FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 3
Espen Andresen
FRI fra avhengighet
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 4
© 2008 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-27992-9 1. opplag 2008 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Janniche Engelsen Design Omslagsfoto: Inger Marie Grini Sats: Oz Fotosats AS Tekstredaktør: Sidsel Hjelme Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2008 Satt i 11 pkt. Adobe Garamond og trykt på 100 gram Munken Premium Cream 1,5 Alle navn i boka er fiktive unntatt forfatterens eget.
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 5
Forord
Denne boka beskriver hvordan et liv som i utgangspunktet er rent, fint og ubesudlet, i stedet blir et liv levd i rus, uærlighet, manipulering, kriminalitet og prostitusjon. Jeg hadde en vanskelig oppvekst og levde i mange år en tilværelse med gjenger, rus, arrestasjoner, var inn og ut av institusjoner, fikk tilbakefall og tok overdoser. Jeg avsluttet ruskarrieren med åtte års heroinmisbruk. I dag har jeg vært rusfri i nesten åtte år. Jeg er utdannet addiktolog og har videreutdanning i gestalt- og drømmeterapi. Addiktologi er læren om besettelsene og drivkreftene bak all avhengighet, og jeg jobber i dag med behandling av rusmisbrukere. Med denne boka ønsker jeg å sette søkelys på behandlingen som tilbys rusavhengige i Norge i dag. Behandling som til tross for dårlige – og i stor grad også manglende – resultater får fortsette etter de samme metodene i år etter år. I helsevesenet for øvrig kan feilbehandling få store konsekvenser både praktisk og økonomisk for de ansvarlige. Innenfor rusomsorgen er feilbehandling tilsynelatende et ukjent begrep, selv om jeg mener at det nettopp er feilbehandling som i stor grad foregår. Følgen er at rusavhengige og deres familier og pårørende fortsetter å lide, og mange dør. Tenk deg at du skal til Nordpolen. Du er ute og går i et forferdelig snøvær og har mistet oversikten over hvor du er. Plutselig står tre personer foran deg: En eskimo med et kart, en eskimo uten kart og en afrikansk kriger. Hvem vil det være mest naturlig å spørre om veien? 5
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 6
Jeg ser på meg selv som eskimoen med kart, en som vet hvor Nordpolen er, hvordan det er der, og som i tillegg har kartet – altså utdanningen – som trengs for å komme til målet. Innenfor norsk rusbehandling jobber det mest afrikanske krigere og eskimoer uten kart, som helst vil ha Nordpolen for seg selv. Med denne boka inviterer jeg deg som leser med på en reise gjennom mitt eget liv, med mine erfaringer fra og tanker og følelser rundt hvordan det er å leve med en sykelig avhengighet. Dette er også en reise gjennom det norske behandlingsapparatet og møter med institusjoner og «behandlere» som gjorde at jeg etter hvert ble sykere av behandlingen jeg fikk, enn av rusmisbruket. Gjennom min egen historie ønsker jeg å vise at det finnes en alternativ behandlingsmåte, der man gjennom en dyptgående personlig prosess kan kvitte seg ikke bare med rusen, men også med de drivkreftene og tankemønstrene som ligger bak. På den måten kan man etablere en ny og varig tilværelse som frisk – uten rus eller andre former for sykelig avhengighet. Hvis du etter å ha lest boka blir nysgjerrig på hva jeg kan tilby, kontakt Addictologi akademiet – enten du selv lider av avhengighet eller står nær noen som gjør det. Tlf. 46 62 56 26, e-post addictologen@email.no. Addictologi akademiet har lokaler i Sinsenterrassen 14 i Oslo, der jeg coacher klientene i grupper gjennom deres prosesser og tar polikliniske samtaler. Jeg holder i tillegg foredrag og underviser. Espen Andresen
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 7
Innhold
