitt liggende et sted, så klarer han seg. Han er jo fjellvant, sterk … – Men hvis … Anders angrer, sier ikke mer. Men hvis han har blitt våt, tenker han. Om temperaturen i kroppen har sunket til under tretti grader. Da begynner man å kle av seg og da … fryser man. I hjel. Men Jon vet jo sånt. Man skal ikke sove. Man skal svømme mot mørket hvis man havner under isen. Isen er lys og åpningen mørk. Jon vet jo dette, og nå er det ingen is. Man skal 8

ikke kle av seg, selv om man svetter. Og for all del ikke sovne når man fryser. Det har han selv fortalt Jon. Har han det? Anders vil at Lydia skal tenke på noe annet. Ikke på ulykker i hvert fall. Han nikker og ser ut. En traktor fyker forbi, rød mot den mørke åkeren. Det satt en der inne. Jeg så ingen, men er likevel sikker. En Ola-Ola med grått hår. Før var de tjue stykker som gjorde … hva det nå er han gjør, nå er han alene om jobben. Han hører i hvert fall hjemme her. Hver meter vi passerer hører noen hjemme. Kanskje fins det ikke et eneste menneske som har gått seg bort akkurat her. Ikke en eneste som ikke vet hvilken vei som leder hjem eller bort. Vi har kanskje akkurat passert ti mil av ulykkesfritt landskap. Det synes han at Lydia skal tenke på. Men hun sier: – Trives han på folkehøgskolen? – Det tror jeg, svarer Anders. – Har du ikke snakket med ham? – Nei. – Hvorfor ikke? – Har du? – Jeg har vært bortreist. – Du er alltid bortreist, sier Anders. – Du også, sier Lydia. På den andre siden av midtgangen sitter en far og en liten gutt. Gutten har en vanlig skittenrosa tøygris i hånden. Han drar den langs togvinduet så det gnisser. Det rykker i Anders. Lyden gjør vondt. – Pappa, se på lastebilen, sier gutten. 9

– Hvilken lastebil? sier faren. Anders ser bare skog utenfor vinduet. – Denne vel. Gutten peker på tøygrisen. – Å, den. – Jeg hadde faktisk tenkt å ringe, sier Anders. – Jeg forstår det, sier Lydia. – Det har vært så mye på jobben og med … – Kattungen. – Ja. – Og Jon har jo ikke vært borte så lenge, sier Lydia. – Nei. Et blaff av varmt sollys slår inn i vognen, så er det borte. – Du har ikke fortalt hvordan det gikk på treningsleiren, sier Anders. Hun sa vel noe om det i går. Men ikke alt. Ikke det viktigste. Men hvorfor skulle hun si noe om det nå? Hadde så klart vært bra om de hadde ringt til Jon, men nå har de ikke det. Og det har vel ingenting med om han har gått seg bort i fjellet å gjøre. Hun vil bare at de finner ham så fort som mulig. Så skal hun bli flinkere til å ringe siden. Lydia ser bort på gutten. Tøygrisen sitter på brødskiven som ligger i matpapiret i guttens fang. Han trykker den ned i osten. – Ikke gjør det, den blir skitten, sier faren og løfter grisen bort fra maten. Gutten begynner å skrike. – Hold opp! hveser Lydia og ser forskrekket mot gutten fordi hun har vært så skarp. Han holder opp. Lydia reiser seg brått og går mot restaurantvognen. 10

– Har han latt høre fra seg? Det spurte politiet om, stemmen med dialekt som ringte ham i går ettermiddag. Han og Lydia stod på kjøkkenet og laget middag. – Nei, det er en stund siden, hadde Anders svart. – Pleier han å forandre planer underveis? Pleier han å være borte i flere dager uten å si fra? – Nei, det … han gjør vel ikke det. – Det lokale politiet og mange frivillige begynte å lete i formiddag. Nå planlegger vi å intensivere letingen og sette inn helikopter med varmekamera. Vi har forsøkt å få kontakt med moren din, men uten å lykkes. – Det er ikke sikkert hun svarer. Vi har hatt folk der og ringt på døren. Det kan hende hun gjemmer seg, tenker Anders, men det sier han ikke. Han sier at han skal kontakte mor, og Rakel og de andre søsknene. Anders må oppgi navnene på Jons venner. Han kan ikke så mange, og nå har Jon flyttet hjemmefra for å gå på folkehøgskole. Er han ikke der? – Vi kommer, hvor er det? Vi vil være med og lete, sier han. – Vi tar hånd om dette, svarer politistemmen. – Men vi er takknemlige for alle opplysninger vi kan få om broren din. – Vi vil hjelpe til! Vi kommer med en gang. Lydia er her, tenker Anders. Da kan det ikke ha skjedd noe. Nei, da kan alt skje. Hun skal endelig bli noen dager. Men hva er det som har skjedd egentlig? Endelig. Egentlig. Ordene bare kommer. Hånden kald rundt telefonrøret. – Da tar vi imot dere. Der er den igjen, stemmen med 11

dialekt. Kanskje det er bedre enn bare å vente hjemme ved telefonen. Vente? På hva da? Jon kommer alltid tilbake. Det er allerede mandag. Det er arbeidsdag. Toget arbeider. Men tiden arbeider ikke. Jon har fløyet seilfly, han har prøvd hanggliding og fjellklatring, bodd hjemme hos mor inntil for noen uker siden. Jon har utført over tretti fallskjermhopp. Fra fly og fra fjelltopper. Kan det virkelig være mandag allerede? De sa jo at han bare var ute på en liten tur. Det kan vel ikke være så farlig. Jon har vært ute i skog og mark siden han lærte å gå. Og da han ble større, borte i timevis. Mer borte enn Anders da de bodde hjemme, men ikke mer enn de andre søsknene. Han har aldri sagt at han skulle være tilbake til en viss tid for så ikke å dukke opp. Ikke det Anders kan huske i hvert fall. Nå har de i og for seg aldri hatt noen tid hjemme som de skal være tilbake til. Er det for tidlig å begynne å lete? Er det for sent? Toget arbeider, men ikke tiden. Redningsmannskapet, hadde politistemmen sagt. Kan minne om når han selv skal på jobb. Hvordan er han broren din? Kan han ha gjort sånn eller kanskje sånn … Du burde vel vite. Når var siste gangen han hadde truffet Jon? Det var i slutten av august. Jon hadde ikke flyttet ennå. De hadde grillet i hagen. Anders hadde kommet med koteletter og salat, han var grillmester. Tante Mariann og Malte var der også. Og mor. Anders ville lære Jon å lage marinade. 12