I denne biografien portretteres Fridtjof Nansen ikke som en superhelt, men som et troverdig menneske. Han var rastløs og egoistisk, en elendig far og ektemann, ekstremt selvopptatt og en typisk besserwisser. Men Nansen var også en brennende engasjert samfunnsborger. Han spilte en avgjørende rolle i norsk politikk under løsrivelsen fra Sverige i 1905, og hadde et betydelig internasjonalt og humanitært engasjement i innsatsen for flyktninger, krigsfanger og hungerofre. Og selvfølgelig var han en uredd ekspedisjonsleder i arktiske strøk.
Vendepunktet i Nansens liv blir første verdenskrig. Polarferdene i hans yngre år blir dermed en forutsetning for hans rolle som humanist. Boken snur altså rundt på den dramaturgien som ligger til grunn for alle de eksisterende biografiene så langt.
