En amerikansk sønn av Philipp Meyer

Philipp Meyer

En amerikansk sønn Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

Philipp Meyer Originalens tittel: The Son Oversatt av Kyrre Haugen Bakke Copyright © Philipp Meyer 2013 Oversetteren takker Finn Harald Sandberg ved Norsk Oljemuseum for god hjelp Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-38290-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Steve Attardo Omslagsfoto: © Kevin Russ / iStockphoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon og trykt på 70 Munken Print Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til familien min

Takk

Takk til min forlegger, Dan Halpern – en kunstnerkollega som skjønner hva det dreier seg om. Dessuten Suzanne Baboneau. Agentene mine, Eric Simonoff og Peter Straus. Libby Edelson og Lee Boudreaux. Jeg er takknemlig overfor følgende institusjoner for deres sjenerøse støtte: Dobie Paisano Fellowship Program, Guggenheim Foundation, Ucross Foundation, Lannan Foundation samt Noah and Alexis Foundation. Enhver feil i denne boka er forfatterens ansvar. På plusssiden har følgende kunnskapsrike personer vært en uunnværlig ressurs: Don Graham, Michael Adams, Tracy Yett, Jim Magnuson, Tyson Midkiff, Tom og Karen Reynolds (og Debbie Dewees), Raymond Plank, Roger Plank, Patricia Dean Boswell McCall, Mary Ralph Lowe, Richard Butler, Kinley Coyan, «Diego» McGreevy og Lee Shipman, Wes Phillips, Sarah og Hugh Fitzsimons, Tink Pinkard, Bill Marple, Heather og Martin Kohout, Tom og Marsha Caven, Andy Wilkinson, alle ved James A. Michener Center for Writers, André Bernard, som lånte meg et så velvillig øre, Ralph Grossman, Kyle Defoor, Alexandra Seifert, Jay Seifert, Whitney Seifert og Melinda Seifert. I tillegg er jeg takknemlig mot Jimmy Arterberry ved Comanche Nation Historic Preservation Office, Juanita Pahdopony og Gene Pekah ved Comanche Nation College, Willie Pekah, Harry Mithlo og Comanche Language and Cultural Preservation Committee, selv om dette på ingen måte betyr at disse står inne for måten jeg har disponert dette materialet på. Det anslås at comanche-folket mistet 98 prosent av befolkningen i den midterste delen av 1800-tallet. Hvil i fred, Dan McCall. 7

I det annet århundre etter Kristus omfattet Romerriket den fagreste del av jordkloden og den mest siviliserte andel av menneskeheten … … imperiets ånd ble tråkket i støvet, og hærskarer av ukjente barbarer fra de kalde regioner i nord etablerte sitt seierrike styre over de vakreste provinser i Europa og Afrika. … skjebnens tilskikkelser, som skåner hverken menneskene eller de stolteste av deres frembringelser … legger riker og byer i en felles grav. – EDWARD GIBBON

Familien McCullough

Armstrong McCullough (f. 1811) + Natalia Diaz | Martin (f. 1834) Eli (f. 1836) Elizabeth (f. 1832) + Madeline Black | Everett (f. 1863) Peter (f. 1870) Phineas (f. 1867) + Sally Gaston | Glenn (f. 1901) Charles (f. 1899) Peter jr. (f. 1900) + Ellen Shuff | Jonas (f. 1920) Paul (f. 1923) Jeanne Anne (f. 1926) Clint (f. 1921) + Hank Boudreaux | Thomas (f. 1950) Susan (f. 1952) Benjamin (f. 1953) | Dell (f. 1977) Ash (f. 1979)

1. kapittel oberst eli mccullough

Utdrag fra opptak gjort av Works Progress Administration (WPA), 1936 Det ble spådd at jeg ville kunne feire min hundreårsdag, og siden jeg allerede har levd så lenge, ser jeg ingen grunn til å tvile på det. Jeg dør ikke som kristen, men skalpen min er fremdeles intakt, og hvis de evige jaktmarker eksisterer, er det dit jeg er på vei. Dit, eller til elven Styx. For øyeblikket er jeg av den oppfatning at livet mitt har vært altfor kort: Tenk hvor mye nytte jeg kunne ha gjort for meg om jeg hadde fått enda et år på mine to ben. Isteden ligger jeg fastspent til denne sengen og gjør på meg som et spedbarn. Skulle skaperen ønske å gi meg styrke til det, vil jeg dra til vannveien som renner gjennom beitemarken. Nueces-elvens østligste sving. Jeg har forresten alltid foretrukket Devil’s River. I drømme har jeg nådd den tre ganger, og vi vet jo at Aleksander den store den siste natten i sitt jordiske liv krøp ut av palasset sitt og forsøkte å la seg gli ut i Eufrat, siden han visste at om hans legeme forsvant, ville folket ta det som tegn på at han hadde steget opp til himmelen som gud. Hans hustru hindret ham i det helt nede ved vannkanten. Hun slepte ham hjem, og dermed forlot han denne verden som en vanlig dødelig. Og enda spør folk hvorfor jeg aldri giftet meg igjen. Skulle min sønn dukke opp, ville jeg foretrekke å slippe det triumferende smilet hans. Kimen til min undergang. Jeg vet hva han har gjort, og jeg har en mistanke om at han lenge har streifet langs Jordans bredd, siden Quanah Parker, comanchenes siste høvding, mente det var synderlig små sjanser for at gutten ville runde de femti. Til gjengjeld for denne informa13

sjonen gav jeg Quanah og krigerne hans en ung bisonokse, et førsteklasses dyr som ble drept på gammelmåten med lanse, på engene mine, enger som en gang hadde vært deres jaktmarker. En av Quanahs følgesvenner var en ærverdig arapahohøvding, og mens vi satt og delte den varme okseleveren på den urgamle måten, dyppet i dyrets egen galle, gav han meg en sølvring han personlig hadde fjernet fra fingeren til George Armstrong Custer. Ringen er merket «7th Cav». Den har et dypt hakk etter en lanse, og siden jeg ikke har noen passende arving, tar jeg den med meg til elven. De fleste vil kjenne til min fødselsdato. Uavhengighetserklæringen som befridde republikken Texas fra meksikanernes tyranni, ble ratifisert 2. mars 1836, i en enkel hytte ved bredden av Brazos. Halvparten av signatarene var malariasyke; den andre halvparten var kommet til Texas for å unnslippe bøddelens renneløkke. Jeg ble denne nye republikks første guttebarn. Spanjolene hadde vært i Texas i hundrevis av år, men det hadde ikke kastet noe av seg. Helt siden Columbus hadde de vært opptatt med å nedkjempe alle de innfødte som stod i veien for dem, og skjønt jeg aldri har møtt en azteker, må de ha vært en gjeng frøkenaktige korgutter. Lipan-apachene satte bråstopp for de gamle conquistadorene. Så kom comanchene. Deres like var ikke sett på jord siden mongolene; de drev apachene ut i havet, utslettet den spanske armé, gjorde Mexico til et slavemarked. Jeg så en gang comancher som drev noen landsbyboere langs Pecos, hundrevis om gangen, på nøyaktig samme måte som man ville ha drevet en flokk kveg. Etter at den meksikanske regjeringen hadde fått juling av urbefolkningen, klekket den ut en desperat plan for å underlegge seg Texas. Enhver, fra en hvilken som helst nasjon, som var villig til å slå seg ned vest for Sabine River, ville bli tildelt seksten tusen mål gratis jord. De nærmere detaljer i avtalen stod skrevet med blod. Comanchenes tankegang hva inntrengere angikk, var bortimot pavelig i sin grundighet: Torturer og drep mennene, voldta og drep kvinnene, ta barna som slaver, eventuelt adopter dem. Det var få fra Europas urgamle nasjoner som tok imot meksikanernes tilbud. Det var faktisk ingen som meldte seg. Bortsett fra amerikanerne. De kom som en 14

flodbølge. De hadde nok av kvinner og barn, og den som seirer, ham vil jeg give å ete av livsens tre. I 1832 ankom min far til Matagorda, noe som var vanlig på den tiden, særlig hvis man betraktet risikoen for å dø for eksekusjonspelotongen eller bli skalpert av comancher som et budskap fra Gud om at det var store gevinster å hente. På det tidspunktet var den meksikanske regjeringen begynt å bli nervøs for den voksende anglo-horden innenfor sine egne grenser, og hadde nedlagt forbud mot amerikansk innvandring til Texas. Og allikevel var det bedre enn De opprinnelige forenede stater, der det – med mindre man var sønn av en plantasjeeier – bare var rester igjen. Gransker man historien, er det ingen tvil om at de høyere klasser, folk av typen Austin og Houston, gladelig forble meksikanske borgere så lenge de fikk beholde eiendommene sine. Etterkommerne deres har ført propagandakrig for å renvaske dem og få dem utnevnt til grunnleggere av Texas. Men sannheten er at det bare var menn som min far, menn som ikke eide noe som helst, som førte Texas ut i krigen. Som den friske og sunne skotten han var, bidrog han til den knusende seieren ved San Jacinto, og etter krigen arbeidet han som smed, våpenmaker og landmåler. Han var høy og lett å komme i snakk med. Han hadde rak rygg og harde never, og folk følte seg trygge i nærheten av ham, noe som for de aller fleste viste seg å være en illusjon. Min far var ikke religiøs, og jeg tilskriver ham min hedenske væremåte. Allikevel var han den sortens mann som kjente pusten fra den bleke rytter rett i nakken. Han hadde ingen tro på å kaste bort tiden. Til å begynne med bodde vi ved Bastrop, der vi dyrket mais og durra, alet opp gris og ryddet land helt til de nye nybyggerne ankom, de som ventet til indianerfaren var over, og deretter møtte opp med advokatene sine og fremsatte tvistemål om skjøter og adkomstrett, alt sammen ting som tilhørte dem som hadde sivilisert landet og nedkjempet den røde mann. Disse aller første teksanere hadde kjøpt sine jordlapper med den opprinnelige menneskelige valuta, og de fleste av 15

dem kunne hverken lese eller skrive. Før jeg fylte ti, hadde jeg gravd fire graver. Den svakeste lyd av galopperende hover vekket alltid hele familien, og da nyheten nådde oss – en av naboene, kanskje, partert som en annen grisunge til høsttakkefesten – hadde min far allerede kontrollert ladningene sine, og så forsvant han og budbringeren i natten. De tapre dør unge: Slik lyder comanche-ordtaket, men det kunne ha vært sagt om de første angloene også. I de ti årene da Texas stod alene som nasjon, var regjeringen besatt av å skaffe nybyggere, særlig slike som hadde penger. Og ved hjelp av en slags usynlig telegraf nådde budskapet De opprinnelige statene – nå er det trygt i dette området. I 1844 dukket den første fremmede opp ved grinden vår med kortklippet barbersalonghår og butikkjøpte klær, ridende på en fuks som passet for damer. Han bad om korn, siden hesten hans var nær ved å falle om. En hest som ikke kunne spise gress – noe sånt hadde jeg aldri hørt om. To måneder senere ble familien Smithwick trukket for retten og gyldigheten av skjøtet deres bestridt, og deretter ble Hornsbyene og MacLeodene kjøpt ut for en slikk og ingenting. Da var det allerede flere advokater i Texas per capita enn noe annet sted på hele kontinentet, og i løpet av noen år hadde alle de opprinnelige nybyggerne mistet landeiendommene sine og var blitt drevet vestover igjen, tilbake til indianerkontrollerte områder. De mer høytstående klassene som hadde stjålet eiendommene, pønsket allerede på krig for å beskytte negrene sine; senere ble Sydstatene fordømt, men Texas, Vestens barn, skulle komme uskadet fra det hele. I mellomtiden ble det igangsatt en kampanje mot min mor, en kastiljansk kvinne av den gamle blodslinje, mørkhudet, men med fine trekk. De sist ankomne nybyggere hevdet at hun var åttendedels svart. Den typiske plantasjeeier var stolt av sitt blikk for den slags ting. Da 1846 opprant, hadde vi overskredet bosetningsgrensen og flyttet til eiendommen myndighetene hadde tildelt min far ved bredden av elven Pedernales. Det var comanche-jaktmarker. Trærne hadde aldri hørt lyden av en øks, og disse traktene, samt alle dyrene som levde der, var fete og blanke. Gress 16

i brysthøyde, jorden dyp og svart i dalbunnene og selv de bratteste åssidene var fulle av markblomster. Det var ikke det tørre, stenete området det er i dag. Spansk villkveg var lett å få tak i med et rep – i løpet av et år hadde vi hundre dyr. Ville griser og mustanghester var det også bare å forsyne seg med. Det fantes rådyr, kalkun, bjørn, ekorn, en og annen bison, skilpadder og fisk fra elven, ender, plommer og mustangdruer, trær med bisvermer, persimontrær – traktene var like full av levende liv som de er stappende full av folk i dag. Det gjaldt bare å beholde skalpen.

