I DENNE BOKA HAR VI SAMLET:
Kafé Haletippen, 2001
Tutomaten, 2008
Prikkesyken, 2010
© CAPPELEN DAMM AS 2016
Omslag og illustrasjoner: Per Dybvig
Design: Elisabeth Vold Bjone
Repro: Narayana Press, Danmark 2016
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016
Papir: 150 g Arctic Volume
Skrift: Sabon 15/19
ISBN 978-82-02-51020-6 1. opplag 2016
www.cappelendamm.no
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
BJØRN F. RØRVIK
TEGNINGER AV PER DYBVIG
BJØRN F.RØRVIK
ILLUSTRASJONER AV PER DYBVIG
n dag da Reven satt foran hiet sitt og bladde i et album, kom den retthalede Grisungen forbi.
n dag da Reven satt foran hiet sitt og bladde i et album, kom den retthalede Grisungen forbi.
– Hva er det for ei bok? spurte Grisungen.
– Hva er det for ei bok? spurte Grisungen.
– Det er halefjærsamlingen min, sa Reven stolt. – Se her, jeg har to stykker, den ene er til og med ganske sjelden.
Reven viste fram boka med halefjær. Det var fjær fra to forskjellige: Høne og rar høne.
– Det er halefjærsamlingen min, sa Reven stolt. – Se her, jeg har to stykker, den ene er til og med ganske sjelden. Reven viste fram boka med halefjær. Det var fjær fra to forskjellige: Høne og rar høne.
– Høne og rar høne, sa Grisungen, – har du bare de to der? Den som heter rar høne ser forresten ut som vanlig skjærefjær.
– Høne og rar høne, sa Grisungen, – har du bare de to der? Den som heter rar høne ser forresten ut som vanlig skjærefjær.
Reven ble fornærmet.
Reven ble fornærmet.
– Hvis du ikke syns de er noe fine, så trenger du ikke å se på dem, sa han, og lukket albumet.
– Hvis du ikke syns de er noe fine, så trenger du ikke å se på dem, sa han, og lukket albumet.
Grisungen angret seg med en gang.
Grisungen angret seg med gang.
– Det er en fin samling, sa han. – Men den er kanskje ikke så stor.
– Det er en fin samling, sa han. – Men den er kanskje ikke så stor. Du har plass til flere fjær, mener jeg.
Du har plass til flere fjær, mener jeg. Reven sukket. Sant å si hadde Grisungen rett. Albumet hadde veldig mange tomme sider.
Reven sukket. Sant å si hadde Grisungen rett. Albumet hadde veldig mange tomme sider.
– Å samle halefjær er en vanskelig hobby, klagde Reven. – Du må ikke tro at fuglene bare kommer bort til deg og gir deg en fjær.
– Å samle halefjær er en vanskelig hobby, klagde Reven. – Du må ikke tro at fuglene bare kommer bort til deg og gir deg en fjær.
Grisungen klødde seg litt på trynet.
– Jeg så noen fugler i dag som hadde veldig fine halefjær, sa han.
– Hvor var det, da? spurte Reven.
– I den gamle eika, borte på jordet, sa Grisungen.
– Sitter de på de nederste greinene? ville Reven vite.
– De sitter både nederst og øverst, og øverst og nederst, sa Grisungen. – Sånn som de pleier å gjøre, når de sitter i trær.
– Noen sitter altså nederst, mumlet Reven, – vent litt ...
Reven forsvant inn i hiet sitt og kom ut igjen med ei pølseklype.
– Hva er DET for noe? spurte Grisungen.
– En klyper, sa Reven, – en klyper som jeg fant nede ved bekken. Den er sikkert til å fange fisk med. Man bare stikker den ned i vannet, sånn, og når fisken kommer forbi, så klyper man den fast.
Grisungen så på klyperen. Han syntes den så farlig ut, men Reven forklarte at en klyper var det beste redskap, når man skulle samle halefjær.
