Det er jeg som kan hjelpe deg

Det er jeg som kan hjelpe deg

Kjersti Halvorsen

Det er jeg som kan hjelpe deg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74258-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

En halvtimes kjøring fra Dølgvold lå en bygning som skilte seg ut fra arkitekturen i resten av bygda. Det såkalte Kvervel-slottet var en herregård i nygotisk stil reist av Gustav Kvervel, en eksentrisk riking med paranoide tendenser av en sånn art at han valgte å isolere seg i den skyggefulle delen av Dølgvoldåsen. Der håpet han å finne fred og privatliv. Etter Kvervels død i 1953 ble Slottet stående tomt en periode, før kommunen i samråd med arvingene besluttet at det skulle brukes til å avlaste tilbudet for mentalt lidende. Slottet ble derfor skjenket Dølgvold kommune i gave av Gustav Kvervels nærmeste slektning, en svensk nevø. Han forstod med rette hvor falleferdig og dårlig ivaretatt Slottet hadde vært mot slutten av Kvervels etter hvert vanskelige liv, og etablerte en stiftelse som blant annet finansierte deler av renoveringen i samarbeid med kommunen. Det nyoppstartede behandlingstilbudet på Slottet dekket behovet og litt til – tanken var nemlig å selge enkelte av disse plassene til tilstøtende kommuner i en plan om å få en ekstra dytt på bygdas økonomi. Arbeidsplasser oppstod, på Slottet og ellers; folk som kommer flyttende for å jobbe, må jo ha et sted å klippe håret og å kjøpe mat, ikke 5

minst må de leie steder å bo. Mørke vinduer ble lyse. Slottet ble lenge drevet som et slags kollektiv der det var forventet at pasientene bidro i grønnsaksdyrking og frukthøsting på den omfangsrike tomta, vedlikehold av bygningsmassen og i den daglige driften. Den spesielle bygningen fortsatte å huse psykisk lidende mennesker i hele regionen fram til 1990, da tilbudet ble lagt om som følge av etterspørsel etter rusbehandling. Mange år og mange pasienter senere, var det i den forbindelse at psykologen Edvin satte sine bein på Kvervel-slottet. Sin signatur satte han på en arbeidskontrakt som ga ham fast ansettelse. Kona hans, Therese, var opprinnelig fra Dølgvold, og hadde et sterkt ønske om at de skulle bo nær hennes familie, spesielt med tanke på en underforstått plan om familieforøkelse utover hunden Zorro. Det var heller ingen ulempe at boligprisene var langt mer medgjørlige enn i Oslo, der Edvin og Therese hadde studert og blitt værende til alt ved byen vekket kløe og kvelningsfornemmelse, særlig hos henne. Hun lengtet tilbake til blafrende enger og tett, sval skog. Huset de landet på, var solid og klassisk. Riktignok et dødsbo, men på alle måter et godt hus, sa Edvin til seg selv. Adskillig bedre enn sokkelleiligheten hos Thereses foreldre, som luktet sterkt buljong. Det nye huset hadde sin egen lukt, syntes han, en ansvarlig, varm hjemmelukt av treverk og tøymykner. Som hjemme hos noen som setter grenser, men sier at de er glade i hverandre ganske ofte. Det luktet rent der, men fra første stund bebodd, og dette var det viktigste. Hus bør være som menneskene som bor der, tenkte Edvin. Han hadde likt hvordan trappene knirket og knaket, 6

han likte lyden av den ulende vinden og at det fantes et hulrom i veggen bak bokhyllene. Kanskje barnet ville legge fra seg små hemmeligheter der. Om sommeren var det et slit å slå tilbake vekstene fra skogholtet, der de spiste av hagen og tok plenen tilbake, men det gjorde ham ingenting. Til våren skulle de plante bærbusker og druer. Therese mente bestemt at det ble så varmt om somrene her at de kunne lage vin på druene og servere på plattingen de hadde snakket om å bygge. Han hadde lovet å få på plass den plattingen, og han skulle gjøre det. Bare ikke nå, om natten, han måtte sove og bli uthvilt til foredraget neste dag. Edvin måtte ha romstert, for Therese spurte hva han tenkte på. Edvin svarte, som sant var, at han savnet snus. Hun var stolt av ham. Å slutte var noe de gjorde sammen, det markerte liksom at de var klare begge to. Therese hadde sluttet med det samme hun tok ut spiralen. Det hadde ikke begynt å synes på henne. De måtte holde det for seg selv en stund til uansett. Det verste Therese kunne tenke seg, var å gå på butikken og møte en perifer bekjent som spurte om formen, om han hadde begynt å sparke, og så måtte gi de dårlige nyhetene, motta kondolansene. Han så for seg barnet vokse ut av Therese og opp i armene hennes, at det reiste seg og gikk inn i et av husets mange rom. Snart ville barnet være alene der inne. Det lukket døren bak seg så hemmelighetene ikke skulle slippe ut gjennom lysglipen. Lurer på hvem han kommer til å ligne på, sa han. Jeg tror han blir klok, sa Therese, som deg. Som meg? 7

