Rik jævel historien om Jeffrey Epstein : ti år senere

JAMES PATTERSON RIK JÆVEL

HISTORIEN OM JEFFREY EPSTEIN

RIK JÆVEL

HISTORIEN OM JEFFREY EPSTEIN

Oversatt av Nina Aspen

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av, og annen bruk av materialet i, kunstig intelligens, og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Oversetteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Copyright © 2016, 2020, 2026 by James Patterson Cover © 2026 Hachette Book Group, Inc.

Originally published in hardcover and ebook by Little, Brown & Company in October 2016 Ten Years Later edition: June 2026

Little, Brown and Company, Hachette Book Group, 1290 Avenue of the Americas, New York, NY 10104 littlebrown.com

Norsk utgave @ 2026 Aschehoug AS, Oslo 2026 www.aschehoug.no

Satt med 11/14 pkt Sabon LT Pro hos Framnes Tekst og Bilde AS, 2026

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2026 ISBN 978-82-03-46444-7

Journalist: «Det er historien om Ikaros, han som flyr altfor nær solen.»

Jeffrey Epstein: «Likte Ikaros å få massasje?»

New York City, 2007

FORORD TIL 2026-UTGAVEN

Slik kom vi hit.

Jeg skrev Filthy Rich i 2016. Og jeg tok med meg denne avslørende historien, som tydelig viser hvilket ynkelig menneske Jeffrey Epstein var, til alle store mediehus. Jeg overbrakte den personlig. Men ingen syntes historien var viktig eller skandaløs. Det var bare Wall Street Journal og Miami Herald som i det hele tatt reagerte.

I sin levetid var Jeffrey Epstein en samler: Han samlet på penger og informasjon, og han samlet på mennesker og erfaringer. Og boliger. Han var spesielt kjent for å være vert for sammenkomster for noen av de mektigste – og mest maktesløse – menneskene i verden i sine overdådige residenser, blant annet i Frankrike, De amerikanske Jomfruøyer, New Mexico, Florida og New York.

For cirka ti år siden tok Tim Malloy, som er en venn av meg og medforfatter av denne boken, en rusletur rundt på Manhattans Upper East Side en sen ettermiddag. Han kolliderte så å si med en slank, gråhåret nabo av oss fra Palm Beach.

Mannen gikk langs Madison Avenue, og det var flere ting ved ham som vakte oppsikt. For det første gikk han i tøfler. Kostbare tøfler som det var broderte monogrammer på. Men tøfler var det like fullt.

For det andre var han i følge med to pene jenter. Selv på Manhattan, en øy som tiltrekker seg vakre mennesker fra hele verden, skilte disse unge damene seg ut.

Mens mannen halvveis subbet, halvveis spaserte, gikk

damene en anelse bak ham, som om de var tjenere eller personale.

Tim fulgte etter, på passende avstand, idet trekløveret tok til høyre i 71st Street og gikk mot et enormt townhouse, som så ut som en festning, midt i kvartalet. Fasaden til den ærverdige boligen var i mur. Inngangsdøren var fire og en halv meter høy og ville ikke sett malplassert ut hvis den beskyttet et slott. Og som tøflene til denne naboen vår hang det et monogram på huset, to messingbokstaver i relieff: JE.

Bygningen – og sannsynligvis de to jentene også – tilhørte Jeffrey Epstein, en rik og mektig mann som i tillegg var en dømt seksualovergriper med stor sans for altfor unge jenter.

Ikke bare seksten og sytten år gamle jenter. Men yngre også.

Epstein skal angivelig ha misbrukt flere titalls unge kvinner, eller jenter, for å være mer nøyaktig. Han skal ha inngått forlik med noen av dem. Han skal ha sittet litt i fengsel på grunn av lovbruddene sine. Litt i fengsel. Og nå var han her, ute i verden igjen.

I følge med to vakre unge damer.

Arrestasjonen av Epstein skapte overskrifter i aviser over hele verden. Men i Palm Beach forårsaket den en skandale som fortsatt merkes.

