Alice LaPlante
Den jeg en gang var Oversatt av Frank Lie
Alice LaPlante Originalens tittel: Turn of Mind Oversatt av Frank Lie Copyright © 2011 by Alice LaPlante Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB. ISBN 978-82-02-32311-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Affair | Marianne Zaitzow Mikaelsen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Alice Gervase O’Neill LaPlante
EN
Noe har skjedd. Du skjønner det bestandig. Du kommer til bevissthet og finner vrakgods: en knust lampe, et fortvilt menneskeansikt som bevrer på randen av å være gjenkjennelig. Av og til et menneske i uniform: ambulansepersonale, en sykepleier. En hånd strukket frem med en pille. Eller rede til å sette en sprøyte. Denne gangen befinner jeg meg i et rom, sitter på en kald klappstol av metall. Rommet er ukjent for meg, men jeg er vant til det. Jeg ser etter spor. Kontoraktige omgivelser, et langt rom, proppfullt av skrivebord og datamaskiner, et virvar av papirer. Ingen vinduer. Det er stiftet opp så mange plakater, utklipp og rapporter at jeg bare så vidt kan skimte den blekgrønne fargen på veggene. Grelt lys fra lysstoffrør. Menn og kvinner som snakker; til hverandre, ikke til meg. Noen har på seg løstsittende dresser, noen er kledd i jeans. Og flere uniformer. Jeg antar at et smil ville være upassende. Redsel ville kanskje ikke være det. * Jeg kan lese fremdeles, verre er det ikke med meg. Ikke ennå. Ikke bøker lenger, men avisartikler. Reportasjer i ukebladene, hvis de ikke er for lange. Jeg har et system. Jeg tar et linjert papirark. Jeg gjør notater, akkurat som under legestudiet. Når jeg blir forvirret, leser jeg notatene mine. Jeg støtter meg til dem. Det kan ta meg to timer å komme gjennom en 7
eneste artikkel fra Tribune, halve dagen å komme gjennom The New York Times. Nå, mens jeg sitter ved bordet, plukker jeg opp en avis noen har slengt fra seg, og en blyant. Jeg skriver i margen mens jeg leser. Dette er midlertidige løsninger. Voldsutbruddene fortsetter å flamme opp. De har høstet som de har sådd, og bør vise anger. Etterpå ser jeg på disse notatene, men jeg sitter ikke igjen med noe annet enn en fornemmelse av uro, av at noe er ute av kontroll. En grovbygd mann står plassert like ved siden av meg, med hånden bare noen centimeter fra overarmen min. Klar til å gripe tak. Holde meg tilbake. * Forstår du rettighetene dine, slik jeg nettopp har lest dem opp for deg? Ønsker du – vel vitende om dine rettigheter – å snakke med meg? Jeg vil hjem. Jeg vil hjem. Befinner jeg meg i Philadelphia? Det var huset i Walnut Lane. Vi sparket ball i gatene. Nei, dette er Chicago. Avdeling 43. 21. politidistrikt. Vi har kontaktet din sønn og datter. Fra nå av kan du når som helst bestemme deg for å avslutte samtalen og benytte deg av rettighetene dine. Jeg ønsker å avslutte. Ja. * En stor plakat er klistret opp på kjøkkenveggen. Ordene, som er skrevet med skjelvende hånd, med en tykk, svart markørpenn, skrår ut av plakatkartongen: Mitt navn er dr. Jennifer White. Jeg er 64 år gammel. Jeg har demens. Min sønn, Mark, er 29 år. Min datter, Fiona, 24. En omsorgsarbeider – Magdalena – bor sammen med meg. Alt er helt klart og utvetydig. Så hvem er alle de andre menneskene i huset mitt? Mennesker, fremmede, overalt. En blond kvinne som jeg ikke drar kjensel på drikker te på kjøkkenet mitt. Noe beveger seg inne på arbeidsrommet. Så runder jeg hjørnet inn til dagligstuen og støter på enda et ansikt. Jeg spør: Og hvem er du? Hvem er alle de 8
andre? Kjenner du henne? Jeg peker mot kjøkkenet, og de ler. Det er meg, sier de. Jeg var der, nå er jeg her. Jeg er det eneste mennesket som er her, bortsett fra deg. De spør om jeg har lyst på te. De spør om jeg vil ut og gå en tur. Er jeg et pattebarn? sier jeg. Jeg er lei av spørsmålene. Du kjenner meg, gjør du ikke? Husker du meg ikke? Magdalena. Venninnen din. * Jeg bruker notatboken til å kommunisere med meg selv, og med andre. Til å fylle de tomme hullene. Når alt er tåkelagt, når noen henviser til en hendelse eller samtale jeg ikke husker, blar jeg gjennom sidene. Noen ganger finner jeg trøst i det som står der. Andre ganger ikke. Det er min bevissthetsbibel. Den bor på kjøkkenbordet: stor og firkantet, med preget skinninnbinding og tykt, kremfarget papir. Hver enkelt innføring er datert. En søt dame plasserer meg på en stol foran den. Hun skriver: 20. januar 2009. Hun gir meg pennen. Hun sier: Skriv hva som skjedde i dag. Skriv om barndommen din. Skriv det du måtte huske. Jeg husker min første operasjon. Skalpellen som presset seg mot huden, den lette fjæringen idet bladet endelig skar seg gjennom. Muskelens elastisitet. Operasjonssaksen som skrapte mot ben. Og etterpå, da jeg dro av meg de blodige hanskene, finger for finger. * Svart. Alle går kledd i svart. De går i grupper på to og tre nedover gaten mot St. Vincent’s, pakket inn i kåper og skjerf som skjermer hodene deres og nedre del av ansiktet mot en vind som åpenbart er sur og kald. Jeg befinner meg inne i det varme huset mitt, med ansiktet mot rimfrosten i vinduet, og Magdalena hengende over meg. Jeg kan så vidt se de tre og en halv meter store, utskårne tredørene. De står på vidt gap, og det går mennes9