Sagnet om diamanten 9 Drabantbyliv 11 Utrygghet og svik 12 Manglende kjærlighet 14 Traumenes konsekvenser 18 Jakt på lykkefølelsen 21 Mine første besettelser 23 Rettferdiggjøring 27 Kreativ kriminalitet 30 Fristaden under blokka 30 Egertorget trekker 32 Misbrukspersonligheten får en ny dimensjon 37 Reisen nedover 45 Den perfekte flukt 45 Frustrerte behov og bekreftelser 47 Sviket repeteres 49 Ny identitet 50 Utvalgt 55 Sykelig avhengig 66
Helvete har også en romansefase 68 Feilprogrammering 69 Amfetaminet får overtaket 70 Døden kommer nærmere 71 Benektelse 75 Møte med psykiatrien 80 Den totale skamfølelse 83 Min første behandling 91 Omprogrammering 95 Sterb på fotball 97 På kjøret igjen 100 Drivkrefter og kriminelle tankemønstre 104 Makt og kontroll 104 Sinne og hat 105 Spenning og lyst 106 Habegjær og latskap 106 Medhjelpere i misbruket 108 Medavhengighet hos pårørende 109 Profesjonell muliggjøring 111
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Andre omgang på Veslelia 113 Manglende kunnskaper 113 Ettervern 121 Pappa på Veksthuset 125 Tøff behandling 127 Metode uten kunnskap 129 Inn og ut av Tunnelen 134 Siste runde 142 Diffe er med på lasset 143 Vendepunktet 149 Valg for en ny framtid 150 12 trinn til frihet 155 Maktesløshet 157 Sunn fornuft 157 Kunnskap og tillit 158 Selvransakelse 158 Avsløring 159 Karakterdefekter 159
Side 8
Trening 160 Svik mot mennesker 160 Personlighetsforandring 161 Ydmykhet 161 Ivareta deg selv 162 Jeg er klar 162 Behandling som virker 163 Holistisk tilnærming 163 Trygghet og kunnskap 165 Tankemønstrene må endres 166 Gå i dybden 167 En livslang prosess 168 Kjærlighet 169 Et nytt liv 171 Jobb på Veksthuset 172 Dødsfallet 175 Hvorfor blir noen sykelig avhengige? 178 Mitt eget akademi 179
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 9
Sagnet om diamanten
Det finnes et gammelt indianersagn om en diamant, en kjempediamant som var symbolet på kjærlighet, fred, samhørighet, ærlighet og tillit. Sagnet stammer fra tiden før det fantes mennesker på jorda. Dyra levde i fred, ingen spiste mer enn de måtte, eller tok mer enn de trengte. Men det gikk et rykte blant dyra om at snart ville det komme fremmede til jorda, mennesker! Dyra hadde hørt historier om hvor utspekulerte, manipulerende, griske og sta menneskene var, og de ble redde for diamanten sin. Den kloke uglen samlet alle dyrene til råd, og de prøvde i fellesskap å finne ut hvordan de kunne gjemme diamanten for menneskene. – Jeg og mine venner kan fly diamanten høyt opp på den høyeste fjelltopp. Der vil menneskene aldri finne den, sier ørnen. Uglen svarer at de lure og utspekulerte menneskene nok dessverre vil finne diamanten der. – Jeg og mine venner kan ta diamanten med langt ut på steppene i det mest øde landskap og gjemme den der, sier løven. Uglen svarer det samme: Menneskene er så lure og utspekulerte at de vil nok komme til å finne den der også. – Men jeg kan ta diamanten med meg langt inn i de dypeste skogene der ingen noen gang har vært, og gjemme den der, sier elgen. Uglen svarer det samme: Menneskene er for lure og vil finne den. – Jeg kan svømme ut på det dypeste hav og dykke ned på bunnen og gjemme diamanten. Der vil ingen mennesker finne den, sier den store hvalen. 9
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 10
Den kloke uglen svarer igjen det samme, menneskene vil aldri slutte å lete etter diamanten. – De er for grådige, utspekulerte og sta, de vil finne den der også, sier hun. – De er smarte også, vet dere! Da trår den bitte lille skogmusa fram. – Jeg vet det, sier hun. – Vi tar diamanten, knuser den i tusen millioner biter og gjemmer en bitte liten diamantbit i hvert eneste av disse menneskene, for der vil de aldri i verden noen gang finne på å lete.
