Hvordan jeg ble en friluftsfersking Jeg kunne godt ha skrevet denne boken uten å fortelle om hvorfor jeg begynte å gå i naturen. Kanskje hadde det til og med vært lettere. Jeg kunne delt mine erfaringer, tips og triks med deg, og gitt inspirasjon så du forhåpentligvis ville blitt fristet til å dra ut på tur. Men for meg ligger det noe mer bak det å pakke sekken og traske ut mellom trær og blåbærlyng. Noe det sikkert gjør for deg som leser denne boken også. Så kanskje er ikke den letteste veien den beste allikevel? Skal jeg være brutalt ærlig, så likte jeg slett ikke å gå på tur de første 24 årene av livet mitt. Nei, tvert imot, jeg mislikte det sterkt. Tur var noe jeg forbandt med det å være kald og sliten, kjede meg og ikke mestre de oppgavene jeg ble satt til. Slik som å gå på ski, bære tung sekk, padle kano eller tenne bål for å holde varmen. Det gikk så langt at jeg som barn pleide å skulke skolen når vi hadde turdag. Det var rett og slett ikke min greie. Min greie var derimot å sitte i sofaen og strikke, spille i korps eller gå på dansetimer. Jeg holdt meg mye hjemme hos mamma og pappa når jeg ikke var på skolen eller på fritidsaktiviteter, for der var det trygt å være. De var mine to sterkeste støttespillere, og jeg var helt avhengig av dem i min daglige kamp mot den indre plageånden jeg bar med meg fra jeg var seks år gammel. Noen kaller denne plageånden for sin egen djevel, en demon, eller som OnklP synger: styggen på ryggen. Før kalte jeg det ikke for noe, fordi jeg trodde det var en naturlig del å bære med seg som menneske. Men nå som voksen har jeg forstått at min daglige kamp, min djevel og plageånd, var langt ifra noe som skulle være der. Det var i stedet en angstlidelse.
– 13 –