2. kapittel jeanne anne mccullough

3. mars 2012 Det lød mumling og lave stemmer, men det var ikke nok lys. Hun befant seg i et stort rom som hun til å begynne med trodde var en kirke eller rettssal, og enda hun var våken, hadde hun ingen følelse i kroppen. Det var som å flyte i et varmt bad. Der var slukkede lysekroner, rykende kubber på et ildsted, tunge stilmøbler i mørk eik og byster av gamle grekere. På gulvet lå et teppe som hadde vært en gave fra sjahen. Hun lurte på hvem som kom til å finne henne. Huset var stort og hvitt og oppført i spansk kolonistil: nitten soverom, bibliotek, en høyloftet storstue og en ballsal. Hun og brødrene hennes var født her, men nå var det bare et weekendhus, et sted for familiesammenkomster. Tjenestepikene kom ikke tilbake før neste morgen. Hjernen hennes var fullkomment våken, men ellers virket det som om hun var frakoblet, og hun var nokså sikker på at det var noen andre som hadde ansvaret for tilstanden hennes. Hun var seksogåtti år gammel, men selv om hun likte å fortelle folk at hun lengtet etter å foreta ferden over til mañana-land, var det ikke helt sant. Det aller viktigste er å ha en mann som gjør som jeg sier. Det hadde hun sagt til en journalist fra magasinet Time, og de hadde satt bilde av henne på forsiden, enogførr og fremdeles tiltrekkende, stående på Cadillacen foran et felt med oljepumper. Hun var liten og spinkel, skjønt det var noe folk raskt glemte når de traff henne. Stemmen hennes bar, og øynene var grå som en gammel pistol eller som det særegne skylaget over Texas en kald dag med nordavind; hun var frapperende, men 18

ikke akkurat vakker. Og det må yankeefotografen ha lagt merke til. Han fikk henne til å kneppe opp en ekstra knapp i blusen og børstet håret hennes så det så ut som om hun nettopp hadde kjørt en tur i en åpen kabriolet. Dette var ikke hennes velmaktsdager – de inntraff ikke før flere tiår senere – men det var et viktig øyeblikk. Man var begynt å ta henne på alvor. Nå var mannen som hadde tatt det fotografiet, død. Ingen kommer til å finne deg, tenkte hun. Selvsagt måtte det skje på denne måten; allerede som barn hadde hun for det meste vært alene. Familien hennes hadde eid byen. Hun begrep seg ikke på mennesker. Menn, som hun hadde alt til felles med, ville ikke ha noe med henne å gjøre. Kvinner, som hun ikke hadde noe som helst til felles med, smilte for mye, lo for høyt og minnet henne stort sett om små hunder, samtidig som de lot livet gå til spille i hjeminnredning og andre menneskers påkledning. Det hadde aldri vært plass til en som henne. Hun var bare jentungen, åtte–ti år, og satt på verandaen. Det var en kjølig vårdag, og de grønne åsene strakte seg så langt hun kunne se, McCullough-land så langt hun kunne se, men det var noe som ikke stemte: Der stod Cadillacen parkert i gresset, og de gamle stallene, som broren hennes ennå ikke hadde brent, var allerede borte. Nå våkner jeg snart, tenkte hun. Men så var det Obersten – hennes oldefar – som snakket. Hennes far var der også. En gang hadde hun hatt en bestefar, Peter McCullough, men han hadde forsvunnet og ingen hadde noe godt å si om ham og hun visste at hun ikke ville ha likt ham, hun heller. «Jeg lurte på om du kanskje skulle vise deg i kirken nå på søndag,» sa faren. Obersten syntes slikt passet best for negrene og meksikanerne. Han var hundre år gammel og tok ingenting for å fortelle folk at de tok feil. Han hadde lange, senete armer som ladestokker, ansiktet var flekket som et gammelt kuskinn, og folk sa at neste gang han falt, ville det bli rett ned i sin egen grav. «Det som er med predikanter,» sa han nå, «er at når de ikke 19

gjør sine hoser grønne hos dattera di eller spiser all den stekte kyllingen og paien i isskapet, så snyter de sønnen din i hestehandel.» Faren hennes var dobbelt så stor som Obersten, men han hadde, som Obersten alltid påpekte, sterk rygg og svakt hode. Hennes bror Clint hadde kjøpt en hest med sadel av den presten, og da hadde de funnet et gnagsår under dekkenet på størrelse med en potetkake. Faren hadde tvunget henne i kirken uansett, og hun våknet tidlig før turen til Carrizo, der det var søndagsskole. Hun var sulten og klarte nesten ikke å holde øynene åpne. Da hun spurte lærerinnen hvordan det skulle gå med Obersten, som i det øyeblikket satt hjemme og sannsynligvis tok seg en julep, sa lærerinnen at han ville komme til helvete, der han ville bli pint av Satan selv. I så fall blir jeg med ham, sa Jeannie. Hun var en skamløs liten rampunge. Hadde hun vært meksikaner, ville hun fått smake kjeppen. På hjemturen kunne hun ikke skjønne hvorfor faren tok parti for lærerinnen, som hadde ørnenebb og luktet som om det lå noe inni henne som hadde avgått ved døden. Kvinnemennesket var stygt som juling. Under krigen, sa faren, lovet jeg Gud at hvis jeg overlevde, skulle jeg gå i kirken hver søndag. Men like før du ble født, sluttet jeg å gå fordi jeg hadde så mye å gjøre. Og vet du hva som skjedde? Det visste hun – hadde alltid visst det. Men han minnet henne på det allikevel. Din mor døde. Jonas, den eldste broren hennes, sa noe om ikke å skremme henne. Faren sa at Jonas skulle være stille, og Clint kløp henne i armen og hvisket: Når du kommer til helvete, så er det første de gjør å stikke et greip opp i rumpa på deg. Hun åpnet øynene. Clint hadde vært død i seksti år. I det halvmørke rommet hadde ingenting beveget seg. Papirene, tenkte hun. Hun hadde reddet dem fra flammene en gang og ikke fått seg til å ødelegge dem. Nå kom noen til å finne dem.

3. kapittel peter mcculloughs dagbøker

10. AUGUST 1915 Min fødselsdag. I dag er jeg, uten den minste hjelp av whiskey, kommet til følgende konklusjon: Jeg er ingen. Når jeg ser tilbake på mine femogførti år, ser jeg ingenting av verdi – det jeg hadde forvekslet med en sjel, virker mer som en avgrunn – jeg har latt andre forme meg etter sitt eget hode. Spør man Obersten, er jeg den verste sønnen han har hatt – han har alltid foretrukket Phineas, ja, sågar stakkars Everett. Denne dagboken kommer til å være det eneste sannferdige vitnesbyrdet om vår familie. I Austin forbereder de en markering av Oberstens åttiårsdag, og hva som sannferdig kommer til å bli sagt om en mann som er gjenstand for avgudsdyrkelse i opptil flere lovgivende forsamlinger, vet jeg sannelig ikke. I mellomtiden fortsetter vår blodige sommer. Det er umulig å holde telefonforbindelsen til Brownsville åpen – hver gang linjen repareres, sprenger opprørerne den i luften. Kings ranch ble angrepet av førti sediciosos i natt, det var en tre timers skuddveksling ved Los Tulitos, og formannen i Lov og ordenforbundet i Cameron ble skutt, skjønt hvorvidt dette siste er et fremskritt eller et tap, er vanskelig å si. Når det gjelder meksikanerne, kunne man, skal man dømme etter antallet som blir skutt i veigrøftene, eller som er blitt klynget opp i trær, fristes til å tro de var like store skadedyr som panter eller ulv. San Antonio Express skriver ikke lenger om slike dødsfall – det ville koste for mye trykksverte – og dermed dør tejanoene uten at det gjøres noe nummer av det, og så blir de begravet, hvis de i det hele tatt blir det, i et hastig 21

oppspadd hull i bakken, eller de blir surret og slept av gårde til et sted der de ikke plager noen. Etter at Longino og Estaban Morales ble drept forrige måned (av hvem vites ikke, skjønt jeg har mistanke til Niles Gilbert), skrev Obersten noen lapper som han delte ut til alle våre vaqueros: Denne mannen er en bra meksikaner. Vennligst la ham i fred. Når jeg ikke har bruk for ham lenger, skal jeg skyte ham personlig. Folkene viser frem disse lappene som æresbevisninger; de tilber Obersten (i likhet med alle andre), nuestro patrón. Beklageligvis for tejanoene fortsetter kvegfarmerne i området å miste buskap. I de vestlige beitemarkene kom Sullivan og jeg i forrige uke over en strekning der ståltråden var kuttet, og da det mørknet, hadde vi bare funnet 263 kuer og kalver, sammenlignet med de 478 som ble talt opp i vårsamlingen. Et tap på tyve tusen dollar, og alle bevis, iallfall alle indisier, peker i retning av naboene våre, familien Garcia. Personlig ville jeg heller si fra meg hele riket enn å anklage feil person for blodskyld. Men det er ingen utbredt holdning. Jeg har alltid ment at jeg burde ha vært født i De opprinnelige statene, der de ikke lenger har noe behov for skytevåpen, enda jordsmonnet deres er enda mer gjennomtrukket av blod enn vårt. Men det ville selvsagt være i strid med mitt innerste vesen. Selv Austin virker overveldende på meg, det er som om hver av de seksti tusen innbyggerne roper til meg på én gang. Det har alltid vært vanskelig for meg å klarne hodet – synsinntrykk og lyder festner seg i sinnet og blir der i flere år – og derfor blir jeg her, på det eneste stedet som virkelig er mitt, enten jeg er velkommen her eller ikke. Mens vi undersøkte de ødelagte gjerdene, påpekte Sullivan, fullstendig overflødig, at sporene førte rett til Garcias eiendom, som ligger langs elven, og den kan krysses omtrent hvor som helst, ettersom det har vært så tørt i det siste. «Jeg har ikke noe imot gamle Pedro,» sa han, «men de svigersønnene hans er blant det verste niggerpakket jeg har sett.» «Du har vært for mye sammen med Obersten,» sa jeg. 22

«Han er ganske skarp når det gjelder å saber meksikanerne.» «Jeg har stikk motsatt inntrykk.» «I så fall, sjef, håper jeg De ærlig og redelig kan fortelle meg åssen et ødelagt gjerde kan føre til Pedro Garcias beitemarker samtidig som vi mangler to hundre dyr. I gamle dager kunne vi bare ha krysset elva og tatt dem tilbake, men det er litt mer enn vi makter nå for tida.» «Gamle Pedro kan ikke overvåke hver tomme av eiendommen sin noe mer enn vi kan overvåke hver tomme av vår.» «De er en stor mann,» sa han, «og jeg skjønner ikke hvorfor De oppfører Dem som en liten.» Deretter sa han ikke noe. Han betrakter det som en personlig krenkelse at en meksikaner skal kunne eie så mye jord nå for tiden. Vaqueroene gjør jo ikke situasjonen bedre – på grunn av vekten hans og den lyse stemmen kaller de ham don Castrado bak hans rygg. Når det gjelder Pedro Garcia, ser det ut til at problemene følger ham som en herreløs hund. To av svigersønnene hans er ettersøkt av meksikanske myndigheter for kvegtyveri, litt av en bedrift når man tar den nasjonens syn på slike saker i betraktning. Jeg prøvde å besøke ham i forrige uke, men ble avvist av José og Chico. Don Pedro ikke bra, sa de og lot som om de ikke forstod spansken min. Jeg har kjent Pedro i hele mitt liv og visste at han ville ta imot besøk fra meg, men jeg snudde selvsagt hesten og sa ingenting. Pedro har manglet folk så lenge at eiendommen hans gror igjen av busker og kratt, og de to siste årene har han bare klart å brennemerke halvparten av kalvene sine. År om annet tjener han mindre penger, år om annet må han nøye seg med å hyre inn færre folk, og dermed synker inntektene enda mer. Allikevel har han bevart sitt gode humør. Jeg har alltid heller villet være borte hos ham enn å være hos oss. Vi trivdes begge bedre i gamle dager, da det var fredeligere her omkring, med veier i hvit caliche-singel og adobelandsbyer, ikke en tornebusk i sikte og gress som nådde opp til stigbøylene når man satt på hesten. Nå er krattskogen nådeløst på fremmarsj, og de gamle stenlandsbyene er forlatt. De eneste husene som byg23

ges, er skakke skrekkabinetter av noen trebygninger som skyter opp som paddehatter, men råtner like fort. På mange måter har Pedro vært mer av en far for meg enn Obersten; om han noensinne har hatt et uvennlig ord å si meg, har jeg iallfall ikke hørt det. Han hadde alltid hatt et håp om at jeg skulle interessere meg for en av døtrene hans, og en stund var jeg svært inntatt i María, den eldste, men jeg fornemmet at Obersten var sterkt imot det, og feig som jeg var, lot jeg være å følge opp mine følelser. María reiste til Mexico by for å studere; søstrene hennes giftet seg med meksikanere som alle som én er ute etter Pedros eiendom. Det jeg frykter mest, er at det skal vise seg at Sullivan har rett, og at Pedros svigersønner er innblandet i tyveriet av kveget vårt; det kan tenkes at de ikke forstår hva konsekvensene vil bli; det kan tenkes at de ikke forstår at don Pedro ikke kan beskytte dem. 11. AUGUST 1915 Sally og dr. Pilkington kjører nå Glenn, vår yngste, til San Antonio. Han ble truffet av et skudd i kveld da vi støtte på noen ryttere i mørket. Såret sitter øverst i skulderen og er på ingen måte livstruende, og hadde det ikke vært for Obersten, ville jeg ha dratt til San Antonio med min sønn. Obersten har bestemt at det var naboene våre som skjøt. Da jeg innvendte at det var for mørkt til at noen av oss kunne ha gjenkjent de skyldige, ble det antydet at jeg var en forræder. «Hvis du hadde tatt til deg noe av det jeg har lært deg,» sa han. «Det var Chico og José som satt på de hestene.» «Tja, du må ha øyne som en puma siden du kunne se så langt i mørket, det var jo mer enn to hundre meter.» «Som du utmerket godt vet,» sa han da, «har jeg alltid sett skarpere enn andre.» Omtrent fjerdeparten av byen (den hvite fjerdeparten) er samlet nede i første etasje. Dessuten er det et par karer fra Texas Rangers, alle vaqueroene våre og i tillegg Midkiffs vaqueroer. Om noen minutter rir vi inn på Garciaenes eiendom.