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 11
Drabantbyliv
Heroinisten tenker: Jeg bare må ha det der som kan drepe meg, ellers kommer jeg til å dø. Verdens mektige menn tenker: Jo flere våpen vi har, jo tryggere blir det. Begge deler er like sykt. Selv har jeg mesteparten av mitt liv tenkt som heroinisten. En tankegang som ble skjebnesvanger både for meg selv og for mange mennesker rundt meg. Jeg brukte 30 år på å forstå at denne tankegangen ikke var bra for meg. Men hva lå til grunn for at jeg utviklet disse tankemønstrene, den sykelige avhengigheten? Det startet på Ammerud, en drabantby i Oslo, høsten 1965. Som alle andre nyfødte var jeg en ubesudlet liten diamant. Ren, tillitsfull og ekte. Jeg gråt når jeg var trist, lo når jeg var glad, og skrek når jeg var sulten. Som nyfødte føler vi intuitivt hva vi trenger. Jeg tror intuisjonen sitter i vår innerste diamant, og at det er viktig å ha kontakt med den. En gang da jeg var tre–fire år og lekte i en bratt skrent i skogen, mistet jeg plutselig fotfestet og ramlet nedover skrenten. Midt i fallet husker jeg følelsen av at dette kom til å gå bra, av at jeg visste hvordan jeg skulle falle. Og det gikk bra. Denne følelsen av at jeg tross alt ville «lande på beina», har jeg hatt også i andre og mye mer alvorlige situasjoner senere i livet. Etter hvert som jeg vokste opp, fjernet jeg meg imidlertid mer og mer fra diamanten – og dermed fra intuisjonen min. 11
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 12
I vårt samfunn skjer det ikke sjelden at dårlig atferd blir belønnet med oppmerksomhet. Jeg tror mye av grobunnen for sykelig avhengighet ligger i manglende oppmerksomhet fra sunne rollemodeller. Selv lærte jeg meg tidlig at kan jeg ikke bli sett ved å være best, kan jeg satse på å bli best på å være verst. Da får jeg i hvert fall oppmerksomhet.
Utrygghet og svik Det første jeg husker fra barndommen, er bråk og krangling. Det var alltid et eller annet som var galt. Enten hadde jeg gjort noe galt, eller min bror og jeg sammen, eller så var det mamma eller pappa. Selv om jeg var bare fire–fem år, merket jeg at det ikke var kjærlighet mellom foreldrene mine, men derimot stadig strid og uenigheter. Det hjalp ikke at de sa at alt ville bli bra, at det ikke var noe å være redd for, og at jeg bare skulle ta det med ro. I øyeblikket ga det litt trygghet å høre dem si det, men når bråket bare fortsatte, ble jeg veldig utrygg. Jeg kjente alltid en uro inni meg. Jeg forsto tidlig at mamma og pappa var uenige om det meste, og husker hvor redd jeg var for at de skulle skilles. Mamma er ti år yngre enn pappa, og de er svært ulike. Pappa var streng og formanende og kontrollerte, kjeftet og skrek. Han fortalte meg stort sett hva som ikke var lov, og hva jeg ikke kunne gjøre. Mamma kritiserte ikke, men var mer åpen og inkluderende, og dermed klarte jeg å være ærligere overfor henne enn overfor pappa. Likevel opplevde jeg det som det var mamma som svek meg først. Jeg gikk i andre klasse, og mamma kom og hentet meg på skolen sammen med en mann jeg ikke kjente. Skammen og maktesløsheten veltet opp i meg. Jeg pilte av gårde og nektet å gå sammen med dem. Rebellen var født. Litt senere skulle vi besøke noen venner av mamma, og jeg fikk intuitivt følelsen av at noe var galt. Mine mistanker ble bekreftet da vi kom fram. Her dukket denne mannen opp igjen. Mens de voksne var opptatt med sitt, puttet jeg mannens sko i en søppelpose i kjøkkenbenken. Da 12
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 13
