Illustrert av
Skrevet av Bår Stenvik
Illustrert av Tiril Haug Johne
20 fortellinger om folk som forandrer verden
KAMPEN FOR FRAMTIDA
Vi står midt i en gigantisk kamp om klodens framtid. På noen områder går det riktig vei: Lufta i mange land er blitt renere, søppel sorteres og materialer gjenbrukes. På andre områder er ting i ferd med å bli verre: Korallrevene i havet dør, kroppene våre forurenses av plast og miljøgifter, og kloden blir varmere.
Problemene er store, og krever omfattende løsninger: Nye lover, ny politikk, nye energikilder. Men som en av heltene i denne boka sier: Det går an å tenke stort og starte i det små.
Vi trenger ikke vente på at noen andre med mer penger og makt skal ordne opp. Problemene må også løses av deg og meg. Til sammen er alle vi som ikke er på toppen, veldig mange – vi er faktisk flest!
Det finnes mange eksempler på vanlige folk som oppdaget et problem og bestemte seg for å gjøre noe med det. Noen startet alene, de fleste fant noen likesinnede, og så satte de i gang!
Dette er tjue fortellinger om dem. Og hvem vet? Kanskje kan din fortelling en gang bli nummer tjueen.
Innholdsfortegnelse
Klimakapteinen: Jorne Langelaan
Brobyggeren: Ella Marie Hætta Isaksen
Kunnskapsarbeideren: Wendi Tamariska Gjenbrukeren: William Kamkwamba
Ansvarsdetektiven: Sunita Narain
Sabotøren: Jessica Reznicek
Folkets røst: Destiny Watford
Sandal-ingeniøren: Nattapong Nithi-Uthai
Kontorkrigeren: Grethe Evjen
HéctorFotballhelten: Bellerín
Jordredderen: Anna de la Vega
Skogsaktivisten: Ouch Leng
Kles-elskeren: Liz Ricketts
Den ærlige sjefen: Yvon Chouinard
KajaFikseren:Ahnfelt
Den kompromissløse: Greta Thunberg
Søppeldronningen: Anna Sacks
Skogens stemme: Nemonte Nenquimo
JosephOppfinneren:Nguthiru
Optimisten: Hannah Ritchie
Jorne Langelaan Født: 1978
Utfordring: Er det mulig å frakte varer over havet på en mer miljøvennlig måte?
Framtida for varetransport ligger i en eldgammel teknologi.
Da han var 20 år, seilte nederlandske Jorne Langelaan til Sydpolen med skipet «Bark Europa». Han syntes det var fantastisk å se de gigantiske isfjellene, men ble også trist: Isen var i ferd med å smelte på grunn av global oppvarming. Jorne ville gjøre noe for å ta vare på alt det han elsket: havet, naturen og skipsfarten. Og han fikk en idé.
Monsterbåtene
Jorne hadde vokst opp i en familie av sjømenn, og som barn leste han mye i farens bøker med historier fra seilskutenes tid. Allerede da han var 12 år gammel, begynte han å jobbe på onkelens lasteskip, en stålkoloss på 5000 tonn. Den var et av rundt 50 000 lignende skip som til enhver tid seiler rundt i verden, og noe helt annet enn
de gamle seilskutene. Når vi i Norge kjøper nye joggesko eller elektroniske dingser, er de som regel fraktet fra andre kontinenter på slike lastebåter. Skipsfart står for rundt 1,7 prosent av CO₂-utslippene i verden, mens alle verdens biler til sammen slipper ut sju ganger så mye. Men når det gjelder de luftforurensende og helsefarlige stoffene svoveloksid og nitrogenoksid, er båtene virkelig verstinger, på grunn av den skitne tungoljen de bruker som drivstoff. De 16 største skipene alene slipper faktisk ut like mye av disse stoffene som all landtransport.
En løsning i vinden
Jorne likte ikke de store forurensende skipene. Han foretrakk seilskuter. De forurenser ikke, de ødelegger ikke naturen, de bruker vindens kraft direkte – og de lar oss oppleve havets skjønnhet tett på.
Jorne ble overbevist om at seiling er framtida for havtransport: Denne teknologien hadde tross alt gjort skipsfart mulig i tusenvis av år. Vind forurenser ikke, og det er mye billigere enn olje.
Han fant to andre som trodde på ideen hans – venner han hadde seilt med på et skoleskip tidligere. I 2007 fant de et gammelt krigsskip fra 2. verdenskrig. De samlet inn penger fra venner og entusiaster, og fikk hjelp av frivillige til å ta ut motoren og bygge om båten til et moderne seilskip. De kalte skipet «Tres hombres», som er spansk og betyr «tre menn», og begynte å frakte varer på tvers av havet.
Suksess i liten skala
Problemet med seilfrakt er at det tar mye lengre tid enn med motoriserte båter. Derfor sa nesten alle at det aldri ville fungere å transportere varer på den måten. Jorne og de to vennene løste utfordringen ved å bare frakte slikt som holder seg lenge, som kaffe, kakao og ull, og som derfor ikke trenger å fraktes raskt. De mener dessuten at tidsbegrensede varer som poteter og hvitløk i utgangspunktet bør dyrkes lokalt, heller enn å fraktes verden rundt og bidra til forurensing.