Jeg hadde fulgt med på Epstein-saken i media. Jeg lurte på hvorfor det tok så lang tid før politiet i Palm Beach klarte å ta Epstein. Og jeg lurte på hvorfor han hadde sonet så kort tid i fengsel etterpå.

Dette var de åpenbare spørsmålene, men det var andre også: Hvordan hadde Epstein tjent millionene sine? Det var det visst ingen som visste. Og selv om media satt med noe informasjon om jentene, var det som om journalistene bare visste hva som skjedde på det tidspunktet han ble arrestert.

Epstein likte helt klart å få massasje. Han fikk to eller til og med tre om dagen fra jentene i villaen sin på øya. Han holdt på i en nærmest industriell skala. Men hvem var disse jentene? Hvor kom de fra? Hvordan kom de seg til villaen hans i den tilbaketrukne gaten i Palm Beach?

Epstein hadde mektige venner. Han pleide omgang med statsoverhoder, nobelprisvinnere, kongelige og et utall milliardærer.

Var det på grunn av noen av disse forbindelsene at han nå var en fri mann?

Det ville jeg gjerne vite. Vi bodde tross alt bare en liten kilometer fra hverandre, og det Epstein hadde gjort, hadde unektelig hatt stor innvirkning på hjembyen min.

Tim Malloy og jeg ble oppildnet av det han hadde sett i New York, og vi begynte å undersøke saken. Vi slo oss sammen med John Connolly, en uredd journalist som går rett på sak, og som hadde vært politi i New York og også hadde fulgt med på nyhetene om Epstein.

Jeg var sjokkert over den vanvittige historien vi avdekket: tretti, førti, femti jenter, og politirapporter om de fleste av dem, men likevel er det bare så vidt denne fyren har fått noe straff. Jeffrey Epstein var helt der oppe blant de verste romanfigurene jeg noen gang har skapt. Antagelig enda verre, for hvis dette var fiksjon, ville jeg måtte tone det ned. Ingen ville ha trodd på en så overdreven romanfigur.

Så snart Epstein og advokatene hans fikk ferten av denne boken, prøvde de å stoppe utgivelsen av den. De ville ikke at den skulle skrives, og prøvde rett og slett å skremme oss.

Dere vet ikke hva dere begir dere inn på her. Dere bør stanse umiddelbart.

Men jeg lot meg ikke skremme. Jeg har aldri vært redd for å gjøre det som er rett, for å prøve å fortelle sannheten.

Jeg har aldri tvilt på denne historien, rett og slett fordi den er sann. I stedet for å legge den fra meg ba jeg om å få snakke med Epstein, for å få høre hans versjon av historien. Jeg håpet at jeg kunne få intervjue ham selv, og se mannen vi skrev om, rett inn i øynene.

Epstein avslo å stille til intervju.

Hadde han gjort det, er dette noen av spørsmålene jeg ville ha stilt ham:

– I 2008 erklærte du deg skyldig i ett enkelt tiltalepunkt om oppfordring til prostitusjon av en jente. Mener du virkelig at du var skyldig?

– I 2011 sa du dette til New York Post: «Jeg er ikke en seksualovergriper, jeg er en ‘gjerningsperson’. Det er forskjellen på en drapsmann og en person som har stjålet en bagel.» Står du ved denne uttalelsen i dag?

– Forandret det deg på noen måte at du satt tretten måneder i Palm Beach Country Stockade (2008–2009)?

Har du fortsatt å oppsøke unge jenter etter fengselsstraffen?

– Du ble beordret til å gjennomgå psykiatrisk behandling som en del av straffen. Er du under behandling i dag?

Mener du selv at du er sexavhengig, og i så fall: Har du fått behandling for det?

– Mener du at du har utført psykisk skade på kvinnene – spesielt på de unge jentene – du har vært i befatning med?

– Hva angrer du mest på?

Svarene på disse spørsmålene vil aldri bli kjent.

I kriminallitteraturen må man planlegge på kort sikt og på lang sikt.

Det var aldri noen tvil om at Jeffrey Epstein var skyldig. Han innrømmet det i avtalen om ikke-videre rettsforfølgelse han signerte i 2007. Spørsmålet er: Hva var han egentlig skyldig i?