4. kapittel oberst eli mccullough

Våren 1849, siste fullmåne. Vi hadde bodd i to år i vårt selveide rike ved Pedernales, ikke langt fra Fredericksburg, da naboen vår fikk to hester stjålet ved høylys dag. Syphilis Poe, som min far kalte ham, var kommet ned hit fra Appalachene i den tro at Texas var et paradis for latsabber der opptenningsveden kløvet seg selv, persimonfruktene falt ned i fanget på en og pipa alltid var fylt med piggeplefrø. Han var av den vanligste typen i grenseområdene mot vest, selv om mange var av samme sort som min far – fast bestemt på å bli rike bare de klarte å holde seg i live lenge nok – og så var det tyskerne. Før tyskerne kom, ble det ansett som umulig å lage smør i et sydlig klima. Det ble også betraktet som umulig å dyrke hvete. Det er slikt en slaveøkonomi gjør med menneskenes tenkeevne, men tyskerne, som ikke hadde fått beskjed om dette, ankom og begynte å kjerne førsteklasses smør og dyrke store avlinger av den edle kornsort, som de deretter med høy fortjeneste solgte til sine lamslåtte naboer. Den typiske tysker var ikke allergisk mot arbeid, noe som var tydelig hvis man kastet et nærmere blikk på eiendommene hans. Kom man forbi en åker et sted og la merke til at jorden var planert ut og plogfurene rette, da tilhørte jorden en tysker. Hvis åkeren var full av sten, hvis furene så ut til å være pløyd av en blind indianer, hvis det var desember måned og bomullen ikke var plukket, da visste man at jorden ble eid av en av de lokale hvite, en som hadde kommet drivende fra Tennessee og håpet at moder naturs overflod ved en form for heksekunst ville tildele ham en slave. Men nå går jeg for fort frem. Problemet min far stod over25

for den morgenen, var tyveriet av to skinnmagre hester og et tydelig spor av uskodde ponnihover som førte opp mot åsene. Sunn fornuft tilsa at gjerningsmennene fremdeles befant seg i nærheten – ingen hestetyv med respekt for seg selv ville ha vært fornøyd med de skabbete, salryggede merrene til Poe – men grenseområdenes lov forlangte at vi skulle sette etter dem, og dermed red min far og de andre karene av sted og etterlot min bror og meg med en rifle hver og to pistoler med sølvskjefte, tatt fra en general i slaget ved San Jacinto. Dette ble betraktet som mer enn nok til å forsvare et solid bygget hus, ettersom hæren nå hadde innfunnet seg her i grenseområdene, og man mente at de store indianerraidene fra begynnelsen av 40-årene var over. Karene red ut like før middag, og min bror og jeg – vi var hverken voksne eller barn, men syntes selv vi var fullt utvokst – var ikke engstelige. Vi kjente ingen frykt for urbefolkningen; det bodde dusinvis av tonkawaer og andre omstreifere i nærheten som ventet på at myndighetene skulle åpne et reservat. Det hendte vel at de ranet yankeer på villstrå, men de visste bedre enn å mishandle lokalbefolkningen; vi ønsket oss alle en indianerskalp og trengte ikke rare unnskyldningen for å skaffe oss en. Før jeg hadde fylt tolv, hadde jeg skutt den største fjelløven som noen gang var sett i Blanco County. Jeg kunne følge sporet av et rådyr over tørr mark, og stedsansen min var like god som min fars. Selv min bror, enda han hadde en svakhet for bøker og poesi, skjøt bedre enn hvem som helst fra De opprinnelige statene. Når det gjaldt min bror, så syntes jeg oppriktig synd på ham. Jeg kunne vise ham spor han ikke kunne se, fortelle ham hvilken vei bukken hadde snudd hodet, hvorvidt den hadde hatt full eller tom mage, og hva som hadde gjort den nervøs. Jeg så lenger, løp fortere, hørte ting han trodde jeg bare innbilte meg. Men ingenting av dette spilte noen rolle for min bror. Han mente seg hevet over slikt, av grunner jeg ikke kunne begripe. Mens jeg avskydde hvert eneste friske spor etter vognhjul, hvert minste tegn til enda en nybygger, hadde min bror alltid 26

visst at han en dag kom til å dra østover. Han snakket ustanselig om hvor meget bedre det var å bo i byer, og at han snart skulle få sitt ønske oppfylt – avlingene våre var store, buskapen voksende – og da ville foreldrene våre få råd til å ansette noen i hans sted. Takket være tyskerne i Fredericksburg, der det fantes en større ansamling av bøker enn i resten av Texas til sammen, ble folk som min bror betraktet som normale. Han forstod tysk fordi naboene våre snakket det, fransk fordi det var fint, og spansk fordi det ikke lot seg gjøre å leve i Texas uten. Han var ferdig med Den unge Werthers lidelser på originalspråket og påstod at han arbeidet med sin egen, overlegne versjon, men han ville ikke la noen lese den. Bortsett fra Goethe og Byron var det min søster som var gjenstand for de fleste av min brors tanker. Hun var en vakker pike som spilte piano nesten like godt som min bror leste og skrev, og det var allmenn enighet om at det var synd at de to var i familie. For min egen del hadde jeg et temmelig langt og skarpskårent ansikt. Tyskerne syntes jeg så fransk ut. Hva min bror og søster angikk, la jeg aldri merke til noe upassende dem imellom, skjønt når hun snakket til ham, var ordene av bomull, eller som et sukkertøy som smelter på tungen, mens jeg ble tiltalt som en kjøter. Min bror skrev stadig teaterstykker som hun skulle opptre i, der de to spilte et tragisk elskende par, mens jeg fikk rollen som indianeren eller skurken som var årsak til deres undergang. Min far lot som om han var interessert, mens han sendte meg megetsigende blikk. Etter hans oppfatning var min bror akseptabel utelukkende fordi jeg var blitt så godt som perfekt. Men mor var stolt. Hun hadde store forhåpninger for mine søsken. Huset bestod av to rom forbundet med en overbygget gang. Det lå på en steil klippe der en kilde sprang frem fra fjellet og rant over et fremspring og ned i Pedernales. Skogen var tett som i Edens hage, og min far sa at hvis det noensinne ble slik at skogens trær ikke berørte huset, skulle vi flytte. Mor delte selvsagt ikke denne oppfatningen. Vi gjerdet inn en gårdsplass og en havnehage, bygget et røk27

hus, en maisbinge og en stall der min far hadde smie. Vi hadde tregulv og vinduer av glass med skodder, og en ovn av tysk fabrikat som brant hele natten på bare noen få kubber. Møblementet så butikkjøpt ut; det var kalkbeiset og snekret av mormonene i Burnet. I det største rommet hadde mine foreldre en himmelseng for seg selv, og min søster hadde en barneseng; min bror og jeg delte seng i det uoppvarmede rommet på den andre siden av gangen, skjønt jeg ofte sov ute, i et ugarvet kuskinn jeg hadde hengt opp mellom grenene på en gammel eik, åtte–ti meter oppe. Min bror tente ofte et vokslys når han ville lese (en luksus mor tillot), og da hadde jeg vanskelig for å få sove. Midtpunktet i det store rommet var et spansk taffelpiano, mors eneste arvestykke. Det var en sjeldenhet, og om søndagen kom tyskerne gjerne for å synge og avlegge visitt og utsette seg for min brors teaterstykker. Mor tumlet med planer om å flytte inn til Fredericksburg, for da kunne min bror og søster gå videre med sin utdannelse. Meg betraktet hun som en tapt sak, og hadde det ikke vært for at hun var til stede da jeg kom til verden, ville hun ha benektet ethvert ansvar for min eksistens. Jeg planla å slutte meg til et kompani av Texas Rangers med det samme jeg var gammel nok, og så gå til kamp mot indianerne, meksikanerne eller hvem som helst andre som måtte by seg frem. Når jeg tenker tilbake på det, er det åpenbart at mor visste hva som ville komme til å skje. Menneskesinnet var mottagelig i de dager, vi fornemmet hver forstyrrelse, hver krusning; selv folk som min bror levde i harmoni med naturens lover. Dagens mennesker lever i en likkiste av kjød. Hverken hører eller ser noe som helst. Både naturen og loven er fordervet. I Bibelen står det: Jeg vil samle eder i Jerusalem, i min vredes ovn. Det står: Du er et land som ikke er renset. Jeg slutter meg til dette. Vi trenger en stor ildstorm som kan feie fra kyst til kyst, og jeg avlegger gjerne ed på at jeg vil dynke meg i parafin, om jeg bare får løfte om at ilden ikke blir slukket. Men det var en digresjon. Den ettermiddagen gjorde jeg nytte for meg, slik barn gjorde den gang, med å telgje til et ok28

seåk av kornell. Min søster kom ut av huset og sa: «Eli, gå bort til jordkjelleren og hent alt smøret og druesyltetøyet til mor.» Jeg svarte ikke med det samme, for jeg betraktet henne på ingen måte som meg overlegen, og når det gjaldt hennes påståtte sjarm, hadde den for lengst sluttet å virke på meg. Selv om jeg skal innrømme at jeg ofte var dødelig sjalu på min bror, der de to satt sammen og smilte med hemmelighetene sine. Jeg var ikke akkurat i kritthuset hos henne heller, siden jeg nylig hadde stjålet hesten til den foretrukne beileren hennes, en fyr fra Alsace ved navn Hiebert. Enda jeg hadde levert tilbake hesten i bedre tilstand enn da jeg fikk den, den var jo nå vant til å bli ridd av en god rytter, hadde ikke Hiebert kommet på flere besøk. «Eli!» Hun hadde en stemme som en svinedreng. Jeg bestemte meg for at det var synd på den stakkars djevelen som til syvende og sist ble sittende med henne. «Vi er nesten tomme for smør,» ropte jeg tilbake. «Og pappa blir sint hvis han kommer hjem og oppdager at det er brukt opp.» Jeg gjenopptok spikkingen. Det var fint i skyggen, uten annet omkring meg enn de grønne åsene og en utsikt som strakte seg over seks mil. Like nedenfor der jeg satt, var det en rekke små fosser i elven. I tillegg til åket måtte jeg lage nytt skaft til tømmerøksen min. Det var et ungt sitrusmorbærtre jeg hadde funnet mens jeg streifet omkring. Skaftet ville bli spenstigere enn min far foretrakk, utskrådd nederst så det gav godt grep. «Kom deg opp,» sa min søster. Hun stod over meg. «Hent smøret, Eli. Jeg mener det!» Jeg så opp på henne der hun stod i den peneste blå vadmelskjolen sin, og merket meg en ny kvise som hun prøvde å skjule med sminke. Da jeg omsider kom med smøret og syltetøyet, hadde mor fyrt opp i stekeovnen og åpnet alle vinduene for at det ikke skulle bli for varmt i huset. «Eli,» sa mor, «gå ned og fang litt fisk til oss, er du snill. Og så kanskje en fasan hvis du ser noen.» «Indianerne, da?» sa jeg. «Tja, hvis du får en på kroken, så ikke ta ham med hjem. Ingen vits i å by Djevelen opp til dans før det er helt nødvendig.» 29

«Hvor er Sankt Martin?» «Han er ute og plukker bjørnebær.» Jeg ruslet ned fra kalkstensklippen og ned til elven med stang og fiskeveske og min fars Jägerbüchse. Jägerbüchsen ble ladet med kuler som veide tredve gram, den hadde doble avtrekkere og var en av de beste riflene som var å få tak i på våre kanter, bare at min far syntes den var plundrete å lade om når man satt til hest. Min bror hadde førsterett til den, men han syntes rekylen var for voldsom for hans poetiske legning. Jo da, den traff kjøtt i begge ender, men det gjorde ikke meg noe. Den var i stand til å drive kulen gjennom selv de aller eldste av Efraims stamme, eller sagt på en annen måte: Den kunne flå et ekorn på nesten hvilket som helst hold. Jeg trivdes med å bære på den. Pedernales var smal og skar dypt inn i fjellet, og den hadde som oftest ikke mye til vannføring, var kanskje en nitti–hundre meter bred og én meter dyp. Langs breddene vokste det gamle sypresser og plataner, og selve elven var full av jettegryter og fossefall og skyggefulle kulper breddfulle av ål. Som de fleste elver i Texas var den ubrukelig for fergemenn, men jeg syntes det var en fordel, siden det betød at vi slapp fergemenn. Jeg gravde opp noen mark fra bredden, plukket noen gallepler fra en eik for å ha til dupp og fant meg en bakevje i skyggen under en sypress. Like over meg i åsen stod det et enormt morbærtre der bærene hang så tett at selv ikke ringhalene hadde klart å spise alt sammen. Jeg tok av meg skjorten og plukket så mange bær jeg kunne; jeg ville ta dem med hjem til mor. Jeg begynte å fiske, men det var vanskelig å slappe av, siden jeg ikke kunne se huset, for det befant seg jo på klippen høyt over meg. Indianerne likte å følge elveleiene når de forflyttet seg, og min far hadde tatt med seg de eneste repetervåpnene vi hadde. Men det var ikke så galt egentlig, for det gjorde at jeg holdt et våkent øye med allting: vannet som glaserte stenene, skunksporene i gjørmen, en heire i en kulp langt unna. En rødgaupe snek seg gjennom sivet og trodde seg usett. Lenger oppe på bredden stod en klynge pekantrær, der et ekorn satt og tok små biter av grønne nøtter og slapp dem i bakken så de skulle råtne. Jeg lurte på hvorfor de gjorde det der: Et ekorn kaster bort halvparten av nøttene på et tre før 30