kunne han i hvert fall ikke gå derfra sammen med oss, tenkte jeg. Gjett om det ble bråk. De voksne forsto naturligvis at det var meg, og det ble mye kjefting før jeg fortalte hvor skoene var. For meg var det hele kaotisk og forvirrende. I dag vet jeg at et barn trenger strategier for å kunne takle slike vanskelige og uklare situasjoner. Jeg ville jo bare at mamma og pappa skulle være sammen. Men ingen så min smerte, sorg og maktesløshet. I stedet bygde desperasjonen seg opp inni meg. Når jeg ikke ble ivaretatt på en sunn og frisk måte, fikk jeg ikke den kjærligheten jeg trengte, heller ikke til meg selv. Mangel på kjærlighet har gått som en rød tråd gjennom livet mitt fra jeg var bitte liten og helt til jeg begynte i min siste behandling. Kjærligheten sitter i diamanten. Der sitter også kunnskapen om hva kjærlighet er, samt evnen til å formidle den – en evne som er forskjellig fra person til person. Siden det var mamma som hadde nye kjærester, syntes jeg alt var hennes skyld når det var bråk hjemme. Samtidig utviklet jeg et komplisert forhold til pappa. Selv om han kjeftet og gjorde meg redd, syntes jeg synd på ham, og tok alltid hans parti når det var konflikter og krangling. Jeg ville hjelpe pappa og ødelegge for mamma. I dag ser jeg at selv om jeg bare var et barn, utviklet jeg et slags medavhengighetsforhold til pappa. Kjærlighet går over til medavhengighet når man begynner å sette sine egne følelser til side for å hjelpe andre med deres problemer. Medavhengighet er en avhengighet lik all annen, der man kontrollerer følelseslivet sitt gjennom andre mennesker. På denne tiden ble følelseslivet mitt styrt av hvordan pappa hadde det, ikke av mine egne følelser og behov. En gang var mamma borte i flere uker. Det ble sagt at hun trengte å slappe av og være for seg selv. Men jeg hadde likevel følelsen av at noe var galt. Mens hun var borte, tapetserte vi stua, og da trodde jeg at alt ville bli bra. Ikke lenge etterpå flyttet hun ut for godt. Jeg var åtte og broren min seks da mamma og pappa skilte seg. 13
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 14
Det ble sagt og gjort mye som var motstridende, forvirrende og frustrerende i denne perioden. Ingen av foreldrene våre ville gi seg på hvem vi barna skulle bo hos. Begge sa at alt skulle ordne seg, og at min lillebror og jeg skulle bo hos dem begge. Men jeg forsto jo at vi ikke kunne bo sammen med begge når de skulle skilles. Hvorfor sa de det da? Jeg ville ikke være hjemme i det hele tatt på denne tiden. Der følte jeg meg avvist og alene. I stedet lekte jeg mye i gata og rundt blokka, og helst med de store og tøffe.
Manglende kjærlighet Jeg tillot meg ikke å kjenne på traumene, følelsen av å være utrygg og å ikke bli sett. Min strategi allerede fra jeg var ganske liten, var å vise at jeg hadde makt og kontroll. Ettersom jeg mange ganger gjennom barndommen opplevde at utryggheten, sviket og traumene gjentok seg, utviklet jeg makt og kontroll til å bli stadig sterkere drivkrefter i livet mitt. Disse drivkreftene har jeg senere i livet måttet jobbe hardt for å bryte ned. At jeg som barn ikke lærte å være kjærlighetsfull mot meg selv, men derimot oppfattet at jeg bare hadde meg selv å stole på, skulle forme hele min personlighet og de valgene jeg gjorde senere i livet. Å ikke bli ivaretatt som barn skapte, slik jeg ser det i dag, traumer som i neste runde ble til overlevelsesmønstre, eller det jeg kaller feilinnlærte manuskripter. Jeg sviktet mine innerste behov. Disse feilinnlærte manuskriptene ble en del av drivkraften bak misbrukspersonligheten Diffe, som begynte å vokse fram allerede da jeg var ganske liten. Selv om traumeopplevelsene i seg selv ikke var voldsomme, så var mine indre reaksjoner kraftige, og gjennom mine traumerepetisjoner vokste de seg med årene stadig sterkere. Diffe vokste fram gjennom uro og angst og står for de destruktive tingene i livet mitt. Han ble etter hvert en større og større del av min 14
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 15
