Leif Bull
Ganske følsom til å være fra østkanten Drabantbyen i norsk litteratur Et essay
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-69926-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Tittelen er hentet fra La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve av Sarah Zahid (Flamme forlag, 2018). Med mindre noe annet er angitt i sluttnotene, er oversettelsene forfatterens. Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagfoto: © Martell Brighten/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Sara
«Det var mange blokker på Tirilltoppen, og noen syntes kanskje de så ganske like ut, men det var nok bare fordi de ikke kjente dem.» Anne-Cath. Vestly, Aurora og den vesle blå bilen
Aller først
Jeg bor i et rekkehus sammen med kona mi og våre to barn, et par kilometer unna barndomshjemmet mitt. Vi gjorde som så mange andre, flyttet vekk fra sentrum for å få mer plass og grønnere omgivelser. Og det er virkelig nesten blendende grønt her, vi er omgitt av skog; når solen skinner blinker det overalt som av sølv i blankt bjørkeløv. Fra en stor og lys veranda har vi utsikt til Oslofjorden, byen, Holmenkollbakken. På langsomme, varme sommerkvelder liker jeg å ligge der ute i hjørnesofaen og se på Nesoddfergen gli frem og tilbake på vannet. Det minner meg om en penn jeg hadde som barn, med logoen til et cruiseselskap og et lite, bevegelig skip inni. Når det er mørkt, ligger Asker og Nesoddlandet som en lang blomstereng av skimrende små lys på den andre siden av vannet. Vi går ofte ned til stranden for å bade. Det tar ti minutter. Ti minutter unna i motsatt retning ligger det en bondegård hvor begge barna har gått på ridekurs. Det er fint å jogge der, den myke jordveien er skånsom for knærne. Siden vi flyttet hit, og for første gang i mitt voksne liv, er jeg blitt en aktiv deltaker i lokalsamfunnet. Her treffer jeg kjente på butikken. Det skjedde aldri der vi bodde 9
før, eller der vi bodde før det igjen eller før det igjen. Kona mi synger i det lokale damekoret; jeg sitter i styret i strykeorkesteret hvor datteren min spiller fiolin, og er med i en forening som arrangerer fester og konserter i lokalmiljøet. Vi kjenner mange naboer, og er blitt gode venner med flere av dem. Ofte leker barna våre sammen på tunet mens vi prater og drikker kaffe. Så hvor ligger denne grønne, solfylte idyllen, hvor glade barn spiller fiolin og rir på hest? På Holmlia. En drabantby i bydel Søndre Nordstrand, lengst sør i Oslo. Slik har vi det her. Et par ting til om Holmlia: Det var her Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i 2001. Det er her den kriminelle gjengen Young Bloods, som i dag har forbindelser til balkansk mafia, vokste frem. Det var her et tyvetalls maskerte ungdommer kastet stein på politiet i 2012. Det var her 16 år gamle Mohammed Altai ble slått ned i skolegården av den 21 år gamle storebroren til kjæresten sin, fikk hjertestans og døde i 2017. Det var her Sylvi Listhaug ble buet ut under et folkemøte i 2018. I statistikken stikker bydelen seg ut i negativ retning på flere viktige områder: lavere utdanningsnivå, høyere arbeidsledighet, flere trygdete, mer ungdomskriminalitet, mer barnefattigdom enn gjennomsnittet i byen. Jeg stortrives her. Det er et sted jeg kjenner veldig godt, samtidig som jeg ikke kjenner det i det hele tatt. Det er først og fremst en privat fornemmelse, fjernt fra den tabloidvennlige ideen om «parallellsamfunn» i drabantbyen, like fjernt fra den enkle kjensgjerningen at 10
andre menneskers liv alltid vil være i det minste delvis skjult. Som nevnt vokste jeg opp like ved, i en tomannsbolig i Toppåsveien i Prinsdal, en kort spasertur ned til Holmlia senter. På barneskolen gikk jeg og en kamerat ned til biblioteket på senteret og drasset med oss posevis av bøker hjem. Nå hender det jeg sitter der og jobber hvis jeg ikke orker mer hjemmekontor. Det er i det hele tatt ganske underlig å med ett befinne seg så nær sin egen oppvekst, etter å ha reist ut i verden og vendt tilbake så mange år senere til noe som ligner, men som likevel er noe helt annet. Å rusle rundt blant barndomsminner som både er tåkelagte og nærmest blendende klare. Å motta krypterte meldinger fra fortiden. Da Sigmund Freud utviklet det vanskelig oversettbare begrepet das unheimliche* for å beskrive nettopp en slik kjent/ukjent dobbelthet, tenkte han neppe på hvordan det var å gå forbi den nedlagte fritidsklubben der han pleide å henge som femtenåring på vei til henting av unger på AKS, men han kunne like gjerne ha gjort det. * Prinsdal er ikke en drabantby, og får færre spaltemeter i pressen enn Holmlia, men dukker da også opp i media iblant: Det var her Halil Kara fra Mortensrud ble skutt utenfor et gatekjøkken i januar 2020. Fire unge menn er per i dag siktet i saken; en av dem er den samme 21åringen som slo ned Mohammed Altai. Før drapet på Kara var nok området mest kjent for Hauketo ungdomsskole, takket være Margrethe Olins dokumentarfilm fra 2004 om en 10. klasse derfra med den beskt Bjørneboe* Vanligvis oversatt til det uhyggelige, men betyr bokstavelig det uhjemlige, som langt bedre dekker hva jeg mener. Det er ikke skummelt i det hele tatt, bare underlig.
