Nicholas Sparks
Det beste av meg Oversatt av Elsa Frogner
Nicholas Sparks Originalens tittel: The Best of Me Oversatt av Elsa Frogner Copyright © 2011 by Nicholas Sparks All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38207-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Mel Curtis/Photodisc/GettyImages Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Hallusinasjonene begynte for Dawson Cole etter eksplosjonen på plattformen, samme dag som han skulle ha dødd. I løpet av de 14 årene han hadde arbeidet på oljerigger, innbilte han seg at han hadde opplevd alt. I 1997 hadde han sett et helikopter miste kontrollen idet det skulle til å lande. Det braste ned i dekket, hvor det ble til en glødende ildkule, og han hadde fått annengrads forbrenninger på ryggen da han prøvde seg som redningsmann. Hele 13 personer, de fleste av dem inne i helikopteret, døde. Fire år senere, etter at en kran på plattformen kollapset, var det bare så vidt ikke en susende metallbit på størrelse med en basketball kuttet av ham hodet. I 2004 var han en av de få arbeiderne som var igjen på riggen da orkanen Ivan dundret inn i den, med vindrosser på mer enn 160 kilometer i timen og med bølger som var store nok til å få ham til å lure på om riggen kom til å kollapse. Men det fantes også andre farer. Folk gled, deler gikk i stykker, og kutt og skrammer var en del av dagliglivet blant mannskapet. Dawson hadde sett flere brukne bein enn han kunne telle, for ikke å snakke om to omganger med matforgiftning som gjorde hele mannskapet dårlig. Og for to år siden, i 2007, hadde han sett et forsyningsskip begynne å synke idet det kjørte vekk fra riggen, bare for å bli reddet i siste øyeblikk av en kutter fra kystvakten. Men eksplosjonen var noe helt annet. Fordi det ikke ble noen oljelekkasje – sikkerhetsanordningene hindret et 5
større utslipp – ble hendelsen så vidt nevnt i nyhetene, og i løpet av noen få dager var ulykken mer eller mindre glemt. Men for dem som var der – inkludert ham selv – var dette en hendelse som ga grobunn for fremtidige mareritt. Frem til tidspunktet da alt hendte, hadde formiddagen vært som den pleide. Han hadde holdt oppsikt med pumpestasjonene da en av tankene med opplagret olje plutselig eksploderte. Trykkbølgen sendte ham rett inn i det nærmeste skuret før han rakk å fatte hva som var hendt. Etterpå begynte det å brenne overalt. Plattformen som var tilklint med fett og olje gjorde raskt hele anlegget til et inferno. Ytterligere to store eksplosjoner fikk riggen til å gynge enda voldsommere. Dawson mintes at han slepte noen få personer vekk fra ilden, men en fjerde eksplosjon – en som var større enn de andre – slengte ham for annen gang ut i luften. Han hadde et vagt minne om at han falt mot vannet; et fall som burde tatt livet av ham. Det neste han var bevisst, var at han fløt i Mexicogulfen, omtrent 150 kilometer sør for Vermilion Bay, Louisiana. Som de fleste andre hadde han ikke rukket å iføre seg redningsdrakt eller flytevest, men mellom bølgene fikk han øye på en mørkhåret mann som vinket langt borte fra, som om han signaliserte at Dawson skulle svømme i hans retning. Dawson gjorde det; utmattet og svimmel kjempet han mot bølgene. Klærne og støvlene trakk ham ned, og da armene og beina begynte å gi opp, forsto han at han kom til å dø. Han mente han var kommet ganske nær, skjønt dønningene gjorde det umulig å vite det med sikkerhet. I det øyeblikket fikk han øye på en livvest som lå og drev inne blant diverse drivgods. Med sine aller siste krefter fikk han hektet den på seg. Senere fikk han vite at han var i vannet i nesten fire timer, og at han hadde drevet halvannen kilometer fra riggen før han ble plukket opp av et forsyningsskip som var kommet til. Han ble halt om bord og båret under dekk til de andre overlevende. Dawson skalv av nedkjøling; dessuten var han fullstendig ør. Men selv om han hadde tåkesyn – senere fikk han diagnosen moderat hjer6
nerystelse – innså han hvor heldig han hadde vært. Han så menn med stygge brannsår på armer og skuldre, og andre blødde fra ørene eller hadde brukket bein. De fleste av de skadede var menn han kjente navnet på. Livet på riggen gjorde folk sammensveiset – det ble som en liten landsby midt ute på havet – og alle måtte før eller senere innom kafeteriaen eller fritidsrommet eller trimrommet. Men én av mennene så bare vagt velkjent ut, og dette var en mann som nå stirret på ham tvers over det overfylte rommet. Mannen var mørkhåret og rundt de 40, iført en blå vindjakke som noen på skipet trolig hadde lånt ham. Dawson syntes han så ut som han ikke hørte hjemme der, han lignet mer på en kontorist enn en av boregjengen. Så vinket mannen, og plutselig vekket det tanker om skikkelsen han hadde sett i vannet for litt siden. Jo, det var ham, og plutselig kjente Dawson hvordan nakkehårene reiste seg. Før han kunne tenke gjennom hvorfor denne uroen kom over ham, ble det slengt et pledd over skuldrene hans, og så ble han ført til et sted i hjørnet hvor en militærlege ventet for å undersøke ham. Innen