personlighet, og utover i boka vil jeg utdype hvordan Diffe kom til å styre store deler av mitt liv. Grunnen til at Diffe kunne få slikt grep på meg, var at det jeg trodde var normale reaksjoner, egentlig var destruktive måter å ivareta seg selv på – og et resultat av en indre kamp for å overleve. En historie fra den sommeren jeg var sju år, illustrerer hvordan jeg allerede da fikk bruk for hele min misbrukspersonlighet på en måte som ytre sett kunne se ganske normal ut. Denne sommeren sendte foreldrene mine meg på sommerleir. Jeg var redd og usikker og ville ikke dra, men etter en del overtalelser og forsikringer om hvor bra det ville bli, dro jeg av gårde. De fleste barna på leiren var eldre enn meg, og jeg kjente ingen av dem. En av de første dagene skulle vi leke indianere i en stor skog, og ble delt opp i to lag. Vi skulle ta hverandre til fange, men jeg kom bort fra de andre og gikk rundt i det jeg opplevde som en uendelig stor skog. Plutselig dukket det opp en gjeng som skulle fange meg. Jeg var kjemperedd for å bli tatt, så jeg sa at jeg var på deres lag. Akkurat da var frykten så sterk at løgnen føltes som virkelighet. Det endte likevel med at jeg ble fanget og måtte stå bundet til et tre. Jeg var overrasket over mitt instinkt for å finne på en røverhistorie og nesten komme unna med det. Kreativitet? Kanskje. I voksenverdenen, med den samme kreativiteten og med innblandede løgner, blir dette fort et kriminelt mønster. For eksempel når jeg gikk i banken med en sjekk som ikke var min. Da var det fint å kunne bevise at jeg var en annen enn meg selv. Senere på sommerleiren hengte jeg meg gjerne på de store gutta, blant annet ved å mobbe en annen gutt. Jeg rettferdiggjorde mobbingen ved å si til meg selv at mobber ikke jeg ham, vil de andre mobbe meg. Desto flauere var følelsen da den samme gutten hjalp meg da jeg noen dager senere ble kastet av hesteryggen. Jeg var livredd, men gutten jeg hadde vært med på å mobbe, kom og holdt hesten samtidig som han trøstet meg. Det var så skamfullt at jeg bare ville synke i jorda. 15
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 16
Etter skilsmissen ble broren min og jeg boende hos pappa, noe som var ganske spesielt tidlig på 1970-tallet. Jeg skammet meg ofte over at foreldrene mine var skilt. Mamma flyttet til en leilighet på den andre siden av bekken, og jeg kunne se over til leiligheten hennes fra vinduet mitt i niende etasje. Vi hadde faste samværsdager; onsdag og annenhver helg og i ferier, men jeg hadde også muligheten til å ta kontakt når jeg følte behov for det. Likevel hadde jeg ikke mye kontakt med mamma i oppveksten. Jeg ville være så lite hos henne som mulig, og når jeg var der, passet jeg ofte på å komme meg unna ved å ha avtaler med venner og løpe ut og sparke fotball i stedet. Hver gang jeg skulle på fotballtrening, måtte jeg forbi blokka der mamma bodde. Det jeg husker fra de turene, er at jeg alltid sørget for å ha så dårlig tid at jeg måtte løpe. Også senere i livet har jeg ofte sørget for å ha det travelt og på den måten prøvd å unngå ubehagelige situasjoner. Da slipper jeg å kjenne på traumene som ligger i mine hemmelige rom. Det ble ikke slutt på kranglingen og kjeftingen hjemme selv om mamma hadde flyttet ut. Broren min og jeg var hele tiden i tottene på hverandre, og hvis pappa var i nærheten, var det jeg som fikk kjeften. Ofte følte jeg at det var broren min og pappa mot meg. Mens jeg var utagerende og stadig havnet i bråk, var broren min det stille og pliktoppfyllende barnet. En gang satt broren min og jeg og kranglet i baksetet på bilen, og plutselig bråstoppet pappa og sa at jeg vær så god fikk gå hjem. Jeg var ti år, det var mørkt og to–tre kilometer hjem. Jeg sto i veikanten og så baklysene fra bilen vår forsvinne i mørket, og følte meg alene og kjemperedd. Nå kunne jeg enten bryte sammen i gråt og håpe på at noen kom og tok seg av meg, eller jeg kunne stramme meg opp og begynne å gå hjemover. Jeg valgte det siste og kom meg hjem. De såre følelsene svelget jeg ned i magen og gjemte i et av mine hemmelige rom. Etter hvert ble jeg mer og mer bitter på de voksne i livet mitt, og etter som jeg vokste opp, ble bitterheten styrt over mot pappa. Noe av dette 16