Ja. Og kanskje litt distré? Distré? I motsetning til deg, da? Ja, du har rett. Løpet er litt kjørt sånn sett. Vi får holde ham unna bildører og andre farer. Therese la hånda si på Edvins. Stakkars hånda, sa hun. Da hun hadde sovnet, frigjorde Edvin hånda fra hennes. Det var som om den så verre ut når han var alene, verre i mørket: de to vansirede fingrene på venstre hånd. Han la dem under dyna. Hvis hånda ble kald, kunne det gi en hul fornemmelse av at fingrene bøyde seg bakover, som om nerven gjenopplevde traumet sitt. Fingrene ble ikke ferdig med det som hadde hendt, selv om Edvin var det. Han var forsont med at dette var hans hender, og at to av fingrene alltid ville være tolv år gamle. Første gang det kom opp, hadde han ikke følt seg klar for å fortelle. Det hadde ingenting å gjøre med Therese, hun var perfekt. Det var bare for tidlig, og siden han ganske spontant hadde sagt at det var på grunn av en bildør, begynte det etter hvert å kjennes som det faktisk var slik det hadde skjedd. Edvin levde bra med den usannheten. Når han lå slik og hørte henne puste, kunne han kjenne en plutselig lettelse, en glassklar ro: Det som var viktig for ham i livet, som andre famlet etter, var allerede hans. Han måtte bare forvalte det riktig. Vinden fikk husets leddbånd til å knake. Edvin kunne fornemme en dragning inn i skogen, mellom trærne, mot elva og dens musikk. Svart og kald lå den et sted der inne. Ei elv som den fryser sjelden, tenkte Edvin. Den fortsetter bare å renne.

I forsamlingssalen, som lå i Kvervel-slottets hovedfløy, var kollegene hans på plass rundt det ovale bordet. De drakk av sine kommunale porselenskopper, småpratet. Tavla lyste blått og tomt. Det var Edvin de ventet på. Seksjonslederen Gerd vred opp teposen og la den tilbake på papirinnpakningen. Hun byttet fra lese- til avstandsbriller. Veronica (ansvarsvakt) satte telefonen på vibrering, og tok en slurk av kaffen som snart var passelig varm. Lykke til, Edvin, sa hun og blunket. Foredrag første dag etter ferien. Ikke verst, altså. Gardinene hang som fett hår langs vinduene. Ute på terrassen trakk Yngve inn et siste drag av den lumre lufta. Han kalte på avdelingskatten, en tykkfallen snik ved navn Siggen (oransje foran, hvit på bakkroppen). Siggen hadde egne planer, så Yngve ga opp og lukket døren, deretter vinduene. Om litt ville himmelen sprekke opp og vri lunkent regn ut over heiene og enhver som ikke var kommet seg inn i ly. Edvin åpnet Power Point-presentasjonen sin. Forsamlingen falt til ro. Et par av kollegene hadde tatt med notatbok og penn, og skrevet av overskriften hans på papiret. Han kjente et blaff av ømhet. Så gikk han i gang. 9

Flere har etterspurt at vi snakker litt mer om affekt. Følelser, begynte Edvin. Og hvordan vi kan jobbe med det her på avdelingen. Siden jeg skriver spesialistoppgave om affektteori, så har jeg på forespørsel fra Gerd laget et foredrag som oppsummerer det som i praksis er viktigst for oss som jobber tverrfaglig med rus. Gerd nikket sakte, smilte. Han kikket på gruppa. De så våkent på ham, det gjorde ham brått skamfull. Han rettet seg opp til full høyde, trakk skuldrene bakover og pustet ut. Affektteori, sa han. Vi begynner her. Edvin begynte med å beskrive affektsystemet. Han forklarte at følelser er signalopplevelser som motiverer oss til en bestemt måte å handle på. Mennesker er sosiale dyr. Vi trenger hverandre, sa han. Emosjonell kommunikasjon er en av de tingene som hjelper oss å be om, og få, støtte fra gruppa. Vi blir for eksempel synlig triste, gråter, sørger, for at andre skal gi oss omsorg og trøste oss. Vi blir sinte, fortsatte han, hvis noen har krenket oss, eller behandlet oss urettferdig. Sinnet gjør at vi står opp for oss selv, beskytter oss selv og sier: Dette er ikke greit. Du får ikke behandle meg sånn. Han tok en kunstpause. Tilhørerne så konsentrerte ut der framme. Han hørte hjemme her, i rom fulle av kvinner og deres unisone «mhm». Et sted raspet en ivrig penn mot papiret. Utenfor Kvervel-slottet gneldret et tordenskrall. Snart var uværet hos dem. Edvin fortsatte: Når det gjelder hvilke følelser vi mennesker er i kontakt med og tåler hos oss selv, er det stor variasjon. Dette er tillært gjennom både kultur og oppvekstforhold. For mange 10