Denne boken er et forsøk på å besvare det spørsmålet og mange andre om denne merkelige og mystiske mannen. For å si det rett ut: Noen mener at de kan ta seg til rette i livet uten å ta hensyn til loven. Og det er akkurat det de gjør.

Selv om anklagene mot Jeffrey Epstein begynte å skape overskrifter i Florida for ti år siden, var saken hans ennå ikke blitt fanget opp på nasjonalt nivå. Men Tim Malloy og jeg syntes det var en sterk historie og en historie som burde fortelles.

Vi begynte å jobbe sammen og intervjuet vennene til Epstein, og vi gikk helt tilbake til barndommen hans. Mange av disse vennene og bekjentskapene gikk med på å snakke med oss på den betingelse at vi ikke ville sitere dem. Vi intervjuet polititjenestemenn som jobbet med etterforskningen i Palm Beach, og advokater på begge sider av rettssakene som fulgte.

Vi møtte bekjente av ham, ansatte, naboer og forretningsforbindelser, og til slutt også ofrenes familier. Mange

av de originale politiavhørene og rettsdokumentene har fått plass her, mange av dem med de usminkede ordene til de unge jentene som var Epsteins ofre. De har fått andre navn og identiteter i håp om å beskytte dem mot ytterligere fornedrelse og skade.

Vi begynte å sette bitene sammen ved å studere bevismaterialet fra etterforskningen som var gjort. I noen få tilfeller har vi gjenskapt korte scener og dialoger, som er basert på intervjuer, dokumenter fra politietterforskninger og rettsdokumenter.

19. november 2025 ble «Epstein Files Transparency Act» vedtatt som gjeldende lov. 30. januar 2026 kom frigivelsen av justisdepartementets over tre millioner sider med rapporter, dokumenter, filer, bilder og videoer som hadde med etterforskningen og rettsforfølgelsen av Jeffrey Epstein og Ghislaine Maxwell å gjøre.

Ro Khanna, som er medlem i Representantenes hus for California og en av initiativtagerne til loven, mener at materialet som er offentliggjort, i beste fall utgjør «halvparten av dokumentene», og at «til og med de ryster dette landets samvittighet».

Til tross for kraftige reaksjoner var navnene og bildene av utallige Epstein-ofre nå mulig å identifisere. Det gjaldt også det som en gang var private samtaler og tanker til noen av verdens mest berømte og mektige mennesker. De mest bemerkelsesverdige var Jeffrey Epsteins egne.

Da Epstein fikk vite om Filthy Rich første gang, sonderte han terrenget i sin indre krets. Truslene han kom med, stanset ikke utgivelsen, så han begynte å oppsøke andre for å få råd om hvordan han skulle komme oss i forkjøpet.

«Vi må snakke om strategi», skrev han i en e-post til journalisten Michael Wolff 16. mars 2016.

To dager senere advarte Wolff Epstein om at han burde gjøre noe. Jeg ble også nevnt.

Fra: Michael Wolff

Dato: onsdag, 18. mars 2016

Til: Jeffrey Epstein

Emne: Patterson

Et par ting du må tenke på: [...]

du trenger en umiddelbar motfortelling til denne boken. [...]

Min bekymring er at Patterson kan skrive en bestselger, og at vinklingen hans vil blåse oppmerksomheten opp til det tidobbelte, og kanskje det hundredobbelte. Antagelig mer enn du noen gang har vært ute for før. [...]

Noen av Epsteins kjendisvenner rådet ham til å ignorere boken fullstendig.

«Han er ikke noen trussel for deg», tekstet Woody Allen til Epstein, og påsto at boken bare ville være «idiotiske tabloidskriverier».

«Takk», svarte Epstein.

New age-guru Deepak Chopras råd var: «Etter å ha tenkt meg grundig om tror jeg det er best at du bare ignorerer James Pattersons bok helt og holdent[.] Ikke gi den et gram oppmerksomhet/energi[.] På den måten blir minnet om den nesten ingenting, som livet i sin alminnelighet.»