ker inn der. En likvogn står foran huset, andre biler står på rekke bak den med tente lys. Det er Amanda, sier Magdalena. Amandas begravelse. Hvem er Amanda? spør jeg. Magdalena nøler, så sier hun: Din beste venninne. Din datters gudmor. Jeg forsøker. Jeg klarer det ikke. Jeg rister på hodet. Magdalena tar notatboken min. Hun blar seg tilbake i den. Hun peker på et avisutklipp: Eldre Chicago-kvinne funnet død og lemlestet CHICAGO TRIBUNE – 23. februar 2009 CHICAGO, IL – En 75 år gammel Chicago-kvinne ble i går funnet død og lemlestet i et hus i 2100-kvartalet på Sheffield Avenue. Amanda O’Toole ble, ifølge kilder som står i nær kontakt med politiet, funnet død i sitt eget hjem, etter at en nabo hadde observert at kvinnens aviser ikke var blitt tatt inn på nesten en uke. Fire fingre på den avdødes høyre hånd var blitt skåret av. Det nøyaktige dødstidspunktet er ikke fastslått, men dødsårsaken tilskrives skader i hodet, opplyser våre kilder. Ingenting er rapportert savnet fra kvinnens hjem. En kort stund holdt politiet en person med tilknytning til saken varetektsfengslet, men vedkommende ble løslatt igjen etter kort tid, og ingen er siktet. Jeg forsøker. Men jeg klarer ikke å mane frem noe. Magdalena går. Hun kommer tilbake med et bilde. To kvinner, den ene er minst fem centimeter høyere enn den andre, med langt, slett, hvitt hår samlet i en stram knute. Den andre er yngre, har kortere, bølget, grått hår som henger i tette lokker rundt mer feminint meislede trekk. En gang i tiden har denne kvinnen kanskje vært en skjønnhet. Det er deg, sier Magdalena og peker på den yngste av de to. Og det der, det er Amanda. Jeg gransker fotografiet. 10
Den høyeste kvinnen har et fengslende utseende. Ikke hva man ville kalle vakker. Heller ikke hva man ville kalle søt. For skarpe trekk rundt neseborene, linjer som kanskje røper forakt, etset inn i kinnene. Forsøk å huske, ber Magdalena meg inntrengende. Det kan være viktig. Hånden hennes hviler tungt på skulderen min. Det er noe hun vil ha ut av meg. Hva? Men plutselig blir jeg trett. Hendene mine skjelver. Svetten pipler ned mellom brystene. Jeg vil gå til rommet mitt, sier jeg. Jeg gir Magdalenas hånd et dask. La meg være. * Amanda? Død? Jeg kan ikke tro det. Min kjære, kjære venninne. Mine barns reservemor. Min allierte i nabolaget. Min søster. Hadde det ikke vært for Amanda, ville jeg vært alene. Jeg var annerledes. Alltid for meg selv. Snipp, snapp, snute, du er ute. Ikke at noen visste det. De lot seg lure av det ytre, så lette å narre. Ingen forsto svakheter som Amanda. Hun så meg, reddet meg fra min hemmelige ensomhet. Og hvor var jeg da hun trengte meg? Her. Tre dører unna. Veltet meg i mine egne sorger. Mens hun led. Mens et eller annet monster veivet med en kniv, trengte seg inn for å drepe. Å, smerten! Så mye smerte. Jeg vil slutte å ta pillene mine. Jeg vil løfte skalpellen til hjernen og skjære vekk bildet av henne. Og jeg vil trygle om den ene tingen jeg har slåss mot i alle disse lange månedene: den søte glemsel. * Den hyggelige damen skriver i notatboken min. Hun signerer med navnet sitt: Magdalena. Dagen i dag, fredag 11. mars, var nok en vond dag. Du sparket foten i trappen og brakk en tå. På legevakten rømte du ut på parkerings11
plassen. En hjelpepleier fulgte deg tilbake. Du spyttet på ham. Skammen. * Denne halvveis-tilstanden. Et liv i skyggene. Etter hvert som de nevrofibrillære flokene formerer seg, etter hvert som det nevrittiske plakket blir hardere, etter hvert som synapsene opphører å sende ut signaler, og hjernen min råtner, forblir jeg bevisst min egen tilstand. En pasient uten narkose. Hver eneste celles død stikker i meg der jeg er svakest. Og mennesker jeg ikke kjenner, behandler meg nedlatende. De klemmer meg. De forsøker å holde meg i hånden. De tiltaler meg med prepubertale klengenavn: Jen. Jenny. Bittert aksepterer jeg det faktum at jeg er berømt, og sågar elsket, blant fremmede. En celebritet! En legende i mitt stille sinn. * I det siste har notatboken min vært full av advarsler. Mark veldig sint i dag. Han la på røret. Magdalena sier ikke snakk med noen som ringer. Ikke lukk opp hvis det kommer noen på døren mens hun er på badet og vasker klær. Så, med en annen håndskrift: Mamma, du er ikke trygg sammen med Mark. Overlat den medisinske fullmakten til meg, Fiona. Uansett er det greiest at én og samme person har det medisinske og det økonomiske ansvaret. Et og annet er krysset over, nei, strøket ut, med tykk, svart penn. Hvem har gjort det? * Notatboken min igjen: Mark ringte, sier at pengene mine ikke vil redde meg. Jeg må høre på ham. At vi må treffe andre tiltak for å beskytte meg. Så: Mamma, jeg solgte IBM-aksjer for $50 000 for å betale advokatens forskuddshonorar. Hun blir anbefalt på det 12