de er modne. Jeg lurte på om jeg skulle gi den en lærepenge. Ekornlever er førsteklasses agn; hvis skaperen hadde vært fisker, ville han aldri ha brukt annet. Men det var vanskelig å beregne siktet for en 30-grams kule mot en sånn liten buskhale. Jeg ønsket jeg hadde tatt med meg min brors .36 Kentucky. Jeg begynte å småspise på morbærene, og snart var de vekk alle sammen. Ja ja, mor likte bjørnebær bedre. Hun betraktet morbær på samme måte som sassafraste, som noe underlødig. Etter nok en times fiske fikk jeg øye på en flokk kalkuner på den andre bredden og skjøt en av kyllingene. Det var seksti–sytti meter, men hodet ble blåst vekk. Jeg hadde lov til å sikte på hodet, det hadde ikke min bror – kyllingen flakset som en gal med vingene og prøvde å fly mens blodet fosset opp som en fontene. Et skudd for historiebøkene. Jeg kilte fast fiskestangen under en sten, pusset børseløpet, målte nøye ut en ladning, la i en kule og satte nippelen på munningen. Så vadet jeg over elven for å hente trofeet. I nærheten av der kalkunkyllingen lå i en vifte av blod, stakk det en purpurrød spydspiss opp av sanden. Den var ti centimeter lang, og jeg satt og gransket den lenge; den hadde to riller nederst som moderne mennesker ennå ikke har klart å etterligne. All flintstenen her fra distriktet var kremgul til brun, og det fortalte meg noe annet om denne spydspissen: Den var kommet langveisfra. Da jeg gikk tilbake til fiskestangen, var den begynt å flyte nedstrøms, og jeg så at en stor malle var blitt sittende på kroken, enda et slumpetreff av typen en-av-en-million. Jeg rykket til med snøret og trodde at nå mistet jeg fisken, men jeg fikk den opp av vannet uten vanskeligheter. Dette måtte jeg tenke over. Mens jeg satt der, fikk jeg øye på noe på himmelen, og da jeg kikket gjennom knyttneven, skjønte jeg at det var Venus, at den var synlig i dagslys. Virkelig et dårlig tegn. Jeg tok kalkunen og mallen og den morbærflekkete skjorten og skyndte meg tilbake til huset. «Det gikk fort,» sa mor. «Bare én fisk?» Jeg holdt kalkunen i været. «Vi ble engstelige da vi hørte skuddet,» sa min søster. «Jeg synes ikke det er bra å gå så langt hjemmefra.» 31

«Du får ikke noe bråk med indianerne,» sa mor. «Det er soldater overalt.» «Det er deg og Lizzie jeg er bekymret for, ikke for meg selv,» sa jeg. «Å Eli,» sa mor. «Min lille helt.» Det virket ikke som om hun la merke til den flekkete skjorten min, og det luktet brandy av henne, den vi sparte til viktige gjester. Det luktet brandy av søsteren min også. Den hadde gått til hodet på henne, og nå kløp hun meg blidt i kinnet. Hun irriterte meg. Jeg vurderte å minne henne på at Miles Wallace var blitt bortført mindre enn en måned tidligere. Men i motsetning til Wallace-gutten, som ble tatt av comanchene bare for å bli skalpert noen kilometer senere, var ikke jeg en blingsete krøpling. Jeg visste at jeg antagelig ville like å bli bortført, ettersom comanchene ikke gjorde noe annet hele dagen enn å ride og skyte. Etter enda en gang å ha undersøkt lageret vårt av kluter og kuler til våpnene gikk jeg ut og klatret opp i treet og la meg i hengekøyen av kuskinn, der jeg kunne se ut over elveleiet, veien og landskapet rundt. Jeg hengte Jägerbüchse-børsa på en spiker. Jeg skulle gjerne ha skutt noe mens jeg lå i hengekøyen – det hadde vært å leve livet – men hadde ennå ikke lyktes. Gjennom kornelltrærne borte ved kilden kunne jeg se min bror plukke bjørnebær. Det blåste ikke noe særlig, og det var fint å ligge der og kjenne duften fra maten mor holdt på å lage. Min bror hadde med seg riflen, men beveget seg langt unna stedet der han hadde satt den fra seg, en slurvete uvane. Min far var streng når det gjaldt slike ting – hvis det er bryet verdt å ha med seg et skytevåpen, så er det bryet verdt å sørge for at det er innen rekkevidde. Men den ettermiddagen hadde min bror flaks, for det var ingen indianere å se. Like før solnedgang oppdaget jeg noe som beveget seg i klippene over flomålet, noe som snek seg ut og inn mellom sedertrærne, og det viste seg å være en ulv. Den var så langt unna at det kunne ha vært en coyote, men ulver løper med halen rett til værs, stolte, mens coyotene trekker den inn under seg som kuede hunder. På denne her var halen rett, og den var lys grå, nesten hvit. Grenene var i veien for meg, så jeg klatret ned fra treet, snek meg bort til kanten av klippen 32

og fant meg en god stilling, med siktet høyt over ulvens rygg. Den hadde nok fanget opp lukten av middagsmaten vår, for den stanset med snuten i været. Jeg spente den første avtrekkeren, og dermed krevet den andre bare et trykk på 350 gram, og så trakk jeg av. Ulven gjorde et byks rett opp og falt død om. Min far hadde lært oss å kle kulene med oljet hjorteskinn, derfor gikk kulene våre lenger og raskere enn om vi hadde brukt bomullsduk, slik de aller fleste andre i grenseområdene gjorde. «Eli, var det du som skjøt?» Det var min søster. «Det var bare en ulv,» hauket jeg tilbake. Jeg vurderte å gå ned for å hente skinnet – en hvit ulv, en slik en hadde jeg aldri sett før – men bestemte meg for å la det være, for nå var det i ferd med å bli mørkt. På grunn av all maten som skulle tilberedes, ble det sent før vi kunne sette oss til bords. Syv–åtte talglys ble tent rundt omkring i huset, enda en luksus. Min mor og søster hadde laget mat hele dagen, og nå satte de frem rett etter rett. Vi visste alle sammen at dette var for å straffe min far fordi han hadde latt oss være igjen alene, fordi han for skams skyld var gått med på å legge ut på en hensiktsløs jakt, men ingen sa noe. Min bror og jeg drakk kald kjernemelk, min mor og søster drakk en flaske hvitvin vi hadde fått av tyskerne. Min far hadde spart på denne vinen til en spesiell begivenhet. Aftensmåltidet begynte med hvitt brød og smør og resten av kirsebærsyltetøyet, deretter skinke, søtpoteter, stekt kalkun, fisk som var fylt med ramsløk og stekt i talg, biffer som var gnidd inn med salt og chilipepper og grillet på kull, det som var igjen av vårens morkler, også stekt i smør, og en varm salat av meldestokk og malabarspinat, frest i enda mer smør og med hvitløk. Jeg hadde aldri spist så mye smør i hele mitt liv. Til dessert var det to paier: bjørnebær og plomme, frukt min bror hadde plukket samme dag. Det var ingenting igjen i spiskammeret bortsett fra skonroker og salt flesk. Hvis han vil ride sammen med Syphilis Poe, sa mor, så kan han spise som Syphilis Poe. Jeg hadde dårlig samvittighet, men det hindret meg ikke i å spise det som tilkom meg. Mor hadde ikke spor av dårlig samvittighet. Hun ville ha mer vin. Alle var nær ved å sovne. 33

Jeg gikk ut til kildehuset med skinkeknoken, og så satte jeg meg og så på stjernene. Jeg hadde egne navn på dem – bukken, klapperslangen, den løpende mannen, men min bror hadde overtalt meg til å bruke de ptolemeiske navnene, og det gav jo overhodet ikke mening. Dragen ser ut som en slange, ikke en drage. Store bjørn ser ut som en løpende mann, der er ikke en bjørn å se noe sted. Men min bror orket ikke noe som var så preget av sunn fornuft, og dermed strandet mitt forsøk på å navngi himmelhvelvet. Jeg satte hestene på stallen, stengte døren fra innsiden og klatret ut gjennom åpningen under mønet. Det ville ta tid før noen indianere kom seg inn til dem. Hestene virket rolige, et godt tegn, siden de kjente lukten av indianere bedre enn hundene gjorde. Da jeg kom inn igjen, hadde mor og min søster gått og lagt seg i mine foreldres himmelseng, og min bror lå i min søsters seng. Vanligvis sov han og jeg på rommet tvers over den overbygde gangen, men jeg lot ham i fred. Da jeg hadde lagt børsa, fiskevesken og støvlene i fotenden av sengen, blåste jeg ut det siste talglyset og krøp under dynen der min bror lå. Ved midnatt hørte jeg at hundene laget et forferdelig spetakkel. Jeg hadde uansett ikke sovet særlig godt, så jeg stod opp for å kikke ut av gluggen, selv om jeg var redd for at mor og min søster skulle se hva som stakk frem under nattskjorten på meg. Hvilket jeg snart glemte. Det stod et dusin menn ved gjerdet vårt, flere i skyggene borte ved veien og enda flere på gårdsplassen ved siden av huset. Jeg hørte en av hundene våre gneldre, og så løp den minste, en blandingshund som het Perdida, inn i krattet. Hun skjøt rygg som en bukskutt bukk. «Opp med dere litt brennfort,» sa jeg. «Mamma, du må stå opp. Få de andre på bena.» Månen stod høyt, det kunne like gjerne vært dagslys. Indianerne førte de tre hestene våre ut av innhegningen og ned bakken. Jeg lurte på hvordan de hadde klart å ta seg inn i stallen. Bulldoggen vår vimset i hælene på en høy kriger som om de skulle vært bestevenner. 34

«Flytt deg,» sa min bror. Han og mor og min søster hadde stått opp, de stod bak meg alle sammen. «Har du sett så mange indianere.» «Det er sikkert Rooster Joe og de andre tonkene,» sa min bror. Jeg lot ham dytte meg vekk og gikk bort til ildstedet og rotet rundt i glørne så vi skulle få lys. Etter at vi ble selvstendig stat, hadde vi hatt noen gode år med indianerne; mesteparten av den amerikanske hæren hadde vært forlagt i Texas for å vokte grensen. Jeg lurte på hvor de var. Jeg visste at jeg burde lade alle børsene, og så husket jeg at jeg allerede hadde gjort det. Et vers datt ned i hodet på meg: Buffalo grip, Barlow blade, best damn knife that was ever made. Jeg visste hva som kom til å skje – indianerne ville banke på døren, vi ville nekte å åpne for dem, og så ville de prøve å bryte seg inn helt til de gikk lei av det. Deretter ville de stikke huset i brann og så skyte oss når vi kom ut. «Martin?» sa mor. «Han har rett. Det er minst to dusin.» «Da er de hvite,» sa min søster. «En gjeng hestetyver.» «Nei, det er ingen tvil om at det er indianere.» Jeg hentet riflen min og satte meg i et hjørne der jeg kunne se døren. Alt var skygger og svakt, rødt lys. Jeg lurte på om jeg ville komme til helvete. Min bror gikk frem og tilbake, mor og min søster hadde satt seg på sengen. Mor hadde begynt å børste håret på min søster mens hun sa: Hysj nå, Lizzie, alt ordner seg. I halvmørket var øynene deres tomme hulrom, som om gribbene allerede hadde funnet dem. Jeg så vekk. «Riflen din har nippel på,» sa jeg til min bror, «pistolene også.» Han ristet på hodet. «Hvis vi gjør motstand, nøyer de seg kanskje med hestene.» Jeg skjønte at han ikke var enig, men han gikk bort i hjørnet og hentet den vesle haglbørsa; han kjente på nippelen for å se om den hadde fenghette. «Jeg har alt satt på fenghette,» gjentok jeg. «Kanskje de tror vi ikke er hjemme,» sa min søster. Hun så 35

på min bror, men han sa: «De ser jo at vi har fyr på peisen, Lizzie.» Vi hørte indianerne skramle med ting i min fars smie mens de snakket dempet med hverandre. Mor reiste seg, satte en stol foran døren og gikk opp på den. Det var et ekstra skyteskår lenger oppe, og hun trakk til side planken og la ansiktet inntil. «Jeg ser bare syv.» «Det er minst tredve,» sa jeg. «Pappa er på sporet av dem,» sa min søster. «Han vet helt sikkert at de er her.» «Kanskje det, når han ser flammene,» sa min bror. «Nå kommer de.» «Gå ned, mamma.» «Hysj,» sa min søster. Noen sparket i døren, og mor holdt på å falle av stolen. Salir, salir. Voldsom banking på døren. Spansk var det språket de fleste av de ville stammene snakket, om de i det hele tatt snakket noe annet enn indiansk. Jeg tenkte at døren i beste fall ville kunne motstå en håndfull skudd, og gav enda en gang tegn til at mor skulle gå ned fra stolen. Tenemos hambre. Nos dan los alimentos. «Noe så latterlig,» sa min bror. «De mener da ikke at vi skal tro på det der?» Det ble stille lenge, deretter så mor på oss og sa, med lærerinnestemmen sin: «Eli og Martin, vær så snill å legge våpnene på gulvet.» Hun begynte å trekke fra slåen på døren, og det gikk opp for meg at alt jeg hadde hørt om kvinner, var sant – de eide ikke sunn fornuft, og man kunne ikke stole på dem. «Du må ikke åpne døren, mamma.» «Stans henne,» sa jeg til Martin. Men han rørte seg ikke. Jeg så slåen gå opp, og la an riflen mot kneet. Månelyset stod inn gjennom sprekkene som hvit ild, men mor la ikke merke til det; hun trakk slåen til side som om hun ønsket en gammel venn velkommen. Som om hun hadde ventet på dette siden den dag vi ble født. I avisene stod det gjerne at mødre i grenseområdene sparte de siste kulene til sine egne barn, slik at de ikke skulle bli tatt av 36