Men Epstein bestemte seg for å spille på humor i stedet. Broren Mark sendte ham en e-post 20. september 2016, der han skrev: «Har ikke sett navnet ditt i media på en stund. Er du fortsatt i live?» Epstein svarte spøkefullt: «Det er bare et spørsmål om tid.» Han la til: «Boken kommer ut 10. okt., så jeg får se om jeg skal ha lanseringsfest eller ikke.»

Bloomberg News meldte at Epstein personlig kjøpte minst sytten eksemplarer av boken. Lesley Groff, sjefsassistenten hans, satte en eske med bøker i skapet på kontoret sitt i tilfelle noen av vennene hans ville lese den.

Epstein stoppet ikke der. Han stilte opp til fotografering i en bokhandel.

Fotografiet på omslaget til denne boken, som Palm Beach politidistrikt har gitt meg tillatelse til å bruke, er et arrestantfoto av Epstein fra 2006. Epstein hadde valgt seg en hardbackutgave fra stabelen med nyutgivelser i bokhandelen, holdt den foran ansiktet og stilte seg opp foran kamera.

Jeg har en kopi av det fotografiet på kontoret og bruker det som en påminnelse om saken. Dette var en mann som trodde at handlingene hans aldri ville få noen ordentlige konsekvenser.

«De rike har åpenbart en stor fordel når de står i retten», sa vi til Wall Street Journal omtrent da førsteutgaven av denne boken ble lansert i 2016. «Penger kan bety så mye.»

Det har ikke endret seg.

Men Epsteins ofre har ikke forblitt tause. De har bare så vidt begynt å få tilbake kraften i stemmen.

Selv nå fortsetter historien deres å vokse med stor kraft. Det som kommer her, er den aller første boken om saken,

utgitt i oktober 2016. Originalutgaven er blitt revidert av stilistiske hensyn eller for å korrigere en håndfull datoer, men er ellers urørt. Det er en påminnelse om hva vi visste i den tidlige fasen av etterforskningen, og et levende arkiv over saken.

James Patterson Palm Beach, 2026

DEL 1

Forbrytelsen

Mary: februar 2005

Det er en typisk stille søndag i South Florida, og Mary ser seg i speilet mens hun prøver å tørke søvnen ut av de mørke, søvnige øynene.

Hun er en pen jente, liten – bare 160 cm høy – men solbrun og atletisk med henna-striper i det krøllete svarte håret.1 Soverommet hennes er som et rosa og pastellfarget lekeland, fullt av kosedyr og boy-band-plakater. Men Mary er i tenårene nå. Hun er fjorten. Hun har til og med kjæreste. Han er søt og populær. Joe2 er hjerteknuseren på skolen, og følelsene hun har for ham, er helt nye for henne og både sterke og vanskelige å forstå. Hun tenker på Joe mens hun trykker på play på iPoden.

MP3-spilleren står på shuffle. Hun vet ikke hvilken sang som kommer, og bøyer hodet teatralsk i forventning. Så strømmer høy, sexy dunking inn i øreproppene: Britney Spears. Bassen overtar, og hun begynner å danse og bevege hoftene mens hun mimer teksten:

With a taste of a poison paradise …

Sangen drar av gårde med Mary. Hun snurrer rundt og rundt og strekker ut armene for å ta ut noen klær fra skapet – it’s like embracing ten thousand fans! Så stopper hun og tar ut øreproppene. Plutselig er hun fjorten igjen. En jentunge, bare, skjelven og nervøs.

1 Navnet, noen kjennetegn og dialoger er endret.

2 Navnet, noen kjennetegn og dialoger er endret.

Det hun tenker på nå, er hva hun skal ha på seg når hun skal til det store, stilige huset.

Mary har så lyst til å gjøre inntrykk. Dette er første gangen hun skal dit. Hun vil ikke se ut som et barn denne dagen. Hun velger de stramme, hvite jeansene, tar på seg en nyvasket halternecktopp som blottlegger den flate magen. Korset hun fikk av Joe til jul, henger rundt halsen.

Tenk på pengene, tenker hun.

