For deg skal alt bli bedre

Johanne Rogndal

For deg skal alt bli bedre

Ja da Hvis du ser deg lenge over skulderen Så ser du hvor du kommer fra Men du kommer Også til å gå på Masse lyktestolper og dritt Så se fremover du Følg med nå Det er du som går nå Ikke alle de som gikk før deg Trygve Skaug

INNHOLD Intro side 7 Del 1 REFLEKSJONER Når vi ikke reflekterer over hvorfor, leder vi i blinde side 16 Oppmerksomme foreldre tar ansvar for hva de bringer inn i familielivet side 24 Vi har alltid en agenda side 30 Urealistiske forventninger side 38 Barn gir oss muligheter til å reflektere over fortiden side 50 Ubetinget kjærlighet side 64 Barna våre gir oss akkurat den motstanden vi trenger side 74 Del 2 MULIGHETSSIRKELEN La gamle mønstre bli nye muligheter side 80 Alle har ubevisste mønstre. Eksempler fra hverdagen side 98 Det begynner med tilknytning side 112 Vanskelig, men mulig side 120 Del 3 MØNSTRE Legg merke til hva som trigger deg side 128 Tanken er ingen sannhet side 138 Følelsene er signaler side 144 Vi er rollemodeller gjennom handlingene våre side 156 Du trenger ikke være perfekt, for du er allerede viktig side 164 Et vennlig sinn side 176 AVSLUTNING Slipp deg selv fri side 188

Intro

Helsesøster forstod ikke alvoret, ikke engang da vi viste henne filmen der han fekter med armene og stadig våkner urolig. Jeg visste at noe var galt, slik en mor bare vet. Likevel valgte jeg å vente og se, som de sa, i frykt for å være den bekymrede moren. En blid gutt som smiler selv gjennom gråten, vekker ikke bekymring. Signalene er ikke entydige nok. Da er det vi som må kommunisere tydelig at noe er galt. Han var så plaget og så veldig ulik seg selv resten av tiden, når han var våken. Vi oppsøkte flere. En eldre lege på helsestasjonen foreslo til og med å la ham gråte seg i søvn. Mener du en skrikekur, spurte jeg vantro. Han mente en skrikekur, til tross for alt vi vet i dag, men han var jo ekspert. Bestemor sa at hun har sett mange barn vokse opp, men aldri noe slikt som dette. Denne uroen, denne måten å gni seg i øynene på. Dere kan ikke fortsette slik, sa hun, og tok oss med til en annen barnelege. Det er jo åpenbart, sa legen; dette er allergi. Vi fulgte rådene vi fikk, og etter to dager sov han sin første natt igjennom. Det er vondt å tenke på at vi slo oss til ro med at det ville gå over, at vi stolte på at det ikke var noe galt, mens gutten vår holdt ut med full tillit til oss. Hvorfor lyttet vi så mye som et sekund til han som foreslo å la gutten vår gråte alene? Jeg har dårlig samvittighet for at jeg lot min frykt for å være «den bekymrede» komme i veien for at han ble tatt alvorlig tidligere. Spørsmålet om vi skal lytte til ekspertene eller følge vår egen magefølelse, møter oss i ulike situasjoner når vi har barn. Vi vil jo alltid det tryggeste og beste for barna. Vi øns­ ker å gi dem alle muligheter. Og derfor blir det så viktig at vi alltid reflekterer over oss selv og vår egen historie. Dette er en bok om hvordan fortiden vår er med oss når vi blir foreldre, og fletter seg inn i forholdet til barna våre på må­ 7

intro

ter vi sjelden er bevisst. Tiden, samfunnet og kulturen vi lever i skaper noen ideer i oss om hvordan et barn skal være, og familien vi kommer fra vil alltid være bakteppet for hvordan vi selv er foreldre. Som psykolog hører jeg både kvinner og menn fortelle at det var viktig for dem å ikke gjenta sin egen barndom med egne barn. Likevel blir det ofte slik at noen ting gjentar seg uten at vi reflekterer over det, eller at vi kjem­ per så hardt mot fortiden at den kommer til uttrykk på måter som vi ikke liker, og som forplanter seg videre til barna våre. Det er dette som i psykologien kalles generasjonseffekter. Jeg skriver som mor, og med bakgrunn som psykolog. Jeg er relativt fersk i begge roller, men som psykolog har jeg erfart at det som gjør terapeuter gode ikke er å viske ut fortidens avtrykk, men å hele tiden reflektere og ta stilling til hvordan våre erfaringer påvirker oss i møte med andre mennesker. Vi må konstant stille spørsmål om hvorfor vi gjør som vi gjør. Det må vi også som foreldre. En forståelse av hva som har formet oss og hvordan dette er med på å forme barna våre, kan gi oss verdifull innsikt, til nytte for det viktige samspillet som finner sted de første leveårene. Å være gode foreldre handler ikke om å legge lokk på vanske­ lige følelser, men om å jobbe på lag med dem. Det handler om å legge merke til når følelsene vekkes i oss, gi mening til dem, og tilpasse reaksjonen til situasjonen vi står i her og nå. Det handler også om å fristille barna våre fra ansvar for negative følelser og for våre reaksjoner, som egentlig skyl­ des noe i oss selv. Vi må bryte ut av en sirkel som holder oss fanget i det vi kan kalle egne kamper, og som kan skade deres selvfølelse sammen med vår egen. Noe helt spesielt skjer i relasjonen til barna våre: Deres reaksjoner skaper reaksjoner i oss, hele tiden, og gir oss på den måten mulighet til å se oss selv utenfra. Som foreldre intro