hedningene, men man hørte aldri om noen som gjorde det. Det forholdt seg nemlig stikk motsatt. Vi visste alle sammen at jeg var i den ideelle alder – indianerne ville være interessert i å ta meg levende. Min bror og søster var muligens noe gamle, men min søster var pen, og min bror så yngre ut enn han egentlig var. På den annen side var mor nesten førti. Hun var fullstendig klar over hva de kom til å gjøre med henne. Døren fløy opp, og to menn kastet seg over henne. En tredje stilte seg bak dem i døråpningen og myste inn i det mørke huset. Da skuddet mitt traff, veivet han med den ene armen og falt bakover. De andre indianerne sprang ut, og jeg skrek til min bror at han skulle stenge døren, men han rørte seg ikke. Jeg løp bort for å stenge den selv, men den døde indianeren lå tvers over dørstokken. Jeg grep ham i føttene og ville trekke ham inn, slik at jeg fikk frigjort døråpningen, men så sparket han meg i strupen. Da jeg kom til meg selv, så jeg trær som svaiet i måneskinnet, og jeg hørte det ene smellet etter det andre. Det stod indianere på begge sider av døråpningen; de bøyde seg frem hver gang de skjøt inn i rommet, og så trakk de seg tilbake rundt hjørnet igjen. Min søster sa: Martin, jeg tror de har skutt meg. Min bror bare satt der. Jeg trodde han var blitt truffet av en kule. Indianerne gjorde et opphold for at kruttrøken skulle letne, så jeg trev riflen ut av hånden på ham, forvisset meg om at hanen var spent, og skulle til å vende den mot indianerne, da mor hindret meg i det. Så lå jeg plutselig på magen; først trodde jeg huset hadde rast sammen, men det var en mann. Jeg prøvde å ta kvelertak på ham, men isteden ble hodet mitt dunket mot gulvet med jevne mellomrom. Så befant jeg meg utenfor, under trærne. Jeg prøvde å reise meg, men fikk et spark, prøvde igjen og fikk enda et. Først føttene på en mann, deretter bakken der han stod. Så et par ben, kledd i hjorteskinn. Jeg bet ham i foten og ble sparket for tredje gang, og så trakk han meg så hardt i håret at jeg trodde det skulle løsne fra skallen på meg. Jeg forberedte meg på å få det skåret av. Da jeg åpnet øynene, så jeg et stort, rødt ansikt; det luktet 37

løk og utedo av ham, og han gjorde tegn med kniven om at jeg skulle oppføre meg pent, ellers ville han kappe hodet av meg. Så surret han et tynt rep rundt hendene mine. Han gikk sin vei, og jeg så at han ikke lignet noen annen indianer jeg hadde sett. De innfødte som bodde blant de hvite, var tynne og spinkle, utmagrede. Han her var høy og kraftig, med firkantet hode og bred nese; han så mer ut som en neger enn en skinnmager, utsultet indianer, og han gikk med brystkassen fremskutt, som om det å ta alt vi eide, var en rett som tilkom ham. Det var femten eller tyve hester utenfor porten, og like mange indianere stod og hang mot gjerdet vårt, lo og spøkte. Det var ikke tegn hverken til min mor, bror eller søster. Indianerne hadde naken overkropp og var dekket med maling og mønstre som om de hadde rømt fra sirkus; én av dem hadde dekorert ansiktet som en dødningskalle, en annen hadde malt seg på samme måte på brystet. Noen av indianerne var i ferd med å gjennomsøke huset, og andre lette igjennom stallene og uthusene, men de fleste stod og hang på gjerdet og så på at stammefrendene arbeidet. Alle de hvite mennene jeg hadde sett rett etter en kamp, var nervøse i timevis, de var rastløse og snakket så fort at man ikke skjønte hva de sa, men indianerne var likeglade og stod og gjespet som om de nettopp var kommet tilbake fra aftenens spasertur, bortsett fra ham jeg hadde skutt, som satt lent mot husveggen. Han hadde blod på brystet og fråde rundt munnen. Kanskje han hadde sprunget til side da fenghetten gikk av. Kameratene hans så at jeg stirret på ham, og en av dem kom bort og sa taibo nu wukupatuʕi, og så slo han meg i hodet. Jeg drømte en lang drøm der jeg ble ført frem for en mann som skulle dømme meg for mine synder. Det var Sankt Peter, bare i skikkelse av læreren på skolen vår i Bastrop, som hadde mislikt meg mer enn alle de andre elevene, og jeg visste at nå kom jeg til helvete. Deretter stod de fleste av indianerne og så på noe på bakken. Jeg så et hvitt ben som stakk opp, og øverst den nakne rumpa og hjorteskinnsleggingsene til en mann. Jeg skjønte plutselig at benet tilhørte mor, og etter måten mannen beveget seg på, og 38

ringlingen i bjellene han hadde festet til bena, visste jeg hva han gjorde med henne. Etter en stund reiste han seg og festet lendekledet. En annen sprang frem og tok hans plass. Jeg hadde nettopp kommet meg på bena da det begynte å kime i ørene og bakken kom opp mot meg og jeg trodde at nå var jeg iallfall død. En stund senere hørte jeg lyder på nytt. Jeg kunne se resten av indianerne litt lenger nede langs gjerdet, men nå var det min søster jeg hørte klynke. Indianerne gjorde det samme med henne som med mor. Det stod til slutt klart for meg at jeg lå til sengs. Jeg drømte. Det var fint, helt til jeg våknet helt og fullt og hørte krigsrop og oppdaget at jeg fremdeles befant meg på gårdsplassen. Mor var naken og krabbet vekk fra indianerne; hun hadde nådd frem til verandaen og prøvde å komme til inngangsdøren. Inne i huset hamret noen på pianoet, og det stakk noe ut fra mors rygg; det gikk opp for meg at det var en pil. Indianerne må ha bestemt seg for at de ikke ville slippe henne inn i huset, for de begynte å skyte flere piler i henne. Hun fortsatte å krabbe. Til slutt gikk en av dem bort til henne, satte foten mellom skulderbladene hennes og presset henne ned. Han samlet det lange håret hennes som om han ville vaske det, og så strammet han det med den ene hånden og trakk slakterkniven. Mor hadde ikke gitt fra seg en lyd etter at jeg våknet, selv med alle pilene som stakk ut av henne, men da begynte hun å skrike, og jeg så en annen indianer gå bort til henne med min fars tømmerøks. Jeg hadde sittet og hikstet og klynket, men nå var det at jeg forstummet for godt. Jeg så vekk fra mor, og så kan det hende at jeg hørte en lyd, eller kan hende ikke. Jeg prøvde å finne Martin og Lizzie. Der Lizzie hadde ligget, kunne jeg skimte en liten hvit flekk, og så enda en, og jeg skjønte at det var henne, og at de bare hadde latt henne ligge. Senere, da de førte oss ut, så jeg en kropp med avskårne bryster, omgitt av sine egne innvoller. Jeg visste at det var min søster, men hun lignet ikke seg selv lenger. Jeg ble slept bort til gjerdet og slengt ned ved siden av min bror. Han gråt, og så ble han taus, og så gråt han igjen. Jeg på 39

min side var fullstendig stille. Jeg tok meg sammen og så bort på mor; hun lå på magen og var fremdeles full av piler. Indianerne gikk ut og inn av huset. Broren min satt der og så på allting. Strupen snørte seg sammen på meg, og så spydde jeg, og da jeg var ferdig, sa han: «Jeg trodde du var død. Jeg har sittet og sett på deg lenge.» Det var som om noen hadde drevet en kile inn mellom øynene på meg. «Jeg trodde pappa kanskje ville komme hjem, men nå tror jeg vi er milevidt unna før noen får vite hva som har skjedd.» En ung indianer så at vi snakket sammen, og truet oss med kniven til å tie stille, men da han var gått sin vei, sa Martin: «Lizzie ble truffet i magen.» Jeg skjønte hva han hadde i tankene, og jeg tenkte på hvordan han hadde sittet der mens mor lukket opp, sittet der mens jeg prøvde å få den indianeren vekk fra døråpningen, sittet med en ladd børse mens indianerne skjøt inn i huset. Men det gjorde for vondt i hodet til at jeg orket å si noe av det. Det svimlet for meg igjen. «Så du hva de gjorde mot henne og mamma?» «Litt,» sa jeg. Comanchene gikk inn og ut av huset, tok det de hadde lyst på, og slengte resten i en haug på gårdsplassen. Noen gikk løs på pianoet vårt med øks. Jeg satt og håpet at indianerne ville drepe oss, eller at jeg skulle besvime igjen. Min bror stirret på min søster. Indianerne bar ut stabler med bøker som jeg trodde de skulle hive på bålet, men isteden la de dem i bolsaene sine. Senere skulle de bruke boksidene til å polstre skjoldene med; de bestod av to lag lær fra bisonhals. Når skjoldene ble vattert med papir, kunne de stanse nesten en hvilken som helst kule. Madrassene ble slept ut og skåret opp, og vinden tok fatt i fjærene og spredte dem over gårdsplassen som sne. Mor lå i veien. Fjærene drysset over henne. Maurene hadde funnet frem til oss, men vi la knapt merke til det; min bror stirret ufravendt på min søster. «Du må ikke se mer på henne.» «Jeg vil det,» sa han.

40

Da jeg våknet, var det stekende varmt. Haugen med alt det indianerne ikke var interessert i, for det meste istykkerslåtte møbler, var tent. Jeg satt på en stikkende berberisbusk. Flammene vokste; jeg kunne se inn i skyggene der hundene våre lå døde, og jeg lurte på om indianerne hadde tenkt å kaste oss på bålet. De var kjent for å spenne fast folk til vognhjul og sette fyr på dem. Så satt jeg en stund og så nedover meg selv, som om jeg skulle vært en tinnsoldat. Interessert i hva jeg kunne gjøre, men ikke egentlig engasjert. «Nå klarer jeg alt å røre på hendene,» sa jeg til min bror. «Hva skal det være godt for?» sa han. «Vi bør være beredt.» Han tiet. Vi så på bålet. «Er du tørst?» «Selvfølgelig er jeg tørst,» sa han. Ilden vokste seg større, snart begynte mosen på grenene over oss å flamme opp, og det begynte å ryke av barken. Glørne fra våre egne brente eiendeler svidde oss i ansikt og hår; jeg satt og så gnistene stige til værs. Da jeg så bort på min bror, var han dekket av aske, som en som har vært død lenge, og jeg tenkte på hvordan min mor og søster hadde sett ut da de satt på sengen sammen. Indianerne tok ut alt av min fars verktøy og gransket det i lyset fra bålet, og jeg bestemte meg for å huske alt de tok: hestesko, hammere, spiker, tønnebånd, grindsagen, tømmerøks og hugstøks, barkejernet, en skarvøks og en bile; alle bitt og bisler, sadler og stigbøyler, annet seletøy; min brors Kentuckyrifle. Jägerbüchsen min var for tung, fant de ut, så den smadret de mot husveggen. De tok knivene våre, filene, hakker og syler, jern til borvinder, blykuler, støpeformer til kuler, kruttønner, fenghetter, et hestehårsrep som hang i mellomgangen. De tre melkekuene våre hørte alt bråket og kom ruslende opp til huset for å bli fôret. Indianerne skjøt dem med pil og bue. De var i strålende humør. Brennende vedkubber ble trukket ut av ilden og båret inn i huset; folk surret pakningene sine, strammet sadelgjorden og gjorde seg klar til å dra. Det veltet røk ut av dører og vinduer, og så var det noen som løsnet repet rundt hendene mine og trakk meg opp på bena. 41

Klærne våre ble kastet på bålet sammen med alt annet, og så måtte vi gå nakne ut av porten, over veien og ut på engen. En stor remuda, en samling ridehester, var blitt drevet sammen, cayuse-ponnier blandet med større, amerikanske hester. Indianerne overså oss og snakket seg imellom, øhm og ugh, grynting, ikke noe skikkelig språk, skjønt de hadde en del ord som lød spanske, og ett ord, taibo, som de sa til oss ofte, taibo ditt og taibo datt. Vi var barføtt, og det var mørkt, og jeg prøvde å unngå å tråkke på kaktusfiken eller bli trampet ned av de stampende, rastløse hestene. Jeg syntes det hjalp litt at det i det minste skjedde noe, og så kom jeg på at det var jo noe sludder. Vi ble heist opp og fikk bena bundet på den bare ryggen på et dyr, deretter bandt de hendene våre foran oss. Det kunne ha vært verre, for det hendte at de bare slengte en over hesteryggen og surret en fast som en annen melsekk. Ponnien min gjorde et kast; den likte ikke lukten av meg. De andre hestene stampet og snøftet, og indianerne ropte frem og tilbake over engen vår, og min bror begynte å gråte, jeg ble sint på ham fordi han gråt så indianerne så det. Så begynte jeg å tute, jeg også. Vi luntet ut gjennom den nederste beitemarken, tre måneder med stubbebryting; vi passerte en klynge med valnøttrær som jeg hadde valgt ut til å sages opp til plank. Jeg tenkte på de karene som hadde drevet oss ut av Bastrop, de som kalte mor nigger og hadde anlagt sak mot oss for å overta eiendommene våre. Når jeg hadde drept alle indianerne, skulle jeg dra tilbake og drepe alle de nybyggerne; jeg skulle legge byen i aske. Jeg lurte på hvor min far var, og håpet at han ville komme, deretter fikk jeg dårlig samvittighet som håpet det. Så satte vi farten opp og passerte rolig gjennom blågress som dasket oss om leggene. Vi dannet en lang rekke, og jeg så hvordan indianerne forsvant inn i skogen, og så beveget også min hest seg inn i mørket. Vi krysset Grape Creek på det eneste stedet der det ikke var nødvendig for hestene å hoppe, tok en sti gjennom våtmarkene jeg ikke hadde visst var der, og kom ut i galopp ved foten av 42