For Mary er det helt ufattelig mye penger. Flere ukelønninger på Mickey D. Og det bare for å gi massasje til en eller annen gamling? Hun putter inn øreproppene igjen, stuper inn i skapet og synger sammen med Britney Spears: Don’t you know that you’re toxic?

De stramme buksene passer perfekt. Hun snur seg for å se seg i speilet, og lager et beskåret bilde av seg selv med hendene for å skjule Barbie-dukkene i bakgrunnen. Der borte på Gold Coast har jenter digre soverom og American Girl Dolls. Dukker med naturlige smil og perfekt uttrykksløse månefjes. Disse dukkene er vakre. De er kostbare. Men hvis foreldrene dine kan betale, må du bare ha en sånn. De fleste foreldre kan det på Gold Coast. Men ute i provinsen, der Mary bor, er det Barbie-dukker som gjelder. De har gått i arv fra mor til datter, fra søster til søster. De er radmagre og har spisse bryster. Den ellers så uskyldige munnen har noe underfundig over seg. American Girl Dolls er jentete, mens Barbie-dukker er som Britney Spears. Barbie dingler med de lange bena over den linjen som skiller jenter fra kvinner.

Vær som Barbie, tenker Mary.

Hun må ikke være nervøs. Ikke nå. Ikke i dag.

Det er ikke så vanskelig, sier hun til seg selv, om og om igjen.

Men det er selvfølgelig vanskelig. Om ikke lenge vil dette besøket i det store stilige huset bli en del av en månedslang politietterforskning i Palm Beach – en rettsanmodning fremsatt av Palm Beach politidistrikt. Og til slutt: arrestasjonen og domfellelsen av husets eier, Jeffrey Epstein.

KAPITTEL 2

Jeffrey Epstein: februar 2005

Jeffreys morgenrutiner er faste og rutinepregede. Først tilbringer han tjuefem minutter i stillhet, der han ser for seg dagen som ligger foran ham, mens han spiser guavaen, bananen og müslien som kokken har tilberedt til ham. Det er det samme hver dag – klokken seks om morgenen. Så går Jeffrey en halv kilometer opp til South County Road mens han tar pauser nå og da for å trekke pusten dypt og styrkende.

En svak helling fører ned til havet. Huset hans på Intracoastal Waterway er bak ham nå. Det er vindstille. Atlanterhavet ligger rolig og glitrer, og fisketrålere duver forsiktig på bølgene i det fjerne.

Jeffrey foretrekker joggebukser og fleecegenser med monogram og hettegenser. En uformell påkledning som kompenseres med Stubbs & Wootton-tøfler til hundrevis av dollar. Håret, som er tykt, er blitt sølvfarget. Men Jeffrey Epstein har ingen ølmage. Han er i svært god form til å være en femtito år gammel mann: 1,83 høy, 82 kilo, brune øyne, kraftig kjeveparti.

Han har aldri drukket noe særlig. Han røyker ikke og bruker ikke narkotika, og han tar vare på både kropp og sinn.

Han har et svært godt hode. Han har talent for tall: komplekse utregninger, abstrakte formler. Selv som barn kunne Jeffrey løse matteoppgaver som ville ha stilt de fleste intelligente voksne til veggs. Tall falt bare på plass for ham, la seg i rekker han kunne bøye, vri og manipulere – og

multiplisere. Han kunne ha vært forsker eller matematiker.

Da han var ung, underviste han i kalkulus og fysikk. Så ble han investor – og en veldig rik mann. Så ble han filantrop, som Bill Gates. Hans kjærlighet til naturvitenskapen har inspirert ham til å gi millioner av dollar til akademikere og institusjoner som forsker på hjernens mysterier og fysikkens hemmeligheter. Han har gitt millioner av dollar til Harvard. Og han har gitt penger til politikere: Eliot Spitzer, guvernør i New York, og Bill Richards, guvernør i New Mexico, der Epstein eier delstatens største privatbolig.

Epstein har fløyet Bill Clinton til Afrika med privatflyet sitt for at den tidligere presidenten skulle promotere de ulike gode sakene sine. De fløy ikke med jetflyet, som han også eier, men med Boeing 727-flyet, som er utstyrt med egen meglerhall.