8

har vi dessuten en helt unik motivasjon til å gjøre alt for at barna våre skal ha det bra – selv det som koster oss mest, og som vi frem til nå kanskje har unngått å konfrontere oss selv med. Barna åpner noen dører for oss. Vi får mulighet til å utvikle oss, vi også. Nøkkelen til å se mulighetene som ligger foran oss, er å hele tiden tilstrebe en utvidet forståelse av hva som skjer i øyeblikket, her og nå. Derfor stiller jeg av og til spørsmål til deg som leser dette, underveis i teksten. Det er ment som en hjelp til å ta stilling til hva som driver deg. Ofte er det et «blaff fra fortiden» som ligger under; følelser som ikke hører hjem­ me i nåtid. Avhengig av situasjonen kan dette føre til ulike reaksjoner, i spennet fra å bli unnvikende til å tenne på alle pluggene. Vi vil helst ikke tenke på at vi innimellom verken er tålmodige, sindige eller støttende overfor barna våre. Det vekker et følelsesmessig ubehag som vi vil vekk fra. Det er som om vi bare dypper tåa uti, og likevel drukner i ubehaget. Hvor­ for dette skjer, er noe vi skylder barna våre å reflektere over. Ikke minst er det viktig å være bevisst sine egne typis­ ke reaksjonsmønstre i møte med barnets sterke reaksjoner. Terapi handler nettopp om dette: å bryte ned mønstre til komponenter vi kan utforske og eventuelt gjøre noe med. Men mønstrene våre er ikke alltid så tydelige for oss. De kan liksom lure litt i bakgrunnen av livet, til vi en dag kanskje oppdager at dette repeterer seg gang på gang, og saboterer. Mange foreldre vil nok kjenne seg igjen i at egne mønstre først kommer tydelig frem i møte med ens egne barn. Våre mønstre har røtter i barndom og oppvekst, og er med oss videre inn i voksenlivet. På et vis kan man derfor si at vi har alle aldre i oss. Vi er både fem, tolv, seksten og trettito år gamle. Samtidig slutter vi heldigvis aldri å utvikle oss. Vi kan føle oss som femten, men vi er jo ikke det. Vi vet intro

10

mer, har opplevd mer, og har bedre forutsetninger for å kla­ re oss i livet. Dessuten er hjernen vår formbar, og dersom vi spiller på lag med den, har vi gode muligheter til å skape endring i mønstrene våre, selv som godt voksne. Mange av de mest populære bøkene med barn og oppdra­ gelse som tema, inneholder konkrete tips og råd. De gir deg en oppskrift. Sånn sett tar jeg en sjanse her: Du finner ingen fasit eller metode i denne boken. Jeg er ingen ekspert, men jeg løfter frem noen refleksjoner som kan hjelpe deg med å ta stilling til hva som er viktig for akkurat deg. De aller fles­ te foreldre gjør en fantastisk jobb, og trenger først og fremst støtte til å kunne stole på sine egne vurderinger. Derfor vil jeg, heller enn å forfekte metoder, forsøke å støtte deg som leser i dette: Som regel er det du som vet best hva ditt barn trenger. Men innimellom må du stoppe opp og reflektere. Et viktig spørsmål å stille seg er hvordan du forholder deg til deg selv, og til andre mennesker. Klarer du å møte deg selv med samme varme og raushet som du møter barnet ditt med? Hvordan er det for deg å møte sårbarhet i andre mennesker, utenfor familien? Bokens siste del skal ha dette som tema. Innledningsvis tar jeg opp hvordan samfunnet vi er vokst opp i, og familien vi har utviklet oss sammen med, danner grunnlaget for våre ubevisste holdninger, ønsker og mønstre. Dette har vi med oss inn i rollen som forelder. Deretter beskriver jeg Mulighetssirkelen, som fremhever hvordan vi alltid har valg for hvordan vi vil handle på bak­ grunn av egne reaksjoner – og at valget vi tar, alltid vil falle tilbake på barna. Innholdet i sirkelen, eller hvordan triggere, tanker, fø­ lelser og atferd følger etter hverandre i en slags kjede, er det vi i psykologien kaller en kjedeanalyse. Jeg har med andre ord ikke kommet frem til forståelsesmodellen som bryter 11