Nå har Tres Hombres seilt rundt i over ti år. I tillegg til å frakte varer fungerer båten som en skole for å utdanne seilere. Etter at folk har vært mannskap på båten en stund, har de lært nok til å få hyre andre steder. Mange kommer også for å jobbe en stund på skipet bare fordi det føles godt å gjøre noe for miljøet. Leger, sykepleiere og glassblåsere har seilt med båten, og den er dekorert overalt med bilder og inskripsjoner fra kunstnere som har vært med. Etter suksessen med Tres Hombres har Jorne bygd om enda et skip, og jobber med å samle inn penger til å lage flere større og mer moderne fraktskip med seil.
HVEM BETALER FOR FORURENSINGEN?
De som er kritiske til vinddrevne lasteskip, sier at slike båter ikke kan konkurrere med motorskip i hastighet og pris. Men Jorne og partnerne hans sier at den prisen og hastigheten oljedrevne skip kan levere, skjuler hvor ressurskrevende verdensomspennende varetransport er. Den eneste grunnen til at dagens skip (og fly) kan frakte varer rundt i verden både raskt og billig, er at de ikke betaler kostnadene for forurensingen.
Forurensingen bidrar for eksempel til klimaendringer. Da følger ekstremvær og ødelagt natur. Folk som rammes av ødeleggelsene, mister kanskje alt de eier, og må få hjelp av staten. Statene må også betale for behandling av folk som blir syke av luftforurensing, de må reparere miljøødeleggelser og lage teknologier som minsker utslipp. Alt dette blir utrolig dyrt til slutt. Men de som skapte forurensingen, slipper å betale.
Når vi kjøper billige varer fra andre verdensdeler, for eksempel fra tjenester som Temu eller Shein, tenker vi kanskje ikke på all forurensingen og problemene det skaper på kloden. Det er billig å kjøpe ting nå, men konsekvensene av transporten vil koste mye senere. Da ville det kanskje vært bedre, som Jorne sier, om vi satte en realistisk pris på transport her og nå, og heller ventet litt lenger for å få tingene våre levert.
William Kamkwamba Født: 1987
Utfordring: Å løse energiproblemer med lite penger.
Han skaffet strøm til landsbyen med gammelt skrot.
Da William Kamkwamba var tenåring på 2000-tallet, ble Malawi rammet av tørke og matmangel. Familien hans måtte overleve på ett måltid maisgrøt om dagen, og de hadde ikke lenger råd til å la William fortsette på skolen.
Han begynte isteden å gå til det lokale biblioteket for å lære på egen hånd. Da han så en bok med vindmøller på omslaget, fikk han en idé. Familien hans manglet penger, de manglet strøm, og de manglet vann til åkeren. Men de hadde vind. William bestemte seg for å lage en vindmølle.
Radikalt gjenbruk
Han begynte med å lage et reisverk av trestammer, og etter det lagde han resten av vindmøllen av skrot han hadde funnet: alt fra flaskekapsler til gamle plastrør som han formet til propellblader. Til og med verktøyet måtte han lage selv – han hamret en sykkel-eike flat, helt til den ble et brukbart skrujern. Til sist fikk han også tak i et gammelt sykkelvrak som hadde en dynamo – det apparatet som kan lage strøm når hjulet går rundt. Han festet dynamoen til propellen han hadde lagd, og så var vindmøllen klar – og den virket!
Mens William holdt på, var det mange som trodde han var blitt tullete. Men nå jublet alle og kalte ham et geni. Strømmen fra vindmøllen brukte William til å drive en pumpe som skaffet vann til åkeren, så familien kunne dyrke mat selv om det var tørke. Vindmøllen lagde også nok strøm til å drive en elektrisk lampe inne i huset. Med den kunne søstrene hans gjøre leksene om kvelden. Og fordi foreldrene hans nå ikke trengte å betale for parafin til en oljelampe, var det
Historien om den selvlærte oppfinneren spredte seg, og William ble invitert til konferanser og fikk hjelp til å gå på skole i en større by. I feriene lagde han en større vindmølle, som kunne drive en pumpe så familien fikk vann til åkeren, og kunne dyrke mat når det var tørke. Senere fikk William plass på et universitet i USA, der han studerte forholdet mellom mennesker og
miljø. Han skrev en bok om historien sin, som deretter ble til en amerikansk film, The Boy Who Harnessed the Wind
Etter at han var ferdig med utdanningen, reiste han han tilbake til Malawi, der han fortsetter å hjelpe folk med å skaffe miljøvennlig energi til matlaging, skole og det andre de trenger. Det gjør han ved å installere solpaneler, lage biogass av kuskitt – og selvfølgelig ved å bygge vindmøller.
DET ENKLE ER OFTE DET BESTE
Amy Smith underviser framtidige ingeniører og opp finnere ved MiT-universitet i USA. I motsetning til William, vokste hun opp i velstand i USA. Som barn var hun imidlertid med faren til India, og senere bodde hun i Kalahari-ørkenen. I motsetning til mange andre oppfinnere, som liker å lage kompliserte og ambisiøse oppfinnelser, bestemte Amy seg for å bruke livet sitt til å lage enkle ting som folk i fattige land trenger. For eksempel lagde hun en billig kvern som bøndene kan bruke til å male korn. Dersom kvernen går i stykker, kan den enkelt repareres av en lokal landsbysmed. Denne typen enkle teknologiske løsninger, som ikke trenger egne reparatører eller kompliserte deler for å virke, er mye lettere for å bruke i det lange løp. Dessuten er de som regel bedre for miljøet.
