Den 22. juli 2011 står AUFer og norskpolakk Adrian Pracon (21) ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik på Utøya. Pracon ber for sitt liv, men innser innerst inne at han skal dø. I et par lange sekunder venter han på skuddet som skal ende livet hans. Men massemorderen senker våpenet sitt, snur seg og går.
Antakelig vil vi aldri få vite hvorfor Adrian fikk leve, mens andre så nådeløst ble nektet. Men det vi vet er at dette skjebnesvangre møtet er mellom en som akkurat har meldt seg inn i samfunnet, og en som har viet ti år av livet til et brutalt angrep på det. Fra sykehussengen var Adrians budskap utvetydig: Ingen terrorhandling, samme hvor brutal, vil rokke ved hans engasjement. Ved å fortelle sin historie ønsker Pracon å videreformidle dette engasjementet og hedre sine venner som døde for å ha dyrket det.