Cedar Mountain. Kyrne våre var hvite flekker i fjellsiden. Vi tok oss frem i en lang, flat dalbunn omgitt av høydedrag på alle kanter, inn mellom trærne og ut igjen, og vi drev hvert eneste dyr i skogen foran oss – mørke, månelys, mørke igjen: Indianerne stolte på hestenes syn. Jeg prøvde å få øye på min bror. Bak meg kom rytterne huggende ut mellom trærne som om de var kalt frem fra selve det beksvarte mørket. Til tross for mørket og det ujevne terrenget hadde hesten min ikke snublet og hadde ennå masser av krefter. Vi nærmet oss foten av Packsaddle Mountain. Det var det siste landområdet jeg kjente godt. Jeg kunne prøve å styre hesten inn i skogen, men tvilte på at jeg ville klare det, dessuten ville ikke min bror ha en sjanse på egen hånd. Lenger oppe i den hvite åssiden fikk jeg øye på den mustangflokken jeg hadde tenkt å fange inn og temme. De stod og så på oss da vi red forbi. To timer senere byttet vi hester. Jeg var alt sår i bena og i baken, og jeg hadde fått noen rapp av grener over ansikt, bryst og armer. Min bror hadde fått mye verre kutt; hele kroppen hans var dekket av skitt og størknet blod. Vi steg opp på de nye hestene og fortsatte i det samme harde tempoet. En stund senere kom vi til en elv som måtte være Llano. Det virket helt umulig at vi kunne ha kommet så langt. «Er dette det jeg tror det er?» sa min bror. Jeg nikket. Vi ventet mens hestene tok seg over elven i mørket. «Vi er ferdige,» sa han. «Dette er en hel dags ridning.» En stund senere kom vi til en annen elv, antagelig Colorado, og på den andre siden stoppet vi for å bytte hester igjen. Jeg kunne lukte at min bror hadde gjort i buksene. Da de løftet meg ned fra hesten, satte jeg meg på huk med de bundne hendene foran meg – vannet rant av meg, og hestene stampet urolig omkring meg på alle kanter. Jeg hadde krampe i bena og var knapt i stand til å sitte på huk. En eller annen sparket til meg, men jeg ville ikke ride i min egen lort, så jeg klarte å skite ferdig, og så trakk de meg opp på bena etter håret. Jeg tvilte på at jeg hadde hud igjen noe sted under navlen. Jeg ble plas43

sert på en ny ponni. Comanchene stolte ikke på hester som var temmet av hvite. En stund etter daggry stoppet vi for å bytte hester for tredje gang, men istedenfor å stige opp på hesteryggen igjen stod vi en stund ved bredden av en elv. Vi befant oss i en dyp canyon, jeg regnet med at dette fremdeles var Colorado-elven, men ikke engang hæren beveget seg noensinne så høyt opp som dette. Solen hadde ikke stått opp ennå, men det var lyst nok til at man kunne skimte farger, og indianerne bare stod der og ventet på et eller annet. De drakk vann fra elven eller bøyde seg og strakk ryggen, pakket opp og ned sadelveskene sine. Det var første gang jeg hadde sett dem i lyset. De hadde bue og pilkogger og lanser, kortløpede musketter og voksøkser og slakterkniver, de hadde malt seg i ansiktet med piler og strålende soler, og huden var helt glatt, øyenbryn og skjegg var nappet. De hadde hårfasong som en nederlandsk pike kunne hatt, to lange fletter, én på hver side, men disse indianerne hadde vevd inn stykker av kobber og sølv og fargede glassperler. «Jeg vet hva du tenker,» sa min bror. «De ser ut som en bande jentunger,» sa jeg, men jeg trodde ikke egentlig på det selv. «De ser mer ut som skuespillere på teater,» sa han. Så la han til: «Ikke lag flere vanskeligheter for oss.» Så kom en undersetsig kriger bort til oss og skilte oss med lansen. Han hadde et inntørket, blodig håndavtrykk på ryggen og en lang mørk flekk nedover forsiden på leggingsene. Det jeg hadde trodd var biter av kalveskinn som hang i beltet, viste seg å være skalper. Jeg så oppover elven. Foran oss var det et høyt utsiktspunkt, og bak oss lot indianerne hestene skiftes om å gå inn og ut av gresset langs bredden. En diskusjon fant sted, og så gikk de fleste av comanchene til fots mot utsiktspunktet. En av dem førte en hest, og surret fast på hesten var liket av mannen jeg hadde skutt. Jeg var ikke klar over at han hadde dødd, og jeg fikk en kald fornemmelse. Min bror vasset ut i elven. De to indianerne som passet på oss, spente buene, men da jeg åpnet øynene igjen, var min bror like 44

hel der han stod og lot vannet plaske over seg – han var dekket av sin egen avføring. Indianerne så på ham, innskrumpet og blek og skjelvende som han var, og hulbrystet etter å ha lest for mange bøker. Da han var ren, kom han tilbake og satte seg ved siden av meg. «Jeg håper du synes det var verdt å bli skutt for å få tørket deg i ræva,» sa jeg. Han klappet meg på kneet. «Jeg vil at du skal vite hva som skjedde i natt.» Jeg ville ikke vite mer enn jeg allerede visste, men det kunne jeg ikke si til ham, så jeg holdt munn. «Mamma hadde ingen sjanse, men jeg tror ikke de egentlig ville drepe Lizzie. Da de så at hun var såret, tok de av henne blusen og undersøkte såret hennes ganske grundig; de rigget endatil opp en slags fakkel, for at en gammel indianer skulle se på det og komme med sin oppfatning. De må ha bestemt seg for at det stod dårlig til med henne, for de gikk og snakket sammen en stund, og så kom de tilbake og trakk av henne resten av klærne og voldtok henne.» Han så oppstrøms, der indianerne var i ferd med å klatre opp fjellsiden i canyonen. «Lizzie Lizzie Lizzie.» «Hun er på et bedre sted nå.» Han trakk på skuldrene. «Hun er ikke på noe som helst sted.» «Vi har jo fremdeles pappa,» sa jeg. Han snøftet. «Når pappa får vite det, rider han sikkert rett til det kvinnfolket han holder i Austin.» «Det der er simpelt. Selv til deg å være.» «Folk går ikke rundt og sier ting hvis det ikke er sant, Eli. Det er enda en ting du burde vite.» Vaktene så seg tilbake. Jeg ville at de skulle stoppe samtalen vår, men nå var de likeglade. «Mamma visste at hun kunne redde deg,» sa han. Han trakk på skuldrene. «Lizzie og meg … jeg vet ikke. Men det er noe annet med deg.» Jeg lot som om jeg ikke skjønte hva han mente, og så meg rundt. Veggene i canyonen var nesten hundre meter høye, og 45

det tøt bjørnegress og berberis frem av sprekkene. Et knudrete, gammelt sedertre stakk ut fra fjellsiden; det så ut som et ovnsrør, og det var et ørnerede i det. Oppstrøms stod det digre sypresser med kalvbente røtter. Fem hundre år var ingenting for slike trær. Da solen traff de øverste veggene i canyonen, steg et klagende, messende kor opp. Det lød et skudd, og så begynte begravelsesfølget å bevege seg i gåsegang ned til elven igjen, og da de nådde frem til oss, slo de oss i bakken og sparket oss helt til min bror gjorde på seg enda en gang. «Jeg kan ikke noe for det,» sa han. «Ikke bry deg om det,» sa jeg. «Jeg bryr meg om det,» sa han. Flere av indianerne mente vi burde tas med til gravplassen og drepes sammen med den døde mannens hest, men han som var leder for krigerne, han som hadde slept meg ut av huset, var imot det. Nabituku tekwaniwapi Toshaway, sa de stadig vekk. Min bror var allerede i gang med å lære seg bruddstykker av comanche: Toshaway var navnet på høvdingen. Det foregikk angrep og tilbud og mottilbud, men Toshaway nektet å gi seg. Han så at jeg iakttok ham, men tok ikke større notis av det enn om jeg hadde vært en hund. Min bror fikk et filosofisk ansiktsuttrykk, og jeg ble nervøs. «Jeg skal si deg,» sa han, «jeg hadde hele tiden et håp om at når solen stod opp, ville de se oss og forstå at de hadde begått et forferdelig feilgrep, at vi var mennesker akkurat som dem, eller i det minste mennesker rett og slett, men nå håper jeg på det motsatte.» Jeg sa ikke noe. «Det jeg mener, er at nettopp det slektskapet jeg hadde håpet skulle redde oss, kan være grunnen til at de dreper oss. For vi har selvsagt ingen innflytelse på vår skjebne, men til syvende og sist har ikke de det heller, og det er kanskje derfor de kommer til å drepe oss. For å glemme sine egne refleksjoner, i det minste en stund.» «Hold opp,» sa jeg. «Ti stille nå.» «De bryr seg ikke,» sa han. «De bryr seg ikke om noe av det vi sier.» 46

Jeg visste at han hadde rett, men akkurat da var debatten over, og de indianerne som hadde vært tilhengere av å ta livet av oss, kom bort til oss og begynte å tråkke på oss og sparke oss. Da de holdt opp, lå min bror i en vannpytt blant stenene med hodet i en rar vinkel og så opp på himmelen. Jeg hadde blod i strupen og kastet opp i elven. Klippene svevet rundt meg på alle kanter. Jeg bestemte meg for at hvis de bare drepte oss samtidig, var det helt greit for meg. Jeg merket at det stod en ulv og betraktet meg fra en hylle oppe i fjellsiden, men da jeg blunket, var den borte. Jeg tenkte på den hvite ulven jeg hadde skutt, og at det sikkert hadde betydd ulykke. Så tenkte jeg på moren min og søsteren min og lurte på om de ville dyrene hadde funnet dem. Jeg begynte å tute igjen og fikk meg et slag i hodet. Det så ut som om Martin hadde gått ned ti kilo; han blødde fra knær, albuer og hake, og han var dekket av sand og skitt. Indianerne la sadlene over på friske hester. Jeg var sulten, og før de rakk å sette meg opp på en ny hest, lepjet jeg i meg vann fra elven inntil magen var full. «Du burde drikke,» sa jeg. Han ristet på hodet. Han lå der med hendene over sine intime deler. Indianerne trakk oss opp med et rykk. «Neste gang,» sa jeg. «Jeg lå og tenkte på hvor fint det var at jeg ikke behøvde å reise meg igjen. Så gikk det opp for meg at de ikke hadde drept meg. Nå irriterer det meg.» «Det ville ikke ha vært noe bedre.» Han trakk på skuldrene. Vi fortsatte å ride i høyt tempo, og hvis indianerne var trette, viste de det ikke – hvis de var sultne, viste de ikke det heller. De var årvåkne, men ikke nervøse. En gang iblant fikk jeg et glimt av hele remudaen som fulgte hakk i hæl på oss opp gjennom canyonen. «Vet du, jeg holdt øye med mor og Lizzie,» sa han. «Jeg har alltid tenkt på dette med hvor sjelen mon kunne befinne seg, i nærheten av hjertet eller kanskje i skjelettet, jeg har alltid tenkt 47

at man måtte skjære for å finne den. Men det foregikk en god del skjæring, og jeg kunne ikke se at det var noe som kom ut. Jeg er sikker på at jeg ville ha sett det.» Jeg lot som om jeg ikke hørte det. En stund senere sa han: «Kan du forestille deg en hvit mann, ja tusen hvite menn, ride så ubesværet på indiansk område?» «Nei.» «Det er pussig, for alle kaller dem hedninger og røde djevler, men nå som vi har sett dem, synes jeg det er tvert imot. De oppfører seg slik det var meningen at gudene skulle oppføre seg. Skjønt jeg mener vel heroer eller halvguder, for som du så avgjort har bidratt til å påvise, selv om det medførte visse omkostninger, så er disse indianerne avgjort dødelige.» «Hold opp, er du snill.» «Det bringer jo tanken hen på negerproblemet, synes du ikke?» Ved middagstider var vi ute av canyonen. Vi befant oss på bølgende gressbeiter der det vokste tett i tett med asters og primula, jernurt og røde valmuer. Noen vaktler pilte inn i buskaset. Prærien strakte seg uendelig; vi så flokker av antilope og en og annen bison i det fjerne. Indianerne saktnet farten for å se seg om, og så satte vi av gårde igjen. Vi hadde ingenting å beskytte oss mot solen med, og utpå ettermiddagen kunne jeg lukte hvordan min egen hud ble forbrent, og jeg sovnet rett som det var der jeg satt. Vi fortsatte gjennom det høye gresset, over områder med kalksten, i kortere perioder inn i skyggen langs bekkefar – men stanset aldri for å drikke – og så ut i solen igjen. Så holdt alle comanchene an, og etter en del prat ble min bror og jeg ført tilbake til et bekkefar vi nettopp hadde krysset. Vi ble trukket ublidt ned av hesten, bundet til hverandre rygg mot rygg og plassert i skyggen. En unggutt ble igjen for å passe på oss. «Rangers?» «Han her ser ikke så veldig nervøs ut,» sa min bror. Vi satt og så i hver vår retning, og det var underlig ikke å se ansiktet hans. 48