han satte seg ned igjen, var den mørkhårede mannen vekk. I løpet av den neste timen ble flere overlevende brakt om bord, men etter hvert som Dawson kjente hvordan kroppen ble varmere, begynte han å undres på hvordan det var gått med andre av mannskapet. Dette var menn han hadde jobbet sammen med i årevis, og nå kunne han ikke se dem noen steder. Senere skulle han få vite at 24 mennesker var drept. De fleste omkomne, men ikke alle, ble etter hvert funnet. Mens Dawson lå på sykehuset, kunne han ikke la være å tenke på at noen familier ikke fikk sagt farvel. Etter eksplosjonen fikk han søvnproblemer; ikke på grunn av mareritt, men fordi han ikke kunne riste av seg følelsen av at noen holdt ham under oppsikt. Han følte seg … hjemsøkt, så latterlig som det hørtes. Til alle døgnets tider kunne han fra øyekroken ane bevegelse, men hver gang han snudde seg for å se etter, var det aldri noen 7
eller noe der som kunne forklare det. Han undret på om han holdt på å gå fra forstanden. Legen antydet reaksjoner i etterkant av ulykken, og at hodet kanskje fortsatt strevde med å komme seg etter hjernerystelsen. Det hørtes både fornuftig og logisk ut, men det føltes ikke riktig for Dawson. Likevel nikket han bare. Legen ga ham en resept på sovepiller, men Dawson tok seg aldri bryet med å hente dem. Han fikk betalt permisjon i et halvt år mens de rettslige hjulene begynte å dreie. Tre uker senere tilbød selskapet ham en avtale, og han undertegnet papirene. Innen den tid var han allerede blitt kontaktet av en håndfull jurister, som alle ønsket å være den som fikk føre erstatningssak for ham mot selskapet, men han orket ikke all kranglingen. Han godtok erstatningsbeløpet han ble tilbudt, og satte pengene inn på konto straks sjekken kom. Med nok penger på konto til at enkelte ville betrakte ham som en rik mann, ba han banken om å overføre mesteparten av beløpet til en konto på Cayman Islands. Derfra ble pengene overført til en konto i Panama, og derfra ble de sendt videre til sitt siste bestemmelsessted. Som alltid var det praktisk talt umulig å finne ut hvor pengene kom fra. Selv beholdt han bare nok til husleie og noen få andre utgifter. Han trengte ikke stort. Ikke ønsket han stort heller. Han bodde i en liten husvogn i enden av en grusvei like utenfor New Orleans, og folk som så den tenkte sannsynligvis for seg selv at det eneste som talte til dens fordel var at den ikke var blitt ødelagt av orkanen Katrina i 2005. Med plastpanel som var både sprukkent og falmet, sto husvognen der og hvilte på noen oppstablede betongblokker; et midlertidig fundament som etter hvert var blitt permanent. Husvognen besto av et enkelt soverom og bad, en knøttliten stue og et kjøkken hvor det så vidt var plass til et lite kjøleskap. Isolasjonen var nærmest ikke-eksisterende, og fuktighet hadde i årenes løp gjort gulvet skakt og bulket, slik at det føltes som om alt skrånet. Linoleumsbelegget på kjøkkenet sprakk i hjørnene, og det lille teppet var 8
tynnslitt. For øvrig hadde han møblert med ting han hadde funnet i bruktbutikker. Ikke et eneste fotografi prydet veggene. Selv om han hadde bodd der i nesten 15 år, var det mindre et hjem enn et sted der han tilfeldigvis spiste, sov og dusjet. Men selv så gammel som husvognen var, var den nesten alltid like ren og ryddig som boligene i Garden District. Dawson hadde bestandig vært en pertentlig type. To ganger i året reparerte han sprekker og tettet fuger for å holde gnagere og insekter unna. Og hver gang han gjorde seg klar til å dra tilbake til oljeriggen, skurte han kjøkken- og baderomsgulv med desinfeksjonsmiddel, og tømte skap for alt som kunne råtne eller mugne. Vanligvis var han på jobb i 30 dager, for deretter å ha 30 dager fri; og alt som ikke var hermetikk begynte å surne på mindre enn en uke, særlig om sommeren. Når han kom tilbake, vasket han boenheten grundig samtidig som han luftet godt for å bli kvitt den innestengte lukten. Men det var stille her, og det var i bunn og grunn alt han trengte. Husvognen sto cirka fire kilometer fra hovedveien, nærmeste nabo befant seg enda lenger vekk. Etter en måned på riggen var det akkurat slik han ville ha det. En av de tingene han aldri hadde klart å venne seg til, var den endeløse støyen på riggen. Unaturlig støy. Alt fra kraner som kontinuerlig flyttet på forsyninger, til helikoptre og pumper og den uendelige hamringen av metall mot metall. Kakofonien opphørte aldri. Riggene pumpet olje døgnet rundt, noe som betydde at selv når Dawson prøvde å sove, fortsatte larmen. Han prøvde å overhøre den når han var på jobb, men hver gang han vendte tilbake til husvognen, ble han slått av den nesten ugjennomtrengelige stillheten når solen sto høyt på himmelen. Om morgenen kunne han høre fuglesang i trærne, og om kveldene hørte han hvordan sirissene og froskene noen ganger synkroniserte sin rytme i noen minutter etter at solen var gått ned. Vanligvis var det beroligende, men nå og da fikk lyden ham til å tenke på hjemmet, og når det hendte, gikk han inn og tvang min9