varmeste for saker som dreier seg om mental habilitet. De har ingen beviser, bare teorier. Dr. Tsien har satt deg på 150 mg Seroquel for å dempe reaksjonene dine. Jeg kommer igjen i morgen, lørdag. Din datter, Fiona. * Jeg er med i en støttegruppe for Alzheimer-rammede. Folk kommer og går. I formiddag sier Magdalena at det er en grei dag, vi kan forsøke å delta. Gruppen møtes i en metodistkirke på Clark, lav og grå med plankevegger og vinduer med prangende glassmalerier i primærfarger. Vi møtes i forsamlingssalen, et stort rom med vinduer som ikke lar seg åpne, og flekkete linoleumsgulv med tydelige merker etter klappstolene av metall. En broket forsamling, vi er fem–seks stykker med mer eller mindre avkledde hjerner. Magdalena venter utenfor døren sammen med de andre omsorgspersonene. De slår seg ned på benkene i den mørke gangen, strikker og snakker lavmælt seg imellom, men de er oppmerksomme, klare til å sprette opp og ta med seg protesjeene sine vekk derfra ved minste tegn til problemer. Lederen vår er en ung mann med sosialarbeiderutdannelse. Ansiktet hans er vennlig og udugelig, og han liker å begynne med presentasjoner og en vits. Navnet-mitt-er-det-har-jegglemt-og-jeg-er-en-jeg-vet-ikke-hva. Han kaller det vi holder på med for To sirkulære trinn. Trinn ett er å innrømme at man har et problem. Trinn to er å glemme at man har dette problemet. Det frembringer alltid latter. Noen ler fordi de husker vitsen fra forrige møte, men de fleste ler fordi den er ny for dem, uansett hvor mange ganger de har hørt den. Jeg har en god dag i dag. Jeg husker den. Jeg vil sågar føye til et tredje trinn: Trinn tre er å huske at man glemmer. Det tredje trinnet er det vanskeligste av dem alle. I dag diskuterer vi holdning. Det er hva lederen kaller det. Dere har alle fått denne særdeles nedslående diagnosen, sier han. Dere er intelligente, godt utdannede mennesker, 13
alle sammen. Dere vet at tiden er i ferd med å løpe fra dere. Hva dere gjør med den tiden dere har igjen, er opp til dere. Vær positive! Å ha Alzheimer kan være som å gå i et selskap der dere tilfeldigvis ikke kjenner noen. Tenk over det! Hvert eneste måltid kan være det beste dere noensinne har spist! Hver film kan være den mest betagende dere har sett! Se humoristisk på det, sier han. Du er en besøkende fra en annen planet og betrakter jordboernes skikker. Men hva med resten av oss, som opplever at veggene kommer krypende mot oss? Som alltid har vært redde for forandringer? Som trettenåring sluttet jeg å spise i en uke fordi moren min kjøpte nye laken til sengen min. For oss er livet fryktelig farlig nå. Det ligger farer på lur bak hvert eneste hjørne. Så du nikker til alle de fremmede som presser seg på deg. Du ler når andre ler, blir alvorlig når de blir det. Når noen spør: Husker du? nikker du litt mer. Eller så rynker du pannen for deretter å la et erindringens lys bre seg over ansiktet. Alt dette er nødvendig for å overleve. Jeg er en besøkende fra en annen planet, og de innfødte er ikke vennligsinnede. Jeg åpner posten min selv. Så forsvinner den. Rykkes bort. I dag er det bønn om hjelp for å redde hvalene, redde pandaene, et fritt Tibet. Kontoutskriften viser at jeg har $3 567,89 på en sjekkkonto i Bank of America. En annen oversikt kommer fra en aksjemegler, Michael Brownstein. Navnet mitt står øverst på arket. Mine aktiva har sunket med nitten prosent i løpet av de siste seks månedene. For øyeblikket er det åpenbart snakk om totalt $2,56 millioner. Han har lagt ved et notat: Det er ikke så ille som det kunne vært, takket være dine konservative investeringsvalg og en porteføljestrategi basert på stor spredning. Er $2,56 millioner mye penger? Er det nok? Jeg stirrer på bokstavene på arket til de blir utydelige. AAPL, IBM, CVR, ASF, SFR. Pengenes hemmelige språk. * James er listig. James har hemmeligheter. Jeg kjenner til noen av dem, men de fleste er ukjente for meg. Hvor er han i 14
dag? Barna er på skolen. Huset er tomt, med unntak av en kvinne som ser ut til å være en slags husholderske. Hun retter på bøkene inne på arbeidsrommet, nynner på en melodi jeg ikke drar kjensel på. Er det James som har ansatt henne? Sannsynligvis. Noen må holde orden på alt, for huset virker velstelt, og jeg har aldri vært begeistret for husarbeid, og selv om James har en tvangsmessig ryddemani, har han det altfor travelt. Alltid på farten. På hemmelige oppdrag. Som nå. Amanda liker det ikke. Ekteskap bør være transparente, sier hun. De må tåle dagens skarpe lys. Men James er en hemmelighetsfull person. Han har behov for å gjemme seg, stortrives i mørket. James selv forklarte det for lenge siden, klekket ut den perfekte metafor. Eller rettere sagt, plukket den fra naturen. Og selv om jeg er mistenksom overfor altfor fikse kategoriseringer, virket det som om denne var riktig. Det var en varm og klam sommerdag ved James’ barndomshjem i North Carolina. Før vi giftet oss. Vi hadde gått ut for å ta en spasertur i skumringslyset etter middag, og bare et par hundre meter fra foreldrenes veranda på baksiden av huset befant vi oss i en urskog, med mørke trær som dryppet hvit mose. Skrittene våre ble dempet av det døde løvet som lå som et teppe på