Ole-Petter Vaaten skriver enkle, kloke og varme dikt fra bygda. I diktsamlingen Bare de som har danset forteller Vaaten historien om en mann som rømmer fra en psykiatrisk institusjon, finner kjærligheten bak en elvesving for så å reise verden rundt med sin elskede. Eller kanskje er denne diktsamlingen fortellingen om en middelaldrende mann på bygda som drømmer seg bort til andre verdensdeler, men som aldri har kommet seg stort lenger enn til fylkesgrensa? Og hvordan er det egentlig med kjærligheten? Lever den bare i minnene hans, eller har han virkelig funnet den på nytt? Og hvorfor dukker det til stadighet opp en mink som forstyrrer hovedpersonen? Har den ikke noe bedre å ta seg til?
Kort fortalt: Et liv er levd mer enn halvveis for fortelleren i disse diktene, men er det fortsatt tid til å reise vekk, starte på nytt, utforske verden og oppleve kjærlighet enda en gang? Eller skal man sette seg i bilen og kjøre opp til storbonden og spørre om et veastykke slik at man har ved nok til å holde ut enda en vinter