«Kanskje det er pappa og de andre.» «I så fall er de vel bak oss,» sa han. Etter en stund kom jeg frem til at han hadde rett. Jeg ropte den unge indianeren bort til oss. Det vokste druer hele veien langs bekken. Han ristet på hodet. Itsa aitu. Så la han til: Itsa keta kwasupu, og da han ennå ikke var overbevist om at jeg hadde forstått, sa han på spansk: no en sazón. «Han sier at de ikke er modne.» «Jeg skjønner det.» Jeg ville ha noen allikevel, jeg var så sulten at det ikke spilte noen rolle. Indianeren skar ned en klase og slapp den i fanget på meg. Så skylte han hendene i bekken. Druene var så bitre at jeg nesten matet fiskene igjen. Jeg tenkte at de kunne hjelpe mot feberen. Det klødde i leppene. «De er gode,» sa jeg. «Gode til å garve skinn med, kanskje.» «Du burde spise.» «Du prater bare tull,» sa han. Jeg spiste flere druer. Det var som om jeg skulle ha svelget kokende vann. Jeg sa: «Vi stikker bort til bekken,» og så gjorde vi det. Min bror stakk hodet i vann og lot det henge nedi, han var like solbrent som jeg, men jeg så at han ikke drakk. Det var noe ved dette som fikk meg til å ville begynne å grine, men jeg fortsatte å drikke isteden. Den unge indianeren stod på en stor sten og så på. Vi satte oss opp igjen. Jeg hadde på følelsen at feberen var på vei ned, og jeg var i stand til å strekke på bena. «Hva heter du?» sa jeg til han som passet på oss. «¿Cómo te llamas?» Han svarte ikke på en god stund. Så sa han: «Nuukaru.» Han så seg nervøst om, og så gikk han sin vei, som om han hadde avslørt en hemmelighet, og neste gang jeg så ham, lå han oppstrøms på magen og lepjet i seg vann. Det var første gang jeg hadde sett noen av indianerne spise eller drikke noe særlig bortsett fra noen munnfuller. Da han reiste seg, ordnet han flettene og justerte ansiktsmalingen. «Jeg lurer på om de er pederaster,» sa min bror. 49

«Kan jeg ikke tenke meg.» «Spartanerne var det, vet du.» «Spartanerne, hvem er det?» sa jeg. Han skulle til å si noe mer da det lød smatring av skudd langt borte. Det kom spredte skuddsalver til svar, og til slutt den langsomme bankingen fra en enslig repeterpistol. Så ble det stille, og jeg visste at det bare betød at indianerne brukte buene sine. Jeg lurte på hvem det var som hadde vært så uheldige. En annen ung indianer kom jumpende nedover klippene, og så ble vi bundet på hesteryggen igjen og ført ut av elveleiet. Feberen hadde sunket, og solen plaget meg ikke. Da vi hadde krysset et stenete platå, kom vi ned til en prærie som for det meste lot til å bestå av ridderspore og malve. Midt i strakte en rødlig grusvei seg, og det var et behagelig syn med den blå himmelen, noen lyse skyer og markblomstene på alle kanter. Indianerne kretset rundt et par okseforspente fraktkjerrer. En tredje vogn befant seg i gresset et godt stykke unna, den lå veltet, foran den stod et spann umælende muldyr. Det var noen som skrek. «Dette vil jeg ikke se,» sa Martin. Det var noe hvitt i veikanten – en liten lyshåret gutt i pen hvit skjorte. Skaftet på en pil hadde boret seg gjennom øyet hans, og over hodet på ham satt en stor rødhodespett og hakket på en gren. Lenger borte på veien dryppet det blod fra vognene, som om noen skulle ha slengt en bøtte over dem. Det lå fire eller fem teksanere sprikende i den røde grusen og enda en sammenkrøpet som et spedbarn baki vognen. Ute blant gresset og riddersporene drev indianerne og foretok seg noe med den siste muldyrdriveren, som skrek med lys stemme, og da hermet de etter ham. Bortsett fra de to som drev på med den gjenlevende kjørekaren, var det ingen som kastet bort tiden. Muldyrspannet ble skåret løs, men de rørte seg ikke; de stod med senkede hoder som om de hadde gjort noe galt. En droplet ponni lå død i grøften, halsen var dekket av blod, eieren prøvde å få løs sadelen. En annen indianerponni, et pent, kastanjebrunt dyr med grå50

hvite flekker, stod og blåste lyserødt skum ut av et hull i bringen. Eieren fjernet sadel, dekken og bissel og la dem forsiktig fra seg på veien. Deretter slo han armene rundt ponnien, og samtidig som han kysset den på halsen, skjøt han den bak øret. Alt ble hentet ut fra vognene, deriblant to nye lik som vi ikke hadde sett før. Det var varmt, og det røde støvet senket seg over blomstene. De døde mennene fikk lommene tømt, de av dem som ikke allerede var skalpert, ble skalpert; den siste kjørekaren var blitt taus. En av indianerne fikk lagt på en forbinding, en bit fikenkaktusstengel som ble skåret opp og festet med tøystrimler; de fleste lærskjoldene hadde ferske striper etter blykuler, og en høyreist kriger med karankawablod i årene drev og renset lansen sin med gress. Andre gikk igjennom lasten, for det meste melsekker, som ble skåret opp og tømt ut på veien. En tønne whiskey ble hugget opp med tomahawk, noen mindre tønner med krutt ble spent fast på hester sammen med flere små kasser som etter vekten å dømme måtte ha inneholdt bly. Kniver og ulltepper tok de med seg, dessuten plater med skråtobakk, former til kulestøping, et par økser og en håndsag, en del lerretsstoff, noen repeterpistoler. Lås og slagboltfjær på resten av våpnene ble undersøkt, og de som fremdeles var i orden, ble tatt med. Det oppstod en kort diskusjon om en skalp. To plommepaier ble oppdaget og delt opp med de blodige knivene. De yngre comanchene finkjemmet gresset etter bortfløyne piler, muldyrene ble plassert i hesteflokken, de tok et par raske runder for å forsikre seg om at ingen mennesker eller gjenstander var blitt oversett, eller for å ta vare på et brukbart stoffstykke, og så ble alle børsene ladet og pilkoggerne etterfylt, stigbøyler og remmer strammet, munner skylt. Oksene beljet sin siste protest idet de fikk strupen skåret over; på det tidspunkt var alt blodet på veien blitt svart og likene dekket av støv. De så ut som om de alltid hadde vært der. Indianerne delte seg i tre grupper og sørget for å etterlate seg et bredt tråkk med spor som førte i retning av sivilisasjonen, i motsatt retning av den vi egentlig red i. Alle var i godt humør. En av krigerne red bort og klasket en fersk skalp på hodet mitt, det pistrete, grå håret hang ned. En blodig herrehatt 51

ble hårdhendt trukket ned over skalpen, noe indianerne syntes var festlig. Vi fortsatte mot nordvest, gjennom høyt gress med spredte, tette klynger med eik, mesquite med raslende blader og nyutsprungne yuccaer med hvite blomster. Etter noen timer fant krigeren ut at han ikke ville tilsmusse trofeet sitt ytterligere, og tok skalpen av hodet mitt, knyttet den i beltet og kastet herrehatten inn i buskene. Skalpen og hatten hadde beskyttet mot solen, og jeg bad om å få igjen hatten, men vi red bare videre. Nå hadde de andre gruppene sluttet seg til oss igjen. Neste gang vi byttet hester, sendte indianerne rundt noe tørket kjøtt som hadde tilhørt muldyrdriverne. Min bror og jeg ble tilbudt noen biter. Det var fremdeles hett, men indianerne brød seg ikke om å drikke vann, og da en av dem tilbød meg tobakk, var jeg så tørst at jeg ikke var i stand til å ta imot. Min bror fikk ikke noe tilbud om tobakk. Han stod med skrevende ben og så forkommen ut. Da solen omsider gikk ned, var jeg så tørr i munnen at jeg trodde jeg skulle bli kvalt. Jeg sa til meg selv at jeg skulle plukke opp en liten sten og suge på den, men så begynte jeg å tenke på kilden like ved huset vårt, på det å sitte og la vannet strømme over meg mens jeg så utover og forbi elven. Da følte jeg meg bedre. Det var mørkt, på et eller annet tidspunkt stanset vi ved et gjørmehull, og hestene ble holdt tilbake mens indianerne rev opp gress og la det rundt kanten og tok omtrent to slurker hver. Min bror og jeg stakk hele ansiktet nedi og drakk oss utørste. Det smakte frosk og luktet som om ville dyr hadde tråkket rundt der, men det spilte ingen rolle for oss. Da min bror hadde svelget nok, begynte han å gråte, og da gav indianerne seg til å sparke ham i magen, og de satte kniven for strupen på ham. Wuyupa?nitu, ro dere ned. Nihpu?aitu, ti stille. De pønsket på noe. De byttet ridedyr, men vi ble holdt tilbake sammen med hesteflokken. «Jeg tror vi har ridd mer enn hundreogfemti kilometer. Vi må befinne oss like under San Saba.» «Tror du de lar meg drikke mer?» «Sikkert,» sa jeg. 52

Han la ansiktet ned i sølevannet igjen. Jeg prøvde igjen, men nå orket jeg ikke lukten. Min bror drakk og drakk. Det gjorde vondt bare å sitte på bakken nå. Jeg lurte på hvor lenge det ville ta før sårene grodde; uker, kanskje. Vi krøp inntil hverandre som best vi kunne. Det luktet vondt, og det gikk opp for meg at min bror hadde gjort på seg. «Jeg kan ikke noe for det.» «Det er i orden.» «Det er nytteløst,» sa han. «Vi behøver bare å holde ut,» sa jeg til ham. «Det er ikke så ille, alt tatt i betraktning.» «Og så da? Hva skjer når vi kommer dit vi skal?» Jeg sa ingenting. «Det vil jeg ikke vite,» sa han. «Du husker jo John Tanner,» sa jeg, «Charles Johnston, du har selv lest de bøkene.» «Jeg er ikke typen som kan leve på bark og stikkelsbær.» «Du blir en levende legende,» sa jeg. «Jeg skal komme og besøke deg i Boston og fortelle din venn Emerson at du er et skikkelig mannfolk og ikke bare en fisefin poet.» Han sa ikke noe til det. «Du kunne jo prøve å ta deg sammen,» sa jeg. «Vi risikerer å miste skalpen, begge to, hver gang du ergrer dem.» «Jeg gjør så godt jeg kan.» «Det er slett ikke sant.» «Men så fint at du vet det, da.» Han begynte å gråte igjen. I neste øyeblikk snorket han. Jeg var sint, for dette var bare latskap fra hans side. Vi fikk ikke mindre mat og ble ikke drevet hardere enn indianerne drev seg selv; vi hadde begge fått mye mer vann enn dem, og hvem visste vel hvor lenge de hadde holdt det gående på denne måten? Det lå en logikk i dette, men min bror fikk ikke øye på den. Hvis én mann har klart det, kan dere klare det også – det var det min far alltid sa. Så ble vi vekket ved at vi ble fiket opp. Det var fremdeles mørkt, og de surret oss på hestene, og langt borte var det et sterkt lys som jeg visste kom fra en brennende gård. Jeg hadde ikke trodd det fantes hvite så langt ute som her, men jords53

monnet var fruktbart, jeg forstod hvorfor de hadde tatt sjansen. Noen krigere kom bort til oss, og jeg skjønte at de var fornøyd med ungguttene som hadde fått oss opp på hesteryggen. I mørket så vi at omtrent et dusin nye hester ble innlemmet i remudaen. To nye fanger sluttet seg også til oss; av gråten deres kunne vi høre at det var kvinner, og på språket skjønte vi at de var tyske – eller nederlendere, som vi kalte dem på den tiden. Da solen stod opp, hadde vi tilbakelagt ytterligere åtti kilometer og skiftet hester to ganger underveis. De tyske kvinnene holdt ikke et øyeblikk opp å gråte den natten. Da det ble lyst nok, red vi opp på en mesa i en sirkelbevegelse fra baksiden før vi var oppe og kunne se oss tilbake. Landskapet hadde åpnet seg; vi så mesaer, smalere nuter, glimt av storslagen utsikt. De tyske pikene var like nakne som vi var. Den ene var sytten–atten og den andre litt eldre, og selv om begge var dekket av blod og møkk, var det åpenbart at de befant seg på høyden av sin kvinnelige ynde. Jo mer jeg så på dem, desto sterkere kom jeg til å mislike dem, og jeg håpet at indianerne skulle fornedre dem enda mer, og at jeg fikk se det. Min bror sa: «Jeg avskyr de nederlenderkvinnfolka, jeg håper indianerne gir dem et skikkelig knull.» «Enig.» «Men deg går det visst bra med.» «Fordi jeg ikke detter av hesten hele tiden, ja.» Vi hadde stanset to ganger den natten for at de skulle surre min bror strammere fast til hesten. «Jeg har prøvd å få en hov i hodet, men har ikke hatt hellet med meg.» «Det ville mamma sikkert ha likt å høre.» «Du kommer til å bli en flink liten indianer, Eli. Leit at jeg ikke kommer til å få oppleve det.» Jeg sa ingenting. «Du vet at grunnen til at jeg ikke skjøt, var at jeg ikke ville at de skulle gjøre mor og Lizzie noe.» «Du var helt lammet.» 54

