«De rå skrikene. Hamringen mot stålgjerdet som sperret ungdommene inne. Hele øvre Karl Johans gate var overdøva av lyd. Vi sto noen hundre mennesker utenfor Stortinget og prøvde å høre hva taleren sa, men det var nytteløst. Alt vi hørte var ropene. Men i stedet for å høre hva hvert enkelt ord betydde, hva hver enkelt stemme ville si oss, hørte jeg min egen frykt forme denne ene tanken: I kveld ville faenskapen få fritt spillerom i Oslos gater.»
Ordene tilhører Anne Sender, mangeårig forstander i Det mosaiske trossamfunn, Norges største jødiske menighet, og for henne oppsummerer de Gaza-demonstrasjonene i Oslo i januar 2009. Demonstrasjonene er bare en av de mange hendelsene det siste tiåret som har satt storsamfunnets behandling av minoriteter – og forholdet mellom nordmenn – på prøve.
Anne Sender har formet den norske samfunnsdebatten, både som refser og brobygger. Engasjementet hennes er møtt med priser og lovord, men også drapstrusler – og hun har gått fra å måtte sitte på gangen
