Tekst © J.J. Arcanjo, 2023
Illustrasjoner © Euan Cook, 2023
Originalens tittel: Crookhaven - The forgotten maze
Oversatt av Lene Stokseth
First published in Great Britain in 2023 by Hodder and Stoughton
Published by agreement with The Blair Partnership, London
Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024
ISBN 978-82-02-79295-4
1. utgave, 1. opplag 2024
Illustrasjoner og omslag: Euan Cook
Sats: have a book
Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2024, Latvia
Satt i 11 pkr Sabon
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
Til Mary Williams, kvinnen som var inspirasjonen til Gabriels bestemor –du er like kjærlig og snill som henne.
Det var du som lærte meg å se det gode i verden, bestemor, og nå får jeg gjøre det samme gjennom historiene mine.
KKAPITTEL EN
lokken var 01.32, og Gabriel Avery trengte vennene sine.
Han satt alene og vaglet på toppen av den styggeste av de fire griffene som stakk ut fra den grå steinveggen på herskapshuset til familien Mercier. Han hadde faktisk vært alene hele sommeren. Gjort lommetyverier i nabolandsbyer, for så å late som om han fant lommeboken eller telefonen på fortauet og gi den tilbake til offeret. Brutt seg inn i hus over hele Torbridge, men uten å stjele noe. Bare for å teste seg selv og ferdighetene sine. Lest bøker om alle mulige triks og knep og lært dem utenat. Lært seg italiensk for å kunne snakke bedre med Amira. Når bestemor og Harry ikke trengte ham i kafeen, var det sånt han hadde holdt på med hele sommeren. Øvd. For til tross for løftet hun ga ham, hadde ikke Penelope Skurk kommet.
Gabriel hadde bare hørt fra sin medsammenvorne én gang, i form av en liten, brun pakke som ble stukket inn gjennom brevsprekken for en uke siden. I den hadde han funnet en minnepinne av perlemor og en lapp der det sto:
«Værsågod. P.» ¯\_(º≈º)_/¯, ved siden av et lite fjes med rynket panne, lagd med ett-tall og nuller.
Det var på grunn av minnepinnen Gabriel satt og balanserte på dette mosegrodde marerittet nå, midt i et hav av tåke. Mercierfamilien hadde omsider oppgradert sikkerheten på eiendommen etter oversvømmelsen sist jul, så Gabriel var blitt nødt til å vente på en måneløs natt før han kunne slå til. Tåken betydde riktignok at sikkerhetskameraene ikke hadde en sjanse i havet til å fange ham opp, men den førte også til at Gabriel ikke kunne se sine egne hender foran seg. Noe som igjen innebar at det tok ham dobbelt så lang tid som planlagt å klatre opp.
Gabriel ristet seg våken og trakk pusten dypt. Det var fortsatt august, så luften var varm og fuktig og kvelende. Men det hadde også en fordel.
Da har de sikkert latt vinduet på toalettet i øverste etasje stå åpent. Han smilte, tørket svetten av ansiktet og ålte seg bortover langs griffen.
Mercier-familien hadde tåpelig nok bare installert alarm på vinduene i første og andre etasje, ikke øverst. «Hvem kommer til å klatre opp dit?» hadde Edmond Mercier sagt da sikkerhetsselskapet foreslo det for ham, så for å spare penger hadde Mercier-familiens overhode skapt et svakt punkt. Et svakt punkt Gabriel, som hadde tyvlyttet utenfor porten den gangen, hadde fått med seg og nå skulle utnytte.
Gabriel speidet mysende opp fra griffen mot dit han visste vinduet befant seg – selv om han ikke kunne se det gjennom tåken. Eføy snodde seg oppover husveggen fra bakken, tett og overgrodd. Her kunne Amira klatret opp på noen sekunder,
tenkte Gabriel. Selv var han tyngre og ikke på langt nær så god til å klatre. Men likevel …
Gabriel strakte seg opp, grep tak i en tykk grein og rykket til.
Den rikket seg ikke.
Bra, tenkte Gabriel, den kommer ikke til å brekke.