nene vekk. Isteden prøvde han å fokusere på de enkle rutinene som dominerte livet straks han hadde fått fast grunn under føttene igjen. Han spiste. Han sov. Han løp, og han løftet vekter og puslet med bilen. Han tok lange bilturer, uten at han skulle noen spesielle steder. Av og til dro han på fisketur. Hver kveld leste han, og iblant skrev han et brev til Tuck Hostetler. Det var alt. Han eide verken fjernsyn eller radio, og selv om han hadde mobiltelefon, var det bare numre til jobben som sto på kontaktlisten. Han handlet dagligvarer og andre nødvendige ting, og var innom bokhandelen en gang i måneden. Men bortsett fra det dro han aldri inn til New Orleans. På 14 år hadde han aldri vært i Bourbon Street eller slentret gjennom French Quarter; han hadde heller ikke tatt seg en kopp kaffe på Café du Monde eller hygget seg med en drink på Lafitte’s Blacksmith Shop Bar. Istedenfor å oppsøke et treningsstudio, trente han bak husvognen under en slitt presenning som han hadde strukket ut mellom hjemmet sitt og trærne i nærheten. Han gikk aldri på kino eller stakk innom venner for å se en fotballkamp på søndager. Han var 42 år gammel, og han hadde ikke vært ute på en date siden han var tenåring. De fleste mennesker verken ville eller kunne ha levd sine liv på denne måten, men de kjente ham ikke. De visste ikke hvem han hadde vært eller hva han hadde gjort, og slik ønsket han at det skulle fortsette. Men så, en varm ettermiddag i midten av juni, fikk han en uventet oppringning, og minner fra fortiden kom igjen til overflaten. Dawson hadde hatt permisjon i nesten ni uker. For første gang på nesten 20 år skulle han omsider reise hjem. Tanken gjorde ham urolig, men han visste at han ikke hadde noe valg. Tuck hadde vært mer enn bare en venn; han hadde vært som en far. Og i stillheten, mens han satt der og mintes året som var blitt vendepunktet i livet, mente han nok en gang å se et glimt av bevegelse. Men da han snudde seg, var det ingenting å se, og igjen undret han på om han holdt på å bli gal. 10
Det var Morgan Tanner, en advokat i Oriental, NordCarolina, som ringte og informerte ham om at Tuck Hostetler var gått bort. «Det er ting her som best tas hånd om personlig,» forklarte Tanner. Dawsons første tanke etter å ha lagt på, var å bestille flybillett og rom på et enkelt overnattingssted, og deretter ringe en blomsterhandler og ordne med levering av blomster. Neste morgen, etter å ha låst døren på husvognen, gikk Dawson mot blikkskuret hvor han hadde bilen. Det var torsdag den 18. juni 2009, og alt han hadde med seg var den eneste dressen han eide og en skipssekk han hadde pakket midt på natten da han ikke fikk sove. Han åpnet hengelåsen, rullet opp døren og så sollyset strømme ned på bilen han hadde reparert og stelt med helt siden han gikk på videregående. Det var en 1969 fastback, en bil av den typen som fikk folk til å glane den gangen Nixon var president. Og selv i dag glodde folk. Bilen så ut som den nettopp var kommet fra samlebåndet, og i årenes løp hadde utallige fremmede tilbudt seg å kjøpe den av ham. Men Dawson hadde avvist dem etter tur. «Den er mer enn bare en bil,» hadde han sagt uten ytterligere forklaring. Tuck ville forstått nøyaktig hva han mente. Dawson slengte skipssekken ned på passasjersetet og la dressen oppå den før han gled inn bak rattet. Da han vred om tenningen, startet motoren med en høy rumling, og han kjørte bilen ut på grusveien før han hoppet ut for å låse skuret. Mens han gjorde dette, gjennomgikk han sjekklisten i tankene – forsikret seg om at han hadde husket alt. To minutter senere var han ute på hovedveien, og en halv time etter parkerte han på feltet for langtidsparkering på flyplassen i New Orleans. Han likte dårlig å forlate bilen, men hadde ikke noe valg. Så samlet han sammen sakene sine før han gikk mot terminalen, hvor billetten lå klar til ham i flyselskapets skranke. Det var folksomt på flyplassen. Menn og kvinner gikk arm i arm, familier skulle av gårde for å besøke besteforeldre eller Disney World, studenter fartet mellom hjem 11
og skole. Forretningsreisende slepte håndbagasjen etter seg mens de skravlet i mobiltelefoner. Selv stilte han seg i den nærmest stillestående køen og ventet til det ble hans tur ved skranken. Han legitimerte seg og besvarte standardspørsmålene fra sikkerhetskontrollen før han fikk utlevert boardingkortene. Det var en mellomlanding i Charlotte på litt over en time. Slett ikke ille. Straks han hadde landet i New Bern og hentet leiebilen, ventet det ytterligere 40 minutter på veien. Gitt at det ikke ble forsinkelser, ville han være fremme i Oriental sent om ettermiddagen. Det var ikke før han hadde satt seg inn på flyet at han merket hvor trett han var. Han var ikke sikker på når han omsider hadde falt i søvn – siste gang han så på klokken, hadde den vært nesten fire – men han regnet med at han fikk sove på flyet. Dessuten hadde han ikke så mye å foreta seg når han kom til byen. Han var enebarn. Moren hadde rømt sin vei da han var tre år, og faren hadde gjort verden en tjeneste ved å drikke