Folkets konge. Bildebiografien om kong Harald V

TROND NORÉN ISAKSEN

FOLKETS KONGE Bildebiografien om KONG HARALD V

KONGEN OG FOLKET Det var regn og tåke da det britiske krigsskipet Norfolk nærmet seg norskekysten om kvelden 6. juni 1945. Om bord var kong Haakon VII, kronprinsesse Märtha, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald. Fire av dem gledet seg til å komme hjem, og hadde en slags konkurranse om hvem som kunne få øye på Norge først. For prins Harald var det annerledes. Han hadde vært bare tre år da Tyskland angrep Norge og kronprinsesse Märtha tok med seg barna til USA. For ham var det USA som var hjemme. Norge var et land han bare hadde hørt om. Ved 18-tida steg Lista fyr fram gjennom tåka. «Er det Norge, mor?» spurte Harald. «Ja, det er Norge», svarte kronprinsesse Märtha med gråten i halsen. For åtteåringen Harald var det et ukjent land som gradvis kom til syne. I voksen alder innrømmet han at han hadde hatt problemer med å identifisere seg som nordmann da han kom «hjem» i 1945. Engelsken hans var minst like god som norsken. Han hadde ingen minner fra Norge, og vennene sine hadde han i USA. Ikke kunne han gå på ski heller! Han hadde heller ingen forståelse av hva det innebar at bestefaren hans var konge, men det begynte å demre for ham 7. juni, etter at de hadde gått i land i Oslo og blitt møtt av et enormt folkehav. Han fikk ikke sove den kvelden, for jubelen ute på Slottsplassen stilnet ikke. Men selv om han først opplevde Norge som et fremmed land, vokste han med tida sammen med folket. «Så hva er Norge?» spurte han i talen han holdt da han feiret 25 år som konge med hagefest i Slottsparken i 2016. Svaret ga han – om gutter som var glade i gutter, jenter som var glade i jenter og gutter og jenter som var glade i hverandre og om nordmenn som trodde på Gud, Allah, Altet og Ingenting – befestet stillingen hans som en inkluderende konge for hele landet og for alle nordmenn. Få var bedre rustet til å gi en slik definisjon av hva nordmenn var. «Ingen kjenner Norge bedre» er Postens slagord, men kong Harald og dronning Sonja kunne gi postverket konkurranse. Ingenting ga dem større glede enn å reise rundt i landet og se hvordan folk hadde det der de levde og virket. Målet var at alle landets kommuner skulle ha fått offisielt besøk av i hvert fall en av dem. Over hele landet skulle folk føle seg sett av kongehuset.

Få monarker har kommet folket så nær som kong Harald gjorde. Det skyldtes ikke bare alle reisene, men også den varmen og empatien han var utrustet med. Nordmenn forsto at kong Harald brydde seg oppriktig om oss, og folket gjengjeldte omsorgen. Han var alltid seg selv, slik kronprinsesse Märtha hadde innprentet ham, og med årene lærte den en gang så sjenerte mannen å by på seg selv. Alle nordmenn følte at de kjente kong Harald. Nå sørger fem millioner pårørende over ham. Det kollektive bildet av kong Harald ble delvis formet av de kjente og kjære bildene som ble trykket i den ene publikasjonen etter den andre i tiår etter tiår. I denne biografien er det derimot mest bilder som ikke har blitt publisert tidligere. I en bombesikker kjeller i Oslo ligger bildearkivene etter NTB, Aftenposten, VG og det for lengst nedlagte ukemagasinet Aktuell. Dette er Norges visuelle hukommelse. Det dreier seg om rundt 25 millioner bilder, men dessverre er bare rundt 60 000 av dem digitalisert. Manglende bevilgninger over statsbudsjettet inne­bærer at arbeidet har stoppet opp og at denne bildeskatten går en ukjent framtid i møte. Jeg har fått lov til å gå fritt omkring i denne gullgruva for å lete etter blink­ skuddene som ikke har blitt publisert før eller som har vært publisert for lenge siden og deretter gått i glemmeboka. Jeg har også fått lov til å grave i de enorme arkivene til nyhetsbyrået TT i Stockholm, som er i en sær­k lasse i Europa og hvor det finnes mange bilder av de norske kongelige som tidligere ikke har funnet veien til norske publikasjoner. Det belgiske hoffet har stilt til rådighet bilder fra de private albumene til kong Haralds fetter, kong Baudouin, og familien Østgaard har latt meg bruke private bilder tatt av kong Olavs adjutant Nikolai Ramm Østgaard og kronprinsesse Märthas hoffdame Ragni Østgaard. Bilder har også blitt lett fram fra andre kilder i Norge, Danmark, Nederland, Storbritannia, USA, Frankrike, Finland og Island. Sammen bidrar de til å tegne et nytt bilde av den folkekjære kongen som et takknemlig folk nå har fulgt til den siste hvilen.

