Meg: Altså Lea. 11 år, snart 12. Pen (tror jeg).
Halvlangt, rett hår (sparer til langt). Liker: taco, håndball, Jennys ostesmørbrød. Skal ALDRI bli forelska.
Alexa: 12 år. Bestevenninnen min. Heter egentlig Alexandra. God i håndball. Lyse krøller ned til skuldrene. Er forelska i Noah som går i sjuende.
Oskar: 12 år. Den gutten i klassen jeg kjenner aller best. Arr i panna. Snill. Veldig SERIØS.
Jenny: 16 år. Storesøsteren min. Har begynt å bli ganske overfølsom i det siste. God i håndball. Langt, rett, kastanjebrunt hår ned til rumpa. Lager verdens beste ostesmørbrød. Har ikke kjæreste (tror jeg …)
Madeleine: 16 år. Fienden til Jenny siden barnehagen. Bruker masse sminke. Har nesten alltid håret i høy hestehale. Slem (ifølge Jenny).
Jeg våkner til lyden av regn. Mamma og pappa snakker lavt sammen ute i gangen, og etter en stund hører jeg klikket fra ytterdøra da de låser seg ut for å gå på jobb. Jeg lytter for å høre om Jenny er på badet, men det er helt stille.
Jeg står opp. Skrur på lyset. Åpner døra til rommet mitt og ser ut i gangen.
Døra til Jenny er lukket.
Før var det et skilt på døra med «Ingen adgang», men nå er døra naken.
Inne på kjøkkenet står frokosten vår klar på bordet. En skive med salami til Jenny, en skive med
brunost til meg. Høyttaleren står på kjøkkenbordet. Vi pleier å høre på musikk mens vi spiser. Jeg setter meg overfor den tomme stolen og spiser alene uten musikk mens jeg fortsetter å lytte etter lyder fra rommet til Jenny. Jeg hører fortsatt ingenting. Bare suset fra kjøleskapet. En bil på veien utenfor.
Da jeg er klar til å gå, har Jenny fortsatt ikke kommet ut. Jeg går bort til døra hennes og legger kinnet inntil, lytter.
«Er du våken?» hvisker jeg.
Ingen svar.
«Er du våken, Jenny?» gjentar jeg.
«Ikke mas», sier Jenny. Stemmen hennes er sur og trøtt.
Jeg blir stående litt til, i tilfelle hun skal si noe mer. Men det er stille, stille, stille.
Ute begynner det å bli lyst, men gatelyktene har ikke slukket ennå. De skinner ned på den mørke asfalten og får regnet til å glitre i lufta. Det er vakkert, nesten litt magisk.
Gjennom regnet ser jeg Alexa. Hun står og venter i krysset allerede og lener seg mot sykkelstyret. De lyse krøllene stikker ut under den blå hjelmen.
Da jeg kommer frem til henne, er hun RØD i ansiktet.
«Hva er det med deg?» spør jeg.
Alexa blir ENDA rødere. «Noah sykla forbi», sier hun.
Jeg SUKKER inni meg. Alexa oppfører seg
VELDIG RART når Noah er i nærheten. Begynner å fikle med hendene. Greier ikke å slappe av I DET HELE TATT.
Hun sier hun er FORELSKA.
Hun snakker om det HELE TIDEN.
Jeg har aldri vært forelska, så jeg vet ikke
hvordan det føles. Men det virker slitsomt. Og PINLIG. Så jeg har ikke tenkt å bli det heller. Det er så mye MAS med forelskelse.
Tro meg, dette VET jeg.
Jenny er ofte forelska, og da gråter hun masse. Får ikke sove. Greier ikke å spise. Jeg skal aldri bli sånn.
«Jeg har skrevet et dikt», sier Alexa og smiler.
Hun har det mest sjarmerende smilet jeg vet om.
«Hva slags dikt?» spør jeg.
«Til Noah», svarer Alexa og rødmer igjen.
«Vil du høre?»
Jeg vil egentlig IKKE høre. Men jeg kan ikke si nei heller.
«Kanskje etterpå», sier jeg og triller bortover gangveien før hun rekker å begynne å lese. Da vi sykler inn i skolegården regner det enda mer. Jeg er våt på lårene. Dråpene er kalde mot ansiktet.
I første time sitter Alexa og tegner hjerter i matteboka i stedet for å regne oppgaver. Læreren har ikke reagert ennå. Han tror sikkert alle gjør som han har sagt.