«De ville ha drept mor uansett, selvsagt, men de ville ha tatt med seg Lizzie, ikke bare oss. Det var bare fordi hun var blitt truffet av den kulen at …» «Hold kjeft,» sa jeg. Jeg så på ham nå. Han så ut som han alltid hadde gjort, med de skjelende øynene og de tynne leppene, men han virket som en jeg hadde kjent for lenge siden. Litt senere bad han om unnskyldning. Indianerne sendte rundt noen biter med det tørkede kjøttet de hadde tatt fra kjørekarene. En av tyskerne spurte meg hvor jeg trodde vi var på vei. Jeg lot som om jeg ikke forstod hva hun sa. Hun visste bedre enn å snakke til Martin. Neste dag ble utsiktene mer storslåtte. Vi befant oss i en canyon som var femten kilometer bred, fjellveggene reiste seg tre hundre meter over oss, rød sten overalt. Her var kanadisk poppel og hegg, men ikke så mange andre trær, og vi red forbi en purpurrød pilspiss i sanden, helt maken til den jeg hadde sett nedenfor huset vårt. Det var stenskapninger i hver klippe og elvebredd – en nautilusblekksprut så stor som et vognhjul, horn og knokler av dyr som var større enn noe som fremdeles levde på landjorden. Toshaway fortalte meg på spansk at når høsten kom, ville canyonen være full av bison. Han nøt panoramaet. Det hang lange tuster av svarte hår fra seder- og mesquitetrærne – bisonen hadde brukt dette stedet i lange tider. Indianerne viste ingen tegn til tretthet eller behov for et skikkelig måltid, men tempoet var gått ned. Jeg hadde vann i munnen; vi kunne ha spiddet så mye fisk vi bare lystet mens vi red forbi – vannet var fullt av gul malle, ål, karpe og pansergjedde. Jeg mistet oversikten over antallet rådyr og antilope. En rødbrun grizzly, den største jeg noen gang hadde sett, lå og solte seg på en fjellhylle. Vann fra kilder strømmet nedover fjellsiden, nederst var det kulper. Den natten slo vi leir skikkelig for første gang, og jeg sovnet mellom klippene med armene rundt min bror. Noen la en bisonkappe over meg, og da jeg så opp, satt Toshaway på huk 55

ved siden av meg. Lukten av ham begynte å bli velkjent. «I morgen gjør vi opp ild,» sa han. Tidlig neste dag red vi forbi sandstensmesaer der det var risset inn figurer i fjellet: sjamaner, menn i kamp, lanser og skjold og tipier. «Du er klar over at de kommer til å skille oss,» sa Martin. Jeg så på ham. «Disse karene tilhører to forskjellige flokker.» «Hvordan i all verden kan du vite det?» sa jeg. «Han som eier deg, er kotsoteka,» sa han. «Han som eier meg, er yamparika.» «Det er Toshaway som eier meg.» «Det er det han heter. Han er fra kotsoteka-flokken. Det er Urwat som eier meg. De har snakket om at Urwat har langt igjen, men at han som eier deg, ikke er så langt hjemmefra.» «De eier oss ikke,» sa jeg. «Du har rett. Hvor de har fått den forestillingen fra, begriper jeg ikke.» Vi red videre. «Penatekaene, da?» «Penatekaene er syke for øyeblikket, eller så er det noe annet ille som skjer med dem. Jeg vet ikke, men ingen av disse er penatekaer.» Til tross for Toshaways løfte rastet vi kaldt igjen den kvelden. Neste morgen steg vi opp fra den store canyonen og ut på høyslettene. Der var ingen trær, ingen stier, ikke noe buskas som kunne markere et bekkefar, det var ingenting annet enn gress og himmel, og jeg ble svimmel bare av å se på det. Jeg visste hvor vi befant oss: Llano Estacado-høysletten. En hvit flekk på kartet. Da vi hadde ridd en time, var det ingenting som var forandret, og jeg ble susete igjen. Vi kunne like gjerne ha reist en meter som to mil, og da dagen gikk mot slutten, hadde jeg en følelse av at det var noe som hadde løsnet inni hodet mitt. Min bror sovnet og gled ned helt til han hang under hesten, og da stanset indianerne, slo ham og surret ham fast oppå hesten igjen. 56

Vi slo leir ved en elv som skar seg så dypt ned i slettelandskapet at man ikke så den før man stod rett ved den. Det var første gang vi gjorde opp bål, og ettersom det ikke var noen trær i nærheten som kunne reflektere lysskinnet, var ikke bålet synlig på noe hold. Et par antiloper ble slengt på bålet, med skinn og alt, og Toshaway kom med en haug dampende, halvstekt viltkjøtt til oss. Min bror hadde ikke krefter til å spise. Jeg tygde maten til småbiter og fôret ham med det. Så klatret jeg opp fra elveleiet for å se meg om. Stjernene strakte seg helt ned til jorden på alle kanter, og comanchene hadde vaktposter ute for å se etter andre leirbål. De overså meg. Jeg gikk tilbake til teppet vi sov på. En puma skrek mot oss i mer enn en time, og ulvehyl gav gjenlyd fra den ene siden av sletten til den andre. Min bror gav seg til å rope høyt i søvne; jeg skulle til å riste i ham, men tok meg i det. Intet mareritt kunne være verre for ham enn å være våken. Neste morgen gadd de ikke binde oss. Det var ingen steder å flykte. Enda min bror hadde spist ordentlig mat og sovet i seks timer, var han ikke noe bedre. Indianerne på sin side lo og fant på skøyerstreker, red bak frem eller stående på hesteryggen, ropte til hverandre og slo vitser. Jeg falt i søvn og våknet i gresset. Vi stoppet, jeg ble surret fast igjen og fikk meg et par lusinger, men ble ikke banket opp. Toshaway kom bort med vann og lot meg drikke lenge, og så tygget han opp litt tobakk og gned saften inn i øynene på meg. Allikevel gikk resten av dagen uten at jeg visste om jeg sov eller var våken. Jeg hadde en følelse av at jordens ytterkant befant seg et sted foran oss, og at hvis vi nådde frem dit, ville vi aldri holde opp å falle. Den ettermiddagen oppdaget indianerne en liten flokk bison som de ringet inn, og etter rådslagning ble min bror og jeg tatt ned av hestene og ført til en av kalvene. Den ble skåret opp og innvollene trukket ut. Toshaway skar opp magen og tilbød meg en neve melk som hadde ostet seg, men jeg avviste det blankt. En annen indianer tvang min brors hode inn i magen, men han knep igjen øyne og munn. Jeg fikk samme 57

behandling. Jeg prøvde å svelge melken, men måtte spy isteden. Dette skjedde to–tre ganger – hver gang nektet min bror å svelge, jeg prøvde å svelge og kastet opp, og til slutt gav indianerne opp forsøket, skrapet ut all den tyknede melken og spiste den selv. Da magen var tom, ble leveren skåret ut. Min bror nektet å røre den, og jeg så blikkene de sendte ham, derfor tvang jeg meg til ikke å kaste opp. Blodet veltet seg i halsen på meg. Jeg hadde alltid trodd blod smakte som metall, men det er bare hvis man drikker en liten mengde. Egentlig smaker det moskus og salt. Jeg forsynte meg med mer lever. Det likte indianerne, så jeg fortsatte å spise helt til de jaget meg vekk med noen ørefiker og spiste resten av leveren selv – de krystet galleblæren over som saus. Da innvollene var borte, ble kalven flådd og et stykke kjøtt løftet mot solen som offer, og så ble resten fordelt mellom samtlige, det ble et par kilo på hver. Indianerne hadde i seg sin andel på noen minutter, og jeg ble redd de ville ta min, derfor skyndte jeg meg å spise opp, jeg også. Det var første gang jeg hadde hatt full mage på nesten en uke, og jeg var trett og rolig til sinns, men min bror bare satt der, solbrent og tilsvinet og dekket av sitt eget oppkast. «Du må spise.» Han smilte der han satt. «Vet du, jeg hadde aldri trodd det kunne finnes et sted som dette. Jeg skal vedde på at sporene våre blir slettet ved første vindpust.» «De kommer til å drepe deg hvis du ikke spiser.» «De kommer til å drepe meg uansett, Eli.» «Spis,» sa jeg. «Pappa spiste rått kjøtt stadig vekk.» «Jeg er fullstendig klar over at pappa, som skogoppsynsmann, gjorde alt mulig. Men jeg er ikke ham. Beklager,» sa han. Han la hånden på benet mitt. «Jeg har begynt på et nytt dikt om Lizzie. Har du lyst til å høre det?» «Greit, det.» «‘Ditt jomfrublod ble utgydt av ville, men i himmelen lever du atter.’ Det er jo noe dritt. Men det er det beste jeg kan klare under disse omstendigheter.» Indianerne iakttok oss. Toshaway kom med enda en lums 58

bisonkjøtt og gav tegn om at jeg skulle gi det til min bror. Min bror skjøv det til side. «Jeg var sikker på at jeg kom til å begynne på Harvard,» sa han. «Og etterpå skulle jeg til Roma. Jeg har faktisk vært der i tankene, skal jeg si deg, for når jeg leser, ser jeg faktisk ting; jeg ser dem fysisk for meg. Visste du det?» Det var som om dette satte ham i bedre humør. «Selv disse menneskene kan ikke ødelegge dette stedet for meg.» Han ristet på hodet. «Jeg har skrevet omtrent ti brev til Emerson, men jeg har ikke sendt dem. Skjønt jeg tror nok han ville ta dem på alvor.» Alle brev han måtte ha skrevet, var gått med i brannen, men jeg nevnte ikke noe om det. Jeg sa at han måtte spise. «De skal ikke få gjøre meg til en jævla møkkete indianer, Eli. Da vil jeg heller dø.» Jeg må ha sendt ham et blikk, for så sa han: «Det var ikke din feil. Jeg veksler mellom å mene at vi aldri skulle ha slått oss ned der ute til å begynne med, og å tenke at hva annet skulle en mann som pappa ha tatt seg til? Han hadde egentlig ikke noe valg. Det var skjebnen.» «Jeg skal stelle i stand en haug med mat til deg.» Han overhørte meg. Han satt og stirret på noe på bakken, og så bøyde han seg frem og trakk en teppeblomst opp fra bakken – vi satt midt i en stor tue. Han holdt den opp så alle indianerne skulle se. «Her har vi et eksemplar av ‘indianerteppet’», sa han, «også kalt ‘indiansk solblomst’.» De overhørte ham. Han hevet stemmen og fortsatte. «Det er verdt å merke seg at små, forkrøblede eller unyttige planter – som ‘meksikansk plomme’, ‘meksikansk valnøtt’ eller ‘meksikansk eple’ – har fått navn etter meksikanerne, som uten tvil kommer til å holde det gående blant oss i århundrer, mens fargerike og vakre planter ofte har fått navn etter indianere, ettersom de snart kommer til å fordrives fra jordens overflate.» Han lot blikket gli over dem. «Det er en stor kompliment til deres rase. Skjønt om deres fordrivelse var kommet litt før, ville jeg ikke ha hatt noe imot det.» Ingen tok notis av ham. 59

«Det er skjebnen til menn av mitt slag å bli misforstått. Dét var Goethe, i tilfelle dere lurte.» Toshaway gjorde enda noen forsøk på å gi min bror kjøtt, men han nektet å røre det. I løpet av en halv time var det ingenting annet enn ben og skinn tilbake. Skinnene ble rullet sammen og lagt på en hesterygg, og indianerne begynte å stige opp. Nå så min bror på en eller annen som befant seg bak meg. «Ikke prøv å hjelpe meg.» Toshaway la meg i gresset. Han og en annen indianer satte seg skrevs over meg og surret håndleddene og anklene mine like raskt som min far kunne ha surret en kalv. Jeg ble trukket et godt stykke vekk. Da jeg så meg tilbake, hadde ikke Martin rørt seg av flekken. Han satt der og så seg omkring; jeg kunne knapt se ansiktet hans over blomstene. Tre indianere hadde steget opp på hestene sine, deriblant Urwat, min brors eier. De red i sirkler omkring ham mens de skrek og ropte. Han reiste seg, og de dasket ham med den flate siden av lansen, gav ham en åpning og ville ha ham til å løpe, men han ble stående der han stod, til knes i de røde og gule blomstene – han så liten ut mot himmelen bak seg. Omsider ble Urwat lei, og istedenfor å bruke den flate siden senket han lansespissen og kjørte den gjennom ryggen på min bror. Martin holdt seg på bena. Toshaway og de andre indianerne holdt meg. Urwat gikk til angrep igjen, og min bror ble slått over ende blant blomstene. Så tvang Toshaway hodet mitt ned. Jeg visste at jeg burde reise meg, men Toshaway hindret meg i det. Jeg visste at jeg var nødt til å reise meg, men jeg ville ikke. Det er greit nok, tenkte jeg, men nå reiser jeg meg. Jeg prøvde av alle krefter, men Toshaway slapp ikke taket. Nå stod min bror på bena igjen. Hvor mange ganger han var blitt slått i bakken og hadde kommet seg opp på nytt, visste jeg ikke. Urwat hadde slengt fra seg lansen og red nå mot ham med løftet øks, men min bror vek ikke en tomme, og da han falt for siste gang, løp indianerne frem og dannet en sirkel. Toshaway forklarte senere at min bror, som hadde oppført seg som en slik feiging hele tiden, åpenbart ikke var noen feiging allikevel, men en ku?tseena, en coyote eller seidmann, et 60

gåtefullt vesen som var blitt sendt for å sette dem på prøve. Det var svært dårlig medisin å drepe ham – coyoten var av så stor betydning at comanchene ikke hadde lov til så mye som å rispe i den. Min bror kunne ikke skalperes. Det hang en forbannelse over Urwat. De gav seg til å trampe forvirret rundt en god stund, og tre av indianerne holdt meg mens de voksne snakket med hverandre. Jeg sa til meg selv at jeg ville drepe Urwat. Jeg så meg om etter et vennlig blikk, men de tyske kvinnene skjenket meg ikke et blikk. Kravebena til den døde bisonen ble skåret løs, og flere av krigerne begynte å grave. Da de hadde spadd opp en noenlunde brukelig grav, ble min bror surret inn i lerret de hadde tatt fra fraktvognen, og senket ned i hullet. Urwat slapp tomahawken sin oppi, en annen gav fra seg en kniv; dessuten ble det etterlatt noe bisonkjøtt. Det ble diskutert hvorvidt man skulle avlive en hest, men forslaget ble nedstemt. Så red vi av gårde. Jeg så graven forsvinne fra synsfeltet, som om den allerede var blitt overgrodd av teppeblomster, som om stedet ikke ville tåle noen spor av menneskelig liv, ikke av død heller; det ville fortsette, som min bror hadde sagt det kom til å gjøre, og sporene våre ville forsvinne ved det første vindpust.