For moro skyld var komikeren Chris Tucker og skuespilleren Kevin Spacey med på turen.

«Jeffrey er både en svært suksessrik finansmann og en overbevist filantrop med forståelse for globale markeder og inngående kjennskap til vitenskapen i det 21. århundre», sa Clinton via en talsperson. «Jeg satte spesielt stor pris på hans innsikt og sjenerøsitet under turen til Afrika, der han skulle jobbe med demokratisering, hjelpe de fattige, styrke offentlige tjenester og bekjempe HIV/AIDS.»

Men tenker Jeffrey på den reisen nå?

Første gjest skal komme klokken ni, så han har tid til å ta en dusj, spise lunsj og ta et par telefoner før den andre jenta kommer.

Sarah har ordnet den jenta for ham.

For Jeffrey er det bare en del av den daglige rutinen.

Men på denne dagen blir det en utsøkt vri.

En av jentene er her for første gang.

KAPITTEL 3

Mary: februar 2005

Det ringer på, og faren til Mary roper surt:

«Ella está aquí. Su amiga con el camión.»

Hun er her. Vennen din med pickupen.

Mary løper ned trappen. Det er kampdag, og faren har allerede slått på TV-en. Stemoren hennes er ute og handler. Tvillingsøsteren står på rulleskøyter med noen venner.

«Drar på shopping», roper Mary og putter en tyggegummi i munnen.

«¿Dice quién?»

Hvem sier det?

Mary er allerede halvveis ut av døren. Faren brøler igjen, men på søndager er det ingenting som får ham opp av stolen. Dessuten vet hun at han kommer til å bli fornøyd når han ser pengene hun får. Ekte penger, slike som kusinen til Joe, Wendy Dobbs’ tjener.3 Og det er jo ikke sånn at hun stikker av for å gjøre noe sprøtt. Wendy har tross alt forsikret henne om at det ikke er noe å bekymre seg for.

Marys far er fra Cuba – immigrant – en selfmade man som driver et entreprenørfirma. Han vet godt hvordan verden henger sammen, og passer veldig godt på jentene sine. De er fine jenter, det vet han. Engler, nærmest. De drikker ikke, så vidt han vet. De har aldri brukt narkotika. De elsker klær, og spesielt musikk – Britney Spears, Nelly

3 Navnet, noen kjennetegn og dialog er endret.

Furtado, Maroon 5, boybandet med den kjekke vokalisten. Mary elsker California, der hun aldri har vært, men som hun dagdrømmer om. Hun bare vet at hun kommer til å bo der en dag. Det er en helt grei plan for faren, så lenge Mary gjør leksene og passer pliktene sine.

Men han er bekymret for gjengen Mary henger med for tiden.

Joe er en fin gutt, mer ansvarsfull enn de fleste andre amerikanske gutter på samme alder. Men Joes kusine Wendy er noe annet. Faren til Mary liker ikke Wendy overhodet og hadde likt henne enda dårligere hvis han visste hva Wendy fortalte datteren hans.

Wendy har fortalt Mary at hun kan tjene mer på bare én time enn det faren hennes tjener på en hel dag: «Denne fyren i Palm Beach. Han er rik. Søkkrik. Han har et fly. Han eier en hel øy. Skjønner du?»

Som mange ungdommer som bor inni landet og langt unna kysten i Florida, strekker drømmene til Mary seg et godt stykke bortenfor det kjedelige, krattbevokste flate landskapet og handlegatene hun er vokst opp i nærheten av. Det er så mye hun har lyst til å gjøre og se. Men for henne kunne Gold Coast, som ligger tre mil unna, like gjerne ha vært i et annet land.

«Ja», svarte hun uten engang å tenke seg om.

Så var det Joe hun måtte kjempe mot.

«Hvem er denne fyren?» spurte Joe mens han ristet på hodet. «Du aner ingenting om ham.»

«Hundrevis av dollar», hvisket Mary. Hun klarte ikke helt å se på Joe, men hun var bestemt: «Jeg kan tjene de pengene på en time.»