bakken. Lommer med bregner bredte seg ut mellom steinene og her og der glitret det i en sopp. James pekte. Giftig, sa han. Idet han snakket, var det en fugl som kvitret. Ellers var det helt stille. Dersom det fantes en sti der, kunne jeg ikke se den, men James gikk stødig videre, og på magisk vis åpnet det seg en vei foran oss. Vi hadde gått noen hundre meter, mens lyset stadig ble svakere, da James stanset. Han pekte. Ved foten av et tre, omgitt av gulgrønn mose, var det noe som glødet spøkelsesaktig og hvitt. En blomst, en enslig blomst på en lang, hvit stilk. James sukket. Vi er heldige, sa han. Noen ganger kan du lete i dagevis og ikke finne en eneste en. Og hva er det? spurte jeg. Blomsten utstrålte sitt eget lys, så kraftig at flere små insekter sirklet rundt den, som om lyset trakk dem til seg. En spøkelsesplante, sa James. Monotropa uniflora. Han 15
bøyde seg ned og la hendene som en kopp rundt blomsten, men voktet seg vel for å løsne den fra stilken. Den er en av de få plantene som ikke trenger lys. Den vokser faktisk i mørket. Hvordan er det mulig? spurte jeg. Den er en parasitt – den har ingen fotosyntese, men ernærer seg av soppen og trærne den har rundt seg, lar de andre gjøre jobben. Jeg har alltid følt et slektskap med den. Til og med beundring. For det er ikke lett – det er derfor den ikke sprer seg i noen særlig grad. Planten må finne den rette verten, og forholdene må være de helt rette for at den skal trives. Men når den først trives, så er den virkelig imponerende. Han slapp blomsten og rettet seg opp. Ja, jeg ser det, sa jeg. Gjør du? spurte James. Kan du virkelig se det? Ja, gjentok jeg, og ordet ble hengende som et løfte i den tunge, fuktige luften mellom oss. En ed. Ikke lenge etter denne turen giftet vi oss i all stillhet i tinghuset i Evanston. Vi inviterte ikke noen, det ville vi ha opplevd som en forstyrrelse. Kontorfunksjonæren var vitne, og det hele var over i løpet av fem minutter. Alt i alt en god avgjørelse. Men på dager som i dag, når jeg føler James’ fravær som et sår, lengter jeg etter å være tilbake i de skogene, som på et eller annet vis stadig er like friske og sterke i hukommelsen som de var den dagen da vi var der. Jeg kunne strekke meg frem og plukke blomsten, og gi den til James når han kommer tilbake. Et mørkt trofé. * Jeg befinner meg på kontoret til Carl Tsien. En lege. Min lege, virker det som. En spedbygd og tynnhåret mann. Blek, slik bare en som tilbringer tiden innendørs, under kunstig belysning, kan være det. Et vennlig ansikt. Det virker som om vi kjenner hverandre svært godt. Han snakker om tidligere studenter. Han bruker ordet våre. Våre studenter. Han sier at jeg har grunn til å være stolt. At jeg har lagt igjen en uvurderlig arv ved universite16
tet og på sykehuset. Jeg rister på hodet. Jeg er for trett til å late som. Jeg har hatt en vond natt. Vært oppe og gått. Frem og tilbake, frem og tilbake, fra badet til soverommet til badet og tilbake igjen. Talt skritt, dunket en jevn rytme mot fliser og tregulv. Trasket og gått til det gjorde vondt under fotsålene. Men dette kontoret pirrer hukommelsen min. Selv om jeg ikke kjenner legen, er jeg på et eller annet vis fortrolig med eiendelene hans. En modell av en hodeskalle på skrivebordet. En eller annen har malt leppestift på kjeven for å antyde lepper, og på en enkel etikett under står det simpelthen: GALE CARLOTTA . Jeg kjenner den skallen. Jeg kjenner håndskriften. Han legger merke til at jeg ser på den. Morsomhetene dine var alltid litt obskure, sier han. På veggen over skrivebordet henger det en skisportsplakat av gammel årgang der det står Chamonix med ildrøde bokstaver. Des conditions de neige excellentes, des terrasses ensoleillées, des hors-pistes mythiques. En mann og en kvinne, kledd i voluminøse klær fra begynnelsen av 1900-tallet, svevende i luften, på ski, over en bratt, hvit bakke spettet med furutrær. En fantastisk tegning, ikke et fotografi. Men det henger fotografier der også, til høyre og venstre for plakaten. Svart-hvitt. Til høyre, et av en ung pike, ikke helt ren, på huk foran et forfallent skur. Til venstre, et av et nakent jorde der solen så vidt titter opp over den flate horisonten, og en kvinne ligger naken på magen med hendene under haken. Hun ser rett inn i kameraøyet. Jeg føler avsmak og snur meg vekk. Legen ler og klapper meg på armen. Du har aldri likt det kunstneriske uttrykket mitt, sier han. Du kalte det affektert. Ansel Adams møter Discovery Channel. Jeg trekker på skuldrene. Jeg lar hånden hans bli værende på armen min mens han styrer meg bort til en stol. Jeg kommer til å stille deg noen spørsmål, sier han. Bare svar så godt du kan. Jeg tar meg ikke engang bryet med å svare. Hvilken dag er det i dag? 17