7

8

DOBBEL SEIER Kronprins Olav var en ivrig seiler helt fra han fikk sin første seilbåt i gave på femten­ årsdagen i 1918. Ti år seinere kronet han karrieren med å ta gull i seksmetersklassen under OL i Amsterdam. Han var den første av så langt bare to kongelige som vant OL-gull. (Den andre var kronprins Konstantinos av Hellas i 1960). For sønnen Harald var det en stor skuffelse at han aldri greide å gjøre den samme bragden. I 1928 ble medaljene delt ut ved avslutningsseremonien 12. august. På bildet tar kronprins Olav imot gullet fra dronning Wilhelmina av Nederland, som hadde valgt bort OL til fordel for norgesferie, men nå var kommet tilbake og nedlot seg til å dele ut gullmedaljene. Sølvmedaljørene måtte nøye seg med å få medaljene overrakt av dronningens hundsede ektemann, prins Hendrik. Kronprins Olav hadde enda en grunn til å være lykkelig. Kvelden før hadde han gått en lang tur med en kusine, prinsesse Märtha av Sverige, som han hadde forelsket seg i sju år tidligere. Mens de vandret langs Amsterdams kanaler i timevis, fikk de snakket ut om følelsene sine. De var så oppslukt av samtalen at de gikk seg bort, men da de fant veien tilbake i de tidlige morgentimene, var de blitt enige om at de ville tilbringe resten av livet sammen.

9

PRAKTISK PRINSESSE Da kronprins Olavs og prinsesse Märthas forlovelse ble offentliggjort i januar 1929, fastslo Stockholms-Tidningen att «om någon prinsessa skall passa åt det demokratiska, men ganska självmedvetna brödrafolket på andra siden Kölen, är det väl just prins Carls och prinsessan Ingeborgs andra dotter».1 Märtha og søsknene hennes hadde nemlig fått en ganske demokratisk oppdragelse til kongelige å være. «Hoven stängde ju av omkring härskarna. De stängde av allting och släppte bara igenom nätet det som var bra för de själva. Och det måste gå åt helvete!» sa slektningen prins Lennart, som var åtte år yngre enn Märtha. Foreldrene hennes forsto dette, la han til. «Prins Carl och prinsessan Ingeborg hade knappast något hov. Och därför stod de mycket stadigare på benen än de andra.»2 Prins Carl var arbeidende president i Svenska Röda Korset, og det bidro også til at familien var godt orientert om samfunnet og til at barna utviklet sosial samvittighet. Märthas utdanning var praktisk heller enn akademisk. Hun gikk på Jenny Åkerströms Husmodersskola og utdannet seg dessuten innen barnepleie og draktsøm. I 1927 ga hun sin støtte til opprettelsen av Märthaskolan, som utdannet syere og skreddere innenfor finere damemote. Sammen med Franska avdelningen på varehuset NK ble Märthaskolan Sveriges ledende innenfor couture. Märtha lot skolen få bruke navnet hennes på betingelse av at hun fikk fullt innsyn i arbeidet. Hun var også selv aktiv på skolen. Her er hun fotografert i arbeid med en kjole til eget bruk sammen med Greta Hamilton. Prinsessens yrkesvalg fikk pressen til å spørre om prinsesser i framtida også kunne komme til å bli sykepleiere eller riksdagsmedlemmer.

11

BARE ØYNE FOR MÄRTHA Kronprins Olav og den alltid glamo­røse kronprinsesse Märtha i London under bryllupsreisen våren 1929. Det var ingen selvfølge at det ble de to. Kong Haakon VII og dronning Maud ønsket nemlig ikke at sønnen skulle gifte seg med Märtha, ettersom de mente at de var for nært beslektet. Riktignok var ekteskap mellom søskenbarn tillatt i Norge helt fram til en lovendring i 2024, men Olav og Märtha var mer enn bare søskenbarn. For i tillegg til at Olavs far og Märthas mor var søsken, var Olavs mor kusine av både Olavs far og Märthas mor, mens Märthas far var fetter av Olavs farmor, som også var Märthas mormor. Det var så mange slektskapsbånd at ikke alle greide å henge med i svingene, men i praksis innebar det at barna deres ville ha seks oldeforeldre i stedet for åtte, ti tippolde­foreldre i stedet for seksten, tjue tipptippolde­ foreldre i stedet for 32 og så videre. Kong Haakons og dronning Mauds foretrukne alternativ var prinsesse Ingrid av Sverige, som ikke var fullt så nært beslektet med Olav. Gjennom moren sin var hun Olavs tremenning, mens faren hennes var kong Haakons tremenning. Da kronprinsen reiste til bryllupet mellom prinsesse Astrid av Sverige og prins Léopold av Belgia i 1926, ba kong Haakon adjutanten hans, Nikolai Ramm Østgaard, om å prøve å få ham til å kikke nærmere på Ingrid, men Østgaard rapporterte hjem at Olav bare hadde øyne for Märtha. Til slutt fikk Olav det som han ville, og bryllupet sto i Oslo 21. mars 1929.

12

TILFREDS MED TO JENTER I juni 1930 fødte kronprinsesse Märtha en datter, prinsesse Ragnhild, og i februar 1932 kom prinsesse Astrid, her med norsk flagg. I slutten av januar 1936 fortalte kronprinsessen forfatteren Nini Roll Anker, som bodde i nærheten av Skaugum og var blitt en god venn, at hun for sin del ville vært tilfreds med de to jentene sine. Men for nasjonen holdt det ikke med to prinsesser, for Grunnloven fastslo at bare menn kunne arve tronen. I motsetning til i for eksempel Storbritannia eller Nederland kunne prinsesser ikke engang arve tronen i mangel av prinser. Det måtte rett og slett en prins til for å videreføre det unge kongehuset. Da dette bildet ble tatt på Skaugum 1. juli 1936, var kronprinsessen litt over en måned på vei med sitt tredje barn.

14

ALT LYKKES FOR DENNE REGJERING! Gleden var stor da kronprinsparets tredje barn viste seg å være en prins. «Alt lykkes for denne regjering!» utbrøt justisminister Trygve Lie. 3 Prinsen kom til verden hjemme på Skaugum søndag 21. februar 1937 klokka 12.45, veide 3170 gram og målte 52 centimeter. «Det vil bli stor glede overalt over, at arvefølgen i vår populære kongefamilie nå menneskelig talt synes sikret», skrev advokat Arthur Knagenhjelm, som tilhørte kong Haakon VIIs omgangskrets. «Ti hvor meget våre kvinnesakskvinner enn har utbasunert at de nok skulle få vår grunnlov endret der hen, at også kvinner skulle kunne bestige tronen, ville det nok av det hele folk vært følt som en skuffelse, dersom det denne gang ikke var blitt født en mannlig tronarving», la han til.4 Da kunngjøringen kom, skyndet Aftenposten seg å be stats- og arbeidsminister Johan Nygaardsvold om dispensasjon fra forbudet mot søndagsarbeid, slik at det kunne trykkes et flyveblad for å spre den store nyheten. NRK lot et kor framføre to vers av nasjonalsangen før bulletinen om prinsefødselen ble lest opp, fulgt av kongesangen for fullt orkester. Det var en solfylt, snørik søndag, og hjemme på Skaugum lurte prinsessene Ragnhild og Astrid på om broren kunne bli med dem ut og leke i snøen. Det ønsket fikk de ikke oppfylt, men her er arveprinsen avbildet i vogn ute i hagen litt seinere på året. 15

PRINS MAGNUS? Det lot seg ikke gjøre å holde statsråd den dagen prinsen ble født fordi så mange av ministrene var på skitur, men neste morgen holdt kong Haakon VII ekstraordinært statsråd, hvor han informerte regjeringen om at prinsen skulle hete Harald. Hvis regjeringen insisterte på Sigurd, Magnus eller Sverre, var kongen åpen for det, men han utelukket Haakon eller Olav. Han ønsket nemlig ikke samme praksis som Danmark, som veksler mellom bare to kongenavn. 16

Regjeringen gjorde ingen innsigelser, men dronning Maud var ikke fornøyd. I 1905 hadde det vært tanken at sønnen hennes skulle få navnet Harald, men Maud la ned veto fordi hun syntes det var stygt. I stedet ble det Olav. I 1937 fikk barn fortsatt navn i dåpen. Det var dronning Maud som bar sønnesønnen til dåpen i Slottskapellet 31. mars, og på vei inn i kapellet vendte hun seg mot kong Haakon og sa: «Han skal hete Magnus.» Kongen ble forferdet, ettersom

regjeringen og Stortinget allerede var blitt informert om at han skulle hete Harald, og insisterte på at hun måtte si Harald. Etter førti års ekteskap kjente han henne godt nok til å vite at hun som regel gjorde som hun ville, men da biskop Johan Lunde spurte hva barnet skulle hete, besinnet hun seg og svarte «Harald».5 Ved dronning Mauds side ved døpefonten står Haralds mormor, prinsesse Ingeborg av Sverige. Til venstre i bildet foreldrene og søstrene og bak dem bestefedrene, kong Haakon VII (nærmest alteret) og prins Carl av Sverige, sammen med kronprinsesse Märthas

TUNGHØRT MORFAR Prins Haralds morfar, prins Carl av Sverige, som barnebarna kalte Farsan, var tredje sønn av den siste unionskongen, Oscar II, og hadde selv vært på tale som norsk konge da unionen ble oppløst i 1905. Den gangen var han konservativ og militaristisk, preget av karrieren i kavaleriet, men etter unionsoppløsningen ble han president i Svenska Röda Korset. I den jobben gjorde han en formidabel innsats, til den grad at han tre ganger var på Nobelkomiteens kortliste over kandidater som ble seriøst vurdert for fredsprisen. I denne stillingen fikk han også et langt større innsyn i samfunnsforholdene enn mange andre kongelige, og han ble med årene atskillig mer liberal. Allerede i tjueårene ble prins Carl rammet av alvorlig hørselstap. Han hadde et høreapparat med en bøyle over hodet, men det hjalp ikke stort. «Vi måtte jo rope og skrike for at han skulle høre oss, og da ble jo samtalen noe styltet», mintes prinsesse Astrid. «Men han var en veldig kjærlig og flott mann. Men forholdet ble altså litt fjernt på grunn av døvheten.»6 Døvheten kunne føres til noen komiske episoder, mintes sønnen, prins Carl Bernadotte, som for eksempel når han tok med datteren Margaretha på kinoen Spegeln. «De hade sin givna plats på läktaren, där pappa kunde få bre ut sina långa ben. Deras replikskiften utgjorde ofta uppmärksammade inslag under föreställningarna. Pappa mycket högt med sin litet långsamma, djupa röst: ‘Det där tycker jag var en söt flicka!’ Margaretha lika högt så att pappa skulle kunna höra: ‘Vi skall tala mera om henne när vi kommer hem, pappa’.»7 Her morer prins Carl seg på Cirkus Schumans forestilling 25. april 1949.

eldste søster, prinsesse Margaretha av Danmark, og de to sønnene hennes, prins Georg (til venstre) og prins Flemming. Foruten de fire besteforeldrene var prins Haralds faddere kong George VI av Storbritannia, dronning Mary av Storbritannia, kong Léopold III av Belgia og kronprinsesse Ingrid av Danmark. Sistnevnte hadde altså vært kong Haakons og dronning Mauds foretrukne svigerdatter, men var i stedet blitt gift med den danske tronfølgeren.

FRITTALENDE MORMOR Prins Haralds mormor, prinsesse Ingeborg av Sverige, gikk blant barnebarna under navnet Nonni. «Hun var et fantastisk menneske. Ja, ja, ja! Du kan skrive flere bind om henne. Hun var helt fantastisk!» mintes han på eldre dager.8 «I og med døvheten ble altså Farsan en litt distansert person, men Nonni hadde alle sanser i behold – i rikt monn», fortalte prinsesse Astrid.9 «Det var særlig min mormor som var den morsomme i familien», sa kong Harald. «Hun hadde den boblende evnen til å si de gale tingene på de rette tidspunktene. Vi barna elsket henne for det.»10 Ingeborg hadde også den sjeldne evnen til å kunne fortelle folk nøyaktig hva hun mente om dem, men samtidig skape en så varm og avspent atmosfære at de ikke tok seg nær av hennes brutale oppriktighet. Svogeren prins Eugen, som var en anerkjent kunstner,

merket det allerede da hun kom til Sverige som ung brud i 1897. «Ingeborg är så långt ifrån att göra det tungt, att det snarare är hon som sätter lif i det hela», skrev han til moren, dronning Sophie. «Hon har det mest naturliga sätt att säga saker rent ut, som jag någosin har hört, o.[ch] det gör att folk aldrig tager illa upp. För någon tid sedan [...] hade Carl några af konstnärerna på en liten middag. Bland andra var också [Anders] Zorn bjuden o.[ch] så mycket sanningar som han fick höra den gången har han visst aldrig hört. Vi andra jublade o.[ch] sjelf var han egentlig rätt road.»11 Her morer Ingeborg og en annen svoger, kong Gustaf V, seg over en aviskarikatur av kongen under en gallamiddag i anledning Stockholms bystyres 75-årsjubileum i 1938. Diademet hun bærer, tilhører i dag kronprinsesse Ingrid Alexandra, som fikk det i attenårsgave av prinsesse Ragnhilds tre barn.

ONKLER OG TANTER Ettersom kronprins Olav var enebarn, var det bare på morssida at prins Harald hadde onkler, tanter og søskenbarn. Her er kronprinsesse Märtha og kronprins Olav omgitt av søsknene og svogerne hennes. Eldst i søskenflokken var den omsorgsfulle prinsesse Margaretha, som sitter lengst til venstre og som gikk under navnet «tante Tha». Som nittenåring giftet hun seg med den begavede prins Axel av Danmark (sittende midt i bildet), som med årene ble direktør for rederiet ØK, medlem av IOC og styrevervgrossist. Til høyre sitter Märthas lillesøster, Astrid, som var en av sin tids mest beundrede kvinner. Hun omkom i en bilulykke i 1935, bare 29 år gammel. Ektemannen hennes (lengst til venstre i bildet) var året i forveien blitt konge av Belgia under navnet Léopold III da faren hans omkom i en fjellklatrings­ ulykke. De første årene etter dronning Astrids tragiske

død holdt han tett kontakt med svigerfamilien, og han var en av prins Haralds faddere. I 1940 nektet han å følge regjeringen i eksil og overga seg frivillig til tyskerne. Etter krigen ble opptredenen hans så kraftig kritisert at han abdiserte i 1951. Harald møtte ham bare et fåtall ganger. Familiens bortskjemte lillebror var prins Carl junior, som ses mellom prinsesse Margaretha og prins Axel. Prinsesse Ingeborg hadde villet at han skulle hete Samuel og kalte ham alltid det, mens nevøene og niesene kalte ham «onkel Mulle». På 1950-tallet ble han viklet inn i den såkalte Huseby-saken, hvor han og hans beste venn og forretningspartner, Berl Gutenberg, ble tiltalt for å ha svindlet godseieren Florence Stephens. I 1958 ble Gutenberg dømt til atten måneders straffarbeid, mens prinsen ble frikjent fordi han ikke hadde forstått hva han var med på.

19

PRINSER PÅ VILLE VEIER Prins Haralds første utenlandsreise gikk til Sverige sommeren 1937. Anledningen var «onkel Mulles» bryllup med grevinne Elsa von Rosen, som var datter av overseremonimesteren ved det svenske hoffet, fraskilt og mor til tre. Noen år tidligere hadde prinsene Lennart og Sigvard også giftet seg med ikke-kongelige, til skarpe protester fra familien. Ifølge tronfølgeloven kostet det dem arveretten, og de ble også fratatt alle de kongelige titlene og degradert til ganske enkelt Lennart Bernadotte og Sigvard Bernadotte. Prins Carl junior fikk derimot støtte fra foreldrene sine, og kong Gustaf V ga også formelt samtykke til ekteskapet, men titler og arverett mistet han allikevel. Svogeren, kong Léopold, ga ham derimot en ny prinsetittel i den belgiske adelen, og han var deretter kjent som prins Carl Bernadotte. Léopold syntes nemlig ikke at han som konge kunne være bekjent av å ha en svoger som bare var herr Bernadotte De svenske prinsenes valg av ikke-kongelige ektefeller varslet at en ny tid var i emning. Stadig flere kongelige skulle finne seg ektefeller utenfor sine egne rekker, men det fikk som regel alvorlige konsekvenser.

DRONNING MED JERNVILJE Haralds farmor er ofte blitt framstilt som en litt mystisk eventyrdronning, iført vakre klær og mest opptatt av blomster, hunder og hester, men den virkelige dronning Maud var en kvinne med jernvilje som ville spille en rolle. Da hun kom til Norge i 1905, ønsket hun at Grunnloven skulle endres slik at hun kunne fungere som regent i kong Haakon VIIs fravær, men fikk ikke gjennomslag for det. Dronningen interesserte seg spesielt for utenriks­ politikk, som hun ofte diskuterte med ektemannen. Hun hadde også stor innflytelse over ham, til den grad at noen oppfattet ham som en tøffelhelt. Dronning Maud var sta og gikk gjerne sine egne veier. Statsminister Christian Michelsen mente at hun ikke eide pliktfølelse, og med årene trakk hun seg mer og mer tilbake fra de offisielle pliktene, særlig etter at kronprins Olav ble voksen og dermed kunne ta på seg oppdrag. Hun trivdes langt bedre i Norge enn hun hadde gjort som nygift prinsesse i Danmark, men aller best trivdes hun i fødelandet Storbritannia, hvor hun tilbrakte flere måneder hvert år. Her kjøper hun gardeniaer av en blomsterselger i London, trolig i 1937.

GRANNYS BABY I juli 1937 bodde kronprins­ barna hos besteforeldrene på Bygdøy Kongsgård mens foreldrene var i Nord-Norge. «Dronningen er meget begeistret for prins Harald og hadde to damer til te her i dag for å vise ham frem. Han er også helt vidunderlig», skrev barnepiken Inga Berg i dagboka.12 Maud var «bedårende søt og hyggelig og helt betat av prins Harald».13 Dronning Maud døde av blodpropp etter en kreft­ operasjon i London i november året etter, like før hun skulle fylle 69 år. Kong Harald hadde ingen minner om «Granny», som barnebarna kalte henne. Prinsesse Ragnhild husket at hun «var flink med barn» og at de iblant gikk tur med henne på Bygdøy.14 Prinsesse Astrid hadde bare veldig vage minner, men husket også turene sammen med farmoren, som ga dem sjokoladekjeks, «og så ertet hun oss da Harald ble født med at han var hennes baby, og vi protesterte jo og sa at det var han slett ikke.»15

21

ANSTRENGENDE POSERING 24. august 1937 kom fotograf Anders Beer Wilse til Skaugum for å ta bilder av prinsen til bruk på Røde Kors’ julemerke, som ble solgt til inntekt for organisasjonens arbeid til en pris av to øre per merke. «Det var anstrengende så han var blek og trist da de var færdige», skrev barnepiken Inga Berg.16 Men resultatet ble bra, og dette bildet prydet julemerket. Å posere for fotografer skulle bli en del av hverdagen hans. GULLGAFFEL I MUNNEN Blid og smilende er ord som går igjen i dagboka barnepiken Inga Berg førte de første månedene av prins Haralds liv. Hun noterte at han smilte bevisst første gang da han var en måned gammel. Bildet er tatt på Skaugum i forkant av prinsens ettårsdag i februar 1938. Han var for liten til noe barneselskap, men kong Haakon VII og dronning Maud kom til lunsj og te. Gavene var for det meste leker, men Kongelig Norsk Seilforening ga et pengebeløp som skulle være grunnfond til ei hytte på Hankø, og for penger som var kommet inn for seint til den nasjonale innsamlingen til en dåpsgave, hadde Norske Kvinners Nasjonalråd fått laget en tallerken og en gaffel i rent gull. Det var første gang gullsmed Tostrup hadde laget en gullgaffel. «Prins Harald er stor og frisk og langt fremme for sin alder», skrev Aftenposten på ettårsdagen. «Han er for øieblikket ekspert i kryping og krabbing, han går når han holder sig i lekegrinden og strekker sig som en voksen kar, når søster Astrid eller søster Ragnhild får lov til å holde i armene. Det varer ikke lenge før han tar de første selvstendige skritt på livets vei. Han har blondt hår som krøller sig i nakken, åtte skinnende, hvite tenner og snakker et sprog som bare de innviede foreløbig skjønner noget av.»17 MOR OG SØNN «Kjærligheten til våre barn er vi mødre født med, men evnen til å oppdra dem er en kunst som krever kunnskap», sa kronprinsesse Märtha, som selv var utdannet innenfor barnepleie.18 «Jeg husker henne som en omsorgsfull og kjærlig mor», sa sønnen. Han mente at hun og kronprins Olav «var som foreldre flest. De var ikke voldsomme tilhengere av fri barneoppdragelse, som begynte å bli veldig populært på den tiden. Men vi ble heller ikke oppdratt spesielt strengt. Vi visste godt forskjell på riktig og galt, og det er jo ingen dum ting å bli oppdratt til.»19 «Mor var også et kjærlig og et svært barnekjært menneske. Hun var fantastisk. Og veldig, veldig varm. Hun kunne være streng, men det kom jo egentlig an på hvordan vi oppførte oss!», mintes prinsesse Astrid.20

BALKONGDEBUT 17. mai 1938 var kong Haakon VII i Bergen og dronning Maud i England, men kledd i lyseblått gjorde prins Harald sin debut på slottsbalkongen i selskap med foreldrene og søstrene. «Jeg kan i hvert fall ikke huske noe fra første gangen, for jeg satt på min mors arm», sa Harald førti år seinere. «Og hun var visst temmelig gåen etterpå», skjøt prinsesse Astrid inn.21 «Allerede fra tidlig om morgenen hadde folk samlet sig på Slottsplassen i håb om å få et glimt av arveprinsen og hans søstre», rapporterte Aftenposten. De ble ikke skuffet. Skolebarna «jublet mot de tre små på Slottsbalkongen, som vinket med sine flagg, og lot til å være ivrig optatt av barna i toget», het det videre. «Riktignok snudde arveprinsen av og til ryggen mot mengden, til dyp sorg for barna som tiljublet ham, likesom han var ivrig opptatt av farens flosshatt. Hver gang Kronprinsen tok den av for å hilse på mengden, grep arveprinsens buttede lille hånd efter den. Hver liten bevegelse fra barna på balkongen blev fulgt av jubel av mengden på plassen, og da arveprinsen fikk et bord å stå på, og begynte å danse, mens Kronprinsessen holdt ham i armene, var det ikke ende på jubel fra plassen. Det blir sikkert siste gang hans kongelige lille høihet gir danseoppvisning for mengden.»22 Det fikk Aftenposten rett i. I bakgrunnen til venstre på balkongen står adjutant Nikolai Ramm Østgaard og hoffdame Ragni Østgaard. En av dem hadde med seg kamera og foreviget prinsens balkongdebut fra motsatt perspektiv. 23

NOEN Å SLÅSS MED Prins Harald sammen med prinsesse Astrid (til venstre) og prinsesse Ragnhild i juli 1938. Seks år gamle Astrid er allerede større enn åtte år gamle Ragnhild. «Det var det såreste punktet under hele oppveksten, at folk tok meg for å være storesøster og ikke Ragnhild», mintes Astrid.23 Ettersom Harald for sin del var så mye mindre enn søstrene, sparket, slo og bet han for å hevde seg, fortalte han i 2000. «Jeg har sluttet med det nå», la han til med en skoggerlatter.24 Han mente uansett at det var en klar fordel å ha søsken. «Det er sunt og utviklende å ha noen å slåss med. Det vet jeg av egen erfaring», sa han i 1977.25

24

POPULÆR PRINS Da kongehusene mistet sin politiske makt, måtte de finne nye funksjoner for ikke å bli usynlige. På begynnelsen av 1900-tallet oppsto det som er blitt kalt «familiemonarkiet», hvor de kongelige ble framstilt som en lykkelig og ganske vanlig familie som kunne være forbilder for folket. I dette spilte de framvoksende masse­ mediene, postkort­produsentene og ikke minst de kongelige barna en viktig rolle. Kronprinsesse Märtha utga flere bøker med egne fotografier, og med jevne mellomrom ble det arrangert fotoseanser på Skaugum.

RYTTERPRINSEN Folket kunne knapt få nok av bilder av kronprinsbarna i forskjellige settinger og antrekk. Ved en av de mange fotoseansene på Skaugum ble prins Harald og prinsesse Astrid til og med stablet opp på hesten Moro til ære for fotograf Anders Beer Wilse. I 1952 skulle prinsen begynne med ridning i Ridehuset på Skøyen sammen med femten andre gutter og jenter. Stallmester G. Iverslien, som sto for undervisningen, forsikret Aftenposten at «prinsen er like flink som han er uredd» og at han hadde anlegg for ridesporten.26 Han drev med ridning i to år, men det var ikke rytterkongen Harald skulle bli kjent som.

26

OM NOE SKULLE SKJE I april 1939 ga kronprins Olav og kronprinsesse Märtha seg av sted til USA. Det var en stor begivenhet den gangen, og i løpet av 69 dager på amerikansk jord reiste kronprinsparet totalt 30 364 kilometer og besøkte 29 delstater. Målet med reisen var først og fremst å styrke båndene med norskamerikanere, men det viktigste resultatet av reisen viste seg å bli det varme vennskapet som oppsto mellom kronprinsparet og USAs president Franklin D. Roosevelt. Her er presidenten og kronprinsen sammen i Hyde Park nord for New York, hvor Roosevelt-familiens landsted lå, 28. april 1939. De snakket en god del om trusselen som nazismen utgjorde, «og det viste seg at vi hadde sammenfallende synspunkter», fortalte Olav seinere. «Han [Roosevelt] var for sin del bekymret for Polen […]. Og han sa at min kone og barna var velkomne til å komme og bo i Amerika om noe skulle skje.»27

SØSTER SIGNE Da kronprinsparet kom hjem fra USA i juli 1939, reiste barna med tog til Bergen for å møte dem og bli med amerikabåten den siste biten til Oslo. Her vinker prins Harald fra togvinduet under oppsyn av barnepiken Signe Svendsen. «Søster Signe», som hun ble kalt, vokste opp i Sarpsborg og utdannet seg til barnepleier. Mens svenske Maja Thorén tok seg av prinsessene Ragnhild og Astrid fra november 1937, hadde Signe ansvaret for prins Harald. Barnepiken og prinsen fikk et nært forhold, og i ettertid har hun fått en betydelig del av æren for at han utviklet en stor begeistring for friluftsliv.

EN FARFAR I LIVET Mens kronprins Olav og kronprinsesse Märtha var i USA, sto de tre barna under overoppsyn av bestefaren. «Kong Haakon var en alle tiders bestefar», fortalte prinsesse Astrid. «Han var svært barnekjær og interessert i hva som rørte seg i våre liv. Han interesserte seg veldig for hva vi var opptatt av […]. Når mor og far var bortreist, pleide han å komme ut til Skaugum for å underholde oss mens vi spiste etter at vi kom fra skolen, sånn at vi kunne ha en hyggelig voksen å være sammen med.»28 Under velkomstseremonien ved foreldrenes hjemkomst i juli 1939 var det bestefarens fang prins

Harald valgte å sitte på. Kongen skal ha vært mest spent på hvordan kronprinsesse Märtha ville reagere på at han hadde benyttet fraværet hennes til å klippe prins Haralds lange, lyse lokker. «De vokser nok ut igjen», var Märthas eneste kommentar.29 Fra venstre prinsesse Astrid, kronprinsesse Märtha, kong Haakon VII med prins Harald, kronprins Olav, prinsesse Ragnhild, kronprinsens adjutant Nikolai Ramm Østgaard og kronprinsessens hoffdame Ragni Østgaard. Ekteparet Østgaard fulgte kronprinsparet i tykt og tynt og i krig og fred så lenge de levde.

29

COWBOYPRINSEN Blant gavene kronprins Olav og kronprinsesse Märtha hadde med seg hjem fra USA, var en cowboydrakt til prins Harald. Bildene av cowboyprinsen ble gjengitt i pressen og trykket som postkort. Visstnok var smågutter over hele landet grønne av misunnelse.

31