mennesker, og kanskje spesielt i pasientgruppa vår, kan opplevelsen av egne følelser være utydelig, til og med nesten fraværende. Et barn som aldri får være lei seg, vil slutte å søke trøst. En oppgave for oss som jobber med mennesker som strever psykisk, blir dermed å bidra til at affektene får plass, at de gis gyldighet og mening. Mange pasienter har kanskje aldri fått hjelp til å få noe språk for det de opplever. Da oppstår kaos på innsiden, og veien til rus kan være kort. Etter foredraget spredte applaus seg i rommet. Gerd slo på lyset. Hun takket Edvin på vegne av personalgruppa, og brukte ord som «inspirert» og «håpefull». Edvin bukket, kledelig forlegent. Kanner med fersk kaffe ble bragt inn. Den sildrende lyden av kaffe mot pappkopp fylte rommet. Regndråper spratt på rutene. Så bra det var, sa Veronica. Hun holdt to tomler opp så armbåndene ranglet. Yngve sluttet seg til: Veldig interessant. Og så viktig for oss. Edvin takket. Det betyr mye for meg, sa han, og det var sant. Yngve åpnet terrassedøren og slapp inn Siggen. Han forsøkte å tørke den våte katten omsorgsfullt med en serviett, det fikk Gerd til å le. Så godt det var å finnes nå. Edvin prøvde å legge merke til sånne ting, så kunne han kanskje huske dem senere, en gang han trengte dem. Hvilken affekt er liksom favoritten, da, spurte Yngve. Gøy spørsmål. Nei, jeg liker alle affektene, sa Edvin. De har jo hver sin funksjon. Ah, kom igjen, én liker du vel aller best, sa Yngve. 11

Du først, sa Edvin. Lett. Glede, sa Yngve. Litt kjedelig kanskje. Jeg er bare en enkel lege. Jeg syns ikke det er kjedelig, sa Edvin. Glede er en flott affekt. Og nå, du. Edvin tenkte seg om. Det var et par minutter til de skulle starte igjen. Jeg tror jeg må si hengivenhet, sa han. Selv om det ikke er det jeg skriver spesialistoppgave om. Å ja? Nei, jeg skriver om forholdet mellom skyld og skam. Edvin følte seg litt høy etter foredraget, som om han ikke hadde landet helt. Han var urolig med hendene, og Yngve måtte også ha lagt merke til det, for med fortrolighet i stemmen sa han: Kan jeg få by på en snus? Ellers takk, sa Edvin. Vi har slutta. Vi? Jeg og Therese. Jeg skjønner, sa Yngve slepende. Jeg skjønner. Kan jeg si gratulerer? Det kan du, sa Edvin. Men det blir mellom oss. Yngve nikket anerkjennende og lukket snusboksen, den søtlige eimen ble hengende i lufta. Det kunne vært spennende å lese den oppgaven, sa han. Du får si ifra når den blir ferdig. Klart det, sa Edvin. Det blir nok ikke lenge til. Gjennom vinduene i verandadøren fikk han øye på Reidar. Til en forandring var han alene. Han gned hånda mot det grå sidehåret og så anspent ut, som om han ventet på 12

noe. Det slo Edvin at det måtte dreie seg om den plutselige utskrivelsen i helgen. Edvin banket på en av glassrutene og åpnet døren på gløtt. Han spurte hvordan Reidar hadde det. Er bare litt oppgitt, sa Reidar. For å ha noe å gjøre med hendene tok han til å pusse brillene med en klut fra lomma. Er det det med Sara? Hun hadde jo nesten fullført behandlingen, og så pakka hun bare sakene og dro, da eksen sendte melding. Det føles så vanskelig å forstå. Det er jo en del av jobben. Men noen ganger blir jeg helt … Hvis hun tar heroin nå, etter å ha vært uten så lenge. Reidar sukket. Livsfarlig, sa han. En liten stund var de i det, sammen. Reidar tok på seg brillene og kikket utover de våte engene. Hun kunne ikke fått en bedre støttespiller enn deg, sa Edvin. Du gjorde alt som stod i din makt. Det mener jeg virkelig. Fader altså, sa Reidar. Du er en formidabel sykepleier, sa Edvin. Reidar flirte sørgmodig. Takk, Edvin. Det er lov å være skuffa. Han nikket, svelget. Skal vi gå inn igjen, sa han.

Edvin spiste brød med hummus og paprika til middag, tok Zorro ut på en lang kveldstur på heiene og la seg alene. Therese gikk av vakt klokka ti, senere hvis det ble overtid. Innimellom ble han urolig av å vite at hun fantes der ute, men ikke ane hvor. Kanskje var hun alene hos en forvirret eldre person som slo seg vrang, eller fikk et illebefinnende. Men Therese holdt jo alltid hodet kaldt. Det virket fint, syntes han, å gjøre en jobb hvor alt var så konkret: injeksjoner og medisiner var blitt gitt, blodsukker var blitt målt og sår var blitt stelt. Det fantes mange historier om Therese. Ofte hadde de en mytologisk kvalitet. Han hadde stort sett hørt historiene av andre, når hun for eksempel hadde hatt sykepleier-vors, satt de løst. Dette var annerledes fra det Edvin var vant til – det føltes umulig å skulle omtale noe som for eksempel hadde skjedd i terapi i en munter sammenheng og etter å ha drukket alkohol, men for sykepleierne gikk det fint. Alle der var i samme båt, det var en fortrolighet mellom dem, som i en flokk. En av historiene var at Therese, som var en jævel til å kjøre bil, hadde navigert rundt i sentrum med veiarbeid og omkjøring og det hele for å levere en pasient som skulle leg14