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 17
smittet over på broren min, som fikk skylden for mye av den urettferdigheten jeg følte. Den gang klarte jeg ikke å se at han ikke var delaktig i alt det jeg opplevde som urettferdig i familien. Min frustrasjon og sårhet gikk dessverre ut over broren min på mange områder. Jeg følte at han stadig ble favorisert, men realiteten var at han sikkert hadde det like vanskelig som meg, om ikke verre. Han hadde jo tross alt meg som storebror, og jeg var absolutt ikke snill mot ham bestandig, og heller ikke så flink til å inkludere ham. I den rollen jeg utviklet mer og mer, rebellen, var det meg mot alle andre. Svik kan læres og skjer på mange forskjellige plan. Og selv om jeg vokste opp med sviket, skulle jeg selv senere i livet svikte både min egen datter og andre som sto meg nær. Det er dette som kalles traumerepetisjon. Mamma giftet seg på nytt to ganger etter at hun ble skilt fra pappa. Jeg skammet meg over at det var mange menn i livet hennes, og de var heller ikke det jeg vil karakterisere som gode rollemodeller. Fyllebråk var ikke uvanlig hjemme hos mamma. En gang rev kjæresten til mors venninne ned flere dører i leiligheten hennes fordi han var forbannet på oss barna for en eller annen rampestrek vi hadde gjort. Selv om jeg ble redd, ble jeg samtidig iskald og sinna inni meg, og tenkte: Bare vent til jeg blir stor, da skal dere få se! Rebellen i meg måtte bare bli større og sterk nok til å «ta» typer som ham. Mammas andre mann var veldig kontrollerende og ikke snill verken mot mamma eller oss barna. Jeg følte meg aldri sett, forstått eller akseptert av ham, tvert imot følte jeg at jeg bare var et problem når han var til stede. Om sommeren pleide vi å reise på ferie med mamma, og flere ganger leide vi et hus på Tofte på Hurum. Der likte jeg meg godt. Jeg gledet meg alltid til å reise tilbake dit og møte igjen vennene jeg hadde fått året før. En sommer skulle mammas nye mann være med til Tofte. Da vi kom fram, var jeg full av energi, løp ut av bilen og klatret opp på loftet. Der tråkket jeg gjennom en tynn papplate og gikk tvers igjennom taket til stua. Dermed var ferien over for min del. 17
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 18
Mamma kjørte meg halvveis tilbake til Oslo, der pappa møtte oss, og jeg gråt hele veien. Jeg skjønte at det ikke var mamma som bestemte dette, det var mannen hennes som syntes at jeg ikke var noe å ha med på ferie. Han var vel redd han ikke skulle få nok oppmerksomhet. Jeg kjente en voldsom bitterhet og lovet meg selv at jeg skulle hevne meg på ham når jeg ble større og sterkere. Men han og mamma var ikke gift så lenge, og dermed forsvant også han fra livet vårt. Likevel kan jeg fortsatt kjenne på bitterheten og hevntankene mot denne mannen, som tok fra meg mye av min tillit til voksne mennesker. Helt siden den gang og gjennom hele min ruskarriere har jeg vært i opposisjon og følt forakt og mistillit til alle autoritetspersoner – med eller uten uniform. Innimellom lurte jeg på om de voksne kanskje hadde rett, at jeg var en udugelig, bråkete, rampete unge. At jeg rett og slett bare var en feil person. Når jeg var meg selv – i lek, levende, glad – lagde jeg problemer for de voksne, og dermed også for meg selv. Det ble ikke bedre av at pappa måtte hente meg fra Hurum. Han hadde vel sett fram til en deilig ferie uten barn, så det var ikke mye trøst å få av ham heller. Men et sted der inne, et sted jeg alltid klarte å ha en viss kontakt med, kjente jeg en kraft. I diamanten lå en kraft som sa meg at jeg ikke var feil – jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle være for å være rett. Hadde det ikke vært for diamanten, hadde jeg nok ikke levd i dag.