intro

ned komponentene i et mønster, helt på egen hånd. Det samme gjelder begrepet «Mulighetssirkelen», som er resul­ tat av et samarbeid med min kollega Marianne Lundblad. Du vil se i boken at mønstre har blitt tydelig illustrert som en sirkel, med det formål at innholdet i sin helhet skal være enkelt for deg å huske. Vi mennesker har gjerne lette­ re for å huske ting vi både har lest om, hørt om og sett visu­ elt, enn det vi bare koder inn gjennom én sansekanal. Pro­ blemstillingene og eksemplene i boken vil kanskje være av mer alvorlig grad enn de fleste lesere kan kjenne seg igjen i. Heng likevel med: Tilnærmingsmåten er den samme for tunge som for mindre alvorlige forhold, men ved å ta vans­ kelige mønstre som utgangspunkt, forsøker jeg å tydelig­ gjøre hva dette handler om. Mulighetssirkelen er ment å være med deg videre når du leser del tre av boken, som handler om hvilke kompo­ nenter vi kan bryte et mønster ned i. Det kan jo være greit å gjøre dette så konkret som mulig. Jeg gjennomgår da trig­ gere, tanker, følelser og handling i hver sine kapitler. Kapittelet om handlingene våre dreier seg mindre om hva vi faktisk gjør, og mer om mulighetene vi har til å være rollemodeller gjennom handlingene våre. For vi kan ikke bare se innover i oss selv når dét samfunnet trenger, er rol­ lemodeller som gjør det motsatte. Vi må vende blikket ut, se oss selv som en del av noe større. Til slutt vier jeg to kapitler til temaene selvmedfølelse og medmenneskelighet. Begge deler handler om å være oppmerksom på seg selv i en større sammenheng. Når jeg skriver om tema knyttet til tendenser i vår tid, kan du muli­ gens oppleve at jeg har en moraliserende slagside. Jeg håper likevel ikke at jeg mister deg på veien. Vi må enkelte ganger tåle dét, også her i Norge. intro

12

Jeg håper at boken vil leve et langt liv, og berøre mange. Enten du har små barn, eldre barn eller er besteforelder til barnebarn, tror jeg du vil finne gjenkjennelige tema. Du som ikke har barn, kan bruke boken opp mot parforholdet. Du som ønsker deg barn, kan lese og være i forkant med å stille deg selv noen viktige spørsmål. Erfaringer og mønstre pre­ ger oss i de fleste nære relasjoner, og de kan trigges på sam­ me måte som når vi er sammen med barna våre. Men det er nærmest umulig å føle samme ansvar for og tilknytning til andre som det vi kjenner for våre egne barn. For samfunnet som helhet er ingen relasjoner viktigere å støtte opp om. Barna våre representerer fremtiden. Vi må ta dem på alvor. Vi må bygge og forebygge, noe vi gjør best ved å foku­ sere på de tidlige relasjonene. Forskningen har påvist hvor­ dan et barns omsorgspersoner bærer med seg mønstre som ofte forplanter seg videre til neste generasjon. Hos foreldre som drar med seg uheldige mønstre, knyttet til vonde er­ faringer og minner, ser vi at bevisst jobbing med å endre deres forhold til fortiden kan ha positive konsekvenser for utviklingen til barna deres. Barn som er i risikosonen for å ta til seg uheldige mønstre i nære relasjoner, kan bli reddet inn på riktige utviklingsspor idet foreldrene blir oppmerk­ som på hva de bærer med seg, og er innstilt på å jobbe for å få endret forholdet til sin historie. Dette er viktig: Vi kan ikke endre fortiden, men om vi bare endrer forholdet vårt til minnene, kan vi gjøre stor forskjell. Den nære relasjonen vi har til barna våre, gir oss en unik mulighet til å bli kjent med de sårbare sidene av oss selv, fordi vi stadig blir konfrontert med hvem vi er som rol­ lemodeller. Med oppmerksomhet på egne sårbarheter kan vi klare å vri om på disse, så de blir vår styrke.

13

intro