Inni noen av hjertene skriver hun N.
Inni andre skriver hun hele navnet hans. N O A H.
Som om hun vil at ALLE skal se hvor forelska hun er!
Så fargelegger hun alle hjertene, før hun legger blyanten fra seg og kikker bort på meg. Håret hennes krøller seg ekstra mye rundt panna, sånn som det gjør når det regner.
Hun ser på meg, LENGE. Jeg vet ikke om noen som har så fine øyne som Alexa. De er brune og store. Den mørkeblå hettegenseren hun har på seg gjør dem ekstra pene.
«Jeg tror jeg skal gi ham diktet i storefri», hvisker hun.
Det er som om hun aldri får en pause fra den forelskelsen. Som om hun tenker på Noah HELE TIDEN.
Jeg kjenner at jeg ikke liker det.
At jeg ikke liker det I DET HELE TATT.
Jeg vil at vi skal oppleve alt på likt. Til nå har vi nemlig gjort det.
Vi mistet vår første tann samme dag da vi gikk i barnehagen.
Vi lærte å sykle helt samtidig.
Lærte å svømme samme sommer.
Jeg vil at vi skal bli forelska samtidig også.
Få kjæreste samtidig.
Få mensen samtidig.
Men det er sikkert mange ÅR til noe av det kommer til å skje med meg. Og Alexa er liksom så tidlig ute.
Når hun forteller om hvordan det er å være forelska blir jeg UTROLIG FLAU. Og jeg kjeder meg litt også, jeg tuller ikke.
I storefri regner det fortsatt, og vi presser oss inntil hverandre for å få plass under taket foran inngangen. Himmelen er grå. Det lukter regn og våt asfalt. Alexa har på seg den mørkeblå regnjakka.
Min regnjakke er pastellrosa. Da jeg fikk den HÅPET jeg at det skulle regne, sånn at jeg kunne bruke den.
Jeg synes fortsatt den er fin, selv om jeg kanskje begynner å bli litt lei. Det er et problem jeg har. Jeg kan ELSKE noe og tro at jeg skal gjøre det for alltid. Men så blir jeg lei likevel.
Vi står sammen med Ebba og noen andre fra klassen. Vi leker Nødt eller sannhet. Ebba har
akkurat slått hjul i regnet, men da det blir Alexas tur svarer hun ikke.
«Nødt eller sannhet, Alexa?» sier jeg, men
Alexa bare ser ut i lufta.
«Følg med da, Alexa!», roper Ebba, men
Alexa HØRER IKKE HVA HUN SIER ENGANG.
«Hva driver de med?» mumler Alexa, og stirrer ut i skolegården.
Det er meg hun snakker til. Jeg prøver å se dit hun ser. Leter med blikket. I flere sekunder. Og
DER får jeg øye på Noah.
Han har lagt seg ned i en vanndam.
Jeg tuller ikke.
Det er TYPISK gutter å finne på sånne ting.
Da han reiser seg opp renner det vann fra håret og klærne hans.
Jeg ser meg rundt. Det er ingen lærer som har sett hva de driver med. Nå legger kameraten til Noah seg ned. Han ruller rundt i vanndammen og later som om han svømmer.
«Seriøst, så barnslig!», sier Ebba bak oss. Hun har sett hva de gjør nå. Flere og flere har sett det. Mange ler. En lærer i gul refleksvest kommer gående.
Noah og kameraten må bli med inn. Klærne klistrer seg til kroppene deres. Noah ler så han nesten ikke greier å gå. Tennene er hvite i det grå regnet. Vannet drypper fra håret hans og ned i panna.
Alexa har hånda i lomma. Nå trekker hun den ut. Knytter fingrene rundt en lapp.
Og da blir jeg faktisk litt REDD.
«Du burde kanskje vente med å gi det diktet», sier jeg fort.
For Alexa kan ikke gjøre det nå. Hun burde ikke gjøre det I DET HELE TATT, men i hvert fall ikke i en sånn situasjon. Med mindre diktet er morsomt, noe jeg er HELT sikker på at det ikke er. Alexa har ikke humor når det gjelder den forelskelsen sin. Alt er VELDIG ALVORLIG.
«Selvfølgelig», sier Alexa, og legger lappen i lomma igjen. «Jeg er ikke dum heller.»