Traumenes konsekvenser Noen sjeler er sartere enn andre, og vi har forskjellige forsvarsmekanismer. Derfor kan det være viktigere hvordan man blir ivaretatt i det som skjer, enn hva som faktisk skjer. Når man opplever redsel, usikkerhet eller svik uten at man på en sunn, trygg og kjærlighetsfull måte blir ivaretatt i følelsene dette medfører, skaper det traumer. Traumene skaper i neste omgang compartments, 18
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 19
altså hemmelige rom, der traumene dyttes unna. For mitt vedkommende var situasjonen med den ukjente mannen hos mammas venner, de gjemte skoene og utryggheten jeg følte, en av mange traumatiske opplevelser i barndommen som jeg gjemte unna i et hemmelig rom. For å slippe å kjenne på dem lagde jeg meg mine egne overlevelsesstrategier. En viktig del av min overlevelsesstrategi var at jeg utviklet misbrukspersonligheten Diffe. Diffe var den som sørget for å beskytte mine hemmelige rom, mine compartments, og det gjorde han gjennom traumereaksjoner, med andre ord på en usunn måte. Og når traumereaksjonen er usunn, vil Diffe skape nye traumer, altså en traumerepetisjon. Når et menneske tar hundrevis av valg i løpet av en dag, med en eller annen grad av traumerepetisjon, vil konsekvensene av disse handlingene skape nye former for traumer, både for den som har traumene i seg, og for pårørende. Slik blir dette en ond sirkel. Det er jo konsekvensene av våre handlinger som bestemmer vår livskvalitet. Alle har vi som mennesker noen hemmelige traumer vi går og bærer på, det vil si at vi alle kan ha noen usunne mønstre eller uvaner som gir en eller annen form for negative følger. Men jo verre uvanen er, jo større blir konsekvensene. Det som er normalt for de fleste, kan bli en mental besettelse for andre, og slik kan besettelsen føre til sykelig avhengighet ikke bare av rusmidler, men også av mat, spill, sex eller relasjoner. Traumer og sterb Når traumene blir for store, tar de over for den naturlige lykkefølelsen vi mennesker har inni diamanten vår. I stedet må vi skape en kortsiktig lykkefølelse utenfor oss selv, det som på fagspråket kalles short-term energy-relieving behaviour. Her i boka kaller jeg dette sterb. Selv om alle mennesker sterber i større og mindre grad, er dette mye mer uttalt hos avhengige. Gjennom de valgene vi gjør i hverdagen, på de forskjellige arenaene vi oppholder oss, er det tilfeldig hva vi velger å sterbe på, og som dermed blir vår hovedavhengighet. Noen sterber på spill, andre på trening eller 19
FriFraUavhengighet.2korr
12-08-08
11:04
Side 20
sex, og ofte fører slik avhengighet etter hvert til den mest destruktive av dem alle, nemlig rus. Man kan for eksempel sterbe på sex ved å være utro, kjøpe sex, surfe på pornosider på Internett og hele tiden gå over egne moralske grenser for å dekke et behov for lykke. Denne sterbingen kan skape store traumer, og sexavhengige har fortalt meg at de aldri ble fornøyd, men kontinuerlig søkte noe mer. Etter hvert begynte de å toppe sexopplevelsene med kokain eller amfetamin, og dette skapte igjen en ny avhengighet, altså et nytt symptom, med enda større konsekvenser. Slik ble det en traumerepetisjon. Traumer i behandling Hvis man ikke fokuserer på traumer og sterb i behandling, tillater vi den som lider av sykelig avhengighet, å gå inn i prosessavhengigheter, det vil si at en avhengighet erstatter den andre. Et eksempel er når en tidligere rusmisbruker bruker mat for å døyve følelsene sine, og begynner å spise for mye. Når han har gått opp 20 kilo, kommer selvforakten, og han velger rus, spill, trening eller en annen avhengighet man kan flykte inn i på en usunn måte. Prosessavhengighet fører alltid tilbake til hovedavhengigheten. Jeg har selv påført meg traumer gjennom traumereaksjoner i behandling ved at jeg samtidig som jeg har vært i behandling, har flyktet inn i trening, sex og relasjoner. Dette igjen fikk så store konsekvenser at jeg til slutt begynte å ruse meg igjen. Det var rett og slett automatisert atferd, mønstre jeg hadde opparbeidet meg for å flykte fra traumene mine gjennom et langt liv. Traumereaksjonene, drivkreftene og tankemønstrene, altså misbrukspersonligheten Diffe, var så usunn og konsekvensskapende at jeg etter hvert utviklet sykelig avhengighet. Å gå inn i og bearbeide traumer er forbundet med mange vonde følelser. Det setter i gang prosesser også hos terapeuten som tar imot traumene. Har han sine egne ubearbeidede traumer, vil vedkommende ubevisst prøve å unnvike problematikken, fordi det føles for ubehagelig. 20