Han begynte å klatre, strakte hendene oppover og grep tak i alt som var tykt nok. Han kom stadig høyere i det tette, hvite tåketeppet, og fukten trakk inn i klærne og dekket ansiktet. Nå kunne han trengt en vittig kommentar fra Ade og Ede. Selv en hånlig spydighet fra Penelope ville gjort nytten. Hva som helst fra gjengen hans i Crookhaven, bare han fikk noe annet å tenke på enn …
Han kjente glass under fingertuppene. Gabriel myste. Så smilte han fra øre til øre.
Vinduet i øverste etasje sto på gløtt. Gabriel stakk en finger inn gjennom sprekken, og langsomt og lydløst lirket han opp vinduet. Han tok tak i vinduskarmen med den andre hånden og kikket inn i det mørke rommet.
Tomt, tenkte han. Nå trenger jeg bare å …
Døren til badet gikk opp, og et blendende lys fylte rommet.
Gabriel dukket ut av syne og tviholdt i de tykke eføyrankene under vinduet.
«Nei», hvisket en stemme inne i rommet. «Nei. Jeg vil ikke høre deg si det, Grieves. Det jeg vil vite, er hva han har … Vet du det ikke ennå? Så finn det ut, da!»
Noe hardt – Gabriel regnet med at det var en telefon – ble slått mot vinduskarmen. Edmond Mercier – det var nemlig hans stemme – bannet og begynte å gå frem og tilbake i rommet mens han mumlet irritert.
«Jeg visste at det var noe muffens med ham … Hvordan kunne de være så dumme? … Gjett om jeg skal finne dem … Tror de virkelig at de kan gjøre dette mot meg?» Skrittene ble langsommere, og han sukket tungt. En kort stund hørte ikke Gabriel annet enn sine egne hjerteslag. Så: «Hvem er det som har latt vinduet stå åpent?»
Gabriel stivnet til under vinduet, knep igjen øynene og holdt pusten.
Gulvet knirket da Mercier gikk et skritt nærmere. Og ett til.
Telefonen til Mercier vibrerte, og Gabriel holdt på å miste taket i eføyen. Han klamret seg fast og skar grimaser av anstrengelse, våt av svette og tåke.
Innenfor vinduet rev Mercier til seg telefonen og hviskeskrek: «Hva er det du prøver å si, Grieves?» Pause. «Kan du ta det litt saktere? La meg komme meg tilbake til kontoret før du setter i gang skravla.»
Lyset ble slukket, og det ble stille på badet.
Gabriel gispet etter luft og så opp. Vinduet sto fortsatt på klem, så da han hadde ventet litt for å forsikre seg om at Mercier ikke kom tilbake, lirket han det opp igjen, halte seg over vinduskarmen og slapp seg forsiktig ned på tregulvet. Han tørket det fuktige ansiktet med ermet og kikket ut gjennom vinduet. Herfra kunne han ikke se bakken. Ingen kunne ha sett ham klatre inn gjennom den tåken.
Gabriel gikk gjennom rommet, vred på dørvrideren og åpnet døren på gløtt. Fra tredje etasje så han dempet lys. Det var dårlige nyheter, for det var nettopp dit han hadde tenkt seg.
Gabriel tok frem minnepinnen Penelope hadde sendt ham. Første gang han så gjennom innholdet, så det ut til å være en
oversikt over forretningsdriften til et firma som het Spire Limited. Det var bare det at tallene ikke stemte. Ifølge Penelope, vel å merke. På minnepinnen hadde hun sendt ham en kort, forretningsmessig videomelding der hun fortalte at medrektoren på skolen, Hint, hadde etterforsket Spire Limited lenge, og at han, Gabriel, muligens kunne være spesielt interessert i den tredje mappen, som het Bidragsytere.
Det hadde hun hatt rett i, for hovedbidragsyteren til dette antatt korrupte selskapet var et navn Gabriel kjente altfor godt: Mercier Co.
Bevisene Hint hadde funnet for økonomisk kriminalitet, var imidlertid ikke sterke nok til å felle Mercier-familien én gang for alle, og de ville ha mer. Det var derfor Gabriel var tilbake på dette badet som hadde gitt ham utallige mareritt. Hvis han klarte å felle familien som hadde kastet bestemoren hans på gaten mens han var borte, ville det bli toppen på denne knasende sprø, kriminelt gode kransekaken.