ges inn, mens hun samtidig roet ned pasienten som hadde angstanfall i baksetet. Det gjorde ham varm å tenke på at hun var der ute og fikk ting gjort. Og babyen i magen var liksom med på alt. Men, tenkte Edvin, hva om noen ble sinte, eller hva om hun snubla i alle teppene gamle folk har for vane å ha inne hos seg, snubla og fikk magen under seg. Edvin så for seg en leireskulptur som hadde falt forover og fått ansiktet trykt sammen. Babyens ansikt ville bli flatt, om ikke hele kroppen, en flat baby som aldri kunne vokse opp, bare sendes i en konvolutt. Han grøsset. Nei, det var umulig å sove nå. En postkasse, og i den en polstret konvolutt med et sammentrykket spedbarn. Han ristet det av seg, måtte tenke på noe annet, noe fint. Han burde heller lese. På nattbordet lå Bedre fedre, han hadde fått den av en kamerat. Edvin merket at den var god, og klok, likevel ble han urolig bare han tok i boka. Uroen slapp ikke taket selv når han la den fra seg for å trene eller vaske i stedet. I kveld klistret uroen seg til det som skjedde da han og Therese badet i tjernet en uke i forveien. Edvin som ropte stup, Therese som stupte og forsvant. Den bleke skikkelsen hennes steg glassaktig mot overflaten. Hun hadde lagt armene på skuldrene hans. De kjentes altfor tunge. Hun hadde låst beina rundt ham, det var som om han sank, ble en stein hvis han ikke foretok seg noe. Vannet steg rundt ham, han mistet kontrollen, snart ville han ikke kunne puste. Et gammelt bilde fór fram i ham, av å være under vannoverflaten, og å bli holdt der med makt. Ei hånd som grep håret hans og holdt fast. Den hvite himmelen som forsvant over ham. Det var ikke bevisst, det var kroppen som overtok, og sa: overlev… 15

Han bakset seg løs, sparket fra. Therese ble skjøvet gjennom vannet. Hun dukket bare så vidt under. Er du gal, ropte Therese. Du kan ikke sparke. Bruk orda dine neste gang! Hun svømte mot land og krøp opp på bredden. Rasende tørket hun håret, kledde på seg. Edvin som sa unnskyld, unnskyld, unnskyld, jeg vet ikke hva som gikk av meg. Therese som holdt seg til magen. Han fikk det ikke ut av hodet. For å få tankene vekk bestemte han seg for å heller skrive ei mental liste over ting han drømte om. Skrive ferdig spesialistoppgaven. Bli en god far. Målet var i vageste laget. Om man skal lykkes, bør et mål være SMART: spesifikt, målbart, tidsavgrenset … han husket ikke resten. «God far» var uansett avgrenset i tid eller kunne deles opp i delmål for oversiktlighetens skyld. Det var noe han måtte være, hele tiden. Samtidig kunne han vel forberede seg. Bare at han tenkte tanken, måtte være en god ting, at han sa det høyt inne i seg: Jeg vil bli en god pappa for sønnen min. Dette er viktig for meg. Kanskje han kunne dele det opp likevel? Punkt 1: Lese i Bedre fedre et kvarter hver kveld. Det hørtes overkommelig ut, han forstod ikke hvorfor det strittet sånn imot i ham. Punkt 2: Pleie relasjonen til barnets mor. Bestående av én sykepleier og én psykolog var de allerede et slags tverrfaglig team: De manglet bare lege og sosionom. Fedre-boka la selvfølgelig også vekt på at man skulle gå i seg selv, reflek16

tere rundt egen måte å knytte seg til foreldrene og til partneren, men alt dette visste han fra før. Han tenkte på sin egen oppvekst, selv om han ikke ville. Den var relevant, den er alltid relevant, tenkte Edvin, den evige oppveksten. Hvor gammel må man egentlig være før man blir ferdig. Han kunne huske moren som sa: Vil du at vi skal ringe til pappa en dag? Edvin ristet på hodet. Han kan jo snakke i telefon, selv om han bor i NordNorge. Han er opptatt, sa Edvin tørt. Han tar seg tid til å snakke med deg, Edvin. Det tror jeg. Drittpappa, jeg gir faen i han. Moren tok ham hardt i armen. Ikke snakk sånn, Edvin. Kan du ikke være litt grei? Det kommer man lenger med. Er du rolig igjen? Skal vi ta en is? Og så hentet hun to is fra kombiskapet. De satte seg ut på terrassen. Edvin svingte fram og tilbake i hammocken. Ikke så fort, sa moren. Hvis du faller med ansiktet mot hellene, må vi plukke opp tennene og løpe inn på klinikken … Jeg tuller, gutten min. Se nå, Edvin. Hun snudde seg mot ham med is på nesa. Sånn her er du nå, sa hun. Edvin lo. Han gned håndbaken over nesa for å fjerne isen, strøk hånda i gresset. Hva, sa hun. Ler du av meg? Din egen mor? Din lille frekkas. Edvin hveste av latter. Han likte det så godt når de bare kunne ha det sånn, da var det som om dette egentlig fantes hele tiden. De dagene moren hadde is i fryseren og sang 17