Gå-til-doktoren-dag. Smart svar. Hvilken måned er det? Vinter. Kan du være litt mer spesifikk? Mars? Nesten. Slutten av februar. Hva er dette? En blyant. Hva er dette? En klokke. Hva heter du? Ikke fornærm meg. Hva heter barna dine? Fiona og Mark. Hva het mannen din? James. Hvor er mannen din? Han er død. Hjerteattakk. Hva husker du om det som skjedde? Han var ute og kjørte og mistet kontrollen over bilen. Var det hjerteattakket eller bilulykken som tok livet av ham? Klinisk sett var det umulig å si. Han kan ha omkommet som følge av kardiomyopati forårsaket av en mitralklafflekkasje eller på grunn av hodeskader. Det sto og vippet mellom det ene eller det andre. Obdusenten valgte å kalle det hjertestans. Selv ville jeg valgt den andre muligheten. Du må ha vært sønderknust. Nei, min tanke var: Typisk James. En evig kamp mellom hode og hjerte helt til siste slutt. Du bagatelliserer det. Men jeg husker hvordan det var den gangen. Hva du gikk gjennom. Ikke vær nedlatende. Jeg måtte le. Hjertet hans sviktet først. Hjertet hans! Jeg lo. Jeg gjorde faktisk det. Jeg lo da jeg identifiserte det som var igjen av ham. Et utrolig kaldt og kraftig opplyst sted. Likhuset. Jeg hadde ikke vært i et slikt rom siden jeg studerte medisin, jeg har alltid hatet dem. Det 18
grelle lyset. Den bitende kulden. Lyset og kulden, og lydene også – sko med gummisåler som piper som sultne rotter mot flisgulvet. Det er det jeg husker: James badet i nådeløst lys mens skadedyrene svinset omkring. Nå er det du som er nedlatende. Som om jeg ikke klarte å se forbi det der. Legen skriver noe i en journal. Han tillater seg å smile til meg. Du har scoret nitten poeng, sier han. Du gjør det bra i dag. Jeg ser ingen tegn til opphisselse, og Magdalena sier at aggresjonen har avtatt. Vi skal fortsette med den samme medikamentbaserte behandlingen. Han sender meg et blikk. Har du noen problemer med det? Jeg rister på hodet. Godt. Vi skal gjøre alt vi kan for at du kan bli værende hjemme. Jeg vet at det er det du ønsker. Han tar en pause. Jeg må fortelle deg at Mark har bedt meg om å skrive en vurdering som han kan bruke for å få erklært deg mentalt ute av stand til å ta medisinske avgjørelser, sier han. Jeg har nektet å gjøre det. Legen bøyer seg fremover. Jeg vil anbefale at du ikke går med på å la deg undersøke av andre leger. Ikke uten en rettskjennelse. Han finner frem et ark fra arkivet sitt. Se her – jeg har skrevet ned alt sammen for deg. Alt jeg nettopp har sagt. Jeg skal gi det til Magdalena og be henne om å oppbevare det på et trygt sted. Jeg har lagd to kopier. Magdalena kommer til å gi den ene til advokaten din. Jeg tror du kan stole på Magdalena. Hun er pålitelig, tror jeg. Han venter på at jeg skal svare, men jeg er fiksert på fotografiet av den nakne kvinnen. Det er tvil og mistenksomhet i blikket hennes. Hun ser på kameraet. Forbi det. Hun ser rett på meg. * Jeg klarer ikke å finne bilnøklene, så jeg bestemmer meg for å gå til apoteket. Jeg skal kjøpe tannkrem, tanntråd, sjampo for tørt hår. Kanskje litt toalettpapir av beste kvalitet. 19
Helt vanlige ting. Jeg er tilbøyelig til å late som om jeg er normal i dag. Så skal jeg ta en tur på supermarkedet og kjøpe den største stekte kyllingen de har, til middag. Nystekt brød. James kommer til å sette pris på det. Små gleder – vi har den samme forkjærligheten for den slags. Men jeg må skynde meg. Være stille. De vil forsøke å stanse meg. Det gjør de bestandig. Men ingen håndveske. Hvor er den? Jeg har den alltid stående ved siden av døren. Uansett kommer det til å være noen hyggelige mennesker der. Jeg sier bare: Jeg er dr. Jennifer White og jeg har glemt håndvesken min, og de kommer til å si: Naturligvis. Her har du litt penger, og så nikker jeg forsiktig og takker dem. Jeg skrider nedover gaten, forbi de eføydekte sandsteinshusene med midjehøye smijernsgjerder som avgrenser de små og velstelte, geometrisk anlagte hagene på forsiden. Dr. White? Er det deg? En mørkhudet mann i blå uniform kjører en hvit lastebil med en ørn på. Han ruller ned vinduet og senker farten for å holde følge med meg. Ja? Jeg fortsetter å gå. Ikke det fineste været å være ute i. Utrivelig. Bare en spasertur, sier jeg. Jeg vokter meg vel for å se på ham. Hvis man ikke ser, hender det at de lar deg være i fred. Hvis man ikke ser, hender det at de slutter å mase. Har du lyst til å sitte på? Se på deg selv, du er jo aldeles gjennomvåt. Ingen kåpe på. Og, du godeste. Ingen sko heller. Kom igjen. Sett deg inn. Nei. Jeg liker dette været. Jeg liker å kjenne betongen under de nakne føttene mine. Kulden. Det vekker meg opp av ørsken. Den hyggelige damen du bor sammen med kommer ikke til å like dette, vet du. Og hva så? Bli med nå, og ikke lag noe bråk. Han snakker beroligende til meg mens han svinger inntil fortauskanten. Han 20
