o g K l o s t e i n e n
f r a R a t e m y r
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
M orbærkrattet
Råtemyr
Platået
D en store
Skogen
PROFETIEN
Når himmelen mørkner og skumring senker seg, da vil Edelpote komme.
Når håp blir til aske og skygger sluker deg, da vil Edelpote komme.
For hjertet vil stråle, lyse opp, vise vei, når Edelpote kommer.
Sumpen strakk seg så langt de kunne se, grå, trist og ENDEL ØS . Himmelen
hang over dem som et tungt teppe. De hadde ikke sett sola på mange dager.
Krekling klasket til en mygg. Ørene hans hang. «Jeg er så sulten», sukket han.
Fnokk pep fra lommen til Tiril. Han var nok sulten, han også.
Tiril satte seg ned på en tust av skarpt, grått gress.
«Jeg tror vi har gått oss vill», innrømmet hun.
Krekling sank ned ved siden av henne.
«Hvordan kan vi ha gått oss vill, når vi ikke vet hvor vi skal?»
«Vi vet hvor vi skal», sa Tiril. «Vi skal til ALLURIAS HJERTE og bruke Hjertesteinen til å helbrede sprekken i verden.»
Det hørtes latterlig ut, selv for henne.
Men det hadde virkelig skjedd. En hareprins
hadde krasjlandet på Platået, der Tiril og Krekling bodde sammen med resten av musefolket. Prinsen ble forfulgt av en sverm
NIDORMER , onde vesener som sugde
farge og liv ut av alle som kom i kontakt med dem. Under angrepet hadde Tiril løftet staven som tilhørte prins
Vetiver, og krystallen på toppen hadde lyst
opp og jaget vekk nidormene. Prins Vetiver var overbevist om at Tiril var den legendariske krigeren Edelpote, som nå hadde vendt tilbake til verden.
«Kanskje vi kan prøve å lytte til hjertene våre igjen?» foreslo Krekling.
Tirils hjerte hadde ikke gjort en særlig god jobb så langt. Etter at de falt ned fra Platået, hadde hun ført dem rett i hendene på en gjeng PLYNDRERE som nesten hadde endt opp med å spise dem. Hadde det ikke vært for noen smarte innfall og god hjelp fra en gigantisk ørnebjørn, kunne det ha gått virkelig galt.
Tiril la hodet i potene sine. «Jeg kan ikke høre hjertet mitt. Magen min rumler for høyt», stønnet hun.
«Og myggen summer altfor mye», la Krekling til, mens han dasket etter en av dem. «De har sugd så mye blod ut av meg at jeg er overrasket over at det er mer igjen.»
«Har vi noen flere sopp?» spurte Tiril.
Fnokk krøp opp fra Tirils lomme og ga fra seg et håpefullt pip.
Krekling kikket i tasken og ristet på hodet. «Men vi kan jo alltids samle mer sumpkarse?»
Tiril rynket på snuten. Sumpkarse var slimete og smakte
gj ø rme .
«Vet du hva jeg fikk lyst på nå?»
spurte Krekling og lukket øynene.
«Bjørnebærpai.»
«Med pisket krem», sukket Tiril.
Krekling stønnet lengselsfullt. «Eller honninggrillede neper», sa han og rullet over på ryggen. «Og en stor kurv med ferske villplommer. Jeg håper vi kommer oss hjem igjen før villplomme-sesongen er over.»
Tiril håpet også det. Men innerst inne visste hun at det
ville ta lang, lang tid før de var hjemme igjen.
Hun kikket ned på potene sine. «Du Krekling …», sa hun stille. «Du kan dra hjem nå, hvis du vil det.»
Krekling var ikke Edelpote. Han hadde
ingen skjebne han var nødt til å følge. Han hadde ikke fått noe oppdrag fra en prins.
Krekling så på henne. «Vi kan dra hjem nå, begge to», sa han.
Tiril kjente at det rykket til i hjertet.
Tenk å dra hjem.
Tenk å kjenne armene til mamma rundt seg igjen. Spise en stor skål med varm grønnsakssuppe og ferskt, nystekt brød som pappa hadde bakt. Sove i en ordentlig seng.
Men hvis hun dro hjem, ville det bety at hun ikke var
«Jeg kan ikke dra hjem», sa Tiril og svelget klumpen i halsen.
Krekling sukket. «Jeg vet det.»
Tiril stirret ut over den dystre sumpen.
Et insekt summet i øret hennes, og hun viftet det vekk.
«Vi må videre», sa hun. «La oss prøve
å finne et tørt sted å sove i natt.»
En tung regndråpe landet på poten hennes. Og enda en. Fnokk ristet på seg så pelsen ble som en lodden sky.
E ! «N
ropte Krekling mot himmelen.
»
«IKKE MER REGN!
Det er allerede for vått!»
Ordene hans hang og dirret i lufta et øyeblikk.
Så begynte det for alvor å pøse ned.
Gresstustene kjentes plutselig ustødige under dem. Store ringer begynte å spre seg i det gjørmete vannet.
«Hva er den lyden?» spurte Krekling. Han lå fremdeles på ryggen.
«Torden?» sa Tiril, men det hørtes ikke egentlig ut som torden.
Fnokk gravde seg dypt ned i Tirils lomme.
Og akkurat da
EKSPLODERTE
sumpen rundt dem.
Gjørme sprutet overalt idet en ENORM mørk skikkelse skjøt opp fra sumpen.
Den ruvet over dem, og var dekket av mose og slim og sopp.
Vesenet åpnet en SVÆR , gapende kjeft som dryppet av noe grønt, ekkelt. Så
brølte det så hele sumpen ristet.
«Sitt helt stille», hvisket Tiril til Krekling. «Kanskje det ikke får øye på oss.»
Monsteret snudde seg mot dem. Øynene brant som gulgrønne lykter gjennom regnet.
Krekling svelget hardt da vesenet brølte igjen.
Det er mange måter å være modig på, tenkte Tiril, og løftet staven med Hjertesteinen.
«FORSVINN!» ropte hun mot monsteret.
I FRED!» «La oss være
EN ST OR O P PGAVE
Endelig er Tiril ute på et ekte eventyr, akkurat som den legendariske helten Edelpote.
Men eventyret hun lengtet sånn etter, inneholdt ikke et enormt sumpmonster og en landsby full av hjernevaskede ekorn.
Tiril vet at det finnes mange måter å være modig på – men hvordan skal hun klare å overvinne en så fryktelig fiende?
ISBN: 978-82-8373-257-3
www.fontini.no