høyt når hun hørte på radio i bilen. Sånne som han og moren, tenkte Edvin, var ikke sinte folk. De var blide folk, som sang i bilen og dro vitser. Man kan være en sur tannlege, sa moren. Men da kommer aldri kundene tilbake. Det er bedre å være en glad tannlege, en munter én – knips, så er tanna ute, og kunden spør: Skal du snart ta tanna? Og da sier jeg: Men kjære deg, se bare her. Og så holder jeg tanna fram for dem, som en gullsmed holder opp en liten, men kostbar stein. For smilet ditt, Edvin. Det er det fineste smykket du noen gang vil eie. Han våknet av at Therese kom inn i rommet. Lyset var fremdeles på. Boka lå oppslått på magen hans. Det verket i nakken, han hadde sovet halvt sittende. Hatt det fint på jobb, spurte han og satte seg opp som om han ville være klar. Therese lo og kledde av seg. Måten hun hadde vokst på, var tvetydig, hun hadde sagt hun så fram til at det ble mer åpenbart. Det der så ikke noe godt ut, sa hun og nikket mot sittestillingen hans. Hvordan har det egentlig gått med magen etter vi bada, spurte Edvin. Du, sa Therese. Det går bra nå. Ikke tenk på det. Hun trakk dyna over hodet så bare ansiktet syntes. Det er så deilig å legge seg i den varme senga når du allerede er her, sa hun. Jeg stresser litt, jeg, sa Edvin. Du må ikke lese for mye i den boka hvis det stresser deg, sa hun. Edvin la boka på nattbordet. Han foldet kroppen rundt 18

Thereses. Hun var alltid kald og nuppete når hun kom fra jobb om kvelden. Det var fint å få være den varme hånda som tinte henne. Han strøk de små, lyse hårene i nakken. Jeg tror det kommer til å gå veldig bra, jeg, sa hun. Jeg kjenner deg jo. Hun kjenner meg, tenkte Edvin. Hun tror det kommer til å gå bra.

Sola stod opp over Dølgvold. Kvervel-slottets vinduer kastet lyset tilbake mot dalen. Det mørkegrønne krattet oppetter ytterveggen drakk av sola, strakte seg mot den. Edvin gikk forbi røykeskuret, og nikket god morgen til Radovan. Han sa hei, og tippet kaffekoppen for å hilse. Siggen, som patruljerte gressbakken, la seg på ryggen foran Edvin på stien til hovedinngangen. Han klappet katten, til den sa seg ferdig og satte seg ved Radovan. Edvin hentet kaffe og svarte kjapt på noen e-poster før dagens første møte. Gerd og en annen kvinne, lavere, med kantete skuldre, gikk sammen inn i møterommet. Det tok et sekund før han kjente henne igjen fra intervjuet på Teams. Det var i dag hun skulle begynne, Signe Ljoså. Den nye psykologen. Nå stod hun der og så seg om etter et sted å sitte. Hun flyttet blikket fra den ene til den andre, hilste på kollegene hans. Hun var pent kledd, som man gjerne er første dag et nytt sted, eventuelt de første par ukene: ei hvit skjorte og gullringer i ørene. Håret i en velordnet hestehale. Hendene var spede, som resten av kroppen. Noen mennesker virker litt gjennomsiktige første gang man ser dem. Signe var en sånn, tenkte Edvin. Hun var ny i Dølg20

vold, som Edvin også hadde vært en gang. Da de hilste ordentlig på hverandre nå, tenkte Edvin at hun så ut som et barn som skulle begynne i ny klasse. Noe ved den nye psykologens tilstedeværelse i rommet minnet ham om moren. Det eneste han kunne sette fingeren på, var at hun hadde en mørk føflekk på kinnet under venstre øye. Moren hadde også hatt en sånn flekk. Iblant hadde hun lurt på å få den fjernet. Men den var fin også, særegen for akkurat henne. Er du ikke enig, Edvin? Er den ikke liksom litt unik for mamma også? Dette er Signe, sa Gerd. Vi er så glade for å få enda en psykolog her. Selv om vi er veldig fornøyde med den første også. Gerd blunket. De andre rundt bordet humret litt. Edvin også. Signe smilte. Kanskje hadde hun fanget opp hvor vanskelig det hadde vært å rekruttere noen til stillingen, at det var derfor Edvin hadde vært eneste psykolog der så lenge. Han nikket til henne, sa velkommen til oss. Takk for det, sa hun, og så seg igjen rundt etter en stol. Alle var tatt. Yngve reiste seg og gikk ut i gangen, før han kom tilbake med en ekstra stol. Han trakk den så litt ut fra bordet og tilbød liksom Signe plassen. Hun lo og satte seg. Edvin tenkte at Yngve var en liten klovnemann, men han ville jo ikke være en som tenkte sånn. Han strakte seg etter termokanna og fylte en av koppene. Du har fått et postkort, sa Reidar. Edvin tok imot kortet, som hadde bilde av en valp og en andunge. Det var fra Leila, som hadde vært lagt inn på Kvervel i fjor, en av de første pasientene hans som fullførte behandlingen. Skriften var den samme rotete, stilen noe for21