Han hørte hissig hvisking nedenfra. Vet han om hackingen til Hint? tenkte Gabriel. Nei, Mercier hadde sagt: «Jeg visste at det var noe muffens med ham …»
Gabriel listet seg på tå bort til gelenderet og tittet over det. Lys sivet ut under kontordøren. Ikke bra. Han måtte komme seg inn i det rommet, og hvis han skulle klare det, måtte han få Mercier ut derfra.
Gabriel gliste. Avledningsmanøver skal bli.
Han smatt inn på badet igjen og så seg rundt etter noe som var lett nok til det han hadde i tankene … Og der, en nesten tom sprayboks med deodorant. Perfekt. Han plasserte den i vinduskarmen, farlig nær kanten, der selv det minste vindpust ville få
den til å falle ned på gulvflisene, og deretter åpnet han vinduet litt mer. Han listet seg ut gjennom døren, klatret opp på det solide gelenderet og lot seg langsomt skli ned til tredje etasje.
Bedre enn å ta den knirkete trappen, tenkte han og gjemte seg i skyggen av den store marmorstatuen av den romerske gudinnen Fortuna (Gabriel visste hvem det var, bare fordi han hadde googlet det en gang da han var så hardhendt under rengjøringen av statuen at det ble et skår i lillefingeren hennes.)
Han ventet.
Det gikk ti minutter. Ingenting. Gabriel rynket pannen. Selv om det nesten er vindstille i kveld, burde vel …
Sprayboksen falt i gulvet med et smell, og mumlingen inne på kontoret forstummet brått. Så: «Stille. Jeg hørte noe … ja, inne i huset.» Pause. «Nei, ikke tilkall sikkerhetsselskapet. Har du glemt hvor mye de skulle ha for å rykke ut sist det var falsk alarm? Jeg går heller opp selv. Men du …» Mercier nølte. «Du holder linjen.»
Kontordøren åpnet seg lydløst, og et par blankpussede sko gikk ut. Gabriel kikket rundt statuen. Merciers små, runde øyne så opp mot tredje etasje, og han la hodet på skakke, som om han lyttet. Da han ikke hørte noe, gikk han langsomt oppover de knirkende trappetrinnene. Da han var ute av syne, smatt Gabriel ut fra gjemmestedet sitt og snek seg inn på kontoret.
Der inne luktet det gamle bøker og fersk svette, men Gabriel var mest opptatt av det han kunne se. Bokhyller på den ene siden og det største speilet Gabriel noen gang hadde sett, på den andre. Det fikk det til å føles som å være omgitt av bøker på alle kanter der han sto midt i rommet. Nesten som på biblioteket i Crookhaven …
Konsentrer deg, sa han til seg selv og skyndte seg bort til datamaskinen. Den var slått på, men eldgammel. Ikke var den koblet til internett heller, utvilsomt for å hindre folk som Hint og
Brødrene Krim i å hacke seg inn på den.
Gabriel satte minnepinnen inn i maskinen. «Pinnen kommer til å fikse resten», hadde Penelope sagt i videoen. Og det gjorde den. Nedlastingen begynte så snart minnepinnen var på plass.
3 % lastet ned.
Gabriel snek seg bort til døråpningen og lyttet i noen sekunder.
Tregulvet knirket i overetasjen da Edmond Mercier gikk med vaktsomme skritt over trappeavsatsen.
Da Gabriel hadde forsikret seg om at han var trygg inntil videre, tillot han seg å se seg rundt, lagret hele rommet i hjernen i tilfelle han skulle bli nødt til å gå inn hit igjen. Ingen vinduer. Én dør. Tykke steinvegger.
26 %.
Til høyre for ham sto en slitt bok skjevt. Det så ut som om den kunne trekkes ut og avsløre et hemmelig rom, men det hadde ikke Gabriel tid til å sjekke.
48 %.
Det lå enda en mobiltelefon på bordet, men Gabriel vågde ikke å ta den opp. 69 %.