Joe så ut til å tro at det faktisk ikke var bestemt ennå. At de hadde snakket om det frem og tilbake. Men tanken

på å ikke være med hadde ikke engang slått Mary. Hun håpet snarere at det skulle bli et fast opplegg.

«For å gni føttene hans? Kødder du? Hvorfor har du ikke fortalt det til faren din, da, siden du ikke er noe bekymra?»

«Det er kusina di, Joe! Noen jenter er der tre ganger i uka.»

«Den fyren må ha veldig vonde føtter.»

«Hold kjeft!»

«Fortell det til faren din.»

«Du vet hvordan pappa er. Du forteller ikke foreldrene dine alt.»

«Jeg skal heller ikke møte en eller annen gærning og gni føttene hans.»

«Stemmer det. Det er det jo jeg som skal.»

«Og hva om jeg fortalte det til faren din? Eller min?»

«Da får du aldri se meg igjen.»

Mary følte seg ikke bra da hun sa det. Hun likte ikke å lyve.

Hun visste at det kom til å bli mer enn å gni føttene hans.

Wendy hadde fortalt henne såpass, om ikke annet.

Jeffrey Epstein: februar 2005

Mediemagnaten John Kluge har kjøpt opp flere tomter i Palm Beach, fått revet herskapshusene og selv bygget et digert, brautende gods. Men naboene til Epstein har blokkert forsøkene hans på å kjøpe flere tomter og bygge ut enda mer. Epsteins adresse i Palm Beach er 358 El Brillo Way. Huset er stort og har et stort svømmebasseng, og det er omtrent det man kan si om det. Det er tegnet av en middelmådig arkitekt og bygget på midten av femtitallet, og mangler den elegansen som kjennetegner nabohusene. Det er helt upersonlig. Men det er det siste huset i blindveien, og er dermed svært tilbaketrukket.

I kveld vil en av de svarte Escaladene til Epstein ta ham med til den private terminalen på Palm Beach internasjonale flyplass. Herfra blir det en kort flytur til Little Saint James – eller Little Saint Jeff’s, som han ynder å kalle stedet – den 315 mål store øya han eier på Jomfruøyene. Men akkurat nå er det fortsatt ting å passe på i Florida. Både forretninger og fornøyelser, selv om de to tingene etter Epsteins erfaring alltid går hånd i hånd.

Han rusler ned gaten, forbi vakten, opp til sidedøren, som leder til kjøkkenet. Vel innenfor ignorerer han hushjelpen som står og vasker opp, og går opp en bred buet trapp til andre etasje. Han går bortover gangen, der veggene er fulle av fotografier av nakne kvinner. Så åpner han et klesskap inne på soverommet. Der inne er det enda flere fotografier. Erotiske fotografier av jenter som har vært i huset, festet på veggen med tegnestift.

Kjente ansikter, kjente kropper. Det er det som gjør de som er der for første gang, så spesielle.

Epstein ser på klokken før han lukker døren. Jomfruøyene kan vente.

Rikjævel er historien om seksualforbryteren som beveget seg uhindret blant verdens mektigste, samtidig som han i det skjulte begikk systematiske overgrep mot unge jenter som ble lokket og lurt inn i hans verden.

Hvordan gjorde han det? Hvorfor var det så mange som hjalp ham? Og hvorfor i alle dager fikk han fortsette så lenge?

Jeffrey Epstein kom fra beskjedne kår, men klatret opp og ble en del av eliten i New York og Palm Beach. Her skapte han formuen sin, samt et nettverk av innflytelsesrike personer som ville beskytte ham.

Etter anklager om seksuelle overgrep, erkjente han seg i 2008 skyldig og mottok en oppsiktsvekkende mild dom. Men i årene som fulgte sto flere jenter fram, og en ny etterforskning ble satt i gang.

Rik jævel har vært en internasjonal bestselger siden den kom ut i 2016. Nå er den oppdatert med en ny innledning og etterord som tar for seg de aller siste utviklingene i saken, etter at flere dokumenter ble gjort tilgjengelig for offentligheten våren 2026.

BOOK

...You do need an immediate counter-narrative to this book.

— Epstein-filene