seg til døde. Det var mange år siden Dawson hadde snakket med noen i familien, og han hadde ingen planer om å gjenoppfriske bekjentskapet nå. En rask tur, frem og tilbake. Han ville gjøre det han måtte gjøre, hadde ikke tenkt å bli værende lenger enn høyst nødvendig. Selv om han vokste opp i Oriental, hadde han egentlig aldri hørt til der. Den Oriental han kjente, lignet overhodet ikke på det muntre glansbildet som ble markedsført av områdets turistbyrå. For de fleste som tilbrakte en ettermiddag der, fremsto Oriental som en pussig liten by som var populær hos kunstnere og poeter og pensjonister som ikke ønsket annet enn å tilbringe dagene med seilturer på elven Neuse. Byen hadde den påkrevde gamlebyen nede i sentrum med antikvitetsbutikker, kunstgallerier og kaffebarer, og flere ukentlige festivaler enn det som syntes mulig for en by på rundt regnet 1000 innbyggere. Men den virkelige Oriental, byen han hadde kjent som barn og ung mann, var bebodd av familier med stamfedre som hadde holdt til i området siden kolonitiden. Folk som dommer McCall 12
og sheriff Harris, Eugenia Wilcox og familiene Collier og Bennett. Det var de som alltid hadde eid landet og dyrket jorden og solgt tømmer og etablert forretninger. De var den mektige og usynlige understrømmen i en by som alltid hadde vært deres. Og de beholdt den akkurat slik de ville ha det. Dette oppdaget Dawson personlig da han var 18 år, og enda en gang da han var fylt 23 – og omsider forlot byen for godt. Det var ikke lett å være en Cole noen steder i Pamlico County, spesielt ikke i Oriental. Så vidt han visste, hadde hver eneste Cole på stamtreet så langt tilbake som til oldefaren hans, sittet i fengsel. Diverse familiemedlemmer var blitt dømt for alt fra overfall og vold til ildspåsettelser, forsøk på mord og utførte mord. Og den steinete, skogbevokste bondegården som huset storfamilien var som et land med egne regler. En håndfull vanstelte hus, små husvogner og låver fulle av skrot lå strødd ut over eiendommen som hans familie kalte hjem, og med mindre han ikke hadde noe valg, unngikk selv sheriffen stedet. Jegere gikk i store buer rundt området, for de gikk med rette ut fra at skiltet hvor det sto UVEDKOMMENDE VIL BLI SKUTT ikke var en tom trussel, men et klart løfte. Familien Cole var spritsmuglere og narkolangere; de var alkoholikere, koneplagere, barnemishandlere, tyver og halliker. Og fremfor alt var de voldelige. Ifølge en artikkel som var blitt publisert i et nå nedlagt tidsskrift, var de på et tidspunkt blitt betraktet som den mest ondsinnede og hevnlystne familien øst for Raleigh. Dawsons far var ikke noe unntak. Han hadde tilbrakt det meste av årene fra han var tjue til han var godt over tretti i fengsel for diverse overtredelser; han hadde blant annet stukket ned en mann med ishakke etter at vedkommende hadde avskåret ham i trafikken. Han var blitt saksøkt og frikjent for mord to ganger etter at vitner var forsvunnet, og selv de andre i familien visste bedre enn å ergre ham. Hvordan eller hvorfor moren hans noensinne hadde kunnet gifte seg med ham, var et spørsmål Dawson aldri fant noe svar på. Han bebreidet 13
ikke moren som hadde stukket av. I oppveksten hadde han selv ønsket å gjøre det samme. Han bebreidet henne heller ikke for at hun ikke tok ham med. Menn i Cole-familien hadde en ubegripelig eiertrang når det gjaldt avkommet, og han tvilte ikke på at faren ville ha funnet moren og tatt ham med tilbake, uansett. Dette hadde han fortalt Dawson mer enn en gang, og Dawson hadde visst bedre enn å spørre faren hva han ville gjort hvis moren hadde nektet å gi ham fra seg. Svaret visste han allerede. Han undret på hvor mange av familiemedlemmene som fortsatt bodde på eiendommen. Da han omsider forlot byen, hadde det i tillegg til faren vært en bestefar, fire onkler, tre tanter og 16 søskenbarn. Nå som alle søskenbarna var voksne og hadde egne barn, var det trolig enda flere, men dette hadde han ikke noe ønske om å finne ut av. Det var kan hende den verdenen han vokste opp i, men i likhet med selve byen Oriental, hadde han heller aldri tilhørt dem. Kanskje moren hans, hvem nå hun måtte være, hadde noe med det å gjøre, men han var ikke som dem. Han var den eneste av fetterne som aldri havnet i slåsskamper på skolen, og han fikk bra karakterer. Han holdt seg unna narkotika og alkohol, og som tenåring unngikk han fetterne når de kjørte rundt i byen og jaktet på bråk. Vanligvis sa han at han måtte holde øye med hjemmebrenneriet eller hjelpe til med å demontere en bil som noen i familien hadde stjålet. Han prøvde å holde en så lav profil som overhodet mulig. Han måtte være litt av en balansekunstner. Riktignok var Cole-familien en gjeng med kriminelle, men det betydde ikke at de var dumme, og Dawson forsto instinktivt at han måtte skjule sin annerledeshet som best han kunne. Han var trolig den eneste eleven i skolens historie som var dyktig nok til å stryke på en prøve med vitende og vilje, og han lærte seg til å forandre på karakterkortet slik at resultatene så verre ut enn de egentlig var. I all hemmelighet lærte han seg også å tømme en ølboks i samme øyeblikk som noen vendte ham ryggen. Dette fikk han til ved 14