holder frem begge hender, med håndflatene opp, og vinker med dem. Varsomt. Jeg er ikke noen gal hund. Nei, det er du ikke. Det er du virkelig ikke. Men jeg kan ikke bare stå rolig og se på uten å foreta meg noe. Du vet at jeg ikke kan det, dr. White. Jeg stryker det iskalde håret vekk fra ansiktet og fortsetter å gå, men han ruller ved siden av meg i lastebilen sin. Han finner frem telefonen. Hvis han taster inn sju sifre, er det greit. Hvis han taster inn tre sifre, er det ille. Jeg vet det. Jeg stanser og venter. Entotre. Han stopper. Han løfter telefonen til øret. Vent, sier jeg. Nei. Jeg løper rundt foran bilen. Jeg river opp døren og klatrer inn ved siden av ham. Hva som helst for å stanse den telefonen. Forhindre det som kommer til å skje. Fæle ting kommer til å skje. Legg fra deg telefonen, sier jeg. Legg fra deg telefonen. Han nøler. Jeg hører en stemme i den andre enden. Han ser på telefonen og lukker den. Han sender meg et smil som liksom skal være beroligende. Jeg lar meg ikke lure. Greit! La oss få deg hjem før du fryser i hjel. Han venter ved fortauskanten til jeg kommer frem til inngangsdøren. Den står vid åpen, og vind og sludd feier inn i gangen. De tykke damaskgardinene foran vinduene er gjennomvåte. Jeg tråkker inn på et klissvått teppe – en mørk Tabriz-løper som vi kjøpte i Bagdad for 30 år siden, og som nå blir betraktet som en museumsgjenstand. James, som fikk den taksert i fjor, kommer til å bli rasende. Skoene til Magdalena er borte. En halvtom kopp med lunken te står på bordet. Plutselig føler jeg meg fryktelig trett. Jeg setter meg ned foran teen, skyver den vekk, men først etter å ha kjent en eim av kamille. Kamillete går igjen i så mange gamle kjerringråd som har vist seg å være korrekte. Som kur mot fordøyelsesproblemer, feber, menstruasjonssmerter, mageknip, hudinfeksjoner og angst. Og søvnproblemer, selvfølgelig. En kur mot hva enn du sliter med! hadde Magdalena ut21
brutt da jeg fortalte henne det. Egentlig ikke, sa jeg. Ikke mot alt. * Vi lytter til Matteuspasjonen. Det er 1988. Solti står på scenen i konsertsalen, og publikum er fullstendig bergtatt helt til kadensene oppløser seg. De forminskede septimakkordene og de urovekkende modulasjonene. Spenningen er nesten ikke til å holde ut. Jeg kan kjenne varmen fra James’ fingre som er flettet inn i mine, pusten hans er varm mot kinnet mitt. Så er det plutselig en kald vinterdag. Jeg er alene på kjøkkenet. Jeg legger armene i kors på bordet og støtter pannen mot dem. Tok jeg pillene mine i dag tidlig? Hvor mange tok jeg? Hvor mange skal til? Jeg er på nippet til å gjøre det. Jeg har nesten nådd det avgjørende punktet. Og hører et ekko av Bach: Ich bin’s, ich sollte büßen. Det er jeg som burde lide og være på vei til helvete. Men ikke ennå. Nei. Ikke riktig ennå. Jeg sitter og venter. * En mann har kommet inn i huset uten å banke på. Han sier at han er sønnen min. Magdalena støtter ham, så jeg protesterer ikke. Men jeg liker ikke denne mannens utseende. Jeg ser ikke bort fra at de kanskje forteller meg sannheten – men jeg vil helgardere meg. Ikke engasjere meg. Det jeg ser, er en fremmed, en meget vakker fremmed. Mørk. Mørkt hår, mørke øyne, en mørk aura, om jeg kan få være så fantasifull. Han forteller meg at han er ugift, 29 år gammel, advokat. Som din far! sier jeg listig. Det mørke i ham våkner til liv, han skuler olmt på meg – det finnes ikke noe annet ord for det. Slett ikke, sier han. På ingen måte. Jeg kan ikke gjøre meg noe håp om å fylle McLennans mektige sko. Gi råd til de mektige og telle rikets gullmynter. Og han sender et hånlig, lite nikk bort mot den slanke, mørke mannen på portrettet 22
som henger i dagligstuen. Hvorfor ga du meg ikke ditt navn, mamma? Skoene ville ha vært like store å fylle, men de ville hatt en helt annen form. Nå holder det! sier jeg skarpt – for jeg husker sønnen min nå. Han er sju år gammel. Han har nettopp kommet løpende inn i rommet og tviholder seg på lårene med et strålende uttrykk i ansiktet. Det spruter vann i alle retninger. Jeg oppdager at bukselommene hans er fulle av søsterens gullfisk. De vrikker og vrir på seg fremdeles. Sinnet mitt forbløffer ham. Vi redder noen av dem, men de fleste er slappe og kalde og blir spylt ned i toalettet. Begeistringen hans dempes ikke av den grunn, han stirrer fascinert på den siste rødgylne halefinnen som blir sugd ned og ut av syne. Ikke engang når søsteren oppdager tapet, viser han noe tegn til anger. Ikke i det hele tatt. Tvert imot. Han er stolt. Gjerningsmannen som har tatt ti–femten ørsmå liv på en ellers rolig tirsdag ettermiddag. Denne-mannen-som-de-sier-er-min-sønn slår seg ned i den blå lenestolen ved vinduet i dagligstuen. Han løsner på slipset, strekker ut bena og setter seg godt til rette. Magdalena forteller meg at du har vært bra i det siste, sier han. Veldig bra, sier jeg stivt. Så bra som noe menneske i min tilstand kan være. Fortell meg om det, sier han. Om hva? spør jeg. Om i hvor stor grad du er klar over hva som skjer med deg. Alle spør meg om det, sier jeg. Det forbauser dem at jeg kan være så bevisst min egen sykdom, så veldig … Klinisk, sier han. Ja. Det har du alltid vært, sier han. Han smiler skjevt, nesten tiltalende. Da jeg brakk armen, var du mer opptatt av knokkeltettheten min enn av å få meg på sykehus. Jeg husker at en eller annen brakk armen, sier jeg. Mark. 23