I overetasjen hadde Mercier kommet seg til badet. Gabriel kunne høre ham snakke i telefonen igjen. «En forbasket sprayboks med deodorant. Den idioten Charles må ha latt vinduet stå åpent. Kan vi komme tilbake til saken? … Er det noe poeng i å hviske lenger, Grieves? Det ville overraske meg om ikke beboerne på kirkegården i Torbridge hørte det bråket der!»
94 %.
95 %.
Skritt i den knirkende trappen.
97 %.
98 %.
Kom igjen. Gabriel klarte ikke å ta blikket fra skjermen.
99 %.
Det føltes som en evighet før den siste prosenten var fullført.
100 %!
Gabriel nappet til seg minnepinnen og fløy gjennom rommet. Han var ute og trygt gjemt bak Fortuna idet Mr. Mercier rundet den siste svingen i trappen.
«Jeg gir blaffen i at moren din er gravlagt der, Grieves, men jeg lover å late som jeg bryr meg hvis du gjør jobben din og skaffer meg svar!» Det var det siste Gabriel hørte før kontordøren smalt igjen.
Trettiåtte sekunder senere var Gabriel Avery utenfor og i fullt firsprang over den velpleide plenen. Men hvis noen skulle komme til å kaste et blikk ut av vinduet akkurat da, ville de ikke sett stort mer enn en uklar, mørk skygge som forsvant i tåken.
KAPITTEL TO
To dager igjen, tenkte Gabriel opprømt noen uker senere mens han tørket av de høye bordene utenfor Benson’s Café.
Teknisk sett var det fortsatt Harry som eide kafeen, men nå var det bestemor som hadde ansvaret for Benson’s. Det hadde skjedd gradvis og begynte med små forslag: «Jeg lurer på hvordan det ville bli hvis vi bare malte det sånn … å, er det ikke nydelig, Harry?» Snart gikk forslagene over i ordrer: «Vi skal male om stolene utenfor i morgen, Harry. Spør du hvorfor? Hvorfor? Fordi spygrønne stolseter ikke gir folk lyst til å kjøpe en baconsandwich!»
Harry pleide å parere med: «Når hun sier at vi skal male om stolene, mener hun egentlig du og jeg, ikke sant, Gabriel? Gud forby at den gamle geita skulle løfte en hånd her!»
Gabriel smilte bare og tok parti med den av dem som spurte. Til tross for den evinnelige småkjeklingen var bestemor og Harry latterlig lykkelige sammen. De siste par ukene hadde han dessuten vært mest opptatt av at han snart skulle tilbake til Crookhaven.
Nå var det bare to dager igjen til han fikk se vennene sine og kunne kaste seg inn i Crookhavens kriminelle verden igjen.
«Hallo der, sir», ropte en melodiøs stemme rett utenfor togstasjonen. «Du ser ut til å være en klartenkt fyr. Har du lyst til å prøve deg på dette?»
Der var han igjen. Den bleke og merkelig velkledde gutten som hadde slått seg til utenfor stasjonen og utfordret forbipasserende til å spille diverse spill. Gabriel hadde fulgt med på ham hele sommeren. Han var et år eller to yngre enn Gabriel, men var munnrapp og definitivt fingerferdig. Han spilte bare om småpenger, men tapte aldri, ikke en eneste gang. På den annen side hadde Gabriel fort oppdaget at gutten ikke var opptatt av å vinne – han ville bare lokke folk nær nok til at han kunne tømme lommene deres, og det gjorde han på en så lettsindig måte at Gabriel var sikker på at han ville bli arrestert. Men her var han fremdeles, en måned senere.
I går hadde det vært trekorttrikset. I dag hadde gutten gått tilbake til yndlingssvindelen sin, den med koppene og ballen.
«Du tror at ballen er under den koppen der, ikke sant, sir?» sa han med like stor selvtillit som Gabriel også kunne mønstre om nødvendig. Gutten løftet på koppen. «Å neeei, det der var synd, sir! Og så du som var så sikker! Var han ikke veldig sikker denne gangen?» spurte gutten de andre som hadde stimlet sammen rundt bordet hans. Alle lo, fullt klar over at de ble lurt for småpenger, men fornøyde med å bli underholdt mellom togavgangene.