Jeg greier ikke å skjønne om hun mener det.
Om hun faktisk hadde tenkt å gi diktet nå eller ikke.
«Bare han ikke blir syk», sier Alexa.
«Han tåler det sikkert», sier jeg.
«Hvem snakker dere om?» spør Ebba, og da gir Alexa meg et blikk. «Ikke si det», betyr det blikket, og jeg sier det ikke. Selvfølgelig ikke.
«Ingen», sier jeg og smiler til Alexa.
Da vi skal hjem står Oskar fra klassen borte ved sykkelstativet, RETT ved siden av syklene våre.
Han gjør ingenting. Bare står der. Idet vi kommer bort smiler han. Han ser på meg, så på Alexa, så på meg igjen.
Flere av guttene i klassen har blitt ganske jålete i det siste, bruker hårgelé og sånn.
Men ikke Oskar.
Oskar har som oftest svart eller grå hettegenser og svarte eller grå bukser. Og den brune luggen henger ned under den svarte lua, helt uten gelé.
«Hvem venter du på?» spør Alexa.
Oskar ser ned i bakken.
«Hvorfor svarer du ikke?» spør Alexa.
Jeg liker det ikke når hun maser på den måten.
Oskar pleier å spille med noen fra klassen etter skolen, det er vel dem han venter på.
«Han kan jo stå hvor han vil», sier jeg og tar tak i sykkelstyret.
Alexa gjør det samme.
Så løfter vi syklene opp i lufta og slipper dem ned for å sjekke at hjulene sitter på. Deretter sjekker vi bremsene. Oskar ser på oss mens vi gjør det. Følger med.
Han vet jo hva som kan skje hvis man ikke sjekker. Hvis man har så uflaks som han hadde.
Det var i femte. Oskar var på vei nedover bakken fra skolen da forhjulet hans trillet av fordi noen hadde løsnet det. Han stupte ut i grøfta og slo hodet i en stein.
Det er her jeg skal si at det heldigvis gikk fint.
Men det gikk faktisk ikke så bra. Oskar måtte på sykehus. Han var borte fra skolen i TO UKER. Vi har ennå ikke funnet ut hvem som løsnet hjulet. Og nå sjekker vi alltid syklene før vi setter oss på.
Oskar har fortsatt arr i panna etter sykkelfallet, så vi blir liksom minnet på det HELE TIDEN. Vi kan se det gjennom luggen hans, rett under kanten på lua.
«Hva skal dere?» spør Oskar nå, og klør på arret.
«Hjem til meg», sier jeg, og da rødmer Oskar.
Jeg skjønner ikke hvorfor, og Alexa ser på meg på en sånn RAR måte, sånn at jeg også rødmer.
Jeg har dessverre VELDIG lett for å rødme.
Heldigvis kommer guttene fra klassen gående akkurat da. De gjør det samme som oss, løfter opp syklene og sjekker at hjulene sitter på.
«Ha det», sier Oskar, og så sykler de av gårde. Eller, ikke Oskar da. Han har fått sykkelskrekk etter fallet sitt og sitter bare bakpå med andre.
Skogmo skole ligger på en høyde, og nedoverbakken begynner rett utenfor skoleporten. Nedover, nedover, nedover, forbi jordene, forbi videregående, håndballhallen og biblioteket. Det regner fortsatt, og jeg er våt av regndråper i ansiktet da vi parkerer utenfor det røde rekkehuset vårt.
Så fort jeg kommer inn i gangen lytter jeg for å høre om Jenny fremdeles er hjemme. Jeg hører ingenting, men døra hennes er fortsatt lukket, og alle skoene hennes står på skohylla.
«Kan vi spørre om Jenny kan lage ostesmørbrød til oss?» spør Alexa.
«Jeg tror hun har en dårlig dag», hvisker jeg.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg hvisker. Og det er utrolig synd hvis Jenny fortsatt er sur. Hun er nemlig verdens BESTE på ostesmørbrød. De blir både saftige og sprø på én gang når hun lager dem. Ketsjupen blir til karamell og osten tyter utover. Jenny skal bli kokk med egen restaurant når hun blir voksen. Og det kommer til å gå bra, det VET jeg. Hun er kjempegod til å lage mat!
På vei inn på rommet mitt går vi forbi døra til Jenny. Jeg stopper opp og lytter.
«Kan du ikke bare banke på og spørre om det
19