Det var Mark. Mark falt ned fra lønnetreet som står utenfor Janeckis’ hus. Jeg er Mark. Du? Mark? Ja. Sønnen din. Har jeg en sønn? Ja. Mark. Meg. Jeg har en sønn! Jeg blir aldeles målløs. Jeg har en sønn! Jeg blir helt ekstatisk. Hvilken glede! Mamma, vær så snill, ikke … Men jeg er overveldet. Alle disse årene har jeg hatt en sønn og ikke visst det! Nå kneler mannen ved føttene mine og holder rundt meg. Det er i orden, mamma. Jeg er her. Jeg holder ham tett inntil meg. En fin, ung mann og, vidunderligst av alt, unnfanget av meg. Det er noe som ikke stemmer helt med ansiktet hans, en brist i skjønnheten. Men i mine øyne gjør det ham enda mer elskelig. Mamma, sier han etter et øyeblikk. Armene som holder rundt meg slipper taket, han trekker seg unna. Jeg savner varmen med en eneste gang, men nølende slipper jeg taket og setter meg tilbake i stolen. Mamma, jeg hadde noe veldig viktig å si. Det gjelder Fiona. Han står oppreist nå, og ansiktet hans er blitt mørkt igjen og har fått tilbake det årvåkne uttrykket det hadde da han kom inn. Jeg kjenner det uttrykket. Hva med henne? spør jeg. Tonen min er ikke imøtekommende. Mamma, jeg vet at du ikke vil høre dette, men hun har tatt av igjen. Du vet hvordan hun blir. Jeg vet det, men jeg svarer ikke. Jeg har ikke oppmuntret ham til å komme med sladrehistorier. Denne gangen er det riktig ille. Hun vil ikke snakke med meg. Du pleide å kunne snakke henne til ro. Og pappa, noen ganger. Men hun hørte på deg. Tror du at du kunne snakke til henne? Han tier et øyeblikk. Forstår du hva jeg sier? Hvor har du vært, din jævel? spør jeg. 24
Hva? Etter alle disse årene kommer du hit og sier noe sånt? Hysj, mamma. Det er i orden. Jeg er her. Jeg har aldri forlatt deg. Hva er det du mener? Jeg har vært alene. Helt alene i dette huset. Spist middag alene, gått til sengs alene. Så veldig alene. Det er simpelthen ikke sant, mamma. Helt frem til i fjor var pappa her. Og hva med Magdalena? Hvem? Magdalena. Venninnen din. Den kvinnen som bor her sammen med deg. Å. Hun. Hun er ikke venninnen min. Hun får betalt. Jeg betaler henne. Det betyr ikke at hun ikke er venninnen din. Jo, det gjør det så visst. Plutselig blir jeg sint. Rasende! Din jævel! sier jeg. Du sviktet meg! Mannen reiser seg langsomt og sukker tungt. Magdalena! roper han. Hørte du meg? Din jævel! Jeg hørte deg, mamma. Han ser seg rundt, på jakt etter et eller annet. Frakken min, sier han. Har du sett frakken min? En kvinne kommer hurtig inn i rommet. Blond. En kvinne med innflytelse. Det er best du går, sier hun. Fort. Her er frakken din. Ja. Takk for at du kom. Vel, jeg skal ikke late som om det har vært hyggelig, sier mannen til meg og snur seg for å gå. Kom deg ut! Den blonde kvinnen løfter hånden. Hun kommer langsomt mot meg. Nei, Jennifer. Legg fra deg den. Vær så snill og legg fra deg den. Ærlig talt, var det nødvendig å gjøre det der? Hva er det som har skjedd? Det har skjedd en ulykke. Telefonen ligger i gangen blant knust glass. Kald luft kommer feiende mot meg, det blåser vilt i gardinene. Ute smeller en bildør igjen, en motor starter. Jeg føler meg levende, rettfer25
diggjort, klar for hva som helst. Det finnes så mye mer der dette kom fra. Å ja, mye, mye mer. * Fra notatboken min: En god dag. En utmerket dag, hjernen min er stort sett klar. Jeg foretok en mini-Alzheimer-test på meg selv. Jeg var usikker på år, måned og dag, men sikker på årstid. Ikke sikker på alderen min, men jeg kjente igjen kvinnen jeg så i speilet. Fremdeles en snev av kastanjebrunt i håret, dypbrune øyne som ikke har falmet, om rynkene rundt øynene og i pannen ikke akkurat er smilerynker, så indikerer de i hvert fall sans for humor. Jeg vet hva jeg heter: Jennifer White. Jeg vet hvor jeg bor: 2153 Sheffield. Og våren er kommet. Lukten av varm, våt jord, løftet om fornyelse, om at naturen vil våkne opp av dvalen. Jeg åpnet vinduene og vinket til naboen på den andre siden av gaten, som allerede var i gang med å vende jorden i de opphøyde bedene og gjøre alt klart for det fantastiske oppbudet av engletrompeter, asclepias curassarica og blåvinger. Gikk ut på kjøkkenet og husket hvordan man lager den sterke, bitre kaffen som jeg er så glad i: hvordan bønnene ristes ned i kvernen, hvordan man snuser i seg den fyldige eimen når bladene skjærer seg gjennom de harde skallene, hvordan man teller skjeene med velduftende, dypbrun grovmalt kaffe som man har i kaffetrakteren, hvordan man heller friskt, kaldt vann ned i beholderen. Så kom Fiona innom. Å, jentungen min er en fryd og en glede for meg! Med den korte pixiefrisyren og en blå og rød klapperslange tatovert rundt høyre overarm. Som regel skjuler hun den, og bare noen få utvalgte i hennes nåværende liv vet om den, om hennes villere fortid. Hun kom for å hente regnskapene mine, gå gjennom noen tall jeg ikke vil forstå. Det spiller ingen rolle. Jeg har mitt eget finansgeni. Min monetære klippe. Tok high school-eksamen da hun var seksten, var ferdig på college som 20-åring, og 24 26