11
refererende tittelen Ungdommens råskap. Jeg gikk ut fra Hauketo i 1992, og frem til jeg flyttet til Holmlia i 2014, satte jeg nesten ikke fot i Prinsdal. I 1992 bodde vi ikke der lenger, og alt jeg var interessert i, lå et annet sted. Likevel husket jeg det hele tiden som et hyggelig sted å vokse opp, å være barn, å høre lyden av sykkelhjul mot grus, fullt av andre unger å leke med og hager å gå på epleslang i, et sted hvor dagene lignet på hverandre slik man vil de skal gjøre i barndommen, men som blir kjedelig etterhvert. Det var også et sted hvor en jevn, knapt hørbar summetone av vold lå i luften. Større barn og tenåringer snakket med oss eller seg imellom om den og den som hadde fått eller gitt grisejuling (de sier han sitter i rullestol i dag, jeg holdt på å begynne å grine da de gikk av bussen for å ta’n, så du ansiktet hans?), den og den som hadde havnet i fengsel. Et friminutt, jeg var vel åtte eller ni, kom en diger ungdomsskoleelev gående inn i skolegården sammen med en sjetteklassing med rustrød hockeysveis og dongerivest med Iron Maiden-ryggmerke. Dongerivesten pekte ut en annen sjetteklassing, kjent for å være feig i slåsskamper, for å slå folk som sto med ryggen til etter at kampen egentlig var over, og den digre ungdomsskoleeleven, han må ha vært 16 og var helt enorm, heiste ham opp etter kragen. En, to, tre presise springskaller. Mere blod, mere blod. Etter hvert som jeg begynte på ungdomsskolen ble summetonen høyere. Historier om avtalte slagsmål mellom guttegjenger. Fester hvor det plutselig hørtes skriking og lyden av knust glass. Uenigheter som eskalerte noe voldsomt: Noen begynte å krangle, noen tok en telefon, og et 12
par timer senere kom en skokk ungdommer på 81-bussen fra byen. En kamerat fikk så mye juling på en fest at han begynte å løfte vekter; året etter var han diger. (Vi andre mumlet om steroider når han ikke var der, men vi spurte ikke.) Det hendte politi i sivil svingte innom fritidsklubben, lett gjenkjennelige karer med kortklipt hår, skinnjakke og lyse olabukser. Andre ganger kom de mannsterke og i uniform; en gutt i årskullet over mitt ble sprellende og skrikende av raseri holdt nede av fire av dem en fredagskveld. Han var ofte sint. Noen hevder fremdeles at han en gang sparket ihjel en politihund. * Midt oppi alt dette, helt ytterst i Oslo, vokste jeg likefullt opp i det jeg uten å nøle vil beskrive som et øvre middelklassehjem, i hvert fall i norsk målestokk. Vi hadde hytte på fjellet, hytte ved sjøen, seilbåt. Et hus fullt av bøker, med arvede malerier på veggene. Piano i stuen. En periode hadde vi til og med Mercedes. At jeg skulle studere etter videregående, var like selvsagt som at jeg ikke skulle stjele biler. Jeg nevner dette som et forbehold. Forfattere som i senere år har skrevet bok om drabantbyen, har kanskje skrevet noe «sterkt og viktig»,1 eller noe «rått og ekte»,2 eventuelt noe «rått og upolert»,3 om «miljøer og forhold de aller fleste nordmenn bare kjenner gjennom mer eller mindre fortegnede beskrivelser i media»4 eller et «knallhardt oppvekstmiljø»,5 kanskje til og med «et sted der bare de mest utslåtte finnes».6 Slikt kan skape visse forventninger. Jeg er ikke sånn. * Den norske drabantbyen tilhører kategorien Roy Jacobsen i Seierherrene omtaler som «sosialdemokratiske 13
kraftprestasjoner».7 Da de første drabantbyene i Oslo vokste frem i etterkrigstiden – mer eller mindre helhetlig utformet, mer eller mindre selvforsynte boligområder med mer eller mindre direkte transportforbindelser til bykjernen – representerte de både en handlekraftig respons på en akutt boligmangel, hvor titusenvis av nye leiligheter ble bygget på få år, og et folkelig velstandsløft det er vanskelig på stående fot å fatte omfanget av i dag. Å flytte fra en trangbodd bygård i Oslo sentrum, eller fra et trekkfullt småbruk langs kysten, til en ny treroms på Lambertseter var å rykkes hardt opp i levestandard fra en dag til den neste. Og det tok ikke lang tid før drabantbyene begynte å generere en jevn strøm av fortellinger om livet der – oppdiktede, sanne, og langs hele spekteret mellom de to ytterpunktene. Sanger er sunget, forskningsrapporter formidlet, avisoverskrifter skreket ut i forsøk på å sirkle inn hva, for å si det som en stand-up-komiker i blazer leid inn til firmafest, som er greia med drabantbyen. Fortellinger om ungdomskriminalitet, analfabetisme, rus, vold, fremmedgjøring, kjedsomhet, isolasjon, men også om hverdag, vennskap, lek, festing, kjærlighet. Dette er en bok om ett sett slike fortellinger, nemlig de skjønnlitterære. Denne bokens anliggende er dermed ikke hvordan norske drabantbyer «egentlig» er; snarere er det drabantbyen som motiv, metafor og myte det skal dreie seg om. Jeg har ikke prøvd å få med alle, ei heller forsøkt å etablere en drabantbykanon. Boken tar for seg et ufullstendig og dypt subjektivt utvalg romaner, noveller og dikt som samlet forteller en historie om hvordan drabantbyen er blitt tolket, skildret og fortalt fra begynnelsen og frem til våre dager. Hva som har endret seg og 14
hva som har bestått. Og dypest sett: Hvilken funksjon drabantbyen har hatt i norsk selvforståelse. Den eldste boken jeg diskuterer kom ut i 1958, den nyeste er fra 2019. Her er debutanter og veteraner, menn og kvinner, moderne klassikere og glemte bagateller, kristne, muslimer og ateister. Konservative og radikale, optimister og pessimister, jordnære nostalgikere og sci-fi-fantaster. Begge målformer. Den franske marxistiske tenkeren og dada-inspirerte situasjonistrabagasten Guy Debord lanserte på femtitallet begrepet psykogeografi: studiet av det fysiske rommets innflytelse på menneskers følelser og oppførsel. Det var et grunnleggende radikalt studium, noen vil kanskje si inntil det konspiratoriske, som så herskerklassens ideologi uttrykt i hver brostein, og som hadde destabilisering av den rådende orden som formål. For Debord ga Haussmanns moderne Paris kun mening som et instrument i politiets kontroll over befolkningen; fra ethvert annet ståsted speilte Paris simpelthen prins Hamlets syn på livet: «en by bygget av en idiot, full av larm og vrede, uten betydning».8 Byrommet som ideologisk instrument former våre tanker og meninger, våre lengsler og drømmer. Slett ikke alle forfatterne i denne boken er på linje med Debords hardcore-marxistiske tankegods, likevel løper det en rød psykogeografisk tråd fra Med støv på hjernen av Eva Ramm til 7078 Saupstad av Anna Kristina Knudsen: Ideen om at drabantbyen som fysisk rom, som planker og betong og asfalt og gress, gjør noe med oss som bor der. Hva dette noe er, sånn mer nøyaktig, er det større uenighet om. Leser man noen drabantbybøker, fra forskjellige tiår og forskjellige steder, oppdager man raskt at de er ledd i en sammenhengende litterær 15
tradisjon, en stadig pågående samtale hvor nært beslektete motiver, temaer, lengsler og bekymringer belyses fra stadig nye perspektiver. Tove Nilsen snakker med Sarah Zahid, Per Petterson med Eva Ramm, Zeshan Shakar med Axel Jensen.