å stikke hull i den med en kniv. Og når han brukte arbeid som unnskyldning for å unngå fetterne, jobbet han ofte til midt på natten. Dette gikk bra en stund, men etter hvert begynte fasaden å slå sprekker. En av lærerne nevnte for en av farens svirebrødre at han var klassens beste elev; tanter og onkler begynte å legge merke til at han var den eneste av fetterne som holdt seg innenfor lovens grenser. I en familie som verdsatte lojalitet og konformitet over alt annet, var han annerledes. Og en verre synd fantes ikke. Dette gjorde faren rasende. Selv om han hadde fått juling med jevne mellomrom helt siden han var ganske liten – faren brukte gjerne belter og stropper – var omgangene blitt en personlig hevnakt innen han fylte tolv år. Faren kunne slå helt til gutten var både blå og svart på ryggen, for deretter å komme tilbake etter en times tid og gjøre det samme med ansiktet og beina. Lærerne visste hva som hendte, men av frykt for sine egne familier lot de som de ikke enset det. Sheriffen lot som han ikke så skrammene og hevelsene når Dawson gikk hjem fra skolen, og de andre i familien brydde seg ikke om det. Abee og gale Ted, de eldre fetterne hans, hoppet på ham mer enn en gang og slo ham like hardt som faren. Abee gjorde det fordi han mente Dawson fortjente det, gale Ted bare fordi han syntes det var gøy. Abee, som var høy og kraftig og med never på størrelse med skinker, var voldelig og oppfarende, men smartere enn han lot som. Gale Ted var derimot født ussel og nedrig. I barnehagen stakk han en av de andre ungene med en spiss blyant da de sloss om et kakestykke, og før han omsider ble utvist i femte klasse, hadde han sendt en annen klassekamerat til sykehus. Ryktet ville ha det til at han hadde drept en narkoman mens han ennå var tenåring. Dawson kom til at det var best ikke å gjøre motstand. Isteden verget han seg så godt han kunne og tok imot slagene helt til fetterne til slutt ble trette eller simpelthen bare gikk lei. Men han sluttet seg ikke til familiens livsførsel, og ble stadig sikrere på at det skulle han heller aldri gjøre. Etter 15
hvert lærte han seg at jo mer han skrek, desto hardere slo faren. Derfor tidde han. Ikke bare var faren voldelig, han var også litt av en bølle, og Dawson forsto instinktivt at bøller bare tok de kampene de visste de kunne vinne. Han skjønte at det ville komme en tid da han var sterk nok til å gjøre motstand, da han ikke lenger hadde grunn til å være redd faren. Mens slagene haglet, prøvde han å forestille seg det motet moren hans hadde utvist da hun brøt alle bånd til familien. Han gjorde sitt beste for å få fart på prosessen, så han bandt en sekk stappet med filler til et tre og hamret på den i flere timer om dagen. Han løftet stein og motordeler så ofte han kunne. Innen han fylte 13 var han litt av en muskelbunt, og året etter var han blitt rene kraftkaren. Før han fylte 15 var han nesten like høy som faren. Kort tid etter at han fylte 16 år, var faren en kveld spesielt ilsk og oppfarende etter en fyllekule, og kom etter ham med beltet. Dawson spratt opp, røsket beltet fra faren og sa at hvis han noen gang rørte ham igjen, skulle han drepe ham. Fordi han ikke hadde noen andre steder å gå, søkte han tilflukt i verkstedet til Tuck. Da Tuck fant ham neste morgen, spurte Dawson om han kunne få jobb hos ham. Tuck hadde ingen grunn til å hjelpe Dawson. Ikke bare var han en fremmed, men også en Cole. Nå tørket han hendene på det store tørkleet han hadde i baklommen og prøvde å vurdere ham før han famlet etter sigarettene. På denne tiden var han 61 år gammel, og hadde vært enkemann i to år. Da han snakket, kunne Dawson kjenne alkoholdunsten og høre at stemmen var ru etter all røykingen siden han var guttunge. Og i likhet med Dawson selv, hadde han en bred og bondsk aksent. «Ja, strippe ’rem kan ’u sikkert, men veit du åssen du skrur’em ihop?» «Ja, sir,» hadde Dawson svart. «Har ’u skole i dag?» «Ja, sir.» 16
«Greit. Kom hit rett etter skolen, så får jeg se åssen du fikser jobben.» Dawson kom, og gjorde sitt beste for å vise at han var verd å satse på. Etter arbeidstid regnet det mesteparten av kvelden, og da Dawson lurte seg inn i verkstedet igjen for å søke ly for uværet, sto Tuck og ventet på ham. Tuck sa ikke noe. Isteden trakk han sigarettrøyken godt ned i lungene og så mysende på Dawson uten å si noe. Etter en liten stund gikk han inn i huset igjen. Dawson tilbrakte ikke en eneste natt hjemme hos familien igjen. Tuck ba ham ikke om å betale husleie, men Dawson kjøpte sin egen mat. Etter hvert som månedene gikk, begynte han for første gang i sitt liv å tenke på fremtiden. Han sparte så mye han kunne; det eneste han flottet seg med var innkjøpet av fastbacken hos en skraphandler, pluss digre mugger med søt te fra kafeteriaen. Bilen reparerte han om kvelden etter jobb mens han trakk teen, og han fantaserte om videre skolegang, noe en Cole aldri hadde