Johanna har sett Rickard full før, men aldri så sint og ondskapsfull som nå. Og aldri før har hun følt en så intens redsel.
– La meg dra hjem til ham ... Rickard, vær så snill. Johanna gråt heftig nå. Selv om Evelinas sofapute allerede var ødelagt av blodflekker, fikk hun seg ikke til å benytte seg av den. I stedet brukte hun ermet på strikkejakken til å tørke neseblodet, som nå var blandet med tårer. – La meg få ...
– Du skal ikke nærme deg den ungen mer! snerret Rickard rasende. – Du har å holde deg unna. Nærmer du deg sønnen min, skal jeg love deg at den julingen du har fått i natt, og som du fortjener, blir som myke kjærtegn å regne.