Gabriel smilte og la fra seg den våte kluten. Skal jeg prøve meg? tenkte han og vurderte om han skulle vise gutten at det fantes nivåforskjeller også i svindelens verden. Slik Sebastian hadde vist ham for et år siden, da han rappet noe fra lommen til Gabriel.
Gabriel slentret bortover mot bordet. Mannen som hadde tapt, ble stående der i noen sekunder, og gutten ertet ham fremdeles. «Er det ikke på tide å la noen andre tape nå, sir? Nei vel, da blir det vel en runde til!»
Mannen tapte selvsagt igjen, men det skulle man ikke tro når man så det brede smilet hans da han gikk.
«Hvem er nestemann?» ropte gutten, rettet på den mørkegrønne skjortekragen og trakk fingrene gjennom det korte, svarte håret. «Hva med deg, miss? Jeg skal vedde på at du …»
«Jeg vil spille», sa Gabriel og gikk bort til bordet.
Guttens smil bleknet et kort sekund. Så lyste han opp igjen. De mørkebrune øynene glitret ertelystent. «Da sier vi det, sir. Hvor mye vil du spille for? 10 pence? 20 pence?»
«Et pund», sa Gabriel og la mynten sorgløst på bordet.
Gutten blunket forbauset. Et glupsk smil bredte seg i ansiktet hans. «Her har vi en som satser stort, mine damer og herrer!»
Publikum humret igjen. «Da sier vi et pund.» Han løftet opp den midterste koppen, la den røde ballen under den og begynte å flytte rundt på de tre koppene, først sakte, så fortere og fortere. Så stoppet han og smilte det avslappede smilet sitt. «Hvor gjemmer den seg, sir?»
Gabriel slo pekefingeren mot koppen lengst til venstre uten å nøle. «Får jeg lov?»
«For all del», sa gutten med et lite bukk. «Jeg vil ikke finne på å motsi en herre som deg. Det er ikke mange storspillere å finne her ute, det kan jeg love deg.»
Gabriel løftet opp koppen … og der lå den røde ballen.
Guttens blikk gikk lynraskt til den midterste koppen, der ballen skulle ha ligget, og tilbake til der den lå. Det ble noen sekunder
med forvirret stillhet før gutten lo og skjøv fem tjuepencemynter bort til Gabriel. «Strøkent, sir. Helt strøkent. Hva med å satse dobbelt så mye og risikere å miste alt?»
Gabriel tenkte seg om. «Hva om vi spiller om alt du har tjent i dag?»
Gutten så på den lille myntstabelen ved siden av seg – ifølge
Gabriels raske blikk skulle det være 9,60 pund – og lo, nervøst denne gangen. «Sir, hvordan kan jeg vite …»
«Jeg jobber på kafeen der borte», sa Gabriel og pekte bak seg. «Jeg kan skaffe deg ti pund på omtrent 34 sekunder. Hvis du vinner, vel å merke.»
Det grådige glimtet i øynene vendte tilbake, og øynene strålte ved tanken på denne sjeldne muligheten. «Avtale.»
Gutten la en kopp over den røde ballen igjen og begynte å bevege koppene, litt saktere denne gangen, så han ikke skulle gjøre en feil. Problemet var bare at han ikke hadde gjort noen feil den første gangen heller. Han spilte bare tilfeldigvis mot en av elevene ved tyveskolen Crookhaven.
Da Gabriel løftet opp den midterste koppen denne gangen, lå den røde ballen der igjen.
Gutten så på den med et tomt blikk, skjønte ingenting. Publikum sto også tause.
«Det ligger faktisk en under denne koppen også», sa Gabriel, lente seg frem og løftet opp koppen til høyre. Og det gjorde det. Publikum gispet, og gutten la hodet på skakke, ute av stand til å få frem et eneste ord.
«Jeg lurer på om det ikke ligger enda en under …» Gabriel løftet opp koppen lengst til venstre, og en tredje rød ball kom til syne. «Ja, der er den! Og den ligger ikke alene heller.» Under den