gjort før. Han vurderte å velge militæret, eller bare leie seg et sted for seg selv. Men før han rakk å ta noen avgjørelse, dukket faren uventet opp i verkstedet. Med seg hadde han gale Ted og Abee. Begge hadde baseballkøller i hendene, og han kunne se omrisset av en kniv i lommen til Ted. «Hit med penga du har tjent,» sa faren uten videre. «Nei,» svarte Dawson. «Det visste jeg du ville si, gutt. Derfor har jeg Ted og Abee med meg. De kan slå deg helseløs og ta penga likevel, eller du kan gi meg det du skylder for atte du stakk ’a.» Dawson sa ingenting. Faren plukket seg i tennene med en tannpirker. «Du veit at alt jeg trenger for å gjøre kål på det lille livet ditt er en forbrytelse der ute i by’n. Kanskje et innbrudd, kanskje en brann. Hvem veit? Etterpå planter vi bare no’ bevis, og så ringer vi anonymt til sheriffen og lar loven ta jobben. Du er aleine her om natta, og du hakke alibi. For min del må du gjerne råtne vekk resten av livet ditt bak murene. Vikke plage meg. Så hva om jeg bare får ’em?» 17
Dawson visste at faren ikke bløffet. Med uttrykksløst ansikt tok han pengene opp av lommeboken. Etter at faren hadde telt sedlene, spyttet han tannpirkeren ned på bakken og smilte. «Er tilbake i neste uke.» Dawson klarte seg. Han fikk til å spare så pass mye av det han tjente at han kunne fortsette å reparere bilen og kjøpe søt te, men det meste av pengene gikk til faren. Selv om han mistenkte at Tuck visste hva som foregikk, sa han aldri noe om det. Ikke fordi han fryktet Cole-familien, men fordi det ikke angikk ham. Isteden begynte han å lage middager som var litt for store til at han klarte å spise opp alt sammen. «Har noe igjen hvis du vil ha,» kunne han si etter å ha båret et fat ut til verkstedet. Men som oftest gikk han bare inn igjen uten å si noe som helst. Slik var forholdet dem imellom, og Dawson respekterte det. Dawson respekterte Tuck. På sin måte var han blitt det viktigste mennesket i hans liv, og Dawson kunne ikke forestille seg at noe ville forandre det. Helt til den dagen Amanda Collier kom inn i hans tilværelse. Selv om han hadde kjent Amanda i årevis – ja, for det fantes bare én videregående skole i Pamlico County, og han hadde gått på samme skole som henne mesteparten av livet – var det ikke før på videregående at de for første gang utvekslet mer enn noen få ord. Han hadde alltid ment at hun var nydelig, men det var han ikke alene om. Hun var populær, den typen jente som satt omgitt av venner ved et bord på kafeteriaen mens gutter kaptes om å fange hennes oppmerksomhet. Dessuten var hun ikke bare talsmann for klassen, hun var også leder for heiagjengen. I tillegg til alt dette var hun rik, og dermed var hun like uoppnåelig for ham som en filmstjerne på TV. Han hadde aldri sagt et ord til henne før de fikk beskjed om å jobbe sammen på laboratoriet når de hadde kjemi. Mens de strevde over reagensrør og leste sammen til prøvene det semesteret, gikk det opp for ham at hun ikke var 18
slik han hadde innbilt seg at hun ville være. Det at hun var en Collier og han en Cole, syntes til hans forbauselse ikke å spille noen rolle for henne. Latteren hennes var ekte og det var noe skøyeraktig ved smilet, som om hun visste noe ingen andre hadde anelse om. Hårfargen kunne minne om honning, øynene var som en varm, blå sommerhimmel, og når de iblant skrev ligninger i notatbøkene og hun berørte armen hans for å få hans oppmerksomhet, kunne han kjenne følelsen av hånden hennes i timevis. Når han om ettermiddagene arbeidet på verkstedet, oppdaget han ofte at han ikke klarte å la være å tenke på henne. Men først utpå våren dristet han seg til å spørre om han fikk lov til å spandere en iskrem på henne, og mot skoleårets slutt var de stadig oftere sammen. Året var 1984, han var 17 år gammel. Innen sommeren var slutt forsto han at han var forelsket, og da luften ble skarpere og høstblader seilte røde og gule til bakken, var han sikker på at han ønsket å tilbringe resten av livet med henne, så vanvittig som det måtte høres. De holdt sammen hele året som fulgte, kom stadig nærmere hverandre, tilbrakte hvert øyeblikk de kunne sammen. Med Amanda var det lett for ham å være seg selv. For første gang i sitt liv var han tilfreds, og selv nå var deres siste år sammen noen ganger alt han kunne tenke på. Eller for å være mer nøyaktig; det eneste han kunne tenke på var Amanda. Vel inne på flyet sank Dawson ned i setet. Han hadde vindusplass midt i flyet, ved siden av en ung kvinne. Hun var rødhåret, i midten av 30-årene, langlemmet og høy. Ikke akkurat hans type, men pen så det holdt. Hun lente seg mot ham da hun famlet etter setebeltet og sendte ham et unnskyldende smil. Dawson nikket, men da han merket at hun skulle til å starte en samtale, stirret han ut av vinduet. Han så bagasjevognen fjerne seg fra flyet, og som så ofte før drev han inn i fjerne minner om Amanda. Han så for seg svømmeturer 19