mell: Jeg bestod fagbrevet. Takk for all hjelpen, jeg hadde nok ikke klart det ellers. Håper du også har det bra, hils alle. Mvh Leila. Edvin la kortet med skriften ned. Etter møtet skulle han henge det opp på korktavla. Reidar tok over og gjorde rede for dagens planer og møter. Edvin noterte. I sidesynet kunne han se Signe åpne sin splitter nye kalenderbok, trolig kjøpt inn for anledningen. Blanke ark og fargestifter til. Og vi får en overføring av en ny pasient i dag, sa Reidar. Det blir spennende. Han kommer i to-tiden og blir tatt imot av Veronica. Veronica nikket innforstått. Det blir spennende, sa hun. Han skal sone ferdig en dom, og er her på paragraf 12. Det var visst så vidt han fikk det innvilga, sa Reidar. Det virker som han har prøvd mye forskjellig behandling uten å få det til. Han får én sjanse her. Men terskelen er lav for utskrivelse til soning i fengsel. Han blir nødt til å samarbeide godt. Men det vet han. Reidar kastet et blikk på dagsplanen, han glemte aldri noe. Møtet er hevet, sa han. Signe lukket kalenderboka og reiste seg. Edvin viste henne ut, som om han sa: etter Dem. Han var visst ikke helt seg selv i dag. På kontoret hang Edvin opp postkortet fra Leila. Ved siden av lister med telefonnumre og tilbud til pårørende, hadde han nå to kort: Det andre var et bursdagskort fra kollegene. 22

Han rullet med nakken og logget inn i journalsystemet, studerte lista over inneliggende pasienter. Alle var på plass etter helgen, det var ingen selvfølge. I det siste hadde han følt at det var god orden på avdelingen, at de fikk til noe bra. Som med det postkortet fra Leila. Folk kom seg videre. Noen kom riktig nok tilbake og havnet i behandlingssystemet igjen, men noen la rusen bak seg. De begynte med noe annet, noe som ga mening. Noen ble kristne. Noen tok en ny utdanning. Noen fikk barn, ble voksne, kanskje sent, men samtidig tidsnok. Men det var jo bare de som ga lyd fra seg. Rett før sommeren hadde Edvin sett dødsannonsen til en tidligere pasient. Reidar hadde sagt det var en sjeldenhet som dessverre hørte til jobben. Han leste gjennom rapporten fra helgen. Det hadde vært rolig. Søndag kveld hadde de dratt ned til bygda for å se en kinoforestilling på samfunnshuset. Tre pasienter hadde blitt med. Mange hadde sovet dårlig, men sånn var det ofte. Edvin la merke til at lista over pasienter på vei inn hadde utvidet seg med én. Han skannet etter navnene. Så fikk han øye på det: Vestre, Sjur André. Edvin ble kald langt inn i kroppen. Sjur André Vestre. Blant venner og familie: André. Navnet var en sleip stein bakerst i munnhulen. Hva var sjansen for at noen andre hadde akkurat den kombinasjonen av de tre navnene? Sjur, André, Vestre. Det måtte være ham. Edvin gned ansiktet i hendene. André. Ikke ham. 23

Hvem som helst, bare ikke ham. Det tordnet svakt i ørene. Han flyttet pilen over navnet hans, var fristet til å åpne henvisningen og lese. Skulle han? Det strittet imot i ham, føltes ikke riktig. Skulle liksom Edvins navn få feste seg i journalloggen? Uaktuelt. I stedet lukket han programmet og logget ut. Avstand er bra, tenkte han. Han skulle holde seg til retningslinjene, for et sånt menneske var Edvin. Et øyeblikk kunne han høre sin egen pust. Da han åpnet vinduet, skremte den brå lyden opp to fugler fra krattet. De satte kurs mot skogen og forsvant.

Gerds kontor luktet vennlig, svakt av sigaretter. Lukten var frastøtende og fristende samtidig. Hun hadde utsikt mot grusveien og parkeringsplassen. Permene med regnskap og beredskapsplaner stod sirlig oppstilt i hyllene. I vinduskarmen stod et støvete bilde av det Edvin antok var to barnebarn. Gerd la papirene fra seg og lot brillene henge rundt nakken. Edvin kastet et blikk på henne. Var det flass eller brødsmuler hun hadde på brystet? Han trakk øynene vekk, mot et sted å sette seg. Valget falt på ullstolen. Han la ei hånd på hvert armlene. Han kjente ansiktet snurpe seg i et tildekkende smil, som fra innsiden minnet ham om morens. Gerd nikket oppmuntrende til ham. Edvin likte ikke den pedagogiske væremåten hennes, men han hadde allerede vært stille lenger enn nødvendig. Det viser seg at den nye pasienten er fra samme sted som meg, sa Edvin. Gerd lyttet. I et impulsivt blaff så Edvin for seg å fortelle henne alt, kanskje be om en ukes tid fri eller til og med foreslå at André kunne flyttes over til en annen avdeling. Men han visste jo at det allerede var for sent. 25

Ordene stokket seg for Edvin, Han tenkte på en YouTube-video han hadde sett, av en magisk plasterlapp som kunne slenges mot hull i vannmagasiner og tette dem fullstendig, i det minste inntil videre. Det var sånn han kjente seg. Jeg kan ikke, tenkte han. Det går bare ikke. Og hva med det, sa Gerd. Hun så alvorlig ut. Edvin visste at tregheten gjorde historien hans mistenkelig, og satte opp tempoet. Ja, jeg tenkte jeg ville si det. Vi vokste opp noen få gater fra hverandre, bare. Så vi har blant annet gått på samme skole. Blant annet. Hva betydde det egentlig. Han kunne ikke komme drassende med hva som helst. Gerd var ikke terapeuten hans. Han kunne ikke tillate seg å laste henne med all slags dumme og selvopptatte tåreperser fra eget liv, sånt er det ingen som orker. Gerd var en god leder, men akkurat dette hørte vitterlig ikke til hennes stillingsbeskrivelse. Jøss, sa Gerd. Det er en liten verden noen ganger. Edvin fikk en følelse av at Gerd syntes han sløste med tiden hennes. Hadde han virkelig bedt om en prat på grunn av dette? Han trakk pusten, men det eneste han fikk seg til å si, var: ja. Det er fint at du sier ifra om dette, sa Gerd. Fint og viktig. Men dere vokste opp i samme nabolag, og det var alt? Jeg føler meg forpliktet i det minste til å nevne det, begynte han, og et øyeblikk var han i tvil, men så rant det ut av ham: Men ja, det var alt. Gerd nikket sakte. Ja, jeg skjønner jo at det føles litt spesielt, jeg gjør jo det. Til en annen gang er det fint hvis du kan gi beskjed om sånne ting litt før, sa hun. Signe får ha behandlingsansvaret. 26

Jeg visste ikke navnet hans før i dag, sa Edvin. Hun rullet bort til datamaskinen igjen og takket for beskjeden på en måte som fikk Edvin til å forstå at han skulle gå. Og du Edvin, sa hun. Kan ikke du vise Signe litt rundt? Det er viktig at hun får en god start og trives her. Det må ikke bli som med hun forrige. Selvfølgelig, sa Edvin. André kvernet i ham fremdeles. Hvis han skulle komme gjennom dette med et fnugg av profesjonalitet, hadde han ikke noe annet valg enn å spille nøktern og upåvirket. Det måtte bli et kort opphold, tenkte han, avhengig av dommen André var på. En måned eller to, kanskje, så forsvinner han ut av Kvervel-slottet. Ut av livet mitt, tenkte Edvin. Men en kort stund vil han være her, i de samme gangene og rommene. Han vil puste den samme lufta, ta på de samme dørhåndtakene. Han vil se ansiktet sitt i de samme glassflatene, og kanskje vil han også se mitt, tenkte Edvin, og huske meg. Og hvis han gjør det, hvis han gjør det … Kanskje var de begge så forandret på hver sine måter at ingenting av det som hadde foregått, lenger hadde betydning. Og da var det ikke noe poeng i å annonsere for kollegene at Edvin som barn hadde enkelte hakk og rifter når disse forholdene ikke engang syntes på ham nå. Han trengte ikke involvere noen, han kunne holde det for seg selv. Kunne Edvin klare dét, kunne han se på André og tenke: Jeg tilgir deg. Jeg tilgir meg selv. Du er en voksen, jeg er en voksen, og alt er glemt. Signe satt i vaktrommet og så ut til å vente på noen, som da Edvin kom, viste seg å være ham. Han spurte om det 27

passet at han viste henne rundt. Selvfølgelig passet det, hun smilte og satte pris på at han hadde tid. Han viste henne utstyrsrommene, og hvordan kopimaskinen og makulatoren fungerte. Alarmtelefonene, medisinrommet. I garderoben så han at Signe sniffet ut i lufta og la merke til den råtne lukten, men holdt seg for god til å kommentere. Det lå en krakk i hjørnet, den manglet et bein. Slike ting ble han oppmerksom på nå, mens han viste en fremmed rundt i Slottet. Edvin plukket med seg krakken. De gikk til lagerrommet for kondemnerte ting. Den knuste lysekrona, en utstoppet jerv uten hode, et innrammet inspirerende sitat med flerre i (Livet er hva du gjør det til). Haller og slitasjer, etasjer og halvetasjer. Heisen som bare stod. Et langtrukkent mørke under den. Vær forsiktig med sjakten, sa Edvin. Å? Det var en ulykke der for noen år siden. En pasient som dytta en annen ned i sjakten. Det hørtes ikke bra ut, sa Signe. Hun satte seg på huk og studerte støvlaget som hvilte på gulvlisten. Edvin trakk på skuldrene. De fortsatte til kontorgangen. Her er mitt kontor, sa Edvin. Han gned fingrene mot de pålimte bokstavene med særskrivingsfeil som hang på døren. Psykolog spesialist. Å ja, er du spesialist? sa Signe. Jeg er konstituert spesialist, for jeg er egentlig ikke helt ferdig med den siste oppgaven, medga Edvin. Men jeg blir det forhåpentligvis snart. Så skiltet henger strengt tatt igjen fra den forrige som hadde kontoret. Uansett, hvis døren står på gløtt, er det bare å komme innom. 28

Samme til deg, sa Signe. Hun hadde fått kontoret i kjelleren. Det eneste ledige. De gikk mens de snakket. Edvin litt raskere enn Signe. Her er pasientværelsene, fortsatte han. Her er felleskjøkkenet. Her spiser vi lunsj. Han måtte ikke gå så fort, Signe liksom hastet ved siden av ham. Den oppjagede følelsen var i ham fremdeles. Det kunne godt tenkes at André var her allerede, at kjøreturen tok kortere tid enn planlagt. Akkurat nå satt han kanskje på et av kontorene med en kopp kaffe og signerte samarbeidsavtale og husordensregler. Kanskje hengte han jakka si på knaggen, plugget telefonen i laderen og la klærne sine i skuffer på rommet han hadde fått tildelt. Edvin fornemmet at Signe la an en ekstra vennlig og beroligende tone, i måten hun sa: Å, sier du det! Som om det var hun som måtte ivareta ham. Hun måtte tro han var en nervete type. Han likte det ikke, slett ikke. Han måtte ikke tenke for mye, og ikke snakke for mye heller. Ikke så høyt eller fort at væremåten hans var påfallende. Edvin la ut om at det hadde tatt måneder før han selv følte han hadde fått oversikt over Slottet og alle dets fløyer og irrganger, dører og trapper og spir. Den veien er ballsalen, forklarte Edvin. Hele østfløyen er stengt av for lengst, fordi den ikke tilfredsstiller kravene til helsebygg. Den skulle vært revet, men Kvervelstiftelsen og Helsebygg har ikke avklart nøyaktig hvilke deler som er verneverdige og ikke. Interessant, sa Signe. Hun ville nok virke høflig og blid. Han prøvde å huske hva hun egentlig hadde skrevet i den søknaden. Jeg er en løsningsorientert lagspiller, jeg verdsetter tverrfaglighet et 29

cetera, et cetera. Hun virket rett og slett litt veslevoksen. Kan man fortsatt være veslevoksen når man tross alt er voksen, tenkte Edvin. Tydeligvis. Bortsett fra dét, og den flekken under øyet som fikk ham til å tenke på moren, var Signe Ljoså forstyrrende vanlig. Personlighetsløs som et feilprintet ark. Kanskje hun bevisst ville framstille seg sånn, mens hun så an hva slags person det var ønsket at hun var, akkurat her, akkurat nå. Det fikk ham til å tenke på det gamle nøytralitetsprinsippet i klassisk psykoanalyse: å strebe etter å være et speil for pasientens projeksjoner. Det hadde hun i så fall perfeksjonert. Han tok seg i det: Ikke vær så slem, Edvin. Det er lov å ha nerver første dag. Det hører ikke til stillingsbeskrivelsen å underholde. Signe møtte blikket hans og så på ham litt for lenge, avventende. Det der hadde hun øvd på under psykologistudiene, tenkte Edvin, men det gjorde ham urolig likevel, som om hun så noe ved ham som hun stusset over. Uansett, sa Edvin, og fortalte videre: Det hadde skjedd mer enn én gang at syke smådyr hadde tatt seg inn gjennom den ødelagte døren inn til ballsalen for å søke ly. Det ble ikke prioritert å vedlikeholde fløyen, som uansett snart skulle rives. Dermed kunne dyrene som kom seg inn, bli værende en stund før noen la merke til det. Det hadde til og med hendt at et par av dem døde der inne. Stanken var ikke til å holde ut. Én enkelt gang, men dette holdt han for seg selv, hadde en pasient tatt livet sitt i ballsalen. Dét hadde Edvin latt være å grave for mye i, og det passet i hvert fall ikke å fortelle nå, på Signe Ljosås første dag. Han vurderte et øyeblikk å fortelle henne om geværprosedyren og Fandebjørnen med det samme, men det fikk bli på et senere tidspunkt. 30