år gammel var hun den yngste kvinnelige ansatte med mulighet for å få en fast stilling på handelshøyskolen ved universitetet i Chicago. Fagområdet hun har spesialisert seg på, er internasjonal monetær økonomi – hun blir rutinemessig oppringt fra Washington, London, Frankfurt. Etter at James døde, og så fort jeg var sikker på min egen prognose, overførte jeg det økonomiske ansvaret. Jeg stoler på henne. Min Fiona. Hun legger ark etter ark foran meg, og jeg signerer uten å lese. Jeg spør henne om det er noe jeg skal være spesielt oppmerksom på, og hun svarer nei. I dag var det imidlertid annerledes. Hun hadde ingen papirer, men satt bare sammen med meg ved bordet og holdt meg i hånden. Den fantastiske jentungen min. * I Alzheimer-støttegruppen vår i dag snakker vi om hva vi hater. Hat er en sterk følelse, sier den unge lederen vår. Spør en demenspasient hvem hun elsker, og hun klarer ikke å svare. Spør henne hvem hun hater, og minnene veller frem. Hat. Hat. Ordet gir gjenklang. Det knyter seg i magen min, og gallen stiger opp i halsen. Jeg hater. Jeg merker at hendene knytter seg. Ansikter snur seg for å se på meg. Noen menn, mest kvinner. Et mangfold av raser og religioner. Et FN av ringeaktede, av ynkelige. Jeg klarer ikke å se trekkene deres helt tydelig. En anonym flokk. Det begynner å bli vanskelig å puste. Hva er det for en lyd? Er det meg? Hvem er det du stirrer på? Lederen vår kommer frem. Lederen vår forlater rommet. Han kommer tilbake med en yngre dame, farget blondt hår, for mye sminke. Hun kommer direkte bort til meg. Dr. White, sier kvinnen. Jennifer. Nå skal vi gå hjem. Hysj. Ikke skrik. Nei. Gi deg, vær så snill. Hold opp. Det gjør vondt. Nei, ikke ring, jeg klarer å takle dette. Jennifer. Kom nå. Sånn, ja. Nå går vi hjem. Hysj. Det går bra. Det 27
går bra. Det er meg, se på meg. På meg, Magdalena. Sånn, ja. Nå går vi hjem. * Noen dager er jeg velsignet klar. Dagen i dag er en slik dag. Jeg går gjennom huset og finner glede i å gjøre krav på ting. Mine bøker. Mitt piano, som James spilte inntagende ubehjelpelig på. Mitt Calder-litografi, som James kjøpte til meg i London i 1976, og hvis linjer fremdeles er like friske. Mine kunstgjenstander, de religiøse symbolene fra sekstenhundretallet og votivgavene, som utvilsomt er stjålet fra kirker, og som vi kjøpte av gateselgere i Jalisco og Monterrey, de gudfryktiges stas og prakt uten troens byrde. Jeg tar på alt, finner glede i å kjenne læret, mahognien, lerretet, porselenet, tinnet mot fingrene. Magdalena er hva jeg bare kan beskrive som muggen. Hun knuser en tallerken, banner, feier opp bitene og mister dem igjen mens hun sliter med lokket på søppelbøtten. Jobben hennes kan ikke være mye morsom. Jeg har imidlertid en mistanke om at hun trenger pengene sårt og inderlig. Bilen hennes må være minst tolv år gammel, med bulk i støtfangeren bak og sprekk i frontruten. Hun kler seg enkelt, i falmet olabukse og hvit herreskjorte med knapper som henger over de solide hoftene hennes. Hun bleker det mørke håret sitt, men på en nokså amatørmessig måte – man kan se røttene. Tykk eyeliner og maskara som får øynene hennes til å virke små. Alderen hennes: 40–45. Jeg tar henne i å skrive i notatboken min. En svært god dag for Jennifer. En ikke fullt så god dag for meg. Jeg spør henne hvorfor, og hun trekker på skuldrene. Ansiktet hennes er dratt, og hun har ringer under øynene. Hvorfor skulle jeg forklare det enda en gang? sier hun. Du glemmer det igjen likevel. Jeg lurer på om hun alltid er så uforskammet. Jeg lurer på mange ting. Hvor lenge har det regnet? Hvordan ble håret mitt så langt? Hvorfor ringer telefonen til stadighet når 28
det tilsynelatende aldri er meg de vil ha tak i? Magdalena svarer, og ansiktet hennes blir lukket og hemmelighetsfullt. Hun hvisker inn i røret, som om det er en hemmelig elsker hun snakker med. * Jeg befinner meg midt i gaten. Skitten snø er blitt brøytet til begge sider, men like fullt er det farlig å gå der, jeg må trå varsomt. Noen roper. Biler overalt. Horn tuter. En eller annen griper meg i armen, alt annet enn pent og forsiktig, drar meg med raskere enn bena vil bære meg, slenger meg praktisk talt over en fortauskant og opp på en sementert trafikkøy. Plutselig er det mennesker rundt meg på alle kanter. Fremmede. Langt borte er det en stemme som roper, en kjent stemme, og de fremmede glir til side som vannet i Rødehavet. Der kommer hun: iltert rødbrunt hår, skjelvende i kortermet t-skjorte som ikke skjuler klapperslangetatoveringen. Vent! Jeg er datteren hennes! Ikke ring politiet, vær så snill! Hun kommer frem. Andpusten. Tusen takk. Tusen takk. Tusen hjertelig takk til den som fikk henne vekk fra gaten. Hun trekker pusten dypt. Jeg beklager alt bryet. Min mor er dement. Hun presser frem ordene, og den tynne kroppen hennes begynner å skjelve. Det er bitende kaldt. Flokken begynner å spre seg, og hun snur seg mot meg. Mamma, ikke gjør det, vær så snill! Du skremte oss alle sammen. Hvor er jeg? Omtrent to kvartaler hjemmefra. Midt i et av byens travleste gatekryss. Hun stanser opp. Det var min skyld, jeg var i ferd med å bære bagen opp på det gamle soverommet mitt. Jeg skal overnatte igjen, vet du. Magdalena mente det ville være hyggelig for deg. Vi begynte å prate, jeg var ikke klar over at du ruslet av sted. Hvor hadde du tenkt deg? Til Amanda. Det er fredag, er det ikke? 29