i Neuse den første sommeren; glatte og våte kropper som streifet hverandre, eller han mintes henne når hun satt på benken mens han jobbet på bilen sin inne på verkstedet til Tuck. Så henne sitte der med armene rundt de opptrukne knærne, noe som fikk ham til å tenke at han ikke ønsket noe mer enn å se henne sitte der i all evighet. I august, da han omsider fikk bilen så startklar at han kunne kjøre den for første gang, tok han henne med til stranden. Der lå de på håndklærne og flettet fingre mens de snakket om yndlingsbøkene sine, om filmer de likte, om hemmeligheter og drømmer for fremtiden. De hadde også hissige diskusjoner, og da fikk Dawson et glimt av hennes heftige natur. Uenigheten dem imellom varte aldri lenge, men småkranglingen var heller ikke en sjelden foreteelse. Pussig hvor raskt ting kunne flamme opp mellom dem, for like raskt å trekke seg tilbake, tenkte han. Noen ganger gjaldt det bagateller – for Amanda var litt av en stribukk – og da kunne de krangle intenst en stund, vanligvis uten at de kom til noen konklusjon. Men selv de gangene han ble skikkelig sint, kunne han ikke la være å beundre ærligheten hennes, en ærlighet som bunnet i at hun brydde seg mer om ham enn noen andre rundt ham gjorde. Med unntak av Tuck var det ingen som forsto hva hun så i ham. Selv om de til å begynne med prøvde å skjule forholdet, var Oriental en liten by, og det var uunngåelig at folk begynte å hviske. En etter en trakk vennene hennes seg unna, og det var bare et spørsmål om tid før foreldrene fikk greie på det. Han var en Cole og hun var en Collier, og det var mer enn nok til å forårsake forferdelse. I begynnelsen prøvde de å klynge seg til håpet om at Amanda simpelthen bare gjennomgikk en opprørsk fase, og dermed prøvde de å overse det. Da dette ikke gikk, ble situasjonen vanskeligere for Amanda. De tok fra henne førerkortet og nektet henne å bruke telefonen. Om høsten fikk hun husarrest i uker om gangen og fikk forbud mot å gå ut i helgene. Dawson fikk aldri adgang til hjemmet deres, og den eneste gangen faren 20
hennes snakket til ham, kalte han Dawson for «en verdiløs klump av hvitt søppel». Moren bønnfalt Amanda om å gjøre det slutt, og innen desember sluttet faren å snakke til henne. Fiendtligheten som omga dem førte bare Amanda og Dawson enda tettere sammen, og da Dawson begynte å holde henne i hånden offentlig, gjengjeldte Amanda grepet og utfordret alle til å be henne slippe taket. Men Dawson var ikke naiv. Uansett hvor mye hun betydde for ham, hadde han alltid følelsen av at de levde på lånt tid. Alt og alle forsverget seg mot dem. Da faren hans fikk greie på det med Amanda, pleide han å spørre etter henne når han stakk innom for å hente Dawsons lønning. Selv om det ikke var noen åpenbar trussel i tonefallet, kjente Dawson seg kvalm bare fordi faren uttalte navnet hennes. I januar fylte Amanda 18 år, men selv så rasende som foreldrene hennes var på grunn av forholdet deres, kastet de henne ikke ut av huset. På dette tidspunktet ga imidlertid Amanda blaffen i hva de tenkte eller mente – det var i hvert fall det hun alltid sa til Dawson. Noen ganger, etter enda en bitter krangel med foreldrene, kunne hun liste seg ut gjennom soveromsvinduet midt på natten og sette kurs for verkstedet. Ofte ventet han på henne, men iblant våknet han av at hun dultet borti ham idet hun la seg ned på liggeunderlaget han hadde rullet ut på kontoret i verkstedet. De ruslet ofte ned til elva og Dawson la armen om henne mens de satt på en av de lave grenene på en gammel eik. I måneskinnet, mens multefisken vaket, kunne Amanda fortelle ham om krangelen med foreldrene, noen ganger med skjelvende stemme. Men hun passet alltid på at hun ikke såret følelsene hans. Dette var noe han elsket henne for, men han var fullstendig klar over hva foreldrene hennes mente om ham. En kveld, mens tårene hennes rant etter enda et oppgjør med foreldrene, foreslo han mildt at det kanskje var best for henne om de holdt opp med å møtes. «Er det dette du ønsker?» hvisket hun hest. 21
Han trakk henne nærmere, la armene om henne. «Jeg vil bare at du skal være lykkelig,» sa han lavt. Da sank hun inn mot ham og hvilte hodet mot skulderen hans. Mens han satt der og holdt om henne, hadde han aldri hatet seg selv inderligere fordi han var født inn i Colefamilien. «Jeg er lykkeligst når jeg er sammen med deg,» hvisket hun til slutt. Senere den natten elsket de for første gang. Og i mer enn to tiår hadde han båret med seg de ordene og minnene om den natten, i dyp visshet om at hun hadde snakket for dem begge. Etter å ha landet i Charlotte slengte Dawson skipssekken og dressen over skulderen og gikk gjennom terminalen. Han enset knapt aktiviteten på alle kanter mens tankene drev tilbake til den siste sommeren med Amanda. Om våren hadde hun fått beskjed om at hun var opptatt ved Duke, noe som hadde vært hennes drøm siden hun var liten jente. Adskillelsen lå som et ondt spøkelse mellom dem, og sammen med hennes isolasjon fra familie og venner, førte det til at ønsket om å være sammen ble ekstra intenst og desperat. De tilbrakte time på time ved stranden, de tok lange kjøreturer mens radioen sto på full styrke. Eller de drev simpelthen bare rundt ved verkstedet til Tuck. De sverget på at lite skulle bli forandret etter at hun dro. Enten skulle han kjøre inn til Durham, eller hun ville komme på besøk. Amanda tvilte ikke på at de på en eller annen måte skulle få det til å gå. Men foreldrene hennes hadde andre planer. En lørdag morgen i august, en drøy uke før hun etter planen skulle reise til Durham, stanset de henne før hun rakk å komme seg ut av huset. Det var moren som snakket, selv om hun visste at faren stilte seg bak hvert ord som ble sagt. «Dette har pågått lenge nok,» begynte moren, og med en stemme som var forbausende rolig fortalte hun Amanda at hvis hun fortsatte å ha kontakt med Dawson, måtte hun 22
flytte ut av huset i september og begynne å betale sine egne regninger. De ville heller ikke betale skolepenger for henne. «Hvorfor skulle vi kaste bort penger på college når du likevel bare kaster bort livet ditt?» Da Amanda skulle til å protestere, avfeide moren henne bryskt. «Han kommer til å trekke deg ned, men akkurat nå er du for ung til å forstå det. Så hvis du ønsker friheten ved å være voksen, får du også ta ansvaret. Ødelegg livet ditt ved å holde deg til Dawson – vi har ikke tenkt å hindre deg. Men vi ønsker heller ikke å hjelpe deg.» Amanda stormet ut av huset, og hennes eneste tanke var å finne Dawson. Men da hun kom frem til verkstedet, gråt hun så voldsomt at hun ikke klarte å snakke. Dawson holdt henne tett inntil seg, lot fragmenter av historien hennes hakke seg frem helt til hulkene omsider ga seg. «Vi flytter sammen,» sa hun, fortsatt med tårevåte kinn. «Hvor?» spurte han. «Her? På verkstedet?» «Jeg vet ikke. Det får vi finne ut av.» Dawson forble taus, så ned i gulvet. «Du må på college,» sa han til slutt. «Jeg bryr meg ikke om college,» protesterte Amanda. «Jeg bryr meg om deg.» Han lot armene falle ned. «Jeg bryr meg også om deg, og derfor kan jeg ikke ta dette fra deg,» forklarte han. Hun ristet forvirret på hodet. «Du tar ingenting fra meg. Det er foreldrene mine som stopper meg. De behandler meg som om jeg fortsatt er en liten jente.» «Det er på grunn av meg, det vet vi begge.» Han sparket i grusen. «Hvis man elsker noen, så skal man la dem gå, stemmer ikke det?» For første gang lynte øynene hennes. «Og hvis de kommer tilbake, så er det slik skjebnen ville ha det? Tror du det er dét dette er? En slags klisjé?» Hun hogg tak i armen hans, fingrene grov seg inn. «Vi er ingen klisjé,» sa hun. «Vi skal få det til å gå. Jeg kan få jobb som serveringsdame eller noe, og så kan vi leie oss et sted å bo.» 23
Han tvang stemmen til å høres rolig, tvang den til ikke å briste. «Hvordan? Tror du min far kommer til å gi seg med det han holder på med?» «Vi kan flytte til et annet sted.» «Hvor? Og med hva? Jeg har ingenting. Fatter du ikke det?» Han lot ordene bli hengende i luften, og da hun ikke svarte, sa han til slutt: «Jeg prøver bare å være realistisk. Det er ditt liv vi snakker om, og … og jeg kan ikke være en del av det.» «Hva er det du sier?» «Jeg sier at foreldrene dine har rett.» «Det mener du ikke.» I stemmen hennes hørte han noe som nesten lignet frykt. Selv om han lengtet etter å holde om henne, tok han et veloverveid skritt tilbake. «Gå hjem,» sa han. Hun gikk mot ham. «Dawson –» «Nei!» bet han henne av og tok et fort skritt tilbake. «Du hører ikke etter. Det er over, skjønner du? Vi prøvde, og det gikk ikke. Livet går videre.» Ansiktsuttrykket hennes ble voksaktig, nesten livløst. «Så det er altså slik det er?» Istedenfor å svare tvang han seg til å vende henne ryggen og gå mot verkstedet. Han visste at hvis han så mye som kastet ett blikk på henne, ville han ombestemme seg, og det kunne han ikke gjøre mot henne. Det ville han ikke gjøre. Han huket seg ned under det åpne panseret på bilen, ville ikke at hun skulle se at han gråt. Da hun til slutt gikk, gled Dawson ned på det støvete betonggulvet i garasjen. Der ble han værende i timevis, helt til Tuck omsider kom ut og satte seg ned ved siden av ham. Han var lenge taus. «Du gjorde det slutt,» sa Tuck endelig. «Jeg måtte.» Dawson klarte nesten ikke å snakke. «Akkurat.» Tuck nikket. «Det hørte jeg også.» Solen steg opp bak dem, fylte alt utenfor verkstedet med en stillhet som nesten kjentes som døden. «Gjorde jeg det riktige?» 24
Tuck stakk neven i lommen og tok ut sigarettpakken, drøyde før han svarte. Han dunket frem en Camel. «Vet ikke. Det er magi mellom dere to, det er det ingen tvil om. Og magi gjør det vanskelig å glemme.» Tuck klappet ham på ryggen og reiste seg for å gå. Dette var mer enn han noen gang hadde sagt til Dawson om Amanda. Idet Tuck fjernet seg, myste Dawson ut i solskinnet og kjente hvordan tårene igjen begynte å renne. Han visste at Amanda alltid ville være den aller beste delen av ham, den han alltid ville lengte etter å ha kontakt med. Det han ikke visste var at han verken kom til å se eller snakke mer med henne. Uken etter flyttet Amanda inn i en sovesal på Duke University, og måneden etter ble Dawson arrestert. De fire neste årene tilbrakte han bak fengselsmurene.