Karen Viggers
Fyrvokterens kone Oversatt av Ina Bakke Kickstat
Karen Viggers Originalens tittel: The Lightkeeper's Wife Oversatt av Ina Bakke Kickstat Copyright © Karen Viggers 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 By arrangement with Allen & Unwin and Ia Atterholm Agency. ISBN 978-82-02-37376-4 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Emily O’Neill Omslagsfoto: kvinne – Corbis, fyr – Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min bestemor Rhoda Emmy Vera Viggers 1912–2009 en inspirerende og medfølende kvinne
Mitt liv var vilt og vidstrakt, og hvem kjenner mitt hjerte? Der i den gylne jungelen går jeg alene. Judith Wright Fra A Human Pattern: Selected Poems
Prolog
Hun sto på kjøkkenet da hun hørte det – et høyt bank på døren som ga gjenlyd nedover gangen, slo mot gulvplankene, mot stumtjeneren og rikosjetterte gjennom skyvedøren og inn på kjøkkenet. Hun holdt på å tørke av bordet og befant seg i en helt annen verden hvor hun mintes hvordan det var å rusle langs de ville strendene på Bruny Island. Bankingen dro henne tilbake til nåtiden med et rykk. Den la femti år til kroppen hennes og minnet henne om at hun var gammel. Hun rykket til midt i en feiende bevegelse og sendte et dryss av smuler ned på gulvet. Nå for tiden var det sjelden hun fikk uventet besøk. Hun grep stokken sin og gikk med slepende skritt nedover gangen. Gjennom det mattslipte vinduet kunne hun se omrisset av en person – sikkert noen som var ute etter en donasjon. Hun vred om låsene og åpnet døren. Der sto det en krumrygget, gammel mann i mørkeblå dress og skjevt slips. Han hadde et grovskåret ansikt, og et kort øyeblikk trodde hun at hun kjente ham – fra bowlsklubben, kanskje. Eller kirken til Jan. Eller kanskje fra bruktbutikken. Men i deres alder så alle ganske like ut. Det var bare enkelthetene rundt problemene deres som varierte. «Kan jeg hjelpe deg?» spurte hun. Han flyttet litt på seg, og det var noe ved måten han la hodet på skakke og dro hånden over håret på som fikk henne til å rykke til. Hun grep tak i døren og ble stående 9
og snappe etter pusten mens hjertet hamret i brystet på henne. Hva tenkte han på som dukket opp her hvor han ikke var velkommen? Og hvorfor var han kommet? Han så på henne med det lyseblå blikket som ikke hadde mistet sin intensitet med årene. Hun mistet stokken sin og snudde seg vekk. «Mary.» Stemmen hans var hes. Gammel og utslitt, akkurat som resten av ham. Han strakte frem en hånd, og hun var altfor lamslått til å skyve ham unna. Trodde han virkelig han kunne hjelpe henne? Én gammel skrott som prøvde å støtte opp en annen. Hun skulte bort på ham og kjente den panikkslagne hjerterytmen igjen. Det hadde aldri vært så ille før. Legen hadde sagt at hun måtte unngå slike sjokk som dette. Døden skulle være hennes siste overraskelse. Uoppfordret la han hånden sin på skulderen hennes og førte henne inn i huset. Hun var altfor overveldet og lamslått til å protestere. Nærværet hans skremte henne. Han luktet gammel mann. Surt. Den stramme lukten av klær som ble vasket for sjelden. Dårlig ånde. Han hadde ikke luktet sånn sist hun så ham – da hadde han luktet av muskat og nellik. Han førte henne nedover gangen i den retningen hun nikket. Inne på kjøkkenet dro han frem en stol og hjalp henne ned på den. Så satte han seg på motsatt side og så på henne. Hun ville ikke ha kjent ham igjen hvis de hadde passert hverandre på gaten. Men på den annen side, hvem ville vel ha kjent igjen henne som Mary Mason om de så henne nå? Hun hadde riktignok aldri vært pen på den konvensjonelle lyshudede, sarte måten. Men hun hadde vært sprudlende og fargerik. Kroppen hennes hadde vært sterk og fast og muskuløs. Hun hadde vært i stand til å gjøre ting andre jenter ikke klarte, som å løfte høyballer og melke kyr. Hun hadde følt seg levende i sin egen kropp. Det var en følelse hun savnet hver dag. Hun sank sammen ved bordet og 10
mintes sitt yngre jeg. Denne mannen kjente henne fra den tiden. Han så fortsatt inngående på henne, prøvde å trenge inn i tankene hennes med blikket. Men hun stengte ham ute. Tankene hennes var ikke lenger hans å lese. Når hun tenkte tilbake, forbannet hun svakheten som hadde ført henne til dette øyeblikket. Hun som hadde satt sin ære i å være så sterk. «Hva vil du?» spurte hun med en stram mine. Han så på henne med et uttrykksløst blikk og dro hånden over det grå håret igjen – en gest som tok henne tilbake til den dagen hun møtte ham. Nå kneppet han opp jakken og dro frem en hvit konvolutt som han la på bordet. Marys hjerte gjorde et hopp. «Hva er det?» Hun kjente panikken helt ut i fingertuppene, en prikking i brystet. Begge to så på konvolutten som fortsatt var delvis dekket av den læraktige hånden hans. «Du vet hva det er, Mary.» Stemmen hans var ikke stort mer enn en hvisken. Han bøyde seg frem og stirret på henne. «Jeg vil at du skal gi det til ham.» Hun klamret seg til bordkanten og forsøkte å reise seg. «Nei, det vil jeg ikke. Det er best at han ikke får vite det.» Den gamle mannen lo hult. «Du kan velge tidspunkt, Mary. Men du kan ikke utslette meg. Jeg finnes. Jeg kunne ha gjort ting mye vanskeligere.» Han reiste seg og satte stolen på plass. Brevet ble liggende på bordet. «Jeg kaster det,» sa hun. «Jeg brenner det.» Et tynt smil skilte leppene hans. «Det kommer du ikke til å gjøre, Mary. Du har fått viljen din altfor lenge. Nå er det min tur. Dette er noe jeg trenger.» Han haltet bort til skyvedøren og kastet et blikk tilbake på henne. Til tross for redselen hun følte, ble hun rørt. I blikket hans så hun alt som ikke var blitt gjort, alt som ikke var blitt sagt. Nå var altså tiden inne. Det var over. 11
«Farvel, Mary.» Hun lyttet til den ujevne skrapingen av føttene hans nedover gangen. «Ikke tving meg til å gjøre dette,» ropte hun. Men hun hørte ytterdøren gå igjen med et smell, og visste at han hadde gått.
Del 1 Opprinnelse
1
I tre dager ble brevet liggende urørt på bordet. Hver gang Mary så på det, begynte hjertet hennes å slå fortere. Hun organiserte livet sitt rundt det, forsøkte å unngå kjøkkenet, spiste i stedet i salongen med en asjett ustøtt i fanget, drakk teen sin hastig borte ved vasken og tok telefonen med seg ut av rommet hver gang noen ringte. Det var latterlig, det visste hun, men håndskriften på utsiden av konvolutten gjorde henne nervøs. Hvorfor kunne hun ikke bare kvitte seg med den? Hun burde kaste den i søppelet eller brenne den i peisen, men hun fikk seg liksom ikke til å gjøre det. Hun gikk rundt med en følelse av panikk og sov urolig. Hva om brevskriveren vendte tilbake? Hun måtte gjøre noe. Men hva? Brevet var en belastning – det var fortiden og fremtiden smeltet sammen. Hun ble gretten og irritabel. Dette skulle være en tid for hvile, nå som Jack var borte og hennes egen helse var skrantende. Men brevet sparket liv i henne igjen. Det krevde at hun tok kontroll. Den tredje kvelden dukket det opp en gjennomførbar idé blant alle de rastløse tankene hennes, og neste morgen sjokket hun inn på arbeidsrommet og bladde gjennom en bunke papirer på skrivebordet, på jakt etter en brosjyre noen hadde gitt henne for flere måneder siden. Hun hadde tatt vare på den og ventet. Brevet ble den utløsende faktoren. Det var på tide å dra tilbake. Hun var blitt presset og måtte se fortiden i øynene før hun kunne bestemme seg for hva hun skulle gjøre. 15
Hun fant brosjyren under en gammel strømregning og ringte nummeret som sto på den. Så slo hun opp i telefonkatalogen på kjøkkenbenken og tok en telefon til. Etterpå fant hun frem en koffert og pakket ned pene bunker med undertøy, pologensere, strikkegensere, ullbukser, en kåpe, et tykt skjerf og en lue. Da klærne var pakket, gikk hun for å hente brevet. Hun ble stående med hånden over det og fikk et skjevt smil om munnen. Hun oppførte seg som om brevet kunne eksplodere. Og på en måte var det nok sant. Det hadde kommet inn i livet hennes med et smell og kunne godt legge den tiden hun hadde igjen i grus. Til slutt plukket hun det opp. Hun kjente det glatte papiret under tommelen da hun bar det med seg inn på soverommet og stakk det ned i sidelommen på kofferten. Så snudde hun seg mot bokhyllen og tok ned et gammelt fotoalbum som hun la ned i kofferten, oppå klærne. Nå var hun klar. I det stille rommet ble hun stående og se på de mørke skyggene som strakte seg over sengen og la seg i krokene. I tjuefem år hadde hun bodd her i det gamle Hobarthuset, her hadde hun opplevd at mannen gikk av med pensjon og vært vitne til hans forfall – denne fryktelige opplevelsen av å se en du elsker forsvinne langsomt ut av livet. Tjuefem år: En stor del av livet deres sammen. Mye hadde skjedd – de var blitt gamle, hadde fått et barnebarn. Likevel hadde hun aldri sett på Hobart som hjemme. For henne ville det alltid være Bruny Island. Lyset som ble reflektert i det bølgende havet. Vindens hule stemme. Fyret. Den vidstrakte sørenden av Cloudy Bay … Det føltes riktig å dra dit nå, til stedet hvor hun traff Jack første gang, hvor hun første gang følte seg levende. Og enda viktigere: Hun skyldte Jack det. På Bruny ville hun huske ham tydeligere. Der ville hun på et vis bli gjenforent med ham og gjenoppleve de gode stundene – den første tiden da grunnlaget for deres kjærlighet ble lagt og båndet mellom dem ble beseglet. 16
Hun skyldte seg selv å vende tilbake også. Tiden var i ferd med å løpe fra henne, og det var gamle, følelsesmessige sår som måtte leges før hun døde – ting som var blitt ignorert i hverdagens betryggende monotoni. Hun måtte finne sjelefred og indre ro. Slå seg til ro med den hun var. Frigjøre seg fra skyldfølelsen. Og det var bare på Bruny Island hun kunne oppnå disse tingene. Og så måtte hun bestemme seg for hva hun skulle gjøre med brevet. Søndag morgen satt Mary på sofaen i stuen. For en halvtime siden hadde hun drukket opp sin siste kopp te, vasket og tørket koppen og satt den på plass i skapet. Nå var hun stiv etter å ha sittet stille så lenge og lyttet til klokken på peishyllen som tikket ut i tomheten. Vanligvis ville hun hørt på nyheter og aktuelt på radioen. Men denne morgenen hadde hun behov for å sitte i stillhet. Det var altfor mye som lå foran henne. Altfor mye å tenke på. Brunys klare luft kalte på henne. Lukten av våte trær. Saltet i vinden. Hun ville bort herfra. Hun hørte en bil stanse utenfor og den dempede lyden av en bildør som ble lukket. Jacinta, endelig. Barnebarnet kom inn i rommet med ungdommelig friskhet, en virvelvind av brune øyne, bredt smil og lange, ledige lemmer. I en alder av tjuefem var hun, fysisk sett, en kopi av moren, selv om hun ville hatet å høre det. Hun bøyde seg ned for å få en klem, og Mary holdt henne fast, nøt følelsen av den ungdommelige, senete kroppen og den stramme, plettfrie huden. Selv hadde Mary sørget dypt over tapet av sin egen ungdom, over overgangen til rynker og slapp hud og en stadig økende midje. Det tykke, bølgende håret hennes var redusert til tynne fjoner. Over tid hadde hun lært seg å akseptere det og hadde i stedet begynt å sette pris på andre ting: Enkle gleder som fuglekvitter, en god stek, hyggelig selskap, en yndlingsbok, trøsten i ord som aldri ble uttalt, men var underforstått. «Er du sikker på at du orker dette, Besta?» Jacinta så 17
vurderende på henne. Hun hadde alltid hatt en egen evne til å lodde Marys fysiske og psykiske tilstand. Det var noe av det som gjorde forholdet deres så spesielt og så annerledes (takk og lov) enn Marys konstante krangling med Jacintas mor. Forholdet mellom henne og Jan var alltid preget av den egne spenningen som finnes mellom mødre og døtre. Under sine faste besøk hver fjortende dag hadde Jan i det siste økt antallet kommentarer om pleiehjem. Hun hadde sågar tilbudt seg å organisere en omvisning til aktuelle plasser som Mary kanskje ville vurdere. Men Mary ville ikke ha noe av det. Hun ville ikke dø i en sykeseng med slanger stikkende ut av seg som spaghetti. Dessuten var pleiehjem dyre. Hun ville ikke bli en byrde for barna sine. Hun visste hva det innebar å ta seg av et døende menneske, hun hadde gjort det for Jack. Familien kom nok ikke til å like det når de skjønte hva hun hadde valgt, men denne løsningen var bedre. Det var hennes avgjørelse. Hennes valg. Dette gjorde hun for sin egen del. «Selvsagt orker jeg det,» sa hun raskt. «Dette er min siste sjanse.» Hun strakte seg ut etter stokken sin. «Skal vi dra, da?» Hun viftet med en arm mot kofferten borte ved døren i et forsøk på å virke nonchalant, men det var vanskelig så lenge hun visste at brevet lå inni den. «Der er kofferten min. Og jeg har pakket et par ting i en kurv til en piknik.» «En koffert!» Jacinta lo. «Vi skal bare på dagstur.» De kjørte sørover ut av Hobart i det grå morgenlyset. Mount Wellingtons lilla skygge ruvet over dem, og det hang et belte av tåkeskyer like nedenfor toppen. Skyene hang lavt over morgenen og det virket nesten som om dagen allerede var lei. I den mørke kløften i veiskjæringen sto det ravner og hakket på ihjelkjørte pungrevkadavre som lå i den våte veibanen. I rundkjøringen i Kingston kastet Jacinta et blikk på klokken. «Har du sjekket ferjetidene?» 18
«Det går en ferje halv ti. Vi kan ta en kopp te mens vi venter.» «Hva med frokost? Har du spist noe?» «Ja, selvfølgelig. Jeg har vært oppe siden fem.» Hun hadde brukt lang tid på å dusje og gjøre seg klar. Jacinta stønnet. «Jeg skulle ønske jeg kunne sprette opp så tidlig.» Mary tenkte på den skingrende lyden fra vekkerklokken og stillheten som fulgte etterpå. «Jeg spratt ikke opp, akkurat,» sa hun. Jacinta smilte. «Jeg har ikke dusjet. Jeg håper ikke jeg lukter.» «Bare av Vegemite-toast.» «Men Vegemite lukter jo vondt.» «Jeg kan tenke meg verre ting.» De lo. Da Jacinta var liten, hadde Mary passet henne mens Jan underviste. De hadde hatt det moro sammen, og hun hadde satt stor pris på oppgaven. Etter fyret hadde det gitt henne noe å gjøre, og uten ville hun nok ha bukket under. Mary visste at Jacinta likte henne. Jan, derimot, hadde alltid hatt et horn i siden til henne. Mary hadde av en eller annen grunn aldri vært den moren Jan hadde ønsket seg – selv om Mary ikke trodde noen ville klart å leve opp til Jans forventninger. Jan hatet de årene de hadde bodd ute på fyrstasjonen. Hun påsto at stedet hadde hemmet barndommen hennes og at hun hadde gått glipp av muligheter – hva nå det skulle bety. Mary kunne ikke helt skjønne hvilke fantastiske ting Jan trodde hun ville fått oppleve i Hobarts forsteder. Det var sant at livet deres ute på fyrstasjonen ikke hadde vært bare enkelt. Isolasjonen brakte med seg sine utfordringer. Det hadde ikke vært andre barn der ute. Det var dårlig lys å gjøre skolearbeid i på kjøkkenet. Begrenset med fersk mat. Ingen besøkende om vinteren. Dårlig vær. Men det de manglet i bekvemmeligheter, fikk de igjen i enkelheten og nærheten til naturen. Himmelen og havet 19
strakte seg utover i det uendelige. Fisking. Utforsking. Pikniker på stranden. Plass å utfolde seg på. Marys hjerte falt fortsatt til ro bare ved tanken. Likevel var Jan overbevist om at hun var blitt frarøvet viktige ting som sosialt samvær, vennskap og kultur. Og helt siden den gang hadde hun slitt seg ut for å skape seg det livet hun mente hun var blitt snytt for. Det hadde drevet bort ektemannen hennes, det var Mary overbevist om. Men Mary kunne fortsatt huske hvor godt Jan hadde likt å ri langs Lighthouse Beach. Hvordan hun og Gary hadde løpt over bakkene med laken over hodet mens de lekte spøkelser. Bålene og de herlige juleforberedelsene da de laget julepynt og gaver. Den gangen var det bare de fire – Mary, Jack og de to barna – som vandret gjennom måneskinnsklare netter hvor bare lysglimtet fra fyret skar gjennom mørket. Mary husket disse dyrebare øyeblikkene fra Jans barndom, selv om Jan hadde valgt å glemme dem. Hun husket mindre om Gary, hennes andre barn. Han var oftere ute i uthuset og jobbet sammen med faren eller sparket fotball blant gresstustene, jaget etter kyllingene eller løp ned til stranden. Ikke lenge etter at deres yngste barn, Tom, ble født, hadde Jan og Gary begynt på kostskole i Hobart. Tom vokste opp alene ute på Cape Bruny og fikk løpe fritt omkring. Han var den eneste som snakket om fyrstasjonen med ømhet. Da de begynte på skolen, kunne Gary og Jan knapt vente med å komme seg vekk derfra. Foreldre skal ikke ha favoritter, men Mary hadde alltid vært ekstra beskyttende overfor Tom. Han var det følsomme barnet, den som hadde anlegg for å føle dyp lidenskap og smertelig sorg. Hun elsket dem alle tre, selvsagt gjorde hun det. Men Tom var spesiell. Han trengte henne mer enn de andre. Eller var det hun som trengte ham? Nå tenkte hun på brevet og grøsset. Det kunne ødelegge alt. Familien hennes. Barnas oppfatning av henne. Hun måtte sørge for at det ikke ble oppdaget. Det var latterlig 20
at hun ikke hadde ødelagt det ennå. Hva var det som holdt henne tilbake? Hun sukket og slet med å holde tårene tilbake. Snart ville hun være på Bruny. Hos Jack. Da ville alt bli klarere. I Kettering sto de i ferjekø sammen med en liten ansamling biler og en tom krøttervogn. Jacinta forsvant inn på ferjeterminalen mens Mary ble sittende i bilen og se vinden lage krusninger på vannet. Skyene hadde lettet litt, men gjenspeilte fortsatt det stålgrå havet. På den andre siden av D’Entrecasteaux-kanalen kunne Mary se de myke åsene på North Bruny. Ikke så langt fra land hadde ferjen rundet odden og var på vei mot dem. Det var mange år siden hun tok ferjen over til Bruny Island for første gang, fra Middleton lenger sør til sørenden av øya. Hun hadde foretatt den triste reisen alene, hadde reist fra foreldrene i Hobart og kommet hit for å bo på onkelens gård. Hun skulle starte på nytt – og ikke etter eget valg – i en alder av hele seksten år. Og det var ikke første gang hun lurte på hvordan livet hennes ville blitt om hun ikke var blitt sendt til Bruny. Jacinta vendte tilbake med varm drikke, og Mary tok lettet imot tekoppen. Å tenke på fortiden gjorde henne kald, men hva annet var det å tenke på? Hun hadde lagt ut på denne reisen for å huske det beste fra den, men det å tenke tilbake kunne ikke skje uten smerte. Hun drakk teen for fort og brant seg på tungen. «Hvordan går det med Alex?» spurte hun for å få tankene over på noe annet enn fortiden. Alex var Jacintas kjæreste, sønn av en advokat. Han var en rolig gutt, positiv og vennlig. Mary likte ham. «Bra.» Jacinta stanset opp et øyeblikk. «Han er under mye press for tiden. Fra familien. Spesielt moren.» «Er det ikke alltid slik?» Jacinta presset leppene sammen. «De vil at han skal bli partner i firmaet. Men det er for tidlig. Det er bare et par år siden han var ferdig med studiene.» 21
«Og hva vil Alex?» «Godt spørsmål. Jeg skulle ønske moren ville spørre ham. Men hun er fast bestemt på å få det som hun vil.» «Alex i familiebedriften og deg plassert på sidelinjen.» «Hvordan visste du det?» Jacinta gløttet bort på henne. «Bare en følelse. Du begynner å få for stor makt over ham. Du er i ferd med å ta sønnen hennes fra henne.» «Er alle mødre sånn?» Mary lo. «Ikke jeg. Jeg var lettet da Judy snappet opp Gary. Jeg trodde han aldri skulle finne seg en kone.» «Hva med Tom?» Mary nølte. Tom, ja. Det var ni år siden han hadde vendt tilbake fra Antarktis, og fortsatt var det ingen tegn til bedring. «Han får nok orden på ting etter hvert,» sa hun. «Men hva med deg og Alex?» «Jeg tror han har behov for å oppleve litt mer av verden før jobben tar over hele livet hans.» Mary smilte skjevt. «Er det ikke alltid slik med advokater? De må tjene penger mens jernet er varmt.» Jacinta fikk furer i pannen. «Jeg vil ikke være den han må ofre. Vi må flytte sammen og etablere oss før han vier seg til karrieren.» «Er Alex klar for det?» «Jeg tror det.» «Godt. En plan.» Mary likte planer. Det betydde at man var mer enn halvveis til å finne ut av ting. Alex burde være klar. Jacinta var en spesiell jente. Litt redebygging ville kanskje sette fart på ting. Mens de snakket, hadde ferjen klappet til kai med drønnende motorer. Dekksmannskapet kastet tunge rep over pullerter, så gikk landgangen ned og bilene fra Bruny kjørte av ferjen og bort. Jacinta fulgte bilkøen om bord. Det var ikke mange biler som skulle med, så bare nedre dekk ble fylt. Da alle hadde parkert, ble landgangen heist opp, og motorduren fikk dekket til å riste idet ferjen la fra kai. De fosset forbi odden og dreide langsomt mot sørøst. 22
Mary gikk ut av bilen, tok på seg hatt og kåpe og gikk langsomt frem i baugen på ferjen. Dette var yndlingsplassen hennes, hvor hun kunne se vannet som skummet foran baugen og måkene som fløy forbi i den kalde luften. Hun hadde krysset kanalen mange ganger før. Noen ganger hadde hun reist med barna og vært nødt til å hindre dem i å klatre opp for å få bedre utsikt. Andre ganger hadde hun vært alene og hatt anledning til å dissekere livet sitt. På overflaten var ikke lykke for mye å be om. Hun og Jack hadde for det meste vært heldige. De hadde klart å finne tilbake til hverandre i vanskelige stunder. Hun burde være stolt over det de hadde oppnådd. Skjelvende stirret hun mot North Bruny. Vannet var som flytende glass og kulden skar gjennom henne som is. Det var en typisk senhøstdag. En slik dag som tilførte disse sørområdene sin dysterhet. Det lange, grå, disige lyset. Det fikk henne til å føle seg nostalgisk. Jacinta kom og stilte seg ved siden av henne, og de hektet armene i hverandre. Varm mot kald. Styrke mot tretthet. Til slutt førte Jacinta henne tilbake til bilen. De satt med motoren i gang og varmeapparatet på og så hvordan de lave, skogkledde åsene på North Bruny kom nærmere og gled over i beitemarker med trær og nettinggjerder. Mary ble overrasket over å oppdage at hun satt med tårer i øynene igjen. Mens de kjørte østover på øya, så Mary havnehagene fare forbi. Hun satt sammensunket i setet sitt og prøvde å huske alle detaljene i landskapet. Det var annerledes på denne turen – siden hun visste at hun ikke ville komme forbi her igjen. Jorden holdt på å tørke ut, selv her hvor det hadde pleid å være så frodig. Hun husket en tid da regnet pisket ned over hele øya og kledde den i grønt. Nå for tiden løyet stormene som feide over South Bruny før de nådde nordenden av øya, som nå så like uttørket og værbitt ut som huden hennes. Blikket hennes saumfarte landskapet på jakt etter gamle 23
Bruny, alle de tingene hun og Jack hadde elsket. Hun hadde glemt hvordan veien slynget seg over åsene. Noen svarte svaner hvilte seg i en gårdsdam. Og der gikk det to hvite gjess i en havnehage. Hun ble overrasket over å se hauger med værbitte, grå tømmerstokker som ventet på å bli brent. Ryddet de fortsatt skog nå som så mye av skogen allerede var borte? De svingte sørover på hovedveien til Bruny og passerte mudderbanker der australtjeld vadet inne på grunnen og plukket krabber. I krattskogen snadret gyllenflikhonningetere. Det var en kort strekning med asfaltert vei gjennom Great Bay, så var de ute på grusveien igjen og kjørte langs sjøen, forbi jorder der skitne sauer kjempet om plassen med einstapebregner. Da de kom til The Neck, den smale landtungen som skilte nord- og sørenden av øya, sto det et par biler på parkeringsplassen ved siden av veien. Her var det en plankesti som krysset sanddynene og forsvant ned bakken. Mary kjente den godt. Under gangstien lå jordhulene til tusen grålirer og små pingviner. Hvis du visste hvor du skulle lete, kunne du se små fuglefotspor som gikk på kryss og tvers innimellom det bølgende gresset. Veien over eidet hadde bare vært åpen i noen få år da hun besøkte stedet første gang sammen med Jack. Før den tid pleide folk å kjøre langs stranden på den siden som vendte mot kanalen ved lavvann. Hun og Jack satt og holdt hender på den vidstrakte, ville stranden mens de så skinnende blanke, svarte pingviner vagge i land mens månen skinte på de runde magene deres. Kolonien var nok forlatt nå. De siste lubne grålireungene hadde nok dratt av gårde i slutten av april, på sin lange vandring til Sibir. Mens bilen kjørte over det lange, smale eidet, lente Mary seg tilbake og lukket øynene mens hun tenkte tilbake på turen opp til toppen. For lenge siden var veien opp dit bare en enkel sti langs åskammen. Hun hadde pleid å pese seg opp dit med Jack og barna for å beundre utsikten – den vidstrakte himmelen og kysten som bredte seg sør24
østover langs eidet til Adventure Bay og Fluted Cape. Der var det knattete omrisset av South Bruny, de langstrakte bølgene som slo mot stranden. Mot vest kunne man se konturene av svarte svaner som duvet på kanalen. Hun kunne huske hvor varmt det var å klatre opp dit. Den deilige, bitende vinden. Regnet som falt over South Bruny. Nå var stien tilrettelagt for turister. Øya var blitt et reisemål. Og ordet isolasjon passet ikke lenger. Bruny var fortsatt det stedet Mary elsket, men øya var ikke som før. Det måtte hun bare akseptere. Endring var fremtiden. Hun smilte for seg selv. De kalte det fremskritt. Men hun visste bedre. Øya var fortiden hennes. Livet med Jack. Den var alt for henne.
2
Da bilen kjørte over sanddynene, og det sølvskimrende vannet i Cloudy Bay bredte seg ut fremfor henne, kjente Mary et sukk stige opp dypt innenfra. Den lange, vidstrakte flaten med gul sand var nøyaktig som den alltid hadde vært. Stille. Lunefull. Selve symbolet på ensomhet. Dette stedet markerte begynnelsen med Jack. Begge to så unge og uberørte. De var blitt villstyrige her i den ville luften. Jack hang fortsatt igjen her sammen med havtåken, hun kunne fornemme ham. Han ventet på henne. Da de kjørte forbi den innestengte lagunen og ned på sanden, skremte de opp en hvitmaskehegre som lettet og fløy grasiøst av sted med de tynne beina hengende etter seg. Og tykknebbmåker steg skrikende til værs. Nede på stranden stanset Jacinta bilen, og Mary tok inn omgivelsene. Hun åpnet døren og Jacinta hjalp henne ut. Så klappet hun datterdatteren på armen, og Jacinta trakk seg unna og lot henne gå bortover stranden alene. Ved flomålet bøyde hun seg møysommelig ned for å ta en håndfull sand. Den var fin og grå, og litt gjørmete. Mens hun gned de fuktige sandkornene i hånden, stirret hun ut i det fjerne hvor stranden svingte østover mot neset lengst unna: Cloudy Corner og East Cloudy Head. Nede ved vannet hadde tykknebbmåkene samlet seg igjen i løselige flokker og sto vendt mot havet. Mary visste at hvis hun hadde kunnet løpe og skremme dem, ville de tatt av i samlet flokk og samlet seg igjen lenger borte 26
på stranden. De trengte hverandres selskap for å stirre så standhaftig mot sør i dette ensomme lyset. Alt her var preget av at det lå så langt sør. Hvis man dro videre sørover fra denne stranden, fantes det ingenting før Antarktis. «Besta, la oss komme oss i ly for vinden. Jeg vil ikke at du skal bli forkjølt.» Jacinta kom opp bak henne og tok henne i hånden. Mary trakk seg forsiktig unna. «Jeg klarer meg. Jeg vil gjerne gå litt til.» Hun vandret langsomt østover med blikket festet på den mørke skyggen til East Cloudy Head, som ruvet mot himmelen i det fjerne. Hun hadde pleid å gå opp dit med Jack, hadde kjempet seg frem gjennom tette kratt og skrapt seg opp på buskene. De pleide å legge ruten opp mot sørenden av berghammeren slik at de kunne komme nærmere himmelen. Der sto de henført inntil hverandre mens havet slo mot klippene under dem og Sørishavet omga dem på alle kanter og strakte seg østover, sørover, vestover. Hun stanset for å trekke pusten og dro inn den kalde, skarpe luften. Eimen av tang og tare. Lukten av salt. Dette stedet kvikket henne opp. Det var selve livet. Hun smilte og lukket øynene mot kulden. Det var rett av henne å komme hit. «Besta. Sett deg inn, er du snill. Det er kaldt.» Bilen kjørte opp på siden av henne, og Mary innså at hun helt hadde glemt datterdatteren. Det var så mye inni henne og rundt henne som ikke gjaldt nåtiden. Hun gløttet inn i bilen med blussende kinn, beruset av alle minnene. Jacinta hjalp henne inn i bilen igjen og de kjørte langsomt langs stranden med nedrullede vinduer slik at Mary kunne kjenne sjøluften. Stranden gled lett under hjulene på firehjulstrekkeren. «Kan du kjøre meg helt ned til enden?» spurte Mary. «Jeg vil vise deg Cloudy Corner. Det ligger en campingplass like før odden. Kanskje du og Alex vil campe der en gang.» 27
Da hun kom til denne delen av øya for første gang – på en campingtur med Jacks familie – var det ingen andre i nærheten. Bare villmark. De hadde overnattet i bushen. Om kvelden satt de på stranden i mørket og hørte bølgene slå, beroliget av rytmen. Og utsikten sørover: Buktens kurve og de dramatiske klippene dekket av skygger. «Liker Alex å dra på telttur?» spurte hun Jacinta og vendte tilbake til nåtiden. Jacinta sukket. «Ja. Men det er ikke så ofte vi finner tid. Livet er så travelt.» «Du burde ta ham med deg hit. Kanskje det kan hjelpe dere å roe ned tempoet litt. Gi dere tid til å ta noen avgjørelser.» «Ja. Vi bør komme oss ut av Hobart oftere. Det hemmer deg, ikke sant? Storbylivet. Til og med i en liten by. Det er flere måneder siden vi kom oss vekk.» Mary ville så gjerne fortelle henne at det var viktig å huske på å leve. De unge trodde livet varte evig. Men så sto man der, ved begynnelsen på slutten, og angret på at man ikke hadde brukt tiden godt nok. Men hvis man levde med vissheten om at tiden gikk – drevet av en slags intensitet – ville kanskje meningen med livet bli borte for deg i selve jakten på den. Kanskje det var greit å leve som Mary hadde gjort, og la livets tidevann skylle erfaringene opp i fanget på henne. Hun hadde gjort det beste ut av alt som hadde kommet rekende i løpet av disse tiårene. «Takk for at du ble med meg,» sa Mary. Jacinta smilte til henne. «Jeg ville ikke gått glipp av dette.» I den andre enden av stranden stilte Jacinta bilen med fronten mot vannet, og de satt i taushet og trakk inn atmosfæren: Bølgene som slo mot land, vinden som røsket i vinduene, buskaset som vaiet og sukket bak dem. «Jeg var fem år da du tok meg med hit første gang,» sa Jacinta og stirret ut over klippene ved Cloudy Reef, der skarvene satt i en klynge og tørket vingene sine. «Jeg 28
trodde dette måtte være verdens ende. Du sa at hvis jeg seilte rett sørover i sju dager, ville jeg komme til isen. Til kanten av pingvinenes land. Jeg syntes det var helt magisk.» «Akkurat som Tom.» Mary var klar over Antarktis’ tiltrekningskraft. Hun hadde nesten mistet sin yngste sønn til stedets mystiske dragning. «Tror du han kommer til å dra tilbake?» spurte Jacinta. Mary ristet på hodet. «Jeg tror han drømmer om det. Men han mistet så mye forrige gang. Jeg tror ikke han orker å gå gjennom det igjen.» «Kanskje det blir annerledes om han drar nå.» «Og kanskje ikke.» «Stakkars Tom.» Ja. Stakkars Tom. Han var fortsatt preget etter tiden der sør. «Mamma kommer aldri hit mer, gjør hun vel?» sa Jacinta mens hun stirret ut mot bølgenes evinnelige slag. «Jeg har aldri skjønt det.» «Kanskje man kan tilbringe for mye tid på et sted som dette.» «Du føler det vel ikke slik?» «Nei. Jeg savner det hver dag. Men jeg er ikke moren din. Det er ikke alle som føler seg hjemme i vinden.» «Du og bestefar gjorde det,» sa Jacinta. Så lo hun. «Mamma sier at dere passet godt sammen.» Mary nølte. «Din bestefar og jeg … utfylte hverandre.» Hun tenkte på Jacks tause perioder, og på sin egen viljestyrke. Ingen andre kunne overlevd de årene på fyret med ham. «Jeg kjente ikke bestefar så godt,» sa Jacinta. «Han var en vanskelig mann å bli kjent med.» «Hvorfor det?» «Han var trolig født sånn. Barndommen hans var ikke enkel. Han arbeidet hardt på gården fra han var ganske ung. Og fyret hjalp nok heller ikke.» 29
«Jeg trodde han elsket det.» «Ja, men man kan gå seg vill med så mye tid og plass.» Mary lurte ofte på hva som ville skjedd om hun hadde innsett dette tidligere. Kanskje hun kunne gjort mer for å hjelpe ham. Kanskje hun kunne dratt ham tilbake. Hindret ting i å skli ut. Dempet humørsvingningene hans. Men da måtte hun ha vært en helt annen person, en uten huslige plikter og barn og undervisningen deres. Hun hadde gjort alt hun kunne den gangen: Laget yndlingsmaten hans, holdt ham varm, skjermet barna mot utålmodigheten hans, massert de giktherjede fingrene som var så knortete og stive. Men vinden var lumsk. Den hadde tæret på ham på samme måte som den sliter ned klipper, gjør fjell til sand og odder til strender. Jacinta stirret ut mot det punktet der vinden tok tak i bølgetoppene og slengte dem til himmels i hvitfrådende skumtopper. «Det er vakkert her,» sa hun. «Men det er kaldt. Vi bør lukke vinduene og slå på varmeapparatet.» «Hva? Og blåse bort sjølukten?» Jacinta bøyde seg mot Mary og klemte hånden hennes. «Du er jo iskald, Besta. Husk, du er mitt ansvar i dag. Har du en termos i den piknikkurven?» «Jeg glemte termosen.» Mary la ansiktet i nøytrale folder. Nå var øyeblikket kommet. «Det ligger en hytte litt lenger borte på stranden,» sa hun og prøvde å skjule anspentheten i stemmen. «La du merke til den da vi kjørte forbi? Den ligger like bak sanddynene. La oss se om vi kan lage oss en kopp te der.» Jacinta så tvilende ut. «Tror du vi kan gjøre det?» «Jeg kjenner eierne. De har ikke noe imot det. Døren er ulåst.» Mary kjente det prikke i huden mens hun holdt pusten og ventet på at Jacinta skulle gi etter. «Ja, vi kan kanskje ta en titt …» Jacinta snudde bilen og kjørte tilbake langs stranden mens Mary satt stiv og taus og forsøkte å tøyle den stigende spenningen. Hun vinket litt henslengt med hånden for å vise Jacinta hvor veien tok av, men da de svingte 30
opp over sanddynene og skumpet over bakketoppen, danset Marys hjerte også opp og ned. «Takk og lov for at vi har firehjulstrekk,» sa Jacinta mens et smil lyste opp ansiktet hennes. Hun strevde med å holde bilen på rett kurs mens sanden la seg rundt hjulene. De parkerte på gresset ved siden av den vesle hytten. Det var en brunmalt tømmerhytte med tre store vinduer mot sjøen og en storslagen utsikt over den lavtvoksende vegetasjonen og den vidstrakte stranden. Mary kunne se tidevannet som var på vei inn og omrisset av odden som strakte seg sørover langs bukten. På verandaen sto et piknikbord av tre og en gammel grill som samlet rust. Jacinta slo av motoren. «Er du sikker på at dette er greit? Kanskje det bor noen her.» Mary var allerede i ferd med å åpne bildøren. «Jeg ringte på forhånd for å sjekke. De regner med at vi stikker innom.» Hun kom seg fort og klønete ut av bilen, for hun visste at hun måtte få datterdatteren innenfor før hun rakk å stille for mange spørsmål. Snart kom Jacinta til å oppdage at hun ikke hadde fortalt henne alt. Hun sjokket bort til trappen og hørte lyden av havet som slo på den andre siden av sanddynene og kvitringen fra alvesmetter i de stille pausene mellom bølgeslagene. «Kan du bære inn kofferten min, er du snill?» ropte hun over skulderen. Jacinta sto ved siden av bilen med en rynke i pannen. «Hvorfor trenger vi kofferten?» «Ta den med inn, så skal jeg vise deg.» Mary slo døren opp på vid vegg. Så fant hun en eske med fyrstikker og en håndskrevet lapp på kjøkkenbenken. «Hva er det?» spurte Jacinta fra døråpningen. «En lapp fra eierne.» «Å, bra.» Jacinta virket lettet. «Så de ventet oss virkelig.» Hun satte fra seg kofferten. «Trodde du meg ikke?» «Jeg begynte å tvile.» 31
«Nå kan du slutte å tvile. La oss få på ovnen. Det er kaldt her inne.» Jacinta tok fyrstikkene. «Er gassen på? Eller bør jeg gå ut og sjekke flasken?» «Den skal være på.» Jacinta trakk fra gardinene og satte seg på huk for å få i gang ovnen. «Vil du ikke sette deg i sofaen?» spurte hun. «Det ligger et teppe der som du kan ha over knærne.» Mens Mary pakket teppet rundt beina, fylte Jacinta i kjelen og satte den på gasskomfyren. Hun tente et gassbluss og ristet på fyrstikken for å slukke flammen. «Så det var derfor du ikke hadde med deg termos.» «Jeg glemte termosen.» «Men du visste at vi kunne lage oss en kopp te her.» «Ja.» Jacinta stirret på henne en lang stund, og Mary kunne føle hvordan mistanken hennes steg. «Hva er det som foregår, Besta?» Mary ignorerte spørsmålet og stirret ut av vinduet, usikker på hvordan hun skulle fortelle datterdatteren sannheten uten å gjøre henne sint. Det var sjelden det var noen konflikt mellom dem. Det var uvanlig og ubehagelig. Hun prøvde å vinne tid ved å se ut på været. Regnet blåste inn fra havet og grå uværsskyer nærmet seg. «Hvordan går det med tevannet?» spurte hun. «Det kommer til å ta en evighet. Vannet er iskaldt. Hva med tablettene dine? Er det på tide å ta dem?» «De ligger i kofferten.» Begge to snudde seg og så på kofferten som sto oppstilt ved døren. «Kan du bære den inn på soverommet?» spurte Mary og prøvde å få kontroll over skjelvingen i stemmen. «Det som ligger lengst unna. Med de to enkeltsengene. Ikke det med køyesengene.» Jacinta rynket pannen og gikk for å kaste et blikk inn i rommet, men lot kofferten stå der den sto. Da hun kom ut igjen, satte hun seg ned i en gammel lenestol ved vinduet og stirret på Mary. «En av sengene der inne er oppredd.» 32
«Er den?» Mary spilte overrasket. «Hva er det som foregår?» Over skulderen på Jacinta kunne Mary se havet slå mot land. En tykknebbmåke slo langsomt med vingene over stranden og fløt på vinden. Dette var det øyeblikket hun hadde gruet seg til. «Jeg har ordnet det slik at jeg kan bo her,» sa hun. «Alt er besørget. Jeg har leid denne hytten for en måned, og jeg har betalt for å få en parkvokter til å komme innom og se til meg hver dag for å sjekke at jeg har det bra.» Jacinta så på henne uten å røre seg. «Alt kommer til å gå fint,» fortsatte Mary og fremførte den beroligende monologen hun hadde øvd på så mange ganger de siste dagene. «Parkvokteren kan skaffe meg alt jeg trenger. Han kan hjelpe meg hvis det skulle oppstå problemer … hvis jeg går tom for melk eller noe sånt. Og jeg har fortalt dem om helsen min. Alt jeg trenger ligger i kofferten.» «Hva med medisinene dine? Og hva om du blir syk? Det er verken strøm eller telefon her. Hvis du går tom for gass, kommer du til å fryse i hjel.» «Det står en ekstra gassflaske utenfor.» «Hva med mat? Du kommer ikke til å spise ordentlig.» «Jeg har betalt for å få fylt hytten opp med proviant. Og jeg kan faktisk lage mat.» «Men du kommer ikke til å gjøre det. Du kommer til å spise en boks med tomatbønner eller noe annet håpløst til middag. Ikke ordentlig mat.» «Jeg kan ta vare på meg selv.» «Ikke hvis du blir syk. De har ikke engang sykehus her på øya.» En anspent taushet la seg mellom dem. Om sant skulle sies, var Marys skrantende helse litt av årsaken til at hun flyktet. Litt av årsaken til at hun ville være her, utenfor Jans rekkevidde. Jacinta fikk tårer i øynene. «Du kan dø her ute, Besta.» 33
«Det er her jeg ønsker å være.» Det trillet noen tårer nedover kinnene på Jacinta som utfordret Marys standhaftighet. Men hun holdt stand. Hun hadde visst at hun ville møte motbør. «Mamma kommer til å bli rasende,» sa Jacinta. «Dette er min avgjørelse.» «Men den påvirker andre mennesker.» «Hvem da? Moren din?» Mary ble sint. Om Jan hadde fått viljen sin, ville Mary vært plassert på hjem for flere måneder siden. «Du vet at hun bare vil ditt beste.» «Å ja? Er ikke jeg den beste til å vurdere det?» Jacinta gned en hånd over ansiktet for å tørke vekk tårene. «Mamma kommer til å si at du ikke er ved dine fulle fem.» «Selvfølgelig vil hun det.» «Du vet at hun kommer til å overtale Gary. Og hun kommer til å bearbeide Tom også.» Mary ristet på hodet. Toms lojalitet var hun trygg på. Hun og Tom kjente hverandre uten at de trengte å si noe. «Moren din klarer kanskje å påvirke Gary,» sa hun, «men Tom kommer ikke til å høre på henne.» De henfalt til taushet igjen, og regnet begynte å tromme på taket. Utenfor la en fuktig dis seg rundt hytteveggene. Havet var stålgrått og sjøen krapp med hvite skumtopper. Mary kjente hvordan nervene roet seg. Hun skulle holde stand. Det fantes ingen argumenter som kunne få henne tilbake for å råtne vekk i Hobart. Hun var her for sin egen del, og for Jacks. Og hun nektet å la Jan plassere henne på et hjem. Det var det som var sakens kjerne: Hun tok saken i egne hender før Jan rakk å sperre henne inne. Jacinta gjorde et nytt forsøk. «Jeg kan ikke la deg gjøre dette, Besta. Det er ikke trygt.» «Livet er ikke trygt.» Jacinta tryglet: «Kan jeg ikke heller kjøre deg ned hit på dagsturer? Jeg kan ta fri fra jobben og gå turer med deg så du ikke blir så alene.» 34
«Det ville ikke vært det samme. Jeg trenger tid for meg selv her nede.» Jacinta stirret ut vinduet. «Mamma kommer til å bli så sint.» Hun sukket og reiste seg for å sjekke tekjelen på kjøkkenet. Mary var lei for at hun hadde vært nødt til å dra Jacinta inn i dette. Og datterdatteren hadde rett. Jan kom til å bli rasende. Her nede befant Mary seg utenfor hennes kontroll. I det siste, mens Marys helse ble stadig dårligere, virket det som om Jan hadde likt å ta styringen. Hun spurte henne alltid om helsetilstanden hennes og godtet seg nesten hver gang Mary fikk et anginaanfall. Mary lurte på hvordan denne fiendtligheten hadde kommet mellom dem. I årenes løp hadde hun forsøkt å blidgjøre Jan: Hun hadde tatt henne med på lunsj, tatt en kopp kaffe med henne etter skolen og laget søndagsmiddag. Da Jans ektemann forlot henne, hadde Mary støttet henne gjennom sinnet og sorgen. Hun hadde til og med gått på kino med Jan et par ganger, til tross for at gikten ble verre av å sitte i de trange kinosetene. Men kløften mellom dem var for dyp, så Mary hadde slått seg til ro med en anspent våpenhvile. «Hvorfor her?» spurte Jacinta. «Hvorfor ikke på fyret? Der ville det i det minste vært noen i nærheten. Og en telefon.» Mary ristet på hodet. «Det ville ikke ha føltes riktig å bo i det gamle huset mitt. Det ville ikke vært som før. Og vokterboligene er altfor kalde.» Men det var mer enn som så. Det hadde skjedd altfor mye på fyret. Om hun hadde bodd der, ville hun ikke kommet unna alt det. Hun hadde vært nødt til å komme hit, hvor hun kunne huske Jack da han var på sitt beste, før Cape Brunys isolasjon og ensomhet inntok sjelen hans. «Jeg er sikker på at husene har bedre oppvarming nå for tiden,» sa Jacinta. «Nei. Det er fredeligere her. Og jeg kan se havet.» Husene på Cape Bruny var ikke bygget for utsiktens skyld, 35
så kjøkkenvinduene vendte ut mot fyrtårnet oppe på høyden. Fyrmyndighetene ville at folk skulle konsentrere seg om jobben. Tevannet kokte endelig, og Jacinta laget te. Hun fnøs da hun åpnet døren til kjøleskapet og fikk se at det var velfylt – enda et bevis på Marys svik. Hun satte noen kjeks og en kopp te på salongbordet og satte seg igjen. «Jeg liker ikke dette, Besta,» sa hun og grep Marys rynkete hånd. «Men jeg antar at dette ikke har vært helt enkelt for deg heller. Og det er ikke min oppgave å fortelle deg hva du skal gjøre.» Nå var det Marys tur til å blunke vekk tårer. Jacinta sukket dypt. «Hvorfor valgte du meg til å kjøre deg hit?» «Fordi jeg visste at du ville forstå.» «Ikke Tom?» «Han er ikke like flink som deg til å takle Jan.» «Du har visste tenkt på alt.» «Jeg har prøvd. Jeg vil ikke lage noe bråk.» «Dette er bråk.» Jacinta reiste seg og satte hendene i siden. «Du lurte meg til å kjøre deg hit.» «Jeg ønsket ikke å lure deg.» Jacinta kikket ut av vinduet, og Mary fornemmet avstanden mellom dem. «Jeg er lei for det, Jacinta.» Jacinta smilte blekt til henne. «Det er greit. Jeg skal nok venne meg til det. Men jeg tror jeg går meg en tur hvis du ikke har noe imot det. Det har sluttet å regne, og jeg trenger litt frisk luft. Jeg skal bare hente jakken min i bilen.» Hun ga Mary en klem og forvant ut i vinden. Mary hørte det smelle i bildøren og så henne strene over sanddynene og ned på stranden. Det var godt for Jacinta å komme seg ut i blåsten. Vinden ville dempe uroen hennes og berolige henne, og når hun kom tilbake, ville hun ha funnet ro i sjelen. Det fungerte alltid slik. Det var nok plass der ute til å la et hjerte vokse seg stort. Det var en hemmelighet Mary hadde kjent hele livet. Og livet krevde at man hadde et stort hjerte. 36
3
Noe er i emning, det brygger opp til uvær av et eller annet slag. Jeg har aldri vært spesielt intuitiv, men i dag ligger det en foruroligende spenning i luften. Jeg kan kjenne det på vinden og den rå kulden fra skydekket som ligger tungt over skogen. Jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av en illevarslende uro. Fra verandaen på forsiden av huset mitt i Coningham, tretti minutter sør for Hobart, kan jeg se gjennom trærne og ned til kanalen der det sene ettermiddagslyset er perlegrått. På den stille sjøen mot Bruny Island er søndagens lystbåter i ferd med å avslutte piknikene sine og vende snuten hjemover. Jeg sitter i fluktstolen min og ser grønnrosellaene knase i seg frø fra fuglemateren. De utgjør et kaos av kvitring, hakkende nebb og brusende fjær, og har ikke den fjerneste anelse om hva jeg føler. De tripper sidelengs frem og tilbake langs kanten på fuglemateren på sine latterlig korte bein, og knikser med hodene for å skuffe frø opp i de krumme nebbene sine. Så fjerner de skallet ved å vri frøene med grå, runde tunger. Rutinen deres endrer seg ikke, og i dag føles det betryggende. Fuglene er kanskje uvitende, men hunden ved føttene mine vet at noe er på gang. Jess er en brun kelpie med trekantede, stående ører, buskete hale og gule øyne. Hun leser alltid sinnsstemningen min. Jeg liker det at hun vet ting uten å spørre. Jeg liker det at hun ikke snakker. Mennesker har altfor mange ord. De har muret seg inne med veg37
ger og tak og underholdning. For mye innendørs, for lite åpen himmel. Huset mitt befinner seg nær natur og skyer og fugler. Jeg valgte det fordi det er så fredelig her. I denne gaten ligger det bare et par spredte hus, for det meste feriehus. Enkelte dager vinker jeg til det eldre paret ved siden av, og de vinker tilbake, men det går aldri lenger enn det. Jeg har aldri vært spesielt sosial av meg. Det er sikkert på grunn av fyret, fordi jeg vokste opp omgitt av den ville naturen på Cape Bruny. Men jeg er blitt verre de siste årene. Mer tilbaketrukket. Nå for tiden er jeg tilfreds når Jess og jeg kan sitte her for oss selv, langt unna folks blikk. Bak oss er skråningen dekket av skog helt ned til bakgjerdet, og skyggene kommer tidlig om ettermiddagen. Utsikten fra stuen mot North Bruny, som ruver der ute i horisonten, minner meg om hvor jeg kommer fra. Den tar meg tilbake til fyrstasjonen. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg nesten føle vinden piske over odden. Jeg kunne stå øverst på klippene og trekke inn luft med et islett av is i seg. Jeg var ute så lenge jeg kunne mens jeg ventet på å få se en albatross som gled over bølgene langt der nede eller en havørn som fløy over klippene med bøyde vinger i vinden. Mens den tidlige kvelden kommer smygende over vannet, blir Jess og jeg sittende på terrassen og se de siste båtene vende hjemover. Lyset svinner og fuglene blir borte. Jeg hører en pungrev krafse seg nedover et tre like ved siden av huset. Den faller ned på taket med et dunk og galopperer over det som en elefant i militærstøvler. Så klatrer den opp på rekkverket og blir stående med den buskete halen i været og snuse ut i luften med den rosa snuten sin. Jeg merker at Jess holder pusten. Et av forbeina er hevet, som om foten hennes lytter. Hun sitter og følger med, stiv i hele kroppen av selvdisiplin. Hun har lyst til å jage av gårde og glefse etter den buskete halen. Men lydigheten vinner og hun blir sittende ved kneet mitt. Telefonen ringer og Jess spretter opp så føttene krafser mot terrassen. Skrapingen av tåneglene hennes skremmer 38
pungreven idet den strekker frem nesen for å snuse på epleskivene jeg har lagt frem på rekkverket. Mens telefonen fortsetter å ringe, stormer Jess bjeffende bort til ytterdøren. Hun fortsetter å bjeffe etter at jeg har gått inn for å ta telefonen. Selv etter at jeg kjefter på henne, følger hun etter meg inn i stuen og bjeffer mot natten, mot pungreven, og mot meg fordi jeg har vært så anspent hele dagen. «Vent litt,» roper jeg inn i røret. Jeg jager ut Jess, og hun forsvinner ned trappen og løper raskt rundt huset. «Beklager,» sier jeg inn i røret. «Hvem er det?» «Jacinta.» Jeg hører på nervøsiteten i stemmen hennes at denne telefonsamtalen har noe å gjøre med den forventningen jeg har gått og følt på hele dagen. «Tom,» sier hun. «Jeg kjørte Besta ned til Bruny Island i dag. Hun fikk meg til å la henne bli igjen der. Hun skal bo i en hytte i Cloudy Bay.» Jeg kjenner til hytten som ligger gjemt bak sanddynene, i le for vinden, helt i enden av Cloudy Bay. Jess og jeg har ofte gått endeløse turer på den stranden, og jeg har kikket inn gjennom vinduene på hytten. Den virker hjemmekoselig. Jeg ser for meg mor sitte på sofaen og mimre om fortiden. «Var det rett av meg å la henne bli igjen der?» spør Jacinta. «Jeg er bekymret for helsen hennes.» Jeg hører tøffingen fra en motorbåt ute på kanalen. «Hun sier det er dette hun vil,» fortsetter Jacinta. «Å være der nede alene.» Jeg gjenvinner talens bruk. «Jan og Gary kommer ikke til å være enige.» «Hva skal vi gjøre?» «Jeg vet ikke helt.» «Alex sier jeg bør kalle inn til et familiemøte.» Jeg kjenner gruen krype inn under huden på meg. «Hva om jeg får alle sammen til å møtes hjemme hos Besta i kveld?» sier Jacinta. «Kan du komme?» «Er du i Battery Point nå?» 39
«Ja. Jeg kjørte rett hit. Tom, hun har etterlatt alt i perfekt orden. Jeg tror ikke hun har planer om å komme tilbake.» Mor regner altså med å dø på Bruny. Jeg visste jo at hun ikke ønsket å visne hen på et sykehjem, og jeg vet at hun ikke har vært frisk i det siste, men denne utflukten til Bruny virker litt ekstrem. Og jeg er overrasket over at hun ikke diskuterte det med meg. Jeg er ikke som Jan og Gary, som begge er høylytte og kompromissløse i sine meninger. Jeg ville ha lyttet til henne. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Mors død er ikke noe jeg er klar for. Jeg kan ikke forestille meg at hun ikke skal være her lenger. «Jeg avtaler et møte halv åtte,» sier Jacinta. Hun blir taus, og jeg stirrer tomt ut i stillheten. «Er alt i orden, Tom?» «Jeg tror det.» «Kjør forsiktig, ok? Og kom i tide. Jeg har ikke lyst til å bekymre meg for deg hvis du er for sen.» «Nei. Jeg vil ikke bekymre deg.» Når jeg slår av lyset og går ut i mørket, kommer Jess opp på siden av meg og dytter den fuktige snuten opp mot hånden min. Hun snøfter inn i håndflaten min og jeg stryker henne over de fløyelsmyke ørene og hodet. Hun er varm og myk og fast på en kveld som på et vis har gått helt i oppløsning. Jeg kan høre henne pese ved siden av meg når vi går ned den bratte betongstien til bilen. Pungreven krafser seg opp en trestamme idet vi går forbi. Jeg åpner fordøren på Subaruen og Jess hopper inn og legger seg på gulvet på passasjersiden. Hun kjenner sin plass og følger alltid reglene. I kveld er hun like anspent som meg. Hun peser så tungt at jeg ikke vet hvem som bråker mest, Jess eller den gamle bilmotoren. «Hei, jenta mi.» Jeg bøyer meg over girspaken og rufser henne litt i pelsen. I lyset fra gatelyktene ser jeg de gule øynene hennes se på meg. «Vi skal på fest.» Bilen ruller fort ned innkjørselen, og jeg bremser opp og 40
setter den i gir før vi når bunnen av bakken. Vi svinger til venstre og ut på gaten mot motorveien og passerer mørke hus som lurer i buskene. Veien forsvinner ned mot vannkanten og svinger seg tett langs bredden. Når jeg kjører litt for fort inn i en sving, setter Jess seg opp, klynker og hviler hodet mot setet. Så går hun en runde rundt seg selv og krøller seg sammen på gulvet igjen. Hva var det Jacinta hadde sagt om å kjøre forsiktig? Men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Hvis mor dør, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Som vanlig er gaten utenfor mors hus i Battery Point fullpakket av biler. Da de bygget husene her, ante de ikke at området ville bli så dyrt og populært. Det tar tid å finne en parkeringsplass. Så går Jess og jeg tilbake langs fortauet. Vi må gå rundt biler som står parkert med hjulene oppå fortauet. Jess bestemmer seg for å gjøre fra seg på en liten gressflekk, og jeg venter mens hun krøker seg skamfull sammen før hun etterpå prøver å late som om hun ikke ser meg når jeg samler bæsjen hennes i en plastpose. Jeg kaster posen i mors søppelspann før jeg går opp til ytterdøren. Jeg er sen, og alle sammen sitter inne på kjøkkenet og venter på meg. Jeg hører summingen fra stemmene deres når jeg åpner døren og går inn i gangen. Jess’ negler klaprer mot tregulvet. Vi er nesten gjennom skyvedøren før jeg innser at jeg har glemt å puste. «Her er han.» Jacinta reiser seg for å ta meg i armen og føre meg bort til en stol. Jan og Gary sitter allerede ved bordet og skuler ned i hver sin tekopp. Gary har latt sin kone, Judy, være hjemme, og det er kanskje en bra ting i kveld. Alex står borte ved vasken og finner frem flere krus. Han er utvilsomt med som moralsk støtte for Jacinta. Og det kommer hun til å trenge, om man skal dømme etter de hissige blikkene Jan sender meg idet jeg drar frem stolen min. Hun ser misbilligende ned på Jess. 41
«Kunne du ikke latt hunden være hjemme?» Jan skjønner seg ikke på hunder. Hun skjønner seg ikke på mennesker heller, selv om hun selv mener hun er en ekspert. Jeg setter meg, og Jess krøller seg sammen ved føttene mine. «Hunden er ikke noe problem,» mumler Gary. Han brer seg utover stolen sin som en Buddha. De siste årene har kroppen hans est ut – for mye tid tilbrakt med å trykke på taster foran datamaskinen og på fjernkontroller i stedet for å trene. Han nikker til meg så alle dobbelthakene disser. «Hvordan går det?» Jeg trekker på skuldrene. «Jeg vet ikke helt.» «Litt av et sjokk, hva?» Latteren hans er kort og anstrengt. «Typisk mor å dumpe noe sånt i fanget på oss.» «Hun ønsket virkelig ikke å opprøre alle sammen,» sier Jacinta lavt. Stemningen er trykket, og vi prøver å unngå å møte hverandres blikk. Jan sitter rak i ryggen, det er like før hun eksploderer. Resten av oss puster forsiktig i tausheten og stålsetter oss mot det som kommer. Ingen later til å vite hva de skal si, men Gary er den første som tar ordet. «Du har visst hatt litt av en dag, Jacinta.» Alltid like diplomatisk. Jacinta nikker. «Det har ikke vært verdens enkleste dag, nei.» «Jacinta ante ingenting …» skyter Jan raskt inn før hun snur seg mot Jacinta, «selv om det overrasker meg at du ikke spurte henne om kofferten før dere dro fra Hobart.» Jeg er sikker på at Jan har kjeftet på Jacinta helt siden hun fikk nyheten, nå vil hun bare gjenta det hele til ære for meg. Gary setter fra seg koppen sin, lener seg tilbake i stolen og folder hendene bak den tjukke nakken. «Hvordan fikk hun deg til å ta henne med til hytten?» «Hun frøs og sa hun hadde avtalt med eierne at vi kunne ta oss en kopp te der. Det var unna vinden …» 42
«Og du bar inn kofferten for henne, antar jeg?» Jan himler med øynene. «Hun kunne ikke bære den selv,» forklarer Jacinta tålmodig. «Den var altfor tung.» «Du fattet vel mistanke da? Du skulle latt den bli liggende i bilen.» Jacinta gjør ikke noe forsøk på å forsvare seg. Hun ser på moren og venter. «Prøvde du å snakke henne fra det?» spør Jan. «Ja, selvfølgelig. Jeg var ganske direkte.» «Sa du at hun skulle kutte ut tullet og sette seg i bilen igjen? Du sa det nok ikke slik.» «Nei, ikke akkurat slik. Men jeg la press på henne.» Jan knytter nevene oppå bordet. «Synd mor ikke ba meg kjøre henne dit.» I samme øyeblikk koker tevannet, og kjelen piper. Alex spretter opp for å slå den av og vifter et krus mot meg. «Hva vil du ha, Tom?» «Te, takk. Svart.» Det oppstår en ubehagelig stillhet mens Alex skjenker i te og gir meg den. Jan sitter fortsatt rakrygget og stiv i stolen sin. Hun er som en elv i ferd med å gå over sine bredder. Når hun først er i gang, kan ingenting stanse flommen. «Er du klar nå, Tom?» spør hun. Jeg nikker ned i koppen min. «Ja vel,» sier hun. «Hva skal vi gjøre med dette?» Hun stirrer på hver av oss etter tur, som om vi på et eller annet vis er å klandre. Ingen svarer. «Kom igjen,» sier hun. «Vi må finne ut av dette. Jeg nekter å la mor dø der nede helt alene.» «Vi kan bytte på å besøke henne,» foreslår Jacinta. «Det vet jeg at hun ville likt. Alex og jeg kan dra ned dit i helgene.» Jan rister bestemt på hodet. «Hun kan ikke bli der. Vi må hente henne hjem og få orden på ting.» «Hva slags ting?» spør Gary. 43
«Vi må få plass til henne på et sykehjem. Slik at hun ikke kan finne på slike stunt som dette igjen.» Jacinta bryter inn. «Hun vil ikke på hjem.» «Hun er syttisju og åpenbart ikke helt ved sine fulle fem, Jacinta.» Jan avfeier argumentet hennes like raskt som om hun skulle ha feid smuler opp fra gulvet. «Et hjem er det tryggeste stedet for henne.» «Kanskje hun ikke vil være trygg.» Stemmen min gjaller gjennom rommet, og alle ser på meg, sjokkert over at jeg har tatt ordet. Ingen venter at jeg skal ha noen mening, eller om jeg har det, at jeg skal ytre den. Jan presser frem et nedlatende smil. «Så du vil bare la mor dø der nede helt alene, du, Tom?» «Det er ikke det han sier,» sier Gary. «Å nei? Hva er det han sier, da?» «Han sier at mor har rett til å velge å ikke bli plassert på et hjem.» Jacinta legger en hånd varsomt på morens arm. «Besta var veldig klar på hva hun ønsket.» «Men det er uakseptabelt,» sier Jan. «Hvis hun dør, kan det ta mange dager før noen finner henne.» «Parkvokteren skal se til henne daglig.» Jan lar seg ikke stagge. «Det er ikke nok. Hun trenger pleie døgnet rundt.» «Hun har jo bodd alene her hjemme,» påpeker Gary. «Hvorfor dette plutselige behovet for døgnpleie?» «Det er annerledes der nede,» sier Jan fornærmet. «Du vet hvordan det er, Gary. Det er kaldt og forblåst, og kulden kommer til å ete seg inn i henne. Du så far dø. Hjertesvikt er en grusom måte å dø på.» Vi sitter som lamslått et øyeblikk. Bortsett fra Alex var alle de andre vitne til fars død. Men mens de samlet seg rundt fars sykeseng her i Hobart for å ta farvel, var jeg strandet på et skip som stampet seg langsomt tilbake fra Antarktis over Sørishavet. Jeg var tre dager for sen. Tre fryktelige dager. Mitt farvel ble sagt ut i den grå himmelen og den iskalde vinden mens jeg sto på helikopterdekket om 44
bord med hav rundt meg på alle kanter. Det er en ensom følelse å miste en av sine foreldre når man er så langt unna. Jan ser inngående på oss alle sammen, vurderer situasjonen. Hun holder oss fanget i tausheten sin. «Men for guds skyld,» sier hun. «Noen må dra ned dit og hente henne tilbake.» «Du melder deg ikke frivillig, akkurat.» Garys stemme har et islett av sinne. «Du må da kunne finne et ledig øyeblikk til å dra dit for å hente henne.» «Det er bedre at noen andre gjør det,» sier Jan. «Da kan hun ikke klandre meg.» «Så du vil at en av oss skal dumpe henne på et eller annet hjem som du velger å plassere henne på?» «Jeg skal sørge for å finne et respektabelt sted. Et sted i nærheten slik at det blir enkelt å stikke innom og besøke henne.» «Synd du ikke besøkte henne oftere mens hun bodde her i dette huset.» Gary begynner å bli varm i trøya nå, oppildnet av Jans selvgodhet. «Vi lever alle travle liv,» svarer Jan. «Hvor ofte stakk du innom for å slå av en prat?» Gary stirrer sint ned i tekoppen sin, og tausheten senker seg over kjøkkenet igjen. «Jeg vet ikke om vi trenger å gjøre noe som helst,» sier jeg lavt. Jan ser kaldt på meg. «Det er ingen løsning,» glefser hun. «Hun trenger ordentlig stell. I verste fall må hun på sykehus.» Jeg finner styrke fra et sted dypt inni meg. «Dette er mors avgjørelse,» sier jeg. «Hun ønsker ikke å komme tilbake.» Jan er rasende. «Hun er en gammel dame som ikke er ved sine fulle fem. Det er opp til oss å ta avgjørelsene for henne.» En kort, anspent stund sier ingen noe. Så snakker Jacinta. «Besta er ved sine full fem. Hun vet hva hun vil.» Jan ser surt på henne. «Beklager, Jacinta, men hvis du 45
hadde håndtert dette ordentlig i utgangspunktet, ville ikke dette ha vært noe problem. Hun valgte deg til å kjøre seg til Bruny fordi hun visste at du ville gjøre som hun sa.» «Vel, mor ville aldri valgt deg.» Gary legger armene i kors over den digre vommen sin. «Du har ikke behandlet henne med respekt på mange år.» «Det er ikke sant.» «Du har ikke akkurat hatt et nært forhold til henne.» Jan fryser til. «Jeg synes jeg har klart meg ganske bra med tanke på hva som var utgangspunktet. Hva har du gjort for henne de siste seks månedene?» Nå er samtalen i ferd med å bevege seg inn på ukjent territorium. «Jeg har i det minste ikke lesset henne ned med kritikk og skyldfølelse.» Jan og Gary står overfor hverandre som to aggressive hunder før en slåsskamp. Dette går ikke bra. Noen må hindre situasjonen i å skli helt ut. «Hva om jeg drar ned dit og besøker henne en gang i løpet av uken,» foreslår jeg. «Jeg kan ta meg fri en dag, kanskje onsdag, og sjekke at ting er lagt til rette for henne der nede.» «Hva har du tenkt å gjøre?» sier Jan. «Bygge et sykehus i Lunawanna?» Jeg trekker på skuldrene. Konfrontasjonen får det til å vrenge seg i meg. «Jeg skal se til at hun har alt hun trenger.» «Som respirator? Og oksygentanker?» «Du kan jo dra ned hvis du vil, Jan,» sier Gary. «Nei. Jeg drar ikke. Hvis mor velger å isolere seg slik, og dere alle støtter henne, nekter jeg å besøke henne.» «Men hun kommer kanskje ikke tilbake …» Jacintas ord blir hengende i luften. Jan reiser seg. «Da er det hennes valg. Jeg er altfor sint til å stikke innom på en høflighetsvisitt. Og hva skulle jeg sagt? Hei, hvordan går det, mor? For noe tull! Hvis dere har bestemt dere, drar jeg hjem.» 46
Jess kommer ut fra plassen sin under bordet og begynner å trave nervøst rundt i rommet. «Kan du ikke få den hunden til å sitte i ro?» sier Jan sint. Så faller ansiktet hennes sammen. «Å, herregud, dette er så fælt,» sier hun og får tårer i øynene. Og dermed har Jan klart det igjen – hun har fått møtet til å dreie seg om sin egen fortvilelse. Jacinta gir henne en klem og klapper henne på skulderen, mens Alex himler med øynene mot meg og skjenker i en ny kopp te til Jan. Det at jeg blir sittende ved bordet, blir tolket som solidaritet. Gary mumler noe i skjegget og rusler ut på toalettet. Når han kommer tilbake, setter Jan seg ned og folder hendene rundt tekoppen. «Jeg mener fortsatt at vi bør hente henne hjem,» sier hun. «Hun klarer seg,» sier Gary. «Det er noe vås, Gary. Hun er ikke i stand til det. Vi vet at hun ikke kommer til å huske medisinene sine. Halve tiden vet hun ikke engang hvilken dag det er.» «Hun har rett til å bestemme selv,» sier jeg, og den samme tausheten som oppstår hver gang jeg sier noe, senker seg. Jess gnir seg urolig mot beina mine når jeg stanser opp. «Hun har rett til å bestemme hvordan hun ønsker å dø.» Jan er rasende. Hun slår neven i bordet i ren frustrasjon. «Dette er latterlig. Dere prøver å få henne i graven, alle sammen. Er jeg den eneste som bryr meg om henne?» Jeg graver dypt for å finne styrke. «Dette handler ikke om deg, Jan. Dette handler om mor.» Sånn, nå er det sagt, og Jan blir helt mørkerød i ansiktet. «Vi skal la henne bli der,» fortsetter jeg med skjelvende bein. «Du kan besøke henne hvis du vil. Men ingen skal hente henne hjem. Dette er mors valg.» Jeg reiser meg, og Jess spretter også opp. «Møtet er over.» Og utrolig nok er det det. Jan drikker teen sin med tårevåte øyne. Gary begynner å snakke om jobben sin og at han kanskje kan besøke mor neste uke. Og Alex rydder 47
vekk de tomme koppene og spruter oppvaskmiddel i vasken. Over hodene på dem smiler Jacinta matt mot meg. Det tause nikket hennes er en slags bekreftelse. Vi har vunnet